Anders Tyvand

Alder: 38
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar og ektemann. Forhenværende stortingsrepresentant for KrF, journalist og kommunikasjonsrådgiver.

Følgere

Den bortgjemte troen

Publisert over 3 år siden - 1142 visninger

«Du er kristen på en veldig god måte. Du holder liksom troen din for deg selv, og snakker ikke så mye om den.»

Det var en tidligere kollega som sa dette til meg under en biltur på vei tilbake fra et møte. Vi hadde tidligere snakket litt om tro og tvil ved en og annen bardisk, og han visste godt at jeg var kristen. Det var ment som et oppriktig kompliment, men for meg var det vonde ord å høre. Dels fordi det gav meg dårlig samvittighet – jeg vil jo egentlig så gjerne være åpen og tydelig om hva jeg tror på – og dels fordi det sier noe om idealet for religiøsitet i samfunnet vårt.

For å ta det første først. Troslivet mitt er ganske komplisert. Noen ganger er troen barnlig og enkel, mens andre ganger er tvilen fullstendig dominerende. Jeg sliter med vanskelige spørsmål som jeg ikke finner svar på, og det kan virke som en enkel og grei løsning å droppe hele greia. Grunnen til at jeg likevel klamrer meg til troen i disse periodene, er vissheten om at jeg ikke får noen bedre svar på de vanskelige spørsmålene ved å erklære meg som ateist eller agnostiker. I tillegg vil jeg så gjerne tro. Den tryggheten jeg kjenner i de periodene når troen oppleves enkel, er så verdifull for meg. Og selv om jeg ikke har alle svarene på plass, så har jeg store problemer med å si at jeg ikke tror. Det ligger i meg et sted, langt der inne, ofte godt skjult bak fasade, tvil og vanskelige spørsmål.

Jeg er kanskje feig. Jeg er i alle fall ikke uredd. Jeg mangler den frimodigheten som mange andre rundt meg har, og som klarer å gi tydelige vitnesbyrd om sin tro og sitt forhold til Gud. Minste motstands vei blir ofte å ligge litt lavt. Ikke gjøre så mye ut av det – selv om alle rundt meg vet at jeg er kristen.

Den andre siden, handler om samfunnet vårt. Det har etter hvert blitt et hyggelig kompliment å si at noen er flinke til å ikke snakke om troen sin. Målet er ofte å gjøre alle samfunnsarenaer nøytrale. Det innebærer at tro og religion bør feies under teppet, og at vi helst bør legge fra oss troen vår hjemme før vi beveger oss ut blant folk. Troen er noe privat som vi bør holde for oss selv, og det nøytrale idealet ligner til forveksling på en humanistisk ateisme – uten å legge skylden på denne samfunnsutviklingen på de som bekjenner seg om ateister. 

En slik samfunnsutvikling er skummel. Jeg tror samfunnet vårt vil fungere best hvis vi som er en del av det, får være hele mennesker. Da må vi også ta med tro og tvil. Da må vi ikke la oss skremme av en hijab eller et kors rundt halsen.

Jeg tror vi trenger mye større åpenhet om tro og livssyn enn det vi har i samfunnet vårt i dag. Jeg tror en slik åpenhet vil bidra til å rive ned fiendebilder, og bygge forståelse og respekt på tvers av kulturer og religioner.

Vi er tross alt bare mennesker, alle sammen. Med vår tro, vår tvil og våre spørsmål. Jeg har mine. Men jeg klamrer meg til troen. Og jeg håper at jeg vil bli flinkere til å være åpen om den i fremtiden.

Gå til innlegget

Kunstig K-krise

Publisert over 3 år siden - 597 visninger

Religionsfaget i skolen er igjen gjenstand for debatt, og det er mange som er bekymret for fagets fremtid. Noen er bekymret for rekrutteringen av lærere til faget, andre frykter at faget skal bli for smalt.

Rekruttering av lærere til RLE-faget har vært en utfordring i mange år. Faget ble den store taperen etter omleggingen av lærerutdanningen i 2010, da det ble tatt bort som obligatorisk fag, og antallet avlagte eksamener i RLE er halvert. Mange av fagmiljøene ved utdanningsinstitusjonene har blitt svekket, og enkelte miljøer er truet av nedleggelse.
Fagansatte ved Høyskolen i Oslo og Akershus slår alarm (Vårt Land 23. februar), og frykter at de planlagte endringene i faget vil svekke rekrutteringen ytterligere. Jeg tror resultatet vil bli det motsatte.

LES OGSÅ PER ANDERS AAS: Lytt til smarte studenter

Obligatorisk. Nå skal religionsfaget igjen inn som en obligatorisk del av lærerutdanningen. Ikke som et eget fag, men som en del av fellesfaget Pedagogikk og elevkunnskap. Det vil gi alle lærere grunnleggende RLE-kompetanse, og forhåpentligvis vekke interessen hos flere for å velge dette også som undervisningsfag. Det vil samtidig bidra til å styrke fagmiljøene, noe som er helt avgjørende for fagets fremtid.

Men det er altså de andre endringene som skaper bekymring. Faget skal endre navn til KRLE, og det gis en bestemmelse om at kristendom skal utgjøre om lag halve faget. Men intensjonen har hele tiden vært at kristendommen skal ha større plass i dette faget enn andre religioner. Det var også den rødgrønne regjeringen svært tydelig på da den valgte å ta bort denne bestemmelsen.

Naturlig. Det er også helt naturlig. Kristendommen har formet det norske samfunnet, vår kultur og vår historie i over tusen år. Den reflekteres i lovverk og litteratur, og utgjør et fundament for hele vår konstitusjon. Dermed er kunnskap om kristendom en viktig nøkkel til å forstå det norske samfunnet, både for oss som er født og oppvokst her, og for dem som kommer hit med en annen bakgrunn. Det kan heller ikke være helt urimelig at faget har et navn som gjenspeiler innholdet i faget.

Jeg tror ikke at en navneendring som i større grad gjenspeiler innholdet i faget vil svekke rekrutteringen. Men jeg tror at de grepene vi nå tar for å styrke religionsfaget vil gi oss sterkere fagmiljøer, og få flere lærerstudenter interessert i å velge fordypning i et av skolens aller viktigste fag.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.2.2015

Gå til innlegget

Sekularismens falske trygghet

Publisert over 3 år siden - 1583 visninger

Dagbladets Geir Ramnefjell er redd for religion, og derfor vil han stenge den inne. Det kan gi skremmende resultater.

Harald Eia holdt tirsdag kveld et foredrag for studenter i religionshistorie ved UiO, om hvorfor han er redd for religion. I sin omtale av foredraget, ramser Geir Ramnefjell opp noen av de grusomhetene religiøse ekstremister har stått bak opp igjennom historien. Han nevner IS sine umenneskelige herjinger, Boko Harams mange drap, og ugjerninger begått av kristne sekter i middelalderen.

Men Ramnefjell beroliger samtidig Dagbladets lesere. Han viser til at religionen får mindre plass enn før, at færre døper sine barn, og – sagt med Eias ord – at religionen har fått sitt eget lille avlukke i samfunnet. Han er riktignok redd for at religionen skal sive ut av dette avlukket, men konkluderer likevel med at den sekulære samfunnsorden ikke er truet.

Jeg mener Ramnefjell bommer på to minst to områder; Det er for det første galt å tro at sekularismen er en garantist for fred og frihet. Det finnes nok av grusomme eksempler på at stater basert på sekulære, ateistiske ideologier har begått massedrap og groteske overgrep mot egne innbyggere. Så menneskelig grusomhet har ikke alltid noe med religion å gjøre. Det er nok i mange tilfeller riktig å si at slike ting skjer på tross av religion, og ikke på grunn av religion.

Den andre feilen, er å ønske seg religionen stuet bort i et eget avlukke. Hva kan vi oppnå med det? Jeg mener at en av de store utfordringene i vår globaliserte verden, er frykten for det fremmede. Denne frykten er opphav til mye krig, konflikt og elendighet i verden. Ved å stenge religionen inne, vil vi bare forsterke disse fiendebildene.

Vi må rive ned fiendebildene, og bygge opp respekt og forståelse på tvers av tro og livssyn. Og så må vi, på tvers av disse skillelinjene, bekjempe den ekstremismen som ikke respekterer menneskeverdet. Ramnefjell peker selv på at troende mennesker nå står opp mot krenking av annerledes troende i større grad enn tidligere. Det trenger vi mer av – selv om grunnleggende verdier som ytringsfrihet naturligvis må løftes høyt.

Vi må lufte religionen ut av avlukkene. Vi må gi den rom i samfunnet, og la mennesker få være hele mennesker, med alt det innebærer av tro, tvil og undring. Eia og Ramnefjell syns kanskje det virker skremmende. Men det er på den måten vi kan legge grunnlaget for et samfunn basert på forståelse og respekt for hverandre.

Gå til innlegget

Frihet til ikke å krenke?

Publisert over 3 år siden - 725 visninger

Demokratiet kan ikke bestå uten ytringsfrihet, men det klarer seg svært godt uten karikaturtegninger av profeten Muhammed.

7. januar 2015 ble en mørk dag for ytringsfriheten, og for det flerkulturelle Europa. Massedrapet i Paris oppleves som et angrep på sentrale verdier som de fleste av oss setter svært høyt. Vi fikk en brutal demonstrasjon på at Malala har rett; pennen er det våpenet ekstreme islamister frykter aller mest.

Terroristene hadde kanskje ikke sett for seg at resultatet av massakren skulle bli en verdenspresse som flommet over av Muhammed-karikaturer. De hadde kanskje et håp om å kneble satirikerne og få tegnere til å legge ned pennen. Resultatet ble det stikk motsatte.

Og det er naturlig at omverdenen reagerer som den gjør. Når en så sentral verdi som ytringsfriheten blir utsatt for et alvorlig angrep, må vi vise at dette ikke er akseptabelt. Vi må vise at vi ikke lar oss kneble, at vi ikke lar oss skremme til taushet, men at vi våger å ytre oss fritt selv om noen vil true med våpen. Tegnere, journalister og redaktører over hele verden har det siste døgnet blitt hyllet og hyllet hverandre for stadig nye tegninger som understreker poenget.

Men hvis vi forsøker å se litt forbi tragedien i Paris, så bør det samtidig være rom for en debatt om hvorvidt det egentlig er klokt å stadig trykke nye Muhammed-karikaturer. Mange har nok sett det som en form for nødvendighet det siste døgnet, men jeg tror vi skal være forsiktige med å la denne tragedien alene få legge premisset for hvordan ytringsfriheten skal og bør forvaltes i samfunnet vårt i fremtiden.

Jeg sier ikke at vi ikke skal tåle satire eller religionskritikk. Jeg sier ikke at vi skal la oss skremme til taushet av ekstreme islamister. Men jeg vil oppfordre til en runde med refleksjon rundt hvilken effekt denne formen for satire kan ha. Kan det hende at den rammer noen vi egentlig ikke ønsker å ramme?  

Pennen er et mektig våpen. Og selv om det blir fullstendig absurd når noen tar opp kampen mot pennen med skarpladde skytevåpen, så må vi være oppmerksomme på at også pennen er et våpen som kan såre og ramme mennesker. Derfor må dette våpenet – som alle andre våpen – benyttes bevisst og ansvarsfullt. 

For de fleste av oss er en tegning bare en tegning, som vi har all mulig rett til å tegne og publisere. Det siste er uomtvistelig. Vi har rett til å tegne og publisere det vi vil. Men at det «bare er en tegning», er svært kulturelt og religiøst betinget.

Bildegjengivelse av profeten oppleves som en alvorlig synd for mange profeter. Det kan vi selvsagt velge å latterliggjøre, bagatellisere eller ignorere, men det må tas med i regnestykket når vi tar stilling til om vi ønsker å publisere slike bilder eller ikke. Tolkningsrammene er vidt forskjellige. Det vi opplever som satire, vil en muslim kanskje oppleve som en alvorlig krenkelse av sin religon. Og det er lite hensiktsmessig å sette likhetstegn mellom vitsetegninger av Jesus og Muhammed i denne debatten. Det blir ikke det samme, fordi det oppleves så vidt forskjellig. 

Vi skal verne om ytringsfriheten. Vi skal vise at vi ikke lar oss kneble, og at vi ikke legger ned pennen selv om noen truer med våpen. Men vi må passe på at forsvaret for en av våre viktigste verdier ikke setter andre verdier fullstendig på sidelinjen.

Ytringsfriheten gir oss frihet til å krenke. Men den pålegger oss det ikke.

Gå til innlegget

Ensom kamp mot sortering

Publisert nesten 4 år siden - 587 visninger

Det er mange som er sterkt imot gradering av menneskeverd, og det er mange som tar avstand fra sorteringssamfunnet. Men i den politiske debatten, står KrF dessverre ganske alene.

 «Den teknologiske utviklingen har løpt fra refleksjonen», skriver Trude Trønnes-Christensen i boken Jeg rekker opp hånden for deg. Hun gir et ærlig innblikk i hvordan det er å vokse opp med en storebror som har Downs syndrom, og utfordrer til debatt om menneskeverd, likeverd og sortering.

Det kan synes håpløst å reise en slik debatt i Norge i dag. Så fort spørsmål om gradering av menneskeverd og sortering av ufødt liv kommer opp, krabber debattantene på hver sin side ned i skyttergravene. Trønnes-Christensen har rett i at debatten er polarisert. Hun peker på at kirken står på den ene siden og argumenterer med at livet er hellig i seg selv, og at all form for svangerskapsavbrudd dermed er galt. På den andre siden står liberalister og feminister, som argumenterer med at hver enkelt kvinne må få bestemme over sin egen kropp. Det store verdispørsmålet om sortering, blir skutt ned i kryssilden mellom disse to gruppene.

Selv tilhører jeg den gruppen som i utgangspunktet mener at all form for abort er etisk problematisk. Slik jeg ser det, er det ufødte barnet i magen et selvstendig individ. Jeg er ikke bare opptatt av morens rettigheter, men også det ufødte barnets rettigheter. Det er bred politisk enighet i Norge om at antallet aborter må ned, og jeg skulle ønske at flere ville slutte opp om konkrete forslag som kunne bidratt til færre uønskede graviditeter. Jeg er også enig med Trønnes-Christensen i at vi trenger en debatt om når livet starter.  

Men jeg ønsker samtidig å ta en debatt om sortering. Sortering av ufødt liv er et aspekt ved abortlovgivningen, men samtidig et spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker å ha. Vil vi ha et samfunn der kun mennesker som lever opp til en definert standard har livets rett? Vil vi ha et samfunn der menneskets verdi måles i hvilken økonomisk merverdi eller kostnad man representerer for samfunnet? Vil vi ha et samfunn der vi for enkelhets skyld luker bort barn som kan medføre utfordringer for samfunnet rundt dem?

Jeg ønsker meg ikke et slikt samfunn. Jeg ønsker meg et samfunn der alle har samme verdi. Et samfunn der menneskeverdet ikke graderes med utgangspunkt i funksjonsnivå eller kostnad for samfunnet. Et samfunn der vi har rom for mangfold og plass til ulike mennesker.

Det er begrenset i hvilken grad dette samfunnet kan skapes politisk, men noe er det mulig å gjøre. For KrF var det et viktig gjennomslag i samarbeidsavtalen med regjeringen at tidlig ultralyd ikke skal innføres som et rutinemessig tilbud til alle gravide. Vi ønsker ingen systematisk jakt på fostre med Downs syndrom. For vi vet at tidlig ultralyd ikke har noen helsegevinst, men at det er en treffsikker metode for å finne ut hvorvidt et foster har Downs syndrom eller ikke.

Dette var en viktig seier for KrF, men den er i høyeste grad ferskvare. Ny teknologi og nye metoder for fosterdiagnostikk er allerede i bruk. Igjen er det behov for å reise en større verdidebatt om hvordan teknologiske fremskritt skal benyttes.

Det andre vi kan gjøre, er å fjerne paragraf 2c i abortloven. Det er denne paragrafen som åpner for at en kvinne kan få innvilget abort etter uke 12 dersom det er sannsynlig at fosteret har et avvik – som for eksempel Downs syndrom. Det er altså slik at et foster gis et livsvern i lovverket fra uke 12 i svangerskapet. Men hvis fosteret har Downs syndrom eller et annet avvik, så er det ikke så farlig. Da er det greit å ta abort også senere i svangerskapet. Jeg kan ikke forstå at dette kan tolkes som noe annet enn gradering av menneskeverdet. Det er trist at KrF nå er det eneste partiet på Stortinget som ønsker å fjerne paragraf 2c fra abortloven.

Det tredje vi kan gjøre, handler om informasjon og tilrettelegging. Jeg har snakket med flere foreldre som har fått vite at barnet de venter har en funksjonshemming. De har møtt et helsevesen som har uttrykt en tydelig forventning om at de skal velge å ta abort. De har fått god informasjon om når, hvor og hvordan dette kan gjennomføres – men de har fått forsvinnende lite informasjon om alternativet. De har fått lite informasjon om hvordan kommunen vil hjelpe dem og legge til rette for dem dersom de ønsker å beholde barnet. De har fått lite informasjon om hvilke støtteordninger som finnes, og hvilken hjelp de har krav på. Og de har møtt lite forståelse for at de ønsker å beholde et barn som avviker fra normalen.  

Dette er trist. Jeg blir opprørt når jeg hører at helsevesenet advarer mot å bære fram et barn med en funksjonshemming. Jeg blir opprørt når jeg hører at informasjonen mange steder er så mangelfull. Og jeg blir opprørt når jeg hører at mange foreldre til barn med funksjonshemminger opplever at systemet motarbeider dem istedenfor å legge til rette for dem.

Jeg mener at alle som får et funksjonshemmet barn må bli satt i kontakt med en kommunal koordinator så tidlig som mulig. Denne koordinatoren må gjerne på banen allerede før barnet blir født, og bidra til å veilede foreldrene i den jungelen av byråkrati og systemer som møter dem den dagen de flytter ut fra fødeavdelingen. Hvis dette hadde fungert bedre, ville det vært lettere og mindre skremmende å bære fram et barn som avviker fra den definerte samfunnsstandarden. Vi må ha et samfunn der vi legger til rette for disse barna og ønsker dem velkommen, og ikke et samfunn der vi av bekvemmelighetshensyn foreslår abort.

Dette er noe av det vi kan gjøre politisk. Men det aller viktigste, handler om holdninger og verdier. Det er ikke noe vi kan vedta på Stortinget. Holdninger og verdier er noe som skapes, blant annet gjennom den typen vitnesbyrd som Trude Trønnes-Christensen serverer i sin bok. Det er trist at slike bøker er nødvendig, men slik er det dessverre i et samfunn der mennesker med ulike avvik i praksis er usynlige.

Jeg vet at det er politikere i flere partier som har et personlig engasjement i kampen mot sortering av ufødt liv og gradering av menneskeverd, men disse har alle tapt kampen internt i eget parti. Vi husker vel alle landsmøtet i Høyre, da partiets kvinnenettverk gjennom kraftig mobilisering klarte å samle flertall mot programkomiteen og partiledelsen. Resultatet ble at også Høyre droppet kampen mot sorteringssamfunnet. De ønsker ikke lenger å fjerne paragraf 2c i abortloven.

Som KrF-politiker føler jeg på en viss ensomhet i denne debatten og i kampen mot sortering. Det er ikke noe som vil glede meg mer enn at noen blir provosert av en slik påstand, og forteller meg at jeg tar grundig feil. Jeg håper i så fall at dere vil tre fram, løfte fanen og bidra til å reise debatten sammen med meg!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
Et jødisk hamskifte i USA.
21 minutter siden / 627 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
33 minutter siden / 11561 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 1 time siden / 11561 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 12960 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 1 time siden / 2365 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 1 time siden / 2365 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 2 timer siden / 2365 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 2365 visninger
Les flere