Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Stol på Bibelen

Publisert over 10 år siden

Mange innlegg på Verdidebatt avslører en dyp mistillit til Bibelen som Guds ord. Mange er desto mer skråsikre på at deres egne oppfatninger av kristendom og tro er så verdifulle at alle bør slutte seg til dem.

  I all ydmykhet vil jeg her legge frem et bibelsyn som jeg tror Bibelen selv gir uttrykk for, og jeg tar utgangspunkt i et spørsmål jeg har fått fra en 20-åring som heter Knut. Han spør: "Hvordan kan det som er skrevet av mennesker i Det nye testamentet (Paulus), og som ikke er Guds ord, tillegges like stor vekt som Jesu ord?"

  Mitt svar er at alt som står i Bibelen, er skrevet ned av mennesker. Muslimene tror at koranen falt fullt ferdig ned fra himmelen, skrevet på arabisk. Men Bibelen er blitt til ved at mennesker undersøkte og skrev ned det de visste var sant, samtidig som de ble inspirert av Den Hellige Ånd. 

  Peter skriver for eksempel om frelsen, at «profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få … Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd» (1. Pet 1,10-12). Her sidestiller Peter profetene i Det gamle testamente (GT) med apostlene i Det nye testamente (NT) – «dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd».

  Du har helt rett i at vi bør ta utgangspunkt i Jesus. Hos ham merker du en utrolig respekt for Skriften, det vil si GT. Han la vekt på å oppfylle alt som står skrevet der, og sa: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle» (Matt 5,17). Han sa om GT: «Men før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel av loven skal falle bort» (Luk 16,17). Så stilte han sine egne ord på linje med ordene fra GT da han sa: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå» (Matt 24,35). Vi synes universet virker stort og stabilt. Jesus sier at ordene i Bibelen og ordene hans er enda større og mer varige.

  Selv skrev ikke Jesus noe, men han ga apostlene i oppdrag å skrive ned det han hadde sagt og gjort. Han sa: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg» (Luk 10,16). Ånden ville rettlede dem underveis mens de skrev. «Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale» (Joh 16,13).

  Paulus hadde fått et oppdrag direkte fra Jesus og var overbevist om sitt kall som apostel. Det skjedde noe helt spesielt utenfor Damaskus. Herren sa om ham: «Et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn» (Apg 9,15). Etter denne kallsopplevelsen var Paulus aldri i tvil om at han talte på vegne av Herren. «Hvis noen mener at han er en profet eller en åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud» (1. Kor 14,37).

  Om Bibelen skriver Paulus: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet» (2. Tim 3,16). Vi bygger vår tro på Bibelen, som er autorisert av Jesus. Det innebærer at vi bygger på apostlene og Åndens inspirasjon.

  Bibelen er skrevet over en periode på 1600 år av minst 40 forfattere. Forfatterne viser 3808 ganger til at det de skriver, er Guds ord, ifølge John MacArthur. Personlige særegenheter og historiske og språklige forskjeller skinner igjennom i det de skrev. Bibelen bruker menneskeord. Men apostlene talte med stor autoritet. De hadde fått fullmakt fra Jesus og var trygge på Åndens veiledning. Peter kunne si med stor overbevisning om Jesus: «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).

  Vi tror at Bibelen er sann fordi Bibelen sier at den er sann. Noen vil svare at det er et sirkelbevis. Ja vel. Den Hellige Ånd må overbevise om sannheten. Mange tar ikke imot sannheten fordi de ikke vil ta imot sannheten. De vet at sannheten får følger for livet deres. Paulus skriver: «Men et sjelelig menneske [slik det er av naturen, uten Guds Ånd] tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap [tåpelighet] for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis» (1. Kor 2,14).

  Den som ydmyker seg og innrømmer at en har en begrenset innsikt i åndelige spørsmål, kan bli overbevist. Jesus sa: «Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv» (Joh 7,17).

  Jeg håper at du blir overbevist om at Bibelen er Guds ord til oss.

Gå til innlegget

Vekst som verdi

Publisert over 10 år siden

Da prinsippet for varmluftsballongen var oppdaget, var det en nøktern mann som spurte Benjamin Franklin hva som var nyttig med en varmluftsballong. Franklin svarte med et motspørsmål: «Hva er nyttig med et nyfødt barn? Jo, det kan en gang bli en voksen mann.»

   Denne forventningen, at store ting kan komme ut av småting, bør prege oss som mennesker. Det er noe som hører livet til, det vi kaller vekst og utvikling. Her vil jeg ta opp den verdien som heter vekst, særlig veksten i vårt personlige liv.

  Så lenge du er grønn, vokser du. Så snart du er moden, begynner du å råtne. Mennesker, akkurat som trær, må vokse eller dø. Det er ikke noe som heter å stå stille. Et tre dør når røttene blir hindret. Et menneske blir mentalt og åndelig, ja til slutt fysisk dødt hvis det ikke får strekke seg utover og oppover.
 
  - Ikke vær redd for å vokse langsomt. Vær bare redd for at du blir stående stille, sier et kinesisk ordtak. Salat, reddiker og gressløk vokser fort opp og er snart klare for spisebordet – de trenger bare en måneds tid for å bli modne. Men en eik kan trenge århundrer for å bli så ruvende som den har muligheter til.

   De egenskapene som er mest verdifulle og varige, kan koste lengst tid å få fram. Det som vokser fram på et øyeblikk, kan gi et øyeblikks glede, men gir ingen varig verdi. Slik er det forskjell på reddiken og det solide møblementet av eiketre. Ta deg derfor tid til å vokse, tid til å utvikle brede og dype røtter, omfattende greiner og et rikt bladverk, noe som kan fange opp lys i alle varianter, som tar imot regn, snø og vind og suger opp næringsstoffer fra grunnen – alt av best mulig kvalitet.

   Vekst for vekstens skyld er ikke noe mål i seg selv. Det er bare kreftcellen som vokser for å vokse. Sunn vekst er å vokse i kunnskap, innsikt, forståelse og visdom. Bibelen sier: «Og han som gir såmannen såkorn og brød å ete, han skal også gi dere såkorn og la det mangedoble seg, og gi vekst til fruktene av deres rettferdighet.» Et dyrebart frø kan være lite, men det har et stort potensial i seg. Et stort menneske er et lite menneske som har bestemt seg for å vokse.

   Profeten Jesaja skrev: «Du gir folket vekst, Herre! Du gir folket vekst og viser din herlighet. Du flytter alle landets grenser langt ut.» Ja, er det ikke nettopp det veksten innebærer: å flytte grensene langt ut, vinne ny innsikt, få videre utsyn, dyrke nye områder av livet?

   Og så ligger det vekst i å gi noe videre. Det latinske ordet stagnum betyr innsjø uten utløp. Det beste eksemplet på det er Dødehavet. Stagnum har vi i ordet stagnasjon, å stagnere. Stagnerer vi, som Dødehavet?

   Nei, la oss vokse. Som Bibelen sier: «Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus.» – «så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud.»

Gå til innlegget

Spise svinekjøtt

Publisert over 10 år siden

Til spørrespalten min på webpastoren.no har jeg fått et spørsmål. Det lyder slik: "Hei! Det står flere steder i bibelen at vi ikke skal spise svin. Hvorfor spises det da? Hverken jøder eller muslimer spiser svin, så det er da litt rart, syns jeg. Hilsen Mari."

  Nå lurer jeg på om noen lesere av Verdidebatt har noe å tilføye eller protestere på når det gjelder dette svaret: 

  SVAR: Moseloven gjaldt for det gamle Israel som folk. De var utvalgt til å leve annerledes enn andre nasjoner, de skulle dyrke Gud Herren og bare ham. De lovene som hadde med dagliglivet å gjøre, finner vi særlig i 3. Mosebok. Mange av de praktiske forskriftene har tydelig et preg av undervisning, de skulle peke på noe åndelig. Slik med forskriftene om mat. Blandingsformer av dyr og fisk, krypdyr og insekter var ikke tillatt, for blant annet å vise til renhet – en kan ikke dyrke både Gud og avguder.

    I 3. Mosebok kapittel 11 kan vi se noe om dette. En brukte den tids inndelinger i dyreriket før moderne vitenskap stilte opp andre kategorier. En hovedsak var at en skulle spise kjøtt av planteetende (drøvtyggende) dyr, og ikke kjøttetende dyr (rovdyr). I dette bildet var grisen en blandingsform, fordi den er altetende.

    Et sidehensyn var antakelig at grisen ble mye knyttet til avgudsdyrkelse i kulturene omkring Israel. Dessuten var dårlig kokt svinekjøtt bærer av den farlige sykdommen trikinose.

    Kristendommen kom med en frigjøring i forhold til de strenge renhetsforskriftene i Det gamle testamente. Peter fikk en åpenbaring om dette. Han ble sulten og fikk servert for seg «alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler». Peter sa: «Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent.» Da svarte Gud gjennom engelen sin: «Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent.» (Apg 10,10–15).

    Jødedommen og islam er loviske religioner, der en legger vekt på at et rent og strengt liv legger et grunnlag for at en kan fortjene å få frelsen. Kristen tro bygger på evangeliet og nåden, at en får frelse uten å gjøre gjerninger. Kristus har gjort oss fullstendig rettferdige for Gud.

    Derfor skal vi slippe å gjøre det til et spørsmål om religion hva vi spiser. Vi kan fritt spise reker og krabber, blodpudding, struts og svin. At noe mat og visse former for fett er sunnere enn andre, må vi gjerne ta hensyn til. Vi trenger vitaminer, mineraler, sporstoffer og antioksydanter. Enkelte er vegetarianere og holder seg unna alt kjøtt, og det er greit nok. Men samvittigheten må ikke bli bundet på områder der Gud har gitt oss frihet.

Gå til innlegget

Rett og rettferdighet

Publisert over 10 år siden

Hva skal vi si når så mange lar seg styre av meninger og makt, kjappe løsninger og med pragmatiske holdninger? Og når verdier som rett og rettferdighet, sannhet og lovlydighet er på vikende front?

Hvis ledende politikere bruker makt for å undertrykke rett og rettferdighet, hvor havner vi da? Jeg tenker på en ikke folkevalgt regjering som overkjører det folkevalgte Stortinget. Representantene der er direkte valgt av folket for å representere oss. Men de tvinges til å bøye seg under makten. 

Dette er bare et symptom på en trend: Man tar det lettvint med lovbestemte ordninger. Trenger vi nå noen tydelige røster som våger å tale mot sviktende moral i samfunnet?

Et hopp bakover i historien kan si noe om hva en protest kan bety:

Da Honorius var keiser i det gamle romerriket, omkring år 400 etter Kristus, var det store Colosseum i Roma ofte overfylt av tilskuere. De hadde kommet fra fjern og nær for å se de offentlige lekene. En del av det hele var å se på mennesker som sloss mot ville dyr, eller mot hverandre, helt til den ene eller den andre av dem ble drept. Den store mengden av tilskuere fant at dette var spennende fritidsunderholdning og syntes det var artig å se mennesker dø.
 
Det var på en slik dag, da en stor folkemengde så på en slik konkurranse, at en syrisk munk med navnet Telemakus reiste seg opp. Telemakus var rystet over at det gikk an å vise så lite respekt for menneskeliv, og dermed hoppet han inn på arenaen midt i gladiatorshowet og ropte ut: «Dette her er ikke rett! Dette må opphøre!»

Fordi han forstyrret hele moroa, ga de bestemmende ordre om at Telemakus skulle gjennombores med et sverd, og det ble gjort.

Slik døde han, men gjennom sin død tente han en flamme i hjerte og samvittighet hos tenkende mennesker. Historien kan fortelle at på grunn av denne hendelsen begynte gladiatorkampene i løpet av få måneder å bli mindre populære, og etter en stund gikk de over i historien. Hvorfor? Fordi en mann våget å stå fram og ta til orde mot noe han opplevde som urett.
 
Det er noe som er rett, og noe som er urett. Noe er rettferdig, og noe er urettferdig. Mennesker med vidt forskjellige livssyn kan bli overbevist om slike ting, bare noen våger å stå fram. Rettferdighet er en verdi vi ikke må miste.

Her er et nyere eksempel. Det er ikke mer enn noen tiår siden det eksisterte raseskille i amerikanske barneskoler. En domstol hadde vedtatt at offentlige skoler i New Orleans skulle åpne for barn av afrikansk avstamming. Hvite foreldre sa at de ville holde barna hjemme hvis fargede barn fikk begynne på skolen deres. Og de truet med at fargede barn ville få trøbbel hvis de viste seg på skolen.

Derfor holdt de fargede barna seg hjemme, unntatt seks år gamle Ruby Bridges. Hver morgen gikk hun til en tom skole. Hvite foreldre sto langs begge sider av veien og knyttet nevene mot henne. Men hver morgen ti på åtte kom vesle Ruby, med to politimenn foran og to bak, med blikket rett framover. Så tilbrakte hun dagene alene med lærerne sine.
 
Moren hennes ble spurt av en skoleforsker om hva som skapte et så modig barn som Ruby. Moren svarte: «Mange snakker om det å gjøre rett, ja, de kan argumentere for det. Men det er få som risikerer livet for det som er rett.»
 
En av Jesu apostler skrev i Bibelen: «Be for oss! For vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og ønsker å gå rett fram i alle ting.»

Ja, dette er i sannhet en stor verdi: ønsket om å gå rett fram og vise rettferdighet i alle ting.

Gå til innlegget

USAs kattepine

Publisert over 10 år siden

Amerikanerne ønsker et fritt og åpent samfunn. De vil ha toleranse og plass for alle. Diskriminering på grunn av rase og religion er ikke ønsket.

    Men slike verdier kan settes på prøve. Ute i den muslimske verden påstår både statssjefer og folkedypet at Amerika bekjemper islam. Det vil amerikanerne nødig ha på seg.

    Så skjer det i militærleiren Fort Hood i hjertet av USA. En major som heter Nidal Malik Hasan og jobber med stressterapi, roper Allahu akbar (Allah er stor) og skyter vilt omkring seg. Han blir stanset, men ikke før han har drept og såret en mengde kolleger.

    Hva skal man mene om dette? President Obama sier umiddelbart at man ikke for raskt må «hoppe på konklusjoner» – med andre ord: Det er ikke sikkert dette var en islamistisk terroraksjon.

    De ledende massemediene er også forsiktige med konklusjoner, annet enn at den mistenkte massemorderen var «offer for stress». New York Times skriver to dager etter at «Foreløpige undersøkelser viser ingen forbindelser til et terrorplot.» Andre overskrifter: «Smertefulle historier ødelegger for militærterapeuter.» Time magazine: «Stress ved Fort Hood var antakelig stressende for Hasan.»

    Kommentatoren Ann Coulter bemerker i bloggen sin at major Hasan aldri har vært i tjeneste utenlands, heller ikke deltatt på slagmarken. Men konklusjonen som er tryggest å trekke, er at det egentlige offeret er major Hasan. Ja, alle muslimer er vel egentlig offere.

    Men nå har Hasan ifølge øyenvitner sagt at «krigen mot terror» i virkeligheten er en krig mot islam, at muslimer bør angripe amerikanere som hevn for Irak-krigen, og han har forsvart selvmordsbombere. Videre har Hasan hatt som «åndelig rådgiver» samme mann som var støtte for to av flykaprerne 11. sept. 2001, imam Anwar al-Awlaki, en mann som har taleforbud i England på grunn av sine ekstreme meninger.

    En annen kommentator, Steve Chapman, peker på at det er lett å legge skylden på islam. Kanskje Hasan bare er en galning med selvmordstanker. Men militærpsykiateren var kjent for å opponere mot USAs krigføring i Irak og Afghanistan, og mente at muslimer må få slippe militærtjeneste når de må kjempe mot andre muslimer.

    Det er flere tusen muslimer i USAs militære styrker. Skal de behandles med større mistenksomhet enn andre? Undersøkelser viser at få av dem har radikale synspunkter. Bare fem prosent ser positivt på Al-Qaida. Det er ikke så mye verre enn at 13 prosent av samtlige amerikanere ser positivt på Nord-Korea.

    Hva skal man tro? USA står i en kattepine. Uansett hva man gjør, gir det signaleffekter. Kan sannheten og retten overfor Hasan, islam og det store, redde flertallet seire under slike forhold? Det blir spennende å se.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
14 dager siden / 2996 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1697 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1562 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1214 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1099 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 673 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere