Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Menigheter - velge og vrake?

Publisert rundt 11 år siden

Det popper opp nye fellesskap og forsamlinger rundt om. Enkelte shopper i tilbud og lurer på hva som passer for dem. Bør en søke til et kult og moderne ungdomstilbud, eller kan det tenkes at de tradisjonelle menighetene er gode nok?

Slike spørsmål er aktuelle for mange. Jeg fikk et brev fra en kar her om dagen. Han skriver: «Det sies at man skal som kristen vokse i fellesskapet. Jeg har i det siste funnet ut at Gud har en større del i meg enn det jeg har villet innrømme tidligere. Det som er mitt dilemma er at jeg ikke tilhører noe fellesskap. Spørsmålet mitt er hva skal jeg velge? Jeg vil lære mer om Gud og Jesus, jeg ønsker å ta del i det som Bibelen lærer oss. Hvilken menighet skal jeg velge?»

Jeg vil prøve å gi et svar ut fra mitt ståsted, andre kan utfylle. Jeg skriver med en personlig vri:

Du er absolutt på rett spor når du søker Gud og det kristne fellesskapet. Det vil hjelpe deg til å bli bekreftet i troen, lære mer og få hjelp og støtte av kristne venner.

Hva er en menighet eller en kirke? Vi kan kle av alt det ytre som gjelder bygninger og ordninger, og svare: Kirken er Guds folk, altså personer. En menighet, som egentlig betyr det samme som kirke, er et stort eller lite fellesskap av personer som lever av Guds ord og nådemidlene. Ordet forsamling er et godt norsk ord for samme sak. Det peker på at troende forsamles, kommer sammen, og så holder de sammen. De samles ikke om mennesker, men om Ordet og nådemidlene, og da vil det gjerne oppstå vennskap i en dobbel dimensjon: Vennskap med Herren og vennskap med hverandre.

Var jeg deg, ville jeg ta utgangspunkt i stedet der du bor. Hvilke menigheter fins? Ikke legg opp til å reise milevis, du vil ha glede av at fellesskapet er lokalt. Tenk langsiktig, at du kan finne deg til rette gjennom år, og prøv å være trofast.

Dernest bør du tenke på at å vokse i troen er å vokse i kjennskap til Guds ord. Søk derfor til et fellesskap der de har respekt for Ordet og bruker det rikelig.

Så kan du tenke på at menigheten har en sunn ledelse. Den bør ikke være for sterkt knyttet til en enkelt person, slik at arbeidet står og faller med denne ene. Bibelen sier at lederen eller pastoren skal være «uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre». Jeg tror det er sunt at en menighet er i balanse så en har flere ledere og en demokratisk ledelse.

De første kristne holdt seg trofast til apostlenes lære, og de samlet seg om nattverden, om bønnene og om lovprisningen av Herren. Det siste skjer særlig gjennom sang og musikk. En god menighet er også opptatt av kjærlighetsarbeid og praktisk hjelp for dem som har det vanskelig, såkalt diakoni. Dessuten må arbeidet for verdensmisjon ha et fokus.

Den kjente forkynneren Edin Løvås forteller at da han en gang i sin ungdom ville gå på et kristent møte, valgte han den menigheten som hadde den største annonsen i avisen. Der trivdes han. Slik ble det til at han havnet i Det norske misjonsforbund, enda han som barn hadde vært med i en annen sammenheng.

Jeg håper ikke valget ditt vil foregå like tilfeldig, og jeg tror ikke Løvås vil si det er et godt råd.

Den kristne kirke har røtter som spenner over 2000 år. Den har gjort sine erfaringer i gode og onde tider. De enkelte fellesskap og menigheter vokser frem og dør, men kirken som Guds legeme her på jorden er ikke avhengig av strukturer. Alt gammelt er ikke fullkomment, alt nytt er ikke feilfritt.

Hvis vi ber om Guds ledelse, tror jeg han vil svare på den bønnen og lede oss inn i et godt kristent fellesskap.

For øvrig har jeg tatt opp spørsmålet litt bredere i en artikkel: Hvorfor være med i menighet?

Gå til innlegget

Misjonærbarn er ressurspersoner

Publisert rundt 11 år siden

Misjonærbarn har masse ressurser. Jeg tror jeg har møtt et tresifret antall av dem gjennom livet. De er selvsagt forskjellige personligheter, men generelt er de kreative, ofte ledertyper, med virkelig tverrkulturell innsikt, og med stort gå-på-mot. De har fått et utvidet verdensbilde i forhold til barn oppvokst i Norge. De kan se sterke og svake sider ved forholdene her i landet.

Selvsagt kan noen av dem ha opplevd vanskelige ting. Det gjelder også barn oppvokst i Norge. I det siste har jeg snakket med en livsglad mann som fikk barndomstida si i Finnmark under krigen, der tyskerne svidde av alle bolighus og fordrev norske familier sørover. Et skikkelig traume i barndommen, men for en gledesspreder av en mann! Jeg har snakket med ei jente som følte seg forsømt i barndommen, fordi foreldrene bare konsentrerte seg om broren, som var alvorlig syk i lang tid og døde. Jeg har snakket med en kvinne som savnet far, som var ute til sjøs det meste av året. Og jeg hørte intervju med en mann som mistet moren, og faren ville ikke ha ham lenger, han ble plassert hos andre og utviklet kriminelle tendenser. Men ei jente vitnet for ham så han ble frelst og fikk en helt ny retning for livet.

Hva er felles for alle disse? De nektet å se seg selv som offere. De snakket ut om det vanskelige, bearbeidet minnene, og forteller med glede, takknemlighet og trygghet hvordan de lærte av det som hendte.

Alle mennesker rammes av vanskelige ting. Selvsagt: Noen mer enn andre. Men det som ikke ødelegger deg, gjør deg sterkere. Da jeg var forlagssjef, oppdaget jeg at gode forfattere ofte hadde et sår, en smerte, en funksjonshemming e.l., som var med å gi dem en dypere personlighet og større innsikt.

Grundtvig skrev en gang: "Jeg er gjennom min siste trengsel blitt mer dikter igjen enn jeg har vært på mange år." Og den enda eldre kollegaen Brorson, som opplevde mye smertefullt i livet, skrev: "Vår trengsel er en gave Av Jesu milde hånd, Som alle de skal have, der drives av Hans ånd."

Gå til innlegget

Tosom eller singel?

Publisert rundt 11 år siden

Mange enslige drømmer om å få seg en ektefelle. For noen gifte kan det være motsatt: De misunner de enslige for at de har så stor frihet.

Ikke misforstå. Jeg har vært gift i 40 år og er takknemlig. Men jeg innser at vi gifte ofte kan mangle empati for de ugifte. Derfor denne betraktningen.

Hva er enklest: Å leve to sammen, eller som singel? Den kloke kristne legen Paul Tournier skrev: «Sannheten er at livet uansett er vanskelig, hva enten en er gift eller ikke.» Derfor gjør vi klokt i å slutte fred med det kallet og den standen som Herren har ledet oss inn i.
 
Mange betydelige skikkelser i kirkehistorien var enslige. Frans av Assisi, Thomas Aquinas, Jean d’Arc, Teresa fra Avila, Thomas à Kempis, Bernhard av Clairvaux. I nyere tid har vi den tyske martyren fra andre verdenskrig, Dietrich Bonhoeffer. Forfatteren C.S. Lewis var ungkar det meste av livet, men giftet seg 57 år gammel, for å bli enkemann bare fire år senere. En av de kristne forkynnerne som har betydd aller mest på verdensplan på slutten av 1900-tallet, var John Stott, ungkar med en enkel byleilighet i London sentrum.
 
Jeg har lest om en kvinne som hadde vært enslig i mange år. Så kom en mann på banen og fridde til henne, og hun sa ja. Men det ble en større revolusjon enn hun hadde ventet. Før kunne hun dra dit hun ville, og gjøre det hun hadde lyst til. Alt i hjemmet hennes var ordnet slik hun ville ha det. På badet sto alt på rett plass. Hun kunne legge seg når hun ville, og stå opp når hun ville. Hun laget i stand det hun ønsket å spise uten å tenke på andres behov. Huset var stille så hun kunne lese Bibelen, be og synge akkurat som hun ønsket. Når hun fikk oppdrag i forsamlingen hun var medlem i, fantes det knapt noe som kunne hindre henne i å gjøre det i rette tid.
 
Alt dette forandret seg da hun ble gift. Senere sa hun: «Jeg tilpasset meg etter hvert, og jeg er veldig glad i mannen min. Jeg tror det var Guds vilje at jeg skulle gifte meg. Men jeg måtte si fra meg en rekke fordeler, og jeg savner ofte å være singel. Jeg hadde mer frihet til å tjene Herren som enslig enn jeg har nå.»
 
Hva er best – å være gift eller enslig? Kan vi svare: Begge deler? Gud leder oss alle forskjellig, og det er fordeler og ulemper med alle ting. Jesus var aldri gift. Apostelen Paulus levde også som singel, og han skrev: «Helst ville jeg at alle mennesker var som jeg selv. Men hver har sin egen nådegave fra Gud, en slik og en annen slik.»
 
Det er i samsvar med Guds vilje at de fleste skal gifte seg og få barn. Ved skapelsen velsignet Gud de første menneskene og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden.» Slekt skal følge slekters gang.

Men det kan også være et kall å leve enslig. Ja, mange er trygge nok til å si: «Det er ikke noe problem, det er en gave å være singel.» En enslig sa: «Måltider skal være en glede, enten man er to eller én. Som enslig legger jeg nå større vekt på enn før, å være en god kokk. Jeg er fri til å eksperimentere for meg selv eller sammen med vennene mine. Jeg har tid og penger til å ta imot gjester rundt middagsbordet, og det hadde jeg ikke hatt om jeg skulle lage mat til en familie tre ganger om dagen.»

Alt i alt: Finn din rolle, og ha fred i ditt kall som gift eller enslig.

Gå til innlegget

Godt voksne i sving

Publisert rundt 11 år siden

For noen år siden ble jeg kjent med en enestående, gammel mann. Under andakten ved frokostbordet ba han om mange ting, men jeg merket meg setningen: «Kjære Gud, må du vise meg om noen trenger meg i dag.» Jeg skjønte etter hvert at dette var hva han glødet mest for i denne perioden av livet: å oppmuntre, veilede og gjøre tjenester for folk – være god mot alle slags mennesker han møtte i hverdagen.
 
Det var som jeg så noe av Jesus i denne mannen. For Jesus sa at han var kommet til verden, ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene. Jesus var ikke for stor til å gjøre noe smått. Han brydde seg om de minste og de utstøtte, dem som ofte ble oversett. Han tok de små på fanget, velsignet dem og ble sint på dem som foraktet barn. Om dem som ikke klarte seg så lett selv, sa Jesus: «De fattige har dere alltid hos dere, og når dere vil, kan dere gjøre vel mot dem.» Når som helst kan vi gjøre noe godt.
 
Det er vakkert, det alderdommelige uttrykket «å gi en håndsrekning». En hjelpende hånd, en trøstende hånd, en helbredende hånd, en oppmuntrende hånd – var det ikke akkurat det Jesus rakte mot dem han møtte? Hvordan kan vi lære av Jesus og bli mer oppmerksom på mennesker omkring oss?
 
Det bør starte i at vi bevisst prioriterer mennesker. Prosjekter blir vi ferdig med. Tidsfrister er snart tilbakelagt. Kanskje noen andre ville like å gjøre det du har pålagt deg selv å streve med? Materielle ting trenger vedlikehold. Skaffer vi oss flere ting, vil flere ting kreve oppmerksomheten vår. Prioriterer vi riktig? Bare mennesker er evige.
 
Min gamle venn ba Gud sende mennesker til ham. Da kunne han ikke stenge seg inne, men sørget for å være i bevegelse. Så var han ekstra oppmerksom på dem som tok initiativ til å prate med ham. De som kom, fikk full konsentrasjon og møtte varm vennlighet, enten de ba om hjelp eller bare tok kontakt.
 
Det er særlig to sider ved oss som skaper nysgjerrighet og åpenhet: Den gleden vi uttrykker, og den kjærligheten vi viser. Folk blir tiltrukket av kristne som oppriktig viser disse to egenskapene.
 
Folk har mange fordommer om kristne. Kanskje de har fått det gjennom tv og andre medier. De tror de kristne er gledeløse og harde. Når du viser deg helt annerledes enn de venter, blir det stor overraskelse.
 
For å gjøre tjenester for andre, kreves ikke høyskoleutdannelse, trening eller fullmakter. Kjærlighet kan vises overalt. Det går én der borte med tykke briller, umoderne klær og et trist uttrykk i ansiktet. Og der har vi henne som nesten ingen prater med, fordi hun er så original, selvopptatt og prater folk i senk.
 
Å gjøre slike tjenester som ingen har lyst til å gjøre, åpner dører. Kaste søppel for noen. Ta en trappevask. Hjelpe et barn med leksene. Ta i et tak med en som har tungt å bære. Gå et ærend for den som sliter med å gå.
 
Det gjelder å bli litt mer menneskeorientert. Jesus skal en gang si: «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.»

Gå til innlegget

Konfekt for kjærligheten

Publisert rundt 11 år siden

Konfekt er små biter av sjokolade, søte og stimulerende. Når jeg i dag vil snakke om konfekt for kjærligheten, har jeg tenkt å la deg gjennomgå et fire minutters kurs i å fornye ekteskapet. Skal det bli noe av det, må det skje i punkter. Fem punkter. Er du med? Konfekt nummer én til ekteskapet:

1. Tenn og tren troslivet. Du og ektefellen din er skapt av Gud. Jeg vil anta dere sa ja foran et alter i en kirke. Bli enige om at Gud fortsatt skal ha førsteplassen i hjemmet. Mange ord i Skriften kan tenne opp igjen troslivet. Ved å gå på møter og gudstjenester sammen, får dere ikke bare konfekt, men sikringskost. Hør for eksempel dette ordet fra Bibelen: «Ha alle ett sinn, vær medlidende, kjærlige … barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse.»

2. Konfekt nummer to: Bortvis og begrav bitterheten. Misforståelser og fornærmelser kan av og til forsure et forhold. Kjærligheten gjemmer ikke på det onde, sier Bibelen. Men noen gjemmer på det onde likevel. Det er dårlig strategi. Prøv å ta det bitre frem i lyset, snakk om det. Sett ord på hva som har skapt et sår eller en krenkelse. Legg opp til å tilgi hverandre. Så kan dere bortvise og begrave bitterheten. Bibelen sier: «Den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale.» Bruk ikke tungen til å si noe ondt, la heller ikke bitterheten slå røtter i tankelivet.

3. Konfekt nummer tre: Sats på og styrk samtalen. Utnytt alle sjanser dere får til å prate sammen. Gå tur sammen, kjør bil sammen, opplev noe sammen, noe som kan stimulere til god kommunikasjon og utveksling av dypere tanker. Et samtaleklima som har tørket opp, er et sikkert tegn på at noe alvorlig er galt i samlivet mellom dere. Har dere barn hjemme, så sats på gode pratestunder med dem. Oppmuntre hverandre til å leve i samtale med Gud. Og prioriter stunder da dere kan kommunisere i ro og fred, ansikt til ansikt. Sats på og styrk samtalen.

4. Konfekt nummer fire: Restart og rull ut romantikken. Du som bruker datamaskin, vet hvor fornyende det kan være å skru av pc’en og starte den på nytt. Det som har låst seg, blir borte. Prøv å være romantiske som da dere første gang møtte hverandre. Og rull ut hele registeret. Forfatteren Gary Chapman har lært oss kjærlighetens fem språk: Anerkjennende ord, tid for hverandre, tjenester, gaver og fysisk nærhet. Restart og rull ut romantikken.

5. Konfekt nummer fem: Bring inn og bruk bønneretten. Har dere prøvd å be sammen som ektepar? Kanskje dere gjorde det da dere var unge, ivrige og nyforelskede. Bring bønnen inn igjen. Det kan gjøres i mange former, også ved at dere bruker en skrevet bønn eller ber fadervår sammen.
 
Også om du ikke er gift, men tenker på det, så gir jeg deg altså fem idealer: Tenn og tren troslivet. Bortvis og begrav bitterheten. Sats på og styrk samtalen. Restart og rull ut romantikken. Bring inn og bruk bønneretten.
 
Alt dette kan bli som konfekt for kjærligheten.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
14 dager siden / 2996 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
11 dager siden / 1697 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
11 dager siden / 1562 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1214 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
17 dager siden / 1099 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 673 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere