Anders Tyvand

Alder: 40
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Sentralstyremedlem i KrF.

Følgere

Den livssynsåpne farmen

Publisert 9 dager siden

Jeg tror vi som samfunn kan ha noe å lære av årets deltakere i TV2-serien «Farmen». Det er fantastisk å se hvordan ulike menneskers tro og livssyn respekteres og får en naturlig plass i hverdagen.

Sanna er muslim. Hun ønsker verken å sove på samme rom som guttene, eller vaske seg med såpe som er laget av svinefett. Thor er nyutdannet prest, og en kanskje litt over snittet frimodig kristen. Han lyser velsignelsen over de andre når kvelden faller på, og forteller åpent om troen sin. Flere av deltakerne gir uttrykk for en åndelig og religiøs nysgjerrighet, én ønsker å bli døpt, men de fleste velger å ikke gi klart uttrykk for sitt religiøse ståsted.

Det som slår meg, er den gjensidige respekten som så langt har blitt utvist mellom deltakerne. «Du og jeg har SÅ mye kjekt å snakke om, da», var kommentaren fra presten Thor da han skjønte at Sanna var praktiserende muslim. Ingen har – så vidt vi seere har registrert – gjort det til et problem at Sanna velger å bade i en drakt som dekker det meste av kroppen, eller at hun velger å holde litt avstand til den lille stuegrisen på gården fordi hun er oppdratt til en forståelse av at griser er urene dyr.

Selv måtte Thor tåle noen måpende blikk da han fortalte gutta om sitt eget yrkesvalg, men han har blitt møtt med en grunnleggende respekt fra de andre deltakerne. De ser ut til å leve godt med at han tilbyr seg å velsigne folk på kvelden, og Thor presiserer at velsignelsen tilbys til de som ønsker det.

Deltakerne har ikke gjort farmen de bor på til et livssynsnøytralt sted. De har gjort den livssynsåpen. Ingen får beskjed om å være nøytrale. Ingen påtvinger andre sine egne synspunkter. Ingen tvinges til å feie troen sin under teppet. De respekterer hverandre, og gir rom for ulikheter.

Det er et fint ideal – også utenfor «Farmen».

Gå til innlegget

Støre-forslag truer friskolene

Publisert 29 dager siden

Jonas Gahr Støre og programkomiteen i Arbeiderpartiet vil gi kommuner rett til å si nei til friskoler. Resultatet kan bli at kun familier med skikkelig tykk lommebok får muligheten til å velge en annen skole enn den offentlige.

Mer enn 95 prosent av alle grunnskoleelever i Norge går i offentlige skoler. Den offentlige skolen er og skal være bærebjelken i det norske skolesystemet, men samtidig må det være mulig å velge annerledes. Norge har også forpliktet seg på internasjonale konvensjoner som gir foreldre rett til å velge en annen skole for sine barn i tråd med egen religiøs, moralsk og filosofisk overbevisning.

I Norge har vi to former for private skoler. Den ene er privatskoler, godkjent etter opplæringsloven. Disse mottar ingen offentlig støtte. De har lov til å drive kommersielt, og de har mulighet til å kreve skyhøy foreldrebetaling. Oslo International School er et eksempel på en slik skole. Prislappen for en skoleplass er 224.000 kroner i året.

Det andre alternativet, er friskoler godkjent etter friskoleloven. Dette er skoler som er 85 % finansiert av det offentlige. Skolene er underlagt utbytteforbud. Eierne kan altså ikke tjene penger på å drive slike skoler, og de kan kun kreve foreldrebetaling tilsvarende inntil 15 %  av kostnaden for en elevplass. For å bli godkjent som friskole, må skolen utgjøre et reelt alternativ til den offentlige skolen basert på livssyn eller pedagogikk. Etter endringer i friskoleloven i 2015, ble det også åpnet for såkalte profilskoler med et særlig fagfokus.

Da Stortinget vedtok ny friskolelov i 2015, var det tverrpolitisk enighet om at retten til å velge en annen skole enn den offentlige må være reell i alle deler av landet. En samlet utdanningskomite pekte derfor på friskolene som et viktig supplement til den offentlige skolen. Komiteen understreket også at økonomi ikke måtte være en ekskluderende faktor, og mente at offentlig finansiering av friskoler var avgjørende for å holde foreldrebetalingen lav. Det er også bare rett og rimelig at friskolene skal motta offentlig finansiering. Foreldrene til barn i friskoler bidrar til fellesskapet over skatteseddelen helt på linje med alle andre. Da må også deres barn få finansiert skolegangen fra felleskassa, selv om benytter seg av retten til å velge en annen skole enn den kommunale.

Derfor er det urovekkende at Støre nå vil ta friskolepolitikken mange skritt til venstre, og gi kommunene vetorett når noen ønsker å etablere en friskole. Da vil lokalpolitikernes holdninger til friskoler kunne trumfe innbyggernes rettigheter. Når et flertall i et kommunestyre kan si nei uten videre begrunnelse, vil retten til å velge annerledes avhenge av den politiske fargen på kommunestyret. Dermed kan vi ikke lenger være trygge på at retten til å velge annerledes reell i alle deler av landet.

Og hvis kommunen sier nei til friskoler, vil det eneste alternativet til den offentlige skolen være å etablere en privatskole – altså en privat skole uten offentlig finansiering. Dette er skoler de aller færreste har råd til. Disse skolene tenderer også i mye større grad enn friskolene til å utvikle seg i retning av å bli eliteskoler. Aps forslag er derfor uklokt, både med tanke på foreldreretten og med tanke på å gi like muligheter til alle.  

Gå til innlegget

Et åpent KrF

Publisert rundt 1 måned siden

I KrF spør vi ikke hvem du er. Vi spør om du vil være med å gjøre en forskjell.

Det vekket sterke følelser i meg da Kristin Walstad nylig meldte seg ut av KrF, og samtidig tegnet et bilde av et parti som hadde blitt smalere, mer lukket, og mindre tolerant. Jeg ble både irritert og lei meg, fordi jeg opplevde kritikken som uberettiget. Jeg ble frustrert, fordi kritikken underbygger en gammel fordom mot partiet som jeg trodde vi var i ferd med å få bukt med. Samtidig ble jeg bekymret for at Walstad kunne ha rett. Derfor tar jeg henne på det dypeste alvor.

I 2014 var KrFs stortingsgruppe på tur til Israel.  På denne turen betrodde Knut Arild Hareide meg at han ikke var tilfreds med sin egen innsats for å fornye og bredde ut partiet. Han hadde en tydelig ambisjon om at KrF skulle vinne nye velgergrupper. Han innså at vi måtte klare å favne bredere dersom KrF fremdeles skulle kunne være en kraft i sentrum av norsk politikk.

I 2018 satte han inn støtet. Først kom boka «Det som betyr noe – et KrF for vår tid», der han tegnet opp sitt politiske prosjekt. Det åpne, brede, kristendeomkratiske folkepartiet. Partiet som var mer opptatt av å bygge broer enn å bygge murer. Partiet som la noe annet i begrepet «verdier» enn kun økonomisk vekst. Deretter kom landsstyretalen, med en anbefaling om å søke regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Prosessen som fulgte skapte et voldsomt engasjement. Debatten om retningsvalget satte mange ulike strenger i bevegelse i mange av oss. Knut Arild snakket om hvem vi skulle samarbeide med. Men han snakket også om KrFs identitet som parti. Om hvem vi skulle være.

Kjell Ingolf Ropstad ble Knut Arilds motpol i striden om retningsvalget. Mens Knut Arild pekte til venstre, pekte Kjell Ingolf mot høyresiden. Men selv om Kjell Ingolf ønsket seg andre samarbeidspartnere, er det i mine øyne ikke rimelig å fremstille ham som en motpol også i spørsmålet om hvem og hva KrF skal være.

Kjell Ingolf har kanskje seg selv å takke for at han likevel har blitt fremstilt slik. Han la abortloven på bordet i spørsmålet om retningsvalget. Han serverte en uheldig kommentar i debatten om tvillingabort. Og under hans ledelse, valgte KrF ikke å støtte en utredning om å forby såkalt konverteringsterapi for homofile – riktignok ikke fordi Ropstad støtter homoterapi, men fordi han mente at dette allerede var ivaretatt i lovverket. 

Disse sakene tegner likevel ikke et helhetlig bilde av Kjell Ingolf som partileder og politiker. Sammensetningen tegner for meg faktisk et ganske ugjenkjennelig bilde. For jeg kjenner Kjell Ingolf som en politiker med et stort hjerte for mennesker. En som brenner for fattigdomsbekjempelse og internasjonal solidaritet, for kampen mot moderne slaveri, for klimasaken og for gode løsninger for familiene.

Jeg kjenner ham igjen når Hanne Marie Eriksen-Pedersen forteller sin historie om hvordan Kjell Ingolf støttet henne da hun valgte å stå frem som lesbisk i KrFU. Jeg kjenner ham igjen når han i landsstyremøte understreker at KrF er et parti som er åpent for alle, uavhengig av seksuell legning. Jeg kjenner ikke Knut Arild og Kjell Ingolf som to motpoler. Jeg kjenner dem som to kristendemokrater som i mange år har jobbet skulder ved skulder for de samme verdiene.

Det var ikke slik at «rød» side representerte det liberale og åpne, mens «blå» side representerte det lukkede og smale i 2018. Det er heller ikke slik at de som støttet Ropstad i retningsvalget har overtatt all makt i KrF. Både i stortingsgruppa, partiledelsen, sentralstyret og landsstyret er begge sider fra 2018-landsmøtet representert. Og vi er vi ferd med å glemme at vi representerte ulike sider. Vi har begynt å se fremover – som et samlet lag som sammen skal gjenreise og styrke KrF som et kristendemokratisk sentrumsparti.

Jeg kan ikke si at Walstad tar feil når hun forteller om sin opplevelse av KrF. Jeg kan si at jeg ikke kjenner meg igjen i beskrivelsen. Men hvis hun har rett – at det for eksempel har blitt vanskeligere å finne seg til rette i partiet som homofil – så må vi finne ut hva dette kommer av, og gjøre noe med det.

For i KrF skal vi ikke spørre hvem du er. Vi skal spørre om du vil være med å gjøre en forskjell.  

Gå til innlegget

Ingen grunn til å gi opp KrF!

Publisert 11 måneder siden

Knut Arild og Kjell Ingolf ønsket seg ulike samarbeidspartnere, men har én viktig ting til felles; Hjerte og engasjement for det som betyr noe. De som lot seg begeistre av Knut Arilds politiske budskap for ett år siden, bør fortsatt heie på KrF.

Jeg skal være ærlig. Jeg var en av de mange som fikk en klump i halsen og en tåre i øyekroken under KrFs ekstraordinære landsmøte i november 2018. Partiet sa nei til Knut Arild Hareides forslag om å søke regjeringsmakt med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og det var klart at Knut Arild ville gå av som partileder.

Jeg hadde selv vært på talerstolen og anbefalt delegatene å gi sin støtte til Knut Arild. Selv om jeg alltid har hatt en borgerlig preferanse rent politisk, mente jeg det var gode grunner til å støtte partilederen; En stor andel av velgerne som har forlatt partiet i løpet av de siste 20 årene, har gått over til partier som befinner seg til venstre for KrF. Dette er mennesker som deler KrFs verdisyn, men som har en berettiget motstand mot et forpliktende samarbeid med Frp. I mange sentrale verdisaker står KrF og Frp så langt fra hverandre som det er mulig å komme i det norske politiske landskapet. Et samarbeid med Ap og Senterpartiet ville gitt oss en mulighet til å hente disse velgerne tilbake.

Styrket sentrum
Knut Arilds løsning ville også gitt oss en mulighet til å styrke sentrum. Endelig kunne KrF og Senterpartiet finne tilbake til hverandre, og endelig kunne vi igjen få en regjering uten fløypartier og med et betydelig tyngdepunkt i sentrum.

Samtidig mente jeg at det var liten grunn til å tro at et enda tettere samarbeid med høyresiden ville gi partiet et løft. Vi hadde samarbeidet med de borgerlige partiene gjennom flere år, men de borgerlig orienterte velgerne hadde likevel ikke sluttet opp om KrF. Det var liten grunn til å tro at et enda tettere samarbeid ville endre på dette.

I tillegg så vi at Knut Arilds tale til landsstyret hadde tent en gnist i KrF, og at denne gnisten spredte seg langt ut over de tradisjonelle partigrensene. Folk strømmet til partiet som aldri før. Tidligere medlemmer kom tilbake, og mennesker som aldri hadde vært politisk aktive hadde fått øynene opp for det kristendemokratiske tankesettet. Jeg så dette som en mulighet som var for god til å gi slipp på.

Hva nå?
Dette var min vurdering høsten 2018. Gjør jeg den samme vurdering i dag? Svaret er ja. Jeg mener fremdeles at KrF begikk en strategisk feil på det mye omtalte landsmøtet, og for meg oppleves fjorårets veivalg som en tapt mulighet for partiet.

Men både i forkant av Knut Arilds landsstyretale og i mitt innlegg til landsmøtet, la jeg vekt på at KrF er et sentrumsparti som kan samarbeide til begge sider. Det er lett å identifisere både konfliktlinjer og felles tankegods enten man ser til høyre- eller venstresiden. Sånn er det å være et sentrumsparti. Jeg var opptatt av at KrFs retningsvalg ikke var et spørsmål om partiets sjel. Det er verdiene våre og sakene våre som definerer KrF som politisk parti – ikke hvilke partier vi samarbeider med.

Derfor var det viktig for meg å fortsette mitt engasjement i partiet, og jeg var takknemlig for å få en plass i sentralstyret under vårens landsmøte. Jeg signaliserte at jeg ville opptre konstruktivt overfor vår nye leder, men at jeg samtidig ville være en vaktbikkje; Retningsvalget måtte ikke få innebære en grunnleggende endring av partiets politikk og verdimessige forankring.

Det som betyr noe
Så langt har jobben som vaktbikkje vært lite krevende. Av og til skulle jeg nok ønske at Kjell Ingolf ville ta litt tydeligere avstand fra enkelte utspill fra vår regjeringspartner på flanken, men hovedinntrykket er likevel slående; De verdiene Kjell Ingolf fremmer som partileder, er de samme verdiene som tente gnisten hos så mange mennesker for litt over ett år siden.

Dette ble spesielt tydelig for meg under partiets landsstyremøte tidligere denne måneden. Kjell Ingolf holdt en tale der han viet det meste av tiden til å snakke om klimautfordringene. Han viste til partiets stolte historie som miljøparti, og han lovet at KrF skulle bruke regjeringsmakten til å presse politikken i klimavennlig retning.

Han snakket også om de menneskene i samfunnet vårt som har behov for at fellesskapet stiller opp for dem. Han snakket om behovet for å styrke pleiepengeordningen, slik at foreldre med alvorlig syke barn skal ha muligheten til å ta hånd om barna sine – og han kunne vise til viktige gjennomslag i dette arbeidet.

Han snakket om menneskeverdet. Om enkeltmenneskets ukrenkelige og uendelige verdi. Og han snakket om fritidskortet. Et viktig virkemiddel og et viktig KrF-gjennomslag for å sikre at alle barn, også de som vokser opp i familier med lav inntekt, skal ha muligheten til å delta i fritidsaktiviteter.

Utviklingsminister Dag Inge Ulstein besøkte også dette møtet. Han lovte å være kompromissløs på at KrF og Norge skal stille opp for de menneskene i verden som trenger det aller mest. Mens de fleste velstående land prioriterer å gi bistand mellominntektsland – land der det er mulig å drive business og på den måten få noe tilbake – ville han kjempe for de aller svakeste. De som trenger det mest.

For å oppsummere; De to statsrådene formidlet solid og gjenkjennelig, kristendemokratisk KrF-politikk. De snakket om det samme som Knut Arild gjorde for ett år siden; det som betyr noe.

Både "røde" og "blå"...
Det bør ikke være veldig overraskende at Kjell Ingolf følger en velkjent politisk linje selv om partiet har inngått et samarbeid med høyresiden. Kort tid før det såkalte «skjebnelandsmøtet», vedtok et enstemmig landsstyre et dokument som fikk tittelen «Sammen for et varmere samfunn». Dette dokumentet oppsummerte KrFs verdier og konkretiserte og prioriterte hva KrF skulle jobbe for fremover, uavhengig av retningsvalg. Dette står fast, og følges opp av den nye partilederen.

Det er heller ikke slik at KrF har blitt et smalt parti på høyresiden som følge av regjeringsdeltakelsen. Enkelte har poengtert at stortingsgruppa nå kun består av representanter fra Sør- og Vestlandet, med Telemarks Geir Jørgen Bekkevold som et unntak. Vel, det stemmer. Men dette er ikke et resultat av retningsvalget som ble foretatt i 2018. Det er et resultat av stortingsvalget ett år tidligere.

Det er heller ikke slik at KrF gjennomsyres av «blå» politikere i alle sentrale organer. Både i partiledelsen, sentralstyret, landsstyret og KrFs vakre bukett av statsråder finner vi mennesker som stod på ulike sider i debatten om retningsvalget.

Et liv etter 2021
Mitt råd er derfor at de som lot seg begeistre av Knut Arilds verdibudskap i fjor høst, ikke gir opp KrF nå. Partiet gjør det dårlig på meningsmålingene, og vi er nødt til å løfte oss for igjen å kunne bli et landsdekkende parti med bred representasjon på Stortinget. De som ønsker seg et kristendemokratisk parti i Norge også i fremtiden – et parti som løfter menneskeverdet, forvalteransvaret og den radikale nestekjærligheten – bør bidra til at vi har et KrF på Stortinget også etter stortingsvalget i 2021. Vi trenger et slikt parti i norsk politikk.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere