Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Ødeleggende sarkasme

Publisert rundt 11 år siden

Det er sagt av mediefolk at sarkasme eller ironi er en sentral verdi i den generasjonen som er toneangivende nå. Spydighet og foraktelige måter å snakke på er blitt som et morsmål i mange sammenhenger. Det påstås at hvis du lytter til en gruppe av personer under 40 år som prater uformelt sammen, vil de temmelig sikkert i løpet av 30 sekunder komme med en sarkastisk vittighet eller en overdrivelse som får folk til å rulle med øynene. Vi liker spesielt å være spydige mot autoriteter, enten det er kjendiser eller politiske ledere.

 Sarkasme og uærbødighet er så populært at noen politikere bare syns det er fint å komme på tv-show der de blir raljert med. Det gjelder å være med på leken. Ironi er «in» i den offentlige og private samtalen.

 Kan det være at sarkasme og ironi invaderer også kirke og menighet, forkynnelse og kristen samtale, ja også på blogger og i kristne medier?

 Det er noe med ironien som innebærer tvetydighet. Man kan si noe, og viser det seg at det er stygt eller sårende, kan man dekke seg bak at det bare var en spøk. «Beklager at du ble støtt.» Dermed har man en dobbel utgang fra ethvert utsagn. Vi blir trygge når enhver fremsatt påstand uansett kan tas som en fleip.

 Den unge forfatteren og redaktøren Skye Jethani fra Chicago er opptatt av sarkasmen i tiden og lurer på hvor den egentlig kommer fra. Hvorfor preger den vår generasjon, mens andre generasjoner var preget av en sterk arbeidsetikk eller frie og selvstendige meninger?

 Redaktør Jethani har en teori om at dagens sarkasmetoner stammer fra sinne og frykt. Da dagens unge var barn, brøt foreldrene løftet om å stå sammen i gode og onde dager. På en brutal måte lærte barn og unge at verden er ikke et trygt sted. Hvem som helst kan komme til å trampe på deg. Hjertene er blitt sårbare. Sarkasmen bygger opp en beskyttelsesvegg.

 Sarkasmen er blitt en sosialt akseptert forsvarsmekanisme. Gjennom den kan en lette på trykket av sinne og frykt som mange føler i en farlig verden, der til og med de trygge holdepunktene familie, kirke og styresmakter har sviktet i å holde sine løfter.

 Vi er en generasjon preget av oppløste hjem. Vi er en generasjon preget av kirker som ikke vil stå for den troen de alltid har stått for. Vi er en generasjon som har opplevd politikeres løftebrudd på bred front. Vi er en generasjon som møter grådige bedrifter og konserner som utnytter at du ikke står på krava, og yter rettferdighet bare når maset blir stort. Når ikke noe er hellig, blir alt profant.

 Poenget er ikke at vi skal være gledesdrepere. Men når vi tenker på skjult sinne og frustrasjon i kulturen vår, er det da tjenlig at kristne blir like sarkastiske som alle andre? Kanskje vi ikke skal bli mer kule ved å bli spydige og sarkastiske, men bli forbilder i en trygg, åpen kommunikasjon der ingen er i tvil om hva vi mener?

Gå til innlegget

Boikotte Israel?

Publisert rundt 11 år siden

Araberne i verden kan deles i to grupper: 1. De som tolererer jødene og Israel. De fleste av dem lever godt integrert i sine samfunn og nyter vanlige rettigheter. Mange av dem er israelske borgere. 2. Den andre gruppen har den troen at alt ondt i verden stammer fra jødene og Israel. Utraderes jødene, skapes fredsriket. Noen av dem kaller seg palestinere, og jødehatet samler dem. De fikk overtatt Gaza, men klarer ikke å få til noen palestinsk mønsterstat. Hatet har gjort landet deres til en ruinhaug, fryktet og isolert av alle naboer.

Hvis Universitetet i Trondheim (NTNU) vil alliere seg med hat-ideologien, vil de ikke bare stenge seg ute fra noen av verdens fremste forskningsmiljøer (jf siste Nobelpris til en israelsk forsker), men risikere å skade sin akademiske integritet.

Gå til innlegget

TAKT som verdi

Publisert rundt 11 år siden

Her på Verdidebatt må vi debattere noen skikkelige, alvorlige verdier innimellom. Dagens verdi fra min side: Takt.

John Maxwell forteller denne historien: – En mann måtte dra til Chicago for å drive med forretninger der. Han overtalte broren sin til å ta seg av katten sin mens han var borte.

Selv om broren hatet katter, sa han likevel ja.

Da forretningsmannen kom tilbake, ringte han fra flyplassen for å spørre hvordan det sto til med katten. 

«Katten din døde,» rapporterte broren og la på. 

Forretningsmannen var utrøstelig. Sorgen ble forsterket ved at broren var så ufølsom, så forretningsmannen ringte igjen for å fortelle hvor lei seg han var. 

«Du skulle ikke ha vært så taktløs og gått så rett på sak.» 

«Hva ville du jeg skulle si, da?» spurte den overraskede broren. 

«Du kunne ha fortalt nyheten gradvis. Du kunne ha sagt: Han lekte oppe på taket. Og litt senere i samtalen kunne du ha fortalt at katten falt ned. Og så kanskje at han brakk beinet. Og så at idet du kom for å løfte ham opp, ble du svært bekymret. Og så kunne du ha sagt: Jeg er veldig lei for å måtte fortelle det, men katten din sovnet dessverre inn i løpet av natten. – Du må lære deg å bli litt mer taktfull … Forresten, hvordan står det til med mamma?» 

Da ble det lenge taust i telefonen. Så svarte broren: «Hun lekte oppe på taket …» 

Ja, du kan le. Men historien sier litt om hvordan vi kan være mer opptatt av katten enn av mor, og den forteller i hvert fall hvordan følelsene kan være høyst ulike hos forskjellige personer. Men finfølelse, takt, er i alle fall noe som lett blir borte på veien. Takt, det å være hensynsfull og omtenksom, er en verdi vi ikke må miste. 

For det første er det et bibelsk ideal: Apostelen Paulus formaner oss til å tale sannheten i kjærlighet. Diplomatiske og forsiktige mennesker viser klokskap. De har innlevelsesevne nok til å være høflige og fintfølende. 

En gammel kinesisk historie forteller om en sultan som tilkalte en av sine vismenn og spurte hvor lenge han ville komme til å leve. – Herre, du vil se alle dine sønner døde, svarte han. Sultanen ble rasende og overlot vismannen til vaktene for at han skulle bli henrettet. 

Så spurte han en annen vismann, som sa: – Herre, jeg ser at du blir velsignet med et langt liv, så langt at du kommer til å leve lenger enn alle i familien din. 

Sultanen ble meget glad og belønnet denne vismannen med gull og sølv. Begge profetene kjente sannheten, men bare én hadde den rette taktfølelsen. 

Den saktmodige og milde tunge som er i stand til å snakke på en positiv måte, når lenger enn den kritiske og dømmende holdningen. 

En ung mann viste at han hadde både visdom og takt da en ung enke spurte ham hvor gammel han trodde hun var. 

Han svarte: – Jeg er virkelig i tvil. Ser jeg på ditt utseende, kan jeg komme til å gjette på at du er ti år yngre enn du virkelig er. Men når jeg lytter til din intelligens og visdom, kan jeg komme til å gjette på at du er ti år eldre enn du virkelig er …

Gå til innlegget

Vet vi absolutt null om Gud?

Publisert rundt 11 år siden

En dag fikk jeg en mail hvor det sto: «Hei, jeg ser at du er en velutdannet mann, med 65 år bak deg. Streifer det deg aldri at vi vet absolutt null om Gud og Guds vilje? Men for all del, stå på! Og kast ikke bort tid på å svare meg. På ingen måte uvennlig hilsen K.H.»

    Jeg takker for spørsmålet, og jeg føler det ikke bortkastet å prøve å gi et vennlig svar. Svaret skal være bygd på mer enn synsing fra min side. Og da vil jeg si:

    Det har aldri streifet meg at vi vet absolutt null om Gud og hans vilje. Jeg har helt siden jeg var ung, vært overbevist om at Jesus lever, at han er frelseren min, og at han bekrefter Bibelen som en kilde for sannhet. Da vet jeg absolutt alt jeg trenger å vite om spørsmål som har med det evige og det overjordiske å gjøre.

    Gud selv proklamerer at vi ikke er overlatt til oss selv, uten å vite noe. Det står om dette i Romerbrevet: «For det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem» (Rom 1,19). Vi kan ikke vite alt om Gud, for eksempel hvor han stammer fra, alle de detaljerte planene han har, osv. Men det vi kan få vite, har ikke Gud ønsket å skjule. Det er åpenbart, det vil si at det er avslørt og fremvist.

    Hvor er det åpenbart? I skaperverket og naturen. Jeg siterer videre: «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av.» Hvordan Gud er etter sitt vesen, hvordan han egentlig er, viser seg i den skapte verden. «Det kjennes av hans gjerninger.» Hele skaperverket og alt som skjer i naturen, peker på Gud og hvilke egenskaper han har. Gud gjør seg synlig i det skapte. Se på skjønnheten i et stort tropisk akvarium. De fargerike fiskene kan ikke bare ha bestemt seg for å bruke den fargepaletten og det designet de har. Blekkspruten kan vel ikke bare rent tilfeldig ha fått åtte kombinerte bein og armer, to hjerter, blått blod og intelligens som en hund? En skaper må stå bak. Se på stjernehimmelen, og les om alt vi ikke ser, av galakser og lysår og uendelighet. Se på en minnepinne til datamaskinen. Ufattelige mengder informasjon rommes i en liten duppeditt. Men det er bare blåbær mot informasjonen i en levende celle. Alt roper til oss at Gud fins.

    Ja, vi ser ikke bare at han fins, men at han har enorme krefter. Vi merker at han er suveren, han kan ikke sammenlignes med andre.

    Den som prøver å fornekte naturens vitnesbyrd om hvordan Gud er, handler mot bedre vitende, ifølge Bibelen. Slik er det, «for at de skal være uten unnskyldning» (Rom 1,20). Når Gud har fremvist så mye ufattelig av variasjon i skaperverket, kan vi ikke komme her og si: Dette er meningsløst, det er blitt til ved en tilfeldighet, det tjener ikke til noen hensikt.

    Jeg vet om mange som bare fleiper med Gud og tanken på at han eksisterer. Men Gud selv tar det ikke lettvint om noen blåser av ham. Han er sint på alle som ikke vil trekke den eneste rette og sanne konklusjonen av alt de ser i mikrokosmos og makrokosmos. I Bibelen er det sagt slik: «For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (Rom 1,18). De som nekter at naturen taler om Gud, holder sannheten nede. De er urettferdige. Det er som om vi skulle ha sagt: «Det er flott å se en stor bygning eller et vakkert maleri, men det står ingen arkitekt eller kunstner bak.» Å si noe slikt er både usant og urettferdig.

    Når Gud er sint på slike usanne og urettferdige holdninger, har han ført, og vil føre, de trassige inn i et åndelig og moralsk forfall. «For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. Mens de ga seg ut for å være vise, ble de dårer» (Rom 1,21-22). Her står det rett ut at gudsfornektelse fører til tanketomhet. De som synes de er så kloke at de påstår vi ikke vet noe om Gud, fremstår egentlig som dårer, dvs. dumme. Det er ikke jeg som sier dette, men Gud. Jeg bare leser opp og omtaler det som står skrevet.

    Problemet rundt de store gåtene i livet ligger ikke i Skaperens verk, men i oss, vi som ikke vil trekke en sann og riktig konklusjon av det vi ser.

    Dette er salt kost, og slike ord kan skape knurrende holdninger. Men det er Gud som først og fremst er ergerlig – og mer til. For han synes det er ytterst urettferdig at han ikke blir æret som kunstner og skaper.

    Den som tør å lese videre i Romerbrevet, vil se noe om hvordan Gud viser sin reaksjon i den verden vi lever i. Han har overgitt gudsfornekterne til avgudsdyrkelse (v.23), seksuelle utskeielser, blant annet likekjønnet omgang (v.24-27), og et sinn som ikke duger til noe (v.28). Vi er blitt åndelig blinde (Ef 4,18).

    Menneskene lærer ikke Gud å kjenne bare i naturen, men også i samvittigheten. Jeg siterte at det man «kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem» (Rom 1,19). Samvittigheten innebærer at vi vet noe i oss selv, innerst inne. Den store forskeren i botanikk og medisin, Carl von Linné, skrev at «jeg har sett Guds fotspor». Astronomen Kepler sa at «i skaperverket har jeg grepet Gud som om han var i hendene mine».

    Gud har talt i en stor bok som heter skaperverket og i en liten bok som heter Bibelen. Den bringer Guds spesielle åpenbaring, til forskjell fra den allmenne åpenbaringen i naturen. Bibelen forteller at «Mange ganger og på mange måter har Gud tidligere talt til fedrene gjennom profetene, men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen» (Heb 1,1-2). Den eldste delen av Bibelen viser en progressiv åpenbaring gjennom drømmer og visjoner, og fremfor alt gjennom profeter. Til slutt kom Messias, som var lovet. Historien hans er kjent og bekreftet både i bibelske kilder og i allmenne historiske kilder. Han oppfylte profetier som var talt hundrevis av år tidligere. Han gjorde undere og tegn, som ble pekere mot det evige riket som han vil bygge. Hans største tegn er at han sto opp igjen fra de døde. At han ble levende igjen og lever i dag, kan ikke bevises. Men i det fagområdet som heter jus, bygger en på vitneutsagn. Ut fra de mange vitnesbyrdene må det sies å være bevist for dem som vil la seg overbevise, at han overvant døden.

    Den levende Guds sønn, Jesus Kristus, var med under skapelsen, og han var den som brakte frelse. Gjennom ham får vi lære om sannheten nå i vår tid, og han taler gjennom den Bibelen han har autorisert.

    Når vi verken vil eller kan se alt det Gud har vist oss i skaperverket og i Bibelen, skyldes det at synden som en urkraft, selve ondskapen, har kommet inn i verden. Det er frelsen fra synden og den åndelige blindheten Jesus vil gi.

    Ondskapen i det miljøet vi lever i, er reell. Bibelen omtaler en personlig makt som har store evner til å lure, fordreie og tildekke. Han legger et slør over øynene våre, så vi ikke ser Guds storhet. Paulus skriver: «Er så vårt evangelium likevel skjult, da er det for dem som går fortapt, det er skjult. For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde» (2. Kor 4,3-4).

    Det er ikke tilfelle at vi vet absolutt null om Gud. Alt ligger åpent for oss, om vi vil ta konsekvensene av det vi ser, og ber Gud åpne de blinde øynene våre. Om Messias spådde profeten Jesaja på Guds vegne: «Du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengselet» (Jes 42,7). Jesus selv har sagt: «Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut» (Joh 6,37).

    Derfor bringer troen på Jesus glede og visshet. Ved ham har jeg fått et håp for livet og evigheten. Det gode budskapet gjelder alle som vil ydmyke seg nok, såpass at de tar imot den store gaven fra himmelen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere