Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Tiende som nøkkel?

Publisert nesten 11 år siden

Noen påstår at dersom alle kristne ga tiende til kristelig arbeid, ville alle økonomiske problemer forsvinne. Det er en interessant tanke.

    Hva er tiende? Det innebærer å gi ti prosent av inntektene til et godt formål, vanligvis til en kristelig organisasjon. Det er en gammel, religiøs skikk. Før man anvendte penger, ble det gjerne gitt tiende av landbruksprodukter. Den mystiske presten Melkisedek utvekslet tiende med Abraham, er det fortalt i Bibelen. Abrahams barnebarn Jakob ga tiende av det han fikk i hus. Moseloven omtalte tiende, og profetene omtalte skikken. En av profetene, Malaki, tuktet folket sitt og kalte det et ran at en lot være å gi tiende: «Skal et menneske rane fra Gud, siden dere raner fra meg? Men dere sier: Hva har vi røvet fra deg? – Tienden og de hellige gaver. Forbannelsen har rammet dere, og fra meg røver dere, hele folket. Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål!»

    Noen har med stor frimodighet utlagt disse ordene og anvendt dem på kristelig pengeforvaltning i våre dager. Men vi skal merke oss at i den første menigheten var det ikke innført noe regelverk om tiende. Der lå vekten mer på det frivillige, det som sprang ut av et takknemlig sinnelag. Gaver til gode formål skal ikke gis ut fra tilfeldige innskytelser, skippertak eller rørende appeller, heller ikke lovbestemmelser eller tvang. Nei, regelmessig bør en legge til side midler etter det man «får lykke til», ifølge Paulus’ oppmuntringer til menigheten i Korint.

    Om det glade giversinnelaget skriver han også: «Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.» Også dette ordet plasserer givertjeneste inn i en verden av frivillighet, glede og overskudd. Det må ikke bli bindende instrukser om det å gi.

    Men løftet står fast om at Gud elsker en glad giver, og profetordet om at vi kan prøve Herrens godhet ved å gi. Da vil kanskje noen oppdage at han vil åpne himmelens luker og øse ut over oss rikelige velsignelser.

    En ivrig person som var i ferd med å omvende seg til et gavmildt sinn, spurte: – Bør jeg gi tiende av brutto eller netto inntekt? Litt på fleip ble det svart: – Det kommer an på om du vil ha brutto eller netto velsignelse. Ja, slik kan en se det.

    En stor del av pengeflyten går i dag tilbake til staten i form av skatter og avgifter. Det er bare rimelig at det blir skattelettelser for frivillige gaver. Ved slike ordninger kan myndighetene oppmuntre til giveraktivitet til gode formål.

    Jeg tror ikke at en stor gavestrøm eller en stram praktisering av tiende alene løser de økonomiske utfordringene for kristne tiltak. De som forvalter innsamlede midler, må gjøre det med klokskap og nøkternhet.

    Givere trenger også tilbakemeldinger og informasjon, og nærhet til medarbeidere, prosjekter og organisasjoner en gir til. Her er det rom for kreativ tenkning for å skape sanne og sunne og praktiske ordninger. Kanskje noen vil ta utfordringen på strak arm, gi litt mer rikelig og raust, og se om ikke velsignelsen følger i sporene av den gavmilde?

Gå til innlegget

Kall og karriere

Publisert nesten 11 år siden

– Vi er ikke vant til å tenke slik i misjonen, sa en av lederne i Misjonssambandet til meg for mange år siden. Han kommenterte en person som gikk ut og inn av stillinger i forskjellige kristne organisasjoner. Jeg oppfattet det slik at han ikke snakket ut fra organisasjonsegoisme eller selvgodhet. Han tenkte ut fra en kallstanke som etter hvert er blitt fjern for mange.

    Jeg har hørt mange forkynnere i NLM som har talt om kallet til frelse og kallet til tjeneste nesten som to like viktige størrelser. Og de har knyttet det til bibelordet der Paulus snakker om «et hellig kall». Herren har kalt og utvalgt noen til både frelse og tjeneste. Det bygger ikke på våre gjerninger, men på Guds egen rådslutning, hans evige bestemmelse og sin egen nåde. Den er gitt i og med Kristus fra evighet av, sier apostelen.

    Det er godt om kallstanken i et kristent arbeid kunne bli fornyet. Den bygger på at Gud selv vil kalle oss til noe spesielt i denne verden. Mennesker kan legge opp en karriere. Herren er opptatt av å kalle oss. Hva slags kall har vi for livet vårt?

    Å leve i en kallstanke betyr ikke at en skråsikkert kjører et løp en har fått for seg. Kallet finner sitt utgangspunkt i en grunnleggende lojalitet til Herren, og dernest en overbevisning om at han vil lede i detaljene videre. Han har plassert meg i en sammenheng, en tid og et sted, og han har omgitt meg med venner og medarbeidere som er opptatt av den samme lojaliteten.

    Jeg var ung, tidlig i tjueårene, og var på reise blant annet med kinamisjonæren og forfatteren Asbjørn Aavik, en mann jeg beundret og så opp til. I en pause underveis stakk han til meg en kroneis og sa med en smil: – Ta denne for din fremtid i misjonen! Det er det nærmeste jeg har kommet en innvielse i mitt liv. Men det ble en fremtid i misjonen, og ingen andre steder, bortsett fra studier, praksisopplæring og militærtjeneste. Andre tilbud har dukket opp, av og til var jeg fristet til å hoppe av. Men så lenge misjonen ville bruke meg, ville jeg stå til disposisjon. Det har vært en velsignelse å tenke slik langs en kallsvei og ikke langs en karrierevei.

    Jeg tror at kristne organisasjoner og menigheter er avhengig av å ha mange kallsbevisste medarbeidere som tenker: Her har Herren plassert meg, her vil jeg være trofast, enten jeg blir lønnet for det eller ikke. Folk som sitter i styrer, burde i større grad tenke rekruttering, lete opp nådegaver, be om ledelse og kalle medarbeidere til tjeneste. Det er lettvint å sette inn annonser og be folk melde seg, og jeg sier ikke at det er galt. Men for den som får en tjeneste, er det en styrke å kunne tenke når det røyner på: Denne tjenesten er jeg kalt til, det er noen som har oppfordret meg til å stå på her. – Det er blitt for få som kaller i vår tid, sa en eldre kristen leder til meg for en tid siden. Jeg tror han har rett. Noen må kalle, noen må være våkne for kallet, noen må stå på i kallstjenesten de har fått.

Gå til innlegget

Selvsagt velkommen?

Publisert rundt 11 år siden

Da jeg var ung i bedehusland, reagerte jeg på formelaktige vendinger som: «Og så vil jeg få ønske dere alle hjertelig velkommen.» Senere la jeg merke til at lignende hilsener blir brukt både på engelsk og tysk. Nå i dag tenker jeg: Kanskje vi enda mer må legge vekt på å si: «Du er velkommen og velsett, vi er glad for at du vil være sammen med oss. Vi håper virkelig at du vil føle deg hjemme her.»

    For det er ikke selvsagt. Jeg har kommet inn i sammenhenger der folk bare med øynene signaliserte: Hvorfor kommer du hit? Hva har du her å gjøre? Du må ikke tro at du er en av oss!

    De første kristne menighetene vant frem fordi de åpnet dørene for mennesker fra alle sosiale lag, menn og kvinner, fattige og rike, unge og gamle, slaver og frie. Det nye livet som Jesus Kristus frigjorde til, skapte et nytt fellesskap der folk med en uryddig fortid kunne føle seg hjemme.

    Å tenke snevert og lukke oss inne, har noe med holdninger å gjøre. Apostelen Paulus korrigerte de kristne i Korint da han skrev: «Dere har ikke trangt rom hos oss, men i deres eget hjerte, der er det trangt.» Å ha trange hjerter, der vi i utgangspunktet avviser folk, ligger nært for oss, egoister og syndere som vi er. Derfor ba Paulus om at «dere må utvide hjertene!»

    Nå ligger det langt fra Paulus å ville utvide hjertet i forhold til lære som ikke stemmer med evangeliet. Han var ikke redd for å fordømme åndelige veiledere som forvirret menigheten. Det ser vi av brevene han skrev.

    Men de fleste er ikke vranglærere, men mennesker som er åndelig blinde, bundet av sine synder og kanskje forvirret midt i sin skråsikkerhet. Ved at de får høre evangeliet på en begripelig måte, kan Den Hellige Ånd åpne hjertedøren.

    Da Hans Nielsen Hauge ble redskap til en stor åndelig vekkelse, og det ble dannet vennesamfunn de fleste steder i landet, samlet de troende seg i hjemmene. Men både plassproblemer og andre praktiske forhold gjorde at de bygde egne bedehus. Til et felles eid, større bedehus kunne du komme, uansett om du kjente vertskapet, om du ikke hadde så mye å bidra med av servering eller innslag på møtet. Du kunne komme og gå mer usett. Ja, noen likte å gjemme seg på galleriet i første omgang.

    Nå føles ofte tersklene høye til et bedehus. Kanskje de er noe lavere til et kirkebygg. Det viktigste vi kan gjøre som kristent fellesskap, er å vinne nye og drive misjon. Da må vi sette mye inn på ikke å stenge oss ute fra folk.

    Noen vil kvitte seg med bedehus og gå tilbake til å ha bare husfellesskap. Noen vil melde seg ut av kirkesammenhenger der de virkelig kan møte søkende mennesker. Vi må gjøre det vi synes er rett. Men vi må ikke la oss styre av frykt for fremmede mennesker, eller av trange hjerter overfor annerledes personer, eller slike som ikke har maktet å leve som de burde. Vi må våge å leve i grenselandet, der Jesus ofte oppholdt seg. Og ønske velkommen dem som ikke alltid føler seg velkommen. Dette er å ha misjonsinnstilling: Å nå dem som Gud har utvalgt, kanskje noen som overraskende nok er ønsket velkommen av Ham.

Gå til innlegget

Selvfornyende lederskap

Publisert rundt 11 år siden

I sørlige land vokser det to typer trær, de har nesten like navn, men de er svært forskjellige. Jeg tenker på banyan-treet og banantreet.

 Banyantreet kalles også poppelfiken og vokser vilt i Bengal. I begynnelsen snylter det på andre trær, men etter hvert kveler det disse trærne, får flere tykke stammer og stor, flat krone. Et enkelt banyantre kan dekke flere dekar, det kan være til glede for fuglene og danne et helt skogholt, men det blir umulig for andre planter og trær å få plass under det. Når banyantreet dør, etterlater det seg et tomrom, et nakent og bart område.

 Det er helt motsatt med banantreet. Seks måneder etter at det har spirt, kommer det små, nye skudd omkring. Og etter tolv måneder har det dannet seg en ny ring av skudd. Etter atten måneder bærer banantreet nydelig frukt, til glede for fugler, dyr og mennesker. Da dør banantreet, men da er første generasjon av etterfølgere fullvoksne trær, og i løpet av seks måneder bærer også de frukt og dør. Slik ser vi at det blir fornyelse og vekst hver sjette måned.

 Noen ledere er som banyantrær. De har stor innflytelse, de gjør nytte for seg. Men de dominerer, og de forbereder ikke andre ledere på å ta over. De skaper bare etterfølgere, ikke nye ledere.

 Når jeg i dag tar fram lederskap som en verdi vi ikke må miste, så tenker jeg særlig på denne siden. En god leder inspirerer fram nye ledere.

 Et av de beste eksemplene på det i Bibelen er apostelen Paulus, som brukte masse energi på sin unge medarbeider Timoteus. To fremragende brev skrev han til den unge etterfølgeren, og han la vekt på at Timoteus selv skulle finne fram til unge mennesker som kunne lære opp andre.

 Ja, det er i det hele tatt mye fint å lære om lederskap i Bibelen. Jeg tenker på Nehemja, som vi har en hel bok om. Han fikk en visjon, nemlig å bygge opp igjen Jerusalems murer. I selve arbeidet var han systematisk og flittig, han var dyktig til å delegere, slik at alle fikk ansvar for sin lille bit av muren. Han var utholdende, han sto til tjeneste, han maktet å løse konflikter på en klok måte.

 Før Nehemja var Moses en fremragende leder. Først ble han lært opp ved faraos hoff, deretter var han sauegjeter i ørkenen i 40 år. Som åttiåring var han klar for den enorme oppgaven å lede Israelsfolket ut av Egypt. Han hadde sine feil, men han lot seg bruke av Gud i stor ydmykhet.

 Om skikkelig dårlige ledere tenker man som det står i Bibelen: «La hans dager bli få, og la en annen få hans embete!» Den gode leder er derimot en tjener, sier Jesus: «Den største blant dere skal være som den yngste, og lederen skal være som tjeneren.»

 Er du et banyantre eller et banantre? Det gode banantreet dominerer ikke, dyrker ikke seg selv, men bærer frukt og stimulerer andre til å vokse opp.

Gå til innlegget

Vær, klima, bønn og Gud

Publisert rundt 11 år siden

Det fortelles om en liten by i staten Oklahoma i USA som hadde to kirker og en fabrikk for brennevinproduksjon. Medlemmer i begge kirkene klaget over at brenneriet skapte et negativt inntrykk av byen.

     Like ille var det at eieren av fabrikken var en aggressiv ateist. Han trodde ikke det minste på Gud. Kirkefolket hadde gjennom år forsøkt å få brenneriet stengt, men de hadde ikke lyktes.

     Til slutt bestemte de seg for å gå sammen om et bønnemøte. De ville be Gud om å gripe inn og løse problemet.

     Kirkefolket samlet seg en lørdag aften, og den kvelden ble det et forferdelig tordenvær utenfor vinduene. De som ba, ble helt forbløffet da et lyn traff det gamle brenneriet slik at det brant ned til grunnen. Dagen etter, søndag formiddag, var temaet for prekenen hvilken kraft som ligger i bønnen.

     Men forsikringsfolkene fikk høre om dette, og straks sendte de en melding til han som eide fabrikken, at de ikke ville betale for skadene, siden brannen var en «Guds handling» som de sa, og at polisen ikke dekket slike naturskader.

     Eieren av fabrikken ble rasende, og han anla rettssak mot de to kirkene, idet han hevdet at de hadde sammensverget seg med Gud for å ødelegge virksomheten hans. Men kirkene nektet at de hadde noe som helst med årsaken til brannen å gjøre.

     Dermed ble det rettssak, og dommeren begynte forhandlingene med å si: «Jeg finner et faktum i denne saken svært overraskende. Vi har en sak der saksøkeren, en ateist, bekjenner sin tro på bønnens makt, mens de saksøkte, som alle er trofaste kirkemedlemmer, benekter den samme makten …»

     Ja, hva skal vi si? Jeg kan ikke garantere at historien er sann. Men kan det være den har et interessant poeng? At enkelte kristne ber og regner med at Gud vil gripe inn. Men så vil de likevel ikke innrømme at Gud grep inn når noe spesielt skjedde. På den annen side: Ikketroende står stundom maktesløse overfor problemer og ber kristne om at de må be.

     Jeg har hørt sagt at klimatrusselen er det største problemet i verden for tiden. Været er kommet i ulage, isbreer smelter, havet stiger og stormer blir verre enn før. Jeg tviler ikke på at det er noe her. Selv følger jeg opp så godt jeg kan, med søppelsortering, bensingjerrig bil, færrest mulig flyturer og hjemmekompostering i hagen.

Men så kommer det et jordskjelv som skaper verre skader enn det meste annet. Eller et vulkanutbrudd som ingen kan hindre. Snakker vi ikke om en Guds gjerning?

Vi skal forvalte og være kloke, men vi må ikke opptre i praksis som ateister. Gud har gitt all makt til Jesus, som det står i Bibelen: «Alt la du under hans føtter. For da han la alt under ham, holdt han ikke noe tilbake som han ikke underla ham. Ennå ser vi ikke at alt er ham underlagt.»

Nei, nettopp, vi ser det ikke og skjønner det ikke. Desto mer bør vi ydmyke oss, tro på bønn, be om nåde og miskunn, frykte Gud og be om at han griper inn i denne hjelpeløse verden.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 1479 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
11 dager siden / 1062 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
7 dager siden / 958 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
29 dager siden / 611 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
16 dager siden / 426 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere