Astrid Sofie Dalhaug

At heroinister vil ha heroin kan vel knapt komme som noen overraskelse. Men at fagfolk, politikere og menigmann også syns de skal få det, gjør at jeg sitter igjen med noen spørsmål. Jeg etterlyser litt bedre begrunnelser enn de jeg har sett til nå.

Jeg gjør et nytt forsøk på å få heroin-lobbyen i tale. De blogger kanskje ikke på VD? Skal prøve å ikke være sarkastisk denne gangen, selv om jeg frykter at et saklig, balansert innlegg vil falle som en stein til jorda. Derfor den tabloide overskrifta.

Den målgruppen som er aktuell for å få medisinsk heroin, er den samme som i dag har eller skal ha et tilbud om metadon. Hvem som skal tilhøre denne målgruppen, er en diskusjon i seg selv. Det som har vært sagt, er at det skal være gamle, slitne heroinister, som har prøvd det meste innen avrusning uten effekt. Gradvis har målgruppen blitt utvidet, uten at jeg har registrert at det har vært fremsatt nye faglige argumenter eller politiske beslutninger. Jeg har hørt at det blir gitt til folk ned i en alder av 19 år. Og jeg vet at det blir gitt til gravide. Kan noen fagfolk begrunne liberaliseringen i hvem som får metadon? Hva tenker man på når man gir glasset med metadon til en tenåring eller en kvinne med barn i magen? Jeg går ut fra det er nøye gjennomtenkt, men hva man tenker har ikke tilflytt offentligheten - heller ikke oss som står i den andre enden av apparatet, og driver avrusing av nyfødte. Vi lurer litt på hvorfor dette var nødvendig. Kan vi få et svar?

Men nå er det altså heroin som er det nye. Her må jo da målgruppen bli "gamle, slitne heroinister som har prøvd alt, også metadon" - eller? Jeg har ikke helt forstått hva som er så mye bedre med heroin, siden de tror de vil lykkes med dette når de har mislyktes med metadon.

Heroinet gis intravenøst, og har en kortere halveringstid, det vil si at effekten kommer raskere og går fortere ut av kroppen. På hvilken måte er dette en fordel? Jeg spør som en fagperson, for jeg vet at dette er ønskelig i mange sammenhenger, for eksempel når en gir narkose. Derfor lurer jeg på hvilke fordeler denne effekten eventuelt gir i rusomsorgen.

Intravenøse injeksjoner innebærer endel risiko, blant annet mekanisk / kjemisk skade på hud og blodårer, og risiko for infeksjoner. Denne risikoen blir selvsagt markant mindre når man under antiseptiske forhold injiserer legemiddelindustirens preparater, enn når man på gata injiserer heroin produsert for inhalasjon og blandet ut med ukjente ingredienser. Men likevel lurer jeg på hvorfor det er nødvendig med intravenøs administrasjon, når medikamentet kan inntas oralt som drikke, eller røykes. Så vidt jeg har forstått er det ikke et mål å oppnå ruseffekt, selv om en gir heroin. Bare å lindre abstinenser.

Heroinister angir som årsak til at de ønsker heroin istedenfor metadon, at de blir så trøtte og sløve av metadon. Er ikke dette et spørsmål om dosering? Jeg er vant til å gi opioider som smertelindring. Trøtthet er et symptom på overdosering i mine øyne. Eller har metadon en mer trøtthetsfremkallende virkning enn heroin, også i riktige doser?

Jeg leser med noe forbauselse at metadon er å få kjøpt på gata. Hvordan kan dette henge sammen? Hvordan klarer de seg uten dosen sin, de som selger den? Er det det at dosene er litt i største laget, slik at de kan dele med andre? Når metadon havner på gata, hvor mye mer da ikke heroin? Likevel ser jeg det fremsettes ønske om å få utdelt doser for flere dager av gangen. Er dette forsvarlig?

Jeg ser at enkelte heroinister ser for seg å komme seg ut i arbeidslivet bare de får rent, medisinsk heroin gratis. Da slipper de å bruke alt av tid og penger på heroin, og slipper å bli syke av dårlig gate-heroin, dårlig kosthold og dårlig hygiene. Det høres jo tilforlatelig ut. Men for det første: Arbeidsmarkedet for denne gruppen må jo være relativt begrenset? De kan vel ikke ha jobber som medfører ansvar for liv og helse eller maskiner og motorer? Det blir vel hovedsaklig snakk om tilpassede arbeidsplasser, og det er jo forsåvidt bra det, hvis kommunen /NAV greier å få det til. Men for det andre: Hvis man først kommer så langt, hvorfor ikke ta hele skrittet ut, og gradvis redusere heroin-dosene, til man blir nykter? Det er ubehagelig å avruse seg, men hvis man har livet sitt på stell, og bruker ett år eller to på å trappe ned, burde det jo være mulig? For det tredje: Hvis man er så oppegående at man møter på jobb om morran, kan man kanskje klare seg med metadon, eller er det bare heroin som er nøkkelen til et verdig liv?

Jeg er for at vi fordomsfritt skal gi god lindrende behandling ved livets slutt. Er du døende, så skal du ikke avruses, men få det du trenger for å ha det bra. Men er du ikke døende, så vil jeg heller ikke behandle deg som det. Lindrende behandling ved livets slutt er noe helt annet enn kurativ behandling når en har håp om å få pasienten frisk. Det gjelder to helt forskjellige sett av prinsipper bak, og det å blande sammen disse vil bli sett på som uprofesjonelt og feilbehandling i den verdenen jeg arbeider i som intensivsykepleier. Hvis heroin (og metadon) da er behandling for de gamle og syke som ingen annen behandling hjelper på - hvordan har det seg da at det kan gis til yrkesaktive og gravide?

Jeg gir av prinsipp aldri til tiggere. Men det hender at jeg kjøper disse bladene de selger. Med litt blandede følelser, for jeg vet jo at inntekten mest sannsynlig går til rusmidler.

Var i Oslo her om dagen, og kjøpte =Oslo på Majorstua. Det kosta 60 kr sa selgeren. Jeg hadde bare en hundrelapp, og spurte om han kunne gi igjen. Det kunne han ikke, så han fikk den, og takka pent. Etterpå så jeg at det var påtrykt bladet at det kosta 50 kr. Jaja, jeg visste jo at selgeren ikke var fra søndagsskolen, akkurat.

Mellom mye annet inneholder bladet en del ruspolitiske innlegg og vinklede reportasjer, der agendaen er nokså enstydig - ikke så mye rom for forskjellige syn. Avvenning, Metadon og Subutex er ikke bra nok. Heroinister må få heroin. Av god kvalitet, over helsebudsjettet. Samtidig som de får denne "behandlingen" må de også få delta i arbeidslivet, det vil de nemlig bli svært så egnede til, bare de får brukerdosen sin på blå resept. Helst flest mulig doser på hver resept, så de slipper å løpe på apoteket til stadighet - de kommer jo i tidsklemma, må vite.

Avvenning er nemlig farlig. Hele 1 % dør av at de tar overdose etter avvenning, og det er avvenningens skyld, for hadde de ikke blitt avvent, så hadde de tålt en større dose. Dødsraten blant de som får heroin på blå resept nevnes ikke, enda de landene som praktiserer dette trolig fører statistikk. Det er jo europeiske i-land.

Preben Aavidtsland mobber visstnok kristne på Twitter. Jeg følger ikke med på Twitter, leser bare om det i avisen. Jeg tror ikke man blir så mye klokere av å lese / skrive to og to setninger.

Men til de kristne som føler seg mobbet av Aavidtsland og hans like, her er dagens ord: 

"Salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.Gled og fryd dere, for stor er den lønn der har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere." Jesus i Bergprekenen (Matt 5,11-12.)

"Det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme." Paulus (1.Kor 1, 27.)

Kanskje en slik tankegang også kunne være noe for rasende muslimer, som ikke tåler å se nedsettende tegninger av profeten Muhammed. Å heve seg over det, liksom. "Den klokeste gir seg", som mamma brukte å si når vi ungene kranglet. Det kan hende det er et råd som er anvendbart også på internasjonalt, interreligiøst nivå. 

Vi har hatt en spion i huset i helga. Hun var ikke under cover, men heller ikke til å bli kvitt. Og hennes tilstedeværelse måtte få følger.

Jeg snakker om klassebamsen Mia, som følger med barna i første klasse hjem i helgen på rundgang. Minner meg om det jeg har lært i historie om å gå på legd. Bare at her er det kjempestas å få bamsen på legd. Offisielt.

Det er utviklet en egen kult rundt bamsen, med mange uskrevne regler, og ritualer som gjentas. Bamsen har blant annet ei bok, som foreldrene (les mor) skal skrive i når helga er over. Der skal det understrekes hvor kjekt det var å ha bamsen i huset, og hvor trivelig bamsen har hatt det. Helgens aktiviteter skal loggføres, gjerne med bilder. Det er understreket at man ikke skal sette igang med krevende / kostbare aktiviteter bare fordi man har bamsen på besøk, men samtidig føler vel de fleste på at de bør gjøre en del politisk korrekte handlinger, som å dra på tur i skogen eller bake boller.

Tanken bak er vel blant annet at når loggen leses opp for klassen, får de andre vite litt om hvordan den enkelte har det hjemme - bli kjent med hverandres familier. Og så er det kanskje meningen at førsteklassingene skal lære seg å ta ansvar og vise omsorg - ved å passe på bamsen.

Førsteklassingen vår fikk gode skussmål på at han er omsorgsfull, empatisk og snill da han gikk ut av barnehagen. Han er også en dedikert storebror. Men bamsen gir han egentlig blaffen i. Hun kunne stittet fullt påkledd i sofaen hele helga for ham. Det blir mor som får passe bamsen, så ikke det som skrives i loggboka skal være blank løgn. 

Jeg føler meg overvåket av den bamsen. Den representerer klassestyreren og alle de andre foreldrene (mødrene) som skal lese i loggboka. Heldigvis er det noen som skriver at fredagskvelden går med til å spise godteri og se på tv. Den første gangen Mia var hos oss tilbrakte hun fredagskvelden i en pose i entreen, til vi kom til å huske på henne ved leggetid. Skulle jeg skrevet sannheten om den siste helga, tror jeg nesten jeg ville bli tiltalt for omsorgssvikt (for bamsen) eller blasfemi (mot bamsekulten). Men flink pike som jeg er, rablet jeg ned noe som kunne tåles å leses høyt også for bamsekultens tilhengere.

Det er jammen meg litt av hvert å følge opp når en får skolebarn, ikke bare lekser.

...neida, det var ikke det som var overskriften i Vårt Land 20.11. "900 underskrifter for Bredtvedt kirke" sto det. 900 mennesker hadde skrevet under på at de ønsket å beholde menigheten sin, og ikke slå den sammen med nabosognet Rødtvet. Hovrfor sammenslåing? Gjett ti ganger! Økonomi - hvordan greide du det? Hva er det som ikke styres av økonomiske hensyn i verdens såkalt rikeste land?

Norge preges av privat rikdom og offentlig fattigdom. På de tolv årene som har gått siden jeg var ferdig på sykepleierskolen har lønna mi blitt nesten fordobla. Samtidig er ressursmangelen i det offentlige helsevesenet mye mer merkbar. I 1997 kom oversykepleierne til oss og spurte hva de kunne gjøre for å rekruttere oss til faste 100% stillinger. Nå er det nesten umulig for en nyutdannet sykepleier å få helstilling.

Er dette et innlegg mot sykepleiernes lønnsvekst? Neida, vi må da følge strømmen, vi og. Vi skal jo kjøpe hus og bil og mat og klær på det samme markedet som alle andre, og det er jo ingen grunn til at folk som gjør en samfunnsnyttig innsats ikke skal ha en "anstendig" lønn. (Ehem, i motsetning til fotballspillere, men det er en annen debatt.) Det var bare et eksempel.

Tanken  som slo meg da jeg leste om de 900 underskriftene var: Hva om disse 900 menneskene forpliktet seg til i gjennomsnitt å gi 1000 kr hver i året til Bredtvedt kirke? 900.000 kr, det burde dekke en prestestilling, inkl arbeidsgiveravgift, reisegodtgjørelser, kursing med mer. Eller? En menighet med 900 engasjerte medlemmer skulle ikke ha noe problem med å ha en prest ansatt i full stilling. Er 1000 kr i året mye? 100 kr i måneden, med betalingsfri måned i juni og desember. Kanskje litt mye for sosialklienter og barn. Men de fleste andre burde greie det. Mange ville nok greie mye mer, også. Hva med 10 % av bruttoinntekten? Eller tiende, som det også kalles.

Hvis Den norske kirke for alvor skal bli uavhengig av staten, er økonomisk uavhengighet helt nødvendig for at selvstendigheten skal være reell. De andre kirkesamfunnene i Norge greier det, den lille skjerven de får over statsbudsjettet er nesten symbolsk i forhold til driftsbudsjettet. Har lest statistikk på at halvparten av alle aktive kristne i Norge går i statskirka. Så det skulle egentlig være mange nok givere til å holde hjulene i gang. Men da må det en mentalitetsendring til.