Astrid Rønsen

Alder: 60
  RSS

Om Astrid

Leder i Hospiceforum Norge

Førstelektor NTNU i Gjøvik/ sykepleier og medlem av NOU 2017:16 "På liv og død"

Følgere

Hvorfor motarbeides hospice av helsetjenestens egne?

Publisert 6 måneder siden - 336 visninger

Man trenger ikke reise langt for å se eksempler på gode, verdige og trygge tilbud ved livetsslutt. NOUen «På liv og død» skulle legge grunnlaget for gode løsninger i Norge. Dessverreble det ikke slik.

Rapporten «På liv og død» (NOU 2017:16) ble gitt ut rett før jul og er nå tilgjengelig for alle. Jeg har som representant for Hospiceforum Norge vært en del av utvalget bak denne rapporten. Utvalget ble nedsatt av regjeringen for halvannet år siden, ut fra en erkjennelse av at omsorg for alvorlig syke, døende og deres nærmeste er for dårlig i Norge. Skuffende og overraskende nok er konklusjonen til flertallet i utvalget likevel at vi bare skal gjøre mer av det samme.

 


Problemene med det er mange og uholdbare. Dagens situasjon ble presist oppsummert i denne tittelen fra NRK Hordaland i 2015: «Postnummeret ditt kan avgjøre hvor god lindrende behandling du får, dersom du blir uhelbredelig syk og skal dø». Ikke godt nok, var helseminister Bent Høies tydelige svar den gang. At helsetilbudet i Norge varierer er noe vi vet. At andelen som dør i eget hjem er på bunn på statistikken i Europa er heller ingen nyhet. Men det er ikke bra nok, og den politiske enigheten om det var ny og gledelig. Stortinget og regjeringen ønsket at utvalget vårt skulle gi en analyse av situasjonen, men de ønsket også forslag til løsninger og nye modeller. Som eksempelvis hospice. Det finnes enorme mengder norske og internasjonale erfaringer å støtte seg på i dette arbeidet. Potensialet var enormt, men resultatet ble slik at jeg måtte ta dissens for å få argumentere for å innlemme hospice som tiltak inn i den norske helsetjenesten.

 


Hva er hospice?

Hospice er betegnelsen på tjenestetilbud som er spesialdesignet for alvorlig kronisk syke og deres nærmestes behov i siste del av livet. Kort sagt skal hospice være et godt sted å leve når du vet du skal dø. For de fleste vil det være hjemme - under forutsetning av at du er trygg på at du har nødvendig kvalifisert støtte når du oppholder deg der og at du og familien din er i stand til å stå i denne situasjonen sammen. Når så få dør i eget hjem må vi spørre oss hva det er som gjør at situasjonen er slik. Det er to svar som er opplagte: kompetanse og organisering.

 


Pasienter og familier trenger gode alternativer. I dag er det sykehjem som er stedet flest nordmenn dør. Ikke alle opplever det som tilfredsstillende, av flere ulike grunner. Mange dør på sykehuset, men det er heller ikke et godt alternativ for alle. I Norge står vi da igjen med få alternativer. For noen få er alternativene hospice - både hjemmehospice, som eksempelvis Fransiskushjelpen i Oslo, eller dag- og døgnhospice i egne institusjoner. Men dette tilbudet er det alt for få som får. Postnummeret ender opp med å bestemme om du får velge hvor du vil dø.

I utvalget var vi to medlemmer som til slutt måtte ta dissens for å få argumentere for disse tilbudene - og å legge til rette for at flere får dem. Vi mener hele hensikten med NOU-rapporten var å vise konsekvenser av ulike løsninger - hvordan man kan skape valgmuligheter for pasienter og pårørende i vanskelige livssituasjoner. Da trenger vi tilbud som kan fungere som fyrtårn, som har en punktfunksjon og som slik kan spille på lag med det øvrige tjenestetilbudet, ikke minst det kommunale tilbudet. Dette har vist seg å være en god løsning i andre land. Pasienter og pårørende verdsetter eksempelvis hospicetilbudene i Storbritannia som ‘outstanding’, i motsetning til sykehustilbudet og andre tilbud. En kostnadsrapport fra Oslo Economics som Hospiceforum Norge har bestilt i forbindelse med dissensforslaget, viser at Hospice ikke bare representerer kvalitet, men også er en god løsning kostnadsmessig sammenlignet med tilbud vi tilbyr pasienter og pårørende i dag.

 


Hvorfor motarbeides hospice?

Da er det et viktig spørsmål som må stilles: Hva er det som gjør at helsetjenestens egne motarbeider hospice som tiltak? At legegruppen i ulike høringer har inntatt dette standpunktet er kjent. At en flertallsinnstilling i nevnte NOU gjentar dette er derimot både overraskende og skuffende. Jeg skal ikke bruke tid her på motsetninger i tankesett, for det er vanskelig nok å forstå den faglige begrunnelsen fra flertallet som ligger ved NOUen som en merknad. Der blir hospice betegnet som et tilbud som ikke er integrert i norsk offentlig helsetjeneste. Det påstås at hospice fører til en forskjellsbehandling av pasienter og det stilles spørsmålstegn ved fagligheten i slike tilbud. For det første har undertegnede som er forslagsstiller aldri ment at hospice ikke skal innlemmes i norsk offentlig helsetjeneste, slik man har fått til i eksempelvis Danmark. At Norge i utgangspunktet har et ulikt tilbud er jo nettopp et problem hospicetilbudene ville kunne motvirke; det vil kunne bidra til at flere får det bedre ved å samarbeide tett med øvrig helsetjeneste. Og de som måtte hevde at hospice ikke er faglig nok må ta seg en tur utenfor landets grenser og se og lære hvordan dette faktisk fungerer. Et kjennetegn ved hospice er at dedikerte profesjonelle samarbeider tett med frivillige. Her er igjen Fransiskushjelpen et svært godt eksempel i Oslo som vi trenger å utvide til å gjelde mange flere deler av landet.

 


Men det viktigste er: Hvordan kan faggrupper innen helsevesenet motarbeide hospice som er det pasienter og pårørende sier er bra og representerer det de sier de trenger? Det er vanskelig, for ikke å si ubegripelig å forstå. Da er det viktig at vi har tydelige og modige politikere som skal fatte beslutningene som skaper fremtidens tjenestetilbud. Debatten har begynt og vil fortsette, blant annet på Litteraturhuset i Oslo 15. januar hvor fokus er på de alvorlig syke barna og deres familier.

 


Astrid Rønsen

Førstelektor NTNU i Gjøvik/

Styreleder Hospiceforum Norge/

Utvalgsmedlem NOU 2017:16 «På liv og død»

Gå til innlegget

Hvor skal den døende finne ro?

Publisert nesten 3 år siden - 446 visninger

Er det noen som er redd for å tape noe faglig, eller er det noen som ser på hospice som en konkurrent om økonomiske ressurser?

Jeg er sykepleier. For en stund siden traff jeg en pasient 
på en spesialisert lindrende 
avdeling.
Hun hadde synlige spor av en avansert kreftsykdom, men det som preget henne mest, var de usynlige sårene av å ha blitt ­flyttet rundt i helse­vesenet: ­mellom hjem, flere sykehus og sykehjem. Hun fortalte mye om hva denne stadige flyttingen hadde gjort med henne.

Hun var blitt redd — ikke først og fremst for å dø, men det 
hadde blitt vanskelig å stole på hjelperne i systemet. Hun hadde opplevd for mye underveis: «Det er som om jeg har mistet meg selv.» Hun hadde ikke krefter til å tilpasse seg våre rutiner nå igjen, bli kjent med nye mennesker og skjønne helsevesenets koder for hva som forventes av henne som «vår pasient».

For en utenforstående kan det høres underlig ut å fremstille det på denne måten. Men omsorg for de mest hjelpetrengende blant oss handler i stor grad om at de må tilpasse seg helsevesenets egen struktur og logikk.

Det hjelper lite å ha en helseminister som sier: «Vi skal skape 
pasientenes helsevesen», når hverdagen ikke oppleves sånn. Det er også et problem når helse­tjenestens egne ikke nødvendigvis svarer på denne klare intensjonen. Her skal jeg peke på to ting som vi i helsevesenet har latt skje uten nevneverdige protester:

1) For et tiår eller to siden 
var det en selvfølge at døende pasienter som ikke hadde noen av sine hos seg, skulle ha fastvakt. Om du var på sykehus, 
eller på sykehjem, eller hjemme 
skulle du slippe å dø alene. Sånn er det ikke lenger. Denne ­endringen har fått lov å skje uten nevneverdig protester fra helsetjenestens egne.

2) Vi godtar at pasienter skal flyttes når de er på sitt mest ­sårbare.

Skremt. I samtalen forteller pasienten jeg har introdusert dere for, om episoder som har skremt henne, og hun begynner å dele usikkerheten: Hva nå?

For hvilke muligheter er det helsevesenet har å tilby henne, hun som opplevde seg for syk til å komme hjem? Sykehjemmet hun hadde vært innom, skulle hun ikke tilbake til. De ulike syke­husene hun hadde vært innom, ville uansett være en mellomstasjon. «Og nå ligger jeg her og tenker på at her kan jeg jo ikke bli mer enn 14 dager!»

Hva er det som gjør at vi som jobber innen helsevesenet og ­hører pasienters fortellinger ikke protesterer mer? Hvem skal snakke om skadevirkningene av helsevesenets rammer, struktur og innhold hvis ikke vi på første rad gjør det?

Protest. Da Hospiceforum Norge ble etablert for seks år siden, var det på bakgrunn av uro fra noen av oss som plagdes av det vi var vitne til. Noe måtte 
gjøres for døende pasienter og familiene deres. Forumet ble etablert delvis som en proteststemme mot uheldige sider ved dagens system og ikke minst for å være pådriver for tilbud som virkelig setter hovedpersonene i førersetet: Hospice.

Vi mener at vi trenger hospice som «fyrtårn». Vi trenger hospice for de som faller mellom alle 
stoler. Vi trenger hospice som en aktiv medspiller for totalt sett å gjøre helsevesenet bedre for 
døende og deres nærmeste.

Det sies ofte at det har skjedd mye faglig innen lindrende 
behandling de siste tiårene. Men denne fagliggjøringen hjelper 
lite hvis vi svikter pasientene 
og familiene på det mest grunn­leggende; deres behov for trygghet underveis når livet skal ­fullføres. Det handler om tillit til menneskene som forvalter 
denne fagligheten og den 
organisasjonen disse fungerer innenfor.
Vanskelig. Lederen i Vårt Land 20. august stilte noen spørsmål til dagens sprikende arbeid 
med å samle innsatsen for 
bedre tilbud for alvorlig syke og døende. Vi som har stått i front i Hospice­forum har stilt oss de samme spørsmålene, etter å ha invitert til samarbeid med ulike grupperinger innen fagmiljøet — noe som har vist seg å være vanskelig.

Vi opplever at hospice, som har stor tverrpolitisk tilslutning (som i stortingsdebatten 16. juni i år), først og fremst møter en viss motstand fra helsetjenestens 
egne, i særdeleshet fra deler av fagmiljøet innen lindrende 
behandling.

For oss som både har en fot innenfor helsevesenet og et 
virke utenfor, er dette underlig. For folk flest er det helt ufor­ståelig. Ser ikke de som er 
skeptiske til hospice det samme 
som oss som har følt på 
ubehaget og uroen?

Trussel? Er det noen som 
opplever hospice som en ­trussel mot eksisterende tilbud innen lindrende/palliativ medisin? Er det noen som er redd for å tape noe faglig, eller er det noen som ser på hospice som en konkurrent om økonomiske ressurser? Til det siste har helseministeren beroliget med å si at vi trenger et både/og.

Hvis vi hadde vært like opptatt av pasientene som vi sier vi er, hadde dette vært enkelt. Hospice er «gullstandarden», sett med pasienten og de nærmestes øyne. Vi trenger hospice — mer enn noen gang — både som forsterket hjemmetilbud og som egne steder dedikert for de døende og familiene deres.

Hospiceforum Norge har etter 
hvert samlet mange med ulike erfaringer og bakgrunn som 
ønsker å være pådrivere for 
bedre tilbud for alvorlig syke og døende. Vi er ingen fagorganisa­sjon, men en organisasjon for folk flest.

Døden eies først og fremst av de som er direkte berørt av 
denne viktige hendelsen i et liv — det er ikke helsetjenestens 
domene. Det er på tide å bidra til at denne hendelsen i livet gis 
tilbake til dem vi skal være der for.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.8.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
Et jødisk hamskifte i USA.
18 minutter siden / 627 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
29 minutter siden / 11559 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
42 minutter siden / 11559 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 12960 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 1 time siden / 2364 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 1 time siden / 2364 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 2 timer siden / 2364 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Sommer-refleksjoner: Identitetskrise, overgivelse og kristent liv
rundt 3 timer siden / 2364 visninger
Les flere