Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

De sårbare

Publisert over 10 år siden

Marilyn Monroe ble 1950-tallets store populær-ikon og sexbombe. Hun ble bare 36 år gammel og døde av en overdose medisiner i 1962. Fra hun var 24 år var hun filmskuespiller og pinupmodell, kjent for en overdådig utstråling. Hun opptrådte gjerne netto, «med ikke noe annet enn radioen på», som hun sa, og hun uttalte tvetydig «I’ve been on a calendar, but never on time (Time)». I en filmrolle spilte hun en sårbar og drikkfeldig sangerinne, og kanskje det var en figur nærmest hennes virkelige jeg.

 Marilyn Monroe het egentlig Norma Jean Mortenson, og det er mulig hun hadde norske aner. Derfor står det en statue av henne i Haugesund.

 En gang ble hun intervjuet av New York Times. Journalisten visste en del om bakgrunnen hennes, at hun var blitt plassert i det ene fosterhjemmet etter det andre. Han spurte: «Følte du at du noen gang ble elsket av de familiene du bodde hos?» Da fikk Marilyn Monroe tårer i øynene og fortalte om den eneste gangen i sin barndom da hun var blitt elsket og verdsatt. Hun sa: «En gang da jeg var sju år gammel, la kvinnen jeg bodde hos, sminke på seg selv, og jeg sto og så på henne. Hun var i godt humør, og hun bøyde seg over meg og klappet meg på kinnet … akkurat i det korte øyeblikket følte jeg at jeg var elsket.»

 Jeg ble stum av ettertanke da jeg leste dette. En hel barndom – og eneste minnet om å være elsket, var en klapp på kinnet av en kvinne som egentlig holdt på med noe annet. Et liv fra det ene fosterhjemmet til det andre.

 Marilyn Monroe er en representant for de mange som fikk en følelseskald barndom, men som ble utnyttet at et underholdningssultent samfunn og en kjempemessig popindustri. Hun fikk rikdom og berømmelse, men levde ulykkelig og fant seg en tidlig død.

 Jeg er ikke opptatt av å dømme, men jeg tenker på ordet «sårbar». Mange flere enn vi aner, også i den verden vi regner som vellykket og berømt, sliter med sin sårbarhet og sine vonde minner. De fleste av oss er flinke til å sette opp en gyllen fasade. Men er vi da sanne? Og kan en betroelse av vår egen sårbarhet åpne dører til fellesskap med og omsorg for andre sårbare personer?

 Det er grunn til å tro at de første kristne menighetene, i aposteltiden og senere, besto av mange sårbare mennesker. De hadde opplevd overgrep i familier, mishandling som slaver, fratatt venner og familie, utnyttet til arbeid som på ingen måte var verdig for mennesker. Nettopp blant de fattige fant det kristne budskapet en dyp gjenklang. De opplevde å bli utfridd, tilgitt, oppreist og gjenopprettet. De var blitt dømt og oversett av samfunnet, ja, kanskje enda sterkere foraktet av seg selv. Så møtte de Jesus som den store gjenoppretteren.

 I dag fråtser nyhetsmediene i historier om popidoler, skuespillere og kjendiser. Hvor mange av dem sliter med avstanden mellom et vakkert ytre og en sårbar sjel dypt der inne? Hvor mange får et virkelig møte med Jesu kjærlighet? I stedet for å riste på hodet av kjendisene kan vi kanskje sende en hilsen preget av respekt og vennlighet, og be til Gud for dem?

Gå til innlegget

Hjemlengsel allerede?

Publisert over 10 år siden

Jul og nyttår er over. Noen er tilbake på en iskald hybel. Andre føler seg ikke helt på topp til å jobbe igjen. De syntes det var koselig å være hos familie og venner et par uker. – Jeg plages av hjemlengsel, skrev en radiolytter til meg for en tid siden. I dag har jeg lyst til å si noe til dere som lengter hjem. Og da vil jeg først stille et spørsmål tilbake: Hvorfor lengter du hjem? 

 – Savner du mor og far? 

En mann holdt tale i foreldrenes gullbryllupsfest og sa: – Jeg ser med helt andre øyne på hjemmet nå enn jeg gjorde før. Når jeg nå ser ut over den lille eiendommen vår, da er det som om hvert kornstrå og hvert potetgras forteller om hva det kostet mor og far å holde oss barna oppe. Nettopp gjennom å tenke på hjemstedet har jeg lært å elske mor og far høyere. 

Lengselen etter mor og far er en god lengsel. Men det er ikke dermed sikkert at du skal flytte hjem igjen til dem. Bibelen taler om å forlate sin far og sin mor og danne sitt eget hjem. I dag er det mulig å ha god kontakt over avstander, og dermed svikter vi ikke foreldrene om vi flytter fra dem. 

– Lengter du hjem fordi du bærer på en skyldfølelse? 

Noen føler at de skulle gjort mer og betydd mer for dem der hjemme. Men vi kan ikke være alt for alle. Vi kan be Gud om tilgivelse når vi føler vi har sviktet. Og vi kan be Gud vise omsorg for våre kjære også utenom det vi kan bidra med. 

Foreldrene dine lengter nok også etter deg. Det er en kjærlighetens lengsel som er verdifull. Lengsel som tapsopplevelse og skyldfølelse kan ved hjelp fra Gud forvandles til en lengsel i kjærlighet. 

– Lengter du hjem fordi du ikke klarer å skape et hjem der du er? 

Noen har ikke funnet seg venner på et nytt sted. Det er de personlige relasjonene som er viktige for trivselen. 

Vennskap bygges ikke av seg selv. Det bygges ved at vi oppsøker miljøer der mulige venner fins, og tar initiativ for å knytte kontakt. 

Mange opplever menigheten eller forsamlingen som en storfamilie. Noen sier: Vi har ikke andre selskap enn bibelgruppa eller misjonsforeningen. Men da har en sannelig både venner og hjemmehygge sammen med venner. 

– Lengter du hjem fordi du ikke har gjort det hyggelig omkring deg? 

Det er sagt at et moderne hjem er et sted der en ikke kan finne på noe hvis strømmen går. Er hybelen eller leiligheten basert på kunstige stimuli? 

Et godt hjem gir rom for den gode samtalen. Den som enslig, kan gjøre det koselig hjemme, slik at venner trives og det ikke blir flaut å invitere. 

Noen kan, uten å være seg det helt bevisst, bære på litt selvforakt for at en ikke aksepterer sin situasjon og sin skjebne i livet. Det gjelder å ha evnen til å leve her og nå. 

Der jeg bor, er jeg hjemme. Som de gamle romerne sa: Ubi bene – ubi patria. Der det er godt, der er mitt fedreland. 

En klok person har sagt: «Vær ditt eget hjem, bo i deg selv. Føl deg hjemme overalt. Se på sneglen. Overalt har den huset sitt med seg. Vær ditt eget palass, ellers blir verden ditt fengsel.» 

Rastløsheten er en av plagene i vår tid. En merker det på unge mennesker som sender tekstmeldinger i ett kjør. De har kanskje følelsen av at et eller annet spennende foregår nettopp der de ikke er akkurat nå. Når vi roer oss ned og merker hvor god stillheten kan være, blir det lettere å finne fred i sitt eget hjem, og fred med hvordan jeg har det akkurat nå. 

Å lengte er en del av livet. Bibelen snakker om at hele skaperverket venter og lengter. Da menes at det venter på en mer fullkommen tilværelse etter denne, en som lages i stand for alle som søker fellesskap med Gud her i dette livet. 

Lengselen kan lære oss tålmodighet, og det er en god og viktig egenskap. Det kommer dager etter dette, bare vi venter uten å mase. Så kan vi få hjelp av Gud til å skape hjem der vi er, og samtidig velsigne det hjemmet vi kommer fra. 

Herman Wildenvey skrev i 1916 et vakkert dikt om hjemlengselen: 

Ute fra verden den vide
kaller en sang mig hjem.
Hjembygdens bakker blide,
Herren velsigne dem.

Gå til innlegget

Godt år tjue ti

Publisert over 10 år siden

Språkrådet har anbefalt at mediene kaller det nye året to tusen og ti. Jeg synes det er et dårlig råd. Det er tungvint, og det er inkonsekvent. Olympiaden i Oslo var i nittenfemtito, ikke i år ett tusen ni hundre og to og femti. På den tiden var vi opptatt av å kutte ut ordet og i tall, så vi lærte å si femtito i stedet for toogfemti. Men nå skal altså og komme inn igjen: To tusen og ti.

Et viktig år i Norge var tusen og tretti. Det sier alle. Men alle år fra 11-tallet ble kalt elleve seksten, femten sytten, atten fjorten osv. Hele det 20. århundret snakket vi om nittensekstitre osv. Nå er vi på 20-tallet, ikke primært på to tusen tallet.

Jeg har sagt at katastrofen på Manhattan var i år to tusen og en. Det har vært tungvint å si tjue null en. Men med et nytt tiår blir det greiere å si tjue ti, tjue elleve, tjue tolv osv.

Eller hva  mener det gode selskap i AS Verdidebatt? Et godt nytt år 2010 ønskes alle - uansett uttalepreferanse.

Gå til innlegget

Jul og oppbrudd

Publisert over 10 år siden

Disse tankene formet jeg på toget fra Oslo til Bergen i dag. Jeg tenker på at å være i oppbrudd og på farten hører julen til. Ja, jeg vil påstå at det ble jul fordi noen brøt opp og dro av sted.

    Den grunnleggende julereisen ble foretatt av Jesus da han dro av sted fra himmelen for å komme til jorden. Han var lik den evige Gud. Han levde i himmelens slott. Der fins det ikke noe vondt, bare godt. Himmelen har bare glede innfor veggene. Men for Jesus var én ting vondt å tenke på. At verden var i en fortapt tilstand. Jesus visste at synden hadde kommet inn i verden og skapt mye fortvilelse. Derfor sa Jesus til Gud: Kan jeg være med å berge og frelse de menneskene som vi sammen har skapt, så er jeg villig til å stige ned, bli et menneske og lide en straff i stedet for menneskene. Så laget Gud en kropp for ham. De fant en tid som var passende, en tidens fylde. De fant et sted og en kvinne som var villig til å bli mor for Jesus. Og så lot Jesus seg føde i Betlehem, i en stall og en krybbe. Det ble jul fordi Jesus brøt opp og dro av sted.

    Men det var også andre som foretok et oppbrudd. Maria og Josef dro av sted til Betlehem. Slik ble Skriften oppfylt.

    Det er faktisk ganske merkelig. Gud satte hele verden i bevegelse for å bringe Maria og Josef til Betlehem. Alle måtte reise til sin by – enten det passet eller ikke. Reisen måtte de betale selv. Legge vekk alt arbeid. På denne måten ville keiser Augustus bevise og styrke sin makt. Han skulle vifte med et stort samlet innbyggertall i det store verdensriket, og effektivisere skatteinnkrevingen.

    Men Gud viste makt på sin måte. Hele verden ble satt i bevegelse med det ene målet at Jesusbarnet skulle fødes akkurat i Betlehem. Det hadde jo profeten Mika forutsagt. Derfor var det så viktig at Skriften skulle oppfylles. Reisen ble slitsom, uten tvil. Den kunne ikke vært lagt til et mer upassende tidspunkt, når Maria var gravid. Maria og Josef skjønte knapt hvorfor det måtte skje. Senere dro de nordover i landet og bosatte seg i Nasaret. De følte nok ikke Betlehem som sin by. Men det viser hvordan Gud våker over ordet sitt for å fullbyrde det. Det ble jul fordi Maria og Josef dro av sted.

    Men det var også noen andre som brøt opp og dro av sted: Englene dro av sted til jorden for å fortelle om at Jesus var født i Betlehem.

    Englene er omkring oss hele tiden. Det står ikke lite i Bibelen om englene. De er som tjenende ånder, som skal hjelpe, støtte og gripe inn. Vi ser dem ikke. Og det er ikke alltid like moderne å snakke om dem. Men de er nær også nå, usynlig til stede.

    En sjelden gang trer englene fram. Gud ga dem lov til å vise seg for gjeterne på Betlehems utmarker, der dyra gikk og beitet. Så fikk englene fortelle til de aller mest fattige og foraktede om at Jesus var født like ved dem. De var heldige som fikk høre det aller først. Og de var heldige som fikk fortelle de gode nyhetene. Det ble jul fordi englene brøt opp og dro av sted.

    I juledramaet var det også andre som brøt opp og dro av sted: Gjeterne dro til Betlehem for å se om ordet fra englene stemte.

    Det er et fint trekk ved gjeterne. De sa: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss!» Når Gud sier noe, skal vi kunne ta ham på ordet. Har Gud lovet noe, vil han helt sikkert oppfylle løftet. Da han lovte at Messias skulle bli født i Betlehem, ble det virkelig slik. Da englene sa det samme til gjeterne, kunne de kontrollere at det stemte. Dermed dro de. Jeg kan godt tenke meg at de nærmest løp, så glade og spente var de. Jo, de fant Maria, Josef og det lille barnet. Alt var slik som det var blitt sagt til dem. Og nå kunne de fortelle til Maria og Josef det som englene hadde fortalt.

    Det ble jul fordi gjeterne brøt opp og dro av sted.

    Men enda en gruppe mennesker var på reise i julen. De vise menn kom helt fra Østen fordi de hadde sett en merkelig stjernekonstellasjon. De var eksperter i stjernetydning. Antakelig kom de helt fra Babylon, et gammelt senter for astrologi. Det ligger midt i det nåværende Irak. Kanskje vismennene egentlig lengtet etter noe mer av lys og sannhet fra Gud, enn de kunne få fra stjernetydning. Så ledet Gud hedninger på denne merkelige måten. Det lyder i julesangen: «Stjernen ledet vise menn Til den Herre Kristus hen. Vi har og en ledestjerne, Og når vi den følger gjerne, Kommer vi til Jesus Krist. Denne stjerne lys og mild, Som kan aldri lede vill, Er hans guddoms ord det klare, Som han lot oss åpenbare Til å lyse for vår fot.» Det ble jul fordi de vise mennene brøt opp og dro av sted.

    Nå forflytter vi oss til vår egen tid, og da kan vi tenke på en annen form for oppbrudd: Det ble jul i nye land, blant nye folkeslag, når misjonærer dra av sted for å fortelle om Jesus.

    Dette er et viktig ledd i den evige julevandringen. Noen kvinner og menn bodde trygt og godt i sitt eget land. Men Gud kom med et stille kall og sa: Jeg vil at du skal bryte opp fra hjemmet ditt, fra storfamilien din, fra landet ditt, og så dra av sted dit hvor jeg vil ha deg. Der skal du gjøre tjeneste med å fortelle om Jesus for dem som ikke har hørt.

    Noen hørte kanskje det som står i sangen: «Jeg vil kalle deg til glede, Jeg vil kalle deg til savn. Du må legge verden bak deg, Men du skal styrkes i mitt navn.»

    I sin tid var det noen misjonærer som kom hit til Norge for å forkynne. Det sies gjerne at det var Olav den hellige som kristnet Norge. Men det var nok heller kristne handelsmenn, prester, misjonærer og slaver som kom. Det ble jul i Norge fordi noen brøt opp og dro av sted.

    En misjonsleder har sagt at det er den viktigste beskrivelsen av misjonærenes livsstil, de to ordene: Gå ut! Misjonærene er kalt til stadig å være i bevegelse. De skal leve etter det ordet som er skrevet i Hebreerbrevet: «Vi har ikke et blivende sted.» Misjonærer skal alltid holde seg klar til oppbrudd og innsats på nye steder. Dette er viktig for enhver misjonsstrategi. I den engelsktalende verden snakker de om «regions beyond» – det vil si landet på den andre siden av det som allerede er vunnet. For en ekte misjonær er dette det egentlige interesseområdet. Apostelen Paulus satte sin ære og glede i å forkynne om Jesus der navnet hans ennå ikke var nevnt.

    Det ble jul fordi noen brøt opp og dro av sted.

    Også i dag kaller Jesus til oppbrudd, ut av de dype hjulsporene, på vei til mennesker. Kanskje Gud har et spesielt kall til deg, muligens ikke å dra til et annet land, men å krysse en grense, bryte en barriere, gå, reise til, skrive til eller ringe til noen som er et stykke unna. Det ble jul fordi noen brøt opp og dro av sted.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2975 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1632 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1333 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1076 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere