Øyvind Åsland

Alder:
  RSS

Om Øyvind

Jeg er generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). På grunn av arbeidshverdagen har jeg høyst begrenset mulighet til å følge opp debatt, men publiserer likevel noen ganger for at folk skal være kjent med NLMs synspunkter.

Følgere

I NLM har vi aldri tenkt at bedehusene våre – teologisk forstått – er bygninger som skal behandles helt annerledes enn annen bygningsmasse.

Skrevet av Øyvind Åsland, Generalsekretær NLM og Ernst Jan Halsne, 
Regionleder NLM region øst

Etter at det ble kjent at Seiersten Misjonshus i Fredrikstad ble solgt til en muslimsk gruppe – og kanskje vil bli en moské – har reaksjonene vært mange. ­Tormod Engelsviken, som selv har et sterkt og personlig forhold til bedehuset, har kommet med sterk kritikk av salget (senest i VL 11.05).

I sitt siste innlegg avslutter ­Engelsviken med å uttrykke håp om at de siste ukers debatt «kan føre til at NLM og andre organisasjoner besinner seg på hvem de selger sine gudshus til». Vi forstår det slik at han ikke ville hatt avgjørende innvendinger imot at huset ble omgjort til et treningsstudio eller leilighetskompleks. Det er det faktum at bedehuset kan bli til en moské som Engelsviken reagerer imot. Han mener NLM kunne unngått å «selge et kristent gudshus til religiøs bruk av en religion som står for et syn som på vesentlige punkter er i strid med det kristne budskapet».

Diskriminerende forslag

Som tidligere nevnt hadde NLM kontakt med andre ­interessenter, inkludert noen kristne menig­heter, før bedehuset ble lagt ut til salg på det åpne markedet. Det blir uryddig av oss å gi ut ­detaljer fra disse samtalene. Uansett ble konklusjonen, som er mest ­vanlig, at NLM overlot ­salget til en eiendomsmegler. Det er ­vanskelig å se for seg at vi ­deretter kunne ha vraket ­høyeste bud fordi dette kom fra en muslimsk gruppe. ­Antakelig ville også en slik handle­måte ­betydd at vi, etter norsk lov, diskriminerte mennesker ut fra religiøs tro.

Realiteten er at NLM, og ­andre bedehusorganisasjoner, ­stadig selger bedehus på det åpne ­markedet. Konsekvensen av ­Engelsvikens argumentasjon er at vi må håndtere disse eiendomssalgene på en helt annen måte.

Så mener Engelsviken at NLM har som «uuttalt premiss» at det «ikke finnes noen vesentlig forskjell mellom en vanlig eiendom og et misjonshus, noe jeg mener er uholdbart». Dermed er vi nok ved sakens kjerne. Vi er uenige med Engelsviken i hva det betyr å selge et bedehus. Vi mener det, dypest sett, ikke er noen prinsipiell forskjell mellom et bedehus og annen bygningsmasse når det kommer til salg.

Følelsesmessige utfordringer 

I NLM har husmøter, foreningsmøter og bibelgrupper i hjemmene vært svært vanlig. Skal vi så tenke at å avholde et kristent møte i et hjem er noe helt annet enn å gå til møte eller gudstjeneste i en kirke? Vårt svar er et nei. En gudstjeneste i en kirkebygning er ikke noe kvalitativt annet enn et søndagsmøte i en idrettshall under et regionårsmøte eller generalforsamling. Bedehus og kristne gudshus er viktige bygninger, men det ­skyldes mer praktiske forhold enn hva som er nødvendig for å bygge en kristen kirke. En kristen kirke finner vi der mennesker bekjenner troen og samles om ord og sakrament.

Så langt vi kan se presenterer heller ikke Engelsviken teologiske argumenter for ideen om at et bedehus eller en kirke­bygning skal vurderes anner­ledes enn andre eierandeler. Isteden synes argumentasjonen å være ­basert på fortvilelsen over at et sted som tidligere har vært brukt til ­kristen aktivitet nå skal ­brukes til annen religiøs virksomhet. Vi har forståelse for denne for­tvilelsen, og vi synes det er sterkt beklagelig at Seiersten Misjonshus ikke lenger har kristen virksomhet.

Så kan vi jo – i forlengelsen av dette – spørre om en ­kristen ­familie også bør ha vanskeligheter med å selge huset sitt? Familien kan ha hatt husmøte i stua, lest aftenbønn om ­kvelden på barnas soverom og hatt en andaktsstund ved frokosten på kjøkkenet. Er det da greit å overlate huset til noen som ikke tilber Bibelens Gud men heller dyrker Allah eller Mammon? Vi tror de færreste mener et slikt salg er prinsipielt galt, selv om vi ikke utelukker at det kan by på følelses­messige utfordringer.

Ikke hellige bygg 

Kort sagt avviser NLM at noen av våre hus – om vi snakker om et bede­hus eller et annet sted der vi har drevet kristen virksomhet – er vigslede lokaler som ikke kan ­selges som andre. Vi mener rett og slett ikke at fysiske bygninger er «hellige» på en særlig måte. Og vi mener at dette også ­stemmer overens med Paulus' ord i Apostlenes Gjerninger 17,24: «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i ­templer reist av menneskehender».

Så påstår vi ikke at denne ­teksten må forstås slik at et bede­hus eller et kirkebygg skal og må betraktes som en hvilken som helst bygning. Vi r­espekterer at det finnes ulike syn – og ulike teologier – knyttet til hva en ­kirkebygning er. Men det bør ikke komme som noen overraskelse at NLM også på dette punktet har et tydelig lavkirkelig ståsted.

Gå til innlegget

Vi handler med alle religioner

Publisert 20 dager siden

Vi sier ikke nei til å selge bare fordi kjøperen er en muslimsk forening. Det ville være urimelig.

Skrevet sammen med Ernst Jan Halsne, regionleder i NLM region øst

Først og fremst synes vi det er trist og beklagelig at det ble nødvendig å selge Seiersten Misjonshus. I dette bedehuset har det vært svært stor aktivitet. Mange kan fortelle at de fikk et møte med Jesus – og styrket sin tro – gjennom virksomheten på Seiersten. Derfor er vi takknemlig for hva Seiersten har betydd. Vi forstår også svært godt at mange av de som har hørt til på Seiersten, kjenner på en stor sorg over salget av bedehuset.

Dessverre har det vært svært lite aktivitet på Seiersten de senere år, og helt i det siste har huset i praksis stått tomt. Derfor så vi ikke noen annen mulighet enn å selge. Da huset ble lagt ut for salg på det åpne markedet, viste det seg at det høyeste budet kom fra en muslimsk gruppe. Vi valgte å selge til høyest mulig pris. Vi mener dette er god forvaltning av misjonens verdier.


Uheldig uttalelse

I etterkant av salget uttalte biskop Atle Sommerfeldt at han synes «Misjonssambandet viser stor grad av rauset når de selger Seiersten misjonshus til den muslimske foreningen». Han uttalte også at det «er flott at muslimene får gode steder å være».

Vi synes Sommerfeldts uttalelser er uheldige. Tormod Engelsviken har rett, når han skriver i Dagen 25. april, at han er «sikker på at ledelsen i Misjonssambandet ikke føler noen glede eller gir uttrykk for noen ‘raushet’ ved å ha overlatt ett av sine gudshus til islam». I NLM er det viktig å slå ring rundt religionsfriheten, og slik sett må muslimer ha mulighet til å dyrke sin tro som alle andre. Men ingen skal være i tvil om at vi mener muslimer trenger å omvende seg til Jesus. Derfor driver vi utstrakt misjonsvirksomhet i muslimske områder mange steder i verden.


Profesjonelt salg

Noen mener antagelig at NLM burde latt være å selge bedehuset til en gruppe muslimer som kanskje – dette vet vi ikke sikkert – ønsker å bruke huset som moské. Vi har forståelse for en slik reaksjon. Og vi tenker det aller beste ville vært om bedehuset fremover hadde blitt brukt til kristen virksomhet. Derfor var vi i kontakt med ulike kristne menigheter før huset ble lagt ut for salg på det åpne markedet. Dessverre førte ikke disse samtalene frem til noe konkret.

Når temaet er eiendomsforvaltning, er det viktig for NLM å opptre som en profesjonell aktør. Vi bruker eiendomsmegler når bygninger legges ut og ønsker ikke å ekskludere noen kjøpere basert på religion eller andre faktorer. Vårt salg av Seiersten til muslimer handler således ikke om raushet, men om helt ordinær forretningsvirksomhet. Vi tror dessuten at det vil være vanskelig å ha som praksis at vi bare selger våre eiendommer til aktører som står for en kristen tro siden de fleste nordmenn ikke deler vår tro og vårt verdigrunnlag.


Mer misjonsarbeid

Så er det ikke slik at NLM bare selger eiendom. Vi kjøper og leier også mange eiendommer. Det ville bydd på problemer hvis vi stadig ble avvist av selgere på grunn av vårt kristne ståsted. I mange av misjonslandene der vi arbeider, er vi dessuten avhengig av å handle med muslimer – og med andre menneskers om ikke deler kristen tro. Vi tror det ville vært svært uheldig at NLM i Norge nektet å selge en eiendom utelukkende på bakgrunn av kjøperens religiøse tro.

NLMs misjonsvirksomhet knyttet til Seiersten er over, men ikke vårt misjonsarbeid i Fredrikstad. NLM har bygget HNH videregående skole. En ny forsamling er etablert som per i dag holder til på Solbukta. Det siste er at NLM har etablert en gjenbruksbutikk i byen, som også er tilrettelagt også for møter og arrangement. Vi ser med optimisme på vårt arbeid i dette området, selv om vi deler sorgen av at Seiersten måtte selges.

Gå til innlegget

Når kirken svikter

Publisert rundt 3 år siden

Det er ikke mulig å ha åndelig tillit til, eller inngå samarbeid med, dem som fremmer eller praktiserer en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse eller på annen måte bryter med Skrift og bekjennelse.

Den norske kirke har sviktet. Vedtaket om å innføre en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse i lære og liturgi er først og fremst en avvisning av kirkens læregrunnlag – og hva Bibelen sier både om ekteskapet og om homofilt samliv.

Bibeltekstene om ekteskapet fastslår alle direkte eller indirekte at ekteskapet er en heterofil institusjon. Når Jesus for eksempel taler om ekteskapets livslange karakter, viser han til at «han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne» (Matt 19,4).

Også homofile. Med sitt vedtak svikter Kirkemøtet også homofile medmennesker. Å etterleve en kristen samlivsetikk er krevende i et samfunn som i økende grad hyller en grenseløs seksualitet. Derfor er det avgjørende at en kristen kirke gir hjelp til de homofile som ønsker å la Bibelen veilede dem i hvordan de skal leve. Ved å lære at homofilt samliv kan velsignes av kirken, er kirken blitt en løgnkirke som aksepterer en livsførsel som Bibelen entydig advarer imot.

Vi erkjenner at Kirkemøtets vedtak gir et visst rom for prester og andre kirkelige ansatte som vil fastholde en bibelsk ekteskapsforståelse.

Men vi vil ikke bagatellisere endringen som Kirkemøtet nå har vedtatt. Selv om Kirkemøtets flertall har vedtatt at «begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse,» står vi på ingen måte overfor to likestilte syn og praksiser.

Tvert imot vil Den norske kirke få en ny lære og en ny liturgi om ekteskapet som på helt sentrale punkter bryter med Bibelen og kirkens klassiske syn. Et likekjønnet par får nå rett til å gifte seg i hvilken som helst kirke.

Forståelse. Det er bra at enkeltprester kan la være å foreta selve vielsen. Vi ønsker å møte disse prestene med støtte. Noen av disse vil tenke at det tross alt er bedre å bli værende i sin tjeneste, og bruke anledningen til å tale sant om ekteskapet, enn å overlate kirken fullt og helt til vranglæren.

Vi har forståelse for en slik pragmatisk vurdering, men vi har også forståelse for dem som opplever at det har blitt umulig å tjenestegjøre i en kirke som nå innfører en bibelstridig og ny lære om ekteskapet.

Omkring 20 delegater på Kirkemøtet avviste den nye ekteskapsforståelsen, men stemte likevel for flertallets vedtak i seks punkter. De hevder at de «tok til etterretning» at flertallet støttet en ny ekteskapsforståelse.

Vi tenker at stemmegivningen innebar en bagatellisering av at vedtaket i sin helhet sørget for å innføre en u-bibelsk lære om ekteskapet. Videre uttaler flertallet «at uenighet i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes.»

Vi avviser en slik forståelse av kirkens enhet og fastholder – slik NLM allerede har gjort i flere utredninger og uttalelser – at uenighet om likekjønnet ekteskap reelt er kirkesplittende.

Ikke avgjørende. I en lavkirkelig organisasjon som NLM er det ulike tanker og vurderinger knyttet til hva det betyr å være medlem i Den norske kirke. Det er viktig at vi viser forståelse for de som av ulike grunner fortsatt ser det tjenlig å høre til i denne kirken.

Vi tror ikke det avgjørende er – heller ikke i dagens situasjon – hvor vi har vårt formelle kirkemedlemskap. Derimot vil vi understreke den enkelte kristnes ansvar for selv å høre til i et kristent fellesskap der forkynnelsen er sunn og bibelsk. Vårt anliggende i denne sammenheng er å advare mot en passiv aksept og tilpasning til den nye kirkelige situasjonen, enten en opprettholder sitt medlemskap i Den norske kirke eller velger å melde seg inn i et annet trossamfunn som for eksempel NLM Trossamfunn.

Når Den norske kirke nå svikter, blir det derfor enda viktigere å bygge sterke og livskraftige misjonsfellesskap. Enkelte steder vil det utvilsomt være behov for å bygge nye fellesskap – og det ønsker vi som ledere å legge aktivt til rette for. Mer enn noen gang før vil vi arbeide for at virksomheten vår drives uavhengig av Den norske kirkes arbeid. Det er ikke mulig å ha åndelig tillit til, eller inngå samarbeid med, dem som fremmer eller praktiserer en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse eller på annen måte bryter med Skrift og bekjennelse.

Øyvind Åsland, generalsekretær NLM. Øystein Engås, leder NLM Norge. Øystein Hitland, regionleder NLM nord. Jan Tore Vespestad, regionleder NLM Midt-Norge. Kåre Johan Lid, regionleder NLM  nordvest. Per Byrknes, regionleder NLM vest. Birger Helland, regionleder NLM sørvest. Eivind Jaatun, regionleder NLM sør. Ernst Jan Halsne, regionleder NLM øst.

Gå til innlegget

Også et oppgjør med Bibelen

Publisert over 3 år siden

Vi kan ikke være med på å putte Jesu lignelser i kategorien eventyr som vi nok kan bli skremt av, men som ikke formidler realiteter.

Det er lite nytt i Notto R. Thelles «Oppgjør med helvete» (Vårt Land 26. oktober). Men vi vil gi en respons siden han oppfordrer alle kirkeledere – både dem han karakteriserer som konservative og progressive – om å kalle tradisjonelle forestillinger om helvete som evig pine for ubibelske.

I sin kronikk erkjenner Thelle at det finnes «bibelsteder som ­taler om evig pine, straff og fortapelse». Men istedenfor å ­inkludere disse tekstene i kristen tenkning, stempler han budskapet i disse tekstene som ­absurde. En slik holdning til ­Bibelen ­ønsker vi ikke å ha.

Når vi må erkjenne at den både taler varmt om Guds nåde og kjærlighet og samtidig fremholder syndens alvor og dommens realitet, tenker vi at kristen forkynnelse må gi rom for begge disse aspektene.

Thelle mener å se at selv konservative kirkeledere i det siste har blitt utydelige på tradisjonell domsforkynnelse. Han tror det kan forstås som et «underforstått håp om at Gud kanskje har en nødløsning for dem som ikke tror». Vi tviler på at dette er en dekkende beskrivelse av virkeligheten. Selv om vi understreker at dommen hører Herren til, betyr ikke det at vi ønsker en utydelig forkynnelse. Derimot vil vi få frem at vi ikke er kalt til å foregripe Guds dom eller tenke at vi har alle svar på hvordan Gud vil dømme.

Bibelens budskap om dommen fremstår entydig og kan oppsummeres i et av de mest kjente versene i Bibelen: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16). Vi ønsker å forkynne evangeliet om at Gud i Kristus tilbyr evig liv, og at han ikke ønsker at noen skal gå fortapt. Men det betyr ikke at vi skal la være å forkynne fortapelsens mulighet for den som ikke vil tro på Jesus.

«Forventningene om Guds dom i Bibelen handler først og fremst om håp», hevder Thelle. I dommen vil nemlig Gud ta et oppgjør med ondskap og undertrykkelse. Vi er enige i at mange domstekster både i Det gamle og Det nye testamentet handler om håp.

Det er godt at Gud skal ta et ­endelig oppgjør med uretten. Men håpet kan ikke løsrives fra Jesus og hans frelsende gjerning: «Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er ­allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,18).

De fleste mennesker erkjenner at de både er ofre for, og utøver av, urett og ondskap. Derfor blir håpet vårt usikkert og begrenset dersom det bare knyttes til at Gud skal gi oppreisning til de undertrykte og marginaliserte. Vi vil også forkynne at det ikke finnes fordømmelse for den som er i Kristus. Jesu budskap er at alle mennesker er skyldige og fortjener dom, men han kom for å frelse det som var fortapt (Matt 18,11; Joh 10,28).

Jesus fortalte lignelser, og det er viktig med en viss varsomhet når disse brukes som grunnlag for utforming av teologiske dogmer. Men Thelle maner ikke bare til forsiktighet, han virker til å avlyse alle muligheter for et evig utenfor. Hva gjør han da med alle de tekstene som fremstiller fortapelsen som en evig realitet for de som vraker Jesus?

Jo, blant annet hevder Thelle at lignelsens bilder stemmer overens med andre folkelige fortellinger og eventyr, og hevder at ­Jesus var en god forteller som fulgte folks forventninger og avsluttet slik fortellingens magi krevde det; de onde går til grunne­ med sin ondskap og ofrene får verdigheten tilbake.

Men når Jesus talte, «var folket slått av undring over hans lære, for han lært dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde» (Matt 7,28). Vi kan ikke være med på å putte Jesu lignelser i kategorien eventyr som vi nok kan bli skremt av, men som ikke formidler realiteter.

Jesus underviste om to veier: en som fører til fortapelsen, og en som fører til livet (Matt 7,13-14; Luk 13,23-24). Han advarte og trøstet disiplene da han sa: «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete» (Matt 10, 28). Derfor opplever vi at vi er kalt til å forkynne frelse og samtidig advare mot fortapelsens mulighet.

Først publisert i Vårt Land 28.10.2015

Gå til innlegget

Følg rådene fra Levende folkekirke

Publisert over 3 år siden

Jeg er veldig glad for den innsatsen Levende folkekirke gjør, og vil gjerne oppfordre til å stemme slik de anbefaler.

Det mobiliseres før kirkevalget denne høsten. Kampen står om ekteskapet. Den klassiske, bibelske definisjonen av ekteskapet som en relasjon mellom en mann og en kvinne, er under hardt press. Mange i Den norske kirke vil bytte ut Bibelens veiledning om samliv med menneskelig erfaring og en moderne forståelse av seksualitet. På svært kort tid har holdningene til dette grunnleggende viktige spørsmålet endret seg drastisk blant mange sentrale aktører i kirken.

To organisasjoner står mot hverandre i kirkevalget. Vi har fått Åpen folkekirke, som stiller egne lister og vil jobbe aktivt for at likekjønnede kan få gifte seg i kirken. Levende folkekirke har blitt til for å fremme det klassiske, bibelske synet på ekteskapet og at barn har rett på en mor og en far. De stiller ikke med egne lister, men gir anbefalinger om hvem vi kan stemme på som deler deres syn.

Jeg er veldig glad for den innsatsen Levende folkekirke gjør, og vil gjerne oppfordre alle Utsyns lesere som er medlemmer av Den norske kirke til å stemme slik de anbefaler. Ved et jevnt valg og kanskje rekordhøy oppslutning, vil våre stemmer være betydningsfulle.

 

I negativ retning 

Mange misjonsvenner som har sitt engasjement på bedehuset, har allerede gitt opp å gjøre noe for å påvirke retningen Den norske kirke tar. Når utviklingen de siste årene har gått svært raskt i negativ retning, er dette fullt forståelig. Ved dette valget bør vi uansett bruke vår stemmerett.

Kanskje er flertallet av kirkemedlemmer i Den norske kirke positive til en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse. Men av de som er aktive i lokale menigheter, er nok bildet ganske annerledes. Mange av de som jevnlig går i kirken vil stå for en en bibelsk fundert forståelse av hva ekteskapet er og betyr. Dette bør gjenspeiles i valgresultatet. La oss gi en håndsrekning til de som kjemper hardt for at Den norske kirke fortsatt skal ta vare på de verdiene som Bibelen klart og tydelig viser oss som de beste for menneskene.

  

Ta vare på den gode læren

For oss som bor i Norge, kan det virke som stadig færre slutter opp om det jeg betegner som en klassisk, bibelsk teologi. Med Europa som horisont er det sant. Men det er heldigvis ikke hele bildet. Nylig var jeg på en konferanse med ledere for lutherske kirker og organisasjoner som til sammen representerer over 15 millioner medlemmer. Vi søkte sammen for å forsøke å finne ut hvordan vi kan hjelpe hverandre til å ta vare på den gode læren som vi har fått, og hvordan vi sammen kan spre det gode budskapet i hele verden.

Det var svært inspirerende å møtes. Kirkene i sør vokser kraftig, og kraften i evangeliet demonstreres hver dag. Tar vi med de ikke-lutherske kirkene som har samme tilliten til Bibelen som oss, er bildet enda mer oppmuntrende.

Gjennom media kan vi få inntrykk av at vi som vil holde fast på at Bibelen skal være avgjørende for tro og liv, er en liten sær, sekterisk gruppering som snart dør ut. Det er heldigvis ikke sant. Vi er en del av et stort, verdensvidt fellesskap. Det kan være noe å tenke på i det kirkevalget nærmer seg.

FØRST PUBLISERT SOM LEDER I UTSYN

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere