Anders Tyvand

Alder: 38
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

16 tilfeldige kilder?

Publisert over 8 år siden

I dag står 16 personer fram - anonymt - og kritiserer Dagfinn Høybråtens lederstil og egenskaper som leder. Jeg syns folk burde tenke seg godt om før de opptrer som anonyme kilder og fremmer kritikk på denne måten.

For det første er det  skadelig for partiets omdømme at enda flere interne konflikter drøftes i offentligheten. Politikken kommer i skyggen av personkonflikter som egentlig ikke hører hjemme i avisspaltene. Jeg tviler ikke et sekund på at det er misnøye med både den ene og den andre internt i KrF, men løsningen kan umulig være å drøfte disse problemene anonymt med en journalist. Hvis Høybråten er en så upopulær leder som det artikkelen gir inntrykk av, har partiet demokratiske kanaler som kan benyttes for å få til endringer i ledelsen. Hvis denne oppfatningen ikke er representativ for flertallet, slik at en demokratisk prosess ikke kan benyttes for å få til disse endringene, gir artikkelen et feilaktig inntrykk av situasjonen.

For det andre er det alltid risikabelt å fremstå som anonym kilde i pressen. Konfliktstoff er bra saker for avisene, og journalistene vil alltid være ute etter å spisse sakene mest mulig. Som et resultat av dette har mange opplevd å føle seg feilsitert, eller at korrekt gjengitte sitater har blitt satt inn i en kontekst der de ikke var ment å høre hjemme. Hvis du har uttalt deg under fullt navn, vil du ha muligheten til å korrigere i etterkant. Som anonym kilde har du ikke denne muligheten.

Jeg skulle også gjerne visst hvordan journalisten har funnet frem til nettopp disse 16 kildene. Er de et tilfeldig utvalg av tillitsvalgte og ansatte, eller er det noen som har gitt journalisten noen hint om hvem som burde kontaktes?

Gå til innlegget

Kristi kropp?

Publisert over 8 år siden

Utprøvelsen av ny liturgi i Fredrikstad domkirke har fått Sverre Skaarberg til å reagere. Han er formann i menighetsrådet, og irettesatte presten da han delte ut ”kristi kropp” under nattverden, forteller vl.no.

Jeg ville også reagert på å få utdelt kristi kropp ved nattverdsbordet. Skaarberg begrunner sin reaksjon blant annet med at ordet kropp har en snevrere definisjon i ordboka enn ordet legeme, og at det ikke omfatter hode, armer og ben. Det er et godt argument, men for meg er det andre ting som er enda viktigere.

Kirken står for tradisjoner. Gjenkjennelse, tradisjon og identifikasjon er viktige elementer i trosutøvelsen for mange mennesker. Da er det ikke så rart at man reagerer når svært sentrale ledd i liturgien plutselig endres. Nå er det en fare for at en slik forkjærlighet for tradisjoner kan komme til å stå i veien for fornuftige endringer og naturlige moderniseringsprosesser. En utfordring for kirken er kanskje at den oppleves lite tilgjengelig for folk – i alle fall for mennesker som er lite kirkevante. Språkdrakten er en del av dette bildet, og det kan være fornuftig å se på hvordan kirken kommuniserer, hvilke ord som benyttes og hvordan man evner å nå ut til det brede lag av folket.

I dette tilfellet mener jeg likevel at man bommer ganske drastisk på skiva. Man endrer det som for mange er et av de mest sentrale leddene i kirkens liturgi, og som oppleves veldig personlig. Dette gjøres uten at det ligger noen språklig eller kommunikasjonsmessig gevinst i endringen.  

Jeg kjenner ikke begrunnelsen for dette ordbyttet, men jeg tror at man undervurderer folk ganske kraftig hvis man tror at folk flest har problemer med å forholde seg til begrepet legeme. Kirken bør ta vare på tradisjonene sine, og ikke bli for populistisk i sin streben på å tilpasse seg et moderne samfunn. En språklig tilpasning på dette nivået vil bidra til en utflatning og utarming av språket som kirken ikke bør være med på.

Gå til innlegget

Resirkulerte lystmordere i VG

Publisert over 8 år siden

I mai tok VG for seg barnedrap som tema i en omfattende artikkelserie. Gamle drapssaker med uskyldige barn som ofre ble hentet fram igjen, de samme barnebildene ble trykt på nytt, og historiene om de tragiske familieskjebnene ble nok en gang fortalt. Dette førte til at mange av oss opplevde et ubehag hver dag i en periode mens vi leste VG - men det førte også til at flere stortingspolitikere kom på banen med konkrete forslag for å styrke barns rettssikkerhet.

Nå er VG i gang med en ny artikkelserie. Denne gangen handler det om lystmordere – mennesker som dreper uten noe annet motiv enn at de har lyst til å ta liv. Et journalistisk trekløver er ansvarlige for serien, og igjen blir vi konfrontert med vonde saker og triste tragedier som ligger bak oss i tid.  

Hva er det VG vil oppnå denne gangen? Er dette politikk? Er de ute etter å sette et samfunnsproblem på dagsorden?

Eller kan det handle om noe annet? Resirkulerer VG historier om menneskeskjebner og tragiske hendelser for å få overskrifter som får oss til å stoppe opp og klikke oss inn på sakene? Bruker de ofre for blind vold som et virkemiddel i en kommersiell kamp om lesere og annonsekroner?

Jeg vet ikke hvordan denne artikkelserien har kommet i stand, og hva som er tanken bak. Hvis dette dreier seg om mer enn kroner og øre, ville det vært interessant å vite hvilke politikere, fagfolk og andre som eventuelt trekker i trådene og er med i kulissene - eventuelt hvilken politisk baktanke VG har med satsingen. Hvis ikke dette dreier seg om mer enn kroner og øre, kan det fort oppfattes som spekulativt. 

Gå til innlegget

Lystmordere og barnedrap i VG

Publisert over 8 år siden

I mai tok VG for barnedrap som tema i en omfattende artikkelserie. Gamle drapssaker med uskyldige barn som ofre ble hentet fram igjen, de samme barnebildene ble trykt på nytt, og historiene om de tragiske familieskjebnene ble nok en gang fortalt. Dette førte til at mange av oss opplevde et ubehag hver dag i en periode mens vi leste VG - men det førte også til at flere stortingspolitikere kom på banen med konkrete forslag for å styrke barns rettssikkerhet.

Nå er VG i gang med en ny artikkelserie. Denne gangen handler det om lystmordere – mennesker som dreper uten noe annet motiv enn at de har lyst til å ta liv. Et journalistisk trekløver er ansvarlige for serien, og igjen blir vi konfrontert med vonde saker og triste tragedier som ligger bak oss i tid.  

Hva er det VG vil oppnå denne gangen? Er dette politikk? Er de ute etter å sette et samfunnsproblem på dagsorden?

Eller kan det handle om noe annet? Resirkulerer VG historier om menneskeskjebner og tragiske hendelser for å få overskrifter som får oss til å stoppe opp og klikke oss inn på sakene? Bruker de ofre for blind vold som et virkemiddel i en kommersiell kamp om lesere og annonsekroner?

Gå til innlegget

OK å klassedele velgerne?

Publisert over 8 år siden

Svenske Centerpartiet må i dag tåle kritikk i både norske og svenske medier etter at de har ”klassedelt” velgerne sine. De har sendt ut tre versjoner av den samme brosjyren tilpasset mottakernes utdanning, lønnsnivå og sosiale status. Er dette godt kommunikasjonshåndverk, eller kynisk klasseinndeling av velgere?

VG har brakt denne nyheten til torgs her hjemme. De siterer Aftonbladet, som har snakket med flere velgere som tar avstand fra denne strategien. Alle må behandles likt, uansett forutsetninger.

Jeg jobber selv med PR og kommunikasjon, og jeg stusser litt over at dette i det hele tatt blir lagt merke til. Jeg bistår til daglig flere norske bedrifter og organisasjoner i deres kommunikasjon med omgivelsene, og et av de mest grunnleggende prinsippene er å tilpasse budskapet og kommunikasjonsformen til målgruppen og mottakerne. Man må snakke på en annen måte til tenåringer enn til pensjonister, og man må ta innover seg at menn og kvinner har ulike interesser. Man må tenke over at folk som bor på landet er opptatt av litt andre ting enn folk i byene, og at sørlendinger og nordlendinger noen ganger tenker litt ulikt. Skal man lykkes med å nå fram med et politisk budskap, kan det også være fornuftig å ta hensyn til om mottakeren er en villabeboer med høy utdannelse og høy lønn, eller en lavtlønnet blokkbeboer uten utdannelse.

Det er dette svenske Centerpartiet nå har gjort. De har jobbet profesjonelt med å tilpasse kommunikasjonen til målgruppene, selv om det politiske innholdet i brosjyrene er det samme. Hvorfor reagerer noen så sterkt på dette? Grunner det i en generell manglende bevissthet rundt hvordan bedrifter og organisasjoner jobber med kommunikasjon? Er det verre at politiske partier jobber med kommunikasjon på denne måten enn at kommersielle næringslivsaktører gjør det? Er det stigmatiserende å dele inn målgruppen etter utdannelse og inntekt? Eller er det den tydelige erkjennelsen av at det eksisterer slike forskjeller i samfunnet som gjør det så ubehagelig? Kanskje dette først fikk en stigmatiserende effekt i det øyeblikket Aftonbladet og VG valgte å presentere saken slik de gjorde - vel tilpasset et svensk folk i valgkampmodus og et tabloidelskende nabofolk i vest? 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere