Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Om å miste et barn

Publisert rundt 11 år siden

De aller vanskeligste spørsmålene i livet kan vi av og til ha et stort behov for å snakke om. Men nesten ingen har lyst til å melde seg på til samtalen. For hva kan vi si? Hva vet vi å svare? 

Et slikt vanskelig tema er når en familie mister et barn. Livet har bare så vidt begynt, og så blir det avbrutt. Hvorfor? Fins det noen mening i det? Du kan ha tenkt på spørsmålene, andre har satt ord på dem. Men samtalen stanser av seg selv. Jeg vil ikke svare, men formidle et par bilder som har gjort inntrykk.
 

Presten Erwin Lutzer forteller fra USA for mange år siden. En liten pike ble syk og døde under et opphold i et hotell, der hun bodde sammen med faren. Siden moren allerede var død, var det bare to som fulgte kisten til graven – faren og presten. Mannen gråt ukontrollert da han tok nøkkelen til kisten, låste opp, løftet av lokket og så ned på ansiktet til barnet for siste gang. Så lukket han kisten, låste og ga nøkkelen til gravforvalteren. Det var en tung stund.
 

Men på veien derfra siterte presten for den nedbrutte mannen fra Bibelens siste bok: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» Presten fortsatte: «Du tenker at nøkkelen til kisten der datteren din hviler, nå er i gravforvalterens hånd. Men nøkkelen er i Guds Sønns hånd. En morgen vil han komme og bruke den.» Ja, at dødens nøkler eies av barnevennen Jesus, kan være en trøst for alle sørgende foreldre.
 

Et annet bilde har radioforkynneren James Vernon McGee brukt. Han forteller fra Midtøsten at når en hyrde prøver å lede saueflokken sin til bedre beitemarker i høyden, finner han ofte at dyrene ikke vil slå følge opp den bratte og svingete fjellstien. De er redde for de ukjente åsryggene og skarpe steinene. Da går hyrden inn i flokken og henter ut et lam som han tar under den ene armen og et annet lam under den andre. Så begynner han å gå langsomt oppover stien. Snart vil mødrene til lammene følge etter, og dermed kommer også hele flokken. Slik får hyrden alle med seg den strevsomme veien opp til de grønne beitemarkene. På den måten er det også med den gode hyrden, sier denne forkynneren. Av og til går han inn i flokken og tar et lam med seg i forveien, hjem til seg selv. Han bruker opplevelsen til å lede sitt folk, til å løfte dem mot nye høyder, slik at de følger lammet hele veien hjem.
 

Allerede kong David regnet med at det lille barnet fikk gå hjem til Gud. Det første guttebarnet Batseba fikk, døde etter kort tid. David vasket seg og tilba Gud. Da folk undret seg over denne tilliten, svarte han: «Nå som han er død, hvorfor skulle jeg nå faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg.»
 

Det er slik vi må tenke. Vi kan ikke få barnet tilbake, men vi kan følge etter det, i sporene av Den gode hyrden, barnevennen Jesus.

Gå til innlegget

Ærlighet bygger fellesskap

Publisert rundt 11 år siden

Ærlighet bygger fellesskap
– Nå var du ikke ærlig! sa en venn til meg. Jeg hadde tatt en avgjørelse og gitt en begrunnelse. Men den egentlige grunnen, den som veide tyngst, hadde jeg ikke sagt noe om. Han hadde rett. Jeg snakket ikke sant.
 Å være sann og respektere sannheten er grunnleggende viktig. Noen vil problematisere og snakke om at folk tåler ikke sannheten, det lønner seg ikke å være helt ærlig, han juger ikke mer enn andre, osv. Er vi ikke sanne, ødelegger vi grunnlaget for et trygt fellesskap. Jeg begynte med et selvopplevd eksempel. For ærlighet er ikke lett for noen av oss.
 Jeg har vært meddommer i retten noen ganger. I ett tilfelle var det lett å gjennomskue at mange løy uten å blunke. Hvordan skal en da kunne skjelne rett fra galt? Dommerne må være sikre, hevet over enhver rimelig tvil. Burde en ikke da dømme strengere, fordi det beviselig lyves? Nei, sa den erfarne dommeren. I den kulturen den anklagede kom fra, lyves det så mye at de knapt vet når de lyver og når de snakker sant. Da tenkte jeg: Er det rart at den kulturen ikke har vekst og fremgang, hvis den virkelig er en løgnkultur?
 Bibelen bruker et interessant bilde: «Legg derfor av løgnen og tal sannhet, hver med sin neste! For vi er jo hverandres lemmer.» Løgn klistrer seg til oss, vi må legge den av. Sannhet har med forholdet til min neste å gjøre. Vi er som lemmer på samme kropp. Det innebærer: Øyet kan ikke lyve for beina. Øret kan ikke lyve for hånden. En tunge må ikke lyve for magen.
 Som i kroppen, så i fellesskapet. Kan vi ikke stole på hverandre, blir livet umulig. Ærlighet ikke bare varer lengst. Den holder sammen det som ellers vil falle fra hverandre.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
8 dager siden / 2931 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1858 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
5 dager siden / 1555 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
11 dager siden / 1056 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
5 dager siden / 992 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
16 dager siden / 633 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere