Atle Sommerfeldt

Alder: 68
  RSS

Om Atle

Biskop i Borg bispedømme i Den norske kirke. Tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Følgere

Frikirkene og religionsbekjemperne

Publisert over 7 år siden

I møte med en fremtid som blir stadig mer pluralistisk, også på religionens område, er neppe religionsbekjemperne i Human-Etisk Forbund naturlige alliansepartnere.

Dag Nygård slår fast at den religionspolitiske alliansen mellom frikirkeledere og Human-Etisk Forbund ikke er kompromitterende. Han forsvarer alliansen med at det dreier seg om en enkeltsak. Nygård tydeliggjør med dette at kristendommens posisjon i skolen, på sykehusene, offentlige arenaer, tilstedeværelse ved sorg og ulykker og som forankring av statens verdigrunnlag, er enkeltsaker. Jeg mener derimot at dette er vår generasjons viktigste strategiske hovedsak.

LES MITT FORRIGE INNLEGG: Frikirkelederes uforståelige allianse

Stortinget har overlatt ansvar og myndighet til Den norske kirke til å forvalte Gravferdsloven av 1997. Med virkning fra 1.1.2012 har Stortinget enstemmig vedtatt å videreføre dette. Når Stortinget fastholder Den norske kirke som gravferdsforvalter, er det flere grunner til det. Den ene er at Den norske kirke ved fellesrådene har bygd opp kompetansemiljøer og utført oppdraget på en god og inkluderende måte.

Bryter en forbindelse. Det er imidlertid langt viktigere at utredningene fra 1970 og til langt inn på 90-tallet var preget av forestillingen om at religionen i Norge ville forsvinne fra folks liv. Men folk uttrykker fortsatt tilhørighet til religion. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at mange bruker gravplassene som steder for religiøse ritualer og handlinger. Det øker betydningen av at gravstedene forvaltes innenfor en religiøst forankret organisasjonskultur. Gravlundene er også de levendes sted for identitet og forankring i en verden som endrer seg hurtig. Å sekularisere gravferdsforvaltningen bryter opp en forbindelse som folk i økende grad selv verdsetter.

Alliansen mellom frikirkene og Human-Etisk Forbund blir forståelig når Nygård sier at deres religionspolitiske agenda har vært og fortsatt er «avskaffelse av statsreligionen». Kampen handler altså ikke om religionsfrihet eller å bli anerkjent som en legitim del av det norske samfunn. Det er det forrige århundres kamp. Men i dag står altså frikirkene og Human-Etisk Forbund fortsatt sammen, denne gangen for å bekjempe statsreligionen.

Bekjempes. Siden statsreligionen var den evangelisk-lutherske tro med Den norske kirke som institusjonell ramme, betyr det at Den norske kirke må bekjempes ut av det offentlige rom og offentlig tjenesteyting.  Det er jo ikke alle livssynssamfunn som er i stand til å tilby tilsvarende tjenester for eksempel når det gjelder skolegudstjenester. Kan ikke alle, skal ingen. Likhet gjøres til et formalt prinsipp knyttet til registrering, og derfor kan en overkjøre flertallets valg og handlinger.

Religiøse og livssynsminoriteter må selvsagt gis beskyttelse og støtte på lik linje med Den norske kirke. Dette ble i realiteten sikret på 1990-tallet. Jeg håper de frikirkelige religionspolitikerne vil innfinne seg i nåtiden og se hva som er vår felles utfordring i møte med en fremtid som blir stadig mer pluralistisk, også på religionens område. Da er neppe religionsbekjemperne i Human-Etisk Forbund naturlige alliansepartnere.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.01.2013

Gå til innlegget

Ateismens letthet

Publisert nesten 8 år siden

Bjørn Stærks fortelling viser hvor forbausende lett veien fra Gudstro til ateisme kan være og at en også som voksen synes å mene at tro på Den Treenige Gud i bunn og grunn skyldes mangel på kunnskap.

Erling Rimehaug har i Vårt Land 5.januar en oppsummering av debatten i kjølvannet av Bjørn Stærks beskrivelse av konservative kristne. I denne artikkelen henviser Rimehaug til kommentarer jeg la ut på Twitter. Det medfører behov for et litt lengre resonnement fra min side.

Rimehaug skriver: «For hans (Stærks) egen del førte kravet om å ta Bibelen på alvor til at han forkastet troen. Han fikk ikke det som sto der til henge intellektuelt sammen. Nå definerer pastorsønnen seg som ateist.» Denne erkjennelsen kom Stærk frem til som 16-åring etter en diskusjon og etterfølgende refleksjon. Den korte veien fra bastant Gudstro til ateisme som Stærk beskriver, er i seg selv en interessant observasjon. Fra mitt perspektiv er det enda mer interessant å registrere den letthet som Stærk og andre ateister, som f.eks. Fragell og Gule, fortsetter å resonnere om religiøs tro generelt og kristen tro spesielt. Det kan faktisk virke som de fortsatt lever i 16-åringens vurdering av forholdet mellom fornuft, intellektuell redelighet og religiøs tro og livstolkning.

Det er mange av oss som kan gjenkjenne 16-åringens spørsmål knyttet til intellektuell redelighet og kristen tro. Da jeg vokste opp i Asker på 1960-tallet, var vi en liten minoritet som tilhørte Skolelaget og som levde i disse diskusjonene i ulike varianter gjennom hele skoletiden. Noen av oss holdt fast ved troen, noen forlot den og andre beholdt tilknytningen til kirken uten å ha en høy aktivitet.

For noen av oss som beholdt troen, ble det avgjørende at vi møtte teologer og kirkelig praksis som var åpen for tidens debatt og vitenskapelige innsikter, hadde høyt intellektuelt nivå og formulerte kristendommen og troens kjerne. Noen viktige personer for meg ble generalsekretærene Leif Michelsen og Einar Solli i lagsbevegelsen med den sterke forkynnelsen av lov og evangelium, daværende hjelpeprest i Asker, Sigurd Osberg, som tok seg tid til bibelgruppe om moderne teologi med oss, samfunnsbevisste kristne som Otto Hauglin og Nils Johan Lavik og intellektuelle kapasiteter som Per Lønning og Hallvard Rieber-Mohn.

Felles for alle disse er at de tok Bibelen på alvor, samtidig som de ga andre svar enn å forskanse seg i bokstavtroskap. Å tro på Gud og den inkarnerte, korsfestede og oppstandne Jesus Kristus vil alltid kreve et sprang som mekanistisk rasjonalitet ikke kan akseptere. Men at det skulle være intellektuelt umulig å tro på den treenige Gud og den kristne tros kjerne, er noe ganske annet. Derfor blir det så viktig å frigjøre ikke minst unge mennesker fra falske anstøt for troen. Derfor er det synd at Bjørn Stærk ikke den gangen også fikk møte miljøer som kunne utfordret ham til å ta Bibelen på alvor på en annen måte enn det han var opplært til.

 

Gå til innlegget

Frikirkelederes uforståelige allianse

Publisert nesten 8 år siden

For meg er det derfor uforståelig at frikirkelederne har alliert seg så konsekvent og tungt med Human-Etisk Forbund i alle vesentlige religionspolitiske saker de siste tiårene.

Stålsett-utvalget og den påfølgende debatt har gjort det nødvendig med en åpen og direkte samtale mellom kirkene i Norge om hvilken strategi vi skal velge i møte med den økende pluralismen.

I det 21. århundre må den felleskirkelige hovedsaken i Norge være hvordan vi skal videreutvikle religionen og kristendommens plass i dette samfunnet, slik det for eksempel uttrykkes i formålsparagrafen til Norges Kristne Råd. Målet må være at den rollen kristendommen har i folket i dag, videreføres. Det første vi da må gjøre er å forsterke det vi er best på og fremsnakke hverandre i norsk offentlighet.

Svekke kristendommen. De religionspolitiske frikirkelederne synes derimot å være langt mer opptatt av forrige århundres samfunnssituasjon og debatter, da det var viktig å sikre religionsfrihet og anerkjennelse av frikirkene og andre religioner som legitime aktører i det norske samfunn. Mange av oss har fra ulike lederposisjoner i Den norske kirke bidratt aktivt til at dette i dag er virkeligheten.

For meg er det derfor uforståelig at frikirkelederne har alliert seg så konsekvent og tungt med Human-Etisk Forbund i alle vesentlige religionspolitiske saker de siste tiårene. Fortsetter dette vil de bidra til å svekke kirkenes og kristendommens stilling i Norge, og være med på å legitimere forestillingen om at det er ønskelig med et religionsfritt offentlig rom.

Tilsløre. Kjernen i dette er to forhold. For det første synes det som en ikke aksepterer at noen har større oppslutning enn andre, og at det må få konsekvenser for hvordan prinsippet om likebehandling skal gjennomføres. Likebehandling betyr ikke likhet, og likhet er ikke det samme som religionsfrihet. En kan ikke komme utenom at noen faktisk er minoriteter.

Fra jeg var med å ansette den første generalsekretæren i Norges Kristne Råd, har jeg forsvart at deltagelse i Rådsmøtet og styremedlemskap ikke reelt vektes etter medlemstall eller antall menigheter. Jeg har også vært enig i at Den norske kirke ikke kan ha mer enn 1/3 av stemmeberettigede medlemmer i Rådsmøtet og at ingen kan ha mer enn 6 stemmer. Dette kan imidlertid ha bidratt til å tilsløre den kirkelige virkelighet på en måte som er strategisk uheldig for å oppnå Rådets formål.

Nedsnakkes. For det andre – og det er det økumenisk alvorlige – nedsnakkes Den norske kirkes medlemmer og ansatte konsekvent og gjennomført. Sakramentsforvaltningen underkjennes, gravferdsforvaltningen anerkjennes ikke og medlemmenes tilhørighet benektes. Det er vanskelig å se at dette er i samsvar med Norges Kristne Råds dokument «Takt og tone for samarbeidet». Men det er tydelig at det gir anerkjennelse i Human-Etisk Forbund.

Denne debatten har sitt utgangspunkt i mitt forsvar for at Den norske kirke, i likhet med de andre nordiske folkekirkene, bør fortsette å ha ansvar for gravferdsforvaltningen i Norge. Stålsettutvalget foreslår nemlig at kommunene skal fratas retten til å velge Den norske kirkes fellesråd som gravferdsforvalter. I begrunnelsen heter det at det er vanskelig for folk å henvende seg til et kirkelig kontor, selv om selvfølgelig selve seremoniene og stell av gravplassen gjennomføres i tråd med den døde/de pårørendes ønsker. Det er altså full likebehandling. Er det virkelig slik at et medlem av en frikirke synes det er like vanskelig å snakke med en person ansatt i Den norske kirke i forbindelse med et dødsfall som Human-Etisk Forbund argumenterer for?

Offerreotorikk. I et økumenisk samarbeid, slik Norges Kristne Råd regulerer dette, er det full anledning til å utrykke uenighet med hverandre. Det må også gjelde valg av religionspolitisk strategi og alliansebygging. Offerretorikkens maktspråk er lite tjenlig i så henseende.

Gå til innlegget

Vi forsvarer Israels rett til å leve

Publisert nesten 9 år siden

Kirkens Nødhjelp forsvarer staten Israels legitimitet og rett til sikkerhet og anerkjennelse. Vårt oppdrag er diakonalt.

Roald Øye har 4.1 et innlegg i Vårt Land og på verdidebatt.no om det kristne lederskapet holdning til Israel. Han hevder at kirkens lederskap i Norge siden 1970 har sviktet Israel.

LES OGSÅ TROND PEDERSEN: Ledsagere og demonisering av Israel

Kirkens Nødhjelp har ikke mandat til å ta stilling til Øyes teologiske synspunkter. Vårt oppdrag i Det okkuperte palestinske området og Israel begrenses til et felleskirkelig diakonalt oppdrag. Kirkene og de kirkelige organisasjonenes humanitære og sosiale arbeid er derfor vårt primære fokus.

Vårt arbeid skjer innenfor rammen av internasjonal humanitær rett, og vi støtter oss på FN-resolusjonene som opprettet staten Israel. Derfor forsvarer vi staten Israels legitimitet og rett til sikkerhet og anerkjennelse. FN resolusjoner stadfester også opprettelse av en palestinsk stat og flyktningenes rettigheter. Kirkene har spilt og spiller en viktig rolle i utviklingen av den palestinske nasjonen. Det er derfor sentralt for oss å støtte dem i deres arbeid og bidrag til en rettferdig fred gjennom forhandlinger. Vi har betydelig erfaring og kompetanse i freds og forsoningsarbeid og har derfor dette som et element i vår strategi også i dette konfliktområdet.

Kirkens Nødhjelps forankring og mandat har gjort at vi siden 1950 tallet har arbeidet med palestinske flyktninger og deres humanitære behov. Sykehus, klinikker og skoler som de palestinske kirkene driver både på Vestbredden og i Gaza, er en stor del av arbeidet vårt i dag. Vi har de senere årene økt vårt samarbeid med Israelske organisasjoner og prioriterer at disse kommer til orde også i norsk offentlighet. En av våre partnere er Rabbis for Human Right som er en israelsk organisasjon. En annen partner er modige israelske kvinner som arbeider for likestilling i både religiøse og sekulære miljø blant kristne, muslimer og jøder.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere