Arne Helge Teigen

Alder:
  RSS

Om Arne Helge

Førsteamanuensis Fjellhaug Internasjonale Høgskole

Følgere

Aulen, Augustin og forsoningslæren

Publisert over 1 år siden

Vårt Land og en rekke aktører på «Verdidebatt», har i lang tid satt kritisk fokus på læren om at Jesus Kristus, Guds Sønn, sonet menneskehetens synder ved sin død på korset (objektiv forsoningslære). Noen støtter sin kritikk på Gustaf Aulens berømte bok fra 1930, «Den kristne försoningstanken» . Både i norsk og internasjonal debatt skapes ellers inntrykk av at Aulen mente at objektiv forsoningslære først dukket opp i tidlig middelalder med Anselm av Canterbury, mens oldkirkens tenkere kun forstod Jesu frelsesgjerning som kamp og seier over det onde. Her vil jeg problematisere denne tolkningen av Aulen. Med utgangspunkt i dette vil jeg så bidra med noen refleksjoner til forsvar for læren om stedfortredende soning (objektiv forsoningslære). Jeg vil dra noen veksler på Augustin, og vise hvordan hans tenkning er eksempel på at lære om stedfortredende soning gjorde seg gjeldende også i oldkirken. Vi skal ellers se at Augustin gir hjelp til å forstå Jesu død i lys av et perspektiv som synes å være oversett i vår tids forsoningsdebatt, nemlig treenighetslæren. For å myke opp en ensidig forståelse av oldkirkens forsoningslære, begynner vi med Aulen.

 

Når Aulen tolkes som antydet ovenfor, skapes inntrykk av at læren om stedfortredende soning er et brudd med alt hva oldkirken lærte. Dersom man leser hva Aulen faktisk skrev, vil man imidlertid se at han tenkte mer nyansert om dette forholdet. Selv om Aulen mente at klassisk forsoningslære dominerte i oldkirken, hevdet han at oldkirken også rommer eksempler på at Jesu død ble forstått som stedfortredende offer. Som eksempel på dette viser han særlig til Tertullian (Den kristne försoningstanken , 140).  Skal man forstå Aulen, bør man ellers merke seg hans oppfatning av forholdet mellom Det gamle og Det nye testamentet. Aulen hevdet at GT gir et entydig grunnlag for objektiv forsoningslære, mens NT fører inn en frelseslære som radikalt bryter med GT og «judedom». NT forstår frelsen som kamp og seier, ikke som stedfortredende soning, hevdet Aulen, i det han skriver følgende om læretypen objektiv forsoning:

 

«Utan tvivel fanns det i det gamla testamentet gott om tankar, till vilka denne typ kunde anknytas. Dette gäller icke bara i fråga om en del här förekommande offerföreställningar. Det gäller också och framför allt i fråga om den ställing, som tanken på gudsförhållandet såsom ett rättsförhållande här intager. I sista hand är, trots på sine håll framtredände oförnekliga tendenser i annan riktning, även den gudomliga «nåden» och «barmhärtigheten» inordat i rättsordningens ram. Det är rätten, som säger det definitiva och avgörande ordet om Guds förhållande til värden.  Vägen till Gud är först och sist lagens väg, och den blir detta blott i ännu högre grad ju mera tiden lider. Från denna synspunkt sett illustrerar det klassiske försoningsmotivet i det nya testamentet huru radikal brytningen mellan judedom ock kristendom i själva verket är». (Den kristne försoningstanken, 138)

 

Som vi ser, mente Aulen at det ble gjennomslag for en ny forståelse av frelsen i NT, og at dette innebar et brudd med GTs «gudsforestilling», og med en legalistisk forståelse av forholdet mellom Gud og mennesker. Dette viser at Aulen tenkte historisk dialektisk. For ham representerte klassisk og objektiv forsoningslære to tenkesett som bryter mot hverandre, både i Skriften og senere i oldkirken. Frelse forstått som kamp og seier skulle overvinne de gammeltestamentlige oppfatninger, og representerte i følge Aulen, en religiøs utvikling i tenkningen.

 

Aulen har fått atskillig kritikk. Det hevdes med rette at NT utfolder sin lære om Jesu frelsesgjerning på grunnlag av GT. Det påpekes videre at stedfortredende soning og det såkalte "kamp og seiers motivet" er to sider som henger sammen, både i NT og hos mange av kirkefedrene. Det vil føre for langt å utdype dette her. I det følgende vil jeg fortsette å myke opp det Aulenske bildet av oldkirkens teologi, ved kort vise at Augustin baserte sin lære om Jesu frelsesgjerning på GT, og at han også lærte at Jesus sonet menneskehetens synder overfor Gud. Augustin skriver følgende i det lille skriftet «Enchiridion»:


«Now, as men were lying under this wrath by reason of their original sin, and as this original sin was the more heavy and deadly in proportion to the number and magnitude of the actual sins which were added to it, there was need for a Mediator, that is, for a reconciler, who, by the offering of one sacrifice, of which all the sacrifices of the law and the prophets were types, should take away this wrath. Wherefore the apostle says: ‘For if, when we were enemies, we were reconciled to God by the death of His Son …’» (Enchiridion 33).

 

Som vi ser, definerte Augustin «straffen» som Jesus tok på seg, med utgangspunkt i syndefallet. At Jesus tok straffen, betyr for Augustin at han tok på seg å bære alt som kom over menneskeheten som følge av syndefallets opprør mot Gud. Ved Jesu offer ble Guds «vrede» over synden sonet. Det ble opprettet forlik mellom mennesker og Gud, ved Jesu offerdød.

 

Augustins tenkning om Jesu stedfortredende offerdød kan ellers virke fremmed for mange. Som signalisert innledningsvis, bunner dette i at han forankrer sin lære om forsoningen i treenighetslæren. Her er han ikke alene. Forutsetningen for oldkirkens lære om Jesu frelse ble, i tidens løp, den nikenske kristologi og treenighetslære. Grunnleggende her er at Gud er en med hensyn til vesen, samtidig som han er tre personer. Læren om Guds enhet impliserer at de tre personene i Gud har en vilje, en kjærlighet, en allmakt osv. Dette gav grunnlag for å lære at frelsen på den ene side er Sønnens gjerning alene, og samtidig den treene Guds gjerning. Dette paradokset ble særlig forklart med utgangspunkt i læren om Guds Sønns evige fødsel, og kan ikke utdypes her. Vi nøyer oss med å si at treenighetslæren hjemler den oppfatning at Gud selv tok på seg å gjøre opp for menneskehetens synder i den inkarnerte Guds Sønn, Jesus Kristus.

 

Det trinitariske grunnlaget for forsoningslæren synes å være oversett eller skjøvet til side i vår tids forsoningsdebatter. Det tør være en vesentlig grunn til at noen hevder at den kristne forsoningslæren innebærer at Gud ofrer en skapning, eller en person som kun er et menneske, for verdens synd. Den oldkirkelige og reformatoriske tenkningen er her atskillig mer kompleks enn hva denne type kritikk forutsetter. Et nytt sitat fra Augustin bidrar til å gi et lite glimt inn i noe av den tenkning som er gjort gjeldende:

 

«’Him who knew no sin’, that is, Christ, God, to whom we are to be reconciled, ‘hath made to be sin for us,’ that is, has made Him a sacrifice for our sins, by which we might be reconciled to God». (Enchiridion 41)

 

Med utgangspunkt i 2. Kor 5: 19 skriver altså Augustin at Jesus Kristus, han som er den Gud vi må forsones med, selv ble gjort til synd for oss. Forsoningen beskrives ellers som en hendelse i Gud, og Jesu død på korset, beskrives som noe hele Guddommen er med og lider i. Med slike resonnementer ville Augustin videreføre Bibelens lære om Jesus død. Spørsmålet er så om Bibelen virkelig omtaler Jesu frelsende død som en gudommelig handling, og som hendelse i Gud. I likhet med veldig mange andre som lærer objektiv forsoning, viser Augustin som vi ser til 2. Kor 5: 19. Den første setningen i dette bibelordet kan enten oversettes; «Gud var i Kristus, forlikende verden med seg selv», eller «Gud forlikte verden med seg selv i Kristus». Begge oversettelser innebærer at det var Gud selv som handlet i Jesus Kristus da han utførte sin frelsesgjerning.  Strukturen i teksten viser ellers at Gud både er subjekt og objekt for den handlingen som kalles forlikelse, eller også forsoning. Det er oss mennesker forlikshandlingen handler om. Gud gjorde det som måtte til for å sone det vi skylder ham, ved å ta på seg den guddommelige dom over våre synder. Gud forlikte med dette verden med seg selv. Han opprettet et forlikelsens grunnlag i Jesus Kristus, og innbyr oss inn i det. «Han som ikke visste av synd ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle bli rettferdige for Gud», skriver apostelen Paulus (2.Kor 5: 21).

 

I følge Kol 1: 19, «bodde» hele Guds «fylde» i Jesus Kristus. Det betyr at den historiske Jesus var og er Gud. Og - han opphørte ikke å være Gud da han led på korset. En rekke tekster i Bibelen gjør dette klart for oss. Det var «herlighetens Herre» som ble korsfestet, skriver apostelen Paulus (1.Kor 2: 8). I Hebreerbrevet kapittel 9:11-14 leser vi at Jesus Kristus i sin død gikk inn i en "helligdom" som ikke er av denne skapning, og bar seg selv frem som et evig gyldig sonoffer. Jesus, han som er Gud, ofret seg selv «i kraft av en evig Ånd».  

 

I Johannes evangeliets 20 kapittel fortelles det om «tvileren Thomas», som møtte den oppstandne Jesus. Han fikk legge fingrene sine inn i Jesu sår. Da falt han ned for Jesus og sa, «min Herre og min Gud!». Han forstod at det menneske som stod foran ham og bar merker etter lidelse og død, var Gud. Gud selv, herlighetens herre, har ofret seg selv og gjort opp alt det vi mennesker skylder Gud. Det er dette læren om forsoningen handler om. I Johannes evangeliet leser vi ellers følgende om Jesus Kristus; «Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds Sønns navn». Joh. 3: 18.

 

 

Gå til innlegget

Frelsens mulighet

Publisert over 2 år siden

Nåden og frelsen er en like stor mulighet for de som har mye mer på samvittigheten enn de fleste andre.

Professorene Harald Hegstad og Jan-Olav Henriksen har skrevet om frelse og fortapelse på verdidebatt, i artikkelen «Vi kan ikke vite at alle blir frelst til slutt» (26.10.2016). I den anledning vil jeg meddele noen synspunkter.

Jeg synes det er positivt at de to forfatterne tar til orde for fornyet studium av det bibelske grunnlaget for læren om livets to utganger. Det slår meg likevel at artikkelen lider av en vesentlig mangel. Jeg finner navnet Jesus nevnt innledningsvis, og forfatterne bruker ellers ordet frelse mange ganger. Hegstad og Henriksen gjør likevel ikke rede for sine syn på hva selve frelsen består i. De skriver heller ikke noe om hva det innebærer at Jesus Kristus er frelser. Jeg vet naturligvis ikke hva som er grunnen til at dette utelates, og jeg synes det er vanskelig å anta at de mener at Bibelens lære om Jesus som frelser faller utenfor artikkelens tematikk. For meg er det i alle fall ganske umulig å skrive eller tenke om frelse og fortapelse, uten å relatere dette til Jesu person og gjerning.

Det jeg skriver her er likevel ikke ment som polemikk overfor det de to forfatterne skulle mene om den saken. Jeg kan jo ikke skrive i henhold til noe som de ved denne anledning ikke har uttalt seg om. Jeg ønsker imidlertid å påpeke at vi ikke kan forstå Bibelens lære om fortapelse rett, uten å knytte det til Bibelen og bekjennelsens lære om Jesus Kristus som frelser. Å skrive om fortapelse uten å nevne frelsen som Gud tilbyr oss i Jesus, kan lett føre med seg at selve håpet om frelse blir borte for oss. 

Helt fra begynnelsen av har kirken trodd og bekjent at Gud ble menneske i Jesus Kristus, for å frelse oss fra Guds dom over våre synder. De oldkirkelige bekjennelsesskrifter omtaler derfor Jesus Kristus som menneskenes eneste frelser. Ved ordene i Nikenum bekjennes det at Gud ble menneske i Jesus Kristus for å lide korsets død for vår «frelses skyld». I Den Augsburgske bekjennelse art III (1530) heter det at Jesus Kristus «sann Gud og sant menneske», «i sannhet har lidt, er korsfestet, død og begravet, for at han skulle forlike Faderen med oss og være et offer» for våre synder.

Med disse ordene om Jesus Kristus, viderefører bekjennelsesskriftene Bibelens lære om at Jesus er og vil være menneskers frelser. Bekjennelsens korte og pregnante formuleringer kan derfor ikke stå alene. De peker ut over seg selv, tilbake til sin basis og kilde, nemlig Bibelens åpenbaring av Guds Sønn - Jesus Kristus.

Hva består Jesu frelse i? Vi finner et tydelig svar på dette spørsmålet, for eksempel i Matteus 1. 20. Her leser vi at Guds Sønn Jesus Kristus ble født inn i verden for å frelse sitt folk fra deres synder. Johannes døper omtaler Jesus som «Guds lam som bærer verdens synd» (Joh 1. 29). Apostelen Paulus skriver at Jesus døde for å frelse oss fra Guds dom over våre synder (blant annet i Galaterbrevet 3: 13).

I lys av Skrift og bekjennelse kan vi ellers forstå Jesu frelsesgjerning i lys av læren om treenigheten. Det er av grunner jeg velger å ikke gå inn på her, svært viktig i vår tid. Gud er samtidig en og tre. Dette gir grunnlag for å tro at Gud selv gav seg i døden for oss, i Jesus Kristus. På korset, og i Jesu Kristi død, møtte Gud - Gud. Han vi står i gjeld til, og som vi har syndet mot, tok selv ansvaret for det vi skylder ham. Bibel og bekjennelse lærer derfor at Gud, i Jesus Kristus, har gjort opp for menneskenes synder ved sin død og oppstandelse.Gud tilgir oss våre synder på grunnlag av Jesu soningsdød. Nåden og syndsforlatelsen er i så måte gjort mulig – netopp ved Jesu soningsdød, og hans oppstandelse.

Fordi Bibelen presenterer frelsens realitet slik den gjør, kan vi som kristne tale frimodig om en frelsens mulighet. Frelsen er fullbrakt og fullkommen. Den kan mottas ved tro, av alle mennesker. Gud avviser ingen – muligheten for at et menneske blir frelst, er derfor betinget av at vedkommende tar imot frelsen.

I begynnelsen av sin artikkel skriver Hegstad og Henriksen følgende: «Å late som om ethvert liv som leves er like bra, og at menneskelig selvrettferdighet eller ondskap ikke skal rammes av Guds dom, er dypt problematisk». Ja – det kan man jo si seg enig i. Likevel – det hadde vært fint om de to forfatterne hadde satt dette utsagnet sammen med Bibelens lære om Jesu Kristus og hans frelsesverk. Da kunne man også føye til at nåden og frelsen er en like stor mulighet for de som har mye mer på samvittigheten enn de fleste andre.  Jesus er i følge Skriften, en soning for all synd. Derfor er frelsen en mulighet for alle – den er mulig selv for de som har falt dypest.

 

 

Gå til innlegget

Når tro og naivitet forveksles

Publisert rundt 3 år siden

 

Gjermund Eikli har levert svar på mine artikler om Oase og den senere utviklingen innen ytterliggående karismatikk. Han nevner meg også i sitt svar til biskop Sommerfeldt (04.07.2016). Eikli skriver at han ikke ser noen sammenheng mellom utenlandske talere som er invitert til Oase gjennom årene, og påvirkningen disse formidler innad i Oase. Eikli synes med andre ord å tro at Oase utvikler seg på særnorske premisser, selv om man år etter år har invitert talere som er tilknyttet Torontobevegelsen,Catch The FireMinistry, Irish Global Ministry etc. Da må jeg si at han utelukker vesentlige faktorer i sine beregninger. Den som har fulgt Oase noen år kan ikke unngå å se hvordan påvirkningen fra ytterliggående amerikansk karismatikk har preget bevegelsen. Å lukke øynene for dette er naivt, og når jeg først har ført inn ordet naivitet må jeg si at jeg tror dette er et av problemene innen nyere karismatikk. Av og til får man inntrykk av at tro forveksles med naivitet.

Etter min mening blir dette særlig tydelig når man nå har invitert Supresa Sithole til sommerens Oase stevne. Oaseledelsen har gått sterkt ut med at man tror på hans historier. I artikkelen "En ære å bli kalt ekstrem karismatiker", skriver Eikli at man i møte med Sitholes påstander bare har to valg. Enten tro på det han sier, eller å beskylde ham for å lyve. Sistnevnte argument er verdt å merke seg. Det er naivt fordi det bygger på forenkling av hele saken. Det kan selvsagt være flere enn to måter å forholde seg til at noen hevder å ha utført slike handlinger som Sithole påberoper seg. Enhver som har hatt med mennesker å gjøre vet litt om det.

Til nå har jeg ikke funnet troverdig dokumentasjon på at Sithole virkelig har reist opp klinisk døde personer. Det sies ellers meget annet oppsiktsvekkende om ham. I følge Revival Magazin behersker han 14 språk. Han skal ha fått ti av dem på overnaturlig måte. «He speaks fourteen languages, ten given to him supernaturally”.http://revivalmag.com/article/raising-dead.Han kan i alle fall ikke være begavet med skandinaviske språk, siden Oase stiller med tolk når han besøker Norge.

Når saken reduserer til et spørsmål om enten å tro eller ikke tro på Sithole, tvinges folk inn i en forenklet logikk. Naivitet kamuflert som tro gjøres til ideal og forutsetning. Folk tvinges også inn i et etisk dilemma. Fy deg – du har bare to muligheter – enten å mene at Sithole lyver – eller å tro ham. Andre løsninger finnes ikke. Dette er ikke bare et forsøk på å ramme folks samvittighet. Det er også et forsøk på å løpe fra det ansvar man selv har for å verifisere sine påstander. Da er det ikke nok at Oase ledere forteller at de selv tikke betviler at Sithole har reist opp folk fra de døde. Det er deres plikt å verifisere det. Jeg tror det stadig ikke, og min tro på Jesus Kristus anfektes overhode ikke av at jeg ikke tror det. Det bør ikke anfekte noen andre heller. Jeg tror at undere kan skje, jeg tror på Jesu død og oppstandelse, slik Skriften og bekjennelsen sier, men ikke på dette.

Tro er ikke naivitet.

Følg hele debatten

• Les Gjermund Teigen 5. juli: Biskopen maler karikatur av Oase

• Les Gjermund Eikli 2. juli 2016: Teigen kritiserer bredt fra smal plattform

• Les Atle Sommerfeldt 30. juni: Leder ut i ørkenen, ikke til kilden, Oase

• Les Arne Helge Teigen 26. juni: Lar meg ikke skremme av åndelig maktspråk

• Les Gjermund Eikli 25. juni: Frarøvet en velsignelse

• Les Arne Helge Teigen 17. juni: Oase, karismatisk eskatologi og elitisme

• Les Gjermund Eikli 17. juni: En ære å bli kalt ekstremt karismatisk

• Les Jan Gossner 13. juni: Altfor mye nesegrus beundring

• Les Arne Nordahl 6. juni: Jeg har vært bekymret for utvikligen i Oase

Gå til innlegget

Lar meg ikke skremme av åndelig maktspråk

Publisert rundt 3 år siden

Jeg er bekymret for den «profetiske» virksomheten som har pågått i flere år i Oase. Det som har skjedd har vist at «profetiene» har vært falske.

Svar på spørsmål fra Gjermund Eikli vedrørende Oase

Les mitt første innlegg: Karismatisk eskatologi og elitisme

Les Gjermund Eiklis første inmnlegg: Heder å bli kalt ekstremt karismatisk

Gjermund Eikli responderer på mine artikler om Oase og karismatisk elitisme i verdidebatt.no 25.06.2016. Han velger overskriften «Frarøvet en velsignelse», og stiller meg en rekke spørsmål om hva jeg er «for og imot» når det gjelder karismatikk og Oases virksomhet. Avslutningsvis advarer han mot at man frarøver andre en velsignelse, når man kritiserer Oase slik jeg har gjort. Med adresse, ikke bare til det jeg har skrevet, men også til det jeg står for, skriver han:

«Når dette tankegodset blir gjeldende i våre forsamlinger og menigheter, frarøves mennesker den velsignelsen som Gud vil gi gjennom sine gaver. Nådegavene som utrustning til liv og tjeneste og for å vinne andre blir uforløste. Da blokkeres den veksten som Den Hellige Ånd lengter etter å gi til mennesker og menigheter. (…) Derfor vil Oase enda mer enn før fortsette å undervise om og forkynne om Guds kraft, Åndsfylde og nådegaver. Og vi vil fortsette å vitne om synlige tegn og under når det skjer.

Eikli praktiserer her en form for åndelig maktspråk. Den som setter Oase under kritikk anklages for å frarøve mennesker velsignelse, og «blokkerer» veksten som Den Hellige Ånd, ifølge Eikli, lengter etter å gi. Jeg defineres med andre ord som motstander av Den Hellige Ånds virksomhet. Jeg lar meg ikke skremme av slik retorikk. Man begår ingen åndelig risiko ved å reise kritiske spørsmål til Oases virksomhet. Det er etter min mening mer risikofylt å ikke gjøre det. Særlig nå når Oase har invitert en såkalt døde-oppvekker til denne sommerens stevne. Eikli ber meg ellers svare på en rekke spørsmål, og skriver følgende:

«Hva i Oases undervisning – det som forkynnes fra talerstolen – og hva i Oases praktiske karismatikk er Teigen imot? Hva er han evt. for? Når Teigen stadig vil kritisere «ytterliggående» og «ekstrem» karismatikk: Finnes det da en moderat karismatikk som Teigen er for? Eller avviser Teigen all karismatikk? Hvilken plass har Teigen til nådegaver som tungetale, tydning, profetiske gaver og helbredelse i dag?»

Jeg velger å ta imot innbydelsen til å avklare hva jeg er «imot» først, og vil i den anledning foreta et tilbakeblikk på noe av Oases virksomhet. Jeg nevner kort den såkalte Torontobevegelsen som Oase bidro til å føre inn i norsk kristenliv på nitti tallet. I den forbindelse også såkalt Soaking, fysiske manifestasjoner av Ånden, og lignende virksomhet. Jeg tror ikke at Den Hellige Ånd manifesterer seg ved at mennesker faller i Ånden, får såkalt hellig latter, krampetrekninger eller vibreringer i kroppen.

Det er likevel en annen side ved Oases praksis som har bekymret meg mer. Jeg tenker på den «profetiske» virksomheten som har pågått i flere år. Jeg vil utdype mine reservasjoner i det følgende, fordi jeg mener det er relevant i henhold til det som er blitt avdekket i vår, etter at serien «Frelst» ble sendt på VGTV.

Oase har gjennom årene utviklet diverse kurs for å lære folk å motta informasjon fra Gud, ved å «lytte til Åndens stemme», formidle «personlige profetier», tolke såkalte bilder, motta visdomsord, kunnskapsord etc. Denne virksomheten bærer preg av å være en form for manipulering av menneskers fantasi og evne til ønsketenkning. Selv om den sikkert er velmenende, har den gjennom årene blitt problematisk for mange. Kari Holmås oppgjør med «bestilling av profetier» ved Oase i 2013 er vel kjent, og var meget nødvendig. Mitt inntrykk er dessverre at det hun påpekte ikke har ført til nevneverdig selvkritikk innad i Oase.

Enda mer alvorlig er at Oase gjennom årene også har formidlet en bestemt type nasjonale «profetier». Disse er gjort gjellende i en årrekke, og har et påfallende stereotypt mønster. Det heter at fremtredende statsledere i Norge skal bli frelst, at det skal komme en veldig vekkelse over Norge, og at norske karismatikere skal ha avgjørende betydning for re-kristianisering av Europa.

Jeg har sporet denne type profetier tilbake til 1987, da den såkalte "norgesprofetien" kom. Lignende «profetier» er siden gjort gjellende i norske karismatiske miljøer nesten årlig, frem mot vår tid. Vel å merke uten å bli oppfylt. De har primært vært formidlet av utenlandske talere, såkalte «profeter» som har tilknytning til ytterliggående karismatiske nettverk i Amerika og Afrika.

Slike «profeter» har vært invitert til Oase ved flere anledninger. Supresa Sithole, som nå er invitert til årets Oase, gjestet Oase også i 2007. Han fortalte at han hadde hatt syner om Norge, og om betydningen norske kristne skulle få for re-kristianisering av Europa. I 2009 kom Bob Fraser fra Mike Bickles nettverk International House of Prayer med lignende profetier. I følge Fraser, skulle Norge få ny grunnlov, og flere i regjerningen skulle omvende seg. Deretter hevdet også han at norske (karismatiske) kristne skulle re-kristianisere Europa. Var man ikke lydig mot profetiene ville det bli krig, hevdet Fraser. Til dette se; http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=16383 og http://www.dagen.no/Kristenliv/Skal_forklare_profetier-54421

I 2014 deltok Rachel Hickson ved Oase. Hun kom med sine profetier om Norge allerede i 2002, ien tale på Hedemarkstoppen. Her hevdet også hun at det skulle komme store vekkelser og at Norge så skulle bli en "forløpernasjon" for Europa.

De nasjonale profetiene som er formidlet under Oase stevnene, føyer seg sammen med profetisk virksomhet som har pågått i en årrekke i norske karismatiske miljøer.

Hva har disse profetiene ført til? La meg forsøke å gi noen svar:

I vår har vi som kjent hørt flere sørgelige historier om unge mennesker som har tatt konsekvensene av den type profetier som jeg her har skrevet litt om. De har slitt seg ut i troen på at de tilhører en utvalgt gruppe kristne som skulle revolusjonere eller re-kristianisere Europa. De har sett på seg selv som åndelige elitesoldaer, og har vært drevet av den type profetier som Oase har vært med å formidle. De vonde erfaringene er i seg selt vitnesbyrd om at disse profetiene har vært falske.

Kritikken som har kommet i vår har særlig vært rettet mot de som lærte unge mennesker opp til å bli Jesus-soldater. De som har formidlet profetiene som de har fulgt, har sluppet billigere fra det. Etter min mening har de vel så stort ansvar som de som forsøkte å virkeliggjøre dem.

Eikli skriver altså at jeg, med det jeg står for, «frarøver» noen «den velsignelsen som Gud vil gi». Han forsikrer ellers at han vil fortsette å vitne om Guds undere i vår tid. Jeg for min del spør hva som ville vært «frarøvet» oss dersom de profetiene som jeg har skrevet om ovenfor aldri hadde blitt fremført. Jeg tror det ville spart oss for mye. Kanskje ville flere vært beveget i en annen og sunnere retning med tanke på å utøve misjonstjeneste?

Dersom Eikli ønsker å tale om Guds undere i vår tid, bør han ikke da også ta initiativ til at Oase tar en smule selvkritikk? Jeg mener det er nødvendig, særlig med tanke på å komme dem til hjelp som sliter med mange spørsmål og vanskeligheter etter å ha involvert seg i virksomhet som har vært drevet frem av den type «profetier» som jeg har ekt på her.

La meg så svare kort på Eiklis øvrige spørsmålet.

Jeg tror at Gud gjør undere i vår tid. Jeg tror vi kan be for syke, også om helbredelse. Når det gjelder praksis i den anledning, viser jeg til Jakobs brev 5: 14, der det står at forbønn for syke skal skje i det stille. Jeg kjenner noen få personer som har blitt helbredet. Ellers mener jeg man gjør klokt i å erkjenne at slike undere er meget sjeldne. Jeg tror også på Bibelens lære om nådegavene, men er uenig i den karismatiske koblingen mellom nådegaveutrustning og en bestemt opplevelse kalt dåp i Ånden eller opplevelse av "Åndens fylde". Hva angår tungetale, omtales den i Skriften som bønn til Gud eller som takksigelser, ikke som et budskap som meddeles fra Gud til mennesker.

Finnes det en moderat karismatikk som Teigen er for, spør Eikli? Jeg opplever ordet karismatikk problematisk fordi det ikke brukes entydig. La meg likevel forsøke å svare. Den karismatiske bevegelse betegner en retning som kom på 1960 tallet. I faglitteraturen kalles den gjerne den andre pentekostale bølge. Det forutsettes da at pinsebevegelsen er den første bølgen. Fellesnevneren mellom pinsebevegelsen og den karismatiske bevegelse er læren om Åndens dåp, som i karismatisk sammenheng også kalles læren om "Åndens fylde", senere også "Åndens salvelse". Man skjelnet mellom to trinn i det kristne livet, og to slags kristne. De som er åndsfylt og de som ikke er det. Bærende for karismatisk tenkning er troen på at nådegaveutrustning er betinget av den nevnte åndsmeddelelsen. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor.

Jeg velger å kalle den opprinnelige norske lutherske karismatikken for moderat. Det var slik jeg i sin tid møtte den som tenåring, og slik den presentere seg da. Jeg er som antydet, uenig med læren om Åndens dåp/Åndens fylde, enten det nå gjøres gjellende av moderate eller ytterliggående karismatikere. På luthersk-teologisk grunnlag avviser jeg derfor hele det karismatiske grunnkonseptet. Det betyr imidlertid ikke at jeg avviser Bibelens lære om nådegaver. Jeg tror Gud utruster til tjeneste slik han ser det er best, uavhengig av en bestemt åndsopplevelse.

Mitt inntrykk er ellers at koblingen mellom åndsopplevelse og nådegaveutrustning lett fører til at noen tror de har et slags monopol på dette med å formidle nådegaver. Når det gjelder profetiske gaver, har jeg en helt annen oppfatning enn den som praktiseres i Oase. Jeg tror at det som Det nye testamentet i hovedsak sikter til med uttrykket «tale profetisk» er forkynnelse som bekrefter, eller søker å bevise, at Jesus Kristus er oppfyllelsen av Det gamle testamentets messiasprofetier.

Jeg ser frem til at Oase kommer med sin orientering. Jeg håper man da tar stilling til den teologien som har båret den tredje bølge, og som nå er bærende i nettverk som NAR, og i diverse andre karismatiske nettverk. Jeg er særlig spent på hvordan man vil vurdere den type karismatisk restorasjons teologi som er utviklet gjennom årene. Den læren som blant annet går ut på at det i de siste tider skal fremstå en gruppe kristne som skal motta en spesiell salvelse, og gjøre større under enn Jesus i tiden frem mot Jesu gjenkomst. Den type eskatologi som er konkretisert i læren om Joels Army, Elias generasjonen, og som synes å ligge til grunn for de uoppfylte profetiene som gjennom mange år er proklamert, blant annet gjennom Oase bevegelsen.

EN FORKORTET VERSJON BLE PUBLISERT I VÅRT LAND 29.6.2016

Gå til innlegget

Karismatisk elitisme

Publisert rundt 3 år siden

Det er en form for elitisme å bygge opp forestillinger om at noen tilhører en spesielt velsignet gruppe kristne, utvalgt av Gud til å utføre helt ­eksepsjonelle gjerninger i verden.

(Dette er en bearbveidet utgave av mitt forrige innlegg Oase, karismatisk eskatologi og elitisme - urtformet som et svar for bruk i Vårt Land på Gjermund Eiklis innlegg)

Styreleder i Oase, Gjermund Eikli, kommenterer synspunkter jeg har gitt uttrykk for på invitasjonen av Supresa Sithole til sommerens Oase-stevne (Vårt Land 17. juni).

Eikli finner ingen grunn til å betvile at Sithole har vekket åtte mennesker opp fra de døde. Han begrunner så innbydelsen med at Oase vil utfordre praktisk ­rasjonalisme og «gudstro uten tro på det overnaturlige».

Han utvikler ellers en temmelig gjennomført enten/eller-retorikk. Enten støtter du ­Oases invitasjon av Sithole, eller du er en materialistisk kristen uten forventninger til Gud. Vi beroliges­ også med at det under Oases­ sommerstevne tas grep for at predikanter fra andre kulturer skal oppføre seg som man hør og bør i norsk kontekst.

Under radaren. Med alt det han skriver legger Eikli opp til en argumentasjon som fører til at den teologien som ligger til grunn for Sitholes virksomhet, går ­under radaren. Mitt anliggende er at ­radaren må stilles atskillig dypere. Det er på tide å fokusere på den tenkningen som nå er bærende i den internasjonale­ karismatiske ­bevegelse. La meg peke på et par av grunnene til dette.

I 2009 uttalte jeg meg i Vårt Land om mine betenkeligheter med profetisk virksomhet i ­karismatiske sammenhenger. Jeg hadde da kjennskap til flere som slet etter å ha fått såkalte personlige profetier om hva de skulle utrette i livet. Jeg påpekte at disse risikerte personlige kriser når de oppdaget at virkeligheten ikke stemte med profetiene.

Vekke opp. Det er ellers ikke første gang at det snakkes om å oppvekke døde i norske karismatiske miljøer. Den 18. mars 2010 skrev Vårt Land om en ­familie som hadde mistet en ­datter. De ble oppsøkt av noen som sa at de hadde fått beskjed fra Gud om å be for den døde, og at hun skulle stå opp. Moren forteller åpenhjertig om hvor vondt og belastende dette ble.

For noen år siden fortalte en student meg om en lignende ­affære fra sitt hjemsted, og nå inviteres altså Sithole til sommerens Oase. Hva slags tenkning ligger så til grunn for den virksomheten han, og andre med ham, representerer?

Jesu apostler. Supresa Sithole er knyttet til Heidi Bakers virksomhet i ­Mosambik, og har dermed forbindelse med et globalt karismatisk nettverk som kalles New Apostolic Reformation (NAR). Nettverket ledes av C. P. Wagner, pensjonert professor i kirke­vekst fra Fuller Theological Seminary. Det er løst sammenbundet, og har knyttet til seg karismatiske­ ledere som Heidi Baker, Bill Johnson, John Arnott, Mike Bicle, og Randy Clark. Målet er å samle kristne menigheter­ i en stor verdensomfattende bevegelse, for å realisere en ny apostolisk epoke. Ifølge bevegelsens nettside, ­begynte denne epoken i 2001.

NARs virksomhet bygger på en tenkning om endetiden som man bør vite noe om, dersom man vil forstå den senere utvikling innen den ­karismatiske bevegelse. Kort fortalt lærer man at de tilstander som var under aposteltiden, skal gjenopprettes kort tid før Jesu­ gjenkomst.

Da skal det oppreises apostler og profeter som har samme myndighet som Jesu apostler hadde. Disse skal motta nye åpenbaringer og utøve vidtrekkende global­ åndelig autoritet. I tillegg tror man at det skal reises­ opp en gruppe superkristne som skal gjøre større undere enn ­Jesus. Disse kalles «Joels hær», eller også «Elias-generasjonen».

I rammen av dette eskatologiske paradigmet, har det også vokst frem forventinger om at mennesker skal reises opp fra de døde. Dette tør være forklaring på de forventinger som ­rettes mot Sithole, og andre mirakelpredikanter for tiden. Deres virksomhet tolkes som oppfyllelser av det man forventer skal skje i den siste tid.

Todd Bentley. Her vil jeg nevne­ at Todd Bentley ble gjenstand for tilsvarende forventninger under den såkalte Lakeland-vekkelsen i 2008. Da ble det hevdet at Bentley hadde reist opp over 20 personer fra de døde. Dette skapte begeistring i norske karismatiske miljøer, inntil bevegelsen skanda­løst falt sammen sommeren 2008.

I nyere tid er den karismatiske­ endetidstenkningen supplert med temmelig særegne bibeltolkninger. Med utgangspunkt i Ef. 4:11 hevdes for eksempel at det i den siste tid skal utvikles en enhet i Jesus Kristus, som er basert på den gjenopprettelsen av apostel og profetembetet som angivelig skjer ved NARs virksomhet.

Man har også utviklet en passende tolkning av Rom 8:19 der det heter at «skapningen lengter etter at Guds barn skal åpenbares». I engelske oversettelser brukes her uttrykket «Guds sønner» i stedet for «Guds barn», og det hevdes at de som er åpne for NARs virksomhet, skal fylles av overnaturlig kraft, inntil de blir «åpenbart i verden som undergjørende ‘Guds sønner’». Man ­taler i den forbindelse om en Manifest Sons of God-doktrine.

I seneste tid har det kommet flere godt dokumentert studier av NARs virksomhet. Her nevnes: A New Apostolic Reformation? A Biblical Response to a World­wide Movement av R. Douglas Geivett,  Holly Pivec (2014) og John Weavers: The New Apostolic Reformation: History of a Modern Charismatic Movement (2016). Sithole omtales i sistnevnte­ bok fra side 102 og utover.

Elitisme. NAR er altså godt kjent. Jeg spør likevel om norske­ karismatiske ledere er klar over at mange som de har invitert til Norge i senere år, er tilknyttet NAR, og representative denne bevegelsens teologi. Det gjelder for eksempel Bill Johnson, John Arnott, Randy Clark og nå ­Suprasa Sithole.

I mine øyne er NAR-teologien en form for elitisme. Den bygger opp forestillinger om at noen tilhører en spesielt velsignet gruppe­ kristne, som er utvalgt av Gud til å utføre helt ­eksepsjonelle gjerninger i verden.

Problemet er at denne tenkningen bærer i seg de samme farer som all elitisme. Man utvikler så stor tro på seg selv og sine egne prosjekter at evnen til sunn selvkritikk svekkes eller forsvinner.

Hjelpe oss. I vårens debatt om ytterliggående karismatikk, har flere påpekt at det finnes «brente barn» i all kristen virksomhet. Hjelpe oss dersom vi ikke har dette klart for oss.

Samtidig må vi ikke lukke ­øynene for at de som er «brent» i ytterliggående karismatiske miljøer, sliter med problemer av særegen karakter. Grunnen er at de ofte har vært utsatt for en lederstil som er forankret i elitistisk teologi, og at de selv har forsøkt å leve opp til denne teologiens elitisme.

Derfor er det nødvendig å ta et oppgjør med det jeg fortsatt frimodig kaller ekstrem eller ytterliggående karismatikk. Jeg håper at Oases ledelse har lært nok av vårens debatt om «brente barn» til å ta et slikt oppgjør.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 21.6.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
19 dager siden / 8140 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 6124 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
14 dager siden / 3314 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
9 dager siden / 2545 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
17 dager siden / 2109 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
29 dager siden / 1734 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1693 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
7 dager siden / 1643 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
3 dager siden / 1466 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere