Atle Sommerfeldt

Alder: 68
  RSS

Om Atle

Biskop i Borg bispedømme i Den norske kirke. Tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Følgere

Sammenblanding

Publisert over 6 år siden

Både Bratlie og Jørgensen faller i den grøften at dere slutter direkte fra biologi til samfunnsinstitusjoner og etikk. Det er ingen som benekter det åpenbare at Gud skapte mann og kvinne og at dette er grunnlaget for forplantingen. Dette biologiske faktum er selvfølgelig et kontinuerlig trekk i menneskeslektens historie. Men verken den institusjonen denne relasjonen har utfoldet seg i eller relasjonen mellom avkom og biologisk opphav har en slik kontinuitet verken i Skriften eller i historien. Den gir heller ingen veiledning for etikken. Dersom biologien i seg selv var tilstrekkelig for å sikre det liv Gud vil vi skal leve, var det ikke nødvendig med bud og etisk veiledning. Derfor må kirken gi etisk veiledningfor samlivet i henhold til de grunnleggende verdier Gud har åpenbart i Skriften og som vi er gitt mandat fra Gud til å anvende i den kultur og den kontekst vi leveri. Jørgensen forsøker å gi inntrykk av at denne konkretisering av hva Skriftens veiledning inn i en historisk bestemt kontekst begynt med renessansen og opplysningstiden. For det første er dette faktisk feil, og for det andre kan da ikke Jørgensen mene at vi skal relansere en før-moderne tenkemåte? Oftestad har jo så lenge jeg har diskutert med ham hatt tendenser i den retning, men Den katolske kirke hjelper ham ikke mye i så måte når vi ser deres utvikling i samfunnsspørsmålog vurdering av samtiden de siste 100 år. Nei, Weld, jeg setter nettopp ikke natur og biologi over etikken og Bibelen. Men jeg konstanterer at naturen og biologien gjør homofil seksualitet mulig. Men den trenger som all menneskelig seksualitet etisk veiledning og normer. Det gir Bispemøtets flertallsutttalelse, men ikke resonnementer til Jørgensen, Weld og Bratlie. Bispemøtets flertall sier eksplisitt at kirkens tradisjon ikke har åpnet for aksept eller regulering av homofil seksualitet. Men vi finner ikke avgjørende argumenter i Skrift eller bekjennelse for at dette kan gjøres. I så måte er dette spørsmålet på linje med endringene i synet på kvinnen, relasjonen mellom mann og kvinne i ekteskapet, synet på menneskerettigheter og folkestyre, synet på forholdet mellom makthavere og befolkning, alt sammen i sin tid begrunnet med natur og biologi. Til slutt, også denne tråden viser at det ikke er holdepunkter verkene Skriften eller bekjennelsen å gjøre synet på ekteskapet til et bekjennelsespørsmål. Det er mer eller mindre spekulative og ideologiske resonnementer sommer nødvendig forå få dette til. Og: forsøkene på å skremme folk til å tro at deres meninger uttrykker Guds klare vilje, begynner forhåpentligvis å slippe taket.
Gå til kommentaren

Hovedsaken bekreftet

Publisert over 6 år siden

Jeg takker for innleggene og synes at t det så langt er en god debatt. Men innleggene bekrefter også etter mitt syn helt klart at det ikke er grunnlag for å nytolke Skrift og bekjennelse slik at synet på ekteskapet gjøres til et bekjennelsesspørsmål. la meg gi noen utfyllende synspunkter:

* Verken i Skrift, bekjennelse,  kirkens tradisjon eller i dagens globale kirke finnes det ett, bestemt syn på ekteskapet. Det store skillet mellom kirkene er om en anser ekteskapet som et sakrament - noe Luther og reformasjonskirkene avviste -, om seksualitet i ekteskapet primært er knyttet til forplanting og dermed må kunstig prevensjon avvises, og kvinnens stillining i forhold til mannen.

Det viktigste bruddet med både Skriften og tradisjonens syn på ekteskapet er synet på kvinnen. De fleste kirkene i vår del av verden anser nå mannen og kvinnen som likestilt i ekteskapet med like rettigheter og plikter. Unntaket er først og fremst deler av den pentakostale tradisjonen og enkelte biblisistiske kretser i flere kirkesamfunn. Men de fleste distanserer seg fra det tiende bud slik det er formulert i GT der kvinnen anses som mannens eiendom.

Når det hevdes at det er utslag av feministisk ideologi, viser dette at en er fastlåst i en bestemt tidsånds lesing av Skriften, og derfor er blind for den sterke tradisjonen i Skriften der mann og kvinne likestilles, særlig når dette sees i sammenheng med samtiden syn på kvinnen.

* Det er tydelig at fordtåelsen av det dobbelte kjærlighetsbud er lite anerkjent som nøkkel til forståelse både av tro og etikk. Når dette budet kommer til anvendelse i saken om ekteskap og i synet på homofili, har det selvfølgelig ikke npe å gjøre med at en blander sammen kjærlighetsbegrepets ulike betydninger i gresk. Poenget er at kjærlighetsbudet -slik Jesus forstår det, gjør at hensynet til menneskets beste er overordnet enkeltbud, det være seg etiske eller religiøse. Jesus bruker ikke kjærlighetsbudet slik at alle budene egentlig er  uttykk for menneskets beste og derfor i tråd med kjærlighetsbudet slik den tradisjonelle predikantutleggelsen ofte gir inntrykk av. Tvertom bruker han kjærlighetsbudet til å overprøve andre buds legitimitet - og de er meget sentrale i Jesu samtid: f.eks. sabbatsbudet og "øye for øye, tann for tann".Når enkelte hevder at dette er å gjøre kjærlighetsbudet abstrakt, er dette en underlig påstand. Tvert om gjør Jesus budets anvendelse konkret.

I møte med homofiles ønske om å leve sin seksualitet i ordnede forhold,  blir det da hensynet til menneskets beste som må overordnes enkeltbud. Dette er det rom for ulike syn på, men ingen har påvist at dette er et syn som bryter med Skriftens autoritet eller kirkens bekjennelse.

* Det er min oppfatning - men her kan vi være uenige, at det  i Skriften verken er en entydig eller nødvendig slutning fra det biologiske faktum at Gud skapte menesket til mann og kvinne - som ingen benekter, og til det normative utsagn om at dette er konstituerende for ekteskapet som sosial institusjon  og at dette er eksklusivt. Jeg registrer at dersom en legger inn de biologiske synspunktene, blir det vanskelig å hevde at et ekteskap som ikke kan oppfylle den biologiske forplanting, enten dette har medisinske eller aldersmessige årsaker, er et reellt ekteskap. Det er jo langt flere hetrofile ekteskap som ikke kan produsere barn, enn homofile par.

I en tid der seksualitet og forplanting ikke med nødvendighet henger sammen, mener jeg at vi vi flertallet utvikler en mer robust og bærekraftig ekteskapsetikk enn en etikk basert på biologi.

Om dette er det ulike oppfatninger - fordelt i de tre posisjonene jeg beskrev. Poenget er at BMs flertalls forståelse er en Skriftbasert etikk som må aksepteres i et forsonet mangfold der det sentrale er bekjennelsen slik de oldkirkelige bekjennelsene uttrykker den kristne tro.

* Noen hevder at det bare er å lese bibelen som det står . Det er et bibelsyn fra forrige århundre og har aldri vært kirkens Skriftsyn. Kirken har alltid tolket Skriften i lys av Kristusåpenbaringen og anerkjent at Gud har skapt mennesket med kapasitet både til å skrive og tolke. Vi tror på Jesus Kristus, og ikke på en bok som er skrevet i himmelen. Kirkehistorien er full av eksempler på hvordan såkalt direkte lesning av Skriften er ekstremt sårbar for leserens egen ideologiske oppfatning formet av tidsånden i egen eller foreldrenes generasjon.

* Det som fortsatt er det mest alvorlig for meg er at noen har valgt å gjøre dette til den store saken kirken står og faller med uten reell argumentasjon. Det dreier fokuset vekk fra kirkens kjernebudskap. Og det skaper uttrolig mange sårede og fryktsomme mennesker som tror at dette spørsmålet er avgjørende for om en er innenfor eller utenfor Guds kirke og Guds vilje.  Det er faktisk slik at ugudelighetens kjennemerke i følge Paulus også inkluderer ukjærlighet og ubarmhjertighet. Det er mange av oss som har brukt mye tid på å lytte til fortellinger om de mest usannsynlige påstander om hva som er Guds vilje og som har ødelagt menneskers Guds tro - og i noen tilfelle deres liv. I vår tid er aller viktigste å ledsage mennesker til livets kilde i dåp, nattverd og forkynnelsen av Guds nåde og kjærlighet - og samtidig utfordre til et liv i Guds visjon for mennesket, natur og samfunn. Å gjøre avvising av homofile og synet på ekteskapet til en bekjennelsesak for kirken,kan vanskelig forenes med dette oppdraget.

Gå til kommentaren

Den monokulturelle illusjon

Publisert rundt 7 år siden

Takk for respons på mitt innlegg om den monokulturelle illusjon som fører til autoritære samfunn. Noen av dere forsøker å knytte et flerkulturellt eller pluralistisk samfunn til en sekulær samfunnsvisjon uten religion. Slik er det ikke, både nazismen, stalinismen og Robspierre sine samfunn var sekulære innenfor et  monokulturell og ikke-pluralistisk samfunn.

Et mangfoldig samfunn betyr ikke at det utvikles en ny kulturell syntese basert på ulike impulser. Det finnes ingen kultur som er utviklet med bare tradisjon. Derfor er det fra et samfunnsperspektiv nødvendig at vi aksepterer at folk forskjellig. Det er en hårfin grense mellom den gamle tids krav om assimilasjon av minoriteter inn i en majoritet, og nådtidens stadig mer detaljerte krav om integrering. Slik sett er det ingen prblemer med at det utvikles subkulturer, men da bør det legges vekt på at fellesskapet etablerer noen særlig tydelige felles arenaer. Utdanningssytemet, fra barnehage til universitet, er vanligvis den viktigste. I vår tid har idrett en liknende rolle.

Også religiøse samfunn kan bidra betydelig gjennom fellesskap av mennesker innenfor samme religion men fra forskjellig kulturell bakgrunn. Den nye salmeboka som lanseres i høst, vil være et av de ypperste eksemplene på en slik kuklturelt mangfoldig tekst -ogmusikk samling.

En betydelig del av identitetskonfliktene i vår tid knyttes til religion. Da blir det viktig at vi som er religiøse ledere og religiøst praktiserende finner arenaer der vi kan samhandle og leve sammen med forskjellighet. Det har vi alle treadisjoner for, slik vi også har tradisjoner for eksklusivitet og monolittisk samfunnsdanning.

Hani Assaf prøver å fange meg i en selvmosigelse siden jeg hevder at det også kan oppstå konfilkter i kulturellt mangfoldige samfunn. Desverre har han mistet poenget: Det er den monokulturelle illusjon som grunnlag for samfunnet og staten som  skaper konflikt. Som oftest ideologisk drevet forsøker den i stadige nye former å påtvinge mennesker sin eksluderende forståelse. Monokulturalisme er en illusjon fordi menenskene er forskjellige, de beveger seg og flytter og skaper ulike former for gjensidighet lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt. Derfor er undertrykkelse og i ekstreme tilfelle terror monokulturalismens historiske og aktuelle virkelighet.

Alt handler til slutt om at vi aksepterer et fellesskap der alle menensker er skapt til fellesskap av Gud og er skapt i Guds bilde slik at fellesskapet bygges på at vi i de andre ser Guds bilde slik de ser Guds bilde i oss. Derfor er det mangfoldige samfunnet nettopp ikke sekulært, men forankret i Gud.

Gå til kommentaren

Ateismens letthet

Publisert nesten 8 år siden

Jeg er glad for at mange av de som har kommentert og deltatt i denne debatten viser stor og tålmodig evne til trosforsvar og ikke lar seg imponere av lettvint ateistisk retorikk. Det er svært viktig at vi også tør av og til å argumentere kort og direkte.

Noen av dere synes jeg burde gått enda mer i direkte kommentarer til de ulike innlegg fra ny-ateister. Det kan tenkes, men jeg velger heller mer samlekommentarer slik jeg er vant til at innledere til en debatt gjør.

Jeg fastholder betegnelsen "ateismens letthet" i den betydning jeg har brukt det. Det betyr ikke at alle ateister er lettvinte eller at deres livssyn og tro - som det faktisk er selv om jeg ser at noen benekter dette - ikke har intelektuell kvalitet. Mitt anliggende har vært å påpeke at sentrale ateistiske aktører i den offentlige debatt - og også i denne debatten - mener at ateismen er basert på rasjonalitet i motsetning til religiøs og kristen tro. Men selvfølgelig finnes det ateistiske tankesystemer som er intelektuelt i ypperste klasse.

Noen av dere har hørt at jeg på P2 i dag mente at vi ikke bør kalle terroistene i Algerie "islamister", men jihadister eller det noen kjalle dem "gangsterjihadister". Poenget med dette er at islamister er betegnelse på en meget stor bevegelse innenfor islam, mens terroristene i Algerie ikke har noen legitimitet innenfor islam selv om de bruker religiøs retorikk. Dette har jeg diskutert med muslimske ledere i bl.a. Mali, Pakistan og Afghanistan.

Jeg registrer at Fragell nå ikke vil fastholde tidligere utsagn om at den høye andelen religiøse afrikanere skyldes det generelt lave utdanningsnivået i Afrika. Det er bra. Jeg har sett for mange nord-europeiske pluss britiske sekularister og ateister som i beste fall gjør en dårlig humanitær jobb, i verste fall gjør skade, fordi de ikke har tatt befolkningens religion på alvor, men betraktet deres trosuttrykk som "primitive" og i"irrasjonalle". Da betyr det vel også at han distanserer seg fra dem i den offentlige debatt som hevder at spørsmålet om å bli ateist, er et spørsmål om evne til rasjonalitet og å ta inn over seg vitenskapens kunnskap.

Det etterlyses lesverdig teologisk faglitteratur fra de siste 50 årene. Om det Guds allmakt og det ondes problem kan man begynne med Hygens bok med samme navn, Jan Olav Henriksens, professor ved MF, har flere bøker om Gudsbegrep og forståelsen av Gud, Gustav Wingren skriver systematisk om kristen tro i vår tid i f.eks. Credo fra 1974, og Bjørn Are Davidsens ulike bøker tar oppgjør med mange av ateistenes myter om Gud, kirke og kristendom. Selv har jeg fortsatt mye glede av Gustav Aulkens bok Dramaet ogch symbolerne fra 1965. En meget god bok om vitenskap og Gudstro er Francis Collins, leder av Human Genome Project: The language of God.

La meg si det slik: Listen er meget mye lenger!!

For de som måtte være interessert i mitt eget teologiske ståsted, henvises til boken Tegn til håp på Verbum, og Borg Bispedømmes nettside der en del av mine prekner og innlegg ligger ute.

Det er selvfølgelig ikke slik at mine henvisninger til personer som hjalp meg i 16-årsalderen er noe tilstrekkelig fundament for verken min eller andres tro. Mitt enkle poeng er at i 16-årsalderen da vi brytes med vår nye evne til å tolke verden, er det betydningsfullt å ha ledsagere med større innsikt enn en selv. Og det slutter ikke da. For min egen del har jeg fortsatt svært god nytte av mennesker som har større innsikt enn meg i mange spørsmål, men ny-ateistene gir meg ikke slik ny innsikt. 

Til slutt: jeg er helt enig med Davidsen som i en kritisk egen kommentar til mitt innlegg, oppforderer meg som biskop i Borg å stimulere til trosforsvar i forkynnelse og samtaler i lokalmiljøet. Det er jeg helt enig i!! Men jeg er uenig i at vi som kirke og meg som biskop ikke av og til må gi tydelige og kortfattede budskap. Som kjent står saken av og til best på spissen. Aggresjonen i motreaksjonene gir meg en indikasjon på at det var nødvendig denne gangen.

Avslutning: Den kristne kirke vet at Ordet om Kristus alltid er blitt betraktet som dårskap, vi blir derfor ikke nervøse eller truet om noen påviser paradokser og brudd med mekanisk rasjonalitet og samtidens rådende trosforestillinger som f.eks. dagens ny-ateisme eller enøyde tro på vitenskapen. 

For oss er troen på Den treenige Gud en livskraft som gir oss livstolkning, livsretning, håp og handlekraft. Og femfor alt: muligheten til å hvile i Guds altomfattende nåde og kjærlighet. Det er nok for oss, og alle inviteres inn til å være med.

Gå til kommentaren

Ateismens letthet: Observasjonen bekreftet!

Publisert nesten 8 år siden

Det er interessant å lese kommentarene! De aller fleste av dere som har valgt ateismen som tro, lever med den oppfatning at deres tro er langt mer fornuftig, rasjonell, sunn og intellektuelt holdbar enn oss som bekjenner troen på Den treenige Gud. Levi Fragells kommentar om Afrikas religiøsitet på NRK for noen måneder siden, er typisk. Afrikanere er mer religiøse enn andre fordi utdanningsnivået er lavt. Det er lettheten i dette resonnementet og at en ofte kommer frem til dette med letthet i 16 årsalderen, jfr Stærk, jeg kommenterer i mitt innlegg. Når jeg sammenholder dette med teologisk fagrefleksjon de siste 50 årene , blir lettheten enda tydeligere. Alle innvendinger dere reiser av intellektuell art, er mer enn tilfredstillende behandlet og besvart. I tillegg besvarer disse refleksjonene eksistensielle grunnspørsmål på en for mange av oss langt mer helhetligog troverdig måte enn de ulike ateistiske posisjonene. Mye godt trosforsvar fra flere av dere! Stå på! Gleder meg til debatt med Lars Gule 18.2 på Litteraturhuset i Oslo om religionens tilbakekomst!
Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere