Atle Sommerfeldt

Alder: 68
  RSS

Om Atle

Biskop i Borg bispedømme i Den norske kirke. Tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Følgere

Leder ut i ørkenen, Oase

Publisert over 4 år siden

Slik Gjermund Eikli presenterer Oase-bevegelsens teologi, skygger den for åpenbaringen i Jesus Kristus. Det er alvorlig, for det leder mennesker ut i ørkenen i stedet for inn til kilden.

Årets Oase er lagt til Fredrikstad. Lederskapet har en forventning om å gjenopplive sin rolle som en åndelig kraft i Den norske kirke og i de ulike organisasjoner som tilhører den lutherske og almenkirkelige tradisjonen i Norge.

Mange av dem som fant ­bedehusmiljøene for trange og kirkens virksomhet for ordrik, syntes de fant en frigjørende ­spiritualitet i Oasebevegelsen på 1980-tallet.

Men allerede da var det flere av oss som stilte spørsmål ved om bevegelsen knyttet Guds handlinger i hverdagen og vår virkelighet til såkalte overnaturlige manifestasjoner. En lengsel etter å erfare og kjenne Guds tilstedeværelse i egne liv ble forvandlet til en hvileløs jakt etter tegn og under.

I stedet for å fordype seg i hvordan de erfaringene en tolket­ som Åndens tilstedevær­else kunne være med å fordype en spiritualitet i den lutherske og almenkirkelige tradisjonen, har tydeligvis Oase fortsatt å knytte seg til helt andre uttrykk – særlig til de helt spesielle teologiene i de nykarismatiske miljøene i USA.

Spekulativ. Hvor spekulativ denne type teolgi er, blir på en innsiktsfull måte presentert av førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug (Vårt Land 21.juni og Vårt Land 29. juni (innleggene på verdidebatt.no er lengre utgaver)). Dersom dette ikke er kjent for Oaselederskapet – slik styreleder Eiklis svar til Teigen (Vårt Land 25. juni) kan gi inntrykk av – er det oppsiktsvekkende

Oases styreleder Eikli hevder (Vårt Land 20. juni/verdidebatt.no 17. juni) at «vi trenger forkynnere som er med på å bryte ned disse murene av gudløs virkelighetsforståelse, og som i større grad enn vi er vant til kan vitne om tegn og undre». Han hevder videre «at en gudstro som i praksis er uten tro på det overnaturlige, er selvutslettende».

I svarinnlegget 25. juni hevder han så at dersom en stiller seg tvilende til at Guds tilstede­værelse i verden er bundet til overnaturlige tegn og undere, «frarøves mennesker den velsignelse Gud vil gi: Nådegavene som utrustning til liv og tjeneste og for å vinne andre blir uforløste.­ Da blokkeres den veksten som Den Hellige Ånd lengter etter å gi til mennesker og menigheter».

Binde fast. Denne type teologi og forkynnelse er slett ikke uttrykk for velsignelse, men en måte å binde mennesker fast i en endeløs jakt etter ytre bekreftelser­ i form av overnaturlige erfaringer av Guds nærvær. Dette er langt fra det som Den norske kirke, organisasjonene og den almenkirkelige tradisjonen bekjenner seg til – og langt fra en bibelsk forankret kristendom.

Bibelen beskriver hvordan Jesus­ møtte datidens forsøk på å knytte Guds tilstedeværelse og frelsesverk til tegn og undere­ med en skarp avvisning (Luk 11, 29-32, Matt 12, 38-42). Det tegnet mennesket skal søke, er Jona-tegnet: Jesus Kristus, korsfestet og oppstanden. Det er dette ­tegnet Gud har gitt oss.

I Den hellige ånd manifesterer dette tegnet seg i underet og mysteriet i dåpen, nattverden og Ordet om Guds ufortjente nåde for Jesu skyld. Det er dette som er Bibelens budskap om tegn vi kan stole på, hvile i og bli utfordret av. Ingen trenger andre tegn enn Jona-tegnet, og forkynnere som hevder noe annet leder mennesker inn i fortvilelse og konstant opplevelse av å mangle noe.

Harde hjerter. Mange av oss møter ofte mennesker som har fått harde hjerter etter å ha hørt det gjentagende mantraet om å søke Guds kraft i overnaturlige fenomener og løfter om helbred­else. Noen har funnet tilbake til tilliten til Guds nåde i de synlige tegn og løfter Gud har gitt oss. Men fortsatt er det mange som tror at denne kristendomsformen er den egentlige kristendommen, fordi den gjentar noen setninger fra Bibelen og hevder at det er bibelsk kristendom.

Nådegavene er rikelig til stede både i Den norske kirke og på bedehusene hver eneste dag. Den hellige ånd kan spores i de døptes hverdagsliv når Åndens kraft trenger igjennom synd og skam og viser seg i det Paulus beskriver som Åndens gjerninger: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse» (Gal 5, 22-23). Eller som man i bedehustradisjonen så vakkert har formulert dette i Matias Orheims språkdrakt: «Kvardagskristen, døypt til yrke / fødd til kjærleik, skapt av Gud / vigslar heim og hall til kyrkje / kjøkenkrå og handelsbu».

Jesus forteller oss at dommens­ grunnlag er vår evne til å la Åndens­ frukter vise seg i møte med medmennesker: de fremmede, de tørste, de sultne, de syke, de fengslede, de nakne (Matt 25,21-46). Den hellige ånd finnes ikke først og fremst i overnaturlige tegn og under, men når nestekjærligheten – budet som er like stort som budet om å elske Gud – ved Guds Ånd er til stede i våre liv.

Til kilden. Oasebevegelsen kan sikkert være oppbyggelig og energigivende for noen. Men styrelederens artikler setter store spørsmålstegn ved bevegelsens teologiske læregrunnlag. Slik Eikli nå presenterer bevegelsens teologi, skygger den for åpenbaringen i Jesus Kristus. Det er alvorlig, for det leder mennesker ut i ørkenen i stedet for inn til kilden.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.06.2016

Gå til innlegget

Mobilisering mot Europas grunnsynd

Publisert over 4 år siden

Det vi nå ser utfolde seg i Europa av nasjonal innkrøkethet i seg selv, er den lutherske kirkes grunndefinisjon av synd.

Kjente globale kriser ble i 2015 en del av Europas hverdag i større grad enn tidligere.

Klimakrisen, flyktningsituasjonen, gjeldskrisen og identitetskonflikter som mennesker og nasjoner i andre deler av verden har levd og kjempet med i årtier, er nå blitt en del av innenriks­politikken også i Europa.

Gjennom dyrekjøpte erfaringer­ har Europa de siste tiårene utviklet måter å løse ulike kriser på gjennom samarbeid og samhandling. EU har vært og er et viktig instrument for dette.

Bekymring. Europeiske kirker har gjennom sine globale relasjoner i mange år vært ­involvert i håndteringen av disse krisene på ulike nivåer. Kirkenes dype forankring i europeisk historie­ og globale kompetanse gjør at kirke­ledere over hele Europa­ nå uttrykker bekymring for holdninger i debattene om disse spørsmålene, senest i den britiske­ Brexit-debatten.

Europas rolle under klimakonferansen i Paris var svært positiv. Rollen som pådriver for det grønne skiftet og en realistisk håndtering av de utfordringene menneskeskapte klimaendringer stiller folk og samfunn overfor, var et godt eksempel på verdier Europa bør stå for i det ­internasjonale samfunn.

Fremst blant disse er at kriser og utfordringer som berører flere nasjoner, må løses gjennom forpliktende, internasjonale avtaler. Det er også en vilje til å ta konsekvensene av fortidens feil, særlig når den går utover andre slik Europas utslipp av CO2 faktisk gjør. De 1,8 millionene underskriftene kirkene samlet inn over hele verden til støtte for klima­rettferdighet, viste at kirkene er dypt involvert i å være med å løse klimakrisen.

Utlåneres ansvar. Brexit-­debatten avdekker imidlertid at Europa ikke klarer å håndtere de tre andre krisene på en god måte. Hellas har ikke opplevd at deres gjeldskrise blir håndtert på en måte som yter alminnelige grekere rettferdighet.

De store og økende økonomiske ulikhetene mellom ­europeiske land truer hele det europeiske samarbeidsprosjektet. For meg som har vært involvert i diskusjonen om håndtering av u-landenes gjeldskrise siden midten av 1980-tallet, har det vært påfallende å se at også på hjemmebane håndterer Europas ledere gjeldskriser uten å adressere utlåneres ansvar.

Verre er det at de økende økonomiske ulikhetene i mange­ ­europeiske land truer den grunnleggende samfunnskontrakten de europeiske velferdsstatene er bygd på. Kirkeledere over hele Europa advarer mot en politikk som først og fremst sikrer finanselitens og de aller rikestes interesser.

Fortvilelse. Det kirkeledere er aller mest fortvilet over er ­måten migrasjonssituasjonen blir håndtert på. Presidenten i Den europeiske kirkekonferansen (KEK) og biskop i Church of England, Christopher Hill, sier i en uttalelse til resultatet av Brexit-avstemningen:

«Det er uten tvil krevende spørsmål som må diskuteres. Men mange av påstandene, særlig knyttet til migrasjon, og som var avgjørende i folkeavstemningen, har ingen sammenheng med de faktiske forhold. Tonen i debatten – i alle fall i Storbritannia – har ofte vært hysterisk i stedet for rasjonell, ikke minst i ‘populistiske’ partier og i deler av pressen.»

Dessverre gjenkjenner vi dette også i det siste årets politiske debatt om flyktninger her i Norge.

Dette handler ikke om medlemskap i Ei seg selv. Norge har i mange år vist at det er mulig å stå utenfor Eog samtidig anerkjenne nødvendigheten av global ansvarlighet. Men det handler om en understrøm i europeisk kultur som kombinerer selvforherligelse av egen identitet med stor skepsis mot de og det som er annerledes.

Innkrøket. Alle land som ble utsatt for britisk og andre europeiske lands kolonistyre, kjenner­ dette som et av Europas viktigste­ kjennemerker. Det er neppe tilfeldig at tyske kirkeledere under Kirkenes Verdensråd sentral­komitemøte i Trondheim brukte sterke ord om det vi nå ser utfolde seg i Europa av nasjonal innkrøkethet i seg selv, selve den lutherske kirkes grunndefinisjon av synd.

I de siste 70 årene har Europa­ maktet å finne frem til andre verdier som ledesnor for politikken.­ Når den europeiske understrømmen av ekskluderende nasjonalisme nå øker i omfang og legitimitet, krever det at kirkene fremstår som kraftsentre for en annen kultur. Det er en kultur som er forankret i vår identitet som et forpliktende fellesskap for alle mennesker og folkeslag og de mange konkrete erfaring­ene av hvordan dette beriker mennesker og samfunn.

Felles beste. Biskop Hill utfordrer europeiske kirker til å revitalisere en bredere visjon for ­Europa enn den rent økonomiske.­ Det er en visjon som må være preget av en kristen forståelse av samfunnet som søker alle samfunnsmedlemmenes felles beste.

Dernest må kirkene støtte­ menneskerettighetene og ­inkluderende lokalsamfunn uten å redusere dette til rene individualistiske krav. Og ikke minst er det viktig at en fra kristentroens kjerne utvikler en forståelse av dialogens nødvendighet mellom ulike trosoppfatninger og med alle mennesker av god vilje.

Vår felleseuropeiske kunnskap minner oss om hvor galt det kan gå når menneskeverdet graderes­ og hensynet til fattige marginaliseres og overses. Den norske kirke­ må i aller høyeste grad være en del av den felles mobiliseringen av europeiske kirker for å gjenfinne og videreutvikle­ det beste i den europeiske kultur­tradisjonen, slik biskop Hill utfordrer oss til.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.6.2016

Gå til innlegget

Snu i tide - om bistand og flyktninger

Publisert nesten 5 år siden

Regjeringen foreslår å la fattige land og mennesker betale våre forpliktelser. Vi er nå det landet i verden som bruker høyest andel av bistandsbudsjettet på oss selv.

Kirkerådet i Libanon omtaler menneskene som kommer fra Syria konsekvent som gjester. "Når vi får gjester, står vi tidlig opp om morgen forågi dem den beste frokosten vi kan gi dem". Sålangt har de 1 million gjester. Dette samsvarer med den grunnleggende holdningen i den kristne og humanistiske arvenåta i mot mennesker på flukt og de fremmede på en god måte. Den store mobiliseringen av organisasjoner og mennesker vi har sett i hele vårt land denne høsten viser at denne verdien fortsatt lever i vårt land. I stedet for å betrakte flyktningene som kommer hit som en utgiftspost og et problem, er det nåpåtide at hele regjeringen betrakter dem som våre gjester. Tilleggsproposisjonen kommuniserer ikke dette.

 Les også på vl.no: Norge gir mest bistand til Norge

Det er et like grunnleggende prinsipp at de som har mest må betale mest når vi skal oppfylle våre forpliktelser. Den fremlagte tilleggsproposjonen lar fattige land og mennesker betale våre forpliktelser - vi som er den rikeste befolkningen med verdens beste velferd. Vi er nådet landet i verden som bruker høyest andel av bistandsbudsjettet påoss selv. I tillegg betyr forslaget en rasering av langsiktig bistand og støtte til folkelige organisasjoner og bevegelser. Sikrere oppskrift på å øke verdens flyktningestrøm finnes neppe.

Stat og kommune målegge til rette for en bred dugnad der ikke minst moskeene inviteres til å delta med full styrke. Hele det sivile samfunnet og næringslivet måorganiseres inn i arbeidet slik at vi alle får anledning til å gjøre Norge til et godt vertskap.

Meldinger om at det nå returneres syrere til Hellas, at allerede snaue dagpenger til personer i asylmottak planlegges redusert og manglende vilje til å sørge for kapasitet til raskt å skille ut de som åpenbart ikke har rett til flyktningstatus er svært urovekkende.

Det fortsatt mulig å snu!

Gå til innlegget

Hvorfor skal Israel gå fri fra sanksjoner?

Publisert rundt 5 år siden

Straffetiltakene mot Israels anneksjonspolitikk kan styrke de kreftene i Israel som ønsker fredelig sameksistens med en fremtidig palestinsk stat.

Debatten etter min artikkel om økonomiske straffetiltak mot staten Israel, gir grunnlag for noen sluttkommentarer fra min side.

Sentrale aktører i det israelske samfunnet taler for anneksjon av hele Vestbredden – slik blant andre viseutenriksminister Tzipi Hotovely gjør seg til talskvinne for. President Rivlin omtaler bosetningspolitikken som en nasjonal og historisk rettighet. Dette er en logisk konsekvens av den offensive bosettingspolitikken staten Israel har utviklet siden Oslo-avtalene.

En slik politikk bryter med elementær folkerett. Verdenssamfunnets tradisjonelle måte å håndtere stater­ som går til slike skritt på, er ulike­ former for sanksjoner, for eksempel Russlands annektering av Krim. Det er vanskelig å forstå hvorfor Israel skal gå fri av tilsvarende straffetiltak. KrFs Hans Fredrik Grøvan forholder seg ikke til denne problemstillingen (Vårt Land 26. august).

Les innlegget «Anerkjennende press på Israel» av generalsekretær Øystein Magelssen og utenlandssjef Fredrik Glad-Gjernes i KFUK-KFUM.

KrF vil heller ikke stille samme krav til den israelske som til den palestinske regjering om at alle deltagere i regjeringskonstellasjonen må anerkjenne den andre part. I begge regjeringer ­finnes det partier og personer som ikke vil anerkjenne den andre partens rettigheter.

Det er naturlig at Israels 
ambassadør hevder at økonomiske straffetiltak er et hinder for fred (Vårt Land 10. september). Etter mitt syn er den israelske regjeringens anneksjonspolitikk det viktigste, men selvsagt ikke det eneste, hinder for fredssamtaler.

Dessuten har bosetningspolitikken den effekt at mer ytterliggående ­bevegelser i den palestinske nasjon blir styrket. Dette budskapet er kommunisert til ulike regjeringer i Israel helt siden president George Bush ­senior for mer enn 25 år siden frøs den økonomiske støtten til Israel på grunn av ­bosettingspolitikken.

Les innlegget «Blind lojalitet styrker ekstremistene av generalsekretær Øystein Magelssen og utenlandssjef Fredrik Glad-Gjernes i KFUK-KFUM.

Tidligere statsminister Yitzhak ­Rabin advarte mot disse konsekvensene ­allerede på 1970-tallet. Israel har som internasjonalt anerkjent stat og den overlegent sterkeste part, det tyngste ansvaret for at forhandlingene tas opp igjen. Det er derfor tid for det ­internasjonale samfunnet å benytte de vanlige, legitime virkemidler mot stater som annekterer landområder med maktmidler, også overfor staten Israel. Det betyr økonomiske straffetiltak.

Jeg er enig med Arne Ørum (Vårt Land 7. september) i at en generell boikott av staten Israel risikerer å kommunisere utydelighet hva gjelder staten Israels legitime grenser fra 1967. Det er ikke staten Israel i seg selv som er problemet, men den anneksjonspolitikken de fører på okkupert område, og de knallharde økonomiske og militære straffetiltakene mot Gaza.

Det hevdes at det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre straffetiltak mot bedrifter og produkter knyttet til ­okkupert område, siden disse tiltakene ikke vil være hundre prosent effektive. Dette er ikke riktig, og slett ikke i et demokrati med en så bred offentlig debatt som Israel.

Erfaringen viser at mer begrensede­ sanksjoner vil øke omdømmerisi­koen og dermed redusere insentivene hos potensielle bedrifter som vurderer virksomhet i de okkuperte områdene.­ Ehar, gjennom frihandelsavtale med staten Israel som eksplisitt ikke omfatter­ de okkuperte områder, i prinsippet lagt grunnlaget for et krav om merking av opprinnelsessted.

De økonomiske følgene­ av straffetiltakene kan styrke de kreftene­ i Israel som ønsker fredelig sam­eksistens både med en fremtidig pale­stinsk stat, palestinere i staten Israel og nabolandene. De ser at den økende politiske isolasjonen av staten Israel før eller senere også kan lede inn i en selvvalgt økonomisk og kulturell isolasjon av landet.

Det vil være en ulykke både for verdenssamfunnet, staten Israel og det jødiske folk.

Først publisert i Vårt Land 13.10.2015

Gå til innlegget

Rett til reservasjon er ikke tilstrekkelig

Publisert rundt 5 år siden

De to syn må være likestilte. 
Da er ikke reservasjonsrett nok.

Dag Øivind Østereng ­reiser i Vårt Land 30. september en viktig problemstilling i etter­kant av et nytt flertall i Kirkemøtet når det gjelder liturgi for inngåelse av likekjønnede ekteskap.

Hans anliggende er at begrepet «reservasjonsrett» for mindre­tallet er lite tilfredsstillende fordi 
det i realiteten innebærer en 
individualisering av et syn på 
ekteskapet som har vært kirkens tradisjonelle forståelse.

Jeg er enig med Østereng i at begrepet «reservasjonsrett» ikke i tilstrekkelig grad reflekterer at det i Den norske kirke er to syn på ekteskapet, to syn som begge er teologisk og kirkelig legitime.

En konsekvens av Bispemøtets læreuttalelse, bekreftet nesten enstemmig i Kirkemøtet i 2014, om at ulike syn på ekteskapet ikke gir grunnlag for å bryte ­kirkens enhet, er at de to syn må være likestilte.

Da er ikke en individualisert reservasjonsrett tilstrekkelig. Hvordan dette skal formateres har Bispemøtet startet arbeidet med.

Først publisert i Vårt Land 3.10.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere