Anders Tyvand

Alder: 38
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Shoud I stay or should I go?

Publisert 2 måneder siden

Er en rødgrønn regjering uten KrF å foretrekke fremfor en borgerlig regjering der KrF er med? Hvis du ikke er helt overbevist om at svaret er ja, bør du tenke deg godt om før du melder deg ut av partiet i protest!

Jeg tilhører dem som ble skuffet da KrFs landsmøte vedtok å søke regjeringssamarbeid med de borgerlige partiene. Knut Arild tegnet et fremtidsbilde av KrF som et kristendemokratisk parti som evnet å prioritere det som virkelig betyr noe. Han gav tusenvis av gamle og nye medlemmer troen på at KrF kunne være et moderne, relevant verdiparti inn i ny tid. I dette bildet ble det også tydelig at Frp er det partiet som står lengst unna KrF i mange grunnleggende spørsmål.

Likevel fikk Kjell Ingolf Ropstad flertall for sitt syn. Med løfter om endringer i abortloven som brekkstang, fikk han et flertall av delegatene med på å søke regjeringssamarbeid med høyresiden.

Samarbeidsspørsmålet har splittet KrF. Men kanskje det er på tide å minne hverandre og oss selv på det mange fremholdt før og under landsmøtet; vi er ikke røde eller blå – vi er gule! Det er sakene og verdigrunnlaget som definerer KrF som parti, ikke hvilke partier vi samarbeider med. Og enten man pekte til høyre eller venstre i november, var det bred enighet om hvilke saker som skulle være de viktigste for KrF i fremtiden.  

Sentrum/venstre-alternativet virket forlokkende på mange – meg selv inkludert. Men hvis man velger å hoppe over til Ap eller Sp nå, er det ikke Knut Arilds visjon man gir støtte til. Da støtter man et rent rød-grønt alternativ, uten KrF som drifkraft for internasjonal solidaritet, klima, frivillighet, ideelle aktører, fattigdomsbekjempelse og bedre løsninger for familiene. Dette alternativet har vi prøvd før, gjennom åtte år med redgrønn flertallsregjering.    

Derfor håper jeg at de som nå er skuffet over retningsvalget og regjeringsdeltakelsen, likevel velger å bli i partiet. Vi trenger tyngde og kraft for å kunne trekke politikken i riktig retning, og for å sørge for at de gode gjennomslagene KrF tross alt har fått i regjeringsplattformen følges opp på en skikkelig måte. For Norge trenger et sterkt KrF som kan løfte det kristne verdigrunnlaget, nestekjærligheten og menneskeverdet – uavhengig av om statsministeren heter Solberg eller Støre.  

Gå til innlegget

KrF er uansett KrF

Publisert 6 måneder siden

KrF skal verken bli et borgerlig parti eller selge sjela til sosialistene. Enten partiet går i regjering med Erna eller åpner døra for ­Jonas, vil KrF fortsatt være sentrumspartiet som løfter menneskeverd, nestekjærlighet og ­forvalteransvar.

Jeg håper KrF våger å ta et tydelig valg ­denne høsten, og at partiet tar sikte på å bli del av et realistisk regjerings­alternativ etter ­valget i 2021. Det handler ikke om at partiet skal ­endre karakter eller forlate sentrums­profilen; det handler om å innse at det ­politiske landskapet har endret seg.

Sentrumsidentiteten står sterkt i KrF, men sentrum utgjør for tiden ikke noe selv­stendig kraftsenter i norsk politikk. Begge sentrumspartnerne våre har valgt side, og KrF står tilsynelatende alene igjen med drømmen om et blokkuavhengig sentrum.

Denne erkjennelsen har etter hvert ­presset fram en annen erkjennelse; Både høyre- og venstresiden kan i dag stille opp med ­tro­verdige regjeringsalternativer, og for at KrF skal komme i posisjon og få økt inn­flytelse, 
må partiet bli en del av ett av disse ­alterna­tivene.

Denne erkjennelsen har i sin tur bidratt til tydeligere fløydannelser internt i ­partiet. Mens noen er overbevist om at det ­eneste ­saliggjørende er et fortsatt samarbeid med høyresiden, mener andre at KrF nå må ­sette foten ned for Frp og åpne for et ­samarbeid til venstre. For noen har valget mellom en ­
Høyre- eller Ap-styrt regjering blitt et så ­avgjørende premiss for sitt politiske ­engasjement, at de valgt å forlate KrF til fordel for andre partier.

Jeg er like spent som alle andre på ­partiets beslutning i samarbeidsspørsmålet. Selv har jeg uttalt at KrF kunne fått til fruktbare ­politiske prosjekter i samarbeid med både høyre- og venstresiden, men jeg har heller ikke lagt skjul på at mine ­personlige ­preferanser er et borgerlig samarbeid. ­Likevel vil jeg heller at KrF går til valg med 
en ­ambisjon om regjeringsmakt sammen med Ap og Sp, enn at vi fortsetter å stå ­alene i ­skyggen av alle troverdige regjerings­alternativer.

Knut Arild Hareide har uttalt at ­prosessen med å velge samarbeidsstrategi vil ­gjøre vondt, og at vi antakeligvis vil miste ­medlemmer. Han har nok rett. Men som ­KrF-er gjør det enda mer vondt at partiet 
oppleves som lite relevant og lekker ­velgere og medlemmer til alle kanter. Og ­uansett ­hvilket valg partiet tar, har man nå en ­mulighet til både å demme opp for lekkasjen til én av sidene, og samtidig vinne nye velgere. ­Derfor ønsker jeg KrF lykke til, og håper partiet ­våger å ta et modig valg. Det trengs.

For meg var fattigdomsbekjempelse, de kristne grunnverdiene og kampen mot ­sorteringssamfunnet grunnen til at jeg valgte KrF som mitt parti. Det er også grunnen til at KrF fremdeles er mitt parti, enten det nå orienterer seg mot høyre eller venstre.

Trykket i Vårt Land 28. september 2018.

Gå til innlegget

KrF er uansett KrF

Publisert 6 måneder siden

KrF skal verken bli et borgerlig parti eller selge sjela til sosialistene. Enten partiet går i regjering med Erna eller åpner døra for Jonas, vil KrF fortsatt være sentrumspartiet som løfter menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar.

Jeg håper KrF våger å ta et tydelig valg denne høsten, og at partiet tar sikte på å bli del av et realistisk regjeringslaternativ etter valget i 2021. Det handler ikke om at partiet skal endre karakter eller forlate sentrumsprofilen; det handler om å innse at det politiske landskapet har endret seg.

Sentrumsidentiteten står sterkt i KrF, men sentrum utgjør for tiden ikke noe selvstendig kraftsenter i norsk politikk. Begge sentrumspartnerene våre har valgt side, og KrF står tilsynelatende alene igjen med drømmen om et blokkuavhengig sentrum.

Denne erkjennelsen har etter hvert presset fram en annen erkjennelse; Både høyre- og venstresiden kan i dag stille opp med troverdige regjeringsalternativer, og for at KrF skal komme i posisjon og få økt innflytelse, må partiet bli en del av ett av disse alternativene.

Denne erkjennelsen har i sin tur bidratt til tydeligere fløydannelser internt i partiet. Mens noen er overbevist om at det eneste saliggjørende er et fortsatt samarbeid med høyresiden, mener andre at KrF nå må sette foten ned for Frp og åpne for et samarbeid til venstre. For noen har valget mellom en Høyre- eller Ap-styrt regjering blitt et så avgjørende premiss for sitt politiske engasjement, at de valgt å forlate KrF til fordel for andre partier.

Jeg er like spent som alle andre på partiets beslutning i samarbeidsspørsmålet. Selv har jeg uttalt at KrF kunne fått til fruktbare politiske prosjekter i samarbeid med både høyre- og venstresiden, men jeg har heller ikke lagt skjul på at mine personlige preferenser er et borgerlig samarbeid. Likevel vil jeg heller at KrF går til valg med en ambisjon om regjeringsmakt sammen med Ap og Sp, enn at vi fortsetter å stå alene i skyggen av alle troverdige regjeringsalternativer.

Knut Arild Hareide har uttalt at prosessen med å velge samarbeidsstrategi vil gjøre vondt, og at vi antakeligvis vil miste medlemmer. Han har nok rett. Men som KrF-er gjør det enda mer vondt at partiet oppleves som lite relevant og lekker velgere og medlemmer til alle kanter. Og uansett hvilket valg partiet tar, har man nå en mulighet til både å demme opp for lekkasjen til én av sidene, og samtidig vinne nye velgere. Derfor ønsker jeg KrF lykke til, og håper partiet våger å ta et modig valg. Det trengs. 

For meg var fattigdomsbekjempelse, de kristne grunnverdiene og kampen mot sorteringssamfunnet grunnen til at jeg valgte KrF som mitt parti. Det er også grunnen til at KrF fremdeles er mitt parti, enten det nå orienterer seg mot høyre eller venstre.

Gå til innlegget

KrF må ta et modig valg

Publisert over 1 år siden

KrF leker kanskje best i sentrum, men der leker de dessverre alene. Hvis partiet vil unngå å havne fullstendig på sidelinjen etter stortingsvalget i 2021, er de nødt til å ta et modig valg.

Det å skulle velge side, er en skremmende øvelse for et parti som KrF. For selv om mantraet er at KrF er et sentrumsparti som kan samarbeide til begge sider, har partiet så tydelige fløyer at man må regne med avskalling enten man velger å samarbeide med høyre- eller venstresiden.

Frykten for slik avskalling var et viktig bakteppe da KrF fattet sitt samarbeidsvedtak før årets stortingsvalg. Man ønsket å beholde så mange som mulig i partiet, og forsøkte å finne en samarbeidsstrategi som kunne virke samlende. Løsningen ble å løfte fram et regjeringsalternativ bestående av flest mulig sentrumspartier og partiet Høyre. Dette virket ikke frastøtende på noen av partiets velgere, men det hadde heller ingen troverdighet som et reelt regjeringsalternativ.

Dette straffet seg. I forsøket på å hindre avskalling, opplevde vi å lekke som en sil i begge retninger. To tydelige statsministerkandidater kjempet mot hverandre. KrF snakket om en ønskedrøm som ingen egentlig trodde på, og da kampen for alvor var i gang, spilte vi ikke på noen av lagene. De av våre velgere som var opptatt av å få Frp ut av regjering, heiet på Jonas og stemte Senterpartiet. De som var opptatt av at Erna skulle fortsette som statsminister, stemte Høyre. Og mens kampen pågikk, fikk nok mange inntrykk av at KrF stod på sidelinjen og så an situasjonen – klar til å bli med på seiersfesten til det laget som vant. Da er det vanskelig å være offensiv, og vanskelig å få supporterne med seg.

Partiet har ikke råd til å gjenta dette i valget om fire år. KrF er og bør fortsatt være et sentrumsparti, og jeg tror sentrum igjen kan reise seg som en selvstendig kraft i norsk politikk. Men for øyeblikket har ikke sentrum nok spillere til å stille eget lag. Senterpartiet er på utlån til Arbeiderpartiet, og har vokst seg store på å være i opposisjon til Høyre. Venstre har forpliktet seg til fortsatt borgerlig samarbeid, og vil etter alt å dømme følge den linjen så lenge nåværende leder sitter. KrF er på sidelinjen, selv om partiet for øyeblikket har en posisjon i Stortinget som gir mulighet til innflytelse.  

Vi har mange velgere å hente tilbake, både fra høyre- og venstresiden, og mange nye velgere å vinne. Potensialet er stort. Kampen for menneskeverdet, de kristne verdiene, familienes vilkår og verdens fattigste kommer igjen til å skape engasjement blant norske velgere. Men KrF må fortelle velgerne om de skal ta den kampen i samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, eller om de skal gjøre det i et samarbeid med dagens regjeringspartier og Venstre. Det vil bli en utfordrende kamp uansett hvilket lag de velger å spille på, men en kamp det er umulig å vinne fra sidelinjen.

 

Gå til innlegget

Skoleslaget Røe Isaksen glemte

Publisert nesten 2 år siden

20 år etter at kulturskolen ble et lovfestet skoleslag i Norge, er det på tide å sette seg nye mål for kulturskolene. Kunnskapsministeren viser liten interesse, men nå ber en samlet opposisjon om en stortingsmelding fra Røe Isaksen.

Kulturskolen er et viktig skoleslag. Kulturskolene bidrar med viktig kompetanse, de gir barn og unge verdifulle kulturopplevelser, de er sentrale aktører i det lokale kulturarbeidet, og de bidrar med å rekruttere utøvere til både det frivillige og det profesjonelle kulturlivet.

Kulturskolen ble et lovfestet skoleslag for 20 år siden, og det står i opplæringsloven at alle kommuner skal ha et kulturskoletilbud. Men det er ingen føringer for hva kulturskolen skal være. Det finnes ingen forskrift til lovparagrafen, og det stilles ingen krav. Da er det ikke så rart at tilbudet varierer en del fra kommune til kommune, både når det gjelder innhold, omfang og kvalitet. Samtidig vet vi at det går færre elever i kulturskolene nå enn for noen år siden, samtidig som flere barn og unge står på venteliste for å få plass.

Det har riktig nok skjedd mye spennende i kulturskolene de siste årene. I fjor avsluttet Kulturskolerådet prosessen med å utarbeide ny rammeplan for kulturskolen, og arbeidet med å implementere rammeplanen er godt i gang. Men den nye rammeplanen er ikke bindende for kulturskolene. Den har nemlig ingen formell status som styringsdokument, og verken kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet eller tilsynsmyndighetene forholder seg til den. Rammeplanen er et resultat av et prisverdig initiativ fra kulturskolene selv – ikke fra politisk hold eller nasjonale skolemyndigheter.

Nå er det på tide at politikere kommer på banen. Derfor har KrF fremmet forslag i Stortinget om at regjeringen skal legge fram en stortingsmelding om kulturskolen. Det vil gi oss en oversikt over status i sektoren, og et godt grunnlag for en grundig debatt om videre utvikling av skoleslaget.

Men Røe Isaksen viser liten interesse. Kulturskolen har åpenbart ingen plass i planen for å «realisere kunnskapssamfunnet», som var Høyres løfte før forrige valg. Selv om han har det øverste ansvaret for kulturskolene, velger Røe Isaksen å peke på kulturministeren, og viser til at hun nå har påbegynt arbeidet med en stortingsmelding om kultur generelt.

Men det er kunnskapsministeren som kan legge føringer for kulturskolene. Det er kunnskapsministeren som må ta initiativ til å utvikle skoleslaget videre. Det er Torbjørn Røe Isaksen som må innføre en eventuell forskrift til opplæringsloven, og stille krav til kommunene. Dette kan ikke kulturministeren gjøre i en kulturmelding.

Heldigvis har KrF fått støtte fra de øvrige partiene på Stortinget. Vi har kanskje ulike tanker om hvordan kulturskolen skal utvikles videre, men nå får i alle fall Røe Isaksen en tydelig marsjordre fra Stortinget om å igangsette arbeidet med en egen kulturskolemelding. Det trengs.     

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
26 dager siden / 2688 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
15 dager siden / 2525 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 2333 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
2 dager siden / 2077 visninger
Monica Mæland, sover du?
av
Linn Slette
rundt 1 måned siden / 1905 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1486 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
29 dager siden / 1459 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere