Astrid Sofie Dalhaug

Alder: 45
  RSS

Om Astrid Sofie

KrF-politiker i Sør-Trøndelag og Malvik kommune. Sitter i kommunestyret. Gift og har tre barn. Utdannet intensivsykepleier, jobber på St Olavs Hospital i Trondheim. Vokste opp i Skånland i Troms. Har bakgrunn fra Lagsbevegelsen.

Følgere

Hjernedød surrogati

Publisert nesten 2 år siden - 1945 visninger

En skal virkelig lese mye før øynene faller ut av hodet, men dette tar kaka. Jeg er forsåvidt enig med Myskja i Bioteknologirådet om at forslaget om hjernedøde surrogatmødre er marginalt og lite relevant. Men likevel: Vårt Land presenterer denne elleville ideen uten å ha snakket med helsepersonell som til daglig steller og behandler hjernedøde personer. På vegne av oss skal dere her få noen motforestillinger:

1. Jeg reagerer på bruken av det konstruerte ordet "æsj-faktoren". Dette er en hersketeknikk som er egnet til å få moralske motforestillinger til å virke barnslige. Tanken om en hjernedød surrogatmor berører oss på et dypt eksistensielt plan, og den magefølelsen det gir er ikke en "æsj-faktor". Filosofer har et mer voksent ordforråd enn som så - om de vil.

2. Hjernedøde personer er intensivpasienter. En sengeplass på en intensivavdeling er en sparsom ressurs, og vi kjemper daglig en kamp for å ha plass på intensiven til de som virkelig trenger det. En intensivplass koster titusenvis av kroner i døgnet, og et opphold på 8-9 måneder (et svangerskap) koster omtrent det samme som en sykehjemsplass i 10-20 år. 

3. Å stelle en hjernedød er å stelle en som er død. Det er noe man gjør en siste gang, med respekt og verdighet. Å skulle stelle den samme døde personen flere ganger om dagen, vil av mange sykepleiere oppleves som en psykisk påkjenning. Filosofen ser kanskje for seg at den hjernedøde ligger rett ut på rygg i ni måneder, men det er nok ikke mulig uten at også kroppen begynner å dø. De må snues og stelles, akkurat som levende intensivpasienter. 

4. Intensivpasienter får alltid komplikasjoner, bare de ligger på intensiven lenge nok. Og her er det snakk om virkelig "langliggere". De fleste får lungebetennelse etter noen dager på respirator. Så kan de få urinveisinfeksjon av urinkateteret. De kan få en mage-tarm-infeksjon, eller bare vanlig diaré av sondematen. Det skal godt gjøres å unngå trykksår. Og så videre. Fosteret vil derfor være eksponert for antibiotikakurer og andre sterke medisiner så å si hele svangerskapet. Risikoen for alvorlige komplikasjoner, der fosteret dør eller skades, vil være langt høyere enn i et normalt svangerskap. 

5. Antallet kvinner i fertil alder som blir hjernedøde på en slik måte at de egner seg som organdonorer eller surrogatmødre, vil jeg anta du kan telle på en hånd på årsbasis i Norge. Derfor har Myskja rett i at dette er en marginal problemstilling. Hvem skulle evt få stå på venteliste for å få tilgang til en slik "donor"? Dette er ihvertfall ikke noe som dekker etterspørselen etter surrogatmødre i Norge. 

6. Når din kjære dør brått og uventet i ung alder, kan det at hun donerer bort organene sine oppleves som en liten trøst i sorgen. Organdonasjonen er overstått i løpet av et døgn, og så går ritualene rundt dødsfallet videre sin vanlige gang. Begravelsen er en tung dag, og det kjennes alltid som en lettelse når den er over. Hvordan blir det for de nærmeste pårørende at kjæreste/mor/datter/søster ligger på intensiven i 8-9 måneder før hun kan begraves? Skal de besøke henne?

7. Skal de vordende foreldrene til fosteret hennes besøke henne? Skal de også betraktes som nærmeste pårørende, med full informasjonsrett, eller skal de som ved organdonasjon ikke en gang vite navnet hennes og hvem hun var? 

8. "Surrogatbarnet" er ikke for alltid et barn. Hvilke tanker vil barnet/tenåringen/den voksne gjøre seg opp gjennom livet, når han/hun får informasjon om sin tilblivelse? Prøv noen tankerekker, bare. Det kan være gode, det kan være vonde, men bare våg å tenke dem ferdig. Og vær så snill, ikke avskriv dem som "æsj-faktoren". 

Gå til innlegget

Asylretten ved konvertering - snudd opp/ned

Publisert over 2 år siden - 27 visninger

Jeg får ofte lyst til å snu ting helt på hodet, for å se hvordan de ser ut fra en annen vinkel.

Asylsøkere fra muslimske land, som har konvertert til kristendom, ateisme eller andre livssyn, kan i noen tilfeller få innvilget asyl i Norge med begrunnelsen at de er utsatt for forfølgelse i hjemlandet. Men i vår sekulære kultur er det liten forståelse for dette, og man mistenker konvertitten for å ha påstå å ha konvertert bare for å få oppholdstillatelse. Mange blir sendt tilbake med beskjed om at de bare kan si at de fortsatt er muslimer, og la være å praktisere sitt nye livssyn. Dette er jo å støtte opp om menneskerettsbrudd i opphavslandet. Men artikkel 18 er ikke den menneskeretten som nyter størst respekt i vår sekulære kultur. Nå, hva om vi snudde denne praksisen helt på hodet? Hva om Norge kunngjorde at alle fra muslimske land som konverterer til kristendom eller ateisme (humanisme), automatisk får innvilget asyl? Hva ville skje? 1. Vi kan regne med at mange vil påberope seg denne årsaken til asyl. Det må være et poeng at konverteringen er reell. Om disse personene gjenopptar muslimsk livsførsel, må dette være årsak til retur. Ville dette være å frata dem retten til å konvertere tilbake igjen? Nei, de kan konvertere tilbake, men da mister de retten til den beskyttelsen de ikke lenger trenger. At konverteringen er reell, behøver imidlertid ikke bety at de har et inderlig og overbevist forhold til sitt nye livssyn. Dette krever en av konvertitten i dag, det er ikke måte på hvor mye bibelkunnskap og gudstjenestedeltakelse de må kunne vise til. Den jevne nordmann er jo medlem av et kirkesamfunn eller Humanetisk Forbund, uten at de ofrer det så mye tankevirksomhet og tid.
Gå til innlegget

Paradigmeskifte i helsevesenet

Publisert rundt 5 år siden - 898 visninger

Sykepleiere (og andre helsearbeidere) står i en umulig spagat mellom to motstridende sett av forventninger. Vi er inne i et paradigmeskifte i norsk helsevesen. Den gamle kallsideologien, fra Hippokrates og Florence Nightingale, er på vikende front.

Paradigmeskifte i helsevesenet

Sykepleiere (og andre helsearbeidere) står i en umulig spagat mellom to motstridende sett av forventninger. Vi er inne i et paradigmeskifte i norsk helsevesen. Den gamle kallsideologien, fra Hippokrates og Florence Nightingale, er på vikende front. Fram fosser New Public Management (NPM). Hvem skal få sette standarden?

Som sykepleier er jeg pasientens advokat. Pasienten er min oppdragsgiver, og pasientens beste er målestokken for den kvaliteten jeg leverer. Pasientens behov er mitt kall, jeg har en moralsk forpliktelse til å hjelpe. ”Aldri skade, av og til helbrede, ofte lindre, alltid trøste” er oppdraget.

NPM lærer oss noe annet: Storting, regjering og arbeidsgiver er helsearbeiderens oppdragsgiver. Effektivitet og kvalitet er to sider av samme sak, og måles i antall utførte enkeltoppgaver (detaljert angitt med koder) per tidsenhet. Det overordnede målet for virksomheten er ”økonomisk balanse”. Helsearbeiderens moralske forpliktelse er å gå på jobb for å bidra til Bruttonasjonalproduktet. Oppdraget angis i enkeltvedtak om hvilke tjenester hver pasient etter loven har krav på.

Hvor kolliderer disse to paradigmene i dag? La meg komme med noen eksempler:

Eldreomsorgen: Eldre mennesker har et sammensatt sykdomsbilde, og det er i stadig endring. Kommunens tilbud bygger imidlertid på forutsetningen om et konstant og definerbart behov. Det gjøres enkeltvedtak om hjelpetiltak, og disse blir styrende for ressursbruken. Helsearbeideren som bruker sitt kliniske skjønn, og vurderer pasientens hjelpebehov fra dag til dag, passer ikke inn i dagens eldreomsorg. Sykepleier Siri Tønnesen viser dette i sin PhD-avhandling ”The Challenge to Provide Sound and Diligent Care”, en studie av gapet mellom oppdrag og ressurser i hjemmesykepleien. Marie Aakre påpeker det samme i et leserinnlegg i Adresseavisen 3.sep 2013, der hun kritiserer Trondheim kommune for å satse ensidig på rutiner og systemer, og ikke gi rom for faglige og etiske hensyn.

Rusomsorgen: ”Aldri har så mange fått så lite hjelp” er et treffende sitat. Alle rusmisbrukere som ønsker hjelp, får i dag tilbud om Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) på det offentliges regning. Hvis de derimot skulle ønske hjelp til avrusing, må de finansiere dette selv. Avrusing drives i dag kun av private institusjoner som ikke får offentlig støtte. Hvis de skal få offentlig støtte, må de også ta imot LAR-pasienter. Å ha LAR-pasienter i samme institusjon undergraver effekten av avrusing (personer under avrusning kan ikke ha tilgang til rusmidler). Hvorfor driver det offentlige helsevesen utelukkende med LAR? Åpenbart fordi det tilsynelatende er langt mer ”effektivt” i et NPM-perspektiv: Å dele ut legemidler via poliklinisk virksomhet gjør at en kan ”behandle” langt flere med samme sum penger og antall ansatte. Avrusing krever tett oppfølging og innleggelse i institusjon i flere måneder. I et langtidsperspektiv får en imidlertid en helt annen kvalitet ut av avrusing enn LAR: Legemidlene som brukes i LAR bryter ned både hjernen og andre organer, og gir en mye kortere langtidsoverlevelse enn etter avrusing. Selvsagt finnes det pasienter som ikke har nytte av avrusing, men det blir for enkelt å ha LAR som i praksis eneste tilbud.

Dokumentarfilmen ”Helsefabrikken” viser svakhetene ved å la NPM sette dagsorden i helsevesenet. Man forsøker å styre helsevesenet ut fra økonomiske insentiver, og dette kan i ytterste konsekvens føre til en jakt på DRG-poeng. Diagnoserelaterte grupper (DRG) er en måte å klassifisere enkeltoppgaver og diagnoser ved å gi hver diagnose og hver prosedyre en prislapp. Kompliserte pasienter og kompliserte prosedyrer gir høyere statlige overføringer. På denne måten undergraver NPM sin egen hensikt: NPM ble innført for at det offentlige skulle jobbe mer effektivt, bruke mindre penger. DRG motiverer til å gi pasientene kompliserte diagnoser og komplisert behandling.

”Helsefabrikken” viser også at de økonomiske insentivene som motiverer sykehusledelsen, ikke har noen motiverende effekt på de ansatte som jobber pasientnært. De motiveres fortsatt av god, gammel kallsideologi. Men de presses til å godta NPM-logikken: Få og enkle pasienter i januar, gir mindre penger til ekstravakt-innleie i februar. Senker man terskelen for å utføre keisersnitt, får man friskere keisersnitt-pasienter, som trenger mindre oppfølging etterpå, men utløser samme sum penger til avdelingens budsjett. Statistikken viser at antallet planlagte keisersnitt øker. Keisersnitt som fødselsmetode innebærer større risiko for både mor og barn, og koster mange ganger så mye som en naturlig fødsel.

Deltid, turnus og sykefravær hos sykepleiere: ”Det er ingen menneskerett å ha fri to av tre helger” sa helseminister Støre. Han har tydeligvis lyttet til arbeidsgiverforeningen Spekters leder Anne-Kari Bratten, og LO-leder Gerd Kristiansen (fra hjelpepleiernes Fagforbundet). Fagforbundet ga etter for Spekters logikk, og gikk med på å jobbe flere helger for å få mindre ufrivillig deltid. Spekters logikk er enkel: ”Her er de ledige vaktene. Skal du jobbe mer, er det disse vaktene du må jobbe.” Sykepleierforbundet er ikke like enkelt å overtale. Her er logikken litt mer komplisert: Ledige vakter (også kalt hull i turnus) sees som et uttrykk for arbeidsgivers manglende evne til organisering. Arbeidsgiver hevder at hvis flere skal jobbe større stillingsbrøker uten å jobbe flere helger, vil det bli overbemanning på dagtid på hverdager. Sykepleierforbundet mener at denne tilsynelatende ”overbemanningen” er tid som skal brukes til fagutvikling og etterutdanning. Det er i dag kritisk mangel på spesialsykepleiere, men videreutdanning med lønn hører med til sjeldenhetene for sykepleiere. For andre yrkesgrupper er lønn under videreutdanning en selvfølge.

For KrF er det viktig å få verdiene og menneskeverdet tilbake inn i styringen av helsevesenet. Hvis en sammenligner retorikken fra helseminister Støre med hva som kom fra Dagfinn Høybråten da han hadde samme post, ser man en radikal bevegelse fra kallsideologi til NPM-perspektiv. Nå er det på tide å snu denne destruktive og kalde, mekaniske tenkningen om helsetilbudet. Nå trenger vi et verdiorientert parti inn i regjeringskontorene. Stem KrF for menneskeverd i sentrum!

Astrid S Dalhaug

Andrekandidat til stortingsvalget

Sør-Trøndelag KrF

… og intensivsykepleier på St Olav

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 4 timer siden / 1869 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
rundt 4 timer siden / 294 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 4 timer siden / 4264 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 5 timer siden / 1869 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 5 timer siden / 5900 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 5 timer siden / 1179 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 5 timer siden / 5900 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 5 timer siden / 1179 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 5 timer siden / 1601 visninger
Les flere