Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

En uendelig verdi

Publisert rundt 11 år siden

«Hvert sekund vi lever, er et nytt og enestående øyeblikk i universet, et øyeblikk som aldri kommer igjen,» sa den verdensberømte cellisten Pablo Casals en gang. Han fortsatte: «Og hva lærer vi barna våre? Vi lærer dem at to og to er fire, og at Paris er hovedstaden i Frankrike. Når skal vi lære dem også hva de er? Vi må si til hvert enkelt barn: ’Vet du hva du er? Du er et under! Du er enestående. I løpet av alle de årene som har gått, har det aldri vært et barn som du. Dine ben, dine armer, dine dyktige fingrer, måten du beveger deg på. Du kan bli en Shakespeare, en Michelangelo, en Beethoven. Du har evner til hva som helst. Jo, du er et under. Og når du vokser opp, kan du da finne på å skade en annen som er et under, lik deg selv?’»
 
Det er lett å tenke smått om barna, for de er så hjelpeløse. Det er nærliggende å forakte keitete tenåringer, som sliter med å få orden på seg selv, og som bak en tøff fasade kan være lealause og skjelvende som ospetrær, fordi de ikke klarer å finne ut hvem de er og hva de kan bli.
 
Derfor bringer jeg gjerne ordene fra cellisten Pablo Casals videre: «Vet du hva du er? Du er et under! Du er enestående.»
 
Det fortelles om Alice, datteren til dronning Victoria, ga en gang en vakker gave til en gammel kvinne. Den gamle kvinnen spurte høflig: «Og hvem er den damen jeg står i gjeld til på grunn av denne overveldende vennligheten?» Prinsessen svarte: «Selv er jeg ingenting, men min mor er dronning av England!»
 
Prinsessen uttalte seg ydmykt om seg selv, men hun var noe stort, fordi hun var arving. Og det er vi egentlig alle sammen.
 
Å arve noe er å ha fått det uten å ha fortjent det. Jeg får arven bare fordi jeg står i en sammenheng, fra far og mor, fra en slekt, et folk og et land.
 
Jeg har arvet mine ben, mine armer, mine fingrer. Jeg har fått min plassering i en bygd eller by. «Selv er jeg ingenting, men min mor er dronning av England,» sa prinsesse Alice. «Du er et under, du er enestående,» sa cellistens Casals.
 
Apostelen Paulus sammenligner oss med lemmene på en kropp. «De lemmer på legemet som synes å være de svakeste, de er nødvendige,» skriver han. Vi har lett for å forakte de svakeste. «Men,» skriver Paulus, «Gud satte legemet slik sammen at han gav det ringeste størst ære.»
 
Det går tusener av hverdagsmennesker blant oss som ikke synes de er verdt noe. De føler seg som et null, de føler de mislykkes i så mange ting, de nærmest unnskylder seg for at de er til.
 
Slik må du ikke tenke. Et null kan ha null verdi om det står alene. Men sett det sammen med andre, så kan det forsterke de andre i fellesskapet. Skriv for eksempel fem-null-tre-fem-sju, og du har et tall så høyt at jeg måtte bruke atskillige timer på å telle så langt.
 
Du har en verdi i det store fellesskapet, du er et lem på kroppen som andre er avhengig av. Du er et under. Du er enestående.

Gå til innlegget

Omskolering før eller senere

Publisert rundt 11 år siden

I himmelen – i evigheten – blir alt nytt. Det blir mye vi ikke får bruk for.

En ung jente som het Kristin, skrev: «Det kommer antagelig til å være et velutviklet sosialt sikkerhetsnett i himmelen for legene, graverne, sminkøsene, miljøaktivistene, lærerne, sladderjournalistene, de som fremstiller spyposer, politifolkene, fengselsbetjentene, psykologene, legemiddelfirmaene, irriterende byråkrater, kundetjenestetelefonistene, parfymeselgerne, gråtekonene, de som selger dødsannonser og bomber og pornoblader.»
 
Jeg tror Kristin har rett. Det blir mange som må omskoleres i den himmelske verden. For jeg tror apostelen Paulus tenkte på evighetens nye levemåte da han skrev: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt» (2. Kor 5,17).

Gå til innlegget

Reiser med ulike formål

Publisert rundt 11 år siden

Verdidebatt.no ønsker samtale også om reiser og reiseliv, relatert til verdier. Derfor dette essayet om reiser med forskjellige hensikter, og betydningen av å stille opp personlig.

En ung kvinne var gift og hadde to kjekke barn. Men en dag da hun sto over oppvaskkummen, tenkte hun: «Livet må være mer enn dette.» Da mannen hennes kom hjem, fant han en beskjed hun hadde skrevet, og så begynte han å gråte. Det var brudd.

Hun ringte en gang i uken for å høre hvordan det gikk med barna, og hver gang sa han at han var veldig glad i henne og ba henne innstendig om å komme hjem. Hver gang sa hun nei og la på.

Etter en tid leide han en privatdetektiv for å finne henne. Så dro han til leiligheten der hun bodde. Han sto med en blomsterbukett i hånden og nervene i høyspenn. Han hadde gang på gang øvd seg på hva han ville si, og endelig fikk han mot til å banke på døren. Hun åpnet døren og begynte å snakke, men plutselig begynte hun å gråte og falt ham om halsen. Mens hun gråt, sa hun bare: «Vi drar hjem.»
 
Flere måneder senere, da sårene var i ferd med å gro, spurte han henne om noe han hadde tenkt mye på: «Alle de gangene jeg snakket med deg i telefonen, da jeg ba deg inntrengende om å komme tilbake, og du nektet – hvorfor kom du tilbake nå?»
 
«Før sa du bare at du elsket meg. Men da du kom selv, viste du at du elsket meg.»
 
Akkurat dette har nok andre opplevd like sterkt. Du var kanskje syk. Eller kjente deg ensom. Så kom en venn personlig for å se til deg. Du visste det kostet noe å bryte opp og kanskje reise langt for å treffe deg. Desto sterkere inntrykk gjorde det.
 
Jeg har et minne fra den tiden jeg arbeidet i forlag. Jeg hadde lyst til at en spesiell person skulle skrive bok for oss. Det kom bare et nølende svar. Men så en dag fikk jeg grønt lys til å komme på besøk – med en dagreise til et ensomt sted i nabolandet. Det ble bare noen timers besøk. Men jeg følte vi var et skritt nærmere et samarbeid.
 
Et år senere, da boken var kommet ut, fortalte forfatteren at dette var noe som gjorde et sterkt inntrykk: At jeg var villig til å reise så langt for å oppnå det jeg ville.
 
Bibelen forteller om Guds besluttsomme kjærlighet. Jeg glemmer ikke den gangen de seks ordene fra Bibelen sank ned i meg, der Gud selv taler gjennom profeten: «Jeg kommer selv og frelser dere.» Jeg ser for meg den Gud som elsker og lengter, som sendte sine vennlige ord gjennom sendebud og profeter. Men da ikke noe annet nyttet, sendte han sin egen sønn til jorden. Jesus ble beviset på Guds kjærlighet, en kjærlighet med handlekraft og offervilje. En lang reise, ufattelig langt.
  
Mens vi tenker på slike bevis på kjærlighet, kan vi jo la tanken fortsette langs denne linjen: Er det noen jeg kan vise en handlekraftig kjærlighet til – ved ganske enkelt å komme på besøk? Vi trenger ikke noen annen unnskyldning enn dette: – Jeg fikk bare lyst til å se hvordan det står til med deg.

Gå til innlegget

Tæl og tro for det gode

Publisert rundt 11 år siden

For over 600 år siden, i 1401, begynte de å bygge den mektige katedralen i Sevilla, Spania. I et dokument som gjengir vedtaket om å bygge katedralen, finner vi følgende ord: «La oss bygge en kirke her som er så stor at de som kommer etter oss, vil tenke at vi var gale som overhodet hadde drømt om den.»

Også for 600 år siden var noen i stand til å tenke store tanker. Det er flott med mennesker som viser tæl og tro for det gode. Ikke bare tenker de store tanker, men de gjennomfører det de har satt i gang. De strekker seg, tør å være annerledes, kvier seg ikke for å være fremragende.
 
La oss se på en motsatt type. Og nå går vi tre tusen år tilbake i tiden. Amasja var tjuefem år gammel da han ble konge i det gamle Israel. Han regjerte i Jerusalem i tjueni år og døde altså da han var femtifire år gammel. Gjennom tjueni år gjorde han alt som var rett. Han holdt seg til reglene, opptrådte blant folk når han skulle, smilte når det ble ventet av ham, og så alvorlig ut når protokollen krevde det. Amasja gjorde i tjueni år alt som ble ventet av en konge. Men det er føyd til i Bibelen: «men ikke med et udelt hjerte». Han var ikke helhjertet. Det var ikke noe ekstraordinært ved ham. Han la ikke til en ekstra kvast med kruspersille på kongegjerningen sin.
 
Hvor fullstendig annerledes var det ikke med apostelen Paulus: «Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den!» sa Paulus. Dermed strakk han seg til bristepunktet. En helhjertet innstilling førte til et uvanlig liv.
 
Herren Jesus har tatt et oppgjør med det å være tilfreds med det gjennomsnittlige. Han sa: «Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme?»  Det er ikke noe sensasjonelt ved å være god mot dem som er gode mot oss. Nei, tenk mer på å kunne elske sine fiender!
 
På Jesu tid kunne de som okkuperte landet, se på beboerne som slaver. Hvem som helst kunne pålegges å gjøre en jobb når som helst. Tror du ikke at mer enn én ville være fristet til en knurrende gå-sakte-aksjon. Jesus ropte ikke hurra for slike holdninger. Tvert imot sa han: «Om noen tvinger deg til å følge ham én mil, da gå to med ham!» 
 
Det er slike andre mils mennesker jeg etterlyser nå. Det viser seg ofte at de danner ryggraden i alt de er med i. De kommer ikke i flokk, men oftest alene.
 
En person kan lykkes med nesten hva som helst, bare en er entusiastisk nok. Den største utfordringen er ikke å legge år til ditt liv, men å gi liv til dine år. Når hjertet er satt i brann for noe, vil det alltids sprute noen gnister ut av munnen.
 
Samme hvor du er, vær der på en overbevisende måte. Tenk litt større tanker. Legg vekt på større entusiasme. Strekk deg litt for tjenesten og kjærligheten. Vi får et bedre fellesskap og et triveligere land å bo i hvis noen er villige til å bli den andre mils mennesker – i dag. Tenk på kirkebyggerne i Sevilla: «La oss bygge en kirke her som er så stor at de som kommer etter oss, vil tenke at vi var gale som overhodet hadde drømt om den.»

Gå til innlegget

Pufferne styrer oss

Publisert rundt 11 år siden

Vi påvirkes og lar oss styre mye mer enn vi tror. Ja, nyere forskning viser at vi ikke er i nærheten av å forstå hvor lite vi styres av vår egen fornuft. De aller fleste regner med at de blir lite påvirket av situasjonen de er i. Men de såkalte oppførselsøkonomene er opptatt av å avsløre hvor sterke de er, de ubevisste mekanismene, pufferne, som dirigerer hvordan vi tar avgjørelser.

Et eksperiment har vært foretatt, der forsøkspersoner får ord på lapper og skal sette dem sammen til setninger. Det interessante for forskerne er ikke hva slags setninger som blir formet, men hva forsøkspersonene sier og gjør etter at de har arbeidet med visse ord.

Det merkelige er at oppførselen deres etterpå, ja, selve personligheten, blir preget av hvilke ord de har arbeidet med. De som har jobbet med ordet «penger», oppfører seg plutselig jevnt over langt mer selvhevdende og egoistisk enn de som har jobbet med mer nøytrale ord. Hvis vi bringes i kontakt med ordet «ærlighet», viser det seg at vi blir langt mindre tilbøyelige til å jukse.
 
Forskerne som arbeider med dette, snakker om «priming», eller på norsk «grunning». De påstår at vår grunninnstilling, vår personlighet, forandres i stor grad ubevisst av hva vi nettopp har befattet oss med. Vi har en tendens til å velge det vi blir anbefalt, hvis vi ikke fra før har sterke meninger på et bestemt felt. Hvis det handler om et problemområde med mange alternativer og mange variabler, har vi lett for å basere valget vårt på innskytelser uten å tenke oss om.
 
Disse tankene har jeg hentet fra en oppsummerende artikkel i Aftenposten. Det er god grunn til å tro at det som sies, stemmer med virkeligheten.
 
Da må det få noen følger for dem som ønsker å leve som kristne. Vi må ikke tro at vi er sterkere enn vi er. Her kan vi tenke på både negativ og positiv påvirkning. Vi er utsatt for «puffere», men hvilke?
 
Det har vært perioder da lederne i kristne miljøer advarte sterkt mot verdslig påvirkning fra underholdningsliv og massemedier. De påpekte hvordan ikke-kristen innflytelse lett ville prege holdninger, tanker, ord og gjerninger. Slik påvirkning kunne skade et levende kristenliv. Nå er vi inne i en periode med sterke reaksjoner på en slik såkalt «pietistisk» tankegang. En må følge med i tiden, være orientert og oppdatert. Vi antar at vi er nokså upåvirkelige.
 
Men den nyere forskningen om de mange pufferne og deres sterke påvirkning viser at det er rett med en varsom holdning. For kristne er ikke mer enn mennesker. Vi er lett påvirkelige som alle andre. Hvem har forsket i hvor mye kriminelt som er begått av personer som nylig har vært utsatt for negativ påvirkning? Og er vi ukjente med den dynamikken som ligger i fristelser?
 
Like viktig er det å se dette ut fra en positiv vinkel. En kristen må bevisst la seg påvirke av de gode ordene, kristen sang og musikk, forkynnelse og veiledning. Vi er mer påvirkelige enn vi tror. Vi trenger å bekreftes i sannheten.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 1479 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
11 dager siden / 1062 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
7 dager siden / 958 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
29 dager siden / 611 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
16 dager siden / 426 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere