Atle Sommerfeldt

Alder: 67
  RSS

Om Atle

Biskop i Borg bispedømme i Den norske kirke. Tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Følgere

De plettfries åk

Publisert 10 dager siden - 428 visninger

Forestillingen om plettfrihet gjør lærdom umulig.

«Den lyse framtida høyrer fortida til. Dagens framtid er mørk, og ho rykkjer stadig nærmare». Det er NRKs litteraturanmelder Marta Norheim som løfter frem dette som en av fire trender i det norske litteraturåret 2018. 

Denne uroen for fremtiden gjenfinner vi i den nasjonale Ungdataundersøkelsen. I forskernes oppsummering heter det: 

«Omfanget av selvrapporterte fysiske og psykiske helseplager fortsetter å øke. Økningen er markant og gjelder både gutter og jenter og elever på ungdomsskolen og videregående. Det er mindre framtidsoptimisme. Andelen som tror at de aldri vil bli arbeidsledige har gått markert ned de siste årene, og færre enn før tror de kommer til å leve et godt og lykkelig liv».

De store spørsmålene knyttet til klimakrisen er vesentlig for å forstå ungdoms uro. Men for norske ungdommer er nok oppfatningen av press og slit i hverdagen det som bekymrer mest. Mye tyder på at forestillingen om at det er mulig å leve «perfekte» liv på alle livets og forestillingen om at det er mulig å oppnå alt en drømmer om bare en vil,  er viktige stressfaktorer for ungdom. Gapet mellom den drømte virkelighet og den faktiske hverdagen blir for stort. De som er annerledes enten det gjelder funksjonsevne, religion, skoleprestasjoner eller lever i lavinntektsfamilier blir i økende grad ekskludert og henvist til et liv i utenforskap. Etter 2018 er vi nødt til å ta inn over oss at abortdebatt, negativ omtale av økte budsjettposter til mennesker med nedsatt funksjonsevne, karakteristikker av religiøse og etniske minoriteter og skrekkscenarioer om den såkalte eldrebølgen ikke bare er et sakskompleks, budsjettpost eller lovformulering. Først og fremst handler det om mennesker som opplever språkbruken blant politikere og andre i det offentlige rom, som svært belastende. Det må aldri bli oppfattet som rasjonelt å diskriminere, selv om det måtte ha en samfunnsøkonomisk begrunnelse.

Vi har i høst sett en forunderlig debatt rundt Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» Hun dokumenterer at den organiserte sivile og militære motstandsbevegelsen ikke i tilstrekkelig grad «evnet eller ønsket å mobilisere for jødene» i 1942. Samtidig sier hun at «arbeidet med denne boken har gitt meg økt respekt for de kløktige, strategiske, selvoppofrende menneskene som gikk i bresjen for å skape den norske motstanden». De største heltene i både den sivile og militære motstanden, inkludert kirken, var ikke plettfrie. Det var strategiske vurderinger som lå bak at verken kirke eller den øvrige motstandsbevegelse prioriterte å redde jødene. Dette ble forsterket av holdningen om at jødene egentlig ikke var nordmenn og våre egne, og derfor ikke kunne prioriteres. Disse to forklaringene står seg betydelig bedre enn påstanden om at de ledende motstandskretsene ikke kjente til jødeforfølgelsene som da foregikk i Europa. Forfølgelsene var et vel kjent element i den nasjonalsosialistiske ideologien og praksisen og rapportene ble gitt både til kirken og andre.

Men at våre helter i motstandsbevegelsen ikke var plettfrie og gjorde katastrofale feilvurderinger våren og høsten 1942 i møte med jødeforfølgelsene og deportasjonene, ødelegger ikke den innsatsen de faktisk gjorde for frihet og rett. Tvert om, å la være å omtale svikt, svekker troverdigheten i omtalen av deres innsats. Vi vet jo ast ingen mennesker går fri fra å gjøre feilvurderinger-

I 1947 utga Sigurd Hoel romanen «Møte ved milepelen». Romanens tema er hvordan det var mulig at så mange alminnelige nordmenn i større eller mindre grad samarbeidet med okkupasjonsmakten og deltok  eller sympatiserte med den norske nasjonalsosialismen. Romanens hovedperson er motstandsmannen med tilnavnet «Den plettfrie», som ved en selvransakende prosess ser sitt eget bidrag til at personer valgte okkupanten og nasjonalsosialismens side. Forestillingen om plettfrihet gjør lærdom umulig. I romanens avslutning heter det:

«Jeg så nazismen som vårt uekte barn … Og jeg så oss, de plettfrie, og selvrettferdige, stå der og se på dette vesenet, vårt barn av kjøtt og blod, og si:

- Vi kjenner deg ikke! Og hanen gol ...

Jeg så oss selv en gang til. Det var nutiden og fremtiden jeg så. Bak våre gjerder, innenfor våre murer, i hver vår bås lå vi og sov. Så ble vi vekket – trodde vi – av noe forferdelig som hendte … Men så gikk det bra, og så var det over, og var i grunnen en uhyggelig drøm … Vi har lagt oss over på den andre siden i båsen og sover videre.

Og noen sier, men blir ikke hørt: Våkn opp! Vi må løse det nå! Vi må forstå det nå – ellers forstår vi det aldri, da oppstår det samme en gang til, større og verre enn forrige gang. Og da våkner en sløv, søvnig menneskehet halvveis en dag, gnir seg i øynene og sier: Hva nå da? Det kan være dagen før verden går under.»

Hvis vi fortier vår tilkortkommenhet og feilvurderinger, frarøver vi oss selv muligheten til vekst, oppgjør og nye muligheter. Da er vi igjen dømt til å feile i møte med menneskeforakt og ekskludering av dem som er annerledes.  Plettfrihetens åk skaper ikke håp, men fortvilelse. Mitt ønske er at Den norske kirke i Borg kan være en aktør som viser mennesker og lokalsamfunn at sårbarhet, feilsteg og manglende plettfrihet ikke er farlig å erkjenne. Slik gir vi mennesker fremtid og håp.

Gå til innlegget

De som trekker opp stigen etter seg

Publisert 3 måneder siden - 601 visninger

Kirken har gjennom hele sin ­historie ­kritisert de rikes overflod og ­manglende bidrag til fellesskapet.

Alle de ansvarlige politiske partiene i Norge ser med bekymring på voksende økonomisk ulikhet. Begrenset ulikhet er et umistelig gode i samfunnet vårt. Gini-koeffisienten, som måler gapet i menneskers inntekter, har økt med nesten 20 prosent siden 1980-årene.

Utestenges fra fellesskapet. 

Dette skjer i Norge, selv om landet vårt fortsatt er av de landene i verden som har lavest inntektsforskjeller, justert for omfordeling gjennom skatter og sosiale ytelser. Vi ser det samme hos som ellers i verden. De rikeste øker både formue og inntekt langt raskere enn gjennomsnittet, og betydelig raskere enn den tidelen av befolkningen som er nederst på inntekts- og formuestigen. Menneskene i denne kategorien utestenges i stadig større grad fra fellesskapet i arbeid og fritid. Bare det siste året har de 400 rikeste i Norge økt sin formue med over 14 prosent. I den andre enden av skalaen er antall barn og unge i lavinntektsfamilier tre ganger så mange som i 2001, og omfatter mer enn 100.000 personer.

I Fredrikstad melder Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon at stadig flere familier trenger ekstra hjelp til høytidene. Tilbudene om gratis utlån av ski, skøyter og annet utstyr for fritidsaktiviteter har også økende etterspørsel.

Økonomiske forskjeller er selvfølgelig ikke noe nytt i menneskehetens historie. Det er derfor ikke overraskende at bibelen og dermed kirken alltid har hatt økonomisk ulikhet som et sentralt tema. Bibelen håndterer denne utfordringen på to måter:

Berge de fattige. 

For det første understrekes fellesskapets ansvar for at de mest sårbare og marginaliserte skal sikres sine grunnleggende behov for mat, husly og helse. Bøndene skal sørge for at det er korn igjen etter høsten til de fattige og fremmede. «Enker og farløse» skal sikres livsopphold og ingen skal holdes fast i gjeldsslaveri. Å sikre fattige og utstøttes rettigheter er en helt sentral del av kongens plikt slik det for eksempel uttrykkes i Salme 72: «Kongen skal la de vergeløse i folket få sin rett, han skal berge de fattige … Han berger en fattig som roper, en stakkar som ingen hjelper. Han bryr seg om fattige og svake, han berger de fattiges liv».

Jesus lener seg på denne tradisjonen når han i liknelsen om den store dommer sier at handlinger til beste for fremmede, nakne, sultne, fengslede og tørste er å tjene Gud selv. I Bibelen overlates ikke dette til familien og den enkelte, men er en sentral oppgave for statsmakten.

For det andre rettes det skarp kritikk mot de rike som utbytter og undertrykker de fattige. Kongen skal, fortsatt i Salme 72, knuse undertrykkeren. Fortellingen i 1.Kongebok 21 om hvordan profeten Elia kritiserer og fordømmer kong Ahab er en grunnfortelling om hvordan oppsamling av rikdom på de fattiges bekostning rammes av Guds dom. Der fortelles det om hvordan profeten avdekker og fordømmer kongen, domstolen og de mektige som drepte småbonden Natan for å sikre seg jorda hans. Det er denne grunnholdningen Jesus viderefører i liknelsen om den rike mann og Lasarus der den rike fordømmes for sin manglende vilje til å dele med Lasarus i deres jordiske liv. I denne liknelsen er det ikke måten den rike mannen har skaffet seg inntekten på som er i fokus, men den store forskjellen.

Strider mot Bibelen. 

Et samfunn der mennesker fratas og mangler grunnleggende goder, strider mot Bibelens forståelse av et godt samfunn. Det samme gjør store forskjeller mellom de rikeste og de fattigste. Kirken har derfor gjennom hele sin historie arbeidet med å løfte fattige ut av fattigdom og kritisert de rikes overflod og manglende bidrag til fellesskapet. Særlig alvorlig er det når de som har oppnådd god velstand trekker opp stigen etter seg og lar andre forbli i fattigdom og fortvilelse.

Kirker og diakonale organisasjoner inviterer i november til Rettferdskonferansen i Oslo. Dette gjør vi fordi arbeidet mot de økte økonomiske ulikhetene globalt og i Norge må være like viktig for kirkene i dag som det er i bibelen. I Bibelen og kirkens etiske tradisjon er dette et av de aller mest sentrale verdispørsmålene. Kirken må også i vår tid utfordre makthavere i politikk og næringsliv til å bidra til en bedre fordeling, slik Jesus gjorde.

Gå til innlegget

Berettiget til å mene

Publisert 7 måneder siden - 436 visninger

Nils August ­Andresen ­anklager kirken for å være «overmannet av neste­kjærlighet»? Ja, gid det var så vel.

Nils August Andresen hevder i Vårt Land 5. juli at kirken uttaler seg om «saker den ikke har kompe­tanse eller forutsetninger for å uttale seg i». I tillegg er «­kirken så overmannet av neste­kjærlighet og Frp-forakt, at de ikke innser at de er venstrevridde­». Andresen er redaktør av Minerva, et ­stimulerende tidsskrift som ofte bidrar med viktige og interessante perspektiver på aktuelle samfunnsspørsmål. Men når det gjelder vurderinger av kirkens samfunnsengasjement, er ikke refleksjonsnivået imponerende.

Andresen skaper et inntrykk av at kirken uttaler seg i hytt og gevær om små og store samfunnsspørsmål. Dette medfører ikke riktighet. Uttalelser og posisjoner er konsentrert om de store spørsmålene knyttet til menneske­verd og forvaltning av skaperverket, konkretisert primært i flyktningspørsmål, klima­politikk, global økonomisk politikk og familiepolitikk. I tillegg kommer uttalelser knyttet til spesielle land og konflikter.

Dette er ikke små og perifere spørsmål i menneskers livsvilkår i vår tid og de representerer en liten del av den politiske agendaen.

Den norske kirkes posisjoner er ikke formet av partipolitiske vurderinger, slik Andresen ­antyder. Dette er kort og godt ikke riktig. Temaene og posisjonene er utformet i nært samarbeid med faglig spesialiserte kirkelige organisasjoner i Norge og globalt, kirker og økumeniske organisasjoner i andre land og kompetansemiljøer innenfor de ulike fagfeltene nasjonalt og globalt. De to temaene som Andresen de senere årene har irritert seg mest over – klimapolitikken og flyktning- og innvandringspolitikken – gjenspeiler Den norske kirkes globale nettverk som selvfølgelig ikke bestemmes av det partipolitiske terrenget i Norge eller «forakt» for Frp.

Et perspektiv nedenfra. Dette­ globale, kirkelige nettverkets kompetanse i de aktuelle sakene­ står ikke tilbake for den kompe­tansen vi møter i den norske samfunnsdebatten. Kompetansen er basert både på etiske og teologiske vurderinger og fremfor alt på et perspektiv nedenfra der disse utfordringene erfares kritisk. Dette perspektivet spiller en heller liten rolle i den norske samfunnsdebatten.

Den norske kirkes synspunkter gjenfinnes dessuten i grupperinger i de fleste partiene i Norge og kan vanskelig plasseres langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen i norsk politikk. Det mest kritiserte har vært motstanden mot økt olje og gassutvinning i sårbare områder. Posisjonen kan selvfølgelig debatteres og det er rom for uenighet i løsningene, men venstreorientert er det neppe­, godt illustrert av siste landsmøte i Unge Høyre.

Et kirkelig samfunnsengasjement representerer ikke noe nytt i kirkens historie. Temakretsene er gjenkjennelige både i teologisk refleksjon og samfunnsmessig praksis. Det er heller ikke noe nytt at makthavere av ulik politisk farge og andre eliter er ubekvemme med kirkens posisjoner.

Etikere og kirkeledere i alle teologiske fagmiljøer nasjonalt og globalt arbeider kontinuerlig med hvordan vår intuitive forpliktelse på det dobbelte kjærlighetsbudet skal utvikles og konkretiseres i møte med livsfølelse­ og levekår i vår tid. ­Antydninger om en naivistisk og følelsesstyrt kirke som bare repeterer bibelvers og ikke forholder seg til den komplekse samfunnsvirkeligheten, er derfor lite treffende.

Som regional biskop utfoldes mitt samfunnsengasjement i hoved­sak i møte med aktører i lokalsamfunnet. De etterspør en kirke som er med å skape gode lokalsamfunn i møte med utfordringer knyttet til inkludering, oppfylling av klimaplaner og arbeidet med å sikre gode levekår for alle, ikke minst barn og unge. Min erfaring er at den kommunale ledelse, uavhengig av parti, ser kirken som en god og relevant samtale- og handlingspartner.

I tiden fremover vil det være interessant å se om FNs bærekraftmål kan danne et felles rammeverk der lokalpolitikken og lokalkirken kan møtes for samfunnsbygging lokalt. Bærekraftmålene frontes som kjent ikke minst av Høyres leder og Norges statsminister.

Ord og sakrament. Tar så samfunnsengasjementet overhånd i kirkens arbeid? Langt derifra! Den største delen av ­arbeidet, også biskopenes, handler om å forvalte Ord og sakrament, ledsage mennesker i deres store livsbegivenheter og lære barn og unge om kirkens tro. Er det rom for uenighet? Ja, også med biskoper og Kirkemøte.

Er vi «overmannet av nestekjærlighet»? Til det vil jeg svare: Gid det var så vel. Men om samfunnsaktører oppfatter at Den norske kirke fremmer nestekjærlighet og godhet i samfunnsdebatten, er vi i alle fall på rett vei.

Trykket i Vårt Land 7. juli 2018.

Gå til innlegget

Den norske kirke står fortsatt støtt som folkekirke

Publisert 10 måneder siden - 600 visninger

Begrepet «folkekirke» utfordrer dem som forstår religion som en individuell, personlig og kognitiv størrelse. Det er Stålsettutvalgets svakeste punkt når den i utredningen underordner religion et slikt kognitivt livssynskonsept.

Årets Kirkemøte skal behandle regjeringens forslag til ny lov for tros- og livssynssamfunn. Dette lovarbeidet må bygge på Grunnlovens paragraf 16 som fastslår religionsfrihet, økonomisk likebehandling av alle og som bestemmer Den norske kirke som evangelisk-luthersk og Norges folkekirke. Bestemmelsen «evangelisk-luthersk» betyr at Den norske kirkes identitet er normativt forankret i Guds handling for mennesker og skaperverk. Tegnene på denne nådehandling er gitt oss i sakramentenes synlige tegn og forkynnelsen av evangeliet om Jesus Kristus. «Norges folkekirke» har både et normativt og en empirisk-sosiologisk innhold. Hvorvidt det er normativt heldig å betegne Den norske kirke som «Norges folkekirke» er en viktig diskusjon, men i denne artikkelen vil jeg se på om det med rimelighet kan sies at en «Norges folkekirke» reflekterer en empirisk-sosiologisk virkelighet.

Begrepet «folkekirke» utfordrer dem som forstår religion som en individuell, personlig og kognitiv størrelse. Det er Stålsettutvalgets svakeste punkt når den i utredningen underordner religion et slikt kognitivt livssynskonsept:

«Et livssyn vil bestå av det et menneske mener (min utheving) om de «største» spørsmålene i livet. Et religiøst livssyn vil som oftest innbefatte en tro på en guddommelig makt, mens et sekulært livssyn ikke vil ha en slik oppfatning. Livssyn vil ellers ha oppfatninger om menneskets plass i tilværelsen og en holdning til sentrale etiske spørsmål».

I den pågående debatt om hvordan vi skal forstå religionsfriheten innenfor den nye loven, kan en risikere å ende opp i samme grøft dersom en begrenser perspektivet til et ensidig, juridisk og individuelt forstått menneskerettighetsbegrep.

Stålsettutvalgets hovedpoeng er imidlertid at religion og livssyn ansees som et samfunnsmessig fellesgode. Utvalget avgrenser seg både mot en fransk og en amerikansk tradisjon og hevder at religion- og livssynspolitikken må utvikles innenfor den nordiske samfunnsmodellen. I denne samfunnsforståelsen er det bred enighet om at fellesskapet gjennom offentlige myndigheter lokalt, regionalt og nasjonalt har en aktiv oppgave med å fremme samfunnets fellesgoder og derfor også religion og livssyn. «Folkekirke» uttrykker at «religion» som sosiologisk størrelse er langt mer enn en personlig overbevisning med et kognitivt innhold og er nærmere den klassiske bestemmelsen av religion i norsk sosiologi som Otto Hauglin og Thomas Mathiesen formulerte allerede i 1968:

«Menneskets opplevelse av det hellige, slik den defineres og reguleres ved kultisk handling».

Med utgangspunkt i en slik forståelse av religion er kjennetegnene på «folkekirke» i Knut Lundbys klassiske avhandling om «Troskollektivet» (Lundby, Knut 1986: Troskollektivet, Universitet i Oslo, Institutt for presseforskning rapport no 81) godt anvendbare også i dagens situasjon. Kriteriene kan brukes også i andre kontekster og er ikke begrenset verken til Norge eller de nordiske landene.

- En folkekirke må være organisert geografisk slik at et hvert sted i landet faller inn i den kirkelige inndelingen.

Den norske kirkes grunnstruktur er soknet og hele Norge er inndelt i ca 1200 sogn.

Hvert sogn har minst en kirkebygning (ca. 1600 til sammen i Norge) og i hvert sokn utøves kirkelige tjenester for befolkningen. Den norske kirke er tilstede i alle lokalsamfunn med en fysisk infrastruktur og kirkelig betjening som er tilgjengelig for befolkningen i dette lokalsamfunnet, både medlemmer og andre.

- Folkekirken må være en nasjonal institusjon og være en del av den allmenne kulturen slik den har utfoldet seg historisk.

Den norske kirkes historiske posisjon i folket og nasjonens kultur og liv er ubestridelig. Rollen som kulturbærer er ikke et tilbakelagt stadium. Enger-utvalget beskrev Den norske kirke som en del av samfunnets kulturelle grunnmur (Kulturutredningen 2014, NOU 2013:4 side 312). Dette handler både om de fysiske strukturene der kirkebyggene har en av Norges største samlinger av kunstuttrykk og uttrykker Norges kunst- og arkitekturhistorie. Salmene uttrykker i tekst og musikk den helhetlige livsfølelsen mennesker i Norge har hatt i ulike perioder. Kirkemusikken er et helt sentralt omdreiningspunkt for både norsk og europeisk musikkutvikling og er for dagens musikk også et helt sentralt referansepunkt. Kirkene er også en mye brukt og meget vel ansett arena for fremføring av musikk. Det var i underkant av 1,8 millioner deltagere på nesten 13000 kultur- og musikkarrangementer i 2017, med stor geografisk spredning. Den norske kirke uttrykker også at Norge historisk er en flerkulturell nasjon der samer og kvener er historiske deler av Norges kulturarv. Dette uttrykkes i at disse språkene er tilstede i salmeboken og at hele 149 sogn – 12.5% - feiret gudstjenester med samiske innslag i 2017.

- Folkekirkens rituelle rolle må være sentral hos en betydelig del av befolkningen og knytte folkereligiøsiteten til seg som dennes viktigste rituelle ramme.

Den norske kirke er den viktigste ramme for flertallet av befolkningens rituelle praksis ved livets store vendepunkter – dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelser - og rollen kirkerommet og kirkens ansatte får ved kriser lokalt eller nasjonalt. I 2017 var det 5.4 millioner deltagere på 61.158 gudstjenester i Den norske kirke, over 7.000 vigsler og 36.150 gravferder ble gjennomført. Over 30.000 ble døpt og 35.600 konfirmert. Det er riktig at det er en viss nedgang både i absolutte tall og prosent av hele befolkningen, og dette er en viktig utfordring. Men dette kan ikke brukes til å underkjenne at Den norske kirke fortsatt er det norske samfunns viktigste aktør i livsritene, på tross av snart 50 års svært aktiv og høyrøstete kampanjer for å overbevise det norske folk om at religionen generelt og Den norske kirke spesielt tilhører en forgangen tid.

- En folkekirke må være betydelig større enn andre tros- og livssynssamfunn og ha en betydelig andel av befolkningen som medlemmer og/eller tilhørige. I 2017 var dette tallet 3,740 millioner, tilsvarende 71 % av befolkningen. Antallet medlemmer har økt med nærmere 200.000 siden 1968. Sammenlikner vi medlemstallet med andre tros- og livssynsamfunn, er Den norske kirkes størrelse svært tydelig. De andres total medlemstall er ca. 619.000, der halvparten er ulike muslimske trossamfunn og Den romersk-katolske kirke. Human-etisk Forbund har enda ikke 90.000 medlemmer, og utgjør ca. 1,9% av befolkningen.

- Folkekirken må stille alle medlemmene likt og gi alle medlemmer rett til å være med å forme den.

Den norske kirke har dåpen som eneste medlemskriterium. Utviklingen av valgordninger der alle medlemmene har rett og mulighet til å delta har de siste årene forsterket dette. Rekordhøye 487.000 personer deltok ved valget i 2015. Også på andre områder er oppslutningen stor. Antall aktive  i Den norske kirke er høyere enn i idrettsbevegelsen, ifølge Difis Innbyggerundersøkelse. Barne- og ungdomsorganisasjonene med tilknytning til Den norske kirke har økende medlemstall som nå  ligger tett opp under 100.000. Rundt 250.000 barn og unge deltok i ulike trosopplæringstiltak i 2017.

Denne gjennomgangen viser to viktige poenger. Den norske kirke oppfyller grunnleggende sosiologiske kriterier som folkekirke. Selv om posisjonen svekkes noe, er vi langt unna en situasjon der dette ikke lenger er en relevant beskrivelse. Det andre poenget er at den grunnlovsfestede økonomiske likebehandlingen av Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn ikke kan løsrives fra den historiske og aktuelle forskjell mellom disse og Den norske kirke. Både den nye loven og det religionspolitiske arbeidet må reflektere dette dersom lovgiving og politikk skal være i samsvar med den samfunnsmessige realiteten i dagens Norge og i den overskuelige fremtid.

Gå til innlegget

Grunnlovens konkretisering

Publisert rundt 1 år siden - 229 visninger

Noen prinsipielle vurderinger av forslaget til ny lov om tros- og livssynsamfunn.

Forslaget til den nye loven må forstås med Grunnlovens paragraf 16 som kontekst. Her blir religionsfriheten fastslått, Den norske kirke definert, og økonomisk likebehandling av alle tros -og livssynssamfunn på lik linje med Den norske kirke blir lovfestet.

Grunnloven gir Den norske kirke en annen posisjon enn andre tros- og livssynssamfunn både ved at den nevnes særskilt og ved at den innholdsbestemmes som evangelisk-luthersk og Norges folkekirke. Med dette har Stortinget som representanter for hele folket, gitt Den norske kirke en særstilling som samsvarer både med den historiske og vår tids sosiologiske realitet. Det innebærer at den nye loven må presisere både hva «evangelisk-luthersk» og «Norges folkekirke» betyr innholdsmessig, på en måte som balanserer både staten og Den norske kirkes frihet. En slik innholdsbestemmelse svekker ikke Den norske kirkes frihet så lenge den er i tråd med kirkens bekjennelsesmessige grunnlag og aktuelle selvforståelse, slik dette kommer til uttrykk i kirkens ordninger.

Formålet med denne loven når det gjelder Den norske kirke er derfor ikke å sette grenser for statens makt i kirken, og heller ikke sette grenser for kirkens makt i staten. Dette ble avklart i Grunnloven i 2012 og etableringen av Den norske kirke som selvstendig rettssubjekt i 2016. Saken nå er ikke frihet, men hvordan den gjensidige forpliktelsen mellom kirke og befolkning skal uttrykkes i lys av Grunnloven..

Hvordan forstår så lovforslaget «evangelisk-luthersk» og «Norges folkekirke»?

Evangelisk-luthersk

Ved bare å eksplisitt lovfeste linjen biskop-prost-prest, kirkebygg, gudstjenester og kirkelige handlinger innholdsbestemmer lovforslaget i realiteten «evangelisk-luthersk» mistenkelig lik den statlige embetsmannskirken,. Fra reformasjonens innføring i Danmark-Norge har kirken alltid inkludert det vi i dag benevner diakoni, undervisning, musikk og kultur som en integrert del av kirkens virksomhet. Loven må derfor inkludere også disse elementene, og slik forplikte både kirke og stat på den helhetlige, kirkelige virksomheten.

Dernest må en evangelisk-luthersk kirke organiseres slik at både det allmenne og den særskilte prestedømmet deltar i besluttende organer på alle nivåe. Det må videre være en tilfredsstillende maktfordeling både vertikalt og horisontalt i kirkeordningen. Loven må derfor tydeliggjøre dette slik at kirken er forpliktet på å utmynte dette i en konkretisert kirkeordning, og myndighetene må forpliktes på hele strukturen. Det er for lettvint når staten skyver kirkens frihet foran seg for å redusere sine forpliktelser til samhandling og økonomisk forpliktelse, slik lovforslaget legger opp til.

Lovforslaget må også reflektere at en evangelisk-luthersk kirke ikke er en føderasjon av selvstendige og uavhengige enkeltforsamlinger. Dette ivaretas et stykke på vei ved § 9 der det fastslås at soknet ikke kan løsrives fra Den norske kirke. Samhørigheten i den ene kirken er uttrykt både gjennom Kirkemøtet som kirkens øverste organ, og bispetjenesten med prosten som hjelper . Loven må derfor regulere relasjonen mellom sognet, biskopen og Kirkemøtet slik at den gjensidige avhengigheten og relasjonen mellom disse fastslås. Det innebærer at sognene må ha innflytelse på valget av biskop og i Kirkemøtets beslutningsprosess, og at Kirkemøtet og biskopen på ulike måter gir retning og overordnede føringer for lokalkirkens myndighet. Lovforslaget fastholder Kirkemøtets kompetanse når de gjelder «kirkens grunnlag og lære og alle liturgier og gudstjenestelige bøker», men dette må også inkludere diakoni, undervisning og musikk, samtidig som sognet har stort handlingsrom i gjennomføring og utvikling av dette lokalt.

Norges folkekirke

Bestemmelsen som «Norges folkekirke» medfører forpliktelser både for kirke og stat. For kirken betyr dette en interaksjon med lokalsamfunnets tillitsvalgte for å forme et bærekraftig samfunn for alle, og for det offentlige følger økonomiske forpliktelser til å understøtte Den norske kirke. Denne økonomiske støtten skal så danne premissene for økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn.

Den norske kirke har i tråd med dette en forpliktelse til å være tilgjengelig og tilstede i hele landet og for hele folket.

Det fremste uttrykket for dette er kirkebyggene, som lovforslaget håndterer på en god måte. Det betyr også at Den norske kirke må forplikte seg på en tett samhandling med lokalsamfunnets befolkning og deres tillitsvalgte. Hensikten med dette samarbeidet er både å legge til rette for alle kirkemedlemmers mulighet til å utøve sin religion, og å bidra til at lokalsamfunnet oppnår de mål de har satt for samfunnsutviklingen. Disse målene fastsettes gjennom demokratiske valg der Den norske kirkes medlemmer utgjør en meget stor andel av de stemmeberettigede.

Loven bør derfor inkludere et organ der lokalsamfunnets representanter og sognets organ samhandler.

En helt vesentlig del av en folkekirkes oppdrag er gravferdsforvaltningen og gravstedene. Det er bra at lovforslaget fastholder denne oppgaven for Den norske kirke.

Finansiering

I staten er det sikret en maktfordeling mellom stat og kommune. Dersom Den norske kirke skal oppfylle lovforslagets § 8 sin bestemmelse av Den norske kirke som en demokratisk kirke må dette gi seg utslag i en maktfordeling også når det gjelder økonomisk beslutningsmyndighet og forvaltning..

Dette betyr at den eksisterende to-deling av den offentlige bevilgningen må videreføres slik at flere og lokale aktører, der Den norske kirkes «grunnleggende enhet» (jfr. §9) befinner seg, må delta i finansieringen av kirken. Den lokale finansiering må både inkludere kirkebyggene og virksomhet knyttet til dette i form av gudstjenester og kirkelige handlinger, dessuten diakoni, undervisning og musikk. Dagens statlige støtteordning til stavkirkene bør utvides betydelig og være utenfor det som danner grunnlag for støtten til andre tros-og livssynssamfunn.

Konklusjon

Det foreliggende lovutkast er ikke tilfredsstillende for å sikre Grunnlovens bestemmelse om Den norske kirke som «evangelisk luthersk» og «Norges folkekirke». Slik den nå fremstår, er den først og fremst en lov som vil redusere statens forpliktelse overfor Den norske kirke og omstøpe Den norske kirke til å bli likedannet med andre tros- og livssynssamfunn. En slik likeordning har liten støtte i historien og sosiologisk virkelighet i dagens Norge.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82730 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44695 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35589 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
9 måneder siden / 28935 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22890 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22514 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22367 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20420 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19465 visninger

Lesetips

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
12 minutter siden / 10 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
12 minutter siden / 12 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 1 time siden / 39 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 1 time siden / 25 visninger
Jeg melder meg ut av KrF
av
Lars Sørumshagen
rundt 6 timer siden / 253 visninger
Sett fra grasrota
av
Arna Østnor
rundt 6 timer siden / 119 visninger
Hamskifte for norsk landbruk?
av
Trond Klaape
rundt 6 timer siden / 195 visninger
Svar til innlegg fra Karl Øyvind Jordell
av
Ole Inge Bekkelund
rundt 6 timer siden / 47 visninger
Skader KrF, ikke Frp!
av
Ola Ødegaard
rundt 6 timer siden / 83 visninger
Les flere

Siste innlegg

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
12 minutter siden / 10 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
12 minutter siden / 12 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 1 time siden / 39 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 1 time siden / 25 visninger
Nå treng KrF samling
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 4 timer siden / 59 visninger
Hvorfor feilet Hareide?
av
Lars Kolbeinstveit
rundt 6 timer siden / 444 visninger
Les flere