Anders Tyvand

Alder: 38
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Oss og dem og Aksel Braanen Sterri

Publisert over 2 år siden - 1521 visninger

Aksel Braanen Sterri mener religiøse har en hang til å dele verden inn i «oss» og «dem». Dette illustrerer han ved å dele verden inn i «oss» og «dem»; De religiøse på den ene siden, og de sekulære på den andre.

 «Dem» er i Sterris univers alle mennesker med en religiøs tro. Det er det overveldende flertallet av jordens befolkning. Det er alle de som har et annet livssyn enn Sterri selv. I et innlegg på Dagbladets debattsider, skriver kommentatoren at religionen er en parasitt på menneskets hjerne. Den utgjør en trussel mot menneskets mulighet til å danne seg sin egen mening, og den står i veien for et liberalt samfunn – et samfunn som riktignok ikke er liberalt nok til at det også har rom for at mennesker tenker annerledes enn Sterri selv. Derfor må religiøse bekjempes.

«Oss» er i Sterris hode de som ikke bekjenner seg til en religion. Det er Sterri selv, og andre mennesker med et ateistisk livssyn. De representerer den frie tanken, moralen og fornuften.

Sterri viser videre til at det er sammenheng mellom religion og terror. Han har åpenbart rett i at mye av den terroren vi ser i verden i dag har religiøse aspekter ved seg, og at mange av gjerningsmennene er religiøse ekstremister. Men når han skriver at det finnes en drøss av handlinger som religiøse mennesker utfører som sekulære aldri ville utført, strekker han strikken lovlig langt, og overvurderer sekularismens fortreffelighet. Et ateistisk livssyn er ingen garanti for at du er et godt menneske og velger å gjøre det gode. Et sekulært styresett er ingen garanti for åpenhet, toleranse og likeverd. Et blikk i historiebøkenes kapitler om Kina og Sovjetunionen illustrerer dette.

Jeg har veldig lite til overs for religiøse mennesker som viser mangel på respekt for annerledes tenkende. Jeg har akkurat like lite til overs for ateister som viser den samme mangelen på respekt. Når Sterri sier i klartekst at religionen ikke bør ha noen plass i samfunnet, er det i mine øyne et like stort overgrep som når en religiøs leder påtvinger andre sitt livssyn. Sterri kritiserer religiøse menneskers inndeling av verden i «oss» og «dem», men ligger godt plassert i den samme grøfta selv. Beskrivelsen av religionens betydning for menneske og samfunn vitner om mangel på både kunnskap, forståelse og respekt. 

Jeg har selv fått en kristen oppdragelse. Det har ikke hindret meg i å tenke selv, og det har ikke hindret meg i å ta selvstendige valg. Jeg gir også mine egne barn en kristen oppdragelse, i den forstand at jeg forteller dem hva jeg tror på – fordi jeg tror det er sant. Jeg har helt klart en verdiagenda overfor dem, og det tror de fleste foreldre har overfor barna sine, uavhengig av tro. Men jeg hindrer dem ikke å tenke selv. Jeg nekter dem ikke å tenke annerledes enn meg. Jeg håper at Sterri og andre ateister også vil gi sine barn muligheten til å tenke og velge selv, også hvis de skulle konkludere annerledes enn opphavet. 

For meg er universet et fantastisk mysterium, og jeg tror vi må erkjenne at mennesker alltid vil tro og tenke ulikt. Ingen har tilgang på fasiten. Noen tror at universet er skapt av en Gud, andre tror det ble til på annet vis. Målet må være å kunne leve sammen i respekt for hverandre på tvers av disse ulikhetene. Både fanatiske religiøse og fanatiske ateister kan gjøre det vanskelig å nå dette målet.

Les også: Hallgeir Reiten: Tid for en mer balansert debatt

Les også: Hallgeirs Reitens svar til Aksel Braanen Sterri

Les også: Alf Gjøsund: Begge lot følelsene overstyre samtalen

Gå til innlegget

Jeg er så glad hver julekveld, for Rudolf rød på nesen

Publisert nesten 3 år siden - 1545 visninger

Ikke et vondt ord om Rudolf, men han kan ikke erstatte Jesus i julefeiringen.

«Det er ikke skolens oppgave å lære barn julesanger».
Dette uttalte generalsekretær Kristin Mile i Human-Etisk Forbund i en debatt på NRK P2 tidligere denne uken. Bakgrunnen var et innslag på NRK Dagsrevyen, om at færre barn og unge kan de tradisjonelle julesangene med et kristent innhold. Barna lærer dem ikke lenger på skolen, og de kan være i ferd med å gå i glemmeboken.

Mile syns dette er uproblematisk. Hun mener at julesanger som handler om innholdet i den kristne julehøytiden, egentlig ikke har noe i skolen å gjøre. Men hun vil gjerne sang, og forbundet har tidligere gitt ut en liste med julesanger som de kan gå god for. Da må Jesus-barnet byttes ut med Snømannen Kalle, hyrdene på marken med nissene på låven, og englesang med bjelleklang.

Jeg syns det er trist om de gamle julesangene skulle forsvinne. De er en viktig del av vår kultur og historie, og de er en sentral del av julefeiringen for de aller fleste av oss. De utgjør en felles referanse for de fleste nordmenn i julen, og de peker på hvorfor vi faktisk feirer jul. Derfor bør de også ha en naturlig plass i skolens julemarkering – eller lysfest, som Mile kanskje foretrekker at det kalles.

Det som er enda mer trist, er om årsaken til at barn og unge ikke lenger lærer de gamle julesangene, er en frykt blant lærerne for ikke å være «nøytrale» nok. Av respekt for at det finnes barn med ulik religiøs tilhørighet i skolen, er mange redde for å trekke religiøse elementer inn i undervisningen. Derfor må «Deilig er jorden» og «Glade Jul» erstattes med livssynsnøytrale sanger om snømenn og nisser, og innholdet i den kristne julehøytiden må feies under teppet.

Dette er en misforstått måte å vise respekt på. Vi oppnår ingen verdens ting ved å gjemme religionen bort på denne måten, og ved å sette røde varseltrekanter på julesanger som nevner Jesus-barnet. Vi bør senke skuldrene, synge de sangene vi pleier å synge, og sette pris på at også barn med en annen kulturell identitet får mulighet til å bli kjent med denne kulturarven.

Og bare for å ha sagt det; det bør være rom for Rudolf også.

Gå til innlegget

Likebehandling, prinsipper og hastverk

Publisert nesten 3 år siden - 327 visninger

Likebehandling av ulike trossamfunn er et grunnleggende prinsipp i norsk tros- og livssynspolitikk. Derfor har regjeringens ønske om å endre loven vakt sterke reaksjoner.

Regjeringen har foreslått å gjøre endringer i loven, slik at den kompensasjonen prestene i Den norske kirke mottar som følge av opphevingen av boplikten kan holdes utenfor tilskuddsgrunnlaget til andre trossamfunn.

Tilbakemeldingen fra høringsinstansene har vært krystallklar. Norges Kristne Råd, HumanEtisk Forbund og ulike organisasjoner tilknyttet Den norske kirke står skulder ved skulder, og viser til at likebehandlingsprinsippet er nedfelt både i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner som Norge har forpliktet seg på.

Regjeringen argumenterer på sin side med at kompensasjonen til prestene ikke innebærer en reell styrking av Den norske kirkes virksomhet. Samtidig vises det til at kirken – til tross for prinsippet om likebehandling – har en spesiell plass i norsk kultur og historie, og en særlig forankring i Grunnloven. Kirken skal være Norges folkekirke, og er pålagt enkelte forpliktelser som andre trossamfunn ikke er berørt av.

Hvordan prinsippet om likebehandling skal forstås og praktiseres, er en viktig grunnleggende debatt i tros- og livssynspolitikken. Spørsmålet blir aktualisert gjennom de endringene Den norske kirke nå gjennomgår – og der opphevingen av prestenes boplikt fremstår som en parentes. Oppfølgingen av kirkeforliket er i full gang, og i 2017 skal kirken etter planen bli et eget rettssubjekt. Stortinget må ta stilling til hvordan oppgjøret mellom stat og kirke skal påvirke tilskuddet til andre trossamfunn, og dette spørsmålet krever en bred og grundig politisk debatt og behandling.

Derfor er det uheldig at Kulturdepartementet kommer til Stortinget med en hastesak for å gjennomføre lovendringer som følge av bopliktsaken, med behov for snarlig behandling fordi regjeringen har lagt lovendringen til grunn for tilskuddet i statsbudsjettet for 2016. Stortingets vedtak i denne saken kan skape presedens for senere saker, og legge føringer for hvordan oppgjøret mellom stat og kirke skal håndteres.

KrF ønsker en grundigere gjennomgang av finansieringssystemet, og en prinsipiell debatt om hvordan kapital- og driftsmidler til det nye rettssubjektet Den norske kirke skal sees i sammenheng med tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn. Vi holder prinsippet om likebehandling høyt, og kommer ikke til å støtte regjeringens forslag til lovendring. Vi vil heller foreslå at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en helhetlig gjennomgang av finansieringssystemet, sett i lys av de pågående endringene og prinsippet om likebehandling.

Gå til innlegget

Samarbeid i det blå?

Publisert rundt 3 år siden - 805 visninger

Jeg vil komme med en innrømmelse. Jeg liker å samarbeide med Høyre og Frp.

«Er det på tide at KrF bryter samarbeidet med de blå, og vender seg mot Arbeiderpartiet?»

En journalist ringte meg i dag og stilte dette spørsmålet. Og hun er ikke den første. Både journalister, velgere og partimedlemmer lurer på om samarbeidet på borgerlig side kan overleve fram til valget i 2017, og hva som blir veien videre etter valget om to år. Svaret må være at vi selvsagt må vurdere hvordan vi vil posisjonere oss før neste stortingsvalg, og at vi trenger en grundig prosess i partiet før vi kan konkludere.

Det er kanskje ikke så rart at spørsmålet kommer. Særlig KrF og Frp står langt fra hverandre i mange viktige saker, og uenigheten blir ofte svært synlig. Vi visste på forhånd at samarbeidet kom til å bli krevende, og nettopp den store avstanden i viktige saker var årsaken til at KrF ikke ønsket å gå inn i regjering i 2013. I tillegg har forhandlingene om statsbudsjettet vært krevende, og KrF har opplevd at regjeringen har ønsket å finansiere satsinger vi ikke ønsker, med kutt i våre hjertesaker. Det er opplagt at slike prosesser kan slite på et samarbeid, og dette er nok bakgrunnen for at Hans Olav Syversen og Kjell Ingolf Ropstad har gått ut med en tydelig advarsel til regjeringen før framleggingen av neste års statsbudsjett.

Når det stormer som verst, kan det være en forlokkende tanke å bytte samarbeidspartner. Men det er slett ikke gitt at et samarbeid med Ap ville blitt mindre krevende, og det er heller ikke slik at samarbeidet med regjeringspartiene bare er trøblete. På mange områder fungerer samarbeidet svært godt, og KrF har fått mange viktige gjennomslag. Vi har kanskje ikke vært flinke nok til å formidle nettopp det – men det er også en krevende oppgave, når vi vet at konfliktstoff alltid er mer interessant enn politiske seiere.

Jeg sitter selv i Kirke- utdanning- og forskningskomiteen, og jeg må berømme kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen for å være en samarbeidets mann. Vi står sammen om viktige satsinger innen skole og utdanning, og KrF har fått gjennomslag for en rekke saker som er viktige for oss. Vi har for eksempel fått til etableringen av to nye folkehøgskoler i Norge, etter at sektoren opplevde fullstendig stillstand etter åtte år med rødgrønt styre. Vi har fått på plass en prøveordning med mobbeombud i fire fylker, vi har styrket frivillige organisasjoner som bidrar inn i skolen, og vi har fått gjennomslag for en stor satsing på økt lærertetthet i 1.-4. klasse. Dette er noe Arbeiderpartiet var i mot i regjering, men som de nå er for i opposisjon. Den blå regjeringen har heller ikke hatt dette som sin prioritet, men KrF har fått gjennomslag for 700 nye lærerstillinger øremerket til de yngste elevene.

I min komite har vi også fått gjennomslag for å styrke trosopplæringen i Den norske kirke, vi har styrket prestetjenesten og bedret finansieringen av Sjømannskirken. For å nevne noe. De ubehagelige kuttforslagene fra regjeringen, har vi klart å stoppe. Det har ikke blitt kuttet i studieforbundene, i folkehøgskolene eller i borteboerstipendet.

Også i andre komiteer har vi fått satt et tydelig KrF-stempel på politikken. Vi har fått til tidenes bistandssatsing, med to regjeringspartier som i utgangspunktet ønsket å kutte i bistandsbudsjettet. Vi har styrket kontantstøtten, og samtidig fått på plass midler til flere barnehageplasser, og vi har styrket frivilligheten ved å øke gavefradraget. For å nevne noe.

Og på toppen av dette – eller kanskje det er mer riktig å si som fundament for samarbeidet – ligger det viktige verdimessige gjennomslag. Lofoten, Vesterålen og Senja er vernet for petroleumsvirksomhet i denne stortingsperioden. Og tidlig ultralyd blir ikke innført som et tilbud til alle gravide for å kunne identifisere Downs syndrom hos ufødte barn.

Kampene kan til tider være krevende, men det er ikke gitt at alt vil bli så mye enklere i et samarbeid med Arbeiderpartiet. Inntil partiet har konkludert i spørsmålet om veien videre for KrF, vil jeg gjøre mitt beste for å få til et fortsatt godt samarbeid med Høyre, Frp og Venstre, og fortsette å kjempe for gjennomslag i viktige saker for KrF.

Gå til innlegget

Hvem har ansvar for barna?

Publisert rundt 3 år siden - 732 visninger

«I dag outsourcer vi leksene til foreldrene», sa SV-leder Audun Lysbakken i NRKs valgsending onsdag kveld. Men er det ikke heller slik at vi outsourcer stadig mer av ungenes barndom til det offentlige?

Når jeg hjelper barna mine med lekser, har det aldri slått meg at jeg utfører en oppgave for det offentlige. Jeg mener også at det perspektivet blir fullstendig galt. Når jeg hjelper ungene med lekser, følger jeg opp et ansvar som jeg helt naturlig har som forelder. For selv om vi har både skoleplikt og rett til skolegang i Norge, så har vi som foreldre fortsatt et overordnet ansvar for barna våre.

SV ønsker seg en heldagsskole, der en større del av ansvaret for barna overlates til det offentlige. Leksene skal gjøres på skolen, og skolen skal ikke lenger «basere seg på en forventning om at foreldrene følger opp», som Bård Vegar Solhjell formulerte det i en kronikk i Aftenposten i forrige uke.

For meg er det noe som skurrer – både ideologisk og faglig. Det bør være en selvfølge at foreldre følger opp barnas skolegang. Det er viktig for elevenes læring og utvikling, og foreldre som engasjerer seg bidrar til å skape bedre holdninger blant elevene, bedre læringsmiljø og bedre relasjoner mellom elev og lærer. Derfor bør vi jobbe for å få flere foreldre til å følge opp barnas skolegang – ikke forsøke å viske dem ut av bildet.

Professor Thomas Nordahl benytter begrepet «outsourcing av barndommen» i en artikkel publisert på Utdanningsdirektoratets nettsider i oktober 2013. Dette beskriver en modell for rollefordeling mellom skole og hjem der foreldre overlater mest mulig ansvar til skolen.

Lysbakken snur dette perspektivet fullstendig på hodet, og snakker altså om at ansvar outsources til foreldrene. Jeg mener det blir galt, men det gir kanskje mening dersom målet er å gjøre barndommen mest mulig institusjonalisert.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
6 minutter siden / 21259 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Personlig åpenbaring
8 minutter siden / 2354 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Vårt Land og politikken
12 minutter siden / 2445 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
23 minutter siden / 406 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Personlig åpenbaring
24 minutter siden / 2354 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Canada legaliserer cannabis. Norge bør følge etter
42 minutter siden / 127 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 1 time siden / 2445 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 2354 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Personlig åpenbaring
rundt 1 time siden / 2354 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 406 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
rundt 1 time siden / 656 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
KFUK-KFUM Global og den israelske okkupasjonen
rundt 1 time siden / 656 visninger
Les flere