Anders Tyvand

Alder: 39
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Ikke et vondt ord om Rudolf, men han kan ikke erstatte Jesus i julefeiringen.

«Det er ikke skolens oppgave å lære barn julesanger».
Dette uttalte generalsekretær Kristin Mile i Human-Etisk Forbund i en debatt på NRK P2 tidligere denne uken. Bakgrunnen var et innslag på NRK Dagsrevyen, om at færre barn og unge kan de tradisjonelle julesangene med et kristent innhold. Barna lærer dem ikke lenger på skolen, og de kan være i ferd med å gå i glemmeboken.

Mile syns dette er uproblematisk. Hun mener at julesanger som handler om innholdet i den kristne julehøytiden, egentlig ikke har noe i skolen å gjøre. Men hun vil gjerne sang, og forbundet har tidligere gitt ut en liste med julesanger som de kan gå god for. Da må Jesus-barnet byttes ut med Snømannen Kalle, hyrdene på marken med nissene på låven, og englesang med bjelleklang.

Jeg syns det er trist om de gamle julesangene skulle forsvinne. De er en viktig del av vår kultur og historie, og de er en sentral del av julefeiringen for de aller fleste av oss. De utgjør en felles referanse for de fleste nordmenn i julen, og de peker på hvorfor vi faktisk feirer jul. Derfor bør de også ha en naturlig plass i skolens julemarkering – eller lysfest, som Mile kanskje foretrekker at det kalles.

Det som er enda mer trist, er om årsaken til at barn og unge ikke lenger lærer de gamle julesangene, er en frykt blant lærerne for ikke å være «nøytrale» nok. Av respekt for at det finnes barn med ulik religiøs tilhørighet i skolen, er mange redde for å trekke religiøse elementer inn i undervisningen. Derfor må «Deilig er jorden» og «Glade Jul» erstattes med livssynsnøytrale sanger om snømenn og nisser, og innholdet i den kristne julehøytiden må feies under teppet.

Dette er en misforstått måte å vise respekt på. Vi oppnår ingen verdens ting ved å gjemme religionen bort på denne måten, og ved å sette røde varseltrekanter på julesanger som nevner Jesus-barnet. Vi bør senke skuldrene, synge de sangene vi pleier å synge, og sette pris på at også barn med en annen kulturell identitet får mulighet til å bli kjent med denne kulturarven.

Og bare for å ha sagt det; det bør være rom for Rudolf også.

Gå til innlegget

Likebehandling, prinsipper og hastverk

Publisert rundt 4 år siden

Likebehandling av ulike trossamfunn er et grunnleggende prinsipp i norsk tros- og livssynspolitikk. Derfor har regjeringens ønske om å endre loven vakt sterke reaksjoner.

Regjeringen har foreslått å gjøre endringer i loven, slik at den kompensasjonen prestene i Den norske kirke mottar som følge av opphevingen av boplikten kan holdes utenfor tilskuddsgrunnlaget til andre trossamfunn.

Tilbakemeldingen fra høringsinstansene har vært krystallklar. Norges Kristne Råd, HumanEtisk Forbund og ulike organisasjoner tilknyttet Den norske kirke står skulder ved skulder, og viser til at likebehandlingsprinsippet er nedfelt både i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg på.

Regjeringen argumenterer på sin side med at kompensasjonen til prestene ikke innebærer en reell styrking av Den norske kirkes virksomhet. Samtidig vises det til at kirken – til tross for prinsippet om likebehandling – har en spesiell plass i norsk kultur og historie, og en særlig forankring i Grunnloven. Kirken skal være Norges folkekirke, og er pålagt enkelte forpliktelser som andre trossamfunn ikke er berørt av.

Hvordan prinsippet om likebehandling skal forstås og praktiseres, er en viktig grunnleggende debatt i tros- og livssynspolitikken. Spørsmålet blir aktualisert gjennom de endringene Den norske kirke nå gjennomgår – og der opphevingen av prestenes boplikt fremstår som en parentes. Oppfølgingen av kirkeforliket er i full gang, og i 2017 skal kirken etter planen bli et eget rettssubjekt. Stortinget må ta stilling til hvordan oppgjøret mellom stat og kirke skal påvirke tilskuddet til andre trossamfunn, og dette spørsmålet krever en bred og grundig politisk debatt og behandling.

Derfor er det uheldig at Kulturdepartementet kommer til Stortinget med en hastesak for å gjennomføre lovendringer som følge av bopliktsaken, med behov for snarlig behandling fordi regjeringen har lagt lovendringen til grunn for tilskuddet i statsbudsjettet for 2016. Stortingets vedtak i denne saken kan skape presedens for senere saker, og legge føringer for hvordan oppgjøret mellom stat og kirke skal håndteres.

KrF ønsker en grundigere gjennomgang av finansieringssystemet, og en prinsipiell debatt om hvordan kapital- og driftsmidler til det nye rettssubjektet Den norske kirke skal sees i sammenheng med tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Vi holder prinsippet om likebehandling høyt, og kommer ikke til å støtte regjeringens forslag til lovendring. Vi vil heller foreslå at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet, sett i lys av de pågående endringene og prinsippet om likebehandling.

Gå til innlegget

Samarbeid i det blå?

Publisert rundt 4 år siden

Jeg vil komme med en innrømmelse. Jeg liker å samarbeide med Høyre og Frp.

«Er det på tide at KrF bryter samarbeidet med de blå, og vender seg mot Arbeiderpartiet?»

En journalist ringte meg i dag og stilte dette spørsmålet. Og hun er ikke den første. Både journalister, velgere og partimedlemmer lurer på om samarbeidet på borgerlig side kan overleve fram til valget i 2017, og hva som blir veien videre etter valget om to år. Svaret må være at vi selvsagt må vurdere hvordan vi vil posisjonere oss før neste stortingsvalg, og at vi trenger en grundig prosess i partiet før vi kan konkludere.

Det er kanskje ikke så rart at spørsmålet kommer. Særlig KrF og Frp står langt fra hverandre i mange viktige saker, og uenigheten blir ofte svært synlig. Vi visste på forhånd at samarbeidet kom til å bli krevende, og nettopp den store avstanden i viktige saker var årsaken til at KrF ikke ønsket å gå inn i regjering i 2013. I tillegg har forhandlingene om statsbudsjettet vært krevende, og KrF har opplevd at regjeringen har ønsket å finansiere satsinger vi ikke ønsker, med kutt i våre hjertesaker. Det er opplagt at slike prosesser kan slite på et samarbeid, og dette er nok bakgrunnen for at Hans Olav Syversen og Kjell Ingolf Ropstad har gått ut med en tydelig advarsel til regjeringen før framleggingen av neste års statsbudsjett.

Når det stormer som verst, kan det være en forlokkende tanke å bytte samarbeidspartner. Men det er slett ikke gitt at et samarbeid med Ap ville blitt mindre krevende, og det er heller ikke slik at samarbeidet med regjeringspartiene bare er trøblete. På mange områder fungerer samarbeidet svært godt, og KrF har fått mange viktige gjennomslag. Vi har kanskje ikke vært flinke nok til å formidle nettopp det – men det er også en krevende oppgave, når vi vet at konfliktstoff alltid er mer interessant enn politiske seiere.

Jeg sitter selv i Kirke- utdanning- og forskningskomiteen, og jeg må berømme kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen for å være en samarbeidets mann. Vi står sammen om viktige satsinger innen skole og utdanning, og KrF har fått gjennomslag for en rekke saker som er viktige for oss. Vi har for eksempel fått til etableringen av to nye folkehøgskoler i Norge, etter at sektoren opplevde fullstendig stillstand etter åtte år med rødgrønt styre. Vi har fått på plass en prøveordning med mobbeombud i fire fylker, vi har styrket frivillige organisasjoner som bidrar inn i skolen, og vi har fått gjennomslag for en stor satsing på økt lærertetthet i 1.-4. klasse. Dette er noe Arbeiderpartiet var i mot i regjering, men som de nå er for i opposisjon. Den blå regjeringen har heller ikke hatt dette som sin prioritet, men KrF har fått gjennomslag for 700 nye lærerstillinger øremerket til de yngste elevene.

I min komite har vi også fått gjennomslag for å styrke trosopplæringen i Den norske kirke, vi har styrket prestetjenesten og bedret finansieringen av Sjømannskirken. For å nevne noe. De ubehagelige kuttforslagene fra regjeringen, har vi klart å stoppe. Det har ikke blitt kuttet i studieforbundene, i folkehøgskolene eller i borteboerstipendet.

Også i andre komiteer har vi fått satt et tydelig KrF-stempel på politikken. Vi har fått til tidenes bistandssatsing, med to regjeringspartier som i utgangspunktet ønsket å kutte i bistandsbudsjettet. Vi har styrket kontantstøtten, og samtidig fått på plass midler til flere barnehageplasser, og vi har styrket frivilligheten ved å øke gavefradraget. For å nevne noe.

Og på toppen av dette – eller kanskje det er mer riktig å si som fundament for samarbeidet – ligger det viktige verdimessige gjennomslag. Lofoten, Vesterålen og Senja er vernet for petroleumsvirksomhet i denne stortingsperioden. Og tidlig ultralyd blir ikke innført som et tilbud til alle gravide for å kunne identifisere Downs syndrom hos ufødte barn.

Kampene kan til tider være krevende, men det er ikke gitt at alt vil bli så mye enklere i et samarbeid med Arbeiderpartiet. Inntil partiet har konkludert i spørsmålet om veien videre for KrF, vil jeg gjøre mitt beste for å få til et fortsatt godt samarbeid med Høyre, Frp og Venstre, og fortsette å kjempe for gjennomslag i viktige saker for KrF.

Gå til innlegget

Hvem har ansvar for barna?

Publisert over 4 år siden

«I dag outsourcer vi leksene til foreldrene», sa SV-leder Audun Lysbakken i NRKs valgsending onsdag kveld. Men er det ikke heller slik at vi outsourcer stadig mer av ungenes barndom til det offentlige?

Når jeg hjelper barna mine med lekser, har det aldri slått meg at jeg utfører en oppgave for det offentlige. Jeg mener også at det perspektivet blir fullstendig galt. Når jeg hjelper ungene med lekser, følger jeg opp et ansvar som jeg helt naturlig har som forelder. For selv om vi har både skoleplikt og rett til skolegang i Norge, så har vi som foreldre fortsatt et overordnet ansvar for barna våre.

SV ønsker seg en heldagsskole, der en større del av ansvaret for barna overlates til det offentlige. Leksene skal gjøres på skolen, og skolen skal ikke lenger «basere seg på en forventning om at foreldrene følger opp», som Bård Vegar Solhjell formulerte det i en kronikk i Aftenposten i forrige uke.

For meg er det noe som skurrer – både ideologisk og faglig. Det bør være en selvfølge at foreldre følger opp barnas skolegang. Det er viktig for elevenes læring og utvikling, og foreldre som engasjerer seg bidrar til å skape bedre holdninger blant elevene, bedre læringsmiljø og bedre relasjoner mellom elev og lærer. Derfor bør vi jobbe for å få flere foreldre til å følge opp barnas skolegang – ikke forsøke å viske dem ut av bildet.

Professor Thomas Nordahl benytter begrepet «outsourcing av barndommen» i en artikkel publisert på Utdanningsdirektoratets nettsider i oktober 2013. Dette beskriver en modell for rollefordeling mellom skole og hjem der foreldre overlater mest mulig ansvar til skolen.

Lysbakken snur dette perspektivet fullstendig på hodet, og snakker altså om at ansvar outsources til foreldrene. Jeg mener det blir galt, men det gir kanskje mening dersom målet er å gjøre barndommen mest mulig institusjonalisert.

Gå til innlegget

Unødvendig frykt for K-en

Publisert over 4 år siden

Lærer Unni Helland har i et innlegg i Dagsavisen gitt uttrykk for sin bekymring for skolens RLE-fag. Hun mener at den forestående navneendringen med en ekstra K i fagnavnet vil svekke faget, og endre fagets karakter. Jeg deler ikke denne bekymringen.

Det syns førsteamanuensis Per Anders Aas ved Høgskolen i Oslo og Akershus er både fortvilende og nedslående.

Men jeg tror virkelig ikke at en ekstra K i navnet vil føre til noen grunnleggende endring av faget. Det er heller ikke meningen. Jeg mener navneendringen er fornuftig, fordi navnet i større grad vil gjenspeile fagets reelle innhold. Men verken navneendringen eller bestemmelsen om at kristendommen skal utgjøre om lag halve faget vil rokke ved fagets egenart og karakter.

Religionsfaget i skolen er – og skal fortsatt være – et fellesfag der elever med ulik religiøs tilhørighet skal kunne møtes og lære om egen og hverandres tro, livssyn og etikk. Det er viktig for å skape respekt og forståelse på tvers av ulike grenser, og dette blir ikke endret av at faget skifter navn fra RLE til KRLE.

Dette blir heller ikke endret av bestemmelsen om at kristendommen skal utgjøre om lag halve faget. Dette har nemlig vært intensjonen hele tiden; Da den rødgrønne regjeringen fjernet kravet om at kristendommen skulle utgjøre 55 % av faget, var både statsråd Bård Vegar Solhjell fra SV og statssekretær Lisbeth Rugtvedt i kunnskapsdepartementet tydelige på at det ville være behov for å bruke like mye tid på kristendom som tidligere. Kompetansemålene ble nemlig ikke endret, så elevene skulle lære det samme som før.

Kompetansemålene endres ikke nå heller. Elevene skal fortsatt lære det samme som før. Men for å sikre at religionsfaget, med sin noe brokete historie, praktiseres mer likt fra sted til sted, innføres en noe rundere bestemmelse om at kristendommen skal utgjøre om lag halve faget. Det er etter mitt skjønn fornuftig i et land der kristendommen har bidratt til å forme samfunnet vårt, kulturen vår, verdiene våre og konstitusjonen vår gjennom tusen år. Kunnskap om kristendommen er kort og godt en viktig nøkkel til å forstå det norske samfunnet.

Men fagets karakter blir altså ikke endret. Faget skal fortsatt være et fellesfag. Det skal fortsatt være rom for kritisk tenkning, samtale, diskusjon og meningsutveksling på tvers av ulike religioner. Kristendommen skal ikke gis noen kvalitativ forrang, og faget skal på ingen måte være forkynnende.

Gode, bevisste lærere som Unni Helland og andre skal fortsatt kunne bruke religionsfaget som en arena til å bygge bro mellom elever med ulik bakgrunn. Det eneste som kanskje gir grunn til bekymring, er en debatt der det skapes et inntrykk av at endringene i RLE-faget er noe helt annet enn det de i realiteten er.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5572 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3745 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1345 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1239 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1206 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1114 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1113 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1101 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere