Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Kan Gud bevises?

Publisert over 10 år siden

«Hvordan kan vi vite at Gud fins?» En jente på 19 som heter Line, har stilt meg spørsmålet. «Det hender jeg kan være usikker når jeg skal svare,» skriver hun. Jeg forstår det godt. Hvem er ikke usikker overfor dette spørsmålet?

Jeg vil likevel prøve å gi deg en oppsummering av såkalte gudsbevis. Om de virkelig beviser Guds eksistens, vil det være forskjellig syn på, etter som hvor stor vekt en legger på tanke og logikk.

Det kosmologiske beviset sier at når det fins et univers, så må det ha blitt skapt av noe annet enn seg selv. Man argumenterer ut fra årsakssammenheng, både som grunn for hvorfor universet ble til, og hvorfor det holder seg i gang.

1.     Universet hadde en begynnelse
2.     Alt som har en begynnelse, må ha fått sin begynnelse av noe annet.
3.     Derfor må universet ha blitt skapt av noe annet (en Skaper).

En variant av det kosmologiske beviset finner vi hos Thomas Aquinas, fra 1200-tallet, som tenkte langs disse linjene:

1.     Alle deler av universet er avhengig av noe
2.     Hvis alle deler er avhengig av noe, så må også universet i sin helhet være avhengig av noe.
3.     Derfor er hele universet avhengig av noe for å eksistere akkurat nå, og det er da avhengig av et Uavhengig Vesen.

Det teleologiske beviset har mange varianter, men berømt er William Paleys urmaker-analogi. Et ur er meget innviklet, universet er enda mer innviklet enn et ur. Derfor går den teleologiske tankegangen langs disse linjene:

1.     Alt av design forutsetter en Designer.
2.     Det er en storslått design i universet.
3.     Derfor må det fins en Stor Designer av universet.

Det ontologiske gudsbeviset er om lag tusen år gammelt, utformet av Anselm. Han tenkte slik:

1.     Gud er per definisjon et absolutt Fullkomment Vesen.
2.     Det å eksistere er noe fullkomment.
3.     Altså må Gud eksistere.

Nå så allerede Anselm at det kunne være svakheter i dette resonnementet, så han prøvde seg på et annet, nemlig hva som er nødvendig.

1.     Hvis Gud fins, så må vi oppfatte ham som et Nødvendig Vesen.
2.     Men per definisjon kan ikke et Nødvendig Vesen la være å eksistere.
3.     Derfor, hvis et Nødvendig vesen kan eksistere, så må det eksistere.

Gudsbevis basert på moral

C.S. Lewis levde i forrige århundre, og han kom med et gudsbevis basert på moral. Han tenkte slik:

1.     Moralske lover forutsetter en Moralsk Lovgiver.
2.     Det finnes en objektiv moralsk lov.
3.     Derfor fins det en Moralsk Lovgiver.

Argument ut fra religiøst behov

Sigmund Freud var ikke en ivrig troende mann, men mente at gudstroen var en illusjon, det vil si noe innbilt. Likevel var han ikke sikker. For han spurte: Er dette behovet for Gud bare psykologisk, eller er det faktisk og virkelig? Enkelt kan en summere behovstankegangen hans slik:

1.     Menneskelige vesener trenger virkelig en Gud
2.     Det som menneskene virkelig trenger, det eksisterer antakelig i virkeligheten.
3.     Derfor eksisterer virkelig Gud

Argument ut fra glede

Jeg avslutter denne korte og forenklede gjennomgangen med C.S. Lewis enda en gang, han som i flere av bøkene sine argumenterte langs denne linjen:

1.     Alle naturlige ønsker har virkelige objekter som en ønsker seg
2.     Menneskelige vesener har et naturlig, innebygget ønske om udødelighet.
3.     Derfor må det fins et udødelig liv etter døden.

Ingen som tror på Gud, bygger troen sin bare på argumenter, og i hvert fall ikke bare på ett argument.

Ellers vil jeg minne om det Paulus skrev til Tessalonikerne, om både overbevisning og en tjenende kjærlighet som ligger bak når vi kommer til troen på Gud: «For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning. Dere vet selv hvordan vi var hos dere for å være dere til gagn» (1. Tess 1,5).

(Dette svaret legger jeg ut på webpastoren.no den 22. oktober, men korrigerer det gjerne på forhånd ut fra innspill her på verdidebatt.no )

Gå til innlegget

Sats på vennskap

Publisert over 10 år siden

«Det tar lang tid å dyrke frem en gammel venn,» heter det i et ordtak. En venn på Facebook kan du få med et tastetrykk. I virkelighetens verden må vennskap såes, vannes, stelles og gis mye nærhet, lys og varme. Vanskelig, men viktig!

    Jeg har flere ganger hørt unge si at «familie og venner» er de aller største verdiene for dem. Er vi da i stand til å vinne venner? Klarer vi å ta vare på de vennene vi har? Kunne vi ha nytte av et vennskapskurs?

    Det er sagt at to mennesker må satse omtrent åtti prosent for å bli gode venner. Begge må gi og vise vilje til åpenhet. Mange vennskap tørker inn fordi de ikke er preget av gjensidighet. Den ene vil bare ta imot. «Vennskap er som en bankkonto. Du kan ikke fortsette å ta ut av den uten å sette noe inn.»

    Finn noe felles på tankeplanet. Snakk om politikk, religion, avisartikler eller hva som helst som ligger på et høyere nivå enn bensinpriser. Dybdepraten knytter gode bånd. Mellom ektefeller kan vennskap kjølne fordi de ikke gidder å bruke «de små grå» sammen. Prøv å stimulere hverandre til å tenke litt større. «Betre med vituge uvener enn med uvituge vener.»

    Del opplevelser på følelsesplanet. La vennen få del i dine ups and downs. Bruk ikke vennen til avfallsplass for problemer, men gi av ditt og ta imot fra den andre – uten at dere dynger hverandre ned.

    Dere knyttes sammen ved å snakke om verdier. Da Paulus ville styrke vennskapet med de kristne i Filippi, delte han følgende verdier: «Er det da noen trøst i Kristus, er det noen oppmuntring i kjærligheten, er det noe samfunn i Ånden, finnes det noen medfølelse og barmhjertighet …» Her har vi fem immaterielle verdier på strak arm fra den gode Boken. Like etterpå nevnes «det samme sinn og den samme kjærlighet» og «én sjel». Venner trenger ikke mene det samme. Men det går best om de har samme grunninnstilling og går i samme retning. Noen blir bare venner fordi de er sinte på de samme personene. Det er et tynt grunnlag for vennskap.

    Forskjeller er ingen hindring for å bli gode venner. En moden person søker ikke klonede venner, men utfyllende venner.

    Hold penger og vennskap på avstand. En venn for livet er en du ikke har lånt penger til, og som ikke har lånt noe til deg. En venn du kjøper, kan kjapt bli kjøpt opp av andre.

    Tål feil og svakheter, begrensninger og tabber. Ha vilje til å tilgi. Mange hater å ta ordet «unnskyld» i sin munn. De vil oppdage at stolthet stenger for vennskap. «Vær glad i meg når jeg mislyktes. Når jeg lyktes, vil alle elske meg likevel.»

    Kanskje en i noen tilfeller kan snakke ut om hva slags forventninger en har til hverandre. Skal vi ha flittig kontakt på telefon eller ved besøk? Eller prioriterer vi mange venner med flyktig kontakt, og noen få med nærhet? Eller har du det som biskop Eivind Berggrav skrev: «Kjennskap tåler ikke pause. Vennskap vokser i det tause.»

    Vær pålitelig. Personer som kan holde munn, beholder venner mer enn andre. Sladder er en torpedo som har skutt mange vennskap i senk.

    Oppmuntre til korreksjon. Vær så åpen at du sier: «Vis meg hvor jeg tar feil! Hvilke svakheter mener du jeg bør jobbe med?»

    En god venn har funnet seg selv og søker å være seg selv. Vi kan ikke så lett dele et sunt «vi» hvis vi ikke har et sunt «jeg».

    «Dere har jeg kalt venner,» sa Jesus. Han praktiserte et utrolig selvoppofrende vennskap. Han er den beste læremester også på dette området. En poet skrev: «Når Han er min, kan jeg unnvære venner, For Han den beste iblant venner er.»

    Det teller ikke hvor mange venner du vant deg i livet, men hvor mange venner du har igjen til slutt. Ingen er så rike at de har råd til å miste venner.

    Har lesere av Verdidebatt gjort seg erfaringer med vennskap?

Gå til innlegget

Mismot som en kile

Publisert over 10 år siden

Har jeg tid og anledning, liker jeg å hogge og kløyve ved på gamlemåten. Store deler av ferske og godluktende trestammer kan bli fin ved, om de bare blir kløyvd i passende kubber. Da er det flott å ha en solid jernkile og en tung sleggeøks. Blir kilen plassert der det allerede er en sprekk, må treet gi etter. For kilen er vridd og gjør raskt sprekken større før kubben må gi seg.

    Biskop Georg S. Geil forteller lignelsen om djevelens våpenutstilling. Der blir et lite, uanselig våpen tatt frem. – Dette, sier den onde, – har jeg i grunnen hatt aller mest nytte av. Det er mismotet. Det fremstår som en kile. Kilen kan gå løs på et punkt der det slett ikke er rom for den. Men den kjemper seg raskt til en enorm åpning, der den splintrer og sprenger alt.

    Er du preget av mismot? Noen kaller det nedtrykthet, noen snakker om depresjon. Det er sagt at «mismot er misnøye med fortiden, mishag over nåtiden, mistillit til fremtiden. Det er utakknemlighet for gårsdagens velsignelser, likegyldighet for dagens muligheter, og usikkerhet om morgendagens styrke. Det er manglende sans for det vakre en opplever, likegladhet med nestens nød, og vantro overfor gamle løfter. Det er utålmodighet med tiden, umodenhet i tanken og manglende høflighet overfor Gud.» (William A. Ward).

    Luther skrev: «De ordene eller tankene som vekker mistrøstighet, mismot og fortvilelse hos oss, er ikke fra Gud, men fra djevelen eller fra menneskene.»

    Mange kristne er mismodige på grunn av en vanskelig familiebakgrunn, synder i fortiden, manglende kunnskap og uheldige hendelser i livet. Det blir ikke lettere med årene. Bjørnson skrev i Sigurd Jorsalfar, i Ivars kvad: «Den som har øvet storværk i ungdom, fanger lett mismod i dådløs manddom.»

    Da må vi bare si: Ikke mist motet. La ikke nederlagene fra i går eller svakheten i dag ta motet fra deg. Lær av Paulus, som skrev: «Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seiersprisen som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.»

    En larve kryper sakte bortover veien og vet ikke at den en dag skal bli en vakker sommerfugl som flakser glad fra blomst til blomst i solskinnet. Glem det som ligger bak. I dag hjelper Herren. For en kristen ligger alltid det beste foran.

    Den hardt prøvede salmedikteren Hans Adolf Brorson har skrevet en oppmuntrende salme, som jeg siterer til slutt:

    «Hvorfor sørger du, min sjel? Hvorfor er ditt livsmot bøyet?

    Tro at Jesus vil deg vel, Om hans råd er skjult for øyet.

    Tenk: hvor ofte har hans makt Roser ut av torner brakt!

        Kast kun anker, her er grunn! Det er godt på Gud å bygge.

        Synes allting stengt en stund, Er det bare som en skygge.

        Korset er en overgang. Gleden, den blir evig lang.»

Gå til innlegget

Mørkest før soloppgang

Publisert over 10 år siden

Den verdenskjente komponisten George Friedrich Händel var forfulgt av uhell. Han hadde den ene gjelden større enn den andre, han gikk gjennom den ene fortvilelsen etter den andre. Han fikk en hjerneblødning slik at han ble lammet i den høyre siden. Gjennom fire år kunne han verken gå eller skrive. Legene nærmest ga ham opp. Han skrev flere operaer, men så havnet han i alvorlig gjeld på nytt. Seksti år gammel følte Händel at livet hans var forbi.

 Da ble han utfordret av en venn, som ba ham skrive en religiøs opera. Han leste i Bibelen og bestemte seg for å gå i gang med et oratorium om Messias. Gjennom 24 dager spiste han nesten ikke en brødbit. Han arbeidet fanatisk for å skrive om Messias, om Jesus Kristus, både om profetiene, om Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse. Mange mener at Händels Messias er det mest fremragende oratoriet som noen gang er skrevet.

 Det storslåtte kan komme fra forbløffende mennesker, uventede steder og fra overraskende perioder av en persons liv. Det skjønner vi fra Bibelen, der det fortelles om disiplene til Jesus. En gang følte de seg mislykkede i det som de var ganske gode til, nemlig å fiske. Det var blitt svarte garn. Men Jesus ba Peter og de andre om å prøve på nytt. De hadde nok en sterk følelse av at det ikke nyttet. Peter sa: «Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe.» Det er som han sier: I dag er det håpløst. Men Peter viste likevel sin tro ved å si til Jesus: «Men på ditt ord vil jeg kaste ut garna.» Da holdt nota på å revne, så full ble den av fisk.

 I Bibelen ser vi mange eksempler på at menneskelige nederlag og tragedier blir etterfulgt av storverk og underlige demonstrasjoner av Guds kraft. Tenk på den gamle beretningen om vannflommen. Da alt på jorden var oversvømt, grep Gud inn og skapte en ny begynnelse ved hjelp av Noa og familien hans. Enhver regnbue er en påminnelse om denne hendelsen.

 Men det er mange andre eksempler i Bibelen.

 Det gamle Egypt ble rammet av ti plager, helt til Herren fridde ut folket sitt fra slaveriet.

 Byen Jeriko ble ødelagt, men ut fra dette ble det født en ny nasjon i et lovet land.

 Ved Jesu død kom frelse til hele menneskeheten. Og etter mange veer i denne verden skal det fødes et nytt rike, Guds evige Rike, der Kristus er konge.

 Gud er glad i sine barn både i gode og onde tider. Men han trer sterkere frem i livet vårt når vi opplever tøffe tider.

 Mennesker som flykter fra all slags motgang, kan komme til å flykte fra den beste muligheten til å vokse.

 For å si det slik: Like bak fjellet er det en vakker dal. Men du må klatre til topps for å få se den. Det er alltid mørkest før soloppgangen begynner. Har vi gått lenge i Guds skole, kan vi begynne å ane noe av det gledelige ved at motgang i et større perspektiv er medgang.

Gå til innlegget

Ekte og sårbar

Publisert over 10 år siden

Jesus vant seg aldri disipler under falske forutsetninger. Nei, aldri. Han gjemte aldri sine sår. I stedet erklærte han: «Se mine hender og føtter.» Det eneste han virkelig var ivrig etter å vise frem etter oppstandelsen, var sårene sine.

 Sår er ekte tegn på trofast disippelskap og sant åndelig lederskap. Nå mener ikke jeg at de fleste kristne skal ha arr etter piskeslag eller tortur fordi de er troende. Men livet kan påføre oss sår som ikke syns. Et handikap, en sorg, et savn, en urettferdighet som vi lider under.

 Nå er det enkelte som ikke vil vise frem at de er såret eller sårbare. Det skal være en hemmelighet, ja, de ser det som et nederlag. Men er det så stas å bære en slags glorie i andres øyne? Kan det ikke tvert imot virke frastøtende? Fremfor alt: Er det i samsvar med sannheten?

 Den kjente amerikanske pastoren Rick Warren har i bloggen sin skrevet om det å være sårbar som kristen, og han peker på noen plussider ved sårbarhet.

 1. For det første er det sunt følelsesmessig. I Bibelen skrev Jakob: «Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet.» Det er usunt å bære en maske, det krever en masse energi, ja, hos noen kan det føre til depresjon, utbrenthet og sykdom.

 2. For det andre får du styrke ved å vise svakhet. Jakob skrev også: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» Du kan ikke gjøre tjeneste uten Herrens nåde og kraft. Hvordan får vi da nåde? Svaret er: Ved å være ydmyke. Gud elsker å overvelde oss med sin nåde når vi innser hvor svake vi virkelig er.

 3. For det tredje skaper det gode relasjoner mellom venner og medarbeidere når vi ikke legger skjul på at vi er svake. De ekte og sårbare virker tiltrekkende på mennesker. Paulus var ikke redd for å la masken falle. Han skrev: «I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv.» Han var åpen og utleverte seg selv. Han la vekt på å få et personlig forhold til de troende i menighetene. Når du er ærlig, vil folk sette stor pris på å være i nærheten av deg. Folk klarer ikke å få et forhold til det fullkomne. De vil oppsøke det sant menneskelige. Dessuten vil du oppdage at når du viser litt sårbarhet, får du del i et fellesskap på et nytt nivå. Føler du deg ensom? Kanskje er grunnen at du ikke er åpen, du vil ikke vise svakhet.

 4. Sårbarhet og svakhet oppmuntrer også andre til å kaste masken. De skjønner at det ikke er farlig å komme ut av skjulestedet de er i. Kan du være ærlig, kan andre tørre det også. Så kan vi sammen arbeide med det som er vanskelig. Det blir ny dybde i fellesskapet.

 5. Det er mye viktigere å være et vitne enn en fremragende taler. De som står frem som enere, kan imponere, og kanskje ikke så mye annet. Men våger du å være personlig og svak, virker du ekte, troverdig og overbevisende.

 Du kan skamme deg over tårene dine, men det gjør ikke Gud. Bibelen beskriver mange ganger personer som seiret, men ikke la bak seg svakhetene sine. Kanskje det er verdt å tenke på: Er jeg ekte, ærlig og sårbar?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2975 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1632 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1333 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1076 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere