Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Samboere og ekteskap

Publisert rundt 10 år siden

Jeg driver en bloggspalte med spørsmål og svar under tittelen Oppklaring, under webpastoren.no. For en tid siden kom et spørsmål, og jeg svarte ut fra mine forutsetninger. Jeg hører gjerne også hva andre har av synspunkter på dette.

 Oddbjørg spør: Hvorfor er det synd, i forhold til Bibelen, å være samboer og ha sex med en som man har bestemt seg for å gifte seg med og har lovet Gud å være tro til døden, altså et ekteskap, bare uten papirer?

 På forhånd takk for svar. Jeg leder en cellegruppe og pleier å sende deg spørsmål som jeg får der, svarer på dem selv også, men jeg har god hjelp i deg, så takk for virkelig gode svar! Gud velsigne deg og din tjeneste. Hilsen Oddbjørg.

 SVAR: Det kan sies mye om dette temaet. Men mine ord har ikke særlig stor vekt. Det viktige er hva Bibelen sier. Den sier klart: «La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet» (Heb 13,4).

 Hva står det her? Ekteskapet er en ordning, innstiftet av Gud fra skapelsens første dager. Et ekteskap er til for at en mann og en kvinne frivillig kan bestemme seg for å leve sammen, dele bord og seng, i en hellig forpliktelse livet ut.

 Jeg understreker at Bibelen omtaler ordningen. Den skal holdes i ære, det vil si respekteres av alle, enten man er kristen eller ikke. For ordningen har med slekten før oss og etter oss å gjøre, den gjelder barn som har krav på mest mulig trygge rammer. Foreldre skal ta seg av barna, barna skal ta seg av foreldrene når de blir gamle. Besteforeldre vil naturlig nok føle ansvar for barn og barnebarn og eventuelle oldebarn livet ut.

 Et samfunn består ikke uten familier. Mange synes det er i orden å avskaffe slike gamle ordninger som ekteskap og familie er. Men sivilisasjoner har gått til grunne nettopp fordi familiene raknet.

 Ektesengen skal være usmittet, sier ordet. Det stedet der samleiet foregår, skal være hellig. Det skal reserveres de to. Hvis vi prøver oss frem med den ene etter den andre, blir det ikke så hellig og eksklusivt som Gud ønsker.

 Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet, sier ordet. Når Gud dømmer, får det følger. Hvis vi ærer Guds ordninger, vil han velsigne oss.

 Derfor skal vi ikke bryte oss inn i ekteskapet før vi er der, dvs. gå inn i ektesengen før vi offentlig har stadfestet pakten oss imellom. Vi skal heller ikke bryte ut av ekteskapet ved skilsmisse. Og vi skal ikke bryte oss inn i en annens ekteskap.

 Noen vil ha både kjærlighet, sex og troskap, men ikke papirer. Da krenker en ekteskapet som ordning, en krenker hverandre, for en vil jo ikke forplikte seg offentlig. Og blir det da brudd, blir det naturligvis masse papirer likevel. Og en sårer barn og slekt ved at de ikke får glede seg over en fest, et bryllup, som feires i alle kulturer.

 Bryllupet trenger ikke bli kostbart. Gjør det gjerne enkelt, kanskje som et spleiselag. Men ikke kutt ut festen. Vi lever ikke for oss selv, vi er alle en del av en storfamilie, en historie og et samfunn. Det blir derfor galt å privatisere noe som hører fellesskapet til.

Gå til innlegget

Tilgivelse og telling

Publisert rundt 10 år siden

Det fortelles en litt småmakaber historie fra ville vesten for lenge siden, om en brud og en brudgom. De dro på bryllupsreise i en vogn trukket av en hest. Underveis blåste et stort papirstykke over veien, og hesten ble skremt og steilet. Etter at mannen hadde fått kontroll på hesten, sa han: «Første gang!»

Senere på dagen hoppet en kanin opp fra veikanten og løp foran hesten. Igjen rykket hesten til av angst. Da mannen hadde fått kontroll over hesten igjen, sa han: «Andre gang!»

Noe lignende hendte senere på dagen, og brudgommen sa: «Det var tredje gang!» Dermed trakk han fram geværet og skjøt hesten.

Kona ble både skremt og forvirret og sa: «Men John, dette er da forferdelig, du kan da ikke gjøre noe slikt!» Hennes nybakte ektemann så på henne med et kaldt blikk og sa: «Det var første gang!»
 
Det er visst grenser for hvor mye vi vil tolerere fra hverandre. Peter syntes at en ganske sjenerøs kvote var sju ganger, hvis noen gjør noe galt mot oss. Men Jesus overrasket alle med å si: «Nei, sytti ganger sju ganger.» Begynner vi å praktisere det, kommer vi nok fort ut av tellingen. Poenget er: Det må ikke være grenser for tilgivelsen.
 
Noe av det vanskeligste å praktisere og utvikle evnen til, er overbærenhet og tålmodighet. Det handler om å finne seg i noe ved andre personer, som vi ikke liker.
 
Vi venter at andre tolererer og overser at vi selv kommer til kort, men vi er ofte trege til å gjøre det samme overfor andre.
 
En ung teolog som het Carl Michalson, fortalte om at han en gang lekte med gutten sin en ettermiddag. De kastet ball og sprang frem og tilbake, da Michalson plutselig støtte albuen sin inn i ansiktet til gutten. Det var et kraftig slag, og gutten ble som lamslått. Det gjorde vondt, og han skulle akkurat til å hyle, da han så inn i fars ansikt. Der merket han ikke sinne og avvisning, men han så medfølelse og engasjement, han så farens kjærlighet og medlidenhet. I stedet for å eksplodere i tårer, brast gutten i latter. Det han så i farens ansikt, utgjorde hele forskjellen!
 
Så vi kan irritere oss over mennesker som gjør gale ting mot oss, og vi kan til og med lure på om Gud selv rammer oss urettferdig. Men et blikk inn i Guds øyne kan få oss på andre tanker. Ingen har vist større kjærlighet enn han som ga sin egen Sønn for oss. Far i himmelen må bære over med oss på en ufattelig måte. I øynene hans ser vi bare medlidenhet og kjærlighet.
 
Guds talerør Paulus skriver på en fortettet og inderlig måte i et brev til en ung menighet: «Som Guds utvalgte, hellige og elskede, må dere da ikle dere inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og langmodighet, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis noen har en klage mot en annen. Slik som Kristus tilgav dere, slik skal også dere gjøre.»
 
Så vi bør slutte å telle første gang, andre gang, og i stedet bare tålmodig tilgi.

Gå til innlegget

Troskap som verdi

Publisert over 10 år siden

En prest forteller om en sterk opplevelse han hadde. Etter en gudstjeneste kom en dame for å hilse på ham, og hun hadde ei lita jente ved sin side. Kvinnen hadde en bandasjert arm og noen stygge arr i ansiktet, og presten skjønte at hun hadde vært på sykehuset.

Hun fortalte: «Jeg havnet på sykehus etter en farlig brann i hjemmet vårt. Store deler av kroppen min ble ødelagt, og det var bare så vidt jeg klarte meg, så store var skadene. Mannen min kom på sykehuset for å besøke meg. Han kastet et blikk på meg og sa: ’Du er ikke den kvinnen jeg giftet meg med.’ Så forlot han meg og datteren vår for å gifte seg med en som var yngre og vakrere.»
 
Det denne kvinnen fortalte, gjorde et sterkt inntrykk på presten, og han skriver: «Mennesker sier: Så lenge du virker stimulerende på meg, så lenge jeg kan være stolt av deg, så lenge du er vakker – så lenge kan jeg elske deg. Men hvis du forandrer deg, forandrer også min kjærlighet seg.»
 
Imot en slik tankegang har vi en særdeles viktig verdi: troskap. Er den oppriktige troskapen blitt en svekket verdi i livet ditt?
 
Troskapen viser seg på flere områder. I et av brevene i vårt nytestamente står det: «De må ikke stikke noe til seg, men vise all god troskap, så de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære.» Her viser altså troskapen seg i at en ikke stikker til seg noe som en ikke har rett til.

Om den unge Timoteus sies det så fint: «Men hans prøvede troskap kjenner dere. Som en sønn hjelper sin far, slik har han stått sammen med meg i tjenesten for evangeliet.» Her handlet det om troskap når det gjaldt misjonsarbeidet.

I et tredje tilfelle handler det om troskap overfor det Gud har sagt. Apostelen skriver: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.» En enkel og ren troskap mot Kristus viser seg i at vi holder hans ord høyt i ære og respekterer det.
 
Det fortelles om en kjent og dyktig forkynner i Stuttgart som het Johan Brenz. En dag kom en hoffpredikant for å høre på ham. Men det var bare få i kirken den dagen, og etterpå beklaget hoffpredikanten dette. En så berømt forkynner som Brenz burde ikke tale for en så liten flokk, sa han til Brenz etter gudstjenesten.

På den veien de da gikk sammen, kom de forbi en kilde. Brenz spurte gjesten sin: «Hva er den beste egenskapen ved denne kilden?» Hoffpredikanten svarte han var fremmed og ikke kunne svare på det. Da sa Brenz: «Det beste ved denne kilden er at den gir vann enten det er mange eller få som henter vann fra den.»

Slik kan vi lære noe av kildens troskap: Den gir enten det er mange eller få som tar imot.
 
 Så lær du meg å være tro
 på plassen du meg satte,
 og mens jeg her på jord skal bo,
 gi meg det rett å fatte:
 At det er gudsfrykt sann og ren
 å tjene kjærlig hver og én
 som møter meg på veien.
 
Gud viser en urokkelig troskap. Derfor er det folk lykkelig «som holder fast ved sin troskap».

Gå til innlegget

Troskap som verdi

Publisert over 10 år siden

En prest forteller om en sterk opplevelse han hadde. Etter en gudstjeneste kom en dame for å hilse på ham, og hun hadde ei lita jente ved sin side. Kvinnen hadde en bandasjert arm og noen stygge arr i ansiktet, og presten skjønte at hun hadde vært på sykehuset.

Hun fortalte: «Jeg havnet på sykehus etter en farlig brann i hjemmet vårt. Store deler av kroppen min ble ødelagt, og det var bare så vidt jeg klarte meg, så store var skadene. Mannen min kom på sykehuset for å besøke meg. Han kastet et blikk på meg og sa: ’Du er ikke den kvinnen jeg giftet meg med.’ Så forlot han meg og datteren vår for å gifte seg med en som var yngre og vakrere.»
 
Det denne kvinnen fortalte, gjorde et sterkt inntrykk på presten, og han skriver: «Mennesker sier: Så lenge du virker stimulerende på meg, så lenge jeg kan være stolt av deg, så lenge du er vakker – så lenge kan jeg elske deg. Men hvis du forandrer deg, forandrer også min kjærlighet seg.»
 
Imot en slik tankegang har vi en særdeles viktig verdi: troskap. Er den oppriktige troskapen blitt en svekket verdi i livet ditt?
 
Troskapen viser seg på flere områder. I et av brevene i vårt nytestamente står det: «De må ikke stikke noe til seg, men vise all god troskap, så de i alt kan være en pryd for Guds, vår frelsers lære.» Her viser altså troskapen seg i at en ikke stikker til seg noe som en ikke har rett til.

Om den unge Timoteus sies det så fint: «Men hans prøvede troskap kjenner dere. Som en sønn hjelper sin far, slik har han stått sammen med meg i tjenesten for evangeliet.» Her handlet det om troskap når det gjaldt misjonsarbeidet.

I et tredje tilfelle handler det om troskap overfor det Gud har sagt. Apostelen skriver: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.» En enkel og ren troskap mot Kristus viser seg i at vi holder hans ord høyt i ære og respekterer det.
 
Det fortelles om en kjent og dyktig forkynner i Stuttgart som het Johan Brenz. En dag kom en hoffpredikant for å høre på ham. Men det var bare få i kirken den dagen, og etterpå beklaget hoffpredikanten dette. En så berømt forkynner som Brenz burde ikke tale for en så liten flokk, sa han til Brenz etter gudstjenesten.

På den veien de da gikk sammen, kom de forbi en kilde. Brenz spurte gjesten sin: «Hva er den beste egenskapen ved denne kilden?» Hoffpredikanten svarte han var fremmed og ikke kunne svare på det. Da sa Brenz: «Det beste ved denne kilden er at den gir vann enten det er mange eller få som henter vann fra den.»

Slik kan vi lære noe av kildens troskap: Den gir enten det er mange eller få som tar imot.
 
 Så lær du meg å være tro
 på plassen du meg satte,
 og mens jeg her på jord skal bo,
 gi meg det rett å fatte:
 At det er gudsfrykt sann og ren
 å tjene kjærlig hver og én
 som møter meg på veien.
 
Gud viser en urokkelig troskap. Derfor er det folk lykkelig «som holder fast ved sin troskap».

Gå til innlegget

Det beste ligger foran

Publisert over 10 år siden

En legende forteller om kong Salomo. Den vise kongen ønsket å ydmyke sin mest betrodde rådgiver. Salomo sa til rådgiveren sin:

     «Jeg ønsker at du bringer til meg en spesiell ring. Den har magiske egenskaper,» sa Salomo. «Hvis en lykkelig mann ser på den, blir han trist, og hvis en trist mann ser på den, blir han lykkelig.» Salomo visste at en slik ring fantes ikke i hele verden, men han hadde lyst til at rådgiveren skulle få oppleve et lite nederlag.

     Måneder gikk, men rådgiveren hadde ingen anelse om hvor han kunne finne en slik ring. En dag bestemte han seg for å vandre gjennom et av de fattigste strøkene i Jerusalem. Han gikk forbi en kjøpmann som hadde begynt å sette frem varene sine for dagen. Rådgiveren spurte ham: «Har du tilfeldigvis hørt om en magisk ring som får den lykkelige eieren av den til å glemme sin glede, og får den nedbrutte som bærer den, til å glemme sine sorger?»

     Den gamle mannen tok en blank gullring opp fra teppet sitt og graverte inn en tekst på den. Da rådgiveren fikk lese ordene på ringen, bredte et stort smil seg over ansiktet hans.

     Samme kveld overleverte rådgiveren ringen til kong Salomo. Straks Salomo hadde lest inskripsjonen, skjønte han at rådgiveren hadde overvunnet ham. For inskripsjonen besto av disse fem ordene: «Også dette skal ta slutt.»

     Et klokt menneske sier akkurat det: «Også dette skal ta slutt.»

     Det minner meg om kvinnen som alltid var så lys til sinns, glad og optimistisk, selv om hun måtte holde seg mye inne på grunn av kronisk sykdom. Hun bodde i femte etasje i en gammel bygning uten heis. En venn kom på besøk en dag, og hadde med seg en kvinne som en kan si var forholdsvis rik. De to damene gikk langsomt opp alle trappene. Den velstående kvinnen sa: «For et skittent og nedslitt hus.» Den andre svarte: «Det er bedre høyere opp.»

     Da de kom til tredje etasje, sa den rike: «Jeg synes det virker verre her.» Den andre svarte: «Det er bedre høyere opp.»

     Endelig kom de opp til femte etasje, og der fant de den hellige kvinnen som nesten aldri kom seg ut. Selv om rommet var rent, og blomster sto i vinduskarmene, klarte ikke den rike kvinnen å overse den dårlige bygningen, så det brast ut av henne: «Det må da være veldig vanskelig for deg å bo her!» Uten å nøle et øyeblikk svarte hun som var innestengt i toppleiligheten: «Det vil bli bedre høyere opp.» Hun var ikke så opptatt av de ytre forholdene, men hadde blikket rettet mot det evige, hun hadde funnet nøkkelen til å være tilfreds og fornøyd. Hun var blitt forvandlet fordi hun visste at en dag skulle hun tre inn i Guds nærhet. Det vil bli bedre høyere opp.

     Salomos ring sa: «Også dette skal ta slutt.» Slike historier kan inspirere oss til gudsfrykt, tålmodighet, tro og håp. De gamle kristne brukte å si: «For et Guds barn ligger alltid det beste foran.»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere