Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Naturen og mysteriet

Publisert over 10 år siden

Det er utrolig mye underlig i naturens verden. Her om dagen leste jeg om de frøene vi kan finne inne i en vannmelon. Vi kaster dem raskt i søpla. Men de er små mysterier. Ett enkelt vannmelonfrø kan suge opp utrolig mye vann fra jorden. Faktisk kan frøet suge opp så mye vann at det svarer til 200 000 ganger dets egen vekt. Så danner frøet ut fra dette et vakkert kunstverk: et skall, en hvit skorpe, deretter et rødt fruktkjøtt som inneholder svarte frø. Hvert av disse frøene er så i stand til å suge opp 200 000 ganger sin egen vekt i vann. Hvis du kan forklare for meg vannmelonens mysterium, så skal jeg forklare deg mysteriet om Gud.

 Når vi undersøker andre sider ved Guds skaperverk, finner vi en mengde tilsvarende mysterier. Elefanten er mye større enn en liten midd, men ikke tør jeg påstå at elefanten er et større mysterium enn en midd. Et fjell er ikke noe større mysterium enn et lite atom.

 Jeg er redd vi i dag har mistet sansen for mysteriet. Mange er så opphengt i Darwins teorier og de populære utgavene av den, som går ut på at alt bare er blitt til av seg selv. Derfor vil de liksom ikke ta inn over seg naturens store mysterier, for disse miraklene blir jo så helt uforklarlige om vi bare tror på tilfeldigheter. Derfor lar de være å undre seg over mysteriet. For mysteriet kan jo vise til Gud, og fins han, så må de jo ha et eller annet forhold til ham.

 For meg er det lettest å tro at alle naturens mysterier viser til det store mysteriet som heter Gud. Han har ikke ønsket at vi skal være uvitende. Naturen vitner om hans storhet. Og så har han åpenbart seg i sin egen Sønn, Jesus Kristus, som Bibelen forteller om.

 Forfatteren Dostojevskij har skrevet: «Vi taler om Guds verdens skjønnhet og det store mysterium den inneholder. Hvert gresstrå, hvert insekt, hver maur og bie kjenner til hva de skal. Selv om de ikke har noen intelligens, bærer de vitnesbyrd om Guds mysterium.»

 Kan vi tro at vi med våre små hjerner kan avdekke mysteriet om ham som har skapt det enorme verdensaltet? Han som har satt alt i verk, må smile når han hører mennesker si at de en dag vil forstå alt om seg selv, om materien, om livet og døden.

 Hver morgen står sola opp og varmer opp jorden. Hadde den sviktet om så bare ett minutt, ville alt liv på jorden dø. Gud gir regn og fruktbarhet og alle stoffer vi trenger. Men vi tar dette mysteriet som noe selvsagt.

 Det største mysteriet er at Gud kom til jorden i et hjelpeløst lite barn, som måtte mates og skiftes på og lære å snakke som ethvert annet barn. Det største mysteriet er egentlig dette at Gud har besøkt vår verden i sin egen Sønn. La ikke denne verdien bli borte på veien: det store mysteriet.

Gå til innlegget

Om å være den du er

Publisert over 10 år siden

Den berømte filmskuespilleren Gregory Peck sto en gang i kø i en restaurant sammen med en venn. Det var fullt opp av folk, og nå ventet de på et ledig bord. De som spiste, hadde god tid, det ble lenge å vente, og Gregory Peck og vennen hans sto ikke engang først i køen. Vennen begynte å bli utålmodig og sa: «Hvorfor sier du ikke fra til hovmesteren hvem du er?» Underforstått: Så kunne du komme lenger frem i køen. Da svarte Gregory Peck med stor visdom: «Nei, hvis du må fortelle dem hvem du er, så er du ikke lenger den du er.»
 
Fikk du med deg den? Når en misbruker sin status og berømmelse for å oppnå fordeler fremfor andre, så fortjener en ikke lenger status og berømmelse. Da har en devaluert seg selv.
 
Det handler om alminnelig folkeskikk, men også om integritet og selvstendighet. Andres bilde av meg skal ikke diktere hvordan jeg opptrer som menneske. Et stort menneske er en som kan ha makt uten å misbruke den.
 
Da jeg først leste den lille anekdoten om Gregory Peck, ble jeg mer interessert i ham. Om alle kan det sies både positive og negative ting. Men vi har mye å lære av alle mennesker, både av berømtheter og de mindre kjente. Jeg ble fascinert av noe Gregory Peck sa en gang: «Du bør ha en drøm, du bør ha en visjon, og du må sette deg et mål for deg selv som kanskje skremmer deg, fordi det synes større enn du kan oppnå. Dessuten synes jeg du bør utvikle en slags indre motstand mot avvisning og mot de skuffelsene som helt sikkert kommer i din vei.» Jeg synes Gregory Peck med dette virkeliggjør et gammelt kinesisk ordtak: «Store mennesker har vilje. Små mennesker har bare ønsker.» Med andre ord: Store mennesker setter seg store mål og søker å gjennomføre dem. De stålsetter seg med den tanken at de vil møte motgang og omganger med kalddusj. Og da er det sant som det er sagt: «Noen mennesker oppnår storhet, andre er født store, andre får storhet tilregnet. Resten av oss bare føler at vi er store.» Eller er storhet egentlig en viktig verdi?
 
Sann storhet hører faktisk sammen med ydmykhet. Jeg hørte om en gutt som ikke ofte hadde vært på landsbygda. Han besøkte en fetter som bodde på en gård. For første gang fikk han se nøye på en åker med moden hvete. Han ble betatt av alle stråene og den store mengden gyllent korn som var klart for innhøsting. Han la merke til at noen av stråene sto høyt oppreist i åkeren, mens noen av dem var bøyd ned, ja, de rørte nesten ved bakken. Bygutten sa til fetteren sin: «Jeg vil gjette at de som står ranke og fine, er de beste, ikke sant?» Fetteren smilte, og med en kyndig mine strakte han ut hånden og plukket toppen av en rank og fin stengel, og så brøt han av kornet fra en som var bøyd mot bakken. Han gned begge mellom hendene, og da fikk bygutten se at den høye og ranke var nesten tom for korn, mens den som var bøyd til jorden, ga løfte om en rik innhøsting. Det er viktigere å bære frukt enn å rage høyt opp.
 
Herrens bror Jakob i Bibelen sier: «Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom.» (Jak 3,13).

Gå til innlegget

Statsministeregenskap

Publisert over 10 år siden

Bestefar prater med barnebarn i bilen:

- Du "Lars Olav", hva har du tenkt å bli når du blir stor?

- Først tenkte jeg å bli prest. Senere har jeg tenkt på å bli detektiv. Men i det siste har jeg tenkt å bli statsminister.

- Hva sier pappa til dette?

- Han sa at hvis du vil bli statsminister, må du lære ... forresten, det har jeg glemt.

- Du har jo fått mobiltelefon. Du kan jo ringe pappa og spørre.

- Hallo? Pappa? Hva var det jeg måtte lære hvis jeg vil bli statsminister?

- Åja, ydmykhet var det. - Ydmykhet, bestefar.

(En sann historie, navnene er forandret)

Gå til innlegget

Foreldre blander seg

Publisert over 10 år siden

Hvor mye har foreldre rett til å blande seg opp i livet til et ungt ektepar? Kan en sette grenser overfor dem? Hva innebærer det å hedre far og mor?

Jeg har tenkt på slike spørsmål etter at jeg fikk dette brevet fra en ung kvinne:

"Hei. Når jeg nå er 23 år og gift, og altså er blitt voksen, hva er da mine "plikter" overfor foreldrene mine? Jeg synes det er utrolig vanskelig å forholde meg til dem (en lang historie - det har mer eller mindre vært slik siden jeg var 12), og jeg kjenner jeg bare helst vil stenge dem mest mulig ute. Men så er jeg kristen, og jeg kjenner at det gir meg litt samvittighetsproblemer.

Kjenner at jeg lever vel ikke akkurat på en måte som hedrer mine foreldre når jeg prøver å ha minst mulig med dem å gjøre, og egentlig ikke vil at de skal ha del i mitt liv, så jeg tenker at dette er vel kanskje også en form for å leve i synd?

Men hvor har jeg lov til å sette grensa? ... Mamma har før brukt meg som en slags sjelesørger hvor hun forteller om alt som er vanskelig for henne, og hvor jeg har prøvd å trøste så godt jeg kunne.

Har du noen tanker for hvordan jeg kan få rydda litt opp? Hilsen E."

Spørsmålet har jeg fått fordi jeg har en spalte som heter Oppklaring på nettstedet webpastoren.no. Jeg har foreløpig gitt dette svaret, men er glad for innspill og erfaringer fra leserne av Verdidebatt:

"Hei, E. Takk for et åpenhjertig brev. Saken du tar opp, tror jeg angår mange, men på forskjellige måter. Det er ikke alltid foreldre er så modne som de burde være. De kan ha for liten evne til empati og innlevelse.

Altfor mange barn har måttet bære byrder for foreldrene sine, og har måttet ta på seg større ansvar enn de burde ha. Du er ung, nå er du gift, og da har nok overgangen kommet raskt på foreldrene dine, og spesielt mor.

Jeg legger merke til at du ikke nevner noe om mannen din i dette brevet. Dette er en sak som du bør drøfte med ham. Nå er dere to ett, og ikke noe må få komme mellom dere, heller ikke forholdet til egne foreldre. Dere vil ha utbytte av å finne en felles «strategi» i forholdet til foreldrene.

Kanskje dere kan snakke om hvordan dere kan formidle på en mild og trygg måte at nå er du og mannen din en enhet, dere må få bygge deres eget liv. Dere har full respekt for foreldrene, og dere vil stå sammen med dem videre, men nå må dere alle fire få øve dere i nye roller og finne en sunn balanse mellom nærhet og avstand, mellom å omfavne og slippe favntaket.

Forhåpentlig får dere mange år sammen alle fire, men forventninger og behov kan endre seg gjennom årene. Hva er forventningene og behovene nå? Kan vi finne greie ordninger som passer alle? Det viktige er å bekrefte hverandre med kontakt og gode ord. Det kan skje via telefon og besøk. Finn deres egen rytme i kontakten og juster underveis. Jeg vet ikke om dere bor tett på hverandre. Da kan det bli vanskeligere å finne en balanse mellom nærhet og avstand.

Bibelen ber oss hedre far og mor. Det budet gjelder hele livet. Og den som ikke tar seg av sine egne, gjør noe i strid med Guds vilje (Se 1. Tim 5,8). Samtidig skal mann og kone forlate sin far og mor og holde seg til hverandre. De eldre må innse at barna ikke er barn lenger, og la dem få leve sine egne liv.

Foreldrene dine er antakelig ikke så gamle at de trenger hjelp økonomisk eller med praktiske ting. Poenget er at vi viser interesse og omsorg for hverandre, holder kontakten og gir hverandre håndsrekninger når det trengs.

Kjenner dere en god, eldre rådgiver, tror jeg dere vil ha glede av, du og mannen din, at dere lufter problemet med ham eller henne."

Gå til innlegget

Plan for den enkelte?

Publisert over 10 år siden

Når livet ikke går på skinner, kan enhver komme i tvil. Er Gud med meg nå? Har han bare overlatt meg til meg selv? Er han egentlig god når vi opplever tøffe tider?

Det er faktisk sant at Gud har en plan med livet vårt. Jeg vil gjerne ta fram noen bibelord om dette: 

 Kong David fikk dette løftet fra Gud og skrev det i en salme: «Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye.» (Sal 32,8). Det var altså lagt opp en plan, en vei for David.
 
Da han hadde vandret litt lenger på veien, skrev han: «Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor veldig er summen av dem!» (Sal 139,17)

 Salmeforfatteren Asaf skrev: «Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet.» (Sal 73,24). Ordet «råd» betyr tanke eller plan.

 Det betyr ikke at vi skal sette oss ned og være passive. Vi bør være i aktivitet, ta initiativ og legge opp planer selv. Vi kan søke råd hos kloke mennesker, undersøke mulighetene og ta våre egne valg så godt vi kan. Men vi kan gjøre som et ordtak råder oss til: «Legg dine gjerninger på Herren, så skal dine planer ha fremgang.» (Ord 16,3)

 En kristen vil be om Guds ledelse hver dag. For vi vet at «vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.» (Ef 2,10). Gjerningene ligger der og venter på oss, men vi må selv vandre langs veien og oppdage dem. Noen kan vi føle vi lykkes med, andre ting kan vi oppleve som forgjeves. Men de kan være i Guds plan likevel.

 En som tror på Jesus, skal med sitt liv være med å virkeliggjøre Guds plan for denne verden. «For David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd.» (Apg 13,36) sa Peter. David var konge. Men jeg tror det samme kan sies om både kristne journalister, vaktmestere, lærere og sykepleiere. De skal tjene Guds plan i sin levetid.

 Det er en tydelig avsporing i noe av den forkynnelsen mange har hørt. Guds plan med livet vårt er ikke at vi bare skal oppleve suksess og lykke. Han oppdrar oss til å bli bedre redskaper for ham, og da kan han bruke skuffelser, slukte lys, ja, også motgang og sykdom.

 Da Peter snakket med Jesus etter oppstandelsen, fikk han høre realistiske ord om at veien i Jesu spor ikke bare ville innebære ytre seier. «Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil.» (Joh 21,18) Peter avsluttet som kjent livet som korsfestet i Roma.

 Maria, Jesu mor, skulle få en stor gjerning, og hun sa seg villig til å gå inn i Guds plan uansett. Men den gamle Simeon kom med en profeti: «Men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbart.» (Luk 2,35) Hun skulle blant annet se på at hennes egen sønn ble korsfestet.

 Job måtte lide mye, men sa: «Skal vi bare ta imot det gode fra Gud og ikke også det onde?» (Job 2,10) Poenget er at Gud «oppdrar oss med trengsel og kors for sitt rike,» som det heter i en gammel formulering.

 Gud er god og lærer oss noe også i de mørke dagene. Han trøster oss i trengslene for at vi skal bli bedre i stand til å trøste andre. Paulus sa med overbevisning: «For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» (Rom 8,28)

 Jeg har reist mye og snakket med mange kristne det siste halvåret. Den som har gjort størst inntrykk på meg, er en eldre mann som har kreft med spredning. Han vet at han ikke har lang tid igjen blant sine kjære. Men du skulle bare sett de strålende øynene og den overstrømmende gleden! Han fortalte meg at han nå gikk ute blant folk, snakket med naboer og hvem som helst om sykdommen sin, og om det håpet han hadde i Jesus. Jeg er helt sikker på at han nådde både dypt og langt med vitnesbyrdet sitt. Jeg tror det var Guds plan at han skal få avslutte livet sitt på den måten og bli brukt av Herren på en sterk og uvanlig måte. Dette er gjerninger som lå ferdige for ham.

 Men du er ung og har antakelig mange år foran deg. Herren har skapt deg med de mulighetene og begrensningene du har. Legg planer og ta initiativ! Han vil bruke deg ifølge sin plan, også gjennom forhold som ikke bare innebærer dans på roser.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere