Asbjørn Kvalbein

Alder: 76
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Papirløst på Jesu tid?

Publisert over 10 år siden

Hei, Turid Holta, du sier at vi gjerne kan gjøre det som på Jesu tid: Ha en fest og fortelle alle at nå er en gift. Og at en kan droppe papirer.

Dette blir veldig individualistisk. Rett nok: de hadde ikke noen "notarius publicus" på den tiden. Men som du sier: Slekten tok vare på funksjoner som ikke ble ivaretatt av offentlige myndigheter. Det ga sterke bånd og forpliktelser for ekteskapene og familiene.

Av hensyn til barna, slekten, arv, vern mot flerkoneri, inngifte osv. ønsker storsamfunnet i dag at ekteskap registreres, enten det er ved prest eller annen vigselsmann. Slik ivaretas også ekteskapet som ordning. Det synes jeg vi som kristne skal støtte opp om, fordi også vi ser verdien i et ordnet samfunn. Slik forebygges strid hvis et papirløst forhold blir oppløst. Da er mange ting om økonomi osv. uavklart, og tvister må avgjøres med rettssak eller lignende.

Guds bud gjelder alle. Gud er skaper og herre. Det er ikke opp til oss kristne å frita noen fra å følge hans bud. Men det er heller ikke opp til oss å dømme, innskjerpe eller forlange.

Gode ordninger som samfunnet fastsetter, bør vi underordne oss, for Gud er ordenens Gud.

Bare denne nyanseringen, ellers skriver du mye bra.

Gå til kommentaren

RE: RE: Samboere og ekteskap

Publisert over 10 år siden

01.04.10 kl. 09:29 skrev Karl Kristian Larsson: 
 Hvorfor skal vi ikke-kristne respektere og ære forordninger fra bibelen? Jeg kan godt forstå at noen kristne, på bakgrunn av sin tro, ikke liker alle livsvalg som blir gjort av andre. Men hvorfor forlanges det at vi skal respektere og ære disse ordene?

 Spørsmålene er gode, og jeg vil prøve å svare.

Det er ikke spørsmål om hva kristne med bakgrunn i sin tro liker eller ikke liker. Heller ikke vi som tror, syns det alltid er enkelt å følge Guds bud. Altså: Ikke spørsmål om synsing.

Dernest: Vi kristne forlanger ikke at noen respekterer og ærer ordene i Bibelen. All kristen forkynnelse og påvirkning preges av frivillighet, med appell til hodet og hjertet. Tvang til tro er ikke en praksis vi har lært av Kristus. Ingen kristne kan med rette forlange noe av andre, enda mindre tvinge.

Morten Christiansen sier for sin del at han ikke ønsker å "helliggjøre ekteskapet". Det er hans og eventuelt ditt valg.

Men når jeg siterer fra Bibelen, gjør jeg det med respekt for Bibelens egen selvforståelse, dens ordlyd og dens innhold tolket ut fra helheten i Skriften. Og da er det en felles kristen overbevisning: I dette ordet har Gud selv åpenbart sin vilje for oss. Det er en vilje preget av at vi skal ha det godt - både barn og voksne, på kort og lang sikt. Gud sier: "La ekteskapet holdes i ære av alle. "Så er det opp til oss å høre på det, eller la være.

Vi kristne står ikke i en mellomposisjon mellom Gud og vanlige folk. Vi tror at vi har en Herre som er god mot alle, og som har gitt bud og ønsker til oss alle. Å dømme er ikke menneskers sak, den retten har Gud alene tillatt seg å ha.

Gå til kommentaren

Sex og kultur

Publisert over 10 år siden

Til Morten Christiansen: Du argumenterer sosiologisk, men kommer med nokså løse påstander om at samlivsformer bare er en frukt av hva de enkelte samfunnene finner praktisk og mulig.

Jeg har skrevet mitt innlegg ut fra den overbevisningen at Gud har skapt oss, han vet hva som er best for oss på kort og lang sikt.

Men ok, la oss forfølge et sosiologisk spor:

I 1934 utga en britisk forsker, en som drev med samfunnsanalyse, en stor bok med tittelen Sex and Culture. Forfatteren het J.D. Unwin, og boken kom på Oxford University Press.

Unwin undersøkte 86 forskjellige samfunn. Han fant en direkte sammenheng mellom absolutt monogami – altså én kvinne gift med én mann – og den «ekspanderende energi» i sivilisasjonen. Med andre ord: Seksuell trofasthet var den mest fremtredende faktor i samfunnets fremgang.

Unwin hadde selv ingen religiøse overbevisninger og kom ikke med moralske dommer. «Jeg kommer ikke med noen meninger om rett og galt,» skrev han. Likevel måtte han konkludere: «I menneskelige nedtegnelser finner vi ingen tilfeller der et samfunn beholder sin kraft etter at en hel generasjon har arvet en tradisjon som ikke insisterer på preekteskapelig og postekteskapelig trofasthet.» Med andre ord: Hvis samfunnet ikke legger vekt på at en skal være trofast både innenfor og utenfor ekteskapet, går det ikke lang tid før et samfunn mister sin kraft. Når det gjaldt romerske, sumeriske, babylonske og angelsaksiske sivilisasjoner gikk Unwin inn på mange hundre års historie. Han fant ingen unntak for at disse samfunnene blomstret, kulturelt og geografisk, i de periodene som satte seksuell troskap høyt. Han så stadige eksempler på at seksualmoralen ble svekket, og at samfunnene som en følge av det gikk tilbake, for så å gjøre fremgang igjen når de vendte tilbake til mer faste moralske holdninger.

Unwin skrev: «Hvis noen ber meg om å forklare hvorfor det er slik, må jeg svare at jeg vet ikke. Ingen vitenskapsmann gjør det … du kan observere og beskrive prosessene, men du kan ikke forklare dem.»

En forklaring ga imidlertid den norske samfunnsforskeren Jan Brøgger for noen år siden: «Det moderne menneske med sin selvbevissthet, evne til å skape klare grenser i tilværelsen og sette seg langsiktige mål, er klekket ut i den stabile kjernefamiliens redevarme … Det var denne familietype som skapte de karakteristiske forutsetninger for initiativ og pågangsmot, fordi den ga de psykologiske forutsetninger for en moralsk individualisme.» Han kom altså med en begrunnelse i psykologisk stabilitet og identitetsdanning.

Gå til kommentaren

Misjonsselskapet

Publisert over 10 år siden

Det er bare det, Myhren, at Jordheim startet en debatt om Misjonsselskapet, og det står Misjonsselskapet som overskrift over innlegget ditt. Da er det rart at du begynner å snakke om to andre organisasjoner.

Nasjonale medarbeidere er flott, og det satser de norske misjonsselskapene bredt på å utdanne. Men da trengs det lærere for dem, og norske misjonærer som vil arbeide over tid. Først etter god kristen opplæring kan en få dannet menigheter som overlever.

Gå til kommentaren

Fordommer hos Myhren

Publisert over 10 år siden

Det er interessant at du sier du har fulgt med i norsk kirkeliv gjennom 30 år, Myhren, og så ser du ikke ut til å kunne skjelne mellom Misjonsselskapet (NMS) og Misjonssambandet (NLM).

Jeg har reist mye på møter i Rogaland i det siste og kan avkrefte at misjonsarbeidet er dødt. Folk samles om forkynnelsen, oppmuntrer hverandre og tjener trofast sine misjonærer og de kristne tiltakene. De kristne skolene drevet av NLM har tusener av elever, og mange av dem bærer senere misjonsarbeidet videre.

Det er godt at pinsekirker og karismatiske forsamlinger er levende og aktive, men vi gjør lite klokt i å pleie fordommer om hverandre.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere