Anne Tveter

Alder: 54
  RSS

Om Anne

Mor til tre
Psykiater
Aktiv kirkepolitiker og frivillig i Dnk på lokal, regionalt, nasjonalt og internasjonalt plan i mange år

Følgere

Hva skjer med guttene våre?

Publisert rundt 4 år siden

Etter å ha hatt barn i norsk skole i over 14 år, mener jeg meg berettiget til å komme med noen observasjoner.

Da jeg for mange år siden ventet mitt første barn, med termin i desember, leste jeg en artikkel i det gamle Arbeiderbladet. Det handlet om forskning fra Høyskolen i Oslo, som viste at, på gruppenivå, hadde barn født i årets tre første måneder 50 % større sjanse for å ende opp med høyere utdanning enn barn født i årets siste tre måneder.  Det bekymret meg som akademiker og vordende mor, selv om jeg vet at individuelle forskjeller kan spille en vel så viktig rolle.

Men hva forteller dette oss, egentlig?

Eneste forskjell på barna født tidlig på året og barna født sent på året er at de som er født tidlig, er litt eldre, faktisk opp til ett år eldre. Og dermed er hjernen deres mer utviklet enn den ville vært et år tidligere. De vil med stor sannsynlighet mestre langt mer i møte med de samme utfordringene enn de hadde om de hadde vært ett år yngre. Opplevelsen av mestring blir sittende og det er med på å skape interesse for skolen og tro på egne ferdigheter. Og selvtillit. Motsatt vil opplevelsen av ikke å forstå, at oppgaven er for vanskelig, og umulig til tross for iherdig innsats, skape en følelse av mindre verdi og mindre interesse for skole.

Dette er den følelsen vi i dag gir mange av våre gutter. Og det bekymrer meg. På individplanet, men også for oss som samfunn. Skolepolitikere er bekymret for at guttene ikke henger med. Guttene er i flertall blant dem som dropper ut fra videregående.

Men jeg frykter at analysen og forståelsen for hvorfor dette skjer, og dermed også tiltakene, blir gale. Et eksempel på dette er det såkalte faget «utdanningsvalg» på ungdomsskolen.  Min eldste sønn har nettopp fullført ungdomsskolen. Faget skulle teoretisk sett gjøre det «lettere» for barna å velge «riktig» slik at de skulle ha større sjanse for å fullføre videregående. Resultatet av dette faget (160 (?) timer over 2 år tatt fra annen undervisning) og veiledningen på ungdomsskolen, ble at han bl.a. søkte og fikk plass på «Design og håndverk». En fargeblind, bilgal og totalt tekstil uinteressert gutt, men som sydde en pen pute på Kunst og håndverk.  En bedre oppskrift på drop-out skal man lete lenge etter. Heldigvis fikk han plass på en privat videregående (det kan det sikkert sies mye om) som så ham, og trykket på de riktige knappene, og jeg kjenner gutten knapt igjen. En gutt som i fjerde klasse ble stemplet av sin lærer som en svak elev, er blitt en engasjert og blid ung mann, hardtarbeidende og på topp i klassen sin i T-matte på videregående.

Men kanskje viktigere enn valg av riktig skole, er at gutten er blitt eldre.  I hele hans barneskole og ungdomsskole har kravene ligget over det han på det stadiet i utviklingen han har vært, har hatt sjans til å mestre. Til tross for innsats. Og jeg spør, hvor var utviklingspsykologene da Kunnskapsløftet ble snekret sammen? Det kan umulig tjene den enkelte, eller oss som samfunn, at horder av unge menn gir opp før de har nådd den modningen som trengs for å klare de oppgavene de settes til. Ja det finnes alternative ordninger for de få. Hvis de er så heldige å bo i en kommune med et slikt tilbud. Men for de mange er ikke det alternativet.  De blir gående, biter tennene sammen og mister troen på at de duger.  Og de blir henvist til BUP for utredning. Det er systemet som burde vært utredet.

Jeg er ikke alene om denne bekymringen. Når jeg letter mitt hjerte for lærervenner og ansatte i BUP nikker de, de ser det. Med jevne mellomrom (ca hvert annet år gjennom disse 14 år) kommer fagpedagogene opp med nye læringsteorier for å bedre læringen. Men heller ikke dette kommer til å virke før man tar tak i det grunnleggende: at faglige forventninger på hvert alderstrinn er tilpasset barnets (guttenes) generelle utviklingsstadium.

Vi, som samfunn, har ikke råd til å miste den kreativiteten og innsatsen disse unge mennene kan representere, bare fordi systemet vårt svikter.

Gå til innlegget

Det haster

Publisert rundt 4 år siden

Jeg er bekymret. Jeg er trist. Jeg er takknemlig. Jeg er oppgitt. Mange forskjellige følelser på en gang. Hvorfor?

Fordi vi er kommet i en situasjon der mennesker fra andre deler av verden kommer til vårt land fordi de ikke ser at de har en fremtid i sitt eget land, enten det er pga. krig eller dårlige livsvilkår. Vårt land har i mange år tatt imot mennesker som kommer hit og ønsker å være her. Norge er kjent som et godt land å leve i, med gode velferdsordninger.

Noen av dem som har kommet til vårt land har vært flyktninger, noen søker lykken. Folk blir stort sett behandlet humant og får sakene sine grundig vurdert etter gjeldende lover og regler. Noen fyller vilkår for asyl, og vi er forpliktet til å ta i mot og integrere, andre fyller ikke vilkårene og sendes tilbake til eget land eller det landet de sist oppholdt seg. Men det har stort sett vært i antall vårt samfunn har kunnet absorbere med de ordninger vi har i dag.

Nå er situasjonen en helt annen. Det ordinære mottaksapparatet har ikke kapasitet til å ta imot så mange som kommer nå. Samtidig liker vi å tenke på oss selv som et humant land der vi ikke avviser folk ved grensen. Da må det tenkes raskt og nytt. Vi kan ikke bare gå opp de gamle sporene. Vi kan ikke i lengden fylle opp høyfjellshotell og hoteller med flyktninger. Og det er ingen grunn til å tro at flyktningestrømmen eller migrasjonen vil stoppe. Selv om det ble slutt på krigen i Syria.

I mange år har folk som arbeider med bistand snakket om fremtidsutsikter der den fattige del av verden ønsker sin del av kaka. Vi i vesten lukker øynene for det. Ja, ikke helt, for vi driver jo med bistandsarbeid.  Men situasjonen er likevel den at velstanden på kloden er fortsatt veldig ulikt fordelt. Så kan vi selvsagt forsøke å fordele skyld, er det koloniherrene som dro verdier ut av koloniene og etterlot kaos, eller er det korrupte ledere som ikke evner å fordele sitt lands rikdom og fyller opp konti i Sveits?

Poenget er at det hjelper ikke nå. Nå står de på døra vår og banker. Noen sjeler hører det banker og stiller frivillig opp, i noen uker, noen måneder. Men så tar tidsklemma de fleste av oss fatt igjen. Vi må bestemme oss. Skal vi ta imot de som kommer og ber om hjelp/rettferdig fordeling av godene?

For noen år siden sendte NRK en BBC film som het Marsjen. Den handlet om fattige afrikanere som organisert av velutdannede landsmenn bestemte seg for at nok er nok. De ville gå mot Europa. Og det gjorde de. Gjennom Sahara heiet frem av amerikanske menneskerettsaktivister som slo politisk mynt på saken. Og i båter over Middelhavet mens verdenspressen fulgte dramaet og EU-politikere klødde seg i hodet. De var hundretusener. Hvordan skulle det humanistiske Europa møte dette? Filmen slutter med at båtene nærmer seg Europas kyst og ser bevæpnede soldater linet opp langs stranden.

Heldigvis er det ikke dette som har skjedd. Men uten gode grep fort kan det fort bli store konflikter, som er kjent fra andre store flyktningsituasjoner.

Da jeg vokste opp ledet min far et stort flyktningarbeid i Tanzania. Hundretusener flyktet fra krig og kom over grensen til det fattige landet. Flyktningeleirer ble organisert som landsbyer der flyktningene fikk anledning til og raskt måtte klare seg selv. Og det gjorde de. Jeg husker pappa fortalte om den vanskelige balansegangen mellom å yte hjelp men samtidig sørge for at ikke flyktningene fikk bedre vilkår enn landets befolkning.

Allerede hører jeg folk som undrer seg over hvor raskt man kan finne midler til flyktningestrømmen, mens gamlemor ligger på to-mannsrom på sykehjemmet. Eller hvordan noen som strever med å få endene til å møtes reagerer når man tar i bruk hoteller og lignende. Noen bekymrer seg for hvordan velferdsgodene skal kunne beholdes under stort trykk.

Jeg tror man må ha flere tanker i hodet samtidig. Vi skal hjelpe mennesker som flykter fra krig og utrygghet. Men det er ikke sikkert at alle som kommer til Norge og som flykter fra krig og utrygghet automatisk skal loses inn i den kanalen vi pleier å lose asylsøkere. For det systemet er i ferd med å bryte sammen.

 Kanskje vi må etablere landsbyer her også. Midlertidig brakkebyer, der flyktningene selv gis anledning til å drive skole, butikk, yte helsehjelp på eget språk til sine egne uten å måtte vente evigheter på norsk autorisasjon. Det å komme i gang med livet sitt er kanskje det viktigste vi kan hjelpe flyktningene med. Kanskje oppholdstillatelsen skal være begrenset og på vilkår? Slik at vi kan hjelpe flere. Også her.  Og kanskje det ikke skal gå automatikk i at lang oppholdstid gir opphold på humanitært grunnlag.

Det omfattende norske byråkratiet, introduksjonskurs, norskkurs mm er bra og har god begrunnelse, hvis man skal integrere nye landsmenn. Men kanskje vi ikke nødvendigvis trenger alt dette på en gang når situasjonen så usikker som den er.

Ja, det er fare for ghettoer. Men den faren ligger nok der uansett når det kommer så store grupper fra ett land. Og det ligger andre utfordringer i situasjonen som må møtes. Uansett vil Norge forandres og jo fortere vi vender oss til tanken, jo bedre er det. Hvordan Norge forandres kan vi være med på å styre med måten vi håndterer dette på.  Vi må handle raskt. Hjelp til selvhjelp er den beste hjelpen.

Gå til innlegget

Kirkevalget - neste gang

Publisert rundt 4 år siden

Om fire år er det kirkevalg igjen. Det er ikke sikkert jeg lever da, men jeg ser det for meg omtrent slik:

Da har en ny gruppe i kirken funnet ut at det er behov for endringer i kirkens teologi.  Hvor mange av kirkens medlemmer tror egentlig på jomfrufødselen?

Ærlig talt. Vi lever i 2019. Vi vet at slikt ikke kan skje.  I motsetning til den forrige saken, den i 2015, har vi til og med biologien på vår side. Vi som ikke tror på jomfrufødsel organiserer oss.

Vi prøver først å få innflytelse på nominasjonskomiteens lister. Deretter lager vi nye, alternative lister til valg av bispedømmeråd over det ganske land. Alle kandidater til bispedømmeråd og menighetsråd må skrifte offentlig om sitt syn på jomfrufødselen. Vi får til en skikkelig PR-kampanje og får flest mulig av medlemmene til å stemme.

For vi har jo en folkekirke der demokratiet skal bestemme. Og en moderne norsk folkekirke må jo gjenspeile det norske folk sine holdninger og meninger. Det er sikkert noen rike onkler som vil sponse oss fordi de heller ikke tror på jomfrufødselen.

Og igjen er det en sak der vanlig folk føler at deres stemme utgjør en forskjell. Hvor alternativene er så klare og tydelige. Ja eller nei til jomfrufødsel. Nå skal de gammeldagse, konservative mørkemennene i kirken jommen få vite hvor de hører hjemme. På museum. Vi er moderne og må følge med i tiden.

Og slik går no dagan og åran i Den norske kirke.

Gå til innlegget

Er det kjærlighet å ta fra en liten jente en så grunnleggende rettighet som å vokse opp med sin mamma?

Vi er inne i et valgår i Den norske kirke. Et viktig valgår. For første gang mobiliseres det med alternative lister ved valg til bispedømmeråd. Hovedanliggende er kamp for at kirken skal vigsle til ektepar mennesker av samme kjønn.

Noen synes det er vanskelig å forstå at mange av oss fortsatt finner dette svært problematisk. Det skapes et inntrykk av at vi har misforstått Mesterens kjærlighetsbud og at vi lukker mennesker ute fra kirkens felleskap. Å skape et slikt inntrykk av kirkens klassiske lære og dens forsvarere, er uverdig.

I flere tiår har myndighetene arbeidet aktivt for å endre befolkningens holdninger i synet på familie, kjønn, identitet og parforhold. De som er i tvil om dette, kan ta en titt på veiledere som er sendt ut fra forskjellige departementer og direktorater til skoler og skolehelsetjeneste i flere år. I kjølvannet av dette har det skjedd en endring, særlig blant unge, selv om det fortsatt butter i deler av befolkningen.

Fratatt. For et par måneder siden viste Dagsrevyen et innslag om en familie med to fedre og to små barn. Det viste en harmonisk familie på tur. Det knøt seg i magen min da jeg så dette innslaget. Evne til omsorg betinges selvfølgelig ikke av seksuell legning. Men å oppdra barn er så mye mer enn omsorg.

At den lille jenta i innslaget er fratatt enhver mulighet til å lære å kjenne sin mamma, identifisere seg med sin mamma, lette sitt hjerte for sin mamma, snakke om sin første menstruasjon med sin mamma, gjenkjenne personlighetstrekk hos sin mamma, flette håret til sin mamma, ja, det finner jeg vanskelig å godta.

Er det kjærlighet overfor dette barnet å ta fra henne en så grunnleggende rettighet som å vokse opp med sin mamma? Selvfølgelig finnes det alt for mange barn som av ulike grunner (sykdom, krig, flukt mm) også mister dette, men det skyldes uheldige omstendigheter. Noe helt annet er det når et samfunn med viten og vilje gjør det.

Ulikt kjønn. Ekteskapet har i uminnelige tider og i alle kulturer pr definisjon vært en ordning mellom to personer av ulikt kjønn. Noe annet blir etter min mening en tilsnikelse. At noen lands myndigheter, etter sterkt politisk trykk, velger å legge noe annet i denne ordningen, er etter min oppfatning uttrykk for knefall for i beste fall overfladiske trender, heller enn prinsipiell tenkning.

At kirken i det meste av verden også tolker sine skrifter og sin Skaper dit hen at ekteskapet er en ordning for samlivet mellom mann og kvinne er da heller ikke så rart. Tvert imot. Det er en ærlig konklusjon, ikke minst når man ser hvordan biologien i skaperverket er innrettet. Ekteskapet er ikke først og fremst en markering av kjærligheten, men en juridisk avtale som gir rettigheter og plikter.

Det er en enkel sak for et lands myndigheter å lage juridiske ordninger som ivaretar ulike former for samliv. Vi hadde det for eksempel i partnerskapsloven.

Åpenbare. Det egentlige formålet med å ønske at kirkens ekteskapsdefinisjon skal omgjøres, er ønsket om fullstendig likestilling mellom parforhold med forskjellig kjønn og parforhold med samme kjønn. Først da blir det rettferdighet, hevdes det. Først da vil deler av befolkning føle seg helt velkomne i kirken.

Ønsket er høyverdig i den forstand at det har ikke-diskriminering som formål. Men forhold mellom to personer av samme kjønn vil aldri bli det samme som forhold mellom to personer av forskjellig kjønn. Og å behandle ulike ting forskjellig er som regel ikke diskriminering (jfr. menn og kvinner i idrett).

Kjærlighetens kvaliteter kan ingen måle, men biologiens begrensninger er åpenbare. Derfor blir det aldri det samme. Å hevde noe annet er ikke sant. Ønsker vi at en omgjøring av kirkens ekteskapsteologi skal baseres på dette?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.4.2015

Gå til innlegget

Kirken, kirkens medlemmer eller kirkens råd?

Publisert rundt 5 år siden

Etter Håkon Blekens innspill om kirke og manglende kultur tar jeg meg nok en gang i å tenke; hvem mener man med kirken?

"Kirken" brukes i mange ulike betydninger; den verdensvide kirke, Den norske kirke, Kirkemøtet, Kirkerådet, Bispemøtet, Mellomkirkelig Råd, den lokale presten, menighetsrådet, folkekirken, den gudstjenestefeirende menighet, Kirkens Nødhjelp, Kirkens bymisjon, de andre kristne frivillige organisasjonene osv.

Ofte synes jeg det er svært tvetydig hvem man omtaler eller hvem som er adressat når man snakker om "kirken". Av og til virker dette bevisst, av og til ikke. Og budskapet kan oppfattes svært forskjellig avhengig av hva mottager legger i den bruken av ordet i den konkrete saken.

For å gå tilbake til Håkon Bleken. Hvilken forståelse av "kirke" snakker han om? Er det Kirkerådet sentralt? Bispedømmerådene? Kulturkonsulentene på bispedømmekontorene? De lokale menighetsrådene? Jeg kjenner mange medlemmer av kirken, og derved representanter for den norske kirkes almenne prestedømme, som er svært opptatt av kultur og kulturformidling. Hvordan kan man da si at kirken ikke er opptatt av kultur?

Vi må bli tydeligere når vi kommuniserer. Når enkelte sier (og det skjer ganske ofte - klimaspørsmålet, Romfolket, asylbarna, osv) at "kirken må engasjere seg", sitter jeg ofte igjen med spørsmålet: hvem snakker man om/til? Betyr det at Kirkemøtet må sette saken på dagsorden? Eller at menighetsrådet skal sette i verk et nytt tilbud? Eller betyr det at kirkens medlemmer, de 75-80% vi i valgtider omtaler som "kirken" må engasjere seg? Eller betyr det at de som går til gudstjeneste hver søndag, som driver barnearbeidet, baker kaker og ellers stiller opp er "kirken" som skal engasjere seg?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
12 dager siden / 1324 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1279 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1161 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 814 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere