Anders Tyvand

Alder: 38
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Mer mobbing, mindre demokrati

Publisert nesten 5 år siden

Mer åpenhet, mer demokrati. Dette var verdier som samlet en hel nasjon i 2011. Tre år senere, trekker en ung jente seg tilbake fra politikken fordi hun ikke orker mer hets.

Folk ser litt annerledes på oss politikere nå. De møter oss med større respekt enn tidligere.

Det var en eldre politiker fra et annet parti som sa dette til meg under valgkampen i 2011. Vi stod side om side på hver vår stand i Tønsberg sentrum, han med rød t-skjorte og en rose klar til å deles ut, jeg med gul t-skjorte og en vaffelplate. 

Han hadde vært med i politikken i mange år. Han hadde opplevd å bli både hetset og skjelt ut, og av og til hadde det kostet litt å stå for noe som lokalpolitiker i Tønsberg. Men denne gangen var det annerledes, mente han. Folk møtte politikere med alle slags farger på t-skjortene på en helt annen måte i denne valgkampen. Med større respekt, større forståelse, og med takknemmelighet for at de bidro til å holde liv i det dyrebare demokratiet vårt.

Vi kjenner alle foranledningen for den spesielle valgkampen i 2011. En grufull terroraksjon som først og fremst kostet mange mennesker livet, men som også måtte tolkes som et angrep på demokratiet vårt. På fellesskapet.

Det er ikke unaturlig at situasjonen har normalisert seg over tid. Debattene måtte bli skarpere igjen, retorikken spisset og temperaturen høyere. Det er både sunt og naturlig. Men nå er også politikerforakten, hetsen og de såkalte nett-trollene tilbake. Det er et problem.

23 år gamle Celina Hagen fra Vennesla begynte å engasjere seg i politikken i 2011. KrF ble hennes parti, og hun ble etter hvert både medlem av kommunestyret og leder av lokallaget. Nå tar hun en pause fra politikken, fordi hun ikke orker mer hets. Bemerkninger om utseendet, trusler og ufine kommentarer ble for mye.

Celina forteller en trist historie. Den er trist, ikke bare for henne, men for demokratiet vårt. Det bør være under samfunnets verdighet at unge politikere presses ut av politikken på denne måten.

Men hetsen rammer ikke bare politikere. Mobbing er et utstrakt problem som rammer altfor mange, og titusenvis av barn og unge opplever å bli mobbet regelmessig. For de som rammes, innebærer det en utrygg og ubehagelig hverdag. For noen, betyr det en ødelagt barndom.

Hva kan vi gjøre for å bli kvitt problemet? Jeg tror ikke det finnes ett enkelt svar på det spørsmålet. Det aller viktigste, er at vi alle bryr oss og er bevisste og ansvarlige. Både foreldre, lærere, skoleledere, skoleeiere, medelever og politikere har et ansvar for å gjøre det vi kan for å stoppe mobbingen.

Vi har tidligere sett at det er mulig.I perioden fra 2001 til 2005, ble mobbingen dokumentert redusert med 30 prosent. På den tiden løftet landets statsminister kampen mot mobbing opp som en viktig verdisak.De siste årene har ikke dette arbeidet fått samme tydelige prioritet, og nå har mobbingen igjen blitt et større problem.

Jeg er glad for at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er tydelig på at kampen mot mobbing er en viktig sak for ham. Jeg har forventninger til hva det vil bety i praksis.

Jeg er også glad for at KrF fikk gjennomslag i årets statsbudsjett for å sette av 10 millioner kroner til en pott til tiltak for bedret læringsmiljø i skolen. Denne uken går fristen ut for fylkeskommuner og kommuner til å søke om støtte fra denne potten til konkrete tiltak som kan bidra til å redusere mobbingen. Jeg håper det er mange som vil benytte seg av muligheten, og at vi kanskje kan finne fram til nye, gode verktøy som fungerer. Og kanskje vi endelig kan få på plass mobbeombud i flere fylker, slik de allerede har gode erfaringer med i Buskerud?

Kampen mot mobbing handler om menneskeverd. Jeg heier på kunnskapsministeren hvis han mener alvor med at han vil ta tak i problemet, og jeg heier på Celina og alle andre som opplever å bli hetset og trakassert. Dere fortjener bedre!

 

 

Gå til innlegget

Holocaust var ikke slutten

Publisert nesten 5 år siden

Holocaust representerer verken starten eller slutten på antisemittismen. Når historiens verste folkemord ikke fikk slutt på jødehatet, kan vi da tro at kunnskap om holocaust vil være nok?

Det var Ervin Kohn, lederen av Det Mosaiske Trossamfunn i Oslo, som stilte dette spørsmålet da jeg besøkte synagogen sammen med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tidligere denne uken. Bakgrunnen for møtet, var at KrF fikk forhandlet inn midler til bekjempelse av antisemittisme i skolen i årets statsbudsjett. Nå ønsket vi å få råd og innspill fra det jødiske miljøet om hvordan disse midlene burde brukes.

Ett tydelig råd, var altså at vi ikke må stirre oss blinde på holocaust. Dette groteske, umenneskelige og ufattelige kapittelet i vår historie var et utslag av et fenomen som har eksistert både før og etter; et utstrakt hat rettet mot jøder, en folkegruppe som har blitt forfulgt og trakassert gjennom mange hundre år. 

Og hva er det egentlig med dette ordet ”jøde”? Er det et skjellsord? Er det en nedsettende betegnelse på et annet menneske? For mange er svaret dessverre ja. Jøde brukes – med varierende grad av bevissthet – som skjellsord i norske skolegårder. Unge jøder i vårt lille land forteller at de skjuler bakgrunnen sin og lyver om egen identitet fordi de frykter negative reaksjoner. Og det er ikke bare andre minoritetsgrupper som agerer negativt mot jøder i samfunnet vårt. Det er like mye oss etnisk norske nordmenn.

Jeg husker godt at jeg besøkte konsentrasjonsleiren Auschwitz som skoleelev for 15 år siden. Inntrykkene var så mektige at det var vanskelig å begripe rekkevidden av det man så og hørte. Brutaliteten og kynismen var så vanvittig at det var vanskelig å ta det inn over seg at historiene var hentet fra virkeligheten.

Historien er både ubegripelig og fryktelig skremmende. Men like skremmende, er tanken på at antisemittismen lever videre. Vi kjenner historien om hva som skjedde på 40-tallet, men jødehatet lever videre. Også i vårt eget samfunn.

Det er naturlig å spørre seg hvorfor. Er det fordi jødene har gjort oss noe vondt? Er det fordi de representerer en trussel? Svaret er nei, og Ervin Kohn stilte et betimelig oppfølgingsspørsmål; Det er mindre enn 2.000 jøder bosatt i Norge. Vil antisemittismen forsvinne dersom disse jødene forsvinner? Svaret er sannsynligvis nei.

Antisemittismen har årtusenlange tradisjoner. Den er umenneskelig, urimelig, urettferdig og uforståelig, men den er likevel høyst reell. Og selv om den kan virke uhåndgripelig, må vi ikke gi opp kampen mot den.

Det betyr ikke at vi skal være ukritiske til staten Israel, og det betyr ikke at vi skal se med blidere øyne på andre former for trakassering og rasisme. Rasisme og rasehat rammer flere enn bare jøder. Derfor syns jeg det var flott å få høre om et prosjekt der Kohn besøker skoleklasser sammen med en representant fra det muslimske miljøet i Norge. Sammen forteller de om sine erfaringer, sammen møter de muslimer, jøder og andre som har hatt vonde opplevelser, og sammen bidrar de til dialog, brobygging og bevisstgjøring.

Vi i KrF ønsker å bidra til å bekjempe antisemittisme. Derfor var det en viktig seier for oss å få på plass fem millioner kroner til dette arbeidet i budsjettet for inneværende år. Vi vil fortsette kampen, og jeg setter pris på signalene fra kunnskapsministeren: Hvis prosjektene som disse pengene går til viser seg å gi resultater, så vil det være en sterk søknad for å videreføre bevilgningen i årene som kommer. 

Gå til innlegget

Snever Snoen

Publisert nesten 5 år siden

Jan Arild Snoen vil fjerne offentlige tilskudd til kirken. Det vil gjøre samfunnet fattigere, og frata mange mennesker verdifulle arenaer.

Da jeg var en gutt på 10-12 år, gikk alle guttene i klassen på fotballen. Jeg gikk der jeg også, selv om jeg egentlig følte meg litt malplassert og utilpass. Det skortet både på interesse og talent, og etter en sesong som midtbanespiller uten ett eneste mål, innså jeg snart at fotballbanen ikke var min arena.

Men jeg gikk ikke bare på fotballen. Jeg sang også i kor. Kragerø Barnegospel tilhørte frikirken, og var et stort kor på den tiden. Hver tirsdag ettermiddag stilte over 50 barn i skolealder opp til øvelse, mens engasjerte foreldre stilte opp som ledere og musikere.

Jeg var med i koret allerede før jeg var gammel nok til å delta på ordentlig, og satt på pappas bassforsterker og dinglet med beina mens koret sang på gudstjenester, konserter og andre arrangementer.

Jeg tror alle er enige i at idretten trenger og fortjener offentlig støtte. Selv om jeg ikke fant meg til rette på lillegutt-laget til Kragerø IF på begynnelsen av 90-tallet, ser jeg helt klart verdien av det arbeidet som engasjerte ildsjeler legger ned i idrettslagene. Idrett handler ikke bare om folkehelse og fysisk fostring. Det handler også om sosialisering, fellesskap og tilhørighet. Dette er viktig for den enkelte, og uendelig verdifullt for samfunnet. Derfor er det en god investering for samfunnet å bruke noen offentlige midler på idretten.

Akkurat det samme kan man si om aktiviteten i norske menigheter. Menighetene representerer fellesskap og tilhørighet, og tilbyr arenaer som er verdifulle både for barn og voksne. For meg var barnekoret like viktig og verdifullt som lillegutt-laget var for de andre gutta i klassen.

Nå tar Jan Arild Snoen til orde for å fjerne trosopplæringsmidlene og andre statstilskudd til kirken. Han sier til Vårt Land at det å gi penger til trossamfunn over statsbudsjettet er urettferdig for alle som står utenfor, og kaller det en unødvendig offentlig utgift. Det er en underlig tanke som representerer et snevert syn på både trosamfunnene og samfunnet for øvrig. Betyr det at offentlig støtte til idretten er urettferdig for alle som ikke er med i et idrettslag? Og at støtte til operaen er urettferdig for alle som ikke liker opera? Jeg mener at både idrett, kultur og kirke bidrar med så mye positivt til samfunnet, at offentlig støtte er helt naturlig. Det vil være et samfunnsmessig risikoprosjekt å fjerne støtten til trossamfunnene, og dermed ødelegge arenaer som betyr mye for mange.

Det er heller ikke slik at det bare er Den Norske Kirke som mottar tilskudd over statsbudsjettet. Stortinget kan ikke bevilge penger til kirken uten samtidig å gi penger til andre trossamfunn. Det er bra! Det bidrar til at jødiske trossamfunn kan opprettholde sin aktivitet, at muslimske trossamfunn kan skape viktige arenaer for sine medlemmer, og at Kragerø Frikirke tidlig på 90-tallet hadde råd til å kjøpe en bassforsterker og bassgitar.

Snoen mener videre at trosopplæringen i menighetene er spesielt problematisk, og kaller den en "indoktrinering av barn" som man ikke kan bruke offentlige midler på. Han vil altså strupe støtten til menighetene, fordi de gir barna opplæring i religion.

Med slike tanker er virker det underlig at Snoen omtaler seg selv som en liberal samfunnsdebattant. Statlig overstyring av trossamfunn og trosfrihet forbindes vanligvis med helt andre politiske ideologier.

Gå til innlegget

Elever er mer enn produksjonsenheter

Publisert over 5 år siden

NHO-direktør Kristin Skogen Lund roper varsku fordi skolene leverer «for dårlig råmateriale» til næringslivet.

Det er flott at NHO setter skole og utdanning på dagsorden, men vi må passe på at debatten ikke blir for snever; Skoleelever er mer enn fremtidige produksjonsenheter i næringslivet.

Skolen har alltid vært gjenstand for politisk debatt. I høst blusset debatten opp igjen, da resultatene fra PISA-undersøkelsen ble offentliggjort. Norske elever skårer litt under snittet i OECD-landene i matte og naturfag, og litt over snittet i lesing og skriving. Nå tar NHO stafettpinnen videre, og vier årskonferansen sin til temaet skole og utdanning.

Jeg er glad for NHOs initiativ, og jeg enig i at vi skal ha ambisjoner om å heve kvaliteten i norsk skole. Jeg er også enig i at vi har en realfagsutfordring, og at vi trenger en idédugnad for å finne ut hvordan vi kan løse den. KrF bidrar gjerne med gode ideer, og har blant tatt til orde for et lærerløft med mer etter- og videreutdanning til lærerne, strategier for å rekruttere mennesker med realfagskompetanse inn i læreryrket, og innføring av obligatorisk mentorordning for nyutdannede lærere, slik at disse får hjelp til å lykkes. Men vi må ikke bli så problemfokuserte at vi glemmer det som faktisk er bra i norsk skole. Et ensidig fokus på det negative, kan fort slå feil ut. Ved å gi lærere og elever en følelse av at de er mislykkede spillere på et taperlag, danner vi et dårlig grunnlag for fremtidig suksess.

For det er faktisk mye som er bra i norsk skole. I tillegg til gode resultater i lesing og skriving, rapporterer norske elever om mindre bråk enn tidligere, bedre læringsmiljø, og bedre samspill mellom lærer og elev. Dette er vi nødt til å ta vare på og bygge videre på. Et godt læringsmiljø er helt avgjørende for at elevene både skal ha det bra i hverdagen og prestere godt. Det gode læringsmiljøet må ikke komme i skyggen av krav og resultater. Vi må ikke bli så fokusert på testing at vi glemmer å tenke på hvordan barna har det i hverdagen. Og vi må ikke gå i den fella at vi tror at det eneste som betyr noe i skolen er det som kan måles og tallfestes.

For elever er altså mer enn fremtidige produksjonsenheter. Og målet med skolen, er ikke kun å gjøre disse produksjonsenhetene så effektive som mulig. Skolen handler også om at barn skal utvikle seg som mennesker, sosialiseres inn i samfunnet på en god måte, ha det bra mens de er barn og bli vinnere i sitt eget liv.

Jeg syns ikke alle NHOs utspill de siste ukene bærer dette perspektivet i seg, og spesielt ikke forslaget om obligatorisk barnehage for alle femåringer. Argumentet er at obligatorisk barnehage med læringskrav til barn ned i fireårsalderen vil kunne gi økt læringseffekt og bedre resultater på skolen. Og dette vil igjen kunne gjøre barna til bedre «råmateriale» for næringslivet i fremtiden.

Jeg syns forslaget er problematisk av flere grunner. Det er for det første skivebom å bruke milliardbeløp på å gjøre barnehagen obligatorisk og gratis for alle femåringer, når 97 prosent av barna allerede går i barnehage. Da må vi heller bruke de store pengene på å heve kvaliteten i barnehagetilbudet ved å øke voksentettheten og pedagogtettheten. Men det mest problematiske, er at fire- og femåringene ikke lenger vil få være barn som får lære og utvikle seg gjennom lek. Forslaget innebærer at vi flytter små barn fra sandkassene og huskestativene inn på førskolebenken for å imøtekomme fremtidige produksjonskrav i næringslivet. Det er ikke et slikt perspektiv jeg ønsker å ha på barndommen til barna i samfunnet vårt.

KrF vil være alltid være med på idedugnader for å gjøre norsk skole og utdanning bedre. Men debatten må ha et perspektiv der det er plass til hele mennesket, og der barn får være barn – ikke kun fremtidige ansatte.

Gå til innlegget

Abort til uke 18 hvis det er jente?

Publisert nesten 6 år siden

Kunne vi hatt en abortlov i Norge der kvinner har rett til selvbestemt abort til uke 12, men mulighet til å velge abort helt frem til uke 18 dersom barnet i magen viser seg å være en jente?

Nei, selvfølgelig kunne vi ikke det. Gutter og jenter har akkurat samme verdi, og tanken på å innføre et skille mellom kjønnene virker avskyelig på de fleste av oss. En slik forskjellsbehandling ville representert en gradering av menneskeverd basert på kjønn, og det ville selvsagt vært utenkelig i vårt samfunn.

Men hva med å ha en abortlov der man har rett til selvbestemt abort til uke 12, men mulighet helt frem til uke 18 dersom barnet i magen for eksempel viser seg å ha Downs syndrom, mangle en fot eller ha en annen form for handicap?

For mange av oss er svaret like selvfølgelig denne gangen. Selvfølgelig kan vi ikke ha det slik. Menneskeverdet kan ikke graderes basert på kjønn, og det kan heller ikke graderes basert på funksjonsnivå. Likeverdet mellom et barn med et handicap og et funksjonsfriskt barn, er like selvfølgelig som likeverdet mellom gutt og jente. 

Men det er faktisk en slik abortlovgivning vi har i Norge i dag. Høyre har siden 2001 ønsket å endre denne lovgivningen ved å fjerne paragraf 2c i abortloven. Men under landsmøtet i helgen, måtte Erna Solberg, Bent Høie og resten av programkomiteen innse at de tapte kampen i eget parti. Høyre går inn for å beholde loven slik den er.

Med dette vedtaket, tar Høyre et skritt på den veien som kan gjøre Norge til et sorteringssamfunn. Nå åpner også Høyre for å gradere menneskeverdet. De åpner for å velge bort barn med ulike avvik. De forlater prinsippet om at alle mennesker har samme ukrenkelige verdi, og samme rett på vern.

Jeg syns det er trist. Men Høyre er ikke alene. I dag er det bare KrF som ønsker å endre abortlovgivningen.

Jeg syns det er merkelig at ikke flere ser hvor urimelig dagens abortlov er. Men det er ikke helt politisk korrekt i dagens Norge å snakke om likeverd og kampen mot sorteringssamfunnet. Abortdebatten har for lengst blitt en debatt som kun skal dreie seg om likestilling og kvinnens rettigheter.

Men én gang øynet jeg et lite håp om at det skulle bli legitimt å snakke om sortering og selektering. I januar 2012 meldte norske forskere om at indiske mødre bosatt i Norge velger bort jentebarn, fordi jenter har mindre verdi enn gutter i deres kultur.

Da var det en del som våknet. Plutselig var det noen som graderte menneskeverdet etter andre kriterier enn de vi har lært oss å akseptere. Abort, som skulle være et verktøy i likestillingskampen, ble plutselig en trussel mot likeverdet mellom gutt og jente. Feministene etterlyste tiltak og viste avsky mot gradering av menneskeverdet og sortering av mennesker. Daværende helseminister Anne Grethe Strøm Erichsen uttalte følgende til NTB: Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt. Likeverdigheten mellom kjønnene er helt grunnleggende

Hun hadde selvfølgelig helt rett. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt. Nå gjenstår det bare at hun, Høyres kvinnenettverk og de øvrige politiske partiene innser at selektiv abort basert på andre kriterier er akkurat like uakseptabelt.

Vi må ha et samfunn med plass til alle, og vi må ha et samfunn der menneskeverdet ikke graderes. Og ikke minst må vi ha et samfunn der det legges bedre til rette og blir lettere å være mamma og pappa til et barn med spesielle behov. 

Jeg håper Høyre en gang finner tilbake til sitt gamle jeg. I mellomtiden håper jeg flest mulig støtter opp om det eneste partiet på Stortinget som vil grunnlovsfeste retten til liv, og fjerne paragrafen i abortloven som åpner for sortering og selektering av mennesker. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere