Anders Tyvand

Alder: 39
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Styrket religionsfag

Publisert over 4 år siden

Unni Helland er bekymret for utviklingen av skolens religionsfag, og frykter at navneendringen fra RLE til KRLE vil ødelegge faget som fellesfag. Det er det ingen grunn til.

I løpet av de siste tiårene har samfunnet vårt blitt mer flerkulturelt og mer mangfoldig. Det gir oss enkelte utfordringer, men det er først og fremst en berikelse. Det er viktig at skolens religionsfag er et fellesfag der elevene lærer om både egen og andres religion, livssyn og etikk. Slik kunnskap er viktig for å skape respekt og forståelse mellom mennesker på tvers av religionene. Derfor syns jeg det er flott å lese om hvordan barna i Helland sin klasse har lært om ulike religioner, og hvordan de kan fortelle hverandre om egen tro i klasserommet.

Men selv om kunnskap om ulike religioner er viktig, så er det en kjensgjerning at kristendommen har hatt en spesiell plass i det norske samfunnet gjennom mange hundre år. Kristendommen har påvirket kulturen vår, språket vårt, verdiene våre og konstitusjonen vår. Derfor er kunnskap om kristendom en viktig nøkkel til å forstå det norske samfunnet.

 Helland skriver at regjeringspartiene, Venstre og KrF nå vil gjeninnføre et krav om 55 % prosent kristendom i religionsfaget. Det er ikke helt presist. Vi innfører en bestemmelsen om at kristendommen skal utgjøre om lag halve faget. Dette er helt i tråd med det som hele tiden har vært intensjonen for faget. Da de rødgrønne fjernet bestemmelsen i 2008, var statsråd Bård Vegar Solhjell fra SV tydelig på at kristendommen fremdeles skulle ha en større plass i faget enn andre religioner. Statssekretær Lisbeth Rugtvedt fra samme parti var tydelig på at det ville være behov for å bruke like mye tid på kristendom som før. På tross av dette, har faget etter hvert blitt praktisert svært ulikt fra sted til sted. Ved noen skoler har kristendommen blitt nedprioritert. Andre steder har den fått uforholdsmessig stor plass. Ved å innføre en sentral bestemmelse om at kristendommen skal utgjøre om lag halve faget, vil vi få et likere religionsfag over hele landet. Det skal fortsatt være et kunnskapsbasert fellesfag, og gi kunnskap om både kristendom, andre religioner, livssyn og etikk.

Helland er også kritisk til å innføre en K i fagnavnet, slik at det blir hetende KRLE. Enkelte kaller det symbolpolitikk. Jeg tror nok at mange også oppfattet det som en ganske symbolsterk handling da de rødgrønne fjernet K-en i 2009. Dette var KrF, Høyre og Frp imot. Nå står vi sammen om å ta K-en inn igjen. Dette vil bidra til at faget får et navn som i større grad gjenspeiler fagets innhold.

Men det kanskje aller viktigste vi gjør, er å få KRLE inn som en obligatorisk del av lærerutdanningen igjen – ikke som et eget fag, men som en del av profesjonsfaget Pedagogikk og elevkunnskap. RLE ble tatt bort som obligatorisk fag i lærerutdanningen for fem år siden. Resultatet har blitt at antallet avlagte RLE-eksamener i grunnskoleutdanningen har blitt halvert, og at mange lærere nå møter en stadig mer flerkulturell elevmasse uten selv å ha grunnleggende kunnskap om tro og livssyn. Det har også ført til at RLE-fagmiljøene ved høgskolene har blitt svekket, og enkelte steder er de i ferd med å forsvinne totalt. Nå vil alle fremtidens lærere igjen få grunnleggende kunnskap og kompetanse innen religion. Det vil gjøre dem bedre i stand til å møte og forstå elever med ulike religiøs bakgrunn.

Verden blir stadig mindre, og vi kommer stadig tettere på hverandre. Religionsfaget i skolen er ett av de viktigste verktøyene for å møte denne utviklingen på en god måte. Nettopp derfor er KrF opptatt av å styrke faget.

Gå til innlegget

Den bortgjemte troen

Publisert nesten 5 år siden

«Du er kristen på en veldig god måte. Du holder liksom troen din for deg selv, og snakker ikke så mye om den.»

Det var en tidligere kollega som sa dette til meg under en biltur på vei tilbake fra et møte. Vi hadde tidligere snakket litt om tro og tvil ved en og annen bardisk, og han visste godt at jeg var kristen. Det var ment som et oppriktig kompliment, men for meg var det vonde ord å høre. Dels fordi det gav meg dårlig samvittighet – jeg vil jo egentlig så gjerne være åpen og tydelig om hva jeg tror på – og dels fordi det sier noe om idealet for religiøsitet i samfunnet vårt.

For å ta det første først. Troslivet mitt er ganske komplisert. Noen ganger er troen barnlig og enkel, mens andre ganger er tvilen fullstendig dominerende. Jeg sliter med vanskelige spørsmål som jeg ikke finner svar på, og det kan virke som en enkel og grei løsning å droppe hele greia. Grunnen til at jeg likevel klamrer meg til troen i disse periodene, er vissheten om at jeg ikke får noen bedre svar på de vanskelige spørsmålene ved å erklære meg som ateist eller agnostiker. I tillegg vil jeg så gjerne tro. Den tryggheten jeg kjenner i de periodene når troen oppleves enkel, er så verdifull for meg. Og selv om jeg ikke har alle svarene på plass, så har jeg store problemer med å si at jeg ikke tror. Det ligger i meg et sted, langt der inne, ofte godt skjult bak fasade, tvil og vanskelige spørsmål.

Jeg er kanskje feig. Jeg er i alle fall ikke uredd. Jeg mangler den frimodigheten som mange andre rundt meg har, og som klarer å gi tydelige vitnesbyrd om sin tro og sitt forhold til Gud. Minste motstands vei blir ofte å ligge litt lavt. Ikke gjøre så mye ut av det – selv om alle rundt meg vet at jeg er kristen.

Den andre siden, handler om samfunnet vårt. Det har etter hvert blitt et hyggelig kompliment å si at noen er flinke til å ikke snakke om troen sin. Målet er ofte å gjøre alle samfunnsarenaer nøytrale. Det innebærer at tro og religion bør feies under teppet, og at vi helst bør legge fra oss troen vår hjemme før vi beveger oss ut blant folk. Troen er noe privat som vi bør holde for oss selv, og det nøytrale idealet ligner til forveksling på en humanistisk ateisme – uten å legge skylden på denne samfunnsutviklingen på de som bekjenner seg om ateister. 

En slik samfunnsutvikling er skummel. Jeg tror samfunnet vårt vil fungere best hvis vi som er en del av det, får være hele mennesker. Da må vi også ta med tro og tvil. Da må vi ikke la oss skremme av en hijab eller et kors rundt halsen.

Jeg tror vi trenger mye større åpenhet om tro og livssyn enn det vi har i samfunnet vårt i dag. Jeg tror en slik åpenhet vil bidra til å rive ned fiendebilder, og bygge forståelse og respekt på tvers av kulturer og religioner.

Vi er tross alt bare mennesker, alle sammen. Med vår tro, vår tvil og våre spørsmål. Jeg har mine. Men jeg klamrer meg til troen. Og jeg håper at jeg vil bli flinkere til å være åpen om den i fremtiden.

Gå til innlegget

Kunstig K-krise

Publisert nesten 5 år siden

Religionsfaget i skolen er igjen gjenstand for debatt, og det er mange som er bekymret for fagets fremtid. Noen er bekymret for rekrutteringen av lærere til faget, andre frykter at faget skal bli for smalt.

Rekruttering av lærere til RLE-faget har vært en utfordring i mange år. Faget ble den store taperen etter omleggingen av lærerutdanningen i 2010, da det ble tatt bort som obligatorisk fag, og antallet avlagte eksamener i RLE er halvert. Mange av fagmiljøene ved utdanningsinstitusjonene har blitt svekket, og enkelte miljøer er truet av nedleggelse.
Fagansatte ved Høyskolen i Oslo og Akershus slår alarm (Vårt Land 23. februar), og frykter at de planlagte endringene i faget vil svekke rekrutteringen ytterligere. Jeg tror resultatet vil bli det motsatte.

LES OGSÅ PER ANDERS AAS: Lytt til smarte studenter

Obligatorisk. Nå skal religionsfaget igjen inn som en obligatorisk del av lærerutdanningen. Ikke som et eget fag, men som en del av fellesfaget Pedagogikk og elevkunnskap. Det vil gi alle lærere grunnleggende RLE-kompetanse, og forhåpentligvis vekke interessen hos flere for å velge dette også som undervisningsfag. Det vil samtidig bidra til å styrke fagmiljøene, noe som er helt avgjørende for fagets fremtid.

Men det er altså de andre endringene som skaper bekymring. Faget skal endre navn til KRLE, og det gis en bestemmelse om at kristendom skal utgjøre om lag halve faget. Men intensjonen har hele tiden vært at kristendommen skal ha større plass i dette faget enn andre religioner. Det var også den rødgrønne regjeringen svært tydelig på da den valgte å ta bort denne bestemmelsen.

Naturlig. Det er også helt naturlig. Kristendommen har formet det norske samfunnet, vår kultur og vår historie i over tusen år. Den reflekteres i lovverk og litteratur, og utgjør et fundament for hele vår konstitusjon. Dermed er kunnskap om kristendom en viktig nøkkel til å forstå det norske samfunnet, både for oss som er født og oppvokst her, og for dem som kommer hit med en annen bakgrunn. Det kan heller ikke være helt urimelig at faget har et navn som gjenspeiler innholdet i faget.

Jeg tror ikke at en navneendring som i større grad gjenspeiler innholdet i faget vil svekke rekrutteringen. Men jeg tror at de grepene vi nå tar for å styrke religionsfaget vil gi oss sterkere fagmiljøer, og få flere lærerstudenter interessert i å velge fordypning i et av skolens aller viktigste fag.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.2.2015

Gå til innlegget

Sekularismens falske trygghet

Publisert nesten 5 år siden

Dagbladets Geir Ramnefjell er redd for religion, og derfor vil han stenge den inne. Det kan gi skremmende resultater.

Harald Eia holdt tirsdag kveld et foredrag for studenter i religionshistorie ved UiO, om hvorfor han er redd for religion. I sin omtale av foredraget, ramser Geir Ramnefjell opp noen av de grusomhetene religiøse ekstremister har stått bak opp igjennom historien. Han nevner IS sine umenneskelige herjinger, Boko Harams mange drap, og ugjerninger begått av kristne sekter i middelalderen.

Men Ramnefjell beroliger samtidig Dagbladets lesere. Han viser til at religionen får mindre plass enn før, at færre døper sine barn, og – sagt med Eias ord – at religionen har fått sitt eget lille avlukke i samfunnet. Han er riktignok redd for at religionen skal sive ut av dette avlukket, men konkluderer likevel med at den sekulære samfunnsorden ikke er truet.

Jeg mener Ramnefjell bommer på to minst to områder; Det er for det første galt å tro at sekularismen er en garantist for fred og frihet. Det finnes nok av grusomme eksempler på at stater basert på sekulære, ateistiske ideologier har begått massedrap og groteske overgrep mot egne innbyggere. Så menneskelig grusomhet har ikke alltid noe med religion å gjøre. Det er nok i mange tilfeller riktig å si at slike ting skjer på tross av religion, og ikke på grunn av religion.

Den andre feilen, er å ønske seg religionen stuet bort i et eget avlukke. Hva kan vi oppnå med det? Jeg mener at en av de store utfordringene i vår globaliserte verden, er frykten for det fremmede. Denne frykten er opphav til mye krig, konflikt og elendighet i verden. Ved å stenge religionen inne, vil vi bare forsterke disse fiendebildene.

Vi må rive ned fiendebildene, og bygge opp respekt og forståelse på tvers av tro og livssyn. Og så må vi, på tvers av disse skillelinjene, bekjempe den ekstremismen som ikke respekterer menneskeverdet. Ramnefjell peker selv på at troende mennesker nå står opp mot krenking av annerledes troende i større grad enn tidligere. Det trenger vi mer av – selv om grunnleggende verdier som ytringsfrihet naturligvis må løftes høyt.

Vi må lufte religionen ut av avlukkene. Vi må gi den rom i samfunnet, og la mennesker få være hele mennesker, med alt det innebærer av tro, tvil og undring. Eia og Ramnefjell syns kanskje det virker skremmende. Men det er på den måten vi kan legge grunnlaget for et samfunn basert på forståelse og respekt for hverandre.

Gå til innlegget

Frihet til ikke å krenke?

Publisert nesten 5 år siden

Demokratiet kan ikke bestå uten ytringsfrihet, men det klarer seg svært godt uten karikaturtegninger av profeten Muhammed.

7. januar 2015 ble en mørk dag for ytringsfriheten, og for det flerkulturelle Europa. Massedrapet i Paris oppleves som et angrep på sentrale verdier som de fleste av oss setter svært høyt. Vi fikk en brutal demonstrasjon på at Malala har rett; pennen er det våpenet ekstreme islamister frykter aller mest.

Terroristene hadde kanskje ikke sett for seg at resultatet av massakren skulle bli en verdenspresse som flommet over av Muhammed-karikaturer. De hadde kanskje et håp om å kneble satirikerne og få tegnere til å legge ned pennen. Resultatet ble det stikk motsatte.

Og det er naturlig at omverdenen reagerer som den gjør. Når en så sentral verdi som ytringsfriheten blir utsatt for et alvorlig angrep, må vi vise at dette ikke er akseptabelt. Vi må vise at vi ikke lar oss kneble, at vi ikke lar oss skremme til taushet, men at vi våger å ytre oss fritt selv om noen vil true med våpen. Tegnere, journalister og redaktører over hele verden har det siste døgnet blitt hyllet og hyllet hverandre for stadig nye tegninger som understreker poenget.

Men hvis vi forsøker å se litt forbi tragedien i Paris, så bør det samtidig være rom for en debatt om hvorvidt det egentlig er klokt å stadig trykke nye Muhammed-karikaturer. Mange har nok sett det som en form for nødvendighet det siste døgnet, men jeg tror vi skal være forsiktige med å la denne tragedien alene få legge premisset for hvordan ytringsfriheten skal og bør forvaltes i samfunnet vårt i fremtiden.

Jeg sier ikke at vi ikke skal tåle satire eller religionskritikk. Jeg sier ikke at vi skal la oss skremme til taushet av ekstreme islamister. Men jeg vil oppfordre til en runde med refleksjon rundt hvilken effekt denne formen for satire kan ha. Kan det hende at den rammer noen vi egentlig ikke ønsker å ramme?  

Pennen er et mektig våpen. Og selv om det blir fullstendig absurd når noen tar opp kampen mot pennen med skarpladde skytevåpen, så må vi være oppmerksomme på at også pennen er et våpen som kan såre og ramme mennesker. Derfor må dette våpenet – som alle andre våpen – benyttes bevisst og ansvarsfullt. 

For de fleste av oss er en tegning bare en tegning, som vi har all mulig rett til å tegne og publisere. Det siste er uomtvistelig. Vi har rett til å tegne og publisere det vi vil. Men at det «bare er en tegning», er svært kulturelt og religiøst betinget.

Bildegjengivelse av profeten oppleves som en alvorlig synd for mange profeter. Det kan vi selvsagt velge å latterliggjøre, bagatellisere eller ignorere, men det må tas med i regnestykket når vi tar stilling til om vi ønsker å publisere slike bilder eller ikke. Tolkningsrammene er vidt forskjellige. Det vi opplever som satire, vil en muslim kanskje oppleve som en alvorlig krenkelse av sin religon. Og det er lite hensiktsmessig å sette likhetstegn mellom vitsetegninger av Jesus og Muhammed i denne debatten. Det blir ikke det samme, fordi det oppleves så vidt forskjellig. 

Vi skal verne om ytringsfriheten. Vi skal vise at vi ikke lar oss kneble, og at vi ikke legger ned pennen selv om noen truer med våpen. Men vi må passe på at forsvaret for en av våre viktigste verdier ikke setter andre verdier fullstendig på sidelinjen.

Ytringsfriheten gir oss frihet til å krenke. Men den pålegger oss det ikke.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5572 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3745 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1345 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1239 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1206 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1114 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1113 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1101 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere