Aud Irene Svartvasmo

Alder: 52
  RSS

Om Aud Irene

Ledende sykehusprest, Diakonhjemmet Sykehus.

Følgere

Juleangst og julelettelse

Publisert 24 dager siden

Pust inn, pust ut. Det er over for denne gang.

I mange år fikk jeg angstsymptomer når jeg kjente lukten av klementiner. Når de første klementinene ble skrelt og duften spredte seg på lesesalen, snørte brystet seg sammen. Jeg skjønte ganske fort at det var julen jeg var redd for. Det var startskuddet for maraton-distansen som lå foran. På barne-tv ble det telt ubønnhørlig ned. 24, 23, 22, … 4, 3, 2 dager igjen. Julekalendere som var ment å skape hygge, opplevdes truende, som tikkende bomber.

Julestress

Nå tror du kanskje jeg hadde traumatiske opplevelser knyttet til julen da jeg var barn, men slik er det ikke. Tvert imot skapte foreldrene mine en varm, raus og glad jul for oss barna. Det luktet granbar i huset, det ble bakt julekaker og laget julepynt. Vi manglet ingenting. Ingen ble fulle og uforutsigbare.

Juleangsten min stammet ikke fra barndommen. Den oppsto da jeg selv fikk barn. Jeg kunne grue meg til jul hele høstsemesteret. Da barna var små og vi begge var studenter, var førjulstida sammenfallende med hjemmeeksamener, omgangssyke og ørebetennelser. Samtidig skulle vi få til en jul som svarte til barnas, og våre egne, forventninger.

Utbredt juleangst

Det ble ikke bedre da vi begynte å jobbe. Når mor er prest og far er prest, er det høysesong på jobben før jul. Fortsatt fant noro-viruset det opportunt å komme på besøk i adventstida. Huset så bombet ut, for selvsagt skulle vi ha juleverksted og pepperkakebaking. Da julen ringte inn julaften kl 17, og middagen skulle vært på bordet, hadde vi bare så vidt fått av oss prestekjolene i hver vår kirke.

Årene på sykehuset har lært meg at juleangst er temmelig utbredt. Den kan starte tidlig på høsten, men strekker seg alltid til når desember kommer. Noen tema går igjen. I tillegg til forventningspresset mange kjenner på, blir sorgen tyngre, ensomheten vondere, og relasjonene mer utsatte i denne tida. Det finnes ingen trøst. I alle fall ingen annen enn dette at det går over. Ikke alt går over, selvsagt, men julen går over.

Også presten gruer seg

Til tross for mitt objektivt sett privilegerte liv, kan jeg kjenne igjen både det ene og det andre av det som mennesker kommer til kontoret mitt for å snakke om i desember. Og hadde de spurt, ville de fått vite at også presten kan grue seg til jul. Hvor enkelt er det egentlig å finne nye og meningsfylte innfallsvinkler til juleevangeliet hvert år? Som skal være passe originalt, passe tradisjonelt og gi en ny tanke eller to som har relevans for livet? Det er ikke noe vi bare rister ut av ermet, nei.

Det skal merkes at vi lever, men i jula synes jeg, og mange med meg, at det kan merkes litt for godt. En svensk undersøkelse fra 2018 viste at julaften var den dagen i året med høyest risiko for å få hjerteinfarkt. Tilfeldig? Neppe. Hjemme har jeg et skilt som alltid kommer opp i god tid før jul: «Holidays bringing out the best in family dysfunction. (Høytider får frem det ypperste av dysfunksjon i familien). Det er mye trøst i galgenhumor.

Over for denne gang

Én julaften husker jeg særlig godt. Barna var blitt store nok til å være litt alene. Middagen var spist, gavene åpnet og julekakene var kommet på bordet. Min kjære og jeg gikk ut i vinternatten med hunden. Det var stille. Det var snø i lufta. Barna var glade, fornøyde med sin julaften, og for meg var det et langt år til neste gang. Det er dette jeg husker: Lettelsen. Jeg husker hvordan jeg trakk pusten inn og slapp den sakte ut, og tenkte at nå, nå er det over for denne gang.

I dag, med voksne barn og mange års presteerfaring, har panikken veket plassen for forsiktig forventning. Jeg gleder meg over adventstida, med sine levende lys, dufter og mulighet til fellesskap. Men fortsatt trekker jeg pusten og slipper den sakte ut når julaften er over. Når vi bikker midnatt og den magiske julenatten senker seg med fred, fordi barnet er født, og alt er over – for denne gang.

Gå til innlegget

Kreftens krigsmetaforer

Publisert rundt 2 måneder siden

Vi snakker om kreftsykdom som om det er en krig vi kan vinne eller tape. Slik skaper vi forestillingen om at det er noe vi selv kan gjøre for å påvirke utfallet.

Regissør Maria Sødahl er i disse dager aktuell med filmen Håp. En personlig spillefilm der hun bruker sin egen kreftsykdom som utgangspunkt. Filmen handler om en kvinne midt i livet som får en kreftdiagnose og beskjed om kort forventet levetid.


Krigsmetaforer

I forbindelse med filmlanseringen fikk regissøren tid hos Lindmo. Den brukte hun blant annet til å problematisere krigsmetaforene som preger mye av samtalen rundt kreft, kreftoverlevelse og kreftdød. Sødal fikk selv en dødsdom og overlevde mot alle odds. Hun forteller at hun ofte får høre at hun må ha vært veldig sterk. «Det synes jeg er en hån mot veldig mange», sier hun. «Kreftcellene bryr seg ikke om viljestyrke.» De som havner på dødsstatistikken, har ikke vært svake. «Jeg synes vi skal slutte med det!», sier hun. Altså, slutte å snakke om å vinne eller tape i en slik sammenheng.


Språket påvirker

Mange av dem jeg møter i jobben min, både de syke og deres pårørende, har krigsterminologien inne. De bruker den, og den gir mening for dem: «Kjempet mot kreften og vant», er en klassiker. Eller denne: «Tapte kampen mot kreften.» Som om det er en krig vi kan vinne eller tape.

Språk er aldri nøytralt. Språket påvirker oss, og det skaper virkelighet. Virkeligheten denne retorikken skaper, er en virkelighet man desperat ønsker seg når det står om liv og død. For sammen med forestillingen om krig, kommer også forestillingen om at det er noe vi selv kan gjøre for å påvirke utfallet. Den gir rammede mennesker en skjør opplevelse av kontroll: Om jeg bare holder meg unna sukker (noen hevder at sukker nærer kreftcellene), eller tenker positivt (det er de som mener å vite at kroppen heler seg selv bare den får optimale forhold), så har jeg en sjanse.


Begraves som en taper?

Jeg ble bevisst krigsmetaforikken da jobben min for femten år siden dreide mot arbeid med alvorlig syke og døende, på fagspråket kalt palliasjon. Vi var en fin gjeng i det palliative teamet. En av kollegaene ble en god venninne. Vi syntes vi hadde kloke og smarte samtaler om arbeidet vårt. Så ble hun plutselig selv en av de rammede. Hun fikk en alvorlig kreftdiagnose. Nå gjaldt det ikke lengre bare de andre, det gjaldt en av oss. I årene som fulgte – inn og ut av behandlinger – hadde vi mange samtaler om kreft og språk. Hun ville at jeg skulle skrive om det. Kanskje kunne vi gjøre det sammen? Så var det plutselig for sent. Men nå gjør jeg det. For henne, og for alle som blir sittende igjen med skyldfølelse og skam når de ikke blir friske. For det er baksiden av medaljen, prisen å betale for illusjonen av kontroll.

Hva skal det stå på min gravstein, da, spurte venninnen min, en av de siste gangene vi snakket sammen før hun døde. Skal det stå at jeg tapte? Skal jeg begraves som en taper? Spissformulert på den måten blir det ganske tydelig hvilken slagside et slikt språk kan ha for den enkelte. Ikke bare skulle hun dø, men hun skulle dø med en fortelling om at det var hennes egen feil – at hun ikke hadde gjort god nok innsats, at hun hadde mislyktes i å tenke gode tanker som kunne fjerne kreftcellene som stadig dukket opp på nye steder.


Sannheten om livet

Et alternativ til krigsmetaforene, kan være å snakke sant om livet. Det kan være vel så skremmende, siden det skreller bort den beskyttelsen vi så sårt ønsker oss. Da høres det omtrent slik ut: Livet er et risikoprosjekt. Hittil har alle dødd av det. Livet er ikke rettferdig eller urettferdig. Livet er, inntil det ikke er mer.

Den finske dikteren Eeva Kilpi setter ord på det eksistensielle ved livet: «Vi har inget skydd mot kärleken / inget skydd mot livet / inget skydd mot døden, inget skydd / så skyddlösa är vi. // Det ligger nästan något storslaget i det.»

Når jeg holder et spedbarn i armene, eller holder en døende i hånden, blir det tydelig for meg at menneskets storhet ikke ligger i kontroll, men snarere i vår ekstreme sårbarhet og i evnen til å gi seg hen. Livet er, inntil det ikke er lenger. Den erkjennelsen inviterer til andre ord. Og andre samtaler.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 1678 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
4 dager siden / 1357 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
20 dager siden / 1151 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
24 dager siden / 1143 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1073 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
14 dager siden / 817 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 798 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere