Anne Tveter

Alder: 55
  RSS

Om Anne

Mor til tre
Psykiater
Aktiv kirkepolitiker og frivillig i Dnk på lokal, regionalt, nasjonalt og internasjonalt plan i mange år

Følgere

Om å være "fargeblind"

Publisert rundt 6 år siden

Svenskenes forhold (eller ikke-forhold) til konsekvensene av innvandring blir debattert for tiden. Jeg har lenge brygget på et innspill basert på min erfaring som «Third Culture Kid».

Da jeg var tretten år ble jeg motvillig rykket opp fra en trygg Bærumstilværelse til et liv som utlending i den Botswanske hovedstaden Gaborone. Min far var bistandsarbeider. I påvente av plass på ungdomsskolen fikk jeg hjemmeundervisning et halvt år. Så døde faren til en elev, de måtte flytte og jeg var den neste på ventelisten. Jeg begynte på Maru-a Pula Secondary school høsten 1979.

På denne tiden var det raseskillepolitikk i alle Botswanas naboland; apartheid i Sør-Afrika i sør (vi bodde to mil fra grensen) det var apartheid i Sørvest-Afrika/Namibia i vest og nord og rasekillepolitikk og borgerkrig i Rhodesia i øst. Midt i dette politiske landskapet lå det relativt nye demokratiet Botswana, der den første presidenten Sir Seretse Khama til overmål hadde giftet seg med en hvit engelsk pike han traff under studier i Oxford.

Khama ønsket politisk stabilitet og visste at skulle det kunne skje, måtte de ulike folkegruppene leve i fred med hverandre. Han ba Deane Yates, den daværende rektoren på den prestisjefulle hvite gutte-skolen i Johannesburg, St John’s, om å etablere en skole i Gaborone. Hensikten med skolen var, i tillegg til å fremme kunnskap og utdanne ledere, å vise at barn av ulike etniske opprinnelser kunne gå på skole sammen og eksellere. Den rådende ideologien i alle nabolandene hevdet det motsatte.

Deane Yates, og hans kone Dorothy, tok utfordringen. De fikk med seg ett annet par, ble tildelt et landområde litt utenfor hovedstaden, og startet i 1972 med to telt og 14 elever. Etter hvert vokste skolen og da jeg begynte 1979, var vi 260 elever, fordelt på dagelever og internatelever. For å sikre seg mot at skolen skulle bli dominert av barn av utlendinger fantes det tre ulike ventelister: en for lokale Botswanere, en for indere/hvite og en for fargede. Og elevfordelingen var henholdsvis 60:20:20 på de ulike gruppene. Vi var to hvite jenter i klassen.

Skolen hadde høye akademiske ambisjoner, men var også opptatt av at barna ikke skulle bli redd for å bli skitten under neglene. Hvert semester måtte vi gjøre 10 timer praktisk arbeid, som f.eks luking, i tillegg til at vi vasket hele skolen hver fredag. Skolens elever hadde også obligatorisk samfunnstjeneste i form av undervisning på en landsbyskole en dag i uken.

Vi som gikk der på sytti- og åttitallet var med på et gedigent eksperiment uten å være klar over det. Ved skolens 40-års jubileum i 2012 var det tid for tilbakeblikk og evaluering. Hadde skolen lykkes?

Skolen har i dag over 600 elever. Elever fra Maru-a Pula studerer ved noen av verdens mest prestisjefylte universiteter. Kunst og kultur spiller en viktig rolle. Skolens aula brukes av byen til konserter og teateroppsetninger. HIV/AIDS epidemien har rammet Botswana hardt. Skolen har et stipendprogram for foreldreløse barn.

Men viktigst av alt er at skolens elever har fått og får stadig med seg en grunnleggende erfaring av at hudfarge egentlig ikke betyr noen ting. Vi fikk venner med forskjellig farge, religion og sosioøkonomisk bakgrunn. Mange av oss holder kontakt med venner verden over. Og det er fantastisk å oppleve at også neste generasjon knytter vennskap på tvers av farge og kontinenter, takket være noen visjonære personer for mange tiår siden.

Vi trenger noen slike visjonære personer i dag og. Personer som har ideer og makter å gjøre kontakten mellom ulike etniske grupper til noe som oppleves positivt og ikke noe som bare pålegges som en plikt. Vi trenger kunnskap og kjennskap. Da vil flere få oppleve hvor fint det er å være «fargeblind».

Gå til innlegget

Epler og appelsiner

Publisert over 6 år siden

I går var en trist dag for Den norske kirke. Uansett resultat, ville det smerte noen. Mange av min venner var skuffet. Jeg jublet ikke, selv om jeg mener Kirkemøtet gjorde riktig vedtak. Og jeg prøver å forstå hva som egentlig har skjedd.

Etter min mening har kirken et gedigent kommunikasjonsproblem. Kirken har ikke klart å få folk flest til å forstå hva de mener med et ekteskap. Derfor blir det så uforståelig at ikke alle kan gifte seg.  

Da Stortinget vedtok den nye ekteskapsloven, gjorde de noe man kan undres over. Ikke for å bagatellisere alvoret i saken, men av og til blir noe tydeligere når man kan snakke i bilder. Stortinget vedtok at et eple er en appelsin. Stortinget i Norge kan i prinsippet vedta hva som helst så lenge det er et flertall. Men det betyr ikke at det blir sant av den grunn.

Et eple er en rund søtlig frukt. Det er også en appelsin. Men det betyr ikke at et eple er en appelsin, uansett hvor mange stemmer dette forslaget hadde fått i Stortinget. 

Når Kirkemøte behandler saken, sier flertallet i Kirkemøte: Nei, et eple er noe annet enn en appelsin. Og da blir det ramaskrik. Fordi det norske folk har begynt å tro på det Stortinget har sagt. Og da kan jo ikke kirken komme å si noe annet.

Men kirken sier at appelsin er kvalitativt annerledes enn et eple. Ja, begge er frukter, de har en del fellestrekk, men de er forskjellige. Trekker man bildebruken lenger, kan man kanskje si at kirken har en annen "biologibok" enn Stortinget.

Nok om frukt. Ekteskapet er, etter kirkens (og de fleste andre kirkesamfunn, religioner(?) og kulturers forståelse) en ordning som skal ivareta trygge rammer for barna, som blir et resultatet av sammenføringen av to voksne av forskjellig kjønn, i tillegg til kjærlighetsforholdet.

Å fjerne forplantningen og rammene rundt dette, fra ideen om ekteskap, og gjøre ekteskapet utelukkende til et frivillig livslangt kjærlighetsforhold av to individer uavhengig av kjønn, er å endre ekteskapet fundamentalt. Det var det den nye ekteskapsloven gjorde. Dette går ikke kirken med på. 

Så kan man spørre hvem som egentlig har definisjonsmakten. Vi snakker tross alt om noe som angår hele menneskeheten, ikke bare 5 millioner mennesker her mot nord.

Med dette vedtaket har Kirkemøte tydelig vist at Stortinget ikke er alene om å definere hva et ekteskap er og velger å stå på linje med de fleste andre kirkesamfunn i verden. I dette perspektivet er resulatet kanskje ikke så uventet.

Dersom kirken hadde klart å kommunisere hva en kirkelig forståelse av ekteskapet er, hadde det blitt ro i saken? Neppe. Kreftene som vil omdefinere, også den kirkelig forståelsen av ekteskapet, og gi det en ny betydning, er sterke fordi de drives at ønske om å viske ut forskjellene mellom et heterofilt og et homofilt forhold. Disse kreftene vil ikke gi seg før alle rester av det som utgjør den kvalitative forskjellen er borte; kjønnspolariteten og forplantningen.

Derfor vil man også tolke Bibelen annerledes og legges vekt på det som ikke er knyttet til kjønnspolaritet og forplantning. Spørsmålet er imidlertid og begrunnelsen for å gjøre dette holder for en kristen kirken.

Jeg liker eple og appelsiner like godt. Men de er forskjellige. 

Gå til innlegget

Å mene dette er som å stikke hånden i et vepsebol. Når jeg likevel gjør det er det fordi det er noen momenter jeg mener ikke er kommet tydelig nok frem.

«Homofili-saken» er i aktuell som aldri før.  Jeg har fulgt den i «alle» år, siden Kirkemøtet i 1995. Først dreide det seg om homofile i parforhold kunne ha vigslede stillinger.  Så var det synet på partnerskapsloven og nå gjelder det synet på ekteskapet. I tillegg til å være en prinsipiell sak, angår det mange menneskers liv direkte og indirekte.

Jeg leser argumentasjon fra den ene siden og så den andre. Noen argumenterer at «Størst blant dem er kjærligheten». Uavhengig om det er snakk om eros eller agape og uavhengig av hvem den rettes mot. Og det argumenteres at derfor kan vi se bort fra rettledningen Bibelen gir om kjønn på dette punktet. Jesus viser oss jo at Gud er kjærlighet!

Andre argumenterer at Bibelen gir klar veiledning på dette punktet, både gjennom skaperordningen og gjennom konkrete bibelvers. Teologer og andre må veilede oss i dette.

Jeg har en litt annen tilnærming til dette spørsmålet. Jeg synes det er vanskelig å komme utenom biologien og anatomien. Og den er som vi vet mangslungen. Det finnes ikke to like av oss.  Alle mennesker er likevel skapt i Guds bilde. Alle, uavhengig av kjønn, alder og funksjon på diverse områder av livet.

Mine sønner har begge en arvelig skavank som innebærer visse begrensninger i livet. Jeg ville ikke drømme om å hevde at de ikke er skapt i Guds bilde av den grunn. Men jeg vil samtidig ikke hevde at de derfor helt er «normale» på dette område. For det er de ikke. De er fargeblinde.  De deler denne skavanken med ca. 8 % av den mannlige befolkningen i Norge. Av og til innebærer det problemer i skolen fordi lærerbøkene ikke tar hensyn til dem og det innebærer restriksjoner i valg av yrke. Sånn er det bare. Og det er min jobb som mor å hjelpe dem å forsone seg med situasjonen.

Mine sønner blir ikke banket opp eller trakassert. De ville ikke blitt fengslet. Jeg ser den. Men med utgangspunkt i biologien, er det likevel noe av det samme for meg. Det er en variant av det menneskelige uttrykk. Ut fra dette perspektivet mener jeg det er på sin plass ikke å fremme skyld og skam hos dem som opplever seg annerledes. Folk må få bli og være glad i hvem de vil for meg. 

Det er mange måter å leve livet på, selv om det er delte meninger om hva som er en klok måte å leve på, og til dette trenger vi etisk, og deriblant kirkens, veiledning. Vi lever i en tolerant del av verden der vi vanligvis ikke går løs på hverandre selv om vi er dypt uenig. Slik bør det være og vi bør arbeide for at det fortsatt skal være slik. 

Men jeg undrer meg over at ingen snart stiller spørsmål ved hvorfor den såkalte «homofobien» tilsynelatende er så sterk og stikker så dypt i vårt samfunn fortsatt, selv om mange ikke snakker om det, og til tross for massiv holdningspåvirkning gjennom mange år. I mange andre land er det også åpenbart at negative holdninger mot homofili står sterkt. Særlig blant menn. Kan det også ha noe med biologien (og testosteronen) å gjøre? At menn oftere reagerer instinktivt på noe som kan true deres funksjon som medansvarlig for artens overlevelse og fremgang?

I den aktuelle saken, der kirkemøtet skal drøfte om kirken skal gå inn for vigsel av homofile par, argumenteres det med likeverd og anerkjennelse. For noen handler det om at kirken skal gi sin velsignelse til akkurat deres samliv. For andre handler det om likhet og likeverd. Jeg hørte for ikke lenge siden en mor som ble intervjuet om saken. Hun bekreftet dette. Saken for henne handlet ikke så mye om det å bli gift i kirken i og for seg, som det at det homofile samlivet blir anerkjent som likeverdig. Og som like normalt. Det er her, det stopper for meg.

Uansett hvor stor kjærligheten er, kommer vi ikke utenom biologien. Og anatomien. Den opplagte, som vi alle ser. Men også den vi ikke ser. For eksempel er immunforsvaret vårt, lymfevevet, ulikt fordelt rundt forskjellige kroppsåpninger. Det er langt mer lymfevev rundt de åpningene der det er meningen at noe skal inn i kroppen, enn der det er meningen at noe skal ut av kroppen. Dette er årsaken til at det er 18 ganger lettere å bli smittet med HIV gjennom analt samleie enn vaginalt samleie.  Våre kropper er skapt forskjellig av en hensikt, forplantning. Og da er det ikke ett fett om to mennesker av ulikt kjønn eller to mennesker av samme kjønn lever sammen seksuelt. Og det vil det heller aldri bli. Uansett hvor mange ganger det motsatte sies og hevdes. Det må vi også i fremtiden få lov å mene og si.

Hensikten med ekteskapsloven er å viske ut forskjellene mellom et heteroseksuelt forhold og et homoseksuelt forhold, for derigjennom å gjøre homofile forhold like normale som heterofile forhold.  Homoaktivistene har klart å vende opinionen i sin favør. Hvem vil være mot kjærlighet? Ingen vil være mot kjærlighet, og kirken kan jo ikke være imot kjærligheten. Det ligger i dens selvforståelse og dets vesen. Da har den i manges øyne tapt.

Men kjærligheten må ikke settes opp mot sannheten. I den grad denne saken handler om kjærlighet, må kirken i kjærlighet også våge å si noe sant om livet, om biologien, om barna og om Bibelens veiledning.

Gå til innlegget

Tidsånden og Titanic

Publisert nesten 7 år siden

De siste dagene har jeg undret meg over hva som ville skjedd dersom Titanic forliste i vår tid. Jeg liker ikke svaret jeg gir meg selv.

Etter hva jeg har skjønt kom det til et skip, Carpathia, som hentet opp folk fra livbåtene. Carpathia ble kalt enkenes skip. Det var fordi de som fikk plass i livbåtene hovedsakelig var kvinner og barn. Det var en (u)skreven regel at kvinner og barn skulle reddes først. Altså de svakeste.

Hva ville skjedd i dag? Jeg tipper at Carpathia ville hentet opp sterke unge menn i alderen 20-40 år. De ville kjempet og vunnet plassene på livbåtene. Hvorfor tror jeg det? I løpet av de siste 100 år har holdningene i samfunnet vårt endret seg dramatisk. Dydene er blitt borte, også fra språket. Mine barn aner ikke hva det betyr. Hva som er rett og galt avhenger helt av hva som lønner seg. Joda, i skolen jobber de hardt for å innprente gode verdier i barna, men i storsamfunnet møter barna noe helt annet. Det er den sterkestes rett som rår. Reklame, spillverdenen og andre medier forteller oss at vi må være smarte og benytte enhver anledning til å øke vår velstand og vår posisjon. Lojalitet gjelder bare så lenge det tjener mine interesser. Troen på at mennesket bare er godt, er utrolig naiv.

Det kan hende forskere vil finne noe annet. Til det vil jeg si at hva du svarer når du blir spurt kan være noe annet enn hva du faktisk gjør, og det vi andre ser.

Bjørn Afzelius hadde en låt der en strofe lød «Hvem er det som tjener på det?». Det er et betimelig spørsmål som bør stilles hele tiden. Ved alle forslag til endringer. Slik at også skjulte motiv kommer for en dag.

Mange endringer i samfunnet gjennom de siste 100 år er til det bedre. For eksempel: mindre økonomisk ulikhet, kvinners bedrede muligheter til å bruke sine evner og slippe å finne seg mishandling pga økonomisk avhengighet, bedre forståelse av hvordan barn reagerer på voksne.

Men det er altså en del grunnleggende holdninger som er forringet. Og på sikt (nå?) vil det føre til et kaldere samfunn der lojaliteten vil følge familier/sosial klasse, og man (kanskje) beskytter de svake innenfor klanen, i stedet for solidaritet med «nesten», som er utenfor gruppen.  

For et år siden hadde jeg en merkelig opplevelse. Jeg ble invitert med på et inspirasjonsarrangement i regi av Gyldendal og damebladet Tara. Ca 300 voksne damer satt og hørte «inspirasjonsforedrag» fra noen kvinnelige redaktører og forfattere som hadde skrevet bøker de skulle promotere. Det så ut som om damene sugde inn det som ble sagt av selvfølgeligheter, og flokket seg rundt forfatterne for å få tak i et signert eksemplar. Men det som slo meg var at her var en gruppe mennesker som lengtet etter å bli ledet. Og mennesker som trenger ledere har lett for å bli forledet.

Hvilke verdier vil vi skal prege oss og samfunnet vårt? Hvilke dyder skal lede vår atferd? Og hvem har autoritet til å fortelle oss dette? Hvem lytter vi til? Biskopene? De har i stor grad utspilt sin rolle. Politikerne, de er mange og har kanskje makt, men evner de å vise moralsk ledelse? Media og kommentatorene? Bloggerne? 

Kanskje vi skulle lytte til filosofene? Eller kanskje vi skulle lytte til min kollega Per Fugelli når han oppfordrer oss til å "gjenoppdage Jesu lære"?

Å sende barna på søndagsskole er kanskje en begynnelse. 

Gå til innlegget

Hva skal konfirmasjon koste?

Publisert rundt 7 år siden

Mange menigheter baserer sin konfirmasjonsundervisning på leirdeltagelse. Det koster penger, tildels mye penger. Kan det forsvares teologisk eller prinsipielt?

Jeg etterlyser en prinsipiell og teologisk tenkning rundt det faktum at menigheter i vår kirke knytter konfirmasjonsundervsiningen opp til leirer, som koster flere tusen kroner. Jeg savner en begrunnelse som holder.

For noen uker siden fikk vi invitasjon til orienteringsmøte om konfirmasjon. Vi ble presentert med et opplegg med noen samlinger og leir på sommeren til den nette sum av 3450 kroner. 

Det har fått meg til å reflektere over hva konfirmasjon er eller skal være.

Er ikke konfirmasjon en nødvendighet for en kirke som døper barn? For å oppfylle dåpsbefalingen?

Dåp er en nødvendig del av det å være kirke. Det er et sakrament. Men barnedåp forutsetter opplæring. I vår kirke har konfirmasjonstiden hatt som funksjon å lære barna/ungdommene om hvorfor de er døpt. Jeg tror ikke trosopplæringsreformen har endret så mye på det. Da er også det å tilby konfirmasjon en nødvendig del av det å være kirke.

Hvis dåp og konfirmasjon henger sammen, kan vi etter min mening ikke basere konfirmasjonsundervisningen på slike kostbare tiltak. Leirer er bra av mange grunner og bør tilbys, men man bør ikke forutsette dette som en fast del av konfirmasjonsundervisningen. Konfirmasjonsundervisningen bør være fullgod, også uten leirdeltagelse.

Når jeg har forsøkt å reise problemstillingen lokalt møter jeg to holdninger: de som ser det prinsipielt problematiske ved ordningene og de som ikke ser det. De sistnevnte argumenterer med at "vi får så mange gode tilbakemeldinger fra de som har vært på leir", "humanistisk konfirmasjon er mye dyrere", "andre aktiviteter vi sender barna på koster jo penger", "folk bruker så mye penger på konfirmasjon likevel", "vi har fond som de som har problemer med å betale kan søke fra".

Etter min mening bør konfirmasjonundervisning tilbys kostnadsfritt. Det ligger innenfor kateketens og/eller prestens ansvarsområdet. Leirer kan/bør tilbys i tillegg.

Selve konfirmasjonsgudstjenesten, med forbønnshandlingen som det sentrale, kan ikke være betinget av et dyrt konfirmantopplegg. Vi betaler ikke for forbønn i vår kirke.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere