– Jeg har bare ett spørsmål! Vet noen om Obama er kommet ennå?

Den amerikanske journalisten roper så det ljomer over presserommet på Bella Center i København.

– Ja! Nå er han her! roper journalister fra alle verdenshjørner i retur.

Endelig kommer mannen alle har ventet på, USAs president Barack Obama, til klimatoppmøtet i København. De som ikke slipper inn i plenumssalen stimler sammen foran tv-skjermene. Obama åpner munnen og alt annet tystner. Kommer det en overraskelse? Kommer det noen nye løfter?

Etter et kvarter i spenning kan vi konstatere at Obama ikke leverte noe nytt. Miljøbevegelsen kommenterer at han leverte en skuffelse. Det kom ingen løfter om ytterligere kutt i CO2-utslippene enn de 17 prosentene han allerede har lovet innen 2020 sammenlignet med 2005-nivå. Men som mange kommentatorer påpeker, er det viktig for Obama å ikke «ta en Clinton» og love mer enn han kan holde. President Bill Clinton signerte Kyoto-protokollen i 1997, men Senatet ville ikke gå med på å ratifisere den.

USA får et pluss i boka for å gå inn for et fond på 100 milliarder dollar for klimatilpasning i utviklingsland. Samtidig som klimatoppmøtet pågår, har også amerikanerne kommet med initiativer for å øke produksjonen av fornybar energi både hjemme og i utviklingsland, ifølge Renewableenergy.com. Mandag lovet energiminister Steven Chu 85 milliarder dollar over fem år til utvikling av fornybar energi i utviklingsland.

Når Kongressen styrer mer enn presidenten, må vi kanskje være fornøyd med at utviklingen går sent men godt. Men tenk så fint det hadde vært om Obama tok i og ropte:

– Redusere utslippene våre med 40 prosent innen 2020, som FNs klimapanel anbefaler? Yes we can!

Nå er det også blitt kjent at det som hittil går under navnet Københavnavtalen ikke lenger inneholder punktet om at man i løpet av 2010 skulle vedta en ny juridisk bindende klimaavtale for perioden etter Kyotoprotokollens utløp i 2012. Til skuffelse for utviklingslandene, som er helt avhengige av at rike land forplikter seg til utslippskutt. For dem handler klimatoppmøtet i København om liv eller død.

Det ser ut til at Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussens verste mareritt kan bli virkelighet - Copenhagen blir ikke kjent på alles lepper som Hopenhagen, men som Nopenhagen.

Nå må en avtale ordnes på bakrommene, sa miljøvernminister Erik Solheim her på klimatoppmøtet i København i dag. Deltakere fra utviklingsland er allerede forbannet, fordi de føler seg utestengt fra samtaler som er avgjørende for deres framtid. Solheims utspill hjelper trolig lite på stemningen. Det er «de store spillerne» som Kina og USA som må møtes på bakrommet, mener miljøvernministeren. Money talks, altså.

Jeg har snakket med flere aktivister og delegater fra utviklingsland på Bella Center i dag. Alle sier det samme. Rike land må ikke bare bruke sin økonomiske makt for å få viljen sin, men også ta sitt historiske ansvar for utslippene som har skapt deres vekst. Tilbudene som er kommet hittil er altfor beskjedne til å redde disse landene fra oversvømmelser, tørke og sykloner.

Afrikanske delegater har marsjert ut flere ganger i løpet av forhandlingene, og det i sin fulle rett. Likevel føler mange av afrikanerne her seg hengt ut for å blokkere forhandlingene. Forhandlingene blir kalt et «blame game». Alle mener den andre har skylda for at forhandlingene går tregt. Men det er ikke lett for utviklingslandene å inngå kompromisser, når det betyr fortsatt lidelse for befolkningen i landene deres.

I dag kom USAs utenriksminister Hillary Clinton med en overraskelse. USA vil bidra til et fond som skal gå til klimatiltak i fattige land fra nå fram til 2020. Fondet skal bestå av 100 milliarder dollar, men Clinton sier ingenting om hvor mye USA skal bidra med. Verdensbanken anslår at utviklingsland trenger mellom 70 og 100 milliarder dollar årlig for å tilpasse seg klimaendringene.

Clinton lar litt for mye henge i løse luften, konkluderer politisk rådgiver Harald Nyeggen Sommer i Kirkens Nødhjelp. Han følger forhandlingene tett, og er blant de ytterst få fra frivillige organisasjoner som får sette føttene innenfor Bella Center i dag.

– Clinton sier ingenting om at disse pengene skal være nye friske penger. Dermed svarer hun ikke på en av de viktigste bekymringene fra utviklingsland, nemlig at bistandspenger som er lovet til helse, utdanning og så videre nå brukes til å dekke den tilleggskostnaden som klimaendringene fører med seg, forteller han.

De neste to døgnene vil vise om det snart kommer klar tale fra København, eller om djevelen fremdeles lurer i detaljene.

F.v.: Mubasim Wehbi, Hussein Wehbi, Firas Allosh, Ahmad Yosef, Meilad Salahme og Yousef Fregi.

Unggutter i flyktningeleiren Nahr el Bared nord for Tripoli i Libanon har to steder å være. I nærmeste kaffesjappe eller i ungdomsklubben, som er åpen 24 timer i døgnet. Forskjellen er at det går an å henge på hver sin moped utenfor kaffesjappene, med en espresso i den ene hånden og en røyk i den andre. Mange av dem har gitt opp skolen, fordi de ikke ser noen framtid i å studere.

Ikke så rart, når palestinere forbys å jobbe innenfor rundt 20 yrker i Libanon. Alle disse er yrker som krever høyere utdannelse, som lege, lærer og advokat. Alle flyktninger i Nahr el Bared, fra 13 år og oppover, må vise id-kort til den libanesiske hæren for å komme til restene av hjemmet sitt. 80 prosent av leiren ble totalødelagt da ekstremistene i Fatah al Islam, de fleste av dem ikke palestinere, infiltrerte leiren og senere kom i krig med den libanesiske hæren.

Mange av guttene vil stikke utenlands så fort de får sjansen til det. Meilad Salahme, leder for ungdomsklubben, arrangerer samtalekvelder for å gjøre guttene bevisst på sin palestinske bakgrunn og hvilke rettigheter de skal kreve. Salahme forteller at han har blitt arrestert 22 ganger av libanesisk politi, blant annet fordi han har deltatt i propalestinske demonstrasjoner.

Firas Allosh er fotballtrener i ungdomsklubben.
– Om vi mot formodning blir tilbudt libanesisk statsborgerskap, vil vi nekte. Vår palestinske identitet er som et brev vi har fått fra våre besteforeldre. Vi må prøve å fortelle alle at Palestina er vårt land, og at vi har rett til å vende tilbake dit, tror Allosh.
Han vil studere i Australia, og håper på jobb i en av Gulf-statene i framtiden.

Ziad Ayoubi er ikke enig:
– Jeg foretrekker å bli her som flyktning. Det lever 450.000 palestinske flyktninger i Chile, som har glemt sin kultur og tradisjon. Vi tørster etter frihet, og vil bli her og kjempe for våre rettigheter i Libanon.

Jo mer jeg lærer om politikk i Libanon, jo mer forvirrende blir den. "Det eneste som er sikkert i dette landet, er at hva som helst kan skje når som helst" er et utsagn jeg har hørt mange ganger.

Hezbollah, Guds parti, vokste fram som milits under borgerkrigen, i protest mot Israels invasjon av Libanon i 1982. Militsen utviklet seg til politisk parti og militær bevegelse, og har størst oppslutning blant sjiamuslimer. Under krigen mellom Hezbollah og Israel i 2006, etter Hezbollahs kidnapping av to israleske soldater, begynte også sunnier, kristne og drusere å sympatisere med Hezbollah.

Hezbollah og Free Patriotic Movement (FPM) har valgt å samarbeide i alliansen 8.mars, i opposisjon til Saad Hariris 14. mars-allianse. FPM kaller seg sekulært, men ledes av maronitten Michel Aoun, tidligere general i den libanesiske hæren. Under valget i 2005 var 70 prosent av de kristne i Libanon tilhengere av FPM.

Milliardæren Saad Hariris parti Future Movement og hans 14. mars-allianse har støtte fra land som USA og Saudi-Arabia. Hariri er sønn av tidligere statsminister Rafiq Hariri, som ble drept av en bilbombe i Beirut i 2005. Han blir beskyldt for å kjøpe seg stemmer, og stå bak tvilsomme komplotter.

Blant annet blir Hariri og statsminister Fouad Siniora beskyldt for å ha fôret ekstremistene i Fatah al Islam med våpen, og dermed bidratt til at de kunne holde stand mot den libanesiske hæren i flyktningeleiren Nahr el Bared. Palestinerne i leiren fikk hjemmene sine ødelagt, og mange hadde ikke engang hørt om Fatah al Islam før krigen startet.

Nasjonalforsamlingens 128 seter er likt fordelt mellom kristne og muslimer. Fordi shia og sunni-muslimene stemmer trofast på hver sin allianse, vil de kristne avgjøre valget.

Flyktningeleiren Nahr el Bared utenfor Tripoli nord i Libanon fyller 60 år i år. Den er en av 12 palestinske flyktningeleire i Libanon. 80 prosent av leiren ble lagt i ruiner, da sunnimuslimene i den fundamentalistiske gruppen Fatah al Islam kriget mot den libanesiske hæren i sommer- og høstmånedene i 2007. De rundt 30.000 flyktningene måtte flykte til naboleiren Beddawi, eller til slektninger. Nå har de fleste vendt tilbake, men over sju hundre familier må ta til takke med en midlertidig husrom på 16 kvadratmeter i en bunker. Nada Kasar (bildet) og hennes seks barn er blant dem. Hjemmet familien bygget opp over 60 år i leiren, er jevnet med jorden.

Fordi den libanesiske hæren ikke har lov til å gå inn i flyktningeleirene, blir de et ynglested for ekstremistiske grupper. Mange frykter nå at Libanons største flyktningeleir, Ain El Helwieh, også vil eksplodere. Det er stadig konfrontasjon mellom fundamentalistene i sunni-gruppene Jund al-Sham og Fatah al-Islam og Fatah.

Nå er Nahr el Bared den første leiren som kontrolleres av den libanesiske hæren. Det har også hendt tidligere at flyktningeleire i Libanon har blitt ubeboelige på grunn av krigsødeleggelser. Denne leiren er den første som blir reist på ny. FNs organisasjon for palestinerne, UNWRA, ser dette som et godt tegn fra libanesiske myndigheter. Men flyktningene lider under å måtte vise id for å komme til sine ødelagte hjem i leiren.

Prosjektleder Charlie Higgins i UNWRA har 14 års erfaring med humanitært gjenoppbyggingsarbeid, blant annet etter tsunamien i Indonesia. Han forteller at Nahr el Bared er det mest kompliserte prosjektet han noen gang har ledet. Han vil gjerne begynne å bygge opp leiren igjen, men må vente på at libanesiske myndigheter skal godkjenne byggeplanene. Mange av bygningene var reist på land som palestinerne ikke har papirer på at de eier. For øyeblikket finnes det heller ikke penger til å gjenreise mer enn en femtedel av leiren.