Anne Tveter

Alder: 55
  RSS

Om Anne

Mor til tre
Psykiater
Aktiv kirkepolitiker og frivillig i Dnk på lokal, regionalt, nasjonalt og internasjonalt plan i mange år

Følgere

Hvorfor denne redselen for nye tanker?

Publisert over 7 år siden

Hvorfor denne redselen for nye tanker når det gjelder foreldre og barneomsorg?

Det er interessant å registrere at nesten hver gang mødre (for det er som regel mødre) sier høyt at de ønsker mer tid sammen med sine barn, kommer det ganske raskt et massivt tilsvar med argumenter som «mødre som er hjemme med barn taper pensjonsrettigheter», «barn har godt av å være i barnehage» og «mødre som er hjemme med barn setter likestillingen i revers».

Vi hører også myndighetene med sterk kraft fremføre argumentet «Norge trenger kvinners fulltids arbeidskraft for å opprettholde velferdsstaten». Det forventes at hver familie stiller med to personer i full stilling, uavhengig av om de har barn eller ikke. Arbeidslinjen er blitt vår tids «hellige ku». Senest på kvinnedagen sier Ina Marte Thorkildsen til Aftenposten at kvinner må tenke gjennom hva de forsaker ved å velge deltidsarbeid.

Likevel velger flere og flere familier ikke å høre på disse argumentene. Oftest går mor ned i stillingsandel, slutter å jobbe eller blir sykmeldt i perioder. Når mange mødre gjør dette, til tross for motkreftene, er det grunn til å stoppe opp og spørre hvorfor. Det er nærliggende å tenke at her stemmer ikke kartet med terrenget.

«Dagane flyg». Etter dokumentaren Kvinne 2013: «Dagane flyg», om denne problematikken, ble sendt på NRK2, har jeg fått mange tilbakemeldinger fra kjente og ukjente. I filmen er jeg en av to mødre som viser frem og omtaler personlige erfaringer med «fulltidsarbeidslinjens» skyggesider. Det er to kommentarer som går igjen: «Takk, dette er viktig og tankevekkende» og «det er akkurat sånn jeg har det, fint at noen setter ord på dette». 

For til tross for de gunstigste permisjonsordningene i verden, får vi ikke kravene (omsorg, oppdragelse, veiledning i skolearbeid, oppfølging av aktiviteter, hushold, matlagning, sosiale relasjoner), til å stemme med den tid og de krefter vi har tilgjengelig. Regnestykket går ikke opp. Noen løser problemet med å basere seg på besteforeldre, men ikke alle har de i nærheten. De som har råd og plass anskaffer seg au pair. Mange har vaskehjelp. Og noen biter tennene sammen og tenker at dette må jeg klare. Og dagene flyr. 

Ikke tilpasset. Arbeidslivet er ikke tilpasset det å ha barn. I hvert fall ikke store deler av det. I min tid som fastlege satt jeg hver dag og måtte avveie: Skulle jeg hente i barnehagen klokken 4, som jeg hadde tenkt, eller gå i det sykebesøket som ble meldt kl 12, etter at dagens pasienter var unnagjort, eller ta igjen forsinkelsene på dagens liste som kom fordi jeg hadde en eller flere pasienter som trengte ekstra tid fordi det var skjedd noe dramatisk? Skulle jeg avfeie de med at tiden var ute, eller la de snakke ut? Jeg ser for meg at andre bransjer, der knappe tidsfrister styrer, har det ganske likt. Hva hvis du MÅ gjøre noe ferdig, mens barnehagen snart stenger? 

Jeg har alltid satt min ære i å gjøre en god jobb. Jeg er glad for at mange andre også har det slik. Jeg er lei av kritikken mot «flinke piker», som om det skulle være en sykdom. Som bruker er jeg interessert i å motta den beste hjelpen jeg kan få, enten det er undervisningen mine barn får på skolen, saksbehandlingen i kommunen i en byggesak eller den behandlingen jeg selv skal motta som pasient i fremtiden. Jeg er ikke fornøyd med en situasjon der mine barns lærere ikke får fulgt opp fordi de stadig er hjemme med syke barn, selv om jeg har forståelse for at det skjer. Jeg ønsker ikke å bli behandlet av en lege som ikke får holdt seg faglig oppdatert fordi hun eller han ikke har tid til å lese seg opp eller delta på konferanser og faglige møter fordi hun har ansvar for barn, selv om jeg har forståelse for at det skjer. Jeg har jo vært der selv.

Presses. Vi har et samfunn der foreldre presses ut i en situasjon de ikke makter. Vi kan ikke gjøre en god jobb på jobb og samtidig en god jobb hjemme. Enten lider det ene, ellers lider det andre. Er det «bortskjemt» å erkjenne dette? Kanskje svaret på hvorfor det er få kvinner i styrerommene og ledelsene også ligger her?

Vi feirer i år 100 år med stemmerett for kvinner. Det er vel verdt å feire. Som kvinner skal vi selvfølgelig være med på å bestemme utviklingen og fremtiden. Og vi markerte 8. mars. Men tar kvinnedagen moderne kvinners utfordringer på alvor? Eller er det de gamle utfordringene som tar plassen? Hvor lydhøre og nytenkende er dagens kvinnebevegelse?

Mistet noe. Jeg ønsker ikke å skru tiden tilbake. Jeg tror at både samfunnet og kvinner selv har hatt glede og nytte av det bidrag vi gir storsamfunnet. Men vi har mistet noe på veien. Det må vi ta på alvor. Og så må kloke hoder på tvers av det politiske landskapet sette seg sammen og finne gode løsninger. Forlenget fødselspermisjon løser ikke dette.  Barn trenger omsorg og tid lenge etter at de er ferdig med bleiestadiet. Vi trenger en mer grunnleggende tenkning. Og ikke løsninger som fratar kvinner valgmuligheter eller gjør dem til tapere, igjen. Men gode løsninger som gjør at vi bygger et samfunn som tar vare på de svakeste, i denne sammenhengen barna – i andre sammenhenger, de eldre. Hvis ikke, skal man ikke være spåkvinne for å se at staten også i fremtiden må betale sykepenger når omsorgsbelastningen gir seg utslag som sykdom.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. MARS 2013

Gå til innlegget

Likestilling er ikke lenger kvinnesak

Publisert over 8 år siden

Kvinnesak i dag må tale kvinnenes (og barnas) sak i dag. Da må vi ta på alvor at mange kvinner er mødre.

Jeg som skriver dette, er mor til tre barn, samfunnsmedisiner og psykiater

På verdidebatt.no og i avisutgaven pågår det en debatt om mammamobbing. Debatten er viktig! Jeg frykter at vi i likestillingens navn er i ferd med å gjennomføre et gedigent eksperiment der vi ikke ennå ser konsekvensene fullt ut. Spør lærerne som møter barna våre. Eller BUP. Eller NAV.

LES OGSÅ LAILA FOLDVIK: Tabu å snakke om mamma

«Likestillingen» i vårt samfunn fortoner seg, etter min mening, ikke lenger som «kvinnesak» eller «barnesak». Få er uenige i at jenter og gutter, kvinner og menn, skal ha like muligheter til utdanning og utfoldelse. Før man får barn, er det ofte slik.

Men så ser vi at mødre og fedre ofte innretter seg ulikt. Denne forskjellen tilskrives «tradisjonelle kjønnsroller», og det skal vi i vårt samfunn ikke ha noe av.  At det kan være andre, mer grunnleggende årsaker til at mødre og fedre innretter seg ulikt, velger man å se bort fra av hensyn til «likestillingen» og samfunnets behov for arbeidskraft. Og det settes i verk sterke politiske virkemidler for å presse frem et ønsket resultat: Alle mødre og fedre i 100 prosent arbeid og så lik deling av permisjonsordningene som mulig.

Tankekors. Nå ser vi i økende grad uheldige konsekvenser av dette, særlig for mødre og barn. De mest grelle eksemplene ser vi der mødre blir bedt om å slutte å amme slik at fedre får «sin» tilmålte tid. Vi må stoppe opp og lytte til dem som kjenner hvor skoen trykker - mødrene og barna - og noen fedre.

Hvorfor spør vi ikke barna? Det er et tankekors for meg at da jeg ble syk igjen for to år siden, var mine barns første reaksjon ikke bekymring for at jeg kunne dø fra dem, men tilfredshet med at mamma fremover ville være hjemme når de kom fra skolen, og at stresset om morgenen ble kraftig redusert. Jeg kjenner andre som forteller lignende historier.

Omsorgsbyrden. For omsorgsbyrden forsvinner ikke selv om barna ikke lenger er små (og det er slutt på permisjonene). Den blir bare annerledes.  Faktum er at jeg ikke har sett mange fedre i møter med mobilen på lydløs, synlig på bordet, slik at de kan ta den når skolen ringer og forteller at barnet har kastet opp, eller når barna ringer etter at de kommer hjem fra skolen for å få hjelp til å komme i gang med lekser.

Vi er mammaer også når vi er på jobb. Det må også arbeidslivet ta hensyn til, ellers er det mamma som kommer (mest) i skvis. Og det stresset gir seg utslag i helseproblemer på kort og lang sikt (jfr. høyere sykefravær blant mødre). Det er lite sympatisk å kritisere dem som gjør andre valg enn det den rådende politiske vilje ønsker, når de gjør det for å overleve i hverdagen. Skal kortere arbeidstid monne, snakker vi fire-timers dager!

Kvinnenes sak. Kvinnesak i dag må tale kvinnenes (og barnas) sak i dag. Da må vi ta på alvor at mange kvinner er mødre. Og kjenner nødvendigheten av og ønsker å ta konsekvensen av at de setter barn til verden. Ikke alle klarer å være supermammaer og inneha ledende stillinger, som innebærer mange reisedager og kveldsmøter, samtidig som barna trygler mamma om å være mer hjemme. Ikke alle har råd til au pair. Det betyr selvsagt ikke at ikke pappa har en rolle av betydning. Men pappa kan ikke erstatte mamma.

Hvorfor kan vi ikke tenke at livet går i faser. At det er greit å sette av tid til å være omsorgspersoner når det kreves, og gjøre karriere etterpå? Det må da være mye bedre for samfunnet/arbeidslivet og slippe å ha kollegaer som stadig er borte med sykt barn, eller i en ny barselpermisjon. Og bedre for mor eller far og slippe å sende halvsyke barn i barnehagen, bli uglesett på jobb fordi kollegaer stadig må overta, eller ha dårlig samvittighet fordi man ikke klarer å holde seg faglig oppdatert?

 Jeg synes jeg hører pensjonsargumentet. Er det vilje, lar det seg løse.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere