Atle Sommerfeldt

Alder: 68
  RSS

Om Atle

Biskop i Borg bispedømme i Den norske kirke. Tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Følgere

De som mener ekteskapet er et bekjennelsesspørsmål, svekker bekjennelsen i langt mer sentrale spørsmål.

I den pågående prosessen med å avklare Den norske kirkes holdning til den inkluderende ekteskapsloven av 2009, er det synliggjort tre hovedposisjoner.

Den ene posisjonen mener at homofilt samliv er synd og derfor ikke kan gis anerkjennelse verken av staten eller av kirken.

Den andre gruppen anerkjenner «at også mennesker av samme kjønn kan elske hverandre og ønske å leve i tillit, troskap og samhold livet ut. De bør ha rett til å gjøre det i former som ivaretar og ordner dette sam-
livet» (Bispemøtets fellestekst). De fleste i denne gruppen har reservasjoner mot ekteskapsloven fordi de mener at ekteskapet som institusjon ikke kan inkludere likekjønnet inngåtte ekteskap. Hovedsynspunktet er at uavhengig av hva staten gjør, kan ikke kirken gi en liturgisk aksept av et likekjønnet ekteskap.

Den tredje gruppen vil hevde at det ikke er tilstrekkelige teologiske grunner til å avvise en inkluderende ekteskapsforståelse. De åpner derfor for at det kan utvikles en liturgi for inngåelse av slike ekteskap og for velsignelse av alle borgerlig inngåtte ekteskap etter den inkluderende ekteskapsloven fra 2009.

Mangfold. Disse tre hovedposisjonene vil sannsynligvis finnes i Den norske kirke i uoverskuelig fremtid slik de gjør i våre nærmeste søsterkirker. Utfordringen er derfor å utvikle et forsonet mangfold, det sentrale enhetsbegrepet i den økumeniske bevegelse. I et forsonet mangfold forsones vi av bekjennelsen til Den treenige Gud og Guds handling for oss i Jesus Kristus slik dette uttrykkes i Skriften og de oldkirkelige bekjennelsene. Et samlet bispemøte har fastslått at de syn som kommer til uttrykk i Bispemøtets uttalelse, er en akseptert del av et forsonet kirkelig mangfold. Også de som avviser homofilt samliv inkluderes gjennom BM-vedtaket i 2008 selv om disse ikke er representert i dagens bispemøte.

I dagens debatt er det de som tilhører en fjerde posisjon som er mest høylytte. De mener at synet på homofili, homoseksualitet og ekteskap er bekjennelsesspørsmål og at hele Bispemøtet bryter med kirkens bekjennelse. De finner det derfor teologisk legitimt å avvise Jesu og Paulus sine påbud om å fastholde kirkens enhet i et forsonet mangfold og etablerer dermed en annen bekjennelsesgrunn enn de oldkirkelige bekjennelsene.

Nytolke. Skriften og bekjennelsen gjør ikke homofili, homoseksualitet eller ekteskapet til et bekjennelsesspørsmål som kirkens enhet står og faller med. Andre argumenter må brukes for å legitimere at vi skal nytolke Skriften og bekjennelsen slik at disse spørsmålene gjøres til en hovedsak for kirken.

De mange innlegg og annonser som denne grupperingen produserer, gjør ikke dette. De argumenterer indirekte ved at det de mener er konsekvensene av andres syn gjøres til bekjennelsesspørsmål.

Siden jeg er en av dem som får disse sterke anklagene mot meg, tar jeg i denne omgang opp fire
temaer: Skriftsyn, advarsler om samfunnsfare, å holde frem testspørsmål og forholdet til andre kirker.

Skriftens autoritet. Det hevdes at å akseptere homofilt samliv undergraver Skriftens autoritet fordi dette bryter med eksplisitte utsagn i både Det gamle testamentet og Det nye testamentet.

I en luthersk kirke er ikke Skriftens autoritet knyttet til å fastholde enkeltutsagn om det kristne livet, men å fastholde Skriftens fokus som er Guds handling for oss og med oss i Kristus fra skapelse til forløsning, og til budet om nestekjærlighet. Min posisjon styrker derfor Skriftens autoritet fordi den fokuserer på Skriftens kjerne og fastholder Skriften autoritet på det som er dens spesielle Gudsåpenbaring.

Ideologisk misbruk. I tradisjonen fra Bispemøtet i 1954 hevder en at akseptering av homofilt samliv har store samfunnsmessige konsekvenser, særlig for barns oppvekstmiljø. Min oppfatning er at dette er en ideologisk og ikke teologisk påstand. Posisjonen deres forankres i ekteskapet som en såkalt skaperordning. Teologihistorien viser at skaperordningsbegrepet er svært utsatt for ideologisk misbruk, preget av samtidens ideologi.

Testspørsmål. En etablerer noen såkalte testspørsmål som ikke i seg selv er bekjennelsesspørsmål, men som det hevdes avdekker om en egentlig er Skrift– og bekjennelsestro. På 70-tallet var det synet på kvinner i kirke og samfunn og kvinners ordinasjon til prestetjeneste som var testspørsmålet for bekjennelsestroskap. Mange av dem som den gangen gjorde dette til et testspørsmål, har nå endret syn, men gjør nå synet på homofili og ekteskap til det nye testspørsmålet. Min posisjon er at en slik testspørsmål-ideologi er tidsåndsbestemt og kirkepolitisk og derfor begrunner dårlig et spørsmåls bekjennelsesstatus.

Kriminalisering? Det hevdes at vi må ta hensyn til våre økumeniske relasjoner der mange samarbeidende kirker fastholder motstand mot å akseptere homoseksualitet og en inkluderende ekteskapsforståelse.

Men hvilke holdninger i for eksempel kirkene i Afrika og Øst-Europa er det vi skal ta hensyn til? Mekane Yesus-kirken deltar i «Det fellesreligiøse 
Rådet i Etiopia mot homoseksualitet» – som i likhet med den anglikanske erkebiskopen i Uganda og kirkeledere i mange andre afrikanske land ønsker strengere straffer for homoseksualitet.

Er det disse holdningene vi skal ta hensyn til? Eller er det Den russisk-ortodokse kirkes støtte til å kriminalisere homopositive ytringer og organisasjoner vi skal ta hensyn til? Realiteten er at den økumeniske kirke er delt i dette spørsmålet og gir liten veiledning for oss. Vi må derfor arbeide for gjensidig anerkjennelse og ikke la dette spørsmålet bli sentrum.

Undergraver. Denne feilfokuseringen hos dem som mener ekteskapet er et bekjennelsesspørsmål, svekker bekjennelsen i langt mer sentrale spørsmål. Det klareste eksempelet er at de undergraver kirkens dåpsteologi ved å ha få begrensinger på samarbeide med kirker og menigheter som ikke anerkjenner Den norske kirkes dåp.

Alvorlig er det også at de skaper usikkerhet og frykt hos mange kristne når kristne ledere hevder at dette spørsmålet avgjør om en er innenfor eller utenfor den kristne menighet. Det legger utålelige byrder på menneskers samvittighet og bidrar til å dra offentlighetens oppmerksomhet bort fra kirkens bekjennelse og Skriftens sentrum. Da er en ganske langt fra en bekjennelsesfundert, evangelisk-luthersk kristendom, og bidrar ikke til å skape et forsonet mangfold der ulike syn kan leve respektfullt ved siden av hverandre og ha hjemstavn i den samme kirke.

FØRST TRYKT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 3. FEBRUAR 2014

Gå til innlegget

Misforstått om kristen kulturarv

Publisert nesten 7 år siden

Det er ikke slik at historien starter med at hver ny generasjon fritt velger sine verdier i et tomrom. Dag Solstad har, helt riktig, påpekt det utrolige historiske hovmod i vår tid.

Dialogmedarbeider i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, Jens Oscar Jenssen, skriver (Vårt Land 11. november) om etikk i et livssynsåpent samfunn. Han resonnerer seg fram til at Edvard Hoems og min posisjon i avveining mellom kulturarv og likebehandling hviler på et etisk ulogisk og uholdbart resonnement. Hele premisset i innlegget hviler imidlertid på flere fundamentale misforståelser som gjør at Jenssens resonnement faller.

For det første stilles kulturarv og likebehandling opp som to alternative modeller. Dette er ikke riktig og er ikke i tråd med Stålsett-utvalgets måte å tenke på. Tvert om behandler utvalget dette som to hensyn som er legitime og må veies i ulike sammenhenger.

Skolegudstjenester. For eksempel aksepteres kulturarvhensynet når det gjelder helligdager og kalender, og for flertallet når det gjelder skolegudstjenester. Men det er riktig at jeg vil la kultur- og tradisjonspreferanse veie tyngre enn likebehandlingshensynet noen steder der utvalget vurderer annerledes, som for eksempel i gravferdsforvaltningen.

For det andre gis det inntrykk av at jeg er uenig i de åtte prinsippene Stålsett-utvalget etablerer. Det er ikke riktig. Tvert om har jeg i mange sammenhenger, blant annet som komitéleder for saken på Kirkemøtet, støttet disse prinsippene.

Det er også grunn til å sitere Stålsett-utvalget knyttet til prinsipp tre om «Ikke diskriminering»: «Det kan være saklig grunn for ikke å likebehandle i noen tilfeller (…) på den ene siden for å ivareta minoriteter og på den andre siden historisk bakgrunn. Det norske samfunnet er i dag preget av kristendommens sentrale stilling gjennom tusen år. Den har preget menneskers skikker og tanker (...) disse forholdene vil i noen grad innebære forskjellsbehandling.»

Ikke riktig. For det tredje gis det inntrykk av at kultur- og tradisjonsargumentet er knyttet ensidig til Den norske kirke. Det er ikke riktig. Det er knyttet til kristendommen og den kristne kirkes rolle i Norge og inkluderer for eksempel den katolske kirkes rolle de første 500 årene av statsdannelsen, frikirkenes og de kristne organisasjonenes rolle i demokratiseringsprosessen, og både den katolske kirke, de ortodokse kirkene og frikirkenes rolle i integreringsprosessen av de mange kristne innvandrere i Norge i vår samtid. Langt mer kan nevnes.

For det fjerde gis det inntrykk av at den «kristne og humanistiske arv» i Grunnlovens paragraf 2 er for snever i et verdipluralistisk samfunn, mens derimot menneskerettighetene ikke skulle være det. Men det er umulig å løsrive menneskerettighetene fra deres kristne og humanistiske røtter, og de er dessuten slett ikke ukontroversielle. Det er tross alt ikke lenge siden de ble ansett av store deler av den aktive studentmasse for å være borgerlig tankegods modent for historiens skraphaug.

Blander sammen. For det femte blander Jenssen sammen Grunnlovens § 2 og §16. Den første handler om verdifundamentet, den andre om Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunns status. Det er ikke slik at §2 gir Den norske kirke verdimessig fortrinn. §16 bestemmer Den norske kirke som Norges folkekirke, samtidig som den understreker at det er religionsfrihet og at andre tros- og livssynssamfunn skal understøttes på samme nivå. Den norske kirkes status som Norges folkekirke hviler både på et historisk-kulturelt fundament og på dens faktiske oppslutning og tilstedeværelse i folket. Men den gir ikke Den norske kirke en verdipreferanse, den gjelder hele kristenheten slik dette er uttrykt i §2.

Oppsiktsvekkende. Til slutt, det er ganske oppsiktsvekkende at Jenssen hevder at «historisk-kulturell kontinuitet blir først en verdi ved at en privilegert majoritet eller minoritet foretrekker det» og følgelig at det ikke kan være et gyldig prinsipp. Nå er dette en underlig konstruksjon av hva det betyr å tenke prinsipielt.

Men det er faktisk ikke slik at historien starter med hver ny generasjon som fritt velger sine verdier i et kulturelt-historisk tomrom. Et slikt synspunkt gjør Dag Solstads påpeking av det utrolige historiske hovmodet i vår tid. Hans roman Armand V anbefales i sakens anledning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14. NOVEMBER 2013

Gå til innlegget

Forbud mot skolegudstjenester?

Publisert rundt 7 år siden

Kampanjen mot skolegudstjenester har islett av en autoritær anti-religiøsitet som mange av oss trodde Human-Etisk Forbund hadde vokst seg ut av.

Pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund fortsetter sin kamp for å forby frivillige gudstjenester knyttet til kristne høytider i skoletiden. («14 spørsmål om skolegudstjenester», Vårt Land 23. september.)

Så langt har han ikke overbevist et stort flertall i Stålsett-utvalget, de fleste politikere og skoleledere eller foreldre. Frivillige skolegudstjenester i kristne høytidene skal gi elever mulighet til å forstå og oppleve innsiden av tradisjonen som er sentral i vår kalender. Dette handler verken om foreldrerett eller medlemsbetjening, men om samfunnskompetanse.

Retusjere. Brun-Pedersen kan gjerne beklage at dette faktisk er det norske samfunnets tradisjon og at det overveldende flertallet av befolkning er tilknyttet kristendommen. Men da må virkeligheten retusjeres og uttrykk for dette forbys.

Kampanjen mot skolegudstjenester, effektivt kjørt av Human-Etisk Forbund etter nederlaget i Stålsett-utvalget, har islett av en autoritær anti-religiøsitet som mange av oss trodde Human-Etisk Forbund hadde vokst seg ut av og som er velkjent i europeisk historie de siste 150 årene. I denne saken knytter de seg langt nærmere opp til den kjempende nyateismen til Richard Dawkins og co. Disse mener at religiøsitet ikke bare er uttrykk for dumskap, men er skadelig. Da må selvfølgelig barna vernes mot slikt.

«Usivilisert». Når Brun-Pedersen omtaler skolegudstjenester som «usivilisert», skriver han seg inn i en europeisk tradisjon som jeg faktisk trodde ikke lenger hadde argumentativ kraft i Norge. Forestillingen om siviliserte og usiviliserte samfunn blomstret i kjølvannet av sosialdarwinismen og dennes tro på at kulturer utvikler seg.

Den europeiske kulturen befant seg på toppen av pyramiden som alle andre måtte strekke seg etter. Den 1. verdenskrig, stalinismen, nazismen, jødeutryddelsen, krigen mot de usiviliserte slaverne og bruken av atomvåpen, parkerte denne type tenking. Men den er på mange måter revitalisert i biologen Dawkins resonnementer og plukkes nå også opp av Jens Brun Pedersen for å legitimere forbudet mot skolegudstjenester. Dette er selvfølgelig et mulig synspunkt, men er vanskelig å forene med en global og historisk samfunnskunnskap.

Lever og blomstrer. Eyvind Skeie mener at skolegudstjenestene ikke er viktig for kirken og at kirken må innstille seg på at de er på vei ut.

Men skolegudstjenestene er ikke forankret i foreldreretten som Skeie synes å tro, men som beskrevet ovenfor i elevenes rett til samfunnskompetanse. Kirken har også i mange lokalsamfunn i mange år etablert gode samarbeidsavtaler med skolene om å være en ressurs i RLE-undervisningen med ikke-forkynnende, men eksponerende tilbud tilpasset de ulike alderstrinnene og læreplanene. Skeies ide lever og blomstrer allerede.

Skeie begrunner sin advarsel til kirken med det han mener å vite om hvordan det religiøse landskapet i Norge vil se ut om 50 år. For 40 år siden hevdet religionsosiologene innenfor den dominerende sekulariseringsteorien at religionen nok kunne tenkes å overleve, men som et marginalt og fortidig fenomen.

Slutter opp. Hva man enn måtte mene om dagens Norge, religionen er ikke forsvunnet. Den norske kirke har flere medlemmer enn i 1968, på tross av massiv marginalisering i det offentlige rom fra opinionsledere i disse 45 årene. Folk slutter opp om kirken i sorg og glede, gir henne et solid, positivt omdømme i følge Innbyggerundersøkelsen for 2013 og vil at kirkens trosopplæring skal gi barna gode og sentrale kristne verdier, jfr KIFOs undersøkelse av foreldrenes forventinger.

Å basere en kirkelig strategi på upresis synsing om situasjonen om 50 år er både defensivt og uforsvarlig. Tiden er langt fra der hvor vi skal legge en kirkelig strategi basert på et premiss om at Den norske kirke blir et lite trossamfunn for de rene, ranke og rettroende. Derimot må vi som kirke legge en strategi der vi med basis i forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramentene fremstå som kilde til liv for alle som uttrykker sin tilhørighet til kirken. At det vil skje i et flerkulturelt samfunn med mange minoriteter som utfolder seg i det livssynsåpne samfunn, endrer ikke dette. Tvert om.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1. OKTOBER 2013

Gå til innlegget

Ødelagt mangfold

Publisert rundt 7 år siden

Sommerens utstilling i Berlin viser hvordan nazistenes visjon om et monokulturelt samfunn endte i terror og fordrivelse.

Berlin er en reise verdt, sier et gammelt ordtak. Den yngste av Europas storbyer ønsker velkommen til et pulserende, hypermoderne og mangfoldig liv som har alt hva en reisende kan ønske seg. Et inntrykksfylt særpreg ved Berlin er måten de omgås sin historie på. I år har byen en rekke utstillinger der Berlins historie under Hitlers regjeringstid avdekkes under overskriften «Ødelagt mangfold».

En av utstillingene presenterer på store, utendørs plakater enkeltpersoner som utgjorde det mangfoldige Berlin i tiåret før Hitlers maktovertagelse. Dette var et tiår i Berlin da kunst, vitenskap og forretningsvirksomhet blomstret i et mangfoldig kulturelt og etnisk miljø.

Utstillingen viser hvordan disse enkeltpersonene ble utradert eller tvunget i eksil i naziregimets gjennomføring av sin mytologiske drøm om et monokulturelt, Storgermansk rike. Vi vet at naziregimet gjennomførte storstilt utrydding først og fremst av jøder, men også av sigøynere, homoseksuelle, utviklingshemmede og fysisk handicappede. Slik skulle alle som truet den rasebiologiske monokulturen fjernes. Politiske og kirkelige motstandere ble drept eller satt til å råtne i konsentrasjonsleirene, og alt kunstnerisk uttrykk som avvek fra det germanske idealet ble forbudt og kunstnerne forfulgt. På de store plakatene får denne ødeleggelsen av Berlins kulturelle, politiske, akademiske og folkelige mangfold ansikter. Den viser hvordan ideen om kulturell og politisk ensretting ødela et dynamisk og nyskapende bymiljø båret av enkeltmennesker. Mange av dem ble drept i konsentrasjonsleirene, noen av dem flyktet i tide og fortsatte å sette sitt preg på forrige århundres utvikling.

Dagens Berlin er igjen en mangfoldig og flerkulturell storby med kreativitet og nyskaping, men også med utfordringer. I andre deler av Europa der en dominerende enhetskultur utfordres kommer det ofte til uttrykk nostalgiske forestillinger om det gode liv i monokulturens tidsalder. Utstillingen i Berlin viser både mangfoldets gleder og monokulturens destruktive virkelighet. Den viser at et monokulturelt samfunn bare kan opprettholdes ved autoritære midler mot dem som er annerledes. Til forskjell fra oss andre, kan ikke berlinerne overse sin fortid. De vil det heller ikke. De vil bruke både sin historiske storhet og sin histories mørke kapitler til å skape et nytt og mangfoldig Berlin.

Det er enkelte som hevder at dagens Norge med et større mangfold av kultur, etnisitet og religion, er truende og ødeleggende. De overser to fundamentale forhold. For det første overser de at Norge alltid har vært flerkulturelt ved f.eks. den samiske og finske befolkningen, innvandrende håndverkere og forretningsfolk, de reisende og den jødiske befolkningen. Deres fortelling om det norske samfunnet viser hvordan forestillingen om at det gode samfunn oppnås gjennom monokulturalisme, førte til hardhendte tvangsmidler mot dem.

For det andre hevdes det at flerkulturelle samfunn drives inn i konflikt og ødeleggelse. Det er riktig at mangfold kan føre til konflikt. Men årsaken til dette er ikke mangfoldet, men manglende akseptering av at vi mennesker er forskjellige. Det er forestillingen om monokulturalisme som er konfliktdrivende og krever autoritære løsninger.

Det globale, kirkelige fellesskapet bekrefter hvordan det etniske, kulturelle og religiøse mangfoldet skaper utvikling og dynamikk. Vi vet fra vår egen historie at monokulturalisme ødelegger mangfold og utvikling. Vi har sett hvordan kirker og kristne foreninger som klamrer seg til kulturell ensidighet, stivner og får autoritære styringsstrukturer.

I år viser Berlin oss historien om hvordan det monokulturelle eksperimentet ødela det pulserende mangfoldet i byen. Det er en usedvanlig viktig fortelling med stor relevans for utviklingen av det nye Norge. Berlin er virkelig en reise verdt.

Artikkelen var en helgekommentar i Moss Avis 27.7.2013

Gå til innlegget

Bryter ikke religionsfriheten

Publisert over 7 år siden

Det er et demokratisk problem dersom staten ikke anerkjenner flertallets verdiforankring.

Dag Nygård (Norges Kristne Råd), Jens Brun-Pedersen og Bente Sandvig (Human-Etisk Forbund) har i forrige uke innlegg som alle argumenterer i samme retning. Jeg velger derfor å gi en avsluttende samlekommentar. Felles for argumentasjonen er at de forsøker å dreie debatten over til hva saken ikke gjelder.

Dette handler ikke om alle borgere skal ha rett til fri livssyns- og religionsutøvelse. Det er vi alle enige i. Det saken handler om, er hvordan dette skal tilrettelegges i dagens Norge. Her har Stålsettutvalget gitt oss åtte gode prinsipper for det livssynsåpne samfunn. Sammen med grunnlovsrevisjonen fra mai 2012 og gravferdsloven med justeringer fra 2011/12, legges det et godt grunnlag for arbeidet med å videreutvikle en nordisk modell for statens og samfunnets forhold til religion og livssyn.

Merkelig. De tre er imidlertid ikke tilfreds med dette grunnlaget. Derfor fastholder de alliansen i kampen mot «statsreligionen». Det må de gjerne gjøre. Men de må anerkjenne andre prinsipielle måter å tilrettelegge forholdet mellom stat, samfunn, religion og livssyn på enn deres egen, og at jeg fra min posisjon finner alliansen merkelig.

Etter min oppfatning glipper deres resonnement i forestillingen om at religionsfrihet innebærer likebehandling i form av likhet mellom alle organiserte tros- og livssynssamfunn. Men dette er ingen nødvendig konsekvens av religionsfrihetsprinsippet. I Human-Etisk Forbunds (HEF) argumentasjon anvendes dette slik at siden ingen andre enn Den norske kirke har kapasitet til å gjennomføre arrangementer i høytidene, blir den nåværende skolegudstjenesten et brudd på religionsfriheten. Og det selv med en fritaksordning og fullverdig alternativt opplegg. Det er mulig HEF ikke ser at dette er å bekjempe religionens plass i folks liv, men for å bruke Sandviks språkbruk: Det kommuniserer noe helt annet.

Det er imidlertid gledelig at HEF nå er enig i Stålsettutvalget prinsipp om at «alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssyn i det offentlige rom». Dette har ikke alltid vært like lett å få øye på i HEFs retorikk, som ganske konsekvent eksponerer religioners negative sider og religiøse bidrag på nasjonale fellesarenaer.

Majoritetens livssyn. Når skjelningen mellom et livssynsåpent samfunn og en nøytral stat blir for skarpt, skaper det en for stor avstand mellom samfunnets majoritet og staten. Når majoriteten i en befolkning knytter seg til en religion eller trossamfunn, bør dette også gjenfinnes i statens fundament, selvfølgelig på en slik måte at minoritetenes interesser sikres. Men det er ikke i mot religionsfrihet eller demokrati at staten eksplisitt knytter seg til majoritetens livssyn. Derimot er det et demokratisk problem dersom staten ikke anerkjenner flertallets verdiforankring. Derfor er Grunnloven fra i fjor god.

Mer individualistisk orienterte tros- og livssynsretninger, i kristendommen ofte kombinert med hovedvekt på å forberede seg på et liv etter døden, har etter min erfaring ofte liten interesse for kirkens samfunnsbyggende rolle med grunnlag i den kristne kirkes historiske posisjon i Norge og allmenne verdigrunnlag. Det er dette Den norske kirkes rolle som folkekirke og inkluderende tjenesteyter i det livssynsåpne samfunnet handler om. Slik Grunnloven nå legger til rette for dette, truer det ikke lenger andre tros – og livssynssamfunns frihet i Norge. Snarere tvert imot.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.2.2013

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere