Anders Tyvand

Alder: 38
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Frihet til ikke å krenke?

Publisert nesten 4 år siden - 725 visninger

Demokratiet kan ikke bestå uten ytringsfrihet, men det klarer seg svært godt uten karikaturtegninger av profeten Muhammed.

7. januar 2015 ble en mørk dag for ytringsfriheten, og for det flerkulturelle Europa. Massedrapet i Paris oppleves som et angrep på sentrale verdier som de fleste av oss setter svært høyt. Vi fikk en brutal demonstrasjon på at Malala har rett; pennen er det våpenet ekstreme islamister frykter aller mest.

Terroristene hadde kanskje ikke sett for seg at resultatet av massakren skulle bli en verdenspresse som flommet over av Muhammed-karikaturer. De hadde kanskje et håp om å kneble satirikerne og få tegnere til å legge ned pennen. Resultatet ble det stikk motsatte.

Og det er naturlig at omverdenen reagerer som den gjør. Når en så sentral verdi som ytringsfriheten blir utsatt for et alvorlig angrep, må vi vise at dette ikke er akseptabelt. Vi må vise at vi ikke lar oss kneble, at vi ikke lar oss skremme til taushet, men at vi våger å ytre oss fritt selv om noen vil true med våpen. Tegnere, journalister og redaktører over hele verden har det siste døgnet blitt hyllet og hyllet hverandre for stadig nye tegninger som understreker poenget.

Men hvis vi forsøker å se litt forbi tragedien i Paris, så bør det samtidig være rom for en debatt om hvorvidt det egentlig er klokt å stadig trykke nye Muhammed-karikaturer. Mange har nok sett det som en form for nødvendighet det siste døgnet, men jeg tror vi skal være forsiktige med å la denne tragedien alene få legge premisset for hvordan ytringsfriheten skal og bør forvaltes i samfunnet vårt i fremtiden.

Jeg sier ikke at vi ikke skal tåle satire eller religionskritikk. Jeg sier ikke at vi skal la oss skremme til taushet av ekstreme islamister. Men jeg vil oppfordre til en runde med refleksjon rundt hvilken effekt denne formen for satire kan ha. Kan det hende at den rammer noen vi egentlig ikke ønsker å ramme?  

Pennen er et mektig våpen. Og selv om det blir fullstendig absurd når noen tar opp kampen mot pennen med skarpladde skytevåpen, så må vi være oppmerksomme på at også pennen er et våpen som kan såre og ramme mennesker. Derfor må dette våpenet – som alle andre våpen – benyttes bevisst og ansvarsfullt. 

For de fleste av oss er en tegning bare en tegning, som vi har all mulig rett til å tegne og publisere. Det siste er uomtvistelig. Vi har rett til å tegne og publisere det vi vil. Men at det «bare er en tegning», er svært kulturelt og religiøst betinget.

Bildegjengivelse av profeten oppleves som en alvorlig synd for mange profeter. Det kan vi selvsagt velge å latterliggjøre, bagatellisere eller ignorere, men det må tas med i regnestykket når vi tar stilling til om vi ønsker å publisere slike bilder eller ikke. Tolkningsrammene er vidt forskjellige. Det vi opplever som satire, vil en muslim kanskje oppleve som en alvorlig krenkelse av sin religon. Og det er lite hensiktsmessig å sette likhetstegn mellom vitsetegninger av Jesus og Muhammed i denne debatten. Det blir ikke det samme, fordi det oppleves så vidt forskjellig. 

Vi skal verne om ytringsfriheten. Vi skal vise at vi ikke lar oss kneble, og at vi ikke legger ned pennen selv om noen truer med våpen. Men vi må passe på at forsvaret for en av våre viktigste verdier ikke setter andre verdier fullstendig på sidelinjen.

Ytringsfriheten gir oss frihet til å krenke. Men den pålegger oss det ikke.

Gå til innlegget

Ensom kamp mot sortering

Publisert rundt 4 år siden - 590 visninger

Det er mange som er sterkt imot gradering av menneskeverd, og det er mange som tar avstand fra sorteringssamfunnet. Men i den politiske debatten, står KrF dessverre ganske alene.

 «Den teknologiske utviklingen har løpt fra refleksjonen», skriver Trude Trønnes-Christensen i boken Jeg rekker opp hånden for deg. Hun gir et ærlig innblikk i hvordan det er å vokse opp med en storebror som har Downs syndrom, og utfordrer til debatt om menneskeverd, likeverd og sortering.

Det kan synes håpløst å reise en slik debatt i Norge i dag. Så fort spørsmål om gradering av menneskeverd og sortering av ufødt liv kommer opp, krabber debattantene på hver sin side ned i skyttergravene. Trønnes-Christensen har rett i at debatten er polarisert. Hun peker på at kirken står på den ene siden og argumenterer med at livet er hellig i seg selv, og at all form for svangerskapsavbrudd dermed er galt. På den andre siden står liberalister og feminister, som argumenterer med at hver enkelt kvinne må få bestemme over sin egen kropp. Det store verdispørsmålet om sortering, blir skutt ned i kryssilden mellom disse to gruppene.

Selv tilhører jeg den gruppen som i utgangspunktet mener at all form for abort er etisk problematisk. Slik jeg ser det, er det ufødte barnet i magen et selvstendig individ. Jeg er ikke bare opptatt av morens rettigheter, men også det ufødte barnets rettigheter. Det er bred politisk enighet i Norge om at antallet aborter må ned, og jeg skulle ønske at flere ville slutte opp om konkrete forslag som kunne bidratt til færre uønskede graviditeter. Jeg er også enig med Trønnes-Christensen i at vi trenger en debatt om når livet starter.  

Men jeg ønsker samtidig å ta en debatt om sortering. Sortering av ufødt liv er et aspekt ved abortlovgivningen, men samtidig et spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker å ha. Vil vi ha et samfunn der kun mennesker som lever opp til en definert standard har livets rett? Vil vi ha et samfunn der menneskets verdi måles i hvilken økonomisk merverdi eller kostnad man representerer for samfunnet? Vil vi ha et samfunn der vi for enkelhets skyld luker bort barn som kan medføre utfordringer for samfunnet rundt dem?

Jeg ønsker meg ikke et slikt samfunn. Jeg ønsker meg et samfunn der alle har samme verdi. Et samfunn der menneskeverdet ikke graderes med utgangspunkt i funksjonsnivå eller kostnad for samfunnet. Et samfunn der vi har rom for mangfold og plass til ulike mennesker.

Det er begrenset i hvilken grad dette samfunnet kan skapes politisk, men noe er det mulig å gjøre. For KrF var det et viktig gjennomslag i samarbeidsavtalen med regjeringen at tidlig ultralyd ikke skal innføres som et rutinemessig tilbud til alle gravide. Vi ønsker ingen systematisk jakt på fostre med Downs syndrom. For vi vet at tidlig ultralyd ikke har noen helsegevinst, men at det er en treffsikker metode for å finne ut hvorvidt et foster har Downs syndrom eller ikke.

Dette var en viktig seier for KrF, men den er i høyeste grad ferskvare. Ny teknologi og nye metoder for fosterdiagnostikk er allerede i bruk. Igjen er det behov for å reise en større verdidebatt om hvordan teknologiske fremskritt skal benyttes.

Det andre vi kan gjøre, er å fjerne paragraf 2c i abortloven. Det er denne paragrafen som åpner for at en kvinne kan få innvilget abort etter uke 12 dersom det er sannsynlig at fosteret har et avvik – som for eksempel Downs syndrom. Det er altså slik at et foster gis et livsvern i lovverket fra uke 12 i svangerskapet. Men hvis fosteret har Downs syndrom eller et annet avvik, så er det ikke så farlig. Da er det greit å ta abort også senere i svangerskapet. Jeg kan ikke forstå at dette kan tolkes som noe annet enn gradering av menneskeverdet. Det er trist at KrF nå er det eneste partiet på Stortinget som ønsker å fjerne paragraf 2c fra abortloven.

Det tredje vi kan gjøre, handler om informasjon og tilrettelegging. Jeg har snakket med flere foreldre som har fått vite at barnet de venter har en funksjonshemming. De har møtt et helsevesen som har uttrykt en tydelig forventning om at de skal velge å ta abort. De har fått god informasjon om når, hvor og hvordan dette kan gjennomføres – men de har fått forsvinnende lite informasjon om alternativet. De har fått lite informasjon om hvordan kommunen vil hjelpe dem og legge til rette for dem dersom de ønsker å beholde barnet. De har fått lite informasjon om hvilke støtteordninger som finnes, og hvilken hjelp de har krav på. Og de har møtt lite forståelse for at de ønsker å beholde et barn som avviker fra normalen.  

Dette er trist. Jeg blir opprørt når jeg hører at helsevesenet advarer mot å bære fram et barn med en funksjonshemming. Jeg blir opprørt når jeg hører at informasjonen mange steder er så mangelfull. Og jeg blir opprørt når jeg hører at mange foreldre til barn med funksjonshemminger opplever at systemet motarbeider dem istedenfor å legge til rette for dem.

Jeg mener at alle som får et funksjonshemmet barn må bli satt i kontakt med en kommunal koordinator så tidlig som mulig. Denne koordinatoren må gjerne på banen allerede før barnet blir født, og bidra til å veilede foreldrene i den jungelen av byråkrati og systemer som møter dem den dagen de flytter ut fra fødeavdelingen. Hvis dette hadde fungert bedre, ville det vært lettere og mindre skremmende å bære fram et barn som avviker fra den definerte samfunnsstandarden. Vi må ha et samfunn der vi legger til rette for disse barna og ønsker dem velkommen, og ikke et samfunn der vi av bekvemmelighetshensyn foreslår abort.

Dette er noe av det vi kan gjøre politisk. Men det aller viktigste, handler om holdninger og verdier. Det er ikke noe vi kan vedta på Stortinget. Holdninger og verdier er noe som skapes, blant annet gjennom den typen vitnesbyrd som Trude Trønnes-Christensen serverer i sin bok. Det er trist at slike bøker er nødvendig, men slik er det dessverre i et samfunn der mennesker med ulike avvik i praksis er usynlige.

Jeg vet at det er politikere i flere partier som har et personlig engasjement i kampen mot sortering av ufødt liv og gradering av menneskeverd, men disse har alle tapt kampen internt i eget parti. Vi husker vel alle landsmøtet i Høyre, da partiets kvinnenettverk gjennom kraftig mobilisering klarte å samle flertall mot programkomiteen og partiledelsen. Resultatet ble at også Høyre droppet kampen mot sorteringssamfunnet. De ønsker ikke lenger å fjerne paragraf 2c i abortloven.

Som KrF-politiker føler jeg på en viss ensomhet i denne debatten og i kampen mot sortering. Det er ikke noe som vil glede meg mer enn at noen blir provosert av en slik påstand, og forteller meg at jeg tar grundig feil. Jeg håper i så fall at dere vil tre fram, løfte fanen og bidra til å reise debatten sammen med meg!

Gå til innlegget

Privat eliteskole – en menneskerett?

Publisert over 4 år siden - 465 visninger

KrF ønsker å verne om foreldreretten. Men det kan neppe kalles en menneskerett å få sende ungene på en privat, offentlig støttet eliteskole.

KrF vil at nye privatskoler skal utgjøre et reelt alternativ til den offentlige skolen. I Vårt Land 18. mai ber Civita-leder og tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet meg si hvilke skoletyper som er «alternative nok», og hun spør om det ikke holder at en skole «rett og slett bare har ambisjoner om å være en veldig god skole».

LES MITT FØRSTE INNLEGG: «Frykter ideologisk slagmark»

LES CLEMETS SVAR: «Hvor er liberale KrF?»

LES MITT ANDRE INNLEGG: «KrF-ja til skolemangfold»

Hvis Clemet mener alvor med at kvalitet i seg selv få skal utgjøre noe alternativt, så vitner det om skuffende lave ambisjoner for den offentlige skolen. Jeg ønsker en god skole for alle, og jeg vil motarbeide en utvikling der barna til de mest ressurssterke foreldrene får et bedre skoletilbud enn andre. Jeg ønsker meg ikke private eliteskoler der de beste lærerne gir de beste elevene den beste undervisningen.

Clemet unntatt. Men for å svare på spørsmålet, må jeg forklare KrFs utgangspunkt i friskolepolitikken. Vi er opptatt av å verne om foreldreretten. Med det mener jeg foreldrenes rett til å sørge for at barna får en oppdragelse og undervisning som er i samsvar med egen religiøs, moralsk og filosofisk overbevisning. Denne rettigheten er blant annet nedfelt i FNs barnekonvensjon, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, og i den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

Denne forståelsen av foreldreretten har helt siden 1970 ligget til grunn for norsk privatskolepolitikk  med unntak av de årene da Clemet var kunnskapsminister. Derfor ønsker KrF privatskoler som tilbyr et alternativ til den offentlige skolen, og derfor er vi opptatt av at disse skolene må ha gode, forutsigbare rammevilkår.

På bakgrunn av dette inngikk KrF i 2007 et forlik med de rødgrønne partiene. Forliket dannet grunnlag for dagens privatskolelov, som åpner for å etablere skoler som utgjør et alternativ basert på religion eller pedagogisk retning. Dagens regjering har varslet endringer, og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen vil gi alle som oppfyller faglige krav en lovfestet rett til å starte skole. Det vil ikke KrF. Vi ønsker ikke noe frislipp på privatskolemarkedet.

Utvide. Regjeringen forklarer sin politikk med ønsket om å få fram flere alternative skoler, og statsråden har blant annet pekt på realfagsgymnaser og ulike yrkesfagsgymnaser. Men hvis regjeringen ønsker flere alternativer, er det neppe fornuftig å fjerne kravet om at nye skoler skal utgjøre et alternativ. KrF har derfor signalisert at vi kan være villige til å gå inn i en diskusjon om å utvide formålskriteriene, slik at vi både kan beholde en formålsstyrt lov, og samtidig få fram de nye skoletypene regjeringen ønsker seg.

KrF ønsker å verne om foreldreretten. Men det kan neppe kalles en menneskerett å få sende ungene på en privat, offentlig støttet eliteskole.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23. MAI 2014

Gå til innlegget

Frykter ny ideologisk slagmark

Publisert over 4 år siden - 509 visninger

Utspillet fra Trond Giske etter at Utdanningsdirektoratet godkjente den første muslimske friskolen, kan ikke tolkes på andre måter enn at han også vil kutte støtten til alle kristne skoler.

Høyre-FrP-regjeringen vil liberalisere dagens privatskolelov, og gi flere rett til å starte skole. Samtidig forlater Arbeiderpartiet og Trond Giske de prinsippene som ligger til grunn for dagens lov, og tar til orde for å kutte støtten til religiøse skoler. Jeg håper i det lengste at det kan unngås, men frykter at privatskolene igjen blir en ideologisk slagmark mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk.

Sterk offentlig skole. Dagens privatskolelov kom til etter et forlik mellom KrF og den rødgrønne regjeringen i 2007. Etter 
at Kristin Clemet hadde gitt grønt lys til i overkant mange privatskoler i sin tid som kunnskapsminister, var det behov for en innstramming. For KrF var det viktig å bidra til en slik innstramming, og samtidig sørge for at det var mulig å etablere skoler som utgjør et alternativ til den offentlige skolen. Vi ønsker 
oss primært en sterk offentlig skole for alle, men er samtidig opptatt av at foreldre må ha muligheten til å velge en annen skoletype for sine barn enn det som det offentlige til enhver tid tilbyr. Dette er en rettighet som er nedfelt i flere internasjonale konvensjoner.

Privatskoleforliket i 2007 var et godt kompromiss som både sikret foreldreretten, hindret en storstilt privatisering av skolen, og gav friskolene ro og forutsigbarhet. Clemets rettighetslov ble erstattet av en formålsstyrt lov, der kun skoler basert på et religiøst grunnlag eller en alternativ pedagogisk retning kan godkjennes og gis statstilskudd. I tillegg ble det gitt anledning til å starte toppidrettsgymnaser og internasjonale skoler.

Underlig. Høyre og Frp er ikke fornøyd med denne loven. De ønsker å gi flere rett til å starte 
skole, og vil erstatte formåls-kravene med krav til innhold og kvalitet. Det betyr at en privat skole ikke lenger må representere et alternativ til den offentlige skolen utover å være privat. Kunnskapsminister Torbjørn 
Røe Isaksen mener dagens lovverk er i ferd med å uthules av aktører som påberoper seg å representere et religiøst eller 
pedagogisk alternativ, men som egentlig bare er ute etter å få drive skole. Høyres løsning er å gi slike aktører en lovfestet rett til nettopp det. Jeg syns det er en underlig løsning på problemet, og tenker at en strengere håndheving av dagens lovverk ville vært en mer naturlig vei å gå.

Samtidig gir Arbeiderpartiets Trond Giske tydelige signaler om at han nå ønsker å kutte statlig tilskudd til religiøse privatskoler. Dette kom fram etter at den første muslimske skolen ble godkjent av Utdanningsdirektoratet. Utspillet kan ikke tolkes på andre måter enn at han også vil kutte støtten til alle kristne skoler. Dermed vil han kaste hele foreldreretten på båten, noe som innebærer et tydelig brudd med forliket fra 2007.

Nøkkelposisjon. I dag har verken regjeringsplattformen eller privatskoleforliket fra 2007 flertall i Stortinget. Vippepartiene KrF og Venstre har en nøkkelposisjon, og for KrF er utgangspunktet det samme i dag som for syv år siden:

Vi ønsker en lov som sikrer 
foreldrenes rett til å velge 
alternativt for sine barn, men vi ønsker ikke en lov som fører til vesentlig privatisering av norsk skole. Vi er ikke negative til økt mangfold eller nye skoletyper, men mener at en fortsatt formålsstyrt privatskolelov er det beste verktøyet for å få til nettopp det.

Det er duket for tautrekking mellom høyre- og venstresiden i privatskolepolitikken. Den fløyen som ønsker flertall for sin 
politikk, må innse at løsningen ligger i sentrum.

Vi vil ha en lov som ivaretar foreldreretten, hindrer massiv privatisering av skolen, og sikrer fortsatt ro og forutsigbarhet for privatskolene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7. MAI 2014

Gå til innlegget

Mer mobbing, mindre demokrati

Publisert over 4 år siden - 394 visninger

Mer åpenhet, mer demokrati. Dette var verdier som samlet en hel nasjon i 2011. Tre år senere, trekker en ung jente seg tilbake fra politikken fordi hun ikke orker mer hets.

Folk ser litt annerledes på oss politikere nå. De møter oss med større respekt enn tidligere.

Det var en eldre politiker fra et annet parti som sa dette til meg under valgkampen i 2011. Vi stod side om side på hver vår stand i Tønsberg sentrum, han med rød t-skjorte og en rose klar til å deles ut, jeg med gul t-skjorte og en vaffelplate. 

Han hadde vært med i politikken i mange år. Han hadde opplevd å bli både hetset og skjelt ut, og av og til hadde det kostet litt å stå for noe som lokalpolitiker i Tønsberg. Men denne gangen var det annerledes, mente han. Folk møtte politikere med alle slags farger på t-skjortene på en helt annen måte i denne valgkampen. Med større respekt, større forståelse, og med takknemmelighet for at de bidro til å holde liv i det dyrebare demokratiet vårt.

Vi kjenner alle foranledningen for den spesielle valgkampen i 2011. En grufull terroraksjon som først og fremst kostet mange mennesker livet, men som også måtte tolkes som et angrep på demokratiet vårt. På fellesskapet.

Det er ikke unaturlig at situasjonen har normalisert seg over tid. Debattene måtte bli skarpere igjen, retorikken spisset og temperaturen høyere. Det er både sunt og naturlig. Men nå er også politikerforakten, hetsen og de såkalte nett-trollene tilbake. Det er et problem.

23 år gamle Celina Hagen fra Vennesla begynte å engasjere seg i politikken i 2011. KrF ble hennes parti, og hun ble etter hvert både medlem av kommunestyret og leder av lokallaget. Nå tar hun en pause fra politikken, fordi hun ikke orker mer hets. Bemerkninger om utseendet, trusler og ufine kommentarer ble for mye.

Celina forteller en trist historie. Den er trist, ikke bare for henne, men for demokratiet vårt. Det bør være under samfunnets verdighet at unge politikere presses ut av politikken på denne måten.

Men hetsen rammer ikke bare politikere. Mobbing er et utstrakt problem som rammer altfor mange, og titusenvis av barn og unge opplever å bli mobbet regelmessig. For de som rammes, innebærer det en utrygg og ubehagelig hverdag. For noen, betyr det en ødelagt barndom.

Hva kan vi gjøre for å bli kvitt problemet? Jeg tror ikke det finnes ett enkelt svar på det spørsmålet. Det aller viktigste, er at vi alle bryr oss og er bevisste og ansvarlige. Både foreldre, lærere, skoleledere, skoleeiere, medelever og politikere har et ansvar for å gjøre det vi kan for å stoppe mobbingen.

Vi har tidligere sett at det er mulig.I perioden fra 2001 til 2005, ble mobbingen dokumentert redusert med 30 prosent. På den tiden løftet landets statsminister kampen mot mobbing opp som en viktig verdisak.De siste årene har ikke dette arbeidet fått samme tydelige prioritet, og nå har mobbingen igjen blitt et større problem.

Jeg er glad for at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er tydelig på at kampen mot mobbing er en viktig sak for ham. Jeg har forventninger til hva det vil bety i praksis.

Jeg er også glad for at KrF fikk gjennomslag i årets statsbudsjett for å sette av 10 millioner kroner til en pott til tiltak for bedret læringsmiljø i skolen. Denne uken går fristen ut for fylkeskommuner og kommuner til å søke om støtte fra denne potten til konkrete tiltak som kan bidra til å redusere mobbingen. Jeg håper det er mange som vil benytte seg av muligheten, og at vi kanskje kan finne fram til nye, gode verktøy som fungerer. Og kanskje vi endelig kan få på plass mobbeombud i flere fylker, slik de allerede har gode erfaringer med i Buskerud?

Kampen mot mobbing handler om menneskeverd. Jeg heier på kunnskapsministeren hvis han mener alvor med at han vil ta tak i problemet, og jeg heier på Celina og alle andre som opplever å bli hetset og trakassert. Dere fortjener bedre!

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Høyres maktdemonstrasjon
av
Berit Aalborg
rundt 2 timer siden / 166 visninger
2 kommentarer
Løftebrudd å gå til høyre
av
Otto Strand
rundt 3 timer siden / 190 visninger
0 kommentarer
Plutselig verdikonservatisme?
av
Mathias Slettholm
rundt 4 timer siden / 162 visninger
0 kommentarer
Radikal aksjonsform fra KFUK-KFUM
av
Ernst Harbakk
rundt 6 timer siden / 137 visninger
1 kommentarer
Bibelen til Østfold
av
Vårt Land
rundt 12 timer siden / 183 visninger
1 kommentarer
Vær varsom
av
Didrik Søderlind
rundt 12 timer siden / 562 visninger
4 kommentarer
KrFU står sammen
av
Martine Tønnessen
rundt 12 timer siden / 94 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
5 minutter siden / 2352 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
12 minutter siden / 2352 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
15 minutter siden / 2352 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
17 minutter siden / 166 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
21 minutter siden / 2352 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
23 minutter siden / 2352 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
30 minutter siden / 2352 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
32 minutter siden / 2352 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
44 minutter siden / 2352 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 2352 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 2352 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Vær varsom
rundt 1 time siden / 562 visninger
Les flere