Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Profetier som binder

Publisert rundt 11 år siden

– Kona mi og jeg vil gjerne ha en samtale med deg. Vi har hørt du har snakket om kall og tjeneste, men hun og jeg ser litt forskjellig på ting.

 Omtrent slik falt ordene i telefonen. Jeg sa meg villig til å stille opp, og jeg møtte dem i en bil, et forholdsvis ungt ektepar. Kona fortalte at hun på et møte hadde fått en profeti om at hun skulle gå inn i en spesiell tjeneste. En «salvet leder» hadde talt med en myndig og mild stemme. Mannen til denne kona var litt spørrende til om hun burde si opp jobben hun hadde, og det skinte igjennom at han var skeptisk til at de skulle la seg styre av denne profetien.

 Jeg vil ikke utlevere noen, og jeg har anonymisert dette. Men spørsmålet er interessant. Hvordan skal vi forholde oss til profetier eller kunnskapsord som en eller annen med åndelig autoritet har gitt oss? Skal vi være ubetinget lydige? Kan de ta feil? Blir vi styrt av vantro om vi ikke er villige til å gå på, selv om fornuften advarer oss?

 Min erfaring er at uviselig profetering i mange tilfeller har lagt tunge byrder på folk. Det finnes ledere som nesten setter seg i Guds sted og presser usikre kristne i bestemte retninger. Jeg mener det er galt å styre andre mennesker med en profetisk makt. Å bruke en vending som «Så sier Herren …» for deretter å pålegge en spesiell oppgave, er å gå ut over grensene for sunn kristendom.

 Mange er opptatt av den tanken at vi må gi rom for den profetiske nådegaven. Profetene ble salvet av Ånden til å tale om fremtiden, og det er flott at vi får slike gaver iblant oss igjen, sies det. Men vi finner spådomsprofetier sjelden i Det nye testamente. Derimot er et hovedord om profetisk tale at den er en utleggelse og anvendelse av Guds ord til «oppbyggelse, formaning og trøst». Profetisk tale skal bygge opp mennesker ved å gi dem innsikt i Bibelen, ikke gjøre dem motløse eller ufrie. Den skal innebære formaning, som også kan oversettes rettledning og oppmuntring. Videre gir den profetiske tale trøst, slik at vi ved Ordet får håp og nytt mot. Å tale profetisk på denne måten kan vi alle praktisere i fellesskapet av kristne. For vi kan alle bygge hverandre opp, formane, oppmuntre og trøste. Da blir det er en avvei å gå på kurs for å lære seg å motta overnaturlige åpenbaringer uavhengig av Bibelens ord.

 Hvis vi blir opptatt av å høre Guds stemme på en sånn måte at den skal styre oss selv eller andre, kan vi i praksis bli manipulert av all slags drømmer, følelser og innfall. Hvem kan være sikre på at vi ikke lures av vårt eget lunefulle hjerte? Gud taler gjennom ordet sitt. Vi blir advart mot å legge noe til eller trekke noe fra. Når Den Hellige Skrift blir gjort levende for oss, og vi får sunne løfter å gå på, er vi på rett vei. Men vi bør gå i takt med familien og sunne veiledere.

 De som binder med hjemmelagete profetier, blir loviske og tar fra mennesker frihet og selvstendighet i troen. Paulus skrev: «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.»

Gå til innlegget

Henrettelser på tv

Publisert over 11 år siden

Jeg synes det er trist når mediene nå har brutt en grense. I nyhetssendinger får vi se video av fanger som blir brutalt henrettet. Vi hører både skuddene og kyniske kommentarer fra soldater.

Noen mener at vi desto mer vil ta avstand fra kyniske overgrep. Men kan det ikke hende at det motsatte skjer: Vi blir avstumpet og følelsesløse, og tersklene senkes for at onde mennesker gjør det samme. Slike nyhetsinnslag i både nettaviser og på tv virker bare forrående, ikke forebyggende, etter mitt syn. Nyhetsinnslaget står like sterkt om vi bare ser et stillbilde.

Nå er grensene brutt. Skal vi snart se massehenrettelser fra Kina på direkten? Fra Iran? Jeg får mindre lyst til å se dagsrevyen selv, og i hvert fall ikke sammen med barn.

Gå til innlegget

Baklengs inn i fremtiden?

Publisert over 11 år siden

– Jeg har mistet all respekt for de kristne, hørte jeg en si. – De går baklengs inn i fremtiden. De stritter imot nye ting, men etter noen år godtar de utviklingen.

    Og så kom eksemplene: Før aksepterte ikke kirken skilsmisse. Men nå skiller til og med prestene seg, den ene etter den andre. Før kjempet de kristne mot fri abort, men nå er det greit. Før sa man at samfunnet ville rase sammen hvis samfunnet godtok homofili. Men nå er det godtatt av alle. Har samfunnet rast sammen av den grunn? Nå diskuterer man aktiv dødshjelp til de sykeste. De kristne protesterer iltert, men vil nok godta det etter hvert.

    Ja, slik tenker og sier man, og det er mye å si til dette. Om meningspresset har brakt mange til taushet, er det ikke sikkert at alle har skiftet syn. Det er heller ikke sikkert at all såkalt utvikling fører oss oppover og fremover.

    Når vi lever intenst med i vår egen tid, ser vi ikke hva som skiller den fra andre tider og andre kulturer. Da tenker jeg ikke på tekniske ting, men på selve måten å tenke på. Er det noe som preger vår tid, er det en tydelig individualisme. Jeg lever for meg selv, jeg vil konstruere mitt eget liv, jeg vil være fri og uavhengig. Jeg har rett til å rydde unna det som legger bånd på meg.

    Det er slike tanker som ligger under en abortlovgivning basert på personlige rettigheter. Passer det ikke å få et barn, må jeg ved statens hjelp kunne fjerne det fra mors liv. Om foreldrene mine, samfunnet eller til og med kjæresten min mener noe annet, må min egen vilje gå foran. Hvis ektefellen min ikke stimulerer meg lenger, må jeg ha rett til å skille meg, uansett om det sårer barna mine eller slekten omkring meg. Slik tenker man. Om jeg får lyst til å praktisere sex med en av samme kjønn, må mine egne lyster gå foran skremsler fra homofobe holdninger. Om helsevesenet nærmest bryter sammen, må vi få en kultur der de sykeste velger å be om å få avslutte livet. Slike tanker styrer i dag.

    Vi aner en felles tenkemåte: Individet, meg selv, mine egne behov er målestokken for rett og galt. Dette er svært forskjellig fra dem som sier: Menneskelivet er hellig, for det er skapt av Gud. Familien, barna og slekten er viktige verdier som jeg med glede viser respekt for. Av hensyn til ordninger, bud og institusjoner vil jeg ikke ta meg til rette. Hvordan jeg lever, får store følger for menneskene omkring meg og etter meg. Jeg tenker ikke baklengs, men med blikket rettet fremover.

    Mener jeg å forsvare tvangsekteskap, en despotisk stat eller en kollektivisme alle må bøye seg for? Nei, det er ytterliggående på den andre siden. Jeg mener å si at det fins en gyllen middelvei, og at vi med dagens individualistiske tankegang faktisk er ekstreme og ytterliggående, sett i et større perspektiv. Så vi trenger å bevege oss i retning av ærefrykt for fellesskapet, for de nærmeste, for slekten før og etter, for gode ordninger og institusjoner, ja, for Gud selv.

    Bibelen sier: «Ingen av oss lever for selv … Enten vi lever eller dør, så hører vi Herren til.»

Gå til innlegget

Dumt å hate refselse

Publisert over 11 år siden

Noen mennesker er vanskelige å ha med å gjøre. For de tar den minste kritikk som et personlig angrep. Dermed går vi lett på tærne i nærheten av dem. Og selv går de glipp av å lære viktige ting og vokse som mennesker.
 
En moden person klarer å skille mellom hva hun er og hva hun gjør. Om jeg blir refset for tabber jeg har gjort, eller blir vist til rette for dumme ord jeg har sagt, bør jeg ikke se det som en avvisning av meg som person. Nei, vi skal tvert imot elske både tukt og tilrettevisning, understreker Bibelen. Salomo sier i et ordtak: «Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis.» Et annet ord:«Den som elsker tukt, elsker kunnskap. Men den som hater refselse, er dum.» Her brukes sterke ord om sterke saker. Når det gjelder å ta imot kritikk, er de fleste av oss ømskinnet som skolebarn.
 
Det var fullt på trikken en dag. En eldre dame skulle gå av og måtte brøyte seg vei gjennom en gjeng unge med skolesekk på. Hun sa med et smil: «Vi gamle trenger litt plass når vi skal gå av.» Da hun hadde fått presset seg ut, fikk jeg høre noen spisse ord fra de unge om kravstore gamle og de som alltid måtte være sure. Men damen hadde ikke vært sur. Jeg hørte unge som ikke klarte å ta imot personlig tilrettevisning uten å gå i forsvarsposisjon.
 
Bibelen forteller om en variant av samme typen. En ivrig, ung mann kom til Jesus og lurte på hvordan han kunne bli kvalifisert til å oppnå et evig liv. Jesus ga respons ved å peke på budene: «Du skal ikke slå i hjel! Du skal ikke drive hor! Du skal ikke stjele! Du skal ikke vitne falskt! Du skal hedre din far og din mor! Og du skal elske din neste som deg selv!» Da den unge påsto at han hadde overholdt alt dette, kom Jesus med en tilrettevisning: «Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»
 
Men dette ble for nærgående og krevende. Den unge gikk bedrøvet bort, forteller Matteus. For han hadde stor rikdom. Han tålte ikke å ta inn over seg en tilrettevisning som innebar en ny livsstil. Kristendom? Bare til en viss grad.
 
En notorisk kriminell gikk på teltmøter i USA og lot seg overtale til å tro på Jesus. Det ble stor begeistring i menigheten. Men noen la merke til at det ikke fikk noen virkning på levemåten hans. Han fortsatte å importere og selge narkotika. Han brøt ikke med det kriminelle nettverket sitt. De som tok det opp med ham, fikk til svar: – Jeg har hørt om kristne artister og kristne forretningsfolk. Kan jeg ikke stole på nåden og være en kristen kriminell?
 
Nei, å være en kristen er å leve i kamp med seg selv, synden og det onde. Ikke bare mot de røslige forbrytelsene, men også de kniplingstynne, infernalske, usynlige utslagene av for eksempel misunnelse, hevnlyst og bitterhet – stolthet, pengegriskhet og selvbestemt liv.

Da tollerne og synderne fikk møte Jesus, skjønte de kjapt at de måtte gå i seg selv og slå inn på en ny vei. Det nyttet ikke å være gudfryktig pengedyrker, kristen rundbrenner eller troende sladrefant. Det er dumt å hate refselse. Det er godt å følge Jesus og leve under hans tukt.

Gå til innlegget

Vinglevandring og stø kurs

Publisert over 11 år siden


De store heltene i Bibelens verden trengte ingen kalender i mobiltelefonene sine. Oppgavene var stort sett de samme hele tiden.

Noa: Mandag til fredag: Bygge båt, fange dyr.

Moses: Mandag til fredag: Slå opp telt, dømme, skrive bøker, pakke ned telt.

Job: Mandag til fredag: Telle tap, klø seg, skrape byller og spørre ’hvorfor?’.

Paulus: Mandag til fredag: Plante menigheter, ordne opp i menigheter.

Jeremia: Mandag til fredag: Forkynne, gråte, forkynne, gråte.
 
Den originale predikanten som følte han hadde denne innsikten i trosheltenes dagsplanleggere, setter det på spissen. Men det er noe med å holde stø kurs, la være å vinglevandre, og se klart hva en har som oppgave her i verden.

Den vise kong Salomo oppmuntret folket sitt og sa: «Hold dere så til Herren vår Gud med et helt hjerte, så dere vandrer etter hans lover og holder hans bud, som dere gjør i dag.» I Salme 119 er dette idealet formulert som en bønn: «Å, at min ferd måtte bli stø, så jeg holder dine forskrifter!»

Når du har bestemt deg for hva du vil, og hva som er kallet ditt i livet, har du i grunnen tatt livets viktigste avgjørelse. Du må vite hva du ønsker for å kunne oppnå det. Å innstille seg på nytt i forhold til hovedoppdraget og hovedoppgavene, er en daglig øvelse som vi ikke bør sluntre unna.

For vi glir lett inn i vinglevandring. Vi vet hva som er rett, men følger ikke opp. Vi gir et løfte, men holder det ikke. Alt det ytre som hender, blir bestemmende, i stedet for at de indre holdningene styrer vår ytre ferd. For å si det med fine ord: Når vi vinglevandrer, blir vi reaktive og ikke proaktive.

Reaktive mennesker baserer avgjørelsene sine på hendelser, stemninger og følelser de møter her og nå. Hvis noen er slemme, blir de også slemme. Hvis noen viser vasne holdninger, blir de også vasne. De reaktive bygger opp livet sitt etter andres ferd og gir dermed andre muligheter til å kontrollere dem. De lar andre avgjøre hvordan de skal reagere.

De proaktive, derimot, holder stø kurs. De bærer med seg sitt eget følelsesmessige værlag. De har solskinn i sin sjel og glede i hjertet. Da betyr ikke sol eller regn så mye. De drives av verdier. Når de vandrer rett frem mot det målet de har for livet, er de ikke avhengige av hvordan vinden blåser den dagen.

Jeg tror ikke at så mange av oss klarer å leve så helstøpt til enhver tid. Men jeg tror det vil bli et bedre liv for både oss selv og de omkring oss om vi ble mer målrettede, fokuserte og forutsigelige. De som er kalt til å være prester, forkynnere og åndelige veiledere, for eksempel, bør prøve å samle seg om å be til Gud, vinne de fortapte og veilede de frelste. Tusen ting prøver å avspore dem. Noen ender i et havari når det gjelder kallet og tjenesten.

Den som er sykepleier, bør være opptatt av å være en kvalitetssykepleier. Bestemødre kan ikke gjøre alt for barnebarna, men prøve å ha supergod kontakt med dem. «Den som øver barmhjertighet, må gjør det med glede,» står det skrevet.

Det er ikke viktig å skape avisoverskrifter, men bygge fellesskapet og Guds rike og vandre rolig langs den stien du skal gå.

Hovedsaken er å gjøre hovedsaken til hovedsak.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere