Atle Sommerfeldt

Alder: 68
  RSS

Om Atle

Biskop i Borg bispedømme i Den norske kirke. Tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Følgere

Et nødvendig oppgjør

Publisert 4 måneder siden

Alv Magnus plasserer seg selv i en ren og fin hveteåker, og ser ugresset alle andre steder.

I oppslag i Dagen og Vårt Land forsøkes det å skape et inntrykk av at jeg har ­advart mot å benytte Alv ­Magnus som predikant i Den norske ­kirke i Borg fordi han løftet frem ­muligheten for å bli avvist i Guds dom og gå fortapt. Dette er ikke riktig.

Opp til Gud

Ingen av oss fortjener frelsen. Det er opp til Gud å gi oss plass i sitt himmelske rike. For å sitere fra min egen visitas­preken i Løken kirke i fjor, der jeg løftet frem et aktuelt eksempel på at vi er bundet i synd, urett og ondskap og ikke har rett på Guds nåde: «Det er liten plass i Guds fang for de av oss som er ansvarlig for økosystemets – Guds ­skaperverks – kollaps, og lidelsen påført millioner av ­mennesker slik at jeg skal kunne beholde og utvikle min og vår velstand. Uretten jeg er ansvarlig for bærer jeg med meg».

Uten muligheten for at Gud kan avvise meg i dommen, blir Guds nåde en rettighet og ikke en gave. Da forsvinner både lovens rette bruk og evangeliets kjerne. Hva Gud vil gjøre i dommen er Guds ansvar alene, og noe verken jeg eller andre har innsikt i. Og godt er det. Jeg må holde meg til at Jesus har dødd og oppstått for å kunne gi meg og hele menneskeheten og skaperverket mulighet til frelse, forløsning og salighet.

På Guds vegne

Min ­advarsel mot den forkynnelsen som Alv Magnus representerer og som ble utløst av varsling fra lokal­kirken, handler derimot om at predikanten påtar seg rollen som Gud og dømmer de som har konkrete oppfatninger i ­enkeltspørsmål til helvete. ­Dette gjorde ­Magnus i Tomb kirke, på tross av at ­hovedpoenget i Jesu ­liknelse nettopp er at skillet ­mellom ­hveten og ugresset tilhører Guds endelig dom, og ikke er opp til oss. Liknelsen er en del av Jesu oppgjør med religiøse ledere i 
sin samtid som på Guds ­vegne definerte noen mennesker innenfor og andre utenfor.

I den aktuelle prekenen ­dømmer Magnus også mennesker som har transseksuell eller homofil legning til helvete. Det er videre uklart hva som skjer med de besteforeldre og foreldre som har barn og barnebarn som lever i samboerskap og som ikke fordømmer dem, men i praksis aksepterer deres valg selv om de er uenig.

Fortapelsens mulighet

Min åndelige dannelse i de ­avgjørende tenårene fant i all hovedsak sted i Skole­laget, den gang trygt ­forankret i indre­misjonsbevegelsen i Norge. Jeg kan ikke huske at vi noen gang ble utsatt for en ­forkynnelse som sendte ­mennesker med ­konkrete meninger, syns­punkter og ­legninger til ­helvete. Og det ­manglet ikke på ­uenighet med predikantene 
om ­enkeltspørsmål. Når for­tapelsens mulighet ble forkynt, ­inkluderte alltid predikanten 
seg selv og sitt.

I tråd med den helt grunn­leggende lutherske antropologien ble det forkynt at vi alle, også vi som var ledere og etter hvert forkynnere i Laget, sto­ ­under Guds dom og trengte Guds nåde – hver eneste dag. Vi ble oppdratt til å se bjelken i vårt eget øye og ikke fokusere på flisen i vår nestes. For mange av oss ble Bo Giertz' roman Stein­grunnen en viktig veiviser i møte med ulike åndelige strømninger som ikke hold fast ved skillet mellom lov og evangelium og som ofte nedskrev sakramentenes sentrale rolle.

Sendes til helvete

I Magnus sin preken finner jeg dessverre ikke spor av dette. Tvert om er det de som mener og er annerledes enn Magnus som sendes til ­helvete – hvis de ikke omvender seg og mener og blir som ham. I en slik type forkynnelse står ­predikanten trygt plassert i en ren og fin hveteåker, og ser ­ugresset alle andre steder. I en luthersk teologi vet vi at dette ikke er sant. Også Alv Magnus, som ­biskoper og general­sekretærer, er en åker der hvete og ugress vokser og gror samtidig. Det er derfor vi har ­behov for Guds nåde hver eneste dag. Vi er samtidig synder og rettferdig – rettferdiggjort av Guds verk i Jesus Kristus.

Det er derfor med betydelig forbauselse jeg ser at ­lutherske organisasjonsledere går god for forkynnelsen til Magnus. ­Heldigvis har jeg ingen grunn til å tro at dette er representativt for forkynnelsen på bedehusene 
tilknyttet Den norske kirke i 
Borg bispedømme.

Kjent praksis

Det hevdes at det er uvanlig at en biskop advarer mot en bestemt forkynner. Det er nok en praksis som er langt mer kjent fra legmanns­organisasjonene, og som flere av oss har erfart. Jeg vil imidlertid håpe og tro at ­biskoper også tidligere har advart mot p­redikanter som for eksempel 
forkynner gjendåp og ulike ­
former for herlighets­teologi og usunn helbredelsesfor-
kynnelse – i den utstrekning de har ønsket å forkynne i Den ­norske kirke.

Andre mener at jeg ­heller ­burde brukt samtalen og ­dialogens vei. I dette tilfelle har det vært ­kommunikasjon med Alv ­Magnus både lokalt og fra meg, uten at Magnus har vist noen vilje til å anerkjenne overtrampene i denne prekenen. Jeg må da anta at den er ­representativ for hans teologi og forkynnelse. Nettopp hans sentrale posisjon gjør det nødvendig å ta et oppgjør med denne type forkynnelse. Der­imot vil jeg svært gjerne fortsette ­dialogen om forkynnelse og spiritualitet med dagens ­ledelse i Ungdom i Oppdrag, slik vi ­allerede er enige om.

Stort ansvar

De som nå ­prøver å gjøre dette opp­gjøret med ­ubibelsk forkynnelse til en ­kirkepolitisk markerings-
sak ­bærer et stort ­ansvar over-
for de menneskene som denne type ­forkynnelse har støtt og støter ut av kirkens fellesskap. ­Eksemplene på de som har ­mistet troen på ­Jesus etter å ha blitt dømt av ­predikanter til ­helvetes ild for handlinger og holdninger, er ­dessverre altfor mange. I Borg ­bispedømme skal mennesker være trygge på at dette utsettes de ikke for i våre kirker.

Atle Sommerfeldt

Biskop i Borg

Gå til innlegget

Et bipolart verdensbilde

Publisert 6 måneder siden

Modernitetens enten/eller-skjema påvirker både de som har en sterk tro på Gud og de som med sikkerhet hevder at Gud ikke finnes.

Medlemsundersøkelsen i Borg bispedømme har startet en samtale om religiøsitet i vår tid. Samtalen har hittil vært preget av hvorvidt tro kan defineres ved et enkelt ja eller nei.

Dualistisk skjema

Den svenske teologen og kulturskribenten Joel Halldorf påpeker i sin tale for Per Beskows pris i 2014 at den vestlige moderniteten er gjennomsyret av et dualistisk enten/eller-skjema, som alltid vil ha virkeligheten bestemt i ­alternativer som gjensidig utelukker hverandre.

Halldorf skriver: «Genom ­digitaliseringen har denna ­ingenjörsattityd också kommet at prägla vårt sociala samspel … inför kompleksa frågor erbjuds vi fölgjaktigligen at gilla eller rasa, som om det bara fanns två val, två svar – antigen/eller».

Denne grunnholdningen i moderniteten påvirker både de som har en sterk tro på Gud og de som med sikkerhet hevder at Gud ikke finnes. Samtalen i kjølvannet av Borg bispedømmes medlemsundersøkelse ­bekrefter dette.

Også du, Stålsett

Selv i det ellers meget prisverdige Stålsettutvalget har en forsøkt å presse­ en slik enten/eller forståelse på religionen. Her heter det: «Det kan være hensiktsmessig å ­definere livssyn slik at religion inngår som en type livssyn. En vil da ha religiøse og sekulære livssyn. Et livssyn vil bestå av det et menneske mener (min utheving) om de «største» spørs­målene i livet. Et religiøst livssyn vil som oftest innbefatte en tro på en guddommelig makt, mens et sekulært livssyn ikke vil ha en slik oppfatning. Livssyn vil ellers ha oppfatninger om menneskets plass i tilværelsen og en holdning til sentrale etiske spørsmål.»

En problematisk side av denne­ definisjonen er at den gjør religion­ til et ensidig kognitivt begrep, noe som avgrenser den religiøse virkelighet til å handle­ om et sett av dogmer, ideer og verdier. Men religion handler om så mye mer: Fellesskap i samtid, mellom generasjoner og mellom mennesker i ulike kulturer og land, om institusjonell tilstedeværelse og tilgjengelighet, om riter med symboler og praksis, samt spiritualitet alene og i ­fellesskap.

Form for praksis

Særlig galt blir det dersom en går fra denne­ helt utilstrekkelige kognitive ­definisjonen av religion, til å ­bestemme Gud. Religion er først og fremst en form for praksis som utøves ofte eller sjelden, men som alltid er innersiden av en religiøs livsholdning. I de abrahamittiske religionene er Gud på tilsvarende vis knyttet til handling og er ikke et begrep.

Kirkens, og før det den hebraiske, forståelsen av Gud er gjennomsyret av at relasjonen og oppfatningen av Gud er mangfoldig, kontekstuell og forandrer seg over tid i en person og et folks liv. Det går ikke an å sette Gud, som sprenger all menneskelig fornuft, på mekanikkens enten/eller- skjema. Da gjør man slik de franske post-moderne filosofene har påvist de siste femti årene: Gud til et produkt av menneskers forestillinger. Da er ikke Gud lenger Gud. Den jødiske, islamske og kristne tradisjonen har alltid, på ulike måter, avvist denne tilnærmingen. Gudsnavnet kunne ikke uttales, og vår egen Petter Dass skriver: «Gud er Gud om alle mann var døde, Gud er Gud om alle land lå øde». Dette er for mange mennesker en krevende tanke, men den er ikke ny. Den gjenfinnes i den hebraiske Bibelen, og hos greske filosofer.

Borgs medlemsundersøkelse viser en overraskende stabilitet i medlemmenes relasjon til Gud. For 50 år siden gjennomførte Otto Hauglin en religionssosiologisk undersøkelse i en norsk ­drabantby på Østlandet, kalt Nærby. På den tiden var rundt 95 prosent av befolkningen medlemmer i Den norske kirke, så den kan etter min mening kalles­ en medlemsundersøkelse. Hauglin finner fire forskjellige religiøse rolletyper. Den første er de overbevist troende som utgjør cirka 10 prosent.

Delvis aktive

Den neste gruppen kalles troende og omfatter 35 prosent av de spurte. De kjenne­tegnes av at de er delvis aktive, for det meste knyttet opp til livsritene. Den tredje gruppen er også på 35 prosent, og er positivt innstilt til kristendommen. De er likevel usikre på om det er noe liv etter døden, ser på Jesus som et edelt menneske og forbilde, og de deltar i livsritene. Den siste gruppen er på 20 prosent, og karakteriserer seg selv som likegyldige eller negative til kristendommen.

Nærmere enn forventet. Det er selvsagt vitenskapelig vanskelig å gjøre en direkte og ­detaljert sammenligning mellom Hauglins undersøkelse og Borgs medlemsundersøkelse fra 2019. Det er likevel slik at de tre stadiene i et menneskes forhold til Gud og kirke, basert på bruk av kirkens tjenester og oppfatninger om Gud, er nærmere Hauglins funn enn det mange hadde forventet. Medlemsundersøkelsen 2019 viser cirka 20 prosent som aktive medlemmer (den grønne gruppen), 24 prosent er støttemedlemmer med liten Gudstro og kirkelig deltagelse (den røde gruppen).

Resten (gul gruppe), 56 prosent har uregelmessig bruk og tvilende­ formuleringer om Gud. Totalt er det 15 prosent som svarer «Jeg er så sikker som jeg kan være på at Gud ikke finnes». Hvor håpløst det er å bruke våre inndelinger til å avskrive folks religiøsitet og relasjon til kirken, er tydelig når halvparten i den røde gruppen uttrykker at de vil bringe barnet sitt til dåp.

Sekulær propaganda

Det gjenkjennelige bildet fra Hauglins rolletyper er oppsiktsvekkende når en tar i betraktning 50 år med sterk sekulær propaganda i det offentlige rom.

Medlemsundersøkelsen har imidlertid et helt annet sikte enn å definere religiøse rolletyper. Tvert om er vår undersøkelse et redskap for å utvikle kommunikasjon med alle våre medlemmer slik at vi snakker det språket de snakker. For å sitere pinsedagen i Jerusalem: «Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan kan da hver enkelt av oss høre sitt eget morsmål?»

Hauglin ble slått av at hans ­undersøkelse viste at de fleste sin religiøsitet ikke gir seg atferdsmessige utslag utover deltagelsen i livsriter og store gudstjenester, og spør: «Kan det tenkes at det ikke er religiøse, men sosiale­ barrierer som hindrer denne gruppen å kollektivt ­manifestere sin tro? (…) Den store avstanden mellom de mange som godt kunne tenke seg å gå på et eller annet i Nærby kirke og den ­relativt lille og sosialt skjevt sammensatte gruppen som går der, er påfallende».

Samme utfordring

Det kan tenkes at disse sosiale skillene er mindre i 2019 enn i 1970, men utfordringen er på mange måter den samme: Er kirkens helhetlige kommunikasjon i gudstjeneste, kirkelige handlinger, i det offentlige rom, trosopplæring og aktiviteter slik at mennesker på ulike stadier i livet hører og ser og kjenner at kirkens virkelighet er der også for dem? Medlemmene våre sier at kirkens møte med dem i gudstjenesten oppleves inkluderende, dåp og konfirmasjon er fortsatt viktige manifestasjoner av kirkelig tilhørighet, og et stort flertall uttrykker at de hadde en positiv opplevelse forrige gang de var i kirken.

Vår oppgave i Borg bispedømme­ i årene fremover er å møte medlemmer og alle mennesker med kirkens helhetlige budskap, for å gi mennesker mulighet til å finne livsretning og livsmening med rom for tro, undring og tvil. Mennesker som lengter etter en kommunikasjon med den treenige Gud må få tillit til at Gud er tilstede og ledsager mennesker i dåpens og nattverdens handling. I dette arbeidet vil vi ikke la oss dominere av verken kristne eller ateisters forsøk på å presse livsvirkelighet og livstolkning inn i det Halldorf kaller et bipolart verdensbilde.

Atle Sommerfeldt

Biskop i Borg bispedømme

Gå til innlegget

Belastningen ved ett syn

Publisert 6 måneder siden

Belastningen med to syn skal ikke underslås, men belastningen med ett syn er større.

De siste ukene har de som fastholder et tradisjonelt syn på ekteskapet på ulike måter uttrykt hvor belastende det er å leve med to syn i kirken på dette området. Svein Graneruds innlegg med overskriften «Belastningen med to syn» (Vårt Land 15. juni), er et ­balansert og saklig bidrag innenfor den kirkepolitiske agendaen til «Frimodig folkekirke».

Forankret i Skrift

Det som imidlertid overses, er belastningen det hadde vært å fastsette ett syn i denne saken. Vi vet hvor krevende det var for dem som ville åpne for likekjønnet vigsel da kirken hadde ett syn. De av oss som er trygge på at det nye synet er trygt forankret i Skrift og bekjennelse, har i andre saker erfart hvordan det kan oppleves når kirkens lederskap finner ut at det bare er ett syn som gjelder. For oss ligger det i ryggmargen å akseptere ulike syn i krevende spørsmål. Selv fikk jeg ikke tjeneste i hjemmemenigheten min fordi jeg da var medlem av et politisk parti som mente annerledes enn kirken om abort, et syn jeg for øvrig var uenig med partiet i. Det bør være unødvendig å minne om de mange saker som er blitt gitt bekjennelsesstatus ned gjennom kirkens historie. Altfor ofte har dette vært brukt på spørsmål utenfor den kristne kirkes kjernebekjennelse.

Vi har også sett hvordan kirken gjennom sin historie har levd med to syn i flere spørsmål, der et av de eldste er spørsmålet om kristne kan tjenestegjøre i militæret eller en hedensk politistyrke. I Den romersk-katolske kirke har de løst ulike syn med et mangfold av bevegelser og ordner som er blitt holdt sammen av bispeembetet og den nikenske bekjennelse.

Ikke bekjennelsesspørsmål

I ­ekteskapssaken var det et kvalifisert flertall i Bispemøtet som i læreuttalelsen i 2014 fant at det ikke var tilstrekkelige argumenter mot å innføre vigsel for likekjønnede. Det var et enstemmig Bispemøte – kirkens læreorgan – som da og i 2017 fastslo, sammen med et overveldende flertall i Kirkemøtet, at dette ikke er et bekjennelsesspørsmål. Det er da heller ingen som, etter min oppfatning, har gitt en overbevisende teologisk begrunnelse for at synet på ekteskapet kan opphøyes til et bekjennelsesspørsmål i en luthersk kirke. Det er også vanskelig å se at kirkens tradisjon kan være et avgjørende argument i en luthersk kirke.

Det er dette synet på bekjennelse og kirkens enhet som gjorde det mulig for et enstemmig Bispemøte å formulere det som i den økumeniske bevegelse er kjent som konsensusvedtak. Prinsippet er at vedtaket rommer flere syn som til sammen blir det synet som den vedtaksføre forsamlingen gjør til sitt. Det er en tradisjonell kirkelig og teologisk måte å håndtere ulike syn på, og det er en annen måte å tenke beslutninger på enn det man gjør i politiske partier og forsamlinger der «vinneren tar alt».

Støtte og ryggdekning

Den norske kirke har nå to syn på ekteskapet, som også er formulert i kirkens liturgier. Ingen kan bli overrasket over at de som fastholder kirkens tradisjonelle syn blir møtt med skepsis i opinion og presse. Det er heller ikke vanskelig å forstå at dette er krevende og kan gå ut over frimodigheten, spesielt når saklig uenighet utvikler seg til hets. I en slik situasjon kan alle forvente støtte og ryggdekning fra kirkens ledelse for å hevde og praktisere sitt syn innenfor konsensusvedtaket. Det gjelder både dem som får press fra kretser i kirken og røster i andre kirkesamfunn fordi de aksepterer likekjønnet vigsel, og de som får press fra den bredere medlemsmasse, opinion og media fordi de ikke aksepterer likekjønnet vigsel eller homofilt samliv. Slik støtte er gitt i Bjørgvin de siste ukene, og i Borg ved flere tidligere anledninger. Slik vil det også være i fremtiden.

Jeg håper at «Frimodig folkekirke» vil anvende krefter og frimodighet til å bruke det brede handlingsrommet som er kirkelig og teologisk vel forankret i Kirkemøtets konsensusvedtak, og ikke uttrykker seg på en måte som gir inntrykk av at det ikke er rom for to syn på ekteskapet i Den norske kirke.

Atle Sommerfeldt

Biskop

Gå til innlegget

De plettfries åk

Publisert 11 måneder siden

Forestillingen om plettfrihet gjør lærdom umulig.

«Den lyse framtida høyrer fortida til. Dagens framtid er mørk, og ho rykkjer stadig nærmare». Det er NRKs litteraturanmelder Marta Norheim som løfter frem dette som en av fire trender i det norske litteraturåret 2018. 

Denne uroen for fremtiden gjenfinner vi i den nasjonale Ungdataundersøkelsen. I forskernes oppsummering heter det: 

«Omfanget av selvrapporterte fysiske og psykiske helseplager fortsetter å øke. Økningen er markant og gjelder både gutter og jenter og elever på ungdomsskolen og videregående. Det er mindre framtidsoptimisme. Andelen som tror at de aldri vil bli arbeidsledige har gått markert ned de siste årene, og færre enn før tror de kommer til å leve et godt og lykkelig liv».

De store spørsmålene knyttet til klimakrisen er vesentlig for å forstå ungdoms uro. Men for norske ungdommer er nok oppfatningen av press og slit i hverdagen det som bekymrer mest. Mye tyder på at forestillingen om at det er mulig å leve «perfekte» liv på alle livets og forestillingen om at det er mulig å oppnå alt en drømmer om bare en vil,  er viktige stressfaktorer for ungdom. Gapet mellom den drømte virkelighet og den faktiske hverdagen blir for stort. De som er annerledes enten det gjelder funksjonsevne, religion, skoleprestasjoner eller lever i lavinntektsfamilier blir i økende grad ekskludert og henvist til et liv i utenforskap. Etter 2018 er vi nødt til å ta inn over oss at abortdebatt, negativ omtale av økte budsjettposter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, karakteristikker av religiøse og etniske minoriteter og skrekkscenarioer om den såkalte eldrebølgen ikke bare er et sakskompleks, budsjettpost eller lovformulering. Først og fremst handler det om mennesker som opplever språkbruken blant politikere og andre i det offentlige rom, som svært belastende. Det må aldri bli oppfattet som rasjonelt å diskriminere, selv om det måtte ha en samfunnsøkonomisk begrunnelse.

Vi har i høst sett en forunderlig debatt rundt Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» Hun dokumenterer at den organiserte sivile og militære motstandsbevegelsen ikke i tilstrekkelig grad «evnet eller ønsket å mobilisere for jødene» i 1942. Samtidig sier hun at «arbeidet med denne boken har gitt meg økt respekt for de kløktige, strategiske, selvoppofrende menneskene som gikk i bresjen for å skape den norske motstanden». De største heltene i både den sivile og militære motstanden, inkludert kirken, var ikke plettfrie. Det var strategiske vurderinger som lå bak at verken kirke eller den øvrige motstandsbevegelse prioriterte å redde jødene. Dette ble forsterket av holdningen om at jødene egentlig ikke var nordmenn og våre egne, og derfor ikke kunne prioriteres. Disse to forklaringene står seg betydelig bedre enn påstanden om at de ledende motstandskretsene ikke kjente til jødeforfølgelsene som da foregikk i Europa. Forfølgelsene var et vel kjent element i den nasjonalsosialistiske ideologien og praksisen og rapportene ble gitt både til kirken og andre.

Men at våre helter i motstandsbevegelsen ikke var plettfrie og gjorde katastrofale feilvurderinger våren og høsten 1942 i møte med jødeforfølgelsene og deportasjonene, ødelegger ikke den innsatsen de faktisk gjorde for frihet og rett. Tvert om, å la være å omtale svikt, svekker troverdigheten i omtalen av deres innsats. Vi vet jo ast ingen mennesker går fri fra å gjøre feilvurderinger-

I 1947 utga Sigurd Hoel romanen «Møte ved milepelen». Romanens tema er hvordan det var mulig at så mange alminnelige nordmenn i større eller mindre grad samarbeidet med okkupasjonsmakten og deltok  eller sympatiserte med den norske nasjonalsosialismen. Romanens hovedperson er motstandsmannen med tilnavnet «Den plettfrie», som ved en selvransakende prosess ser sitt eget bidrag til at personer valgte okkupanten og nasjonalsosialismens side. Forestillingen om plettfrihet gjør lærdom umulig. I romanens avslutning heter det:

«Jeg så nazismen som vårt uekte barn … Og jeg så oss, de plettfrie, og selvrettferdige, stå der og se på dette vesenet, vårt barn av kjøtt og blod, og si:

- Vi kjenner deg ikke! Og hanen gol ...

Jeg så oss selv en gang til. Det var nutiden og fremtiden jeg så. Bak våre gjerder, innenfor våre murer, i hver vår bås lå vi og sov. Så ble vi vekket – trodde vi – av noe forferdelig som hendte … Men så gikk det bra, og så var det over, og var i grunnen en uhyggelig drøm … Vi har lagt oss over på den andre siden i båsen og sover videre.

Og noen sier, men blir ikke hørt: Våkn opp! Vi må løse det nå! Vi må forstå det nå – ellers forstår vi det aldri, da oppstår det samme en gang til, større og verre enn forrige gang. Og da våkner en sløv, søvnig menneskehet halvveis en dag, gnir seg i øynene og sier: Hva nå da? Det kan være dagen før verden går under.»

Hvis vi fortier vår tilkortkommenhet og feilvurderinger, frarøver vi oss selv muligheten til vekst, oppgjør og nye muligheter. Da er vi igjen dømt til å feile i møte med menneskeforakt og ekskludering av dem som er annerledes.  Plettfrihetens åk skaper ikke håp, men fortvilelse. Mitt ønske er at Den norske kirke i Borg kan være en aktør som viser mennesker og lokalsamfunn at sårbarhet, feilsteg og manglende plettfrihet ikke er farlig å erkjenne. Slik gir vi mennesker fremtid og håp.

Gå til innlegget

De som trekker opp stigen etter seg

Publisert rundt 1 år siden

Kirken har gjennom hele sin ­historie ­kritisert de rikes overflod og ­manglende bidrag til fellesskapet.

Alle de ansvarlige politiske partiene i Norge ser med bekymring på voksende økonomisk ulikhet. Begrenset ulikhet er et umistelig gode i samfunnet vårt. Gini-koeffisienten, som måler gapet i menneskers inntekter, har økt med nesten 20 prosent siden 1980-årene.

Utestenges fra fellesskapet. 

Dette skjer i Norge, selv om landet vårt fortsatt er av de landene i verden som har lavest inntektsforskjeller, justert for omfordeling gjennom skatter og sosiale ytelser. Vi ser det samme hos som ellers i verden. De rikeste øker både formue og inntekt langt raskere enn gjennomsnittet, og betydelig raskere enn den tidelen av befolkningen som er nederst på inntekts- og formuestigen. Menneskene i denne kategorien utestenges i stadig større grad fra fellesskapet i arbeid og fritid. Bare det siste året har de 400 rikeste i Norge økt sin formue med over 14 prosent. I den andre enden av skalaen er antall barn og unge i lavinntektsfamilier tre ganger så mange som i 2001, og omfatter mer enn 100.000 personer.

I Fredrikstad melder Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon at stadig flere familier trenger ekstra hjelp til høytidene. Tilbudene om gratis utlån av ski, skøyter og annet utstyr for fritidsaktiviteter har også økende etterspørsel.

Økonomiske forskjeller er selvfølgelig ikke noe nytt i menneskehetens historie. Det er derfor ikke overraskende at bibelen og dermed kirken alltid har hatt økonomisk ulikhet som et sentralt tema. Bibelen håndterer denne utfordringen på to måter:

Berge de fattige. 

For det første understrekes fellesskapets ansvar for at de mest sårbare og marginaliserte skal sikres sine grunnleggende behov for mat, husly og helse. Bøndene skal sørge for at det er korn igjen etter høsten til de fattige og fremmede. «Enker og farløse» skal sikres livsopphold og ingen skal holdes fast i gjeldsslaveri. Å sikre fattige og utstøttes rettigheter er en helt sentral del av kongens plikt slik det for eksempel uttrykkes i Salme 72: «Kongen skal la de vergeløse i folket få sin rett, han skal berge de fattige … Han berger en fattig som roper, en stakkar som ingen hjelper. Han bryr seg om fattige og svake, han berger de fattiges liv».

Jesus lener seg på denne tradisjonen når han i liknelsen om den store dommer sier at handlinger til beste for fremmede, nakne, sultne, fengslede og tørste er å tjene Gud selv. I Bibelen overlates ikke dette til familien og den enkelte, men er en sentral oppgave for statsmakten.

For det andre rettes det skarp kritikk mot de rike som utbytter og undertrykker de fattige. Kongen skal, fortsatt i Salme 72, knuse undertrykkeren. Fortellingen i 1.Kongebok 21 om hvordan profeten Elia kritiserer og fordømmer kong Ahab er en grunnfortelling om hvordan oppsamling av rikdom på de fattiges bekostning rammes av Guds dom. Der fortelles det om hvordan profeten avdekker og fordømmer kongen, domstolen og de mektige som drepte småbonden Natan for å sikre seg jorda hans. Det er denne grunnholdningen Jesus viderefører i liknelsen om den rike mann og Lasarus der den rike fordømmes for sin manglende vilje til å dele med Lasarus i deres jordiske liv. I denne liknelsen er det ikke måten den rike mannen har skaffet seg inntekten på som er i fokus, men den store forskjellen.

Strider mot Bibelen. 

Et samfunn der mennesker fratas og mangler grunnleggende goder, strider mot Bibelens forståelse av et godt samfunn. Det samme gjør store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste. Kirken har derfor gjennom hele sin historie arbeidet med å løfte fattige ut av fattigdom og kritisert de rikes overflod og manglende bidrag til fellesskapet. Særlig alvorlig er det når de som har oppnådd god velstand trekker opp stigen etter seg og lar andre forbli i fattigdom og fortvilelse.

Kirker og diakonale organisasjoner inviterer i november til Rettferdskonferansen i Oslo. Dette gjør vi fordi arbeidet mot de økte økonomiske ulikhetene globalt og i Norge må være like viktig for kirkene i dag som det er i bibelen. I Bibelen og kirkens etiske tradisjon er dette et av de aller mest sentrale verdispørsmålene. Kirken må også i vår tid utfordre makthavere i politikk og næringsliv til å bidra til en bedre fordeling, slik Jesus gjorde.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
17 dager siden / 5250 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
15 dager siden / 3717 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
16 dager siden / 1268 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1129 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
11 dager siden / 972 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
4 dager siden / 913 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
21 dager siden / 898 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere