Anders Tyvand

Alder: 39
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Resirkulerte lystmordere i VG

Publisert over 9 år siden

I mai tok VG for seg barnedrap som tema i en omfattende artikkelserie. Gamle drapssaker med uskyldige barn som ofre ble hentet fram igjen, de samme barnebildene ble trykt på nytt, og historiene om de tragiske familieskjebnene ble nok en gang fortalt. Dette førte til at mange av oss opplevde et ubehag hver dag i en periode mens vi leste VG - men det førte også til at flere stortingspolitikere kom på banen med konkrete forslag for å styrke barns rettssikkerhet.

Nå er VG i gang med en ny artikkelserie. Denne gangen handler det om lystmordere – mennesker som dreper uten noe annet motiv enn at de har lyst til å ta liv. Et journalistisk trekløver er ansvarlige for serien, og igjen blir vi konfrontert med vonde saker og triste tragedier som ligger bak oss i tid.  

Hva er det VG vil oppnå denne gangen? Er dette politikk? Er de ute etter å sette et samfunnsproblem på dagsorden?

Eller kan det handle om noe annet? Resirkulerer VG historier om menneskeskjebner og tragiske hendelser for å få overskrifter som får oss til å stoppe opp og klikke oss inn på sakene? Bruker de ofre for blind vold som et virkemiddel i en kommersiell kamp om lesere og annonsekroner?

Jeg vet ikke hvordan denne artikkelserien har kommet i stand, og hva som er tanken bak. Hvis dette dreier seg om mer enn kroner og øre, ville det vært interessant å vite hvilke politikere, fagfolk og andre som eventuelt trekker i trådene og er med i kulissene - eventuelt hvilken politisk baktanke VG har med satsingen. Hvis ikke dette dreier seg om mer enn kroner og øre, kan det fort oppfattes som spekulativt. 

Gå til innlegget

Lystmordere og barnedrap i VG

Publisert over 9 år siden

I mai tok VG for barnedrap som tema i en omfattende artikkelserie. Gamle drapssaker med uskyldige barn som ofre ble hentet fram igjen, de samme barnebildene ble trykt på nytt, og historiene om de tragiske familieskjebnene ble nok en gang fortalt. Dette førte til at mange av oss opplevde et ubehag hver dag i en periode mens vi leste VG - men det førte også til at flere stortingspolitikere kom på banen med konkrete forslag for å styrke barns rettssikkerhet.

Nå er VG i gang med en ny artikkelserie. Denne gangen handler det om lystmordere – mennesker som dreper uten noe annet motiv enn at de har lyst til å ta liv. Et journalistisk trekløver er ansvarlige for serien, og igjen blir vi konfrontert med vonde saker og triste tragedier som ligger bak oss i tid.  

Hva er det VG vil oppnå denne gangen? Er dette politikk? Er de ute etter å sette et samfunnsproblem på dagsorden?

Eller kan det handle om noe annet? Resirkulerer VG historier om menneskeskjebner og tragiske hendelser for å få overskrifter som får oss til å stoppe opp og klikke oss inn på sakene? Bruker de ofre for blind vold som et virkemiddel i en kommersiell kamp om lesere og annonsekroner?

Gå til innlegget

OK å klassedele velgerne?

Publisert over 9 år siden

Svenske Centerpartiet må i dag tåle kritikk i både norske og svenske medier etter at de har ”klassedelt” velgerne sine. De har sendt ut tre versjoner av den samme brosjyren tilpasset mottakernes utdanning, lønnsnivå og sosiale status. Er dette godt kommunikasjonshåndverk, eller kynisk klasseinndeling av velgere?

VG har brakt denne nyheten til torgs her hjemme. De siterer Aftonbladet, som har snakket med flere velgere som tar avstand fra denne strategien. Alle må behandles likt, uansett forutsetninger.

Jeg jobber selv med PR og kommunikasjon, og jeg stusser litt over at dette i det hele tatt blir lagt merke til. Jeg bistår til daglig flere norske bedrifter og organisasjoner i deres kommunikasjon med omgivelsene, og et av de mest grunnleggende prinsippene er å tilpasse budskapet og kommunikasjonsformen til målgruppen og mottakerne. Man må snakke på en annen måte til tenåringer enn til pensjonister, og man må ta innover seg at menn og kvinner har ulike interesser. Man må tenke over at folk som bor på landet er opptatt av litt andre ting enn folk i byene, og at sørlendinger og nordlendinger noen ganger tenker litt ulikt. Skal man lykkes med å nå fram med et politisk budskap, kan det også være fornuftig å ta hensyn til om mottakeren er en villabeboer med høy utdannelse og høy lønn, eller en lavtlønnet blokkbeboer uten utdannelse.

Det er dette svenske Centerpartiet nå har gjort. De har jobbet profesjonelt med å tilpasse kommunikasjonen til målgruppene, selv om det politiske innholdet i brosjyrene er det samme. Hvorfor reagerer noen så sterkt på dette? Grunner det i en generell manglende bevissthet rundt hvordan bedrifter og organisasjoner jobber med kommunikasjon? Er det verre at politiske partier jobber med kommunikasjon på denne måten enn at kommersielle næringslivsaktører gjør det? Er det stigmatiserende å dele inn målgruppen etter utdannelse og inntekt? Eller er det den tydelige erkjennelsen av at det eksisterer slike forskjeller i samfunnet som gjør det så ubehagelig? Kanskje dette først fikk en stigmatiserende effekt i det øyeblikket Aftonbladet og VG valgte å presentere saken slik de gjorde - vel tilpasset et svensk folk i valgkampmodus og et tabloidelskende nabofolk i vest? 

Gå til innlegget

Fredriksen og barnevernet

Publisert over 9 år siden

Vet du hva som er likheten mellom John Fredriksen og en privat barnevernsinstitusjon? Begge trenger stabile rammevilkår!

John Fredriksen fremstår i manges øyne som arrogant når han varsler ytterligere utflagging og uttaler at Norge gjør ham syk. Det vekker avsky når en mann med så mye midler ikke ønsker å bidra til fellesskapet.

Dette har også fått SVs Inga Marte Thorkildsen til å reagere. Kravet om å fjerne formueskatten ville i følge henne føre til at 27 av landets 34 milliardærer ville blitt nullskatteytere. Man trenger ikke å være sosialist for å være enig i at det er urimelig. Thorkildsen uttaler til E24 i dag at Norge ikke har bruk for mennesker som ikke ønsker å bidra, og hun beskriver Fredriksen som patetisk og ynkelig.

Likevel kan det kanskje være fornuftig å høre å på hva Fredriksen egentlig sier, og se på hvorfor han og andre store eiere ønsker å flagge ut. Norge ble riktignok kåret til et av verdens mest næringsvennlige land av Verdensbanken tidligere i år, men vi har fremdeles mye å gå på. Uforutsigbare rammevilkår er noe av det verste næringslivsledere kan tenke seg, og man trenger ikke å være skipsreder eller blant verdens 100 rikeste menn for å kjenne på den frustrasjonen. Aktører i helsevesenet er et godt eksempel. Det er umulig å vite fra år til år hvilke tjenester det offentlige vil etterspørre fra private tilbydere. Det gjør det vanskelig å tenke langsiktig, og vanskelig å bygge opp solid fagkompetanse. Det å satse på spesialisttjenester blir en risikosport, for kanskje vil man ikke ha noen å tilby disse tjenestene til ett eller to år fram i tid.

Et annet eksempel er private barnevernsinstitusjoner og private barnehager. De lever i en virkelighet der rammevilkårene hele tiden endres. Det er umulig å vite om det er det varierende behovet for tjenestene deres eller de rødgrønne prinsippene om offentlig eierskap som vil bli styrende for rammevilkårene i månedene og årene fremover.

Det er ikke mange likheter mellom John Fredriksen og en privat barnevernsinstitusjon. Noe av det Fredriksen sier er likevel relevant for begge - og for mange andre aktører i næringslivet. Vi trenger stabile, forutsigbare rammevilkår for at folk skal kunne utvikle og drive næringsvirksomhet, tjene penger og skape arbeidsplasser. På den måten kan de skape noe og bidra til fellesskapet – slik Inga Marte Thorkildsen mener at man skal.

(Jeg vil forresten minne om KrFs glimrende skattepolitikk som innebærer reduskjon av formuebeskatning av arbeidende kapital. Det innebærer at milliardærer og andre som har penger på bok må skatte av sin formue, men at de midlene som bidrar til å skape arbeidsplasser ikke skattlegges. En entreprenør skal kunne eie en gravemaskin uten å betale formueskatt av den…)  

Gå til innlegget

Selvmål til team Hansen?

Publisert over 9 år siden

Inger Lise Hansen har de siste månedene kjempet en hard kamp for å modernisere KrF. Kampen må ha kostet både svette og tårer, men hun har lykkes med å score flere mål i kampen mot de konservative kreftene i partiet. Nå har David Hansen – Inger Lises ektemann, bystyremedlem i Oslo, tidligere rådgiver i Bondevik-regjeringen og tidligere leder av KrFU – også kastet seg inn i kampen. Resultatet ble selvmål.

Man kan være enig eller uenig i Inger Lise Hansens kritikk av og reformtanker for eget parti. Kanskje har hun rett i at en modernisering og liberalisering er det som må til for å vinne de store velgermassene tilbake. Spørsmålet er bare om den strategien som er valgt er den rette, eller om høylytte protestrop, interne oppgjør i avisspaltene og verbale knyttnever snarere har ført til en uheldig polarisering i egne rekker.

Det er liten tvil om at Inger Lise og David Hansen står for en noe annerledes politikk enn partileder Dagfinn Høybråten. Samtidig er det viktig å huske at Inger Lises meninger har blitt gjengitt i tabloide ordelag i pressen. Man har vært ute etter å tydeliggjøre forskjellene i størst mulig grad. Selv om nestlederen tar til orde for endring, står hun fremdeles fast på partiets grunnverdier og politiske plattform (selv om noen vil mene at ønsket om å fjerne bekjennelsesparagrafen er å rokke ved dette grunnlaget). Forskjellene er ikke alltid så store, men ekteparet Hansen gjør selv alt de kan for å få kløfta mellom dem selv på den ene siden og Dagfinn Høybråten på den andre til å fremstå som en avgrunn. Hensikten er kanskje å svekke en partileder de er uenig med. Resultatet er utvilsomt at de gjør seg selv kontroversielle.

Det er ikke noe nytt at sentrale tillitsvalgte i partiet ønsker en noe annen retning enn partilederen. David Hansen nevner selv i sitt innlegg i Vårt Land at partiet fremstod annerledes under Bondevik og Svarstad Haugland enn det gjør i dag. Partiet levde med ulike syn også den gang, men vi så lite av den type konflikter som vi nå ser mellom Hansen og Høybråten. Jeg tror årsaken er at man den gang valgte en noe mer elegant strategi for å påvirke medlemmer og få gjennomslag for sitt syn.

Det er grunn til å beundre Inger Lise Hansen for hennes mot, men det er ett faresignal hun må ta alvorlig. Svært mange KrF-ere opplever nå å få spørsmålet om hvorvidt de er enige eller uenige med Inger Lise Hansen. Hun alene utgjør skillepunktet i partiet. Mens Bondevik var kjent for å være en brobygger, bygger Inger Lise Hansen tilsynelatende bare midtrabatter. På den måten kan hun vanskelig bli en samlende lederfigur i KrF – en lederfigur jeg tror partiet ville hatt godt av!

Jeg er langt på vei enig med Inger Lise Hansen politisk, men helt uenig i den strategien hun og David har valgt for å fremme sitt syn. Den type karakteristikker som David Hansen serverer av både partifeller og politiske motstandere er ikke heldig for partiet. De bidrar ikke til å styrke hans sak internt, de bidrar ikke til å styrke KrFs posisjon i samfunnet, men de fører derimot til at det blir vanskeligere for Inger Lise å bli en samlende lederskikkelse i partiet. Dette var dermed et selvmål for dem som ønsker at David og Inger Lises linje skal bli gjeldende politikk i KrF i fremtiden. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 5572 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
21 dager siden / 3745 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
22 dager siden / 1345 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1239 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
8 dager siden / 1206 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1114 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
6 dager siden / 1113 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
7 dager siden / 1101 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere