Atle Sommerfeldt

Alder: 68
  RSS

Om Atle

Biskop i Borg bispedømme i Den norske kirke. Tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Følgere

Start boikott av varer fra Vestbredden

Publisert rundt 5 år siden

Sanksjoner mot Israel bør begrenses til selskaper og finansinstitusjoner 
som støtter opp under anneksjonspolitikken.

I sommer er det blitt dratt i gang en ny debatt om økonomiske sanksjoner mot nåværende regjering i Israel.

KFUK/M kritiserer ledelsen i Den norske kirke, inkludert ­undertegnede, for at vi «bare» har oppfordret til boikott av selskaper og produkter knyttet til okkupert område («Dagens smale boikott fungerer ikke», Vårt Land 30. juli). Stortingsrepresentant Hans Fr. Grøvan (KrF) angriper KFUK/M for deres engasjement for en full boikott av staten Israel­ («Boikott fremmer ikke fred», Vårt Land 12. august).

LES OGSÅ FREDRIK GLAD-GJERNES OG ØYSTEIN MAGELSSEN: Blind lojalitet styrker ekstremistene (Vårt Land 20. august)

Bakgrunnen for mitt engasjement i saken er Borg bispedømmes nære relasjoner til Den evangelisk-lutherske kirken i Jordan og Det hellige land, og beretningene vi får fra dem og deres nettverk om livet under okkupasjon som palestiner og kristen. I tillegg var jeg en sentral aktør i Den norske kirkes arbeid for økonomiske sanksjoner mot apartheid-Sør-Afrika.
Illegitimt. Det sør-afrikanske apartheidregimet var et illegitimt regime som med grunnlag i en l­iten minoritet kontrollerte et stort landområde. I tillegg ­koloniserte Sør-Afrika nabolandet­ Namibia.

Økonomiske straffetiltak mot dagens regjering i Israel må ­begrunnes annerledes enn sanksjonene mot apartheidregimet. Den israelske regjeringen har ­legitimitet som valgt av befolkningen i staten Israels internasjonalt anerkjente territorium. Selv om dagens politikk favoriserer jødisk etnisitet sterkere enn tidligere, gir regjeringens politikk i eget land ikke grunnlag for økonomiske straffetiltak.

Okkupasjon. Det er derfor ikke menneskerettighetssituasjonen i Israel som kan være grunnlaget for sanksjoner. Dersom det var tilfelle, har Grøvan rett i at andre land i regionen ligger langt nærmere økonomiske straffetiltak. Grunnlaget for å drøfte nødvendigheten av å innføre økonomiske straffetiltak mot dagens regjering i Israel, må begrunnes et annet sted:

Den vedvarende okkupasjonen­ og annekteringen av land som det internasjonale samfunnet betrakter som grunnlaget­ for en palestinsk stat. FNs delingsplan fra 1947 la til grunn at mandatområdet skulle deles i en arabisk og en jødisk stat. I dag forstås dette som grensene fra før Seksdagerskrigen i 1967.

PLO aksepterte omsider dette­ i Oslo-avtalen, mens dagens ­israelske regjering - i motsetning til blant annet Begin-regjeringen i 1978 og Rabin-regjeringen på 1990-tallet - har undergravet denne løsningen.

I den sittende israelske regje­ringen er det partier som vil ­annektere hele området Israel okkuperer etter 1967. Når dagens regjering systematisk fører en annekteringspolitikk på okkupert område, stiller dette Israel i samme klasse som Marokko i Vest-Sahara, Kina i Tibet, Russland på Krim og apartheid-Sør-Afrika i Namibia.

Isolasjon. Den israelske regjeringens isolasjon av Gaza gjør det umulig for befolkningen å skaffe seg levebrød og bevege seg fritt. Når dette også rammer gjenoppbyggingen etter de to siste krigene,­ kan dagens politikk overfor Gaza gi grunnlag for straffetiltak.

Det er selvfølgelig ikke slik at fredsprosessen utelukkende strander på den israelske regjeringens manglende vilje til ­seriøse fredsforhandlinger. Men samtidig har den sittende israelske­ regjeringen enda til gode å fremstå med en seriøs vilje til reelle forhandlinger.

De mest ytterliggående par­tiene­ i regjeringen og deres­ allierte i de ytterliggående miljøene­ av bosettere står ikke tilbake­ for de mest ytterliggående­ ­palestinere, verken i retorikk eller­ handlinger.

Dersom det er legitimt å boikotte en palestinsk regjering som inkluderer Hamas, er det like legitimt å boikotte dagens israelske regjering med grunnlag i noen av partiene som inngår i koalisjonen. Jeg mener imidlertid at det ikke vil tjene prosessen verken å opprettholde boikotten av Hamas eller å innføre boikott av dagens israelske regjering.

Økonomiske sanksjoner er et ikke-militært virkemiddel det internasjonale samfunn har. De må innrettes presist og med ­mulighet for å kunne gi resultater.­ Med grunnlag i de tre momentene ovenfor, mener jeg at økonomiske straffetiltak mot dagens israelske regjering bør innrettes som følger:

Begrenses. Sanksjonene bør begrenses til selskaper og finansinstitusjoner som er involvert på okkupert område og som slik støtter opp under anneksjonspolitikken.

Oppheving av sanksjoner bør knyttes til at den israelske regjeringen tar avgjørende skritt for å avvikle okkupasjonen, også av Øst-Jerusalem, og reell mulighet for befolkningen i Gaza til å gjenoppbygge landområdet og bevege varer og mennesker fritt.

Dersom regjeringen fortsetter sin anneksjonspolitikk, bør man kunne vurdere å innføre flere sanksjoner.

Dette er betydelig mindre enn det EU, Norge og USA har iverksatt overfor Russland, mer enn det noen tør å nevne i forhold til Kinas Tibet-anneksjon, og i nær slekt med tiltakene mot Marokko knyttet til Vest-Sahara.

Ringvirkninger. Store deler av israelsk næringsliv er involvert i virksomhet på okkupert område. Derfor vil ringvirkningen av slike begrensede sanksjoner, bli større­ enn man ser ved første blikk. Nettopp Israels grunnleggende demokratiske karakter, gjør at muligheten for at sanksjoner får en virkning, øker. Det israelske samfunnet er preget av et meget åpent og omfattende ordskifte i det offentlige rom.

Dagens regjering kan ikke ture frem uavhengig av hva ­befolkningen mener, slik diktaturer kan. Mye tyder på at store ­deler av Israels befolkning ikke vil ­akseptere økonomiske innstramminger for å tilfredsstille anneksjonspolitikken til den ­sittende regjering.

Støtter ikke. I motsetning til hva debattinnlegget fra KFUK/M kan gi inntrykk av, støtter ikke den toneangivende delen av fredsbevegelsen i Israel, med Peace Now som den største, en generell boikott av staten Israel.­ Derimot støtter blant annet­ Peace Now sanksjoner mot den delen av næringslivet som er ­involvert på okkupert område.

Min oppfordring til KFUK/M er derfor å organisere en konkret kampanje for boikott av varer­ innført fra okkupert område. Dette er krevende, men mulig med det nettverket de og andre har i området.

KrF bør omdefinere sin Israel-politikk slik at den samsvarer med den realiteten dagens israelske regjering representerer.

De trenger ikke lete lenge for å finne alternative analyser og røster i det israelske samfunnet.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 24.8.2015

Gå til innlegget

Velkomne til forbønn

Publisert over 6 år siden

Homofile og lesbiske er velkomne til forbønn i Kirken i Borg.

Det har som ventet vært mye media-oppmerksomhet om Kirkemøtet behandling av Ekteskapsforståelsen. Kirkemøtet hadde fire ulike forslag der ingen av dem fikk flertall. Det betyr at Kirkemøtet verken besluttet at det skulle utarbeides en vigselsliturgi/forbønnsliturgi for alle par uavhengig av seksuell legning, eller at Kirkemøtet slo fast i et eget vedtak at ekteskapet er forbeholdt en mann og en kvinne.

Det som gjelder er da det som var tilfelle før Kirkemøtet 2014:

  • Det er liturgi bare for ekteskapsinngåelse for en mann og en kvinne.
  • Bispemøtets læreuttalelse fra oktober 2013 der flertallet (2/3) sier at det ikke er teologiske hindringer for å inkludere likekjønnede samliv i en kristen ekteskapsforståelse
  • Bispemøtets vedtak fra 2008 der den enkelte prest gis anledning til å ha forbønn i kirkene for mennesker som lever i likekjønnet samliv i seremonier som ikke skal være «vigselslignende»
  • Borg biskops brev av januar 2013  der biskop Atle Sommerfeldt  understreker at prostene har ansvar for at alle som henvender seg til kirken i Borg, skal få samtale med en prest som er åpen for å lede en forbønn for alle borgelig inngåtte ekteskap. Det er anledning for prester og proster å reservere seg.
  • Biskopene vil på sitt møte 21.-22. mai i år drøfte vedtaket fra 2008.

    (Først publisert i Borg bispedømmes nettside) 
Gå til innlegget

Provinsielle reaksjoner

Publisert over 6 år siden

Å utvikle en teologi for kirkens samhandling med staten handler ikke om å klamre seg til staten, men om kirkens samfunnsoppdrag forankret i Skriften.

Kristin B. Aavitsland (Vårt Land 26. mars) og sjef-­redaktør Helge­ Simonnes (Vårt Land 29. mars) viser i sin kritikk av min kronikk om nødvendigheten av samhandling mellom kirke og stat en forbausende mangel på innsikt om hvordan dette forholdet utfolder seg globalt.

Først noen klargjøringer ­siden jeg øyensynlig har uttrykt meg uklart:

Denne kronikken i Aftenposten handlet ikke om statens verdigrunnlag, men om kirkens forhold til staten. Mitt poeng er at dette forholdet  i etterkant av avviklingen av statskirken ikke kan hente sin tenking fra Filadelfia-pastor Andreas Hegertuns idealisering av en kirke med små fellesskap i utkanten av samfunnet.

Utenfor kirken. Å tale om statens guddommelige legitimitet og oppdrag forutsetter ikke at staten har et monokulturelt ­eller endog kristent grunnlag som ekskluderer andre tros og livssyn. Kirken tror at Gud virker utenfor kirken for å opprettholde og styre samfunnet. Staten trenger ikke en kirkelig ­autorisasjon for å utøve sin gode gjerning for menneskene. Når kirken samarbeider med staten i utøvelsen av dennes oppgave, har det derfor ingen ting med teokrati å gjøre, er ikke begrenset til et statskirkesystem og ekskluderer selvfølgelig ikke at staten samarbeider med andre.

Å utvikle en teologi for kirkens samhandling med staten er helt nødvendig og er ikke knyttet til den nordiske statskirkehistorien. Det handler ikke om å klamre seg til staten, men om kirkens samfunnsoppdrag forankret i Skriften. I et demokratisk samfunn må dette samfunnsoppdraget  utfoldes i åpen samhandling med staten med rom for kritisk dialog.

Den norske kirke er til stede i alle lokalsamfunn og omkring tre fjerdedeler av befolkningen tilhører den. Det gjør vårt samfunnsansvar betydelig, men samarbeid  med offentlige myndigheter må vi ha uavhengig av oppslutning og posisjonen som Norges folkekirke.

Sør-Afrika. Da Sør-Afrikas regjering under ledelse av Nelson Mandela skulle virkeliggjøre sine sosiale programmer blant fattigfolk, henvendte de seg til Det sør-afrikanske kirkerådet for et samarbeid. Det skulle bestå i at kirkene fikk finansiert sosiale programmer. Dette avviste flere av kirkene fordi de ikke kunne samarbeide med staten av redsel for å bli en hoffpredikant. Det gjorde at fattigdomsbekjempelsen i post-apartheid Sør-Afrika ble langt mindre effektiv enn den kunne ha vært. Og det styrket ikke kirkens kritiske rolle.

Kirkens Nødhjelp og Digni har utviklingsprogrammer med kirker og lokale myndigheter i stater med et muslimsk, buddhistisk, kommunistisk, kristent og humanistisk-sekulært verdigrunnlag for sammen å skape bedre samfunn for mennesker. Slik er det over hele verden i den globale kirke.

Svikter oppdraget. I mange lokalsamfunn i Borg bispedømme og ellers i Norge gjenfinnes slike prosjekter og programmer. Ikke fordi kirken klamrer seg til staten, men fordi Den norske kirke slutter seg til den teologi som er dominerende i den økumeniske bevegelse. Den ­sier at kirken er sendt til verden for i samhandling  med alle gode krefter, ­inkludert offentlige myndigheter,­ å begrense undertrykkelse og fremme et godt og bærekraftig liv for alle.

I vår tid er dette sterkt knyttet til arbeidet med å realisere alle menneskerettighetene for alle, jfr. sak på Kirkemøtet i år. Andre vil trekke seg inn i sine egne fellesskap avsondret fra samfunnet og frasier seg sitt ansvar for delta i formingen av det. Det kan være hyggelig for de få en stund, men svikter kirkens oppdrag i verden og menneskene her.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1.4.2014

Gå til innlegget

Stat og kirke må samarbeide

Publisert over 6 år siden

Staten er ikke kirkens fiende, men i utgangspunktet et redskap i Guds husholdning.

Grunnlovsendringene og Stålsett-utvalgets innstilling reiser spørsmålet om kirken egentlig bør bekymre seg om statens verdigrunnlag. Kirken og staten er adskilt og bør holde på i hver sin sfære, hevdes det både fra sekularistisk, liberalistisk og enkelte kirkelige hold. Kirkens ideal blir da som pinsepastoren Andreas Hegertun hevdet i en kronikk i Aftenposten på selveste julaften, å velge avmaktens og forskansningens strategi for å unngå risikoen et samarbeid med statsmakten innebærer: «Med litt bred pensel kan vi si at i årene som fulgte (etter avtalene med keiser Konstantin på 300-tallet) gikk kristen tro fra å være en dynamisk undergrunnsbevegelse, med brennende hjerter og relativt flate strukturer, til å bli den mektigste institusjonen i verden … Kirken ble statens og staten ble kirkens … Og helt siden da har Konstantins fristelse ligget der: Hva er mer effektivt enn makt?»

Hegertun tegner et ideal for kirken der den forskanser seg i små fellesskap, tar vare på sine medlemmer og opptrer som et marginalisert trossamfunn i det som andre i samme tradisjon kaller et ny-hedensk samfunn. Staten får holde på med sitt, og det er ikke kirkens ansvar å påvirke den og forme den og slett ikke å samarbeide med den.

Staten er ikke kirkens fiende

Dette kirkeidealet overser helt grunnleggende bibelske motiver og sentrale sider ved kirkens sendelse til verden. Langt fra å beskrive kirkens samarbeid med statsmakten som et forfall, vil jeg hevde at kirken har en plikt til å være med å forme statens verdigrunnlag og dennes faktiske handlinger overfor borgerne. Kirken må samarbeide med, og om nødvendig være i allianse med, statsmakten. Staten er ikke kirkens fiende, men er i utgangspunktet et redskap i Guds husholdning. Slik bidrar kirken til Guds kontinuerlig arbeid i verden for sitt skaperverk. Og dette er helt uavhengig av om forholdet er ordnet som en statskirke eller andre avtaler.

Forestillingen om det individuelle mennesket formet i seg selv og av seg selv, har liten støtte i kristen teologi, men står sterkt i samtidens kultur her i Vesten. Jesus bygger fellesskap og et nytt Guds folk som er kirken. Hun er som fellesskap sendt av Gud til verden med oppdrag å formidle og leve den treenige Guds kjærlighet til mennesker og skaperverk i det samfunnet hun lever i.

Kirken utviklet sosiale institusjoner

Siden det 2. århundret har kirken gjort dette ved å delta i formingen av det samfunnet menneskenes liv utfoldes i. Hun involverte seg ikke bare i levekårene for kirkens medlemmer og for livet i det hinsidige. Alle menneskers liv før døden engasjerte henne fordi Gud har en relasjon gjennom skapelsen og fødselen til alle mennesker. Fra slutten av 300-tallet under biskop Basilius' ledelse, og etter den konstantinske vendingen, utviklet kirken sosiale institusjoner der en sammen med frivillige fagfolk og andre tok seg av mennesker i nød. Staten og kirken samarbeidet for å løse datidens nødssituasjoner. Arbeidet ble finansiert ved innsamling, men også med statlige bidrag.

Kirken som fellesskap er derfor et handlingsfellesskap og hennes samfunnsengasjement kan ikke ensidig knyttes til hver enkelt troende. Gud involverer alle mennesker i sitt arbeid, ikke bare de som er medlem i en kirke, eller enda snevrere, de som oppfyller kriteriene for "sant troende" i ulike kristensamfunns- og vekkelsesbevegelsers register. Kirkens historie har mange eksempler på bevegelser som søker å etablere ideelle kristne fellesskap som modell for samfunnet eller som metode for å endre og eventuelt styre det. Det har gjennomgående ført enten til kirkens marginalisering eller til autoritære overslag både i kirke og samfunn.

Bidro til å humanisere samfunnet

Samarbeidet med staten i den konstantinske perioden muliggjorde et langt større gjennomslag for Guds visjon for samfunnet enn det som hadde vært mulig tidligere. Å tale om den konstantinske æra som et fangenskap eller et forfall, kan bare gjøres dersom en nedvurderer betydningen av den innflytelse kirken fikk for alminnelige og særlig for sårbare, mennesker. Hun bidro sterkt til å begrense individenes selvtekt og til å humanisere samfunnet og staten.

Kirken misbrukte tidvis makten sin, noe som er lite overraskende ut fra kristen antropologi. Men hun brukte også makten til beste for mennesker og var i mange tilfeller den eneste som forsvarte marginaliserte og undertrykte grupper mot staten og makthaveres overgrep. Ikke å samarbeide med staten om å utvikle dens verdigrunnlag og opptreden av frykt for feilene som kan bli begått, svikter både menneskene og det oppdraget kirken har fått i verden.

Kirkens syn på staten

Med jevne mellomrom hevdes det at det menneskelige fellesskap ikke trenger en statsmakt som regulerer, beskytter og fremmer etiske verdier i tråd med den bibelske forventning til statsmakten. Dette har liten støtte i Skriften.

De bibelske urfortellingene viser hvordan menneskets innkrøkethet i seg selv fører til broderdrap, ondskap og hovmod. Det menneskelige samfunn trenger etiske verdier og institusjoner som fremmer disse verdiene. Institusjonenes oppdrag er at de skal begrense det onde, særlig ivareta sårbare, marginaliserte og fremmede og fremme et godt liv for alle.

Guds visjon for samfunnet

Israelsfolket etablerte en statsdannelse der kongen og den øverste makten var ansvarlig overfor verdier gitt av Gud, ikke av dem selv. Disse verdiene var offentlige og kjent for folket og ga rom til en kritisk offentlighet i profetinstitusjonen. Også i Det nye testamentet har staten guddommelig legitimitet til å styre. Legitimiteten forutsetter at staten kjenner sin begrensning, det vil si ikke guddommeliggjør seg selv, og utfører sitt oppdrag: Å realisere Guds visjon for samfunnet.

I vår nordiske samfunnsmodell er dette verdier kirke og stat kan arbeide sammen om å realisere. I dagens Norge bør vi styrke samarbeidet mellom stat og kirke på alle nivåer for å realisere Grunnlovens fellesverdier: menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. Kirkelig forskansning er ikke en vei å gå.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I AFTENPOSTEN 23. MARS 2014

Gå til innlegget

Etikk, ikke biologi, Oftestad

Publisert over 6 år siden

Biologiske relasjoner i seg selv sikrer ingen verdens ting, det gjør derimot en familieetikk basert på det dobbelte kjærlighetsbudet.

Bernt Oftestad forsøker i et innlegg i Vårt Land 11. mars å gjengi mine posisjoner om forholdet mellom biologi og åpenbaring. Det er mislykket. Mitt poeng er at Gudsåpenbaringen ikke kan lukkes inne i det biologien og naturen viser oss. Det betyr ikke en avskriving av biologi og natur, men at disse ikke er tilstrekkelig som veileder for hvordan vi skal bygge våre samfunnsinstitusjoner. Og ekteskapet er en slik institusjon,  Skriften  viser at det ikke tilhører en uforanderlig og biologisk bestemt orden. Det er Oftestads biologisk bestemte teologi som får vansker med å finne plass til en etisk vurdering av konkrete samfunnsforhold i lys av Guds åpenbaring i Skriften. 

Gud har utlevert oss til å tolke Guds vilje og oppdrag i verden og den konteksten vi lever i. Vi risikerer hele tiden å gjøre feiltolkninger fordi vi er bærer av menneskeslekten synd og skyld også i våre teologiske og kirkelige resonnementer. Derfor er vi  forpliktet til å lære av de feiltolkninger  vi har gjort. 

De mektige. Jeg forstår godt at Oftestad ikke vil gå inn i en samtale om hvordan skaperordningsideologien og forsøkene på å utforme etikk basert på biologi og «det naturlige» har manifestert seg i kirkens og teologiens historie. Han kjenner denne historien godt nok til å vite at  «det naturlige» har fortalt mer om de mektiges konvensjoner enn om Guds orden. Historien  har derfor lært oss  at  å gjøre et samfunnsfenomen  vi liker til «Guds fastsatte orden», kalle det skaperordninger og hevde at det er naturlig gitt, er en feiltolkning vi ikke bør gjenta.

Dersom  samfunnsordninger er natur kan de heller ikke forandres. Men i syndefallets verden er vi nødt til å forandre verden slik at den blir et bedre sted å leve for hele Guds skaperverk. Gud har ikke gitt verden en bestemt samfunnsorden, slik Oftestad hevder, men et bestemt oppdrag. Kjernen i oppdraget identifiserte  Jesus til det dobbelte kjærlighetsbudet  som summen av loven og viste oss anvendelsen i  møte med mennesker. Noen hevder at dette er luftig. De anbefales å lese fortellingene om Jesu anvendelse av budet  bedre. 

Etiske rammer. Naturen og biologien viser oss at samkjønnet seksualitet og samliv ikke er mot naturen. Spørsmålet blir da hvilken etikk som skal råde i disse samlivene slik at de kan etterleve kjærlighetsbudet og det sjette bud. Bispemøtets flertall identifiserte derfor en Skriftforankret etikk for ekteskapet som er gyldig også for disse. Vi tilpasser ikke etikken tidsånden, men gir etiske rammer og en kirkelig velsignelse for alle mennesker som vil ordne sitt samliv i tråd med bibelsk etikk  i dagens norske samfunn. Ekteskapsloven av 2009 er i dag den eneste mulige juridiske ramme for dette. 

Det hevdes også at en biologisk ekteskapsforståelse  er  barnas beste forsvar mot overgrep og sikrer dem et godt oppvekstmiljø. Men biologiske relasjoner i seg selv sikrer ingen verdens ting, det gjør derimot en familieetikk basert på det dobbelte kjærlighetsbudet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.3.2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere