Atle Sommerfeldt

Alder: 67
  RSS

Om Atle

Biskop i Borg bispedømme i Den norske kirke. Tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Følgere

Et bipolart verdensbilde

Publisert 28 dager siden

Modernitetens enten/eller-skjema påvirker både de som har en sterk tro på Gud og de som med sikkerhet hevder at Gud ikke finnes.

Medlemsundersøkelsen i Borg bispedømme har startet en samtale om religiøsitet i vår tid. Samtalen har hittil vært preget av hvorvidt tro kan defineres ved et enkelt ja eller nei.

Dualistisk skjema

Den svenske teologen og kulturskribenten Joel Halldorf påpeker i sin tale for Per Beskows pris i 2014 at den vestlige moderniteten er gjennomsyret av et dualistisk enten/eller-skjema, som alltid vil ha virkeligheten bestemt i ­alternativer som gjensidig utelukker hverandre.

Halldorf skriver: «Genom ­digitaliseringen har denna ­ingenjörsattityd också kommet at prägla vårt sociala samspel … inför kompleksa frågor erbjuds vi fölgjaktigligen at gilla eller rasa, som om det bara fanns två val, två svar – antigen/eller».

Denne grunnholdningen i moderniteten påvirker både de som har en sterk tro på Gud og de som med sikkerhet hevder at Gud ikke finnes. Samtalen i kjølvannet av Borg bispedømmes medlemsundersøkelse ­bekrefter dette.

Også du, Stålsett

Selv i det ellers meget prisverdige Stålsettutvalget har en forsøkt å presse­ en slik enten/eller forståelse på religionen. Her heter det: «Det kan være hensiktsmessig å ­definere livssyn slik at religion inngår som en type livssyn. En vil da ha religiøse og sekulære livssyn. Et livssyn vil bestå av det et menneske mener (min utheving) om de «største» spørs­målene i livet. Et religiøst livssyn vil som oftest innbefatte en tro på en guddommelig makt, mens et sekulært livssyn ikke vil ha en slik oppfatning. Livssyn vil ellers ha oppfatninger om menneskets plass i tilværelsen og en holdning til sentrale etiske spørsmål.»

En problematisk side av denne­ definisjonen er at den gjør religion­ til et ensidig kognitivt begrep, noe som avgrenser den religiøse virkelighet til å handle­ om et sett av dogmer, ideer og verdier. Men religion handler om så mye mer: Fellesskap i samtid, mellom generasjoner og mellom mennesker i ulike kulturer og land, om institusjonell tilstedeværelse og tilgjengelighet, om riter med symboler og praksis, samt spiritualitet alene og i ­fellesskap.

Form for praksis

Særlig galt blir det dersom en går fra denne­ helt utilstrekkelige kognitive ­definisjonen av religion, til å ­bestemme Gud. Religion er først og fremst en form for praksis som utøves ofte eller sjelden, men som alltid er innersiden av en religiøs livsholdning. I de abrahamittiske religionene er Gud på tilsvarende vis knyttet til handling og er ikke et begrep.

Kirkens, og før det den hebraiske, forståelsen av Gud er gjennomsyret av at relasjonen og oppfatningen av Gud er mangfoldig, kontekstuell og forandrer seg over tid i en person og et folks liv. Det går ikke an å sette Gud, som sprenger all menneskelig fornuft, på mekanikkens enten/eller- skjema. Da gjør man slik de franske post-moderne filosofene har påvist de siste femti årene: Gud til et produkt av menneskers forestillinger. Da er ikke Gud lenger Gud. Den jødiske, islamske og kristne tradisjonen har alltid, på ulike måter, avvist denne tilnærmingen. Gudsnavnet kunne ikke uttales, og vår egen Petter Dass skriver: «Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde». Dette er for mange mennesker en krevende tanke, men den er ikke ny. Den gjenfinnes i den hebraiske Bibelen, og hos greske filosofer.

Borgs medlemsundersøkelse viser en overraskende stabilitet i medlemmenes relasjon til Gud. For 50 år siden gjennomførte Otto Hauglin en religionssosiologisk undersøkelse i en norsk ­drabantby på Østlandet, kalt Nærby. På den tiden var rundt 95 prosent av befolkningen medlemmer i Den norske kirke, så den kan etter min mening kalles­ en medlemsundersøkelse. Hauglin finner fire forskjellige religiøse rolletyper. Den første er de overbevist troende som utgjør cirka 10 prosent.

Delvis aktive

Den neste gruppen kalles troende og omfatter 35 prosent av de spurte. De kjenne­tegnes av at de er delvis aktive, for det meste knyttet opp til livsritene. Den tredje gruppen er også på 35 prosent, og er positivt innstilt til kristendommen. De er likevel usikre på om det er noe liv etter døden, ser på Jesus som et edelt menneske og forbilde, og de deltar i livsritene. Den siste gruppen er på 20 prosent, og karakteriserer seg selv som likegyldige eller negative til kristendommen.

Nærmere enn forventet. Det er selvsagt vitenskapelig vanskelig å gjøre en direkte og ­detaljert sammenligning mellom Hauglins undersøkelse og Borgs medlemsundersøkelse fra 2019. Det er likevel slik at de tre stadiene i et menneskes forhold til Gud og kirke, basert på bruk av kirkens tjenester og oppfatninger om Gud, er nærmere Hauglins funn enn det mange hadde forventet. Medlemsundersøkelsen 2019 viser cirka 20 prosent som aktive medlemmer (den grønne gruppen), 24 prosent er støttemedlemmer med liten Gudstro og kirkelig deltagelse (den røde gruppen).

Resten (gul gruppe), 56 prosent har uregelmessig bruk og tvilende­ formuleringer om Gud. Totalt er det 15 prosent som svarer «Jeg er så sikker som jeg kan være på at Gud ikke finnes». Hvor håpløst det er å bruke våre inndelinger til å avskrive folks religiøsitet og relasjon til kirken, er tydelig når halvparten i den røde gruppen uttrykker at de vil bringe barnet sitt til dåp.

Sekulær propaganda

Det gjenkjennelige bildet fra Hauglins rolletyper er oppsiktsvekkende når en tar i betraktning 50 år med sterk sekulær propaganda i det offentlige rom.

Medlemsundersøkelsen har imidlertid et helt annet sikte enn å definere religiøse rolletyper. Tvert om er vår undersøkelse et redskap for å utvikle kommunikasjon med alle våre medlemmer slik at vi snakker det språket de snakker. For å sitere pinsedagen i Jerusalem: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?»

Hauglin ble slått av at hans ­undersøkelse viste at de fleste sin religiøsitet ikke gir seg atferdsmessige utslag utover deltagelsen i livsriter og store gudstjenester, og spør: «Kan det tenkes at det ikke er religiøse, men sosiale­ barrierer som hindrer denne gruppen å kollektivt ­manifestere sin tro? (…) Den store avstanden mellom de mange som godt kunne tenke seg å gå på et eller annet i Nærby kirke og den ­relativt lille og sosialt skjevt sammensatte gruppen som går der, er påfallende».

Samme utfordring

Det kan tenkes at disse sosiale skillene er mindre i 2019 enn i 1970, men utfordringen er på mange måter den samme: Er kirkens helhetlige kommunikasjon i gudstjeneste, kirkelige handlinger, i det offentlige rom, trosopplæring og aktiviteter slik at mennesker på ulike stadier i livet hører og ser og kjenner at kirkens virkelighet er der også for dem? Medlemmene våre sier at kirkens møte med dem i gudstjenesten oppleves inkluderende, dåp og konfirmasjon er fortsatt viktige manifestasjoner av kirkelig tilhørighet, og et stort flertall uttrykker at de hadde en positiv opplevelse forrige gang de var i kirken.

Vår oppgave i Borg bispedømme­ i årene fremover er å møte medlemmer og alle mennesker med kirkens helhetlige budskap, for å gi mennesker mulighet til å finne livsretning og livsmening med rom for tro, undring og tvil. Mennesker som lengter etter en kommunikasjon med den treenige Gud må få tillit til at Gud er tilstede og ledsager mennesker i dåpens og nattverdens handling. I dette arbeidet vil vi ikke la oss dominere av verken kristne eller ateisters forsøk på å presse livsvirkelighet og livstolkning inn i det Halldorf kaller et bipolart verdensbilde.

Atle Sommerfeldt

Biskop i Borg bispedømme

Gå til innlegget

Belastningen ved ett syn

Publisert rundt 1 måned siden

Belastningen med to syn skal ikke underslås, men belastningen med ett syn er større.

De siste ukene har de som fastholder et tradisjonelt syn på ekteskapet på ulike måter uttrykt hvor belastende det er å leve med to syn i kirken på dette området. Svein Graneruds innlegg med overskriften «Belastningen med to syn» (Vårt Land 15. juni), er et ­balansert og saklig bidrag innenfor den kirkepolitiske agendaen til «Frimodig folkekirke».

Forankret i Skrift

Det som imidlertid overses, er belastningen det hadde vært å fastsette ett syn i denne saken. Vi vet hvor krevende det var for dem som ville åpne for likekjønnet vigsel da kirken hadde ett syn. De av oss som er trygge på at det nye synet er trygt forankret i Skrift og bekjennelse, har i andre saker erfart hvordan det kan oppleves når kirkens lederskap finner ut at det bare er ett syn som gjelder. For oss ligger det i ryggmargen å akseptere ulike syn i krevende spørsmål. Selv fikk jeg ikke tjeneste i hjemmemenigheten min fordi jeg da var medlem av et politisk parti som mente annerledes enn kirken om abort, et syn jeg for øvrig var uenig med partiet i. Det bør være unødvendig å minne om de mange saker som er blitt gitt bekjennelsesstatus ned gjennom kirkens historie. Altfor ofte har dette vært brukt på spørsmål utenfor den kristne kirkes kjernebekjennelse.

Vi har også sett hvordan kirken gjennom sin historie har levd med to syn i flere spørsmål, der et av de eldste er spørsmålet om kristne kan tjenestegjøre i militæret eller en hedensk politistyrke. I Den romersk-katolske kirke har de løst ulike syn med et mangfold av bevegelser og ordner som er blitt holdt sammen av bispeembetet og den nikenske bekjennelse.

Ikke bekjennelsesspørsmål

I ­ekteskapssaken var det et kvalifisert flertall i Bispemøtet som i læreuttalelsen i 2014 fant at det ikke var tilstrekkelige argumenter mot å innføre vigsel for likekjønnede. Det var et enstemmig Bispemøte – kirkens læreorgan – som da og i 2017 fastslo, sammen med et overveldende flertall i Kirkemøtet, at dette ikke er et bekjennelsesspørsmål. Det er da heller ingen som, etter min oppfatning, har gitt en overbevisende teologisk begrunnelse for at synet på ekteskapet kan opphøyes til et bekjennelsesspørsmål i en luthersk kirke. Det er også vanskelig å se at kirkens tradisjon kan være et avgjørende argument i en luthersk kirke.

Det er dette synet på bekjennelse og kirkens enhet som gjorde det mulig for et enstemmig Bispemøte å formulere det som i den økumeniske bevegelse er kjent som konsensusvedtak. Prinsippet er at vedtaket rommer flere syn som til sammen blir det synet som den vedtaksføre forsamlingen gjør til sitt. Det er en tradisjonell kirkelig og teologisk måte å håndtere ulike syn på, og det er en annen måte å tenke beslutninger på enn det man gjør i politiske partier og forsamlinger der «vinneren tar alt».

Støtte og ryggdekning

Den norske kirke har nå to syn på ekteskapet, som også er formulert i kirkens liturgier. Ingen kan bli overrasket over at de som fastholder kirkens tradisjonelle syn blir møtt med skepsis i opinion og presse. Det er heller ikke vanskelig å forstå at dette er krevende og kan gå ut over frimodigheten, spesielt når saklig uenighet utvikler seg til hets. I en slik situasjon kan alle forvente støtte og ryggdekning fra kirkens ledelse for å hevde og praktisere sitt syn innenfor konsensusvedtaket. Det gjelder både dem som får press fra kretser i kirken og røster i andre kirkesamfunn fordi de aksepterer likekjønnet vigsel, og de som får press fra den bredere medlemsmasse, opinion og media fordi de ikke aksepterer likekjønnet vigsel eller homofilt samliv. Slik støtte er gitt i Bjørgvin de siste ukene, og i Borg ved flere tidligere anledninger. Slik vil det også være i fremtiden.

Jeg håper at «Frimodig folkekirke» vil anvende krefter og frimodighet til å bruke det brede handlingsrommet som er kirkelig og teologisk vel forankret i Kirkemøtets konsensusvedtak, og ikke uttrykker seg på en måte som gir inntrykk av at det ikke er rom for to syn på ekteskapet i Den norske kirke.

Atle Sommerfeldt

Biskop

Gå til innlegget

De plettfries åk

Publisert 6 måneder siden

Forestillingen om plettfrihet gjør lærdom umulig.

«Den lyse framtida høyrer fortida til. Dagens framtid er mørk, og ho rykkjer stadig nærmare». Det er NRKs litteraturanmelder Marta Norheim som løfter frem dette som en av fire trender i det norske litteraturåret 2018. 

Denne uroen for fremtiden gjenfinner vi i den nasjonale Ungdataundersøkelsen. I forskernes oppsummering heter det: 

«Omfanget av selvrapporterte fysiske og psykiske helseplager fortsetter å øke. Økningen er markant og gjelder både gutter og jenter og elever på ungdomsskolen og videregående. Det er mindre framtidsoptimisme. Andelen som tror at de aldri vil bli arbeidsledige har gått markert ned de siste årene, og færre enn før tror de kommer til å leve et godt og lykkelig liv».

De store spørsmålene knyttet til klimakrisen er vesentlig for å forstå ungdoms uro. Men for norske ungdommer er nok oppfatningen av press og slit i hverdagen det som bekymrer mest. Mye tyder på at forestillingen om at det er mulig å leve «perfekte» liv på alle livets og forestillingen om at det er mulig å oppnå alt en drømmer om bare en vil,  er viktige stressfaktorer for ungdom. Gapet mellom den drømte virkelighet og den faktiske hverdagen blir for stort. De som er annerledes enten det gjelder funksjonsevne, religion, skoleprestasjoner eller lever i lavinntektsfamilier blir i økende grad ekskludert og henvist til et liv i utenforskap. Etter 2018 er vi nødt til å ta inn over oss at abortdebatt, negativ omtale av økte budsjettposter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, karakteristikker av religiøse og etniske minoriteter og skrekkscenarioer om den såkalte eldrebølgen ikke bare er et sakskompleks, budsjettpost eller lovformulering. Først og fremst handler det om mennesker som opplever språkbruken blant politikere og andre i det offentlige rom, som svært belastende. Det må aldri bli oppfattet som rasjonelt å diskriminere, selv om det måtte ha en samfunnsøkonomisk begrunnelse.

Vi har i høst sett en forunderlig debatt rundt Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» Hun dokumenterer at den organiserte sivile og militære motstandsbevegelsen ikke i tilstrekkelig grad «evnet eller ønsket å mobilisere for jødene» i 1942. Samtidig sier hun at «arbeidet med denne boken har gitt meg økt respekt for de kløktige, strategiske, selvoppofrende menneskene som gikk i bresjen for å skape den norske motstanden». De største heltene i både den sivile og militære motstanden, inkludert kirken, var ikke plettfrie. Det var strategiske vurderinger som lå bak at verken kirke eller den øvrige motstandsbevegelse prioriterte å redde jødene. Dette ble forsterket av holdningen om at jødene egentlig ikke var nordmenn og våre egne, og derfor ikke kunne prioriteres. Disse to forklaringene står seg betydelig bedre enn påstanden om at de ledende motstandskretsene ikke kjente til jødeforfølgelsene som da foregikk i Europa. Forfølgelsene var et vel kjent element i den nasjonalsosialistiske ideologien og praksisen og rapportene ble gitt både til kirken og andre.

Men at våre helter i motstandsbevegelsen ikke var plettfrie og gjorde katastrofale feilvurderinger våren og høsten 1942 i møte med jødeforfølgelsene og deportasjonene, ødelegger ikke den innsatsen de faktisk gjorde for frihet og rett. Tvert om, å la være å omtale svikt, svekker troverdigheten i omtalen av deres innsats. Vi vet jo ast ingen mennesker går fri fra å gjøre feilvurderinger-

I 1947 utga Sigurd Hoel romanen «Møte ved milepelen». Romanens tema er hvordan det var mulig at så mange alminnelige nordmenn i større eller mindre grad samarbeidet med okkupasjonsmakten og deltok  eller sympatiserte med den norske nasjonalsosialismen. Romanens hovedperson er motstandsmannen med tilnavnet «Den plettfrie», som ved en selvransakende prosess ser sitt eget bidrag til at personer valgte okkupanten og nasjonalsosialismens side. Forestillingen om plettfrihet gjør lærdom umulig. I romanens avslutning heter det:

«Jeg så nazismen som vårt uekte barn … Og jeg så oss, de plettfrie, og selvrettferdige, stå der og se på dette vesenet, vårt barn av kjøtt og blod, og si:

- Vi kjenner deg ikke! Og hanen gol ...

Jeg så oss selv en gang til. Det var nutiden og fremtiden jeg så. Bak våre gjerder, innenfor våre murer, i hver vår bås lå vi og sov. Så ble vi vekket – trodde vi – av noe forferdelig som hendte … Men så gikk det bra, og så var det over, og var i grunnen en uhyggelig drøm … Vi har lagt oss over på den andre siden i båsen og sover videre.

Og noen sier, men blir ikke hørt: Våkn opp! Vi må løse det nå! Vi må forstå det nå – ellers forstår vi det aldri, da oppstår det samme en gang til, større og verre enn forrige gang. Og da våkner en sløv, søvnig menneskehet halvveis en dag, gnir seg i øynene og sier: Hva nå da? Det kan være dagen før verden går under.»

Hvis vi fortier vår tilkortkommenhet og feilvurderinger, frarøver vi oss selv muligheten til vekst, oppgjør og nye muligheter. Da er vi igjen dømt til å feile i møte med menneskeforakt og ekskludering av dem som er annerledes.  Plettfrihetens åk skaper ikke håp, men fortvilelse. Mitt ønske er at Den norske kirke i Borg kan være en aktør som viser mennesker og lokalsamfunn at sårbarhet, feilsteg og manglende plettfrihet ikke er farlig å erkjenne. Slik gir vi mennesker fremtid og håp.

Gå til innlegget

De som trekker opp stigen etter seg

Publisert 9 måneder siden

Kirken har gjennom hele sin ­historie ­kritisert de rikes overflod og ­manglende bidrag til fellesskapet.

Alle de ansvarlige politiske partiene i Norge ser med bekymring på voksende økonomisk ulikhet. Begrenset ulikhet er et umistelig gode i samfunnet vårt. Gini-koeffisienten, som måler gapet i menneskers inntekter, har økt med nesten 20 prosent siden 1980-årene.

Utestenges fra fellesskapet. 

Dette skjer i Norge, selv om landet vårt fortsatt er av de landene i verden som har lavest inntektsforskjeller, justert for omfordeling gjennom skatter og sosiale ytelser. Vi ser det samme hos som ellers i verden. De rikeste øker både formue og inntekt langt raskere enn gjennomsnittet, og betydelig raskere enn den tidelen av befolkningen som er nederst på inntekts- og formuestigen. Menneskene i denne kategorien utestenges i stadig større grad fra fellesskapet i arbeid og fritid. Bare det siste året har de 400 rikeste i Norge økt sin formue med over 14 prosent. I den andre enden av skalaen er antall barn og unge i lavinntektsfamilier tre ganger så mange som i 2001, og omfatter mer enn 100.000 personer.

I Fredrikstad melder Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon at stadig flere familier trenger ekstra hjelp til høytidene. Tilbudene om gratis utlån av ski, skøyter og annet utstyr for fritidsaktiviteter har også økende etterspørsel.

Økonomiske forskjeller er selvfølgelig ikke noe nytt i menneskehetens historie. Det er derfor ikke overraskende at bibelen og dermed kirken alltid har hatt økonomisk ulikhet som et sentralt tema. Bibelen håndterer denne utfordringen på to måter:

Berge de fattige. 

For det første understrekes fellesskapets ansvar for at de mest sårbare og marginaliserte skal sikres sine grunnleggende behov for mat, husly og helse. Bøndene skal sørge for at det er korn igjen etter høsten til de fattige og fremmede. «Enker og farløse» skal sikres livsopphold og ingen skal holdes fast i gjeldsslaveri. Å sikre fattige og utstøttes rettigheter er en helt sentral del av kongens plikt slik det for eksempel uttrykkes i Salme 72: «Kongen skal la de vergeløse i folket få sin rett, han skal berge de fattige … Han berger en fattig som roper, en stakkar som ingen hjelper. Han bryr seg om fattige og svake, han berger de fattiges liv».

Jesus lener seg på denne tradisjonen når han i liknelsen om den store dommer sier at handlinger til beste for fremmede, nakne, sultne, fengslede og tørste er å tjene Gud selv. I Bibelen overlates ikke dette til familien og den enkelte, men er en sentral oppgave for statsmakten.

For det andre rettes det skarp kritikk mot de rike som utbytter og undertrykker de fattige. Kongen skal, fortsatt i Salme 72, knuse undertrykkeren. Fortellingen i 1.Kongebok 21 om hvordan profeten Elia kritiserer og fordømmer kong Ahab er en grunnfortelling om hvordan oppsamling av rikdom på de fattiges bekostning rammes av Guds dom. Der fortelles det om hvordan profeten avdekker og fordømmer kongen, domstolen og de mektige som drepte småbonden Natan for å sikre seg jorda hans. Det er denne grunnholdningen Jesus viderefører i liknelsen om den rike mann og Lasarus der den rike fordømmes for sin manglende vilje til å dele med Lasarus i deres jordiske liv. I denne liknelsen er det ikke måten den rike mannen har skaffet seg inntekten på som er i fokus, men den store forskjellen.

Strider mot Bibelen. 

Et samfunn der mennesker fratas og mangler grunnleggende goder, strider mot Bibelens forståelse av et godt samfunn. Det samme gjør store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste. Kirken har derfor gjennom hele sin historie arbeidet med å løfte fattige ut av fattigdom og kritisert de rikes overflod og manglende bidrag til fellesskapet. Særlig alvorlig er det når de som har oppnådd god velstand trekker opp stigen etter seg og lar andre forbli i fattigdom og fortvilelse.

Kirker og diakonale organisasjoner inviterer i november til Rettferdskonferansen i Oslo. Dette gjør vi fordi arbeidet mot de økte økonomiske ulikhetene globalt og i Norge må være like viktig for kirkene i dag som det er i bibelen. I Bibelen og kirkens etiske tradisjon er dette et av de aller mest sentrale verdispørsmålene. Kirken må også i vår tid utfordre makthavere i politikk og næringsliv til å bidra til en bedre fordeling, slik Jesus gjorde.

Gå til innlegget

Berettiget til å mene

Publisert rundt 1 år siden

Nils August ­Andresen ­anklager kirken for å være «overmannet av neste­kjærlighet»? Ja, gid det var så vel.

Nils August Andresen hevder i Vårt Land 5. juli at kirken uttaler seg om «saker den ikke har kompe­tanse eller forutsetninger for å uttale seg i». I tillegg er «­kirken så overmannet av neste­kjærlighet og Frp-forakt, at de ikke innser at de er venstrevridde­». Andresen er redaktør av Minerva, et ­stimulerende tidsskrift som ofte bidrar med viktige og interessante perspektiver på aktuelle samfunnsspørsmål. Men når det gjelder vurderinger av kirkens samfunnsengasjement, er ikke refleksjonsnivået imponerende.

Andresen skaper et inntrykk av at kirken uttaler seg i hytt og gevær om små og store samfunnsspørsmål. Dette medfører ikke riktighet. Uttalelser og posisjoner er konsentrert om de store spørsmålene knyttet til menneske­verd og forvaltning av skaperverket, konkretisert primært i flyktningspørsmål, klima­politikk, global økonomisk politikk og familiepolitikk. I tillegg kommer uttalelser knyttet til spesielle land og konflikter.

Dette er ikke små og perifere spørsmål i menneskers livsvilkår i vår tid og de representerer en liten del av den politiske agendaen.

Den norske kirkes posisjoner er ikke formet av partipolitiske vurderinger, slik Andresen ­antyder. Dette er kort og godt ikke riktig. Temaene og posisjonene er utformet i nært samarbeid med faglig spesialiserte kirkelige organisasjoner i Norge og globalt, kirker og økumeniske organisasjoner i andre land og kompetansemiljøer innenfor de ulike fagfeltene nasjonalt og globalt. De to temaene som Andresen de senere årene har irritert seg mest over – klimapolitikken og flyktning- og innvandringspolitikken – gjenspeiler Den norske kirkes globale nettverk som selvfølgelig ikke bestemmes av det partipolitiske terrenget i Norge eller «forakt» for Frp.

Et perspektiv nedenfra. Dette­ globale, kirkelige nettverkets kompetanse i de aktuelle sakene­ står ikke tilbake for den kompe­tansen vi møter i den norske samfunnsdebatten. Kompetansen er basert både på etiske og teologiske vurderinger og fremfor alt på et perspektiv nedenfra der disse utfordringene erfares kritisk. Dette perspektivet spiller en heller liten rolle i den norske samfunnsdebatten.

Den norske kirkes synspunkter gjenfinnes dessuten i grupperinger i de fleste partiene i Norge og kan vanskelig plasseres langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen i norsk politikk. Det mest kritiserte har vært motstanden mot økt olje og gassutvinning i sårbare områder. Posisjonen kan selvfølgelig debatteres og det er rom for uenighet i løsningene, men venstreorientert er det neppe­, godt illustrert av siste landsmøte i Unge Høyre.

Et kirkelig samfunnsengasjement representerer ikke noe nytt i kirkens historie. Temakretsene er gjenkjennelige både i teologisk refleksjon og samfunnsmessig praksis. Det er heller ikke noe nytt at makthavere av ulik politisk farge og andre eliter er ubekvemme med kirkens posisjoner.

Etikere og kirkeledere i alle teologiske fagmiljøer nasjonalt og globalt arbeider kontinuerlig med hvordan vår intuitive forpliktelse på det dobbelte kjærlighetsbudet skal utvikles og konkretiseres i møte med livsfølelse­ og levekår i vår tid. ­Antydninger om en naivistisk og følelsesstyrt kirke som bare repeterer bibelvers og ikke forholder seg til den komplekse samfunnsvirkeligheten, er derfor lite treffende.

Som regional biskop utfoldes mitt samfunnsengasjement i hoved­sak i møte med aktører i lokalsamfunnet. De etterspør en kirke som er med å skape gode lokalsamfunn i møte med utfordringer knyttet til inkludering, oppfylling av klimaplaner og arbeidet med å sikre gode levekår for alle, ikke minst barn og unge. Min erfaring er at den kommunale ledelse, uavhengig av parti, ser kirken som en god og relevant samtale- og handlingspartner.

I tiden fremover vil det være interessant å se om FNs bærekraftmål kan danne et felles rammeverk der lokalpolitikken og lokalkirken kan møtes for samfunnsbygging lokalt. Bærekraftmålene frontes som kjent ikke minst av Høyres leder og Norges statsminister.

Ord og sakrament. Tar så samfunnsengasjementet overhånd i kirkens arbeid? Langt derifra! Den største delen av ­arbeidet, også biskopenes, handler om å forvalte Ord og sakrament, ledsage mennesker i deres store livsbegivenheter og lære barn og unge om kirkens tro. Er det rom for uenighet? Ja, også med biskoper og Kirkemøte.

Er vi «overmannet av nestekjærlighet»? Til det vil jeg svare: Gid det var så vel. Men om samfunnsaktører oppfatter at Den norske kirke fremmer nestekjærlighet og godhet i samfunnsdebatten, er vi i alle fall på rett vei.

Trykket i Vårt Land 7. juli 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
26 dager siden / 8366 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6320 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5234 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3367 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2646 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2165 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1985 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1739 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1714 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1570 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere