Anders Tyvand

Alder: 38
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Hvem har ansvar for barna?

Publisert over 3 år siden

«I dag outsourcer vi leksene til foreldrene», sa SV-leder Audun Lysbakken i NRKs valgsending onsdag kveld. Men er det ikke heller slik at vi outsourcer stadig mer av ungenes barndom til det offentlige?

Når jeg hjelper barna mine med lekser, har det aldri slått meg at jeg utfører en oppgave for det offentlige. Jeg mener også at det perspektivet blir fullstendig galt. Når jeg hjelper ungene med lekser, følger jeg opp et ansvar som jeg helt naturlig har som forelder. For selv om vi har både skoleplikt og rett til skolegang i Norge, så har vi som foreldre fortsatt et overordnet ansvar for barna våre.

SV ønsker seg en heldagsskole, der en større del av ansvaret for barna overlates til det offentlige. Leksene skal gjøres på skolen, og skolen skal ikke lenger «basere seg på en forventning om at foreldrene følger opp», som Bård Vegar Solhjell formulerte det i en kronikk i Aftenposten i forrige uke.

For meg er det noe som skurrer – både ideologisk og faglig. Det bør være en selvfølge at foreldre følger opp barnas skolegang. Det er viktig for elevenes læring og utvikling, og foreldre som engasjerer seg bidrar til å skape bedre holdninger blant elevene, bedre læringsmiljø og bedre relasjoner mellom elev og lærer. Derfor bør vi jobbe for å få flere foreldre til å følge opp barnas skolegang – ikke forsøke å viske dem ut av bildet.

Professor Thomas Nordahl benytter begrepet «outsourcing av barndommen» i en artikkel publisert på Utdanningsdirektoratets nettsider i oktober 2013. Dette beskriver en modell for rollefordeling mellom skole og hjem der foreldre overlater mest mulig ansvar til skolen.

Lysbakken snur dette perspektivet fullstendig på hodet, og snakker altså om at ansvar outsources til foreldrene. Jeg mener det blir galt, men det gir kanskje mening dersom målet er å gjøre barndommen mest mulig institusjonalisert.

Gå til innlegget

Unødvendig frykt for K-en

Publisert over 3 år siden

Lærer Unni Helland har i et innlegg i Dagsavisen gitt uttrykk for sin bekymring for skolens RLE-fag. Hun mener at den forestående navneendringen med en ekstra K i fagnavnet vil svekke faget, og endre fagets karakter. Jeg deler ikke denne bekymringen.

Det syns førsteamanuensis Per Anders Aas ved Høgskolen i Oslo og Akershus er både fortvilende og nedslående.

Men jeg tror virkelig ikke at en ekstra K i navnet vil føre til noen grunnleggende endring av faget. Det er heller ikke meningen. Jeg mener navneendringen er fornuftig, fordi navnet i større grad vil gjenspeile fagets reelle innhold. Men verken navneendringen eller bestemmelsen om at kristendommen skal utgjøre om lag halve faget vil rokke ved fagets egenart og karakter.

Religionsfaget i skolen er – og skal fortsatt være – et fellesfag der elever med ulik religiøs tilhørighet skal kunne møtes og lære om egen og hverandres tro, livssyn og etikk. Det er viktig for å skape respekt og forståelse på tvers av ulike grenser, og dette blir ikke endret av at faget skifter navn fra RLE til KRLE.

Dette blir heller ikke endret av bestemmelsen om at kristendommen skal utgjøre om lag halve faget. Dette har nemlig vært intensjonen hele tiden; Da den rødgrønne regjeringen fjernet kravet om at kristendommen skulle utgjøre 55 % av faget, var både statsråd Bård Vegar Solhjell fra SV og statssekretær Lisbeth Rugtvedt i kunnskapsdepartementet tydelige på at det ville være behov for å bruke like mye tid på kristendom som tidligere. Kompetansemålene ble nemlig ikke endret, så elevene skulle lære det samme som før.

Kompetansemålene endres ikke nå heller. Elevene skal fortsatt lære det samme som før. Men for å sikre at religionsfaget, med sin noe brokete historie, praktiseres mer likt fra sted til sted, innføres en noe rundere bestemmelse om at kristendommen skal utgjøre om lag halve faget. Det er etter mitt skjønn fornuftig i et land der kristendommen har bidratt til å forme samfunnet vårt, kulturen vår, verdiene våre og konstitusjonen vår gjennom tusen år. Kunnskap om kristendommen er kort og godt en viktig nøkkel til å forstå det norske samfunnet.

Men fagets karakter blir altså ikke endret. Faget skal fortsatt være et fellesfag. Det skal fortsatt være rom for kritisk tenkning, samtale, diskusjon og meningsutveksling på tvers av ulike religioner. Kristendommen skal ikke gis noen kvalitativ forrang, og faget skal på ingen måte være forkynnende.

Gode, bevisste lærere som Unni Helland og andre skal fortsatt kunne bruke religionsfaget som en arena til å bygge bro mellom elever med ulik bakgrunn. Det eneste som kanskje gir grunn til bekymring, er en debatt der det skapes et inntrykk av at endringene i RLE-faget er noe helt annet enn det de i realiteten er.

Gå til innlegget

Styrket religionsfag

Publisert over 3 år siden

Unni Helland er bekymret for utviklingen av skolens religionsfag, og frykter at navneendringen fra RLE til KRLE vil ødelegge faget som fellesfag. Det er det ingen grunn til.

I løpet av de siste tiårene har samfunnet vårt blitt mer flerkulturelt og mer mangfoldig. Det gir oss enkelte utfordringer, men det er først og fremst en berikelse. Det er viktig at skolens religionsfag er et fellesfag der elevene lærer om både egen og andres religion, livssyn og etikk. Slik kunnskap er viktig for å skape respekt og forståelse mellom mennesker på tvers av religionene. Derfor syns jeg det er flott å lese om hvordan barna i Helland sin klasse har lært om ulike religioner, og hvordan de kan fortelle hverandre om egen tro i klasserommet.

Men selv om kunnskap om ulike religioner er viktig, så er det en kjensgjerning at kristendommen har hatt en spesiell plass i det norske samfunnet gjennom mange hundre år. Kristendommen har påvirket kulturen vår, språket vårt, verdiene våre og konstitusjonen vår. Derfor er kunnskap om kristendom en viktig nøkkel til å forstå det norske samfunnet.

 Helland skriver at regjeringspartiene, Venstre og KrF nå vil gjeninnføre et krav om 55 % prosent kristendom i religionsfaget. Det er ikke helt presist. Vi innfører en bestemmelsen om at kristendommen skal utgjøre om lag halve faget. Dette er helt i tråd med det som hele tiden har vært intensjonen for faget. Da de rødgrønne fjernet bestemmelsen i 2008, var statsråd Bård Vegar Solhjell fra SV tydelig på at kristendommen fremdeles skulle ha en større plass i faget enn andre religioner. Statssekretær Lisbeth Rugtvedt fra samme parti var tydelig på at det ville være behov for å bruke like mye tid på kristendom som før. På tross av dette, har faget etter hvert blitt praktisert svært ulikt fra sted til sted. Ved noen skoler har kristendommen blitt nedprioritert. Andre steder har den fått uforholdsmessig stor plass. Ved å innføre en sentral bestemmelse om at kristendommen skal utgjøre om lag halve faget, vil vi få et likere religionsfag over hele landet. Det skal fortsatt være et kunnskapsbasert fellesfag, og gi kunnskap om både kristendom, andre religioner, livssyn og etikk.

Helland er også kritisk til å innføre en K i fagnavnet, slik at det blir hetende KRLE. Enkelte kaller det symbolpolitikk. Jeg tror nok at mange også oppfattet det som en ganske symbolsterk handling da de rødgrønne fjernet K-en i 2009. Dette var KrF, Høyre og Frp imot. Nå står vi sammen om å ta K-en inn igjen. Dette vil bidra til at faget får et navn som i større grad gjenspeiler fagets innhold.

Men det kanskje aller viktigste vi gjør, er å få KRLE inn som en obligatorisk del av lærerutdanningen igjen – ikke som et eget fag, men som en del av profesjonsfaget Pedagogikk og elevkunnskap. RLE ble tatt bort som obligatorisk fag i lærerutdanningen for fem år siden. Resultatet har blitt at antallet avlagte RLE-eksamener i grunnskoleutdanningen har blitt halvert, og at mange lærere nå møter en stadig mer flerkulturell elevmasse uten selv å ha grunnleggende kunnskap om tro og livssyn. Det har også ført til at RLE-fagmiljøene ved høgskolene har blitt svekket, og enkelte steder er de i ferd med å forsvinne totalt. Nå vil alle fremtidens lærere igjen få grunnleggende kunnskap og kompetanse innen religion. Det vil gjøre dem bedre i stand til å møte og forstå elever med ulike religiøs bakgrunn.

Verden blir stadig mindre, og vi kommer stadig tettere på hverandre. Religionsfaget i skolen er ett av de viktigste verktøyene for å møte denne utviklingen på en god måte. Nettopp derfor er KrF opptatt av å styrke faget.

Gå til innlegget

Den bortgjemte troen

Publisert nesten 4 år siden

«Du er kristen på en veldig god måte. Du holder liksom troen din for deg selv, og snakker ikke så mye om den.»

Det var en tidligere kollega som sa dette til meg under en biltur på vei tilbake fra et møte. Vi hadde tidligere snakket litt om tro og tvil ved en og annen bardisk, og han visste godt at jeg var kristen. Det var ment som et oppriktig kompliment, men for meg var det vonde ord å høre. Dels fordi det gav meg dårlig samvittighet – jeg vil jo egentlig så gjerne være åpen og tydelig om hva jeg tror på – og dels fordi det sier noe om idealet for religiøsitet i samfunnet vårt.

For å ta det første først. Troslivet mitt er ganske komplisert. Noen ganger er troen barnlig og enkel, mens andre ganger er tvilen fullstendig dominerende. Jeg sliter med vanskelige spørsmål som jeg ikke finner svar på, og det kan virke som en enkel og grei løsning å droppe hele greia. Grunnen til at jeg likevel klamrer meg til troen i disse periodene, er vissheten om at jeg ikke får noen bedre svar på de vanskelige spørsmålene ved å erklære meg som ateist eller agnostiker. I tillegg vil jeg så gjerne tro. Den tryggheten jeg kjenner i de periodene når troen oppleves enkel, er så verdifull for meg. Og selv om jeg ikke har alle svarene på plass, så har jeg store problemer med å si at jeg ikke tror. Det ligger i meg et sted, langt der inne, ofte godt skjult bak fasade, tvil og vanskelige spørsmål.

Jeg er kanskje feig. Jeg er i alle fall ikke uredd. Jeg mangler den frimodigheten som mange andre rundt meg har, og som klarer å gi tydelige vitnesbyrd om sin tro og sitt forhold til Gud. Minste motstands vei blir ofte å ligge litt lavt. Ikke gjøre så mye ut av det – selv om alle rundt meg vet at jeg er kristen.

Den andre siden, handler om samfunnet vårt. Det har etter hvert blitt et hyggelig kompliment å si at noen er flinke til å ikke snakke om troen sin. Målet er ofte å gjøre alle samfunnsarenaer nøytrale. Det innebærer at tro og religion bør feies under teppet, og at vi helst bør legge fra oss troen vår hjemme før vi beveger oss ut blant folk. Troen er noe privat som vi bør holde for oss selv, og det nøytrale idealet ligner til forveksling på en humanistisk ateisme – uten å legge skylden på denne samfunnsutviklingen på de som bekjenner seg om ateister. 

En slik samfunnsutvikling er skummel. Jeg tror samfunnet vårt vil fungere best hvis vi som er en del av det, får være hele mennesker. Da må vi også ta med tro og tvil. Da må vi ikke la oss skremme av en hijab eller et kors rundt halsen.

Jeg tror vi trenger mye større åpenhet om tro og livssyn enn det vi har i samfunnet vårt i dag. Jeg tror en slik åpenhet vil bidra til å rive ned fiendebilder, og bygge forståelse og respekt på tvers av kulturer og religioner.

Vi er tross alt bare mennesker, alle sammen. Med vår tro, vår tvil og våre spørsmål. Jeg har mine. Men jeg klamrer meg til troen. Og jeg håper at jeg vil bli flinkere til å være åpen om den i fremtiden.

Gå til innlegget

Kunstig K-krise

Publisert nesten 4 år siden

Religionsfaget i skolen er igjen gjenstand for debatt, og det er mange som er bekymret for fagets fremtid. Noen er bekymret for rekrutteringen av lærere til faget, andre frykter at faget skal bli for smalt.

Rekruttering av lærere til RLE-faget har vært en utfordring i mange år. Faget ble den store taperen etter omleggingen av lærerutdanningen i 2010, da det ble tatt bort som obligatorisk fag, og antallet avlagte eksamener i RLE er halvert. Mange av fagmiljøene ved utdanningsinstitusjonene har blitt svekket, og enkelte miljøer er truet av nedleggelse.
Fagansatte ved Høyskolen i Oslo og Akershus slår alarm (Vårt Land 23. februar), og frykter at de planlagte endringene i faget vil svekke rekrutteringen ytterligere. Jeg tror resultatet vil bli det motsatte.

LES OGSÅ PER ANDERS AAS: Lytt til smarte studenter

Obligatorisk. Nå skal religionsfaget igjen inn som en obligatorisk del av lærerutdanningen. Ikke som et eget fag, men som en del av fellesfaget Pedagogikk og elevkunnskap. Det vil gi alle lærere grunnleggende RLE-kompetanse, og forhåpentligvis vekke interessen hos flere for å velge dette også som undervisningsfag. Det vil samtidig bidra til å styrke fagmiljøene, noe som er helt avgjørende for fagets fremtid.

Men det er altså de andre endringene som skaper bekymring. Faget skal endre navn til KRLE, og det gis en bestemmelse om at kristendom skal utgjøre om lag halve faget. Men intensjonen har hele tiden vært at kristendommen skal ha større plass i dette faget enn andre religioner. Det var også den rødgrønne regjeringen svært tydelig på da den valgte å ta bort denne bestemmelsen.

Naturlig. Det er også helt naturlig. Kristendommen har formet det norske samfunnet, vår kultur og vår historie i over tusen år. Den reflekteres i lovverk og litteratur, og utgjør et fundament for hele vår konstitusjon. Dermed er kunnskap om kristendom en viktig nøkkel til å forstå det norske samfunnet, både for oss som er født og oppvokst her, og for dem som kommer hit med en annen bakgrunn. Det kan heller ikke være helt urimelig at faget har et navn som gjenspeiler innholdet i faget.

Jeg tror ikke at en navneendring som i større grad gjenspeiler innholdet i faget vil svekke rekrutteringen. Men jeg tror at de grepene vi nå tar for å styrke religionsfaget vil gi oss sterkere fagmiljøer, og få flere lærerstudenter interessert i å velge fordypning i et av skolens aller viktigste fag.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.2.2015

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere