Anders Tyvand

Alder: 38
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Terrorens nye ansikt

Publisert over 7 år siden

Vi ble tatt på senga. Vi trodde terrorister var utenlandske menn med en fremmed religion, mørk hud og et språk vi ikke forstår. Den 22. juli viste terroristen seg plutselig å være en lyshåret, etnisk norsk nordmann.

Det er nok mange som har kjent på en viss skam i tiden etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya. Vi ble nådeløst konfrontert med våre egne fordommer, og måtte ta inn over oss at gjerningsmannen denne gangen var en av våre egne. Denne gangen var det ikke islamister som stod bak. Det var muslimene som i bunn og grunn var målet.

Det var imidlertid ikke bare mannen i gata som antok at det var muslimer som stod bak angrepet de første timene. Flere eksperter, deriblant professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen, uttalte at det mest sannsynlig dreide seg om et angrep fra en ekstrem, islamistisk gruppering. Mange i det muslimske miljøet trodde også selv at ugjerningene var utført i islams navn, og medlemmene i en av landets største muslimske menigheter, Munhaj ul Quaran, ble derfor innkalt til krisemøte i moskeen. En gruppe islamister som kaller seg Ansar al-Jihad al-Alami, påtok seg til alt overmål ansvaret for grusomhetene. De ønsket å bli assosiert med slike handlinger.

Med dette som bakteppe, er det kanskje forståelig at mang en menigmann nærmest tok det for gitt at terroren var utført av muslimer. Vi skylder imidlertid å ta et oppgjør med våre egne fordommer og vårt eget tankesett, og vi skylder kanskje våre muslimske medborgere en unnskyldning.

 Hvem er terrorister nå?

22. juli har gjort noe med vårt bilde av terrorister.

Det er et sikkert faktum at ikke alle muslimer er terrorister, men det er like sikkert, og ekstremt smertefullt, at de fleste terrorister er muslimer.”

Dette skrev den muslimske journalisten Abdel Rahman al-Rashed i en kronikk i 2004, og sitatet ble naturligvis omfavnet av islamkritikere i mange land. Det passet godt inn i det bildet mange ønsket å ha av terrorister.

Men hvem er egentlig terroristene? Finnes det noen sammenheng mellom terrorhandlinger og religion, og har vi nå noen grunn til å frykte ekstremistiske islamister mer enn ekstreme krefter på høyresiden?

Jeg tror det er to naturlige tilnærminger til dette spørsmålet. Vi kan enten ta utgangspunkt i mennesket, eller vi kan ta utgangspunkt i religion/ideologi.

Hvis vi tar utgangspunkt i mennesket, tror jeg konklusjonen må bli at mennesker kan være i stand til å begå terrorhandlinger uavhengig av hvilken religion eller ideologi de tilhører. Det finnes en lang rekke eksempler på muslimer som har begått slike handlinger opp igjennom historien, og det finnes en lang rekke eksempler på kristne som har utført tilsvarende ugjerninger. Mange religionskritikere vil hevde at sterk religiøs overbevisning kan føre til menneskeforakt og terror uansett hvilken religion man tilhører. Men når vi tar utgangspunkt i mennesket, tror jeg vi må erkjenne at denne tilbøyeligheten ligger i oss mennesker uavhengig om vi tilhører en religion eller ikke. Det har ikke nødvendigvis noe med religion å gjøre, og det er nok ingen grunn til å tro at vi ville få bukt med problemer dersom vi hadde klart å eliminere religionene. Det er vel knapt noen som har gjort seg skyldig i drap på flere uskyldige sivile enn nettopp de ateistisk-sosialistiske statene i det forrige århundre.

Hvis vi tilnærmer oss problemstillingen med utgangspunkt i religionen, må vi sammenligne budskapet og innholdet i ulike religionene, og se hvordan de forholder seg til vold, krig og terror. Mange, deriblant tidligere statsminister Kåre Willoch, vil hevde at det på dette området ikke er noen forskjell på kristendom og islam. Han mener at både Bibelen og Koranen har et budskap om kjærlighet, men at også begge åpner for bruk av vold. Jeg mener det er feil.

Willoch har rett i at det er mange likhetstrekk mellom kristendom og islam, men det er også vesentlige forskjeller. I boken ”Erfaringer for fremtiden” illustrerer han likhetene ved å trekke fram5. Mosebok kap. 20. Her finner vi lovene om krigføring. Dette er lover og påbud som ethvert sivilisert samfunn i dag vil ta avstand fra. I versene før de Willoch refererer, finner vi for øvrig de kjente prinsippene om hevn og gjengjeldelse – øye for øye, tann for tann osv.

Han setter dette opp mot lignende skriftsteder i Koranen, og konkluderer med at budskapet og innholdet langt på vei er tilsvarende. Han gjør imidlertid en alvorlig feil. Alle eksemplene som trekkes frem fra Bibelen, er nemlig hentet fra det Gamle testamentet. Men Bibelen har også et Nye testamente. Jesu liv, død og oppstandelse representerer et skille og et vendepunkt i den kristne tro og lære. Vi går fra den gamle pakt, der vi var bundet av gamle lover og bud, til den nye pakt som innebærer frelse og forsoning mellom Gud og mennesker.

Det gamle testamentet er fullt av motsetninger og paradokser. Det inneholder både oppfordringer om å drepe, og formaninger om å gjøre det gode. Da er det kanskje ikke så rart at den lovkyndige fariseeren følte behov for å spørre Jesus om hvilken lov som er den største. Svaret er velkjent for de fleste: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.”

Jesus representerer et dramatisk skille. Han representerer noe helt nytt. Dette kommer godt til uttrykk i følgende uttalelse:

 ”Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.”

Jeg mener Willoch bommer når han slår en strek over det Nye testamentet i sin sammenligning av religionene. Kristendom uten Jesus er ikke kristendom.

Som kristne lever vi i den nye pakt. Muslimene derimot, lever fremdeles med de samme paradoksene og motsetningene som vi finner i det gamle testamentet. Det gir rom for svært ulike tolkninger og vektlegginger, og noen velger dessverre en linje som legitimerer kvinneundertrykkelse, terror og voldsbruk. Deres hellige profet, Muhammed, var da også en hærfører som ledet sitt folk gjennom mange blodige slag – deriblant erobringen av Mekka i 630. Dette er, med respekt å melde, et noe annet forbilde enn den kristne profeten, som førte en gjennomført antivoldslinje og oppfordret til tjenersinn.

Mellom mennesker og religion

Når vi tar utgangspunkt i det menneskelige, vil vi se at alle mennesker, uansett religion og livssyn, har en tilbøyelighet til å utøve maktmisbruk. Når vi sammenligner religionene, vil vi kunne finne både likheter og forskjeller. Jeg vil hevde at Koranen og Bibelen stiller seg ulikt til bruk av vold. Det som likevel blir interessant, er skjæringspunktet mellom disse to tilnærmingene; Hvordan forholder de menneskene som faktisk utøver terrorhandlinger seg til sin religion eller ideologi?

Det har opp igjennom historien blitt begått en lang rekke grusomheter i Bibelens navn. De aller fleste vil imidlertid hevde at dette er misbruk av Bibelen, og at det ikke finnes noe i den hellige skrift – når vi lar være å slå en strek over Jesus og Det nye testamentet - som kan legitimere slike handlinger.

Tilsvarende har det blitt begått mange volds- og terrorhandlinger i Koranens navn. Her er det i mine øyne ikke like enkelt å hevde at det ikke finnes noe i den hellige skrift som forsvarer slike handlinger, selv om de fleste muslimer heldigvis vil ta avstand fra en slik fortolkning. Vi har islamistiske grupperinger, også i vårt eget samfunn, som uttaler at de er villige til å begå terrorhandlinger i islams navn. Mens folk flest viste sin avsky mot Behring Breiviks groteske terror, var det faktisk en islamistisk gruppering som forsøkte å påta seg ansvaret for ugjerningene. De ønsket å bli identifisert med de handlingene vi andre tok så klart avstand fra. Disse grupperingene skal vi ta på alvor. Vi kan ikke ta sjansen på å møte dem med naiv toleranse. 

Fellesskap og veien videre

Det store spørsmålet blir likevel hvordan vi skal forholde oss til alle slags ulikheter. Norge er i ferd med å bli et multikulturelt samfunn, og det innebærer både muligheter og utfordringer.

For oss som ikke ble direkte berørt av terrorangrepet 22. juli var det fantastisk flott å se reaksjonene i etterkant. Det er ikke hverdagskost å se en imam og en biskop omfavne hverandre, eller en imam og en prest gå side om side foran et gravfølge på vei mot graven. Fellesskapet, respekten og ønsket om samhold på tvers av religioner var for meg både flott og rørende. Vi opplevde en nasjonalistisk oppblomstring, men ikke en nasjonalisme av den typen som skiller folk etter rase og religion. Dette var det som gjerne kan kalles en fransk nasjonalisme, der folk støtter opp om konstitusjonen, demokratiet, fellesskapet og våre felles grunnleggende verdier.

Dette trenger vi mer av. Vi må fortsette å samle oss om våre felles verdier, og vi må fortsette å vise respekt og toleranse på tvers av religion og andre ulikheter. Men vi oppnår ikke forståelse og respekt ved å gjøre samfunnet vårt nøytralt og alltid skyve religionen under teppet, slik mange argumenterer for i dag. Kampen mot bordvers i barnehagene, skolegudstjenester og religiøse symboler vil ikke gjøre oss bedre rustet til å møte det multikulturelle samfunnet. Vi vil derimot bli tryggere i møtet med andre religioner og kulturer dersom vi er trygge på oss selv og vår egen identitet og kulturbakgrunn.

Vi må heller ikke la toleransen forhindre oss i å være kritiske. Når noen grupper er villige til å la religiøs overbevisning legitimere voldsbruk, må vi våge å være tydelige på at dette er noe vi ikke aksepterer i vårt samfunn.

Gå til innlegget

Feilslått trekant?

Publisert rundt 8 år siden

Mener NRK at dagens unge har for dårlige kunnskaper om oralsex, stripping, dirty talk og pole dance? I så fall er Trekant et vellykket seksualopplysningsprosjekt!

Jeg hadde bestemt meg for å gi Trekant en sjanse. Kritikerne gikk høyt på banen allerede før de hadde sett programmet, og sa at dette var spekulativ seksualunderholdning. NRK hevdet på sin side at programmet ville dekke et reelt behov for seksualopplysning rettet mot unge. Jeg må si jeg stusser litt over innholdet i denne seksualopplysningen.

Jeg er ikke eldre enn at jeg har min egen pubertet midt på 90-tallet relativt friskt i minne. Allerede den gang hadde vi et samfunn der ungdom ble eksponert for seksualitet i store doser gjennom mediene. Vi vokste opp med at seksualitet var noe naturlig, selv om mange midt i tenårene kanskje hadde problemer med å forholde seg til dette på et mer personlig plan. Jeg var selv så heldig å gå på en skole der lærerne både hadde evner og vilje til å ta seksualopplysningen på alvor. Vi hadde lærere som våget å snakke åpent og ærlig med oss, og vi snakket om alt fra forholdet til egen kropp, grensesetting, følelser og relasjonen til andre mennesker.

Det skal være mangelen på denne type seksualopplysning i skolen som gjør at behovet for Trekant tvinger seg fram på NRK. Men denne gangen handler det ikke om grensesetting, eller om å være trygg på seg selv og hva man vil og ikke vil. Det handler ikke om relasjonen til andre mennesker. Det handler ikke om følelser, kjærlighet eller ungdommens usikkerhet. Denne gangen handler det om slikketeknikker, ulike stillinger, hvordan man skal tenne partneren med dirty talk og hvordan man skal kaste klærne på en sexy måte.

Jeg må si jeg er glad for at jeg slapp unna denne typen seksualopplysning i min egen ungdomstid. I mine øyne representerer NRKs Trekant en forsterkning av seksualiseringen i samfunnet, samtidig som programmet er totalt blottet for alt det ungdom egentlig har behov for innen seksualundervisningen. Jeg mener ungdom fortjener skikkelig seksualopplysning – både på skolen og andre steder – som gir dem et fornuftig tankesett i forhold til seksualitet og gir dem trygghet til å møte sin egen seksualitet på en god måte. Til det tror jeg diskusjonen om hvorvidt jentene skal svelge eller ikke er særdeles lite egnet.

Gå til innlegget

KrFs provoserende mål

Publisert over 8 år siden

Inga Marte Thorkildsen kalte Laila Dåvøy en hykler på grunn av hennes standpunkt i abortsaken. Deretter gjorde den nyvalgte AUF-lederen Eskil Pedersen det klart at et regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og KrF er utelukket på grunn av KrFs abortpolitikk. Hvorfor blir unge politikere på venstresiden så provosert av at noen ønsker å få ned aborttallene?

Abort er et vanskelig tema å debattere. Det er mange hensyn å ta, og ulike verdier må veies opp mot hverandre. Noen legger mest vekt på kvinnens rettigheter, andre legger vekt på det ufødte barnets rett til å få leve. KrF har alltid valgt det siste, og det gjør vi fremdeles. Samtidig må vi innse at det politiske flertallet i Norge i dag vurderer saken annerledes, og i denne situasjonen ønsker KrF å få til et tverrpolitisk samarbeid for å nå noen felles mål.

Ett slikt felles mål burde være å få aborttallene ned. I 2008 ble det utført 16073 aborter i Norge. Det tilsvarer 44 aborter hver eneste dag. Uansett standpunkt i abortsaken, vil de fleste erkjenne at abort ikke er uproblematisk. Dette bør være grunnlag nok til å enes om en felles målsetning om færre aborter – uansett om motivasjonen ligger i å hindre psykiske ettervirkninger hos kvinnene, motkjempe sorteringssamfunnet eller kjempe for det ufødte barnets rett til liv.

KrF har fremmet mange gode forslag for å få ned aborttallene. Ett forslag er å øke engangsstønaden ved fødsel til kvinner med liten tilknytning til arbeidslivet. Dette gjelder i første rekke studenter og andre unge kvinner, som i dag får 38.000 kroner utbetalt når barnet blir født. Dette er forsvinnende lite i forhold til hva mødre med opptjente permisjonsrettigheter får, og mange unge kvinner som i dag velger abort, oppgir dårlig økonomi som årsak. KrF mener at ingen skal behøve å ta abort av økonomiske grunner, og har derfor foreslått å firedoble denne engangsstønaden. I tillegg har partiet gått inn for å sikre støtten til rådgivning og hjelp til vanskeligstilte gravide, samt å tilby gratis prevensjon til alle mellom 20 og 24 år. Målet har vært å halvere antallet aborter innen 2013.

For meg er det vanskelig å forstå hvorfor denne politikken er så provoserende for unge politikere på venstresiden. Den eneste forklaringen jeg kan finne, er at noen har blitt hengende igjen i den tiden da abortdebatten var svært polarisert, og man kjempet på barrikadene uten noen som helst forståelse for motpartens ståsted og argumentasjon. Abortspørsmålet reduseres til et spørsmål om likestilling, kjønnskamp og kvinners rettigheter, og denne kampen overskygger alle andre aspekter ved saken. Spørsmålet om når menneskeverdet inntrer, og om det ufødte barnet har rett til å få leve, blir i denne sammenhengen helt uinteressant. Man lukker også øynene for psykiske ettervirkninger blant kvinner som har fått utført abort, og for det sorteringssamfunnet som nå har blitt en realitet i Norge.

Jeg syns det er trist å lese utspillene til Inga Marte Thorkildsen og Eskil Pedersen. Jeg syns det er trist at unge politikere i dag ser uten bekymring på at vi har fått et sorteringssamfunn der barn med Downs syndrom og andre avvik er uønsket. Jeg syns det er trist at noen fremdeles henger igjen i et tankemønster som hindrer dem i å delta i en konstruktiv debatt og jobbe sammen mot felles mål.

Jeg håper at både Thorkildsen og Pedersen kan være villige til å legge ned sverdene, droppe personkarakteristikkene og heller ta i mot hånden når KrFs stortingsrepresentanter tar initiativ til en felles innsats for å redusere antallet aborter – en innsats på tvers av meningsforskjeller og politisk ståsted.



Gå til innlegget

Umulig å samle KrF?

Publisert over 8 år siden

Mange har de siste dagene uttalt seg om at det vil bli en nærmest umulig oppgave for den nye lederen å samle KrF. At det vil bli utfordrende er det ingen tvil om, men umulig er det ikke.

Partier har tidligere opplevd å reise seg etter både interne stridigheter, uenighet om veivalg og elendige meningsmålinger. I slike situasjoner er det mange velgere som setter seg på gjerdet, men mange av disse vil finne veien tilbake til partiet når det evner å se fremover og kommunisere politikk fremfor intern konflikt.

Motsetningene innad i KrF er heller ikke større enn at det er mulig å samles om det man har felles. Veien frem til en slik samling kan virke lang i en tid der både medier og interne aktører bidrar til å synliggjøre det som splitter fremfor det som forener. Men ved å ta en titt på andre partier, vil man fort se at det er fullt mulig å leve med noe ulike oppfatninger internt i samme parti.

Fremskrittspartiet er kanskje det aller beste eksempelet. Dette partiet forener flere velgergrupper med totalt motstridende verdier og interesser. Her finner man finansfolk og sosialhjelpmottakere, misjonærer og smårasister, kristenkonservative og liberalister som ønsker seg fri flyt av alkohol og pornografi i ett samme parti. Disse velgergruppene deler på ingen måte noe felles verdigrunnlag, og har på mange områder totalt motstridende interesser. Da virker det underlig at KrFs velgere - som deler et felles verdigrunnlag - ikke skal klare å holde sammen til tross for noe ulike meninger i enkeltsaker.  

Jeg håper KrF lykkes med å stable en samlende og bredt favnende ledertrio på beina, og jeg ser frem til å følge med på partiets klatring på gallupen frem mot stortingsvalget i 2013! 

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere