Anders Tyvand

Alder: 39
  RSS

Om Anders

Trebarnsfar, ektemann og kommunikasjonsrådgiver. Tidligere stortingsrepresentant for KrF.

Følgere

Ingen grunn til å gi opp KrF!

Publisert 13 dager siden

Knut Arild og Kjell Ingolf ønsket seg ulike samarbeidspartnere, men har én viktig ting til felles; Hjerte og engasjement for det som betyr noe. De som lot seg begeistre av Knut Arilds politiske budskap for ett år siden, bør fortsatt heie på KrF.

Jeg skal være ærlig. Jeg var en av de mange som fikk en klump i halsen og en tåre i øyekroken under KrFs ekstraordinære landsmøte i november 2018. Partiet sa nei til Knut Arild Hareides forslag om å søke regjeringsmakt med Senterpartiet og Arbeiderpartiet, og det var klart at Knut Arild ville gå av som partileder.

Jeg hadde selv vært på talerstolen og anbefalt delegatene å gi sin støtte til Knut Arild. Selv om jeg alltid har hatt en borgerlig preferanse rent politisk, mente jeg det var gode grunner til å støtte partilederen; En stor andel av velgerne som har forlatt partiet i løpet av de siste 20 årene, har gått over til partier som befinner seg til venstre for KrF. Dette er mennesker som deler KrFs verdisyn, men som har en berettiget motstand mot et forpliktende samarbeid med Frp. I mange sentrale verdisaker står KrF og Frp så langt fra hverandre som det er mulig å komme i det norske politiske landskapet. Et samarbeid med Ap og Senterpartiet ville gitt oss en mulighet til å hente disse velgerne tilbake.

Styrket sentrum
Knut Arilds løsning ville også gitt oss en mulighet til å styrke sentrum. Endelig kunne KrF og Senterpartiet finne tilbake til hverandre, og endelig kunne vi igjen få en regjering uten fløypartier og med et betydelig tyngdepunkt i sentrum.

Samtidig mente jeg at det var liten grunn til å tro at et enda tettere samarbeid med høyresiden ville gi partiet et løft. Vi hadde samarbeidet med de borgerlige partiene gjennom flere år, men de borgerlig orienterte velgerne hadde likevel ikke sluttet opp om KrF. Det var liten grunn til å tro at et enda tettere samarbeid ville endre på dette.

I tillegg så vi at Knut Arilds tale til landsstyret hadde tent en gnist i KrF, og at denne gnisten spredte seg langt ut over de tradisjonelle partigrensene. Folk strømmet til partiet som aldri før. Tidligere medlemmer kom tilbake, og mennesker som aldri hadde vært politisk aktive hadde fått øynene opp for det kristendemokratiske tankesettet. Jeg så dette som en mulighet som var for god til å gi slipp på.

Hva nå?
Dette var min vurdering høsten 2018. Gjør jeg den samme vurdering i dag? Svaret er ja. Jeg mener fremdeles at KrF begikk en strategisk feil på det mye omtalte landsmøtet, og for meg oppleves fjorårets veivalg som en tapt mulighet for partiet.

Men både i forkant av Knut Arilds landsstyretale og i mitt innlegg til landsmøtet, la jeg vekt på at KrF er et sentrumsparti som kan samarbeide til begge sider. Det er lett å identifisere både konfliktlinjer og felles tankegods enten man ser til høyre- eller venstresiden. Sånn er det å være et sentrumsparti. Jeg var opptatt av at KrFs retningsvalg ikke var et spørsmål om partiets sjel. Det er verdiene våre og sakene våre som definerer KrF som politisk parti – ikke hvilke partier vi samarbeider med.

Derfor var det viktig for meg å fortsette mitt engasjement i partiet, og jeg var takknemlig for å få en plass i sentralstyret under vårens landsmøte. Jeg signaliserte at jeg ville opptre konstruktivt overfor vår nye leder, men at jeg samtidig ville være en vaktbikkje; Retningsvalget måtte ikke få innebære en grunnleggende endring av partiets politikk og verdimessige forankring.

Det som betyr noe
Så langt har jobben som vaktbikkje vært lite krevende. Av og til skulle jeg nok ønske at Kjell Ingolf ville ta litt tydeligere avstand fra enkelte utspill fra vår regjeringspartner på flanken, men hovedinntrykket er likevel slående; De verdiene Kjell Ingolf fremmer som partileder, er de samme verdiene som tente gnisten hos så mange mennesker for litt over ett år siden.

Dette ble spesielt tydelig for meg under partiets landsstyremøte tidligere denne måneden. Kjell Ingolf holdt en tale der han viet det meste av tiden til å snakke om klimautfordringene. Han viste til partiets stolte historie som miljøparti, og han lovet at KrF skulle bruke regjeringsmakten til å presse politikken i klimavennlig retning.

Han snakket også om de menneskene i samfunnet vårt som har behov for at fellesskapet stiller opp for dem. Han snakket om behovet for å styrke pleiepengeordningen, slik at foreldre med alvorlig syke barn skal ha muligheten til å ta hånd om barna sine – og han kunne vise til viktige gjennomslag i dette arbeidet.

Han snakket om menneskeverdet. Om enkeltmenneskets ukrenkelige og uendelige verdi. Og han snakket om fritidskortet. Et viktig virkemiddel og et viktig KrF-gjennomslag for å sikre at alle barn, også de som vokser opp i familier med lav inntekt, skal ha muligheten til å delta i fritidsaktiviteter.

Utviklingsminister Dag Inge Ulstein besøkte også dette møtet. Han lovte å være kompromissløs på at KrF og Norge skal stille opp for de menneskene i verden som trenger det aller mest. Mens de fleste velstående land prioriterer å gi bistand mellominntektsland – land der det er mulig å drive business og på den måten få noe tilbake – ville han kjempe for de aller svakeste. De som trenger det mest.

For å oppsummere; De to statsrådene formidlet solid og gjenkjennelig, kristendemokratisk KrF-politikk. De snakket om det samme som Knut Arild gjorde for ett år siden; det som betyr noe.

Både "røde" og "blå"...
Det bør ikke være veldig overraskende at Kjell Ingolf følger en velkjent politisk linje selv om partiet har inngått et samarbeid med høyresiden. Kort tid før det såkalte «skjebnelandsmøtet», vedtok et enstemmig landsstyre et dokument som fikk tittelen «Sammen for et varmere samfunn». Dette dokumentet oppsummerte KrFs verdier og konkretiserte og prioriterte hva KrF skulle jobbe for fremover, uavhengig av retningsvalg. Dette står fast, og følges opp av den nye partilederen.

Det er heller ikke slik at KrF har blitt et smalt parti på høyresiden som følge av regjeringsdeltakelsen. Enkelte har poengtert at stortingsgruppa nå kun består av representanter fra Sør- og Vestlandet, med Telemarks Geir Jørgen Bekkevold som et unntak. Vel, det stemmer. Men dette er ikke et resultat av retningsvalget som ble foretatt i 2018. Det er et resultat av stortingsvalget ett år tidligere.

Det er heller ikke slik at KrF gjennomsyres av «blå» politikere i alle sentrale organer. Både i partiledelsen, sentralstyret, landsstyret og KrFs vakre bukett av statsråder finner vi mennesker som stod på ulike sider i debatten om retningsvalget.

Et liv etter 2021
Mitt råd er derfor at de som lot seg begeistre av Knut Arilds verdibudskap i fjor høst, ikke gir opp KrF nå. Partiet gjør det dårlig på meningsmålingene, og vi er nødt til å løfte oss for igjen å kunne bli et landsdekkende parti med bred representasjon på Stortinget. De som ønsker seg et kristendemokratisk parti i Norge også i fremtiden – et parti som løfter menneskeverdet, forvalteransvaret og den radikale nestekjærligheten – bør bidra til at vi har et KrF på Stortinget også etter stortingsvalget i 2021. Vi trenger et slikt parti i norsk politikk.

Gå til innlegget

Klar for å støtte – og stille krav

Publisert 7 måneder siden

I høst støttet jeg Knut Arilds anbefaling om at KrF skulle søke regjeringssamarbeid med Senterpartiet og Ap. Nå vil jeg støtte Kjell Ingolf i arbeidet med å sikre best mulig KrF-gjennomslag i regjering med de blå.

«Jeg gav partiet et råd i høst, og jeg ville gitt det samme rådet igjen», sa Knut Arild Hareide i sin tale til KrFs landsmøte i helgen. For min egen del får jeg si at jeg støttet Knut Arilds råd i høst – og jeg ville støttet det igjen. Jeg tror KrF hadde posisjonert seg bedre for både politiske gjennomslag og fremtidig vekst dersom vi hadde orientert oss bort fra ytterste høyre, og at vi på den måten kunne bidratt til å styrke sentrum i norsk politikk.

Det beste for partiet

Men partiet har tatt et valg, og det valget har jeg respekt for. Alle som engasjerte seg i debatten om KrFs retningsvalg i høst, hadde ett mål for øyet; det beste for partiet og størst mulig gjennomslag for KrFs politikk og verdier.

Som nyvalgt medlem av partiets sentralstyre, ønsker jeg å være en konstruktiv samarbeidspartner i det prosjektet KrF nå er en del av. Jeg er stolt av statsrådene våre, og glad for de viktige gjennomslagene partiet allerede har fått.

Samtidig vil jeg fra min posisjon i sentralstyret stille krav. Det holder ikke med gode gjennomslag i enkeltsaker. Vi må kunne stå inne for helheten i regjeringens politikk.

Støter Ropstad

Kjell Ingolf har satt an tonen på en god måte som ny partileder. Han har løftet fram familien som en viktig grunnstein i samfunnet, og pekt på behovet for å gi familiene økt valgfrihet og fleksibilitet. Han har pekt på behovet for å sette etikken over teknikken når bioteknologien gir oss både fantastiske og skremmende muligheter i fremtiden. Og han har ikke minst lovet å være en barne- og familieminister – og en partileder – som stiller opp for dem som trenger det aller mest. Det lover godt, og det arbeidet ser jeg frem til å gi ham støtte i.

Gå til innlegget

Shoud I stay or should I go?

Publisert 11 måneder siden

Er en rødgrønn regjering uten KrF å foretrekke fremfor en borgerlig regjering der KrF er med? Hvis du ikke er helt overbevist om at svaret er ja, bør du tenke deg godt om før du melder deg ut av partiet i protest!

Jeg tilhører dem som ble skuffet da KrFs landsmøte vedtok å søke regjeringssamarbeid med de borgerlige partiene. Knut Arild tegnet et fremtidsbilde av KrF som et kristendemokratisk parti som evnet å prioritere det som virkelig betyr noe. Han gav tusenvis av gamle og nye medlemmer troen på at KrF kunne være et moderne, relevant verdiparti inn i ny tid. I dette bildet ble det også tydelig at Frp er det partiet som står lengst unna KrF i mange grunnleggende spørsmål.

Likevel fikk Kjell Ingolf Ropstad flertall for sitt syn. Med løfter om endringer i abortloven som brekkstang, fikk han et flertall av delegatene med på å søke regjeringssamarbeid med høyresiden.

Samarbeidsspørsmålet har splittet KrF. Men kanskje det er på tide å minne hverandre og oss selv på det mange fremholdt før og under landsmøtet; vi er ikke røde eller blå – vi er gule! Det er sakene og verdigrunnlaget som definerer KrF som parti, ikke hvilke partier vi samarbeider med. Og enten man pekte til høyre eller venstre i november, var det bred enighet om hvilke saker som skulle være de viktigste for KrF i fremtiden.  

Sentrum/venstre-alternativet virket forlokkende på mange – meg selv inkludert. Men hvis man velger å hoppe over til Ap eller Sp nå, er det ikke Knut Arilds visjon man gir støtte til. Da støtter man et rent rød-grønt alternativ, uten KrF som drifkraft for internasjonal solidaritet, klima, frivillighet, ideelle aktører, fattigdomsbekjempelse og bedre løsninger for familiene. Dette alternativet har vi prøvd før, gjennom åtte år med redgrønn flertallsregjering.    

Derfor håper jeg at de som nå er skuffet over retningsvalget og regjeringsdeltakelsen, likevel velger å bli i partiet. Vi trenger tyngde og kraft for å kunne trekke politikken i riktig retning, og for å sørge for at de gode gjennomslagene KrF tross alt har fått i regjeringsplattformen følges opp på en skikkelig måte. For Norge trenger et sterkt KrF som kan løfte det kristne verdigrunnlaget, nestekjærligheten og menneskeverdet – uavhengig av om statsministeren heter Solberg eller Støre.  

Gå til innlegget

KrF er uansett KrF

Publisert rundt 1 år siden

KrF skal verken bli et borgerlig parti eller selge sjela til sosialistene. Enten partiet går i regjering med Erna eller åpner døra for ­Jonas, vil KrF fortsatt være sentrumspartiet som løfter menneskeverd, nestekjærlighet og ­forvalteransvar.

Jeg håper KrF våger å ta et tydelig valg ­denne høsten, og at partiet tar sikte på å bli del av et realistisk regjerings­alternativ etter ­valget i 2021. Det handler ikke om at partiet skal ­endre karakter eller forlate sentrums­profilen; det handler om å innse at det ­politiske landskapet har endret seg.

Sentrumsidentiteten står sterkt i KrF, men sentrum utgjør for tiden ikke noe selv­stendig kraftsenter i norsk politikk. Begge sentrumspartnerne våre har valgt side, og KrF står tilsynelatende alene igjen med drømmen om et blokkuavhengig sentrum.

Denne erkjennelsen har etter hvert ­presset fram en annen erkjennelse; Både høyre- og venstresiden kan i dag stille opp med ­tro­verdige regjeringsalternativer, og for at KrF skal komme i posisjon og få økt inn­flytelse, 
må partiet bli en del av ett av disse ­alterna­tivene.

Denne erkjennelsen har i sin tur bidratt til tydeligere fløydannelser internt i ­partiet. Mens noen er overbevist om at det ­eneste ­saliggjørende er et fortsatt samarbeid med høyresiden, mener andre at KrF nå må ­sette foten ned for Frp og åpne for et ­samarbeid til venstre. For noen har valget mellom en ­
Høyre- eller Ap-styrt regjering blitt et så ­avgjørende premiss for sitt politiske ­engasjement, at de valgt å forlate KrF til fordel for andre partier.

Jeg er like spent som alle andre på ­partiets beslutning i samarbeidsspørsmålet. Selv har jeg uttalt at KrF kunne fått til fruktbare ­politiske prosjekter i samarbeid med både høyre- og venstresiden, men jeg har heller ikke lagt skjul på at mine ­personlige ­preferanser er et borgerlig samarbeid. ­Likevel vil jeg heller at KrF går til valg med 
en ­ambisjon om regjeringsmakt sammen med Ap og Sp, enn at vi fortsetter å stå ­alene i ­skyggen av alle troverdige regjerings­alternativer.

Knut Arild Hareide har uttalt at ­prosessen med å velge samarbeidsstrategi vil ­gjøre vondt, og at vi antakeligvis vil miste ­medlemmer. Han har nok rett. Men som ­KrF-er gjør det enda mer vondt at partiet 
oppleves som lite relevant og lekker ­velgere og medlemmer til alle kanter. Og ­uansett ­hvilket valg partiet tar, har man nå en ­mulighet til både å demme opp for lekkasjen til én av sidene, og samtidig vinne nye velgere. ­Derfor ønsker jeg KrF lykke til, og håper partiet ­våger å ta et modig valg. Det trengs.

For meg var fattigdomsbekjempelse, de kristne grunnverdiene og kampen mot ­sorteringssamfunnet grunnen til at jeg valgte KrF som mitt parti. Det er også grunnen til at KrF fremdeles er mitt parti, enten det nå orienterer seg mot høyre eller venstre.

Trykket i Vårt Land 28. september 2018.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere