Anders Tyvand

Alder: 38
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Lykke til, Inga Marte!

Publisert over 6 år siden - 561 visninger

Forventningene er høye til hva Inga Marte Thorkildsen skal få til som statsråd. Et levende engasjement for likestilling og barns rettigheter kan endelig omformes til praktisk politikk, og Inga Marte skal vise hva hun er god for!

Det var flott å lese i lørdagens Tønsbergs Blad at barnevernet blir et av satsingsområdene fremover. Vi må jobbe for at flere barn får den hjelpen de trenger i tide, og vi må sørge for at barnevernet har god nok kapasitet i alle ledd. Barnevernet har behov for en forpliktende, økonomisk opptrappingsplan, og vi må sette en frist for når ventekøene i barnevernet skal være borte.

Jeg vil derfor råde den nye statsråden til å ta en titt på det forslaget KrF fremmet for Stortinget i fjor. Partiet ønsket et nasjonal handlingsplan for å sikre full fosterhjemsdekning innen 2013 og full barnevernsdekning innen 2017. Det ville vært mulig. Den rødgrønne regjeringen viste imponerende handlekraft da målet var å sikre full barnehagedekning i Norge, og jeg er sikker på at de også kunne klart å sørge for full fosterhjemsdekning. Det å skaffe alle barn et trygt hjem, bør være enda viktigere enn å skaffe alle barn plass i barnehage. Men forslaget fikk dessverre ikke støtte fra SV og de andre rødgrønne partiene, og ble derfor ikke vedtatt. Jeg håper Thorkildsen nå vil ta idéen med seg inn i jobben som statsråd, slik at vi kan nå vårt felles mål om et bedre rustet og mer handlekraftig barnevern.

Mer enn kvinnesak
Jeg vil også benytte anledningen til å gi Thorkildsen ros for å være tydelig i kampen for likestilling. Menn og kvinners likeverd og rett til like muligheter er en grunnleggende verdi i samfunnet. Samtidig vil jeg advare mot å tro at likestilling kun dreier som kvinnesak. På noen områder er det faktisk mannens rettigheter som må styrkes. Gamle kjønnsrollemønstre henger i igjen i lovverket som regulerer mor og fars rolle i forhold til barna. Selv er jeg far til mine tre barn, men det er ikke fordi jeg faktisk er deres biologiske far. Barneloven slår nemlig fast at jeg er barnas far fordi jeg var gift med moren deres da de ble født. Kanskje det er på tide med likestillingsminister som sørger for at mor og far likestilles som foreldre i det norske lovverket? KrF har tidligere i år invitert Stortinget til å foreta en slik lovendring.

Men likestilling dreier seg også som noe enda viktigere. Det handler om likeverd mellom alle mennesker, og lik rett til liv. Jeg vil derfor oppfordre likestillingsministeren til å jobbe for likeverdet, og mot sorteringssamfunnet. Et samfunn der fostre med Downs syndrom i stor grad lukes bort, er ikke et samfunn preget av likestilling og likeverd. Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen reagerte voldsomt da det gikk opp for henne at dagens abortlovgivning åpner for selektering av fostre på bakgrunn av kjønn. Det er bra! Men det er trist at hun ikke reagerer på selektering basert på hvorvidt barnet har Downs syndrom eller ikke. Det ville derfor vært flott om vi nå fikk en likestillingsminister som våget å se på likestilling som noe mer enn kvinnekamp - det handler om likestilling av alle mennesker!

Jeg vil med dette gratulere Inga Marte Thorkildsen med plass i regjeringen, og ønske henne lykke til i den viktige jobben som barne- og likestillingsminister!

Gå til innlegget

Ateistisk totalitarisme i Dagbladet

Publisert nesten 7 år siden - 4153 visninger

– Vi bør alle bli kristne, slik at vi kan komme sammen uten en religiøs kløft som sår tvil og hat.

En slik uttalelse ville skapt reaksjoner. Den ville med rette blitt ansett som intolerant, sneversynt og uakseptabel, og jeg tviler på at en journalist i Dagbladet ville fått tillatelse til å forfekte et slikt syn på redaksjonell plass i avisen.

Det ville neppe vært lettere dersom journalisten var muslim. En innstendig bønn om at alle bør konvertere til Islam og tilbe Allah for at vi skal unngå multikulturalismens utfordringer, ville neppe blitt godt mottatt.

Men når journalisten representerer et annet livssyn, nemlig ateismen, passerer uttalelsen alle nåløyer og havner på trykk på avisens bakside. Det er tankevekkende.

Dagbladets Tom Stalsberg skrev i søndagens avis at han vil at alle skal være akkurat som ham. Det er noe som ofte kjennetegner ekstremisme og mangel på toleranse. Han representerer et livssyn som er i klart mindretall i verdenssamfunnet, men mener at alle bør tilslutte seg nettopp dette livssynet for at vi skal oppnå fred mellom mennesker.

Stalsberg begrunner dette blant annet med religionskriger, selvmordsbombere og andre grusomheter som har fulgt som følge av religionene opp igjennom i historien. Han unngår elegant å nevne de grusomhetene som den totalitære ateismen har medført i land som eksempelvis Russland og Kina. Historien har lært oss at mennesket har en iboende tilbøyelighet til å utøve maktmisbruk, uavhengig av livssyn og religiøs overbevisning.

Av en eller annen grunn er Stalsbergs krav om at alle må bli som ham likevel akseptert i Dagbladet. Det er OK å kreve at alle skal være like, så lenge det betyr at alle skal være ateister. Hvorfor er det slik? Jeg tror det kan forklares med at ateistene i stor grad har lykkes med å få gjennomslag for tanken om at de representerer noe nøytralt. Det er en misforståelse. Tom Stalsbergs verdensanskuelse er ikke mer nøytral enn den til eventuelle kristne, muslimske eller hinduistiske kolleger i Dagbladet.

Jeg deler Stalsbergs drøm om et samfunn der vi kan leve sammen uten at religiøse kløfter skaper hat. Jeg tror løsningen ligger i større respekt for hverandre, mer kunnskap om hverandres tro mer toleranse for ulikheter. Det er Stalsberg er en særdeles dårlig representant for, og det hjelper lite at han forsøker å fremme sine sneversynte holdninger i humoristiske vendinger.

Gå til innlegget

Og der våknet feministene…

Publisert nesten 7 år siden - 1775 visninger

Retten til fri abort var lenge et likestillingsspørsmål. Så kom inderne.

Mange har for lengst slått alarm om at vi er i ferd med å gjøre Norge til et sorteringssamfunn. Kombinasjonen av diagnostiseringsmuligheter og en liberal abortlovgivning har åpnet opp for at vi som samfunn kan luke ut de menneskene vi ikke ønsker å ha blant oss.

Det har ikke vært helt politisk korrekt å påpeke det. De som har våget, har risikert å bli karakterisert som både mørkemenn og moralister. Mange vil også bestride fremstillingen; det handler ikke om å luke ut mennesker vi ikke ønsker i samfunnet, men å verne om kvinnens rettigheter. Kvinnens suverene rett til å bestemme over sin egen kropp er et nærmest udiskutabelt prinsipp i mange kretser. I tillegg har mange bidratt til å redusere abortdebatten til å bli et likestillingsspørsmål; vi må unngå situasjoner der barn kan komme i veien for kvinnens mulighet til å satse på karriere. 

Vi snakker om et fritt valg, og det skal være opp til den enkelte kvinne å velge om hun ønsker å bære frem barnet eller ikke. Likevel ser vi helt tydelig at resultatet av dagens system blir sortering av mennesker og gradering av menneskeverd. Barn med Downs syndrom har lenge vært sterkt overrepresentert i abortstatistikken. Det vil neppe bli bedre fremover.

Noen ganger har enkeltsaker evnet å skape både engasjement og refleksjon. I det store og det hele, har likevel advarselen om sorteringssamfunn blitt overdøvet av argumentene om kvinnens selvbestemmelse og behovet for en lovgivning som fremmer likestilling mellom kjønnene.

Men så – helt plutselig – skjer det noe veldig interessant. Det viser seg at indere bosatt i Norge antakeligvis graderer menneskeverd etter andre kriterier enn de vi har lært oss å akseptere. Forskere mener at indiske mødre velger bort jentebarn, fordi guttene har større verdi i deres kultur.

Da våkner feministene. Da ser de plutselig hvor vi er på vei. Systemet som skulle bidra til likestilling mellom kjønnene, blir plutselig en trussel mot likeverdet mellom mann og kvinne. Da slår de alarm, etterlyser tiltak og viser avsky mot gradering av menneskeverd og sortering av mennesker.

Helseminister Anne-Grethe Strøm uttalte følgende til NTB: ”Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt. Likeverdigheten mellom kjønnene er helt grunnleggende.”

Jeg er fullstendig enig med henne. Gutter og jenter har samme verdi, og menneskeverdet kan ikke graderes på bakgrunn av kjønn. Jeg er glad for at helseministeren er så tydelig på akkurat det, men jeg skulle ønske at hun var like tydelig på at menneskeverdet heller ikke kan graderes ut ifra andre kriterier. Likeverdigheten mellom barn med og uten Downs syndrom, burde være like opplagt som likeverdigheten mellom kjønnene.

Jeg håper nyheten om at indere i Norge velger bort jentebarn til fordel for guttebarn kan bidra økt refleksjon rundt abortspørsmålet, menneskeverdet og sortering av barn. Jeg håper også at politikerne på Stortinget, som på tvers av alle partigrenser er enige om at aborttallene i Norge er for høye, kan enes om tiltak for å få dem ned. Det ligger forslag til gode, konkrete tiltak på bordet som vil kunne ha god effekt uten å være moraliserende eller gjøre situasjonen enda vanskeligere for kvinner i en sårbar situasjon. 

Gå til innlegget

Livssynsnøytralt blindspor?

Publisert over 7 år siden - 1509 visninger

Kunnskapsdepartementet oppfordrer alle skoler til å gjennomføre markeringer av terrorangrepet 22. juli ved skolestart, og Kristin Halvorsen understreker at seremoniene må være for alle. Derfor mener hun at de også må være livssynsnøytrale.

Jeg er helt enig i at seremoniene må være for alle. Jeg tror likevel det er uklokt å alltid skyve religionen under teppet i slike situasjoner. Religion er en vesentlig del av identiteten til mange både ofre og etterlatte etter terrorangrepet, og jeg mener det blir feil å alltid legge lokk på dette aspektet ved mennesket.

Nøytralitetsbegrepet er i seg selv problematisk. Er det i det hele tatt mulig å forholde seg nøytral til livssyn? Og jeg tror målet om nøytralitet i alle sammenhenger er en dårlig vei å gå dersom målet er økt forståelse og respekt for mennesker på tvers av kultur og religion.

Det er opplagt at nettopp troen har betydd mye for mange etter 22. juli. Mennesker har strømmet til både kirkerommene og moskeene for å være sammen i stillhet, bønn og ettertanke. Vi har sett bilder av en biskop og en imam som omfavner hverandre. Vi har sett bilder av en prest og en imam gå side om side foran et gravfølge på vei mot graven. Vi har sett kristne og muslimer stå sammen for å vise hverandre respekt og sammen verne om våre felles verdier. 

Folket gav religionen plass. De viste respekt for hverandres tro og ståsted. Jeg tror de bildene vi har sett de siste ukene bidrar langt sterkere til å skape respekt og forståelse på tvers av kultur og religion enn det Kristin Halvorsen gjør gjennom sin oppfordring om å stenge religionen ute.

Vi blir tryggere i møtet med andre dersom vi er trygge på oss selv, og vi blir trygge i møtet med andre dersom vi har kunnskap om hva de andre står for. Derfor mner jeg at vi er inne på et blindspor dersom religionsutøvelsen alltid holdes utenfor det offentlige rom. 

Gå til innlegget

Terrorens nye ansikt

Publisert over 7 år siden - 910 visninger

Vi ble tatt på senga. Vi trodde terrorister var utenlandske menn med en fremmed religion, mørk hud og et språk vi ikke forstår. Den 22. juli viste terroristen seg plutselig å være en lyshåret, etnisk norsk nordmann.

Det er nok mange som har kjent på en viss skam i tiden etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya. Vi ble nådeløst konfrontert med våre egne fordommer, og måtte ta inn over oss at gjerningsmannen denne gangen var en av våre egne. Denne gangen var det ikke islamister som stod bak. Det var muslimene som i bunn og grunn var målet.

Det var imidlertid ikke bare mannen i gata som antok at det var muslimer som stod bak angrepet de første timene. Flere eksperter, deriblant professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen, uttalte at det mest sannsynlig dreide seg om et angrep fra en ekstrem, islamistisk gruppering. Mange i det muslimske miljøet trodde også selv at ugjerningene var utført i islams navn, og medlemmene i en av landets største muslimske menigheter, Munhaj ul Quaran, ble derfor innkalt til krisemøte i moskeen. En gruppe islamister som kaller seg Ansar al-Jihad al-Alami, påtok seg til alt overmål ansvaret for grusomhetene. De ønsket å bli assosiert med slike handlinger.

Med dette som bakteppe, er det kanskje forståelig at mang en menigmann nærmest tok det for gitt at terroren var utført av muslimer. Vi skylder imidlertid å ta et oppgjør med våre egne fordommer og vårt eget tankesett, og vi skylder kanskje våre muslimske medborgere en unnskyldning.

 Hvem er terrorister nå?

22. juli har gjort noe med vårt bilde av terrorister.

Det er et sikkert faktum at ikke alle muslimer er terrorister, men det er like sikkert, og ekstremt smertefullt, at de fleste terrorister er muslimer.”

Dette skrev den muslimske journalisten Abdel Rahman al-Rashed i en kronikk i 2004, og sitatet ble naturligvis omfavnet av islamkritikere i mange land. Det passet godt inn i det bildet mange ønsket å ha av terrorister.

Men hvem er egentlig terroristene? Finnes det noen sammenheng mellom terrorhandlinger og religion, og har vi nå noen grunn til å frykte ekstremistiske islamister mer enn ekstreme krefter på høyresiden?

Jeg tror det er to naturlige tilnærminger til dette spørsmålet. Vi kan enten ta utgangspunkt i mennesket, eller vi kan ta utgangspunkt i religion/ideologi.

Hvis vi tar utgangspunkt i mennesket, tror jeg konklusjonen må bli at mennesker kan være i stand til å begå terrorhandlinger uavhengig av hvilken religion eller ideologi de tilhører. Det finnes en lang rekke eksempler på muslimer som har begått slike handlinger opp igjennom historien, og det finnes en lang rekke eksempler på kristne som har utført tilsvarende ugjerninger. Mange religionskritikere vil hevde at sterk religiøs overbevisning kan føre til menneskeforakt og terror uansett hvilken religion man tilhører. Men når vi tar utgangspunkt i mennesket, tror jeg vi må erkjenne at denne tilbøyeligheten ligger i oss mennesker uavhengig om vi tilhører en religion eller ikke. Det har ikke nødvendigvis noe med religion å gjøre, og det er nok ingen grunn til å tro at vi ville få bukt med problemer dersom vi hadde klart å eliminere religionene. Det er vel knapt noen som har gjort seg skyldig i drap på flere uskyldige sivile enn nettopp de ateistisk-sosialistiske statene i det forrige århundre.

Hvis vi tilnærmer oss problemstillingen med utgangspunkt i religionen, må vi sammenligne budskapet og innholdet i ulike religionene, og se hvordan de forholder seg til vold, krig og terror. Mange, deriblant tidligere statsminister Kåre Willoch, vil hevde at det på dette området ikke er noen forskjell på kristendom og islam. Han mener at både Bibelen og Koranen har et budskap om kjærlighet, men at også begge åpner for bruk av vold. Jeg mener det er feil.

Willoch har rett i at det er mange likhetstrekk mellom kristendom og islam, men det er også vesentlige forskjeller. I boken ”Erfaringer for fremtiden” illustrerer han likhetene ved å trekke fram5. Mosebok kap. 20. Her finner vi lovene om krigføring. Dette er lover og påbud som ethvert sivilisert samfunn i dag vil ta avstand fra. I versene før de Willoch refererer, finner vi for øvrig de kjente prinsippene om hevn og gjengjeldelse – øye for øye, tann for tann osv.

Han setter dette opp mot lignende skriftsteder i Koranen, og konkluderer med at budskapet og innholdet langt på vei er tilsvarende. Han gjør imidlertid en alvorlig feil. Alle eksemplene som trekkes frem fra Bibelen, er nemlig hentet fra det Gamle testamentet. Men Bibelen har også et Nye testamente. Jesu liv, død og oppstandelse representerer et skille og et vendepunkt i den kristne tro og lære. Vi går fra den gamle pakt, der vi var bundet av gamle lover og bud, til den nye pakt som innebærer frelse og forsoning mellom Gud og mennesker.

Det gamle testamentet er fullt av motsetninger og paradokser. Det inneholder både oppfordringer om å drepe, og formaninger om å gjøre det gode. Da er det kanskje ikke så rart at den lovkyndige fariseeren følte behov for å spørre Jesus om hvilken lov som er den største. Svaret er velkjent for de fleste: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.”

Jesus representerer et dramatisk skille. Han representerer noe helt nytt. Dette kommer godt til uttrykk i følgende uttalelse:

 ”Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.”

Jeg mener Willoch bommer når han slår en strek over det Nye testamentet i sin sammenligning av religionene. Kristendom uten Jesus er ikke kristendom.

Som kristne lever vi i den nye pakt. Muslimene derimot, lever fremdeles med de samme paradoksene og motsetningene som vi finner i det gamle testamentet. Det gir rom for svært ulike tolkninger og vektlegginger, og noen velger dessverre en linje som legitimerer kvinneundertrykkelse, terror og voldsbruk. Deres hellige profet, Muhammed, var da også en hærfører som ledet sitt folk gjennom mange blodige slag – deriblant erobringen av Mekka i 630. Dette er, med respekt å melde, et noe annet forbilde enn den kristne profeten, som førte en gjennomført antivoldslinje og oppfordret til tjenersinn.

Mellom mennesker og religion

Når vi tar utgangspunkt i det menneskelige, vil vi se at alle mennesker, uansett religion og livssyn, har en tilbøyelighet til å utøve maktmisbruk. Når vi sammenligner religionene, vil vi kunne finne både likheter og forskjeller. Jeg vil hevde at Koranen og Bibelen stiller seg ulikt til bruk av vold. Det som likevel blir interessant, er skjæringspunktet mellom disse to tilnærmingene; Hvordan forholder de menneskene som faktisk utøver terrorhandlinger seg til sin religion eller ideologi?

Det har opp igjennom historien blitt begått en lang rekke grusomheter i Bibelens navn. De aller fleste vil imidlertid hevde at dette er misbruk av Bibelen, og at det ikke finnes noe i den hellige skrift – når vi lar være å slå en strek over Jesus og Det nye testamentet - som kan legitimere slike handlinger.

Tilsvarende har det blitt begått mange volds- og terrorhandlinger i Koranens navn. Her er det i mine øyne ikke like enkelt å hevde at det ikke finnes noe i den hellige skrift som forsvarer slike handlinger, selv om de fleste muslimer heldigvis vil ta avstand fra en slik fortolkning. Vi har islamistiske grupperinger, også i vårt eget samfunn, som uttaler at de er villige til å begå terrorhandlinger i islams navn. Mens folk flest viste sin avsky mot Behring Breiviks groteske terror, var det faktisk en islamistisk gruppering som forsøkte å påta seg ansvaret for ugjerningene. De ønsket å bli identifisert med de handlingene vi andre tok så klart avstand fra. Disse grupperingene skal vi ta på alvor. Vi kan ikke ta sjansen på å møte dem med naiv toleranse. 

Fellesskap og veien videre

Det store spørsmålet blir likevel hvordan vi skal forholde oss til alle slags ulikheter. Norge er i ferd med å bli et multikulturelt samfunn, og det innebærer både muligheter og utfordringer.

For oss som ikke ble direkte berørt av terrorangrepet 22. juli var det fantastisk flott å se reaksjonene i etterkant. Det er ikke hverdagskost å se en imam og en biskop omfavne hverandre, eller en imam og en prest gå side om side foran et gravfølge på vei mot graven. Fellesskapet, respekten og ønsket om samhold på tvers av religioner var for meg både flott og rørende. Vi opplevde en nasjonalistisk oppblomstring, men ikke en nasjonalisme av den typen som skiller folk etter rase og religion. Dette var det som gjerne kan kalles en fransk nasjonalisme, der folk støtter opp om konstitusjonen, demokratiet, fellesskapet og våre felles grunnleggende verdier.

Dette trenger vi mer av. Vi må fortsette å samle oss om våre felles verdier, og vi må fortsette å vise respekt og toleranse på tvers av religion og andre ulikheter. Men vi oppnår ikke forståelse og respekt ved å gjøre samfunnet vårt nøytralt og alltid skyve religionen under teppet, slik mange argumenterer for i dag. Kampen mot bordvers i barnehagene, skolegudstjenester og religiøse symboler vil ikke gjøre oss bedre rustet til å møte det multikulturelle samfunnet. Vi vil derimot bli tryggere i møtet med andre religioner og kulturer dersom vi er trygge på oss selv og vår egen identitet og kulturbakgrunn.

Vi må heller ikke la toleransen forhindre oss i å være kritiske. Når noen grupper er villige til å la religiøs overbevisning legitimere voldsbruk, må vi våge å være tydelige på at dette er noe vi ikke aksepterer i vårt samfunn.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 76915 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43284 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34718 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27693 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22370 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22106 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 19981 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 18976 visninger

Lesetips

En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 5 timer siden / 84 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
rundt 5 timer siden / 64 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
rundt 5 timer siden / 79 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
rundt 5 timer siden / 72 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
rundt 5 timer siden / 80 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
1 dag siden / 165 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
1 dag siden / 342 visninger
Feil om Engelbretsdatter
av
Kristin Norseth
1 dag siden / 157 visninger
Les flere

Siste innlegg

Gode og dårlige kommentarer?
av
Toril Søland
rundt 1 time siden / 61 visninger
@Karl Øyvind Jordell
av
Njål Kristiansen
rundt 2 timer siden / 63 visninger
Al Gore som president?
av
Roald Øye
rundt 2 timer siden / 47 visninger
Brexit - sjakk-VM på engelsk.
av
Njål Kristiansen
rundt 3 timer siden / 43 visninger
Døende på flyttefot
av
Astrid Rønsen
rundt 3 timer siden / 37 visninger
Grep mot mannedebatt
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 78 visninger
Innen 2020 får vi 5G. Hva innebærer det?
av
Toril Søland
rundt 3 timer siden / 21 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 5 timer siden / 84 visninger
Kanossagang på NRK
av
Hanne Linn Skogvang
rundt 5 timer siden / 228 visninger
Les flere