Det foregår et ras i samfunnet vårt i synet på ekteskap, samliv og familie. Guds ord gir klare retningslinjer for hvordan kristne mennesker skal tenke. «Dersom dere elsker meg, holder dere fast på mine bud,» sier Jesus i det som er årets tekst for pinsedag.

 Da er det rystende at Kristelig Folkeparti nedsetter et utvalg som enstemmig vil overlate til den enkelte å definere hva ekteskapet er. Et politisk parti er avhengig av tillit, og vinner neppe tillit blant sine velgere med et slikt program.

 Helt avgjørende er at vi i det frivillige kristne arbeidet ikke kommer på glid. Vi kan ikke gjøre viktige samlivsetiske spørsmål til adiafora. Skriften og blant annet den lille katekismen er læregrunnlag for den norske kirken og forplikter organisasjonene innen kirken. Hvem har rett til å oppheve det sjette budet slik Bibelen og en samlet tradisjon har forstått det?

 Jeg skal ha åtte bibeltimer på Fangekasa bibelcamp i Østfold til sommeren. Der kommer jeg ikke til å delta sammen med forkynnere som ikke står på Skriftens grunn. Jeg beklager at arrangementskomiteen har invitert enkelte villedende veiledere, og jeg håper at deltakerne markerer hva de står for, med hva de møter opp på.

Det er sagt av mediefolk at sarkasme eller ironi er en sentral verdi i den generasjonen som er toneangivende nå. Spydighet og foraktelige måter å snakke på er blitt som et morsmål i mange sammenhenger.

Det påstås at hvis du lytter til en gruppe av personer under 40 år som prater uformelt sammen, vil de temmelig sikkert i løpet av 30 sekunder komme med en sarkastisk vittighet eller en overdrivelse som får folk til å rulle med øynene. Vi liker spesielt å være spydige mot autoriteter, enten det er kjendiser eller politiske ledere.

   Sarkasme og uærbødighet er så populært at noen politikere bare syns det er fint å komme på tv-show der de blir raljert med. Det gjelder å være med på leken. Ironi er «in» i den offentlige og private samtalen.

   Kan det være at sarkasme og ironi invaderer også kirke og menighet, forkynnelse og kristen samtale, ja også på blogger og i kristne medier?

   Det er noe med ironien som innebærer tvetydighet. Man kan si noe, og viser det seg at det er stygt eller sårende, kan man dekke seg bak at det bare var en spøk. «Beklager at du ble støtt.» Dermed har man en dobbel utgang fra ethvert utsagn. Vi blir trygge når enhver fremsatt påstand uansett kan tas som en fleip.

   Den unge forfatteren og redaktøren Skye Jethani er opptatt av sarkasmen i tiden og lurer på hvor den egentlig kommer fra. Hvorfor preger den vår generasjon, mens andre generasjoner var preget av en sterk arbeidsetikk eller frie og selvstendige meninger?

   Redaktør Jethani har en teori om at dagens sarkasmetoner stammer fra sinne og frykt. Da dagens unge var barn, brøt foreldrene løftet om å stå sammen i gode og onde dager. På en brutal måte lærte barn og unge at verden er ikke et trygt sted. Hvem som helst kan komme til å trampe på deg. Hjertene er blitt sårbare. Sarkasmen bygger opp en beskyttelsesvegg.

   Sarkasmen er blitt en sosialt akseptert forsvarsmekanisme. Gjennom den kan en lette på trykket av sinne og frykt som mange føler i en farlig verden, der til og med de trygge holdepunktene familie, kirke og styresmakter har sviktet i å holde sine løfter.

   Vi er en generasjon preget av oppløste hjem. Vi er en generasjon preget av kirker som ikke vil stå for den troen de alltid har stått for. Vi er en generasjon som har opplevd politikeres løftebrudd på bred front. Vi er en generasjon som møter grådige bedrifter og konserner som utnytter at du ikke står på krava, og yter rettferdighet bare når maset blir stort. Når ikke noe er hellig, blir alt profant.

   Poenget er ikke at vi skal være gledesdrepere. Men når vi tenker på skjult sinne og frustrasjon i kulturen vår, er det da tjenlig at kristne blir like sarkastiske som alle andre? Kanskje vi ikke skal bli mer kule ved å bli spydige og sarkastiske, men bli forbilder i en trygg, åpen kommunikasjon der ingen er i tvil om hva vi mener?

Jeg fikk en henvendelse i dag, og jeg legger mine tanker om spørsmåle ut til samtale på Verdidebatt. En person skrev anonymt til meg: "Jeg tror at det ikke finnes kvinnelige engler. Er det riktig?"

Mitt svar er at jeg tror at han har rett. For øvrig fins det neppe mannlige engler heller.

Hvordan jeg kan si det? Jeg bygger på Bibelen og hva Jesus sier, andre kan mene noe annet.

Jeg viser til en stridssamtale mellom saddukeerne og Jesus. Dette religiøse partiet trodde ikke at det ville bli noen oppstandelse for de døde, med andre ord ikke noe liv etter dette.

De ville prøve å sette Jesus fast med et tenkt eksempel: «Mester! Moses har foreskrevet oss at dersom en mann dør og etterlater seg kone, men ingen barn, da skal hans bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for sin bror. Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde uten å etterlate seg barn. Den andre tok henne da, men døde uten å etterlate seg barn, den tredje likeså. Ingen av de sju etterlot seg barn. Sist av alle døde også kvinnen. Men i oppstandelsen, når de står opp, hvem skal da ha henne til kone? Alle de sju har jo hatt henne til kone?»

Slik lød det intrikate og til dels spydige spørsmålet, men Mesteren satte dem på plass: «Jesus sa til dem: Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft? For når de står opp fra de døde, verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som englene i himmelen.» (Mark 12,18–25)

Med andre ord: Det blir ikke noe ekteskapelig samliv i den nye tilværelsen Guds barn skal oppleve. I livet her på jorden begrenses vi av døden og en forutbestemt levetid. Skal menneskeheten holdes oppe, må det derfor fødes nye individer. Til dette har vi fått kjønnsforskjeller og forplantning. Men dette er ikke nødvendig i himmelen.

Det betyr ikke at all kjærlighet er slutt i livet etter oppstandelsen. Antakelig blir den bare mer fullkommen.

Flere engler omtales i Bibelen ved navn, og da med mannsnavn, for eksempel Gabriel. Men det betyr neppe at han var mannlig i sitt vesen, til forskjell fra kvinnelig. Vi klarer jo ikke å forestille oss kjønnsnøytrale vesener.

I dag leste jeg på Twitter: - Prøver ofte å finne logikken mellom en god, allmektig Gud og Allah, og verdens naturkatastrofer og nød. Jeg finner den aldri. 

    Jeg kan ikke svare for Gud, men jeg kan sitere ham. Og jeg tror vi kan finne svar vi kan leve med.

    En amerikansk forfatter som het William S. Burroughs skrev dette: «Etter et blikk på denne planeten ville en hvilken som helst besøkende fra det ytre verdensrom si: ’La meg få snakke med ledelsen’.» Han mente neppe at en gjest fra verdensrommet ville lovprise Gud for et praktfullt skaperverk. Nei, Burroughs, som selv var kritisk til gudstro og kristendom, ville nok heller anklage Gud for alt det onde i verden.

     At det onde ikke bare fins i verden, men har en stor og utbredt makt, er vanskelig å forstå og godta for alle og enhver. Hvorfor vil en god Gud tillate at det onde får eksistere? Hvorfor gjør han ikke noe med det? Mange vil hevde at Gud ikke fins når det er så mye ondt i verden.

     Til og med barn er opptatt av problemstillingen. En tiåring har skrevet brev til Gud og formulerte det slik: «Kjære Gud, jeg har tvil om deg av og til. Av og til tror jeg sterkt. Som da jeg var fire og jeg skadet armen min, og du helbredet den veldig fort. Men spørsmålet mitt er: Når du kunne gjøre dette, hvorfor stanser du ikke alt det vonde i verden? Som krig. Eller sykdom. Eller sult. Og narkotika. Og det er problemer i andre folks nabolag også. Jeg vil prøve å tro sterkere. Hilsen Ian, ti år.»

     En bruker av webpastoren.no i Norea har skrevet til oss: «En gutt druknet i vår. Han badet alene og kom ikke hjem. En slektning sier at dette var noe som skulle skje, og at det var i Guds plan. Jeg tror også at Gud har en plan med oss, men dette virker så grusomt at man kan vel ikke bare slå seg til ro og si at det skulle skje, og så være ferdig med det? De samme foreldrene har mistet også andre barn. Hva skal man si til sånt?» Denne innsenderen gir et svar selv ved å skrive: «Jeg ser det slik at det er synden som kom inn i verden, som gjør disse tingene. Gud styrer, men vi har en vilje, og da lar Gud på en måte ansvaret ligge på oss.»

     Noen spisser spørsmålet om det ondes eksistens ved å bli litt mer filosofisk. De sier: – Hvis Gud er god, så er han antakelig ikke mektig nok til å takle alt det onde og det urettferdige i verden, siden det stadig blomstrer. Men hvis han har makt nok til å stanse alt det onde, så må han selv være en ond Gud, siden han ikke gjør noe med det, selv når han har evnen til å gjøre det. Hvordan er det egentlig? Er han en ond Gud, eller en Gud som ikke er allmektig?

     La meg først si at vi må nærme oss problemstillingen med den rette ydmykheten. Vi kan ikke vente å kunne forstå alt ved Gud. Bibelen sier: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker» (Jes 55,8–9). Gud tenker større tanker enn vi er i stand til å tenke.

     Paulus skrev noe tilsvarende i sitt brev til menigheten i Roma: «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver?» (Rom 11,33–34).

     Jeg vil likevel peke på noen linjer å tenke langs. De som skrev Bibelen, var opptatt av det samme problemet som vi tenker på, om hvorfor det onde får ha så stor plass. «Trengsler uten tall omgir meg, mine misgjerninger har grepet meg,» skrev David fortvilet (Sal 40,13). Og profeten Jeremia klaget: «Hvorfor er min smerte evig, og mitt sår ulegelig? Det vil ikke la seg lege» (Jer 15,18). Og apostelen Paulus gjør det også klart at ondskapen rir hele skaperverket som en mare: «For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer» (Rom 8,22).

     Det står likevel fast at Gud skapte ikke en ond verden. Opprinnelig var verden annerledes. Det står i skapelsesberetningen: «Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt» (1. Mos 1,31). Det onde kom inn i verden fordi menneskene var ulydige og selvopptatte. Det er skrevet i Bibelen at Gud er kjærlighet. Hans plan var å skape enkeltmennesker og fellesskap som elsket ham.

     Men her kommer noe merkelig inn i bildet. Skal en kjærlighet være ekte og personlig, kan den ikke være basert på tvang. Den må velges frivillig. Derfor fikk menneskene fri vilje til å ta imot Guds kjærlighet, eller å la være. Det viser Guds store respekt for mennesket at han lot det få velge fritt. Dermed kunne opprøret mot Gud og hans gode vilje, bli noe høyst reelt.

     Den Hellige Skrift, som er en autoritet for meg og hele den sanne kristne kirke, begynner med fortellingen om Guds gode skaperverk, men går snart over til å fortelle om Adam og Eva, som var ulydige mot Gud. De valgte noe som Gud ikke ville de skulle velge. Dermed brakte de opprøret og det onde inn i verden. Gud er ikke ond. Han har heller ikke skapt det onde. Det er vi mennesker som har brakt det onde inn i våre liv og i fellesskapene vi er en del av. For vi valgte en annen vei enn Guds vei. Det er som når et eple henger på et tre. Det er godt. Men faller det av og råtner etter en tid, er det ikke treets skyld. De onde og ødeleggende kreftene overtar.

     Det skjedde et syndefall. En arvesynd kom inn i verden. Derfor er verden nå unormal. Mye er ikke som det skulle være. Det er oppstått en konflikt og et skille mellom Gud og mennesker. Naturen er ikke alltid vennlig mot menneskene. Også dyrene kan gjøre ondt mot oss. I tillegg er det konflikter mellom folkegrupper og mellom enkeltpersoner. Slike problemer fantes ikke før syndefallet. Skal vi prøve å løse verdens problemer, må vi ha en realistisk forestilling om ondskapen. Den er til stede, og den er utbredd. Verden er ikke slik den var planlagt.

     Det onde er altså blitt noe normalt. Men elendigheten vil ikke vare bestandig. En dag skal det onde fjernes og bli ødelagt. Dette er en grunnleggende side ved det håpet som en kristen har. Gud har lovet at verden skal gjenskapes. I den nye verden skal det ikke være gråt eller tårer, fordi alt blir nytt. (Se Åpenbaringsboken 21,4–5). Det tapte paradis skal bli et nytt paradis. Da skal det onde forsvinne, og det skal skje for alltid.

     Gud skal en gang dømme verden. Paulus skriver: «For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt» (2. Kor 5,10). Da skal han skille mellom godt og ondt. Sykdom, synd og ondskap skal ødelegges på det stedet som er gjort i stand for djevelen og alt han har stelt i verk. I Johannes åpenbaring skildres det som en ferdig handling, og det brukes sterke bilder: «Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden» (Åp 12,9). Slike ord viser hvem som egentlig har makten, og han skal vise den i den siste dommen.

     Men da skal også godheten seire og vinne over alt. «Som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham» (1. Kor 2,9).

     Hvorfor griper Gud ikke inn straks? Fremdeles lar han «sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige,» som skrevet står (Matt 5,45). Han gir en nådetid, slik at folk i tide kan vende seg til ham.

     Den verden vi lever i, ble av Jesus en gang sammenlignet med en åker, der den onde hadde sådd sitt ugress. Skulle så Gud rive opp hele åkeren, da ville det gå ut over også den gode innhøstningen. Derfor heter det i lignelsen: «La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min» (Matt 13,30).

     Dermed kan ikke en kristen slå seg til ro og overlate alt til Gud. Det gjelder å ta avstand fra det onde, si nei til det i eget liv, og si fra overfor menneskene i verden om hva som er nedbrytende. Vi skal ikke bruke ytre maktmidler, ingen vold eller terror for å bekjempe det vi vurderer som ondt. En kristen bruker fredelige midler for å kjempe for det gode.

     Apostelen Peter skriver om dette: «Vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse. For den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale. Han skal gå av veien for ondt og gjøre godt. Han skal søke fred og jage etter den» (1. Pet 3,8–11).

     Det fins umoral og uredelighet, urettferdighet og undertrykkelse, fattigdom og ødeleggende forhold. En kristen kan ikke slå seg til ro med at det onde får finnes og bre seg videre ut. I ord og handling bør en ta avstand fra det onde. For Gud selv tar avstand fra ondskapen, og vi skal søke å hindre ulykker og tragedier.

     Vi kan ikke påstå at alt det onde som skjer, er godkjent av Gud. Gud ønsker ikke at det onde finnes, og han sier ikke ja til det. Han avskyr det onde, og kristne skal ikke bare se ned på det onde, men prøve å gjøre noe med det. Selv om synd finnes, kan vi ikke bare slå oss til ro at den får utbre seg. Vi lærer av Jesus, som sa at det onde er ondt, og han kunne ta skarpt avstand fra det onde som mennesker gjorde. Vi opplever naturkatastrofer, kriminelle handlinger og fæle sykdommer. Alt slikt kaller på innsats for å demme opp, hindre og helbrede. Gud har ikke plass for slikt i sitt kommende rike.

     Likevel kommer vi ikke utenom spørsmålet om hvorfor Gud tillot det onde overhodet. Hvorfor satte han egentlig menneskene på valg? Og hvorfor rammet konsekvensene oss alle? Leker Gud med skaperverket sitt?

     Nei, han ser til det med dypt alvor. Det er her korset kommer inn i bildet. Han ba sin egen Sønn gjøre noe med det onde. Jesus var villig til å bli født av et menneske i skrøpelige forhold. I over tretti år delte han kår med oss. Jesus, som selv er Gud, er en del av den treenige guddommen. Han led på et kors og sonte med det for alle menneskenes synder. Etter å ha smakt på både nederlag, fortvilelse og en pinefull død, sto han opp igjen fra graven for å leve et nytt liv som var frigjort fra det ondes krefter. Så fór Jesus opp til himmelen der han nå styrer verden fra setet ved Guds høyre hånd.

     Dermed kan vi si at Gud på sin egen måte har gjort en avgjørende innsats for å knekke makten til det onde. Det kostet virkelig mye for Gud å finne en slik løsning. Hvem kan ofre noe mer enn sin egen Sønn? Om noen synes dette er en merkelig måte å løse det ondes problem på, må de bare mene det. Men Gud valgte denne løsningen. Den viser hans kjærlighet til menneskene, og den viser at han selv har stått i nærkamp mot det onde. Ingen som lider ondt, kan heretter si at Gud ikke forstår dem.

     Selv om Bibelen forteller hvordan det onde ble til – ved et syndefall eller et opprør mot Gud, sier den ikke noe om hvorfor Gud lot det hende. Men han påstår selv at han kan alt, han er klokere enn andre. Det ser vi av det skaperverket som umulig kan ha gjort seg selv. Det forteller om en visdom som er himmelhøy over vår forstand. Da blir det et spørsmål om tro. Vi tror at Gud er god – på tross at alt det onde og uforståelige. Og vi tror at en kjærlig Gud har gode utveier i et større og lengre perspektiv.

     At et par mennesker – Adam og Eva – syndet og var ulydige mot Gud, fikk konsekvenser for alle mennesker. Men så led ett menneske for synden, og det kan få følger for oss alle, om vi bare tar imot frelsens gave og tror på Guds egen seier over ondskapen.

     I mellomtiden blir vi bedt om å leve med spørsmålene, vise tålmodighet i vanskelighetene og blankpusse håpet om en ny verden som kommer. Bibelens ord sier til den som tar imot Guds seier over ondskapen: «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!» (Rom 12,12).

Ekteskapet er ikke gått av moten. Unge kvinner og menn satser på en fremtid sammen. Familie og venner støtter opp og ønsker dem alt godt. Jeg har et ønske om at de nygifte lykkes med å holde ved like ekteskapet gjennom hele livet.

Som alt annet dyrebart i denne verden må samlivet vedlikeholdes. Når ekteskapet er en stor verdi, blir det naturlig å spørre: Hvordan kan vi ta vare på noe så verdifullt på lang sikt?

Jeg er overbevist om at prinsippene i Bibelen gir oss god veiledning. I denne gjennomgåelsen vil jeg legge frem sju stikkord basert på et bibelavsnitt, fra 1. Peters brev, kapittel 3, vers 1 til 10. Disse prinsippene er som vitaminer for ekteskapet, en hjelp til at vi får det bedre med hverandre.

1. Det første stikkordet er TRO og HÅP. I vers 5 i 1. Pet 3 skriver Peter om idealkvinnene i gamle dager: «For slik smykket de hellige kvinnene seg i tidligere tider, de som satte sitt håp til Gud.» Han tenker på de jødiske stammødrene Sara, Rebekka, Rakel og Lea. Mennene deres het Abraham, Isak og Jakob. De var ikke fullkomne, tvert imot sviktet de på mange plan som ektefeller og foreldre. Men de hadde det til felles at de trodde på Herren og satte sitt håp til ham. De smykket seg med tro og håp til Gud, som det står.

Først når vi innvier ekteskapet og hjemmet til Gud, får han muligheter til å bruke oss til sin ære. I Bibelen finner vi et artig bilde: «Tredobbel tråd kan ikke så lett slites av,» sa den vise kong Salomo (Fork 4,12). Når mannen, kvinnen og Gud danner en trefoldig flettet snor, kan ekteskapet ikke så lett slites i stykker. Styrk ekteskapet ved tro og håp.

2. Andre stikkord for et godt ekteskap er LOJALITET. Står det noe i Bibelen om det? Selve ordet lojalitet er ikke brukt, men saken er omtalt med mange ord og bilder. For eksempel skriver Peter: «Likeså skal dere koner underordne dere under deres egne menn.» I en tid med idealer om likestilling og likeverd, lyder disse ordene svært lite korrekte. Kan man underordne seg uten å bryte med prinsippet om likestilling? Og må ikke kvinne og mann bli mest mulig like hverandre? Er ikke forskjellen mellom mann og kvinne bare noe som kulturene har lært oss?

Nei, Gud skapte oss til mann og kvinne. Når han taler om underordning, handler det om frivillig lojalitet og hjelpsomhet. Det dreier seg ikke om roller, stillinger og autoritær myndighet, det handler om en myk innstilling og velvillige holdninger. Paulus snakker om at alle skal underordne seg under hverandre, i respekt og ærefrykt for Kristus (Ef 5,21). Forholdet mellom mann og kone i ekteskapet henger sammen med forholdet til Kristus som forbilde og Herre. Jesus var ikke redd for å stå frem som en tjener som ofret seg. Det vil styrke og fornye ekteskapet om vi fornyer dette sinnelaget: Jeg vil ikke kreve, men gi. Jeg vil ikke herske, men gjøre tjeneste. Ingenting får lov å komme mellom meg og ektefellen min. Vi vil være lojale mot hverandre.

3. Tredje stikkord for å fornye ekteskapet er TILFREDSHET. Peter skriver om de kristne kvinnene at «deres pryd skal ikke være den utvortes – hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær» (v. 3). Dette innebærer ikke en kritikk mot å pynte seg eller se ordentlig ut. Men Peter vil si at den ytre fremtredenen betyr lite.

Mange ødelegger freden og tryggheten både for seg selv og ektefellen ved at de aldri er tilfredse, verken med hva de er eller har. De tror at lykken ligger i å skaffe seg ting, i prangende pynt og eventyrlige opplevelser. Et ektepar kan med fordel øve seg i å nyte gledene i alt som er gratis. Vi kan lære å klare oss godt, være tilfredse, om vi bare har Gud og hverandre.

«Tredobbel tråd kan ikke så lett slites av.» Paulus hadde lært seg å glede seg over det han hadde, og ikke stadig være opptatt av det han ikke hadde. «Jeg er vel tilfreds,» sa han. Jeg holder ikke frem et fattigdomsideal, men slår på den samme tonen som i den kjente visa: «Så lær deg å elske de nære ting.» Forny ekteskapet ved tilfredshet.

4. Fjerde stikkord som et vitamin for ekteskapet er TILGIVELSE. Peter skriver om å være barmhjertige og ydmyke «så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse» (v. 9). Jordskjelv, vulkanutbrudd og oversvømmelser skaper store ødeleggelser i naturen. Men angrep fra rust, ugras, sykdom og mye annet ødelegger mer i det stille.

På tilsvarende måte er det i forholdet mellom mennesker. Krig og vold er forferdelig. Men i det stille gjør innstillinger som bitterhet, uforsonlighet og boikott en masse skader i ekteskapene og hjemmene. Av og til trenger mannen spesielt å lære seg å tilgi og glemme. Andre ganger er det kona som ikke vil slutte å bruke onde hendelser til å stikke sin mann med. «Kjærligheten gjemmer ikke på det onde,» står det i Bibelen (1. Kor 13,5). Forny ekteskapet ved å praktisere tilgivelse flittig.

5. Et femte stikkord for å fornye ekteskapet er KOMMUNIKASJON. I vers 10 i 1. Peter 3 står det: «For den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale.» Her er det spørsmål om å leve et lykkelig liv i hverdagen, gjennom uker, måneder og år. Snakk ikke ondt, prat ikke på en falsk og troløs måte. Salomo sa det slik: «Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt» (Ord 18,21). Ordene våre bærer frukt, enten god og livgivende frukt, eller giftig og ødeleggende frukt.

Tungen vår har makt til både det ene eller det andre. Kunsten å kommunisere på en god måte er noe av det viktigste vi kan ta med oss i alle menneskelige sammenhenger, også overfor ektefellen. Kommunikasjon krever tid, trygghet og innsats. Det går an å sette til side kvalitetstid som har bare én merkelapp: Tid for hverandre, tid for samtale. Det er et fruktbart hjelpemiddel å sette av tid for Gud, en stille tid for ham hver dag. Det er en gave til et barn eller barnebarn å gi dem tid for samtale, kommunikasjon og opplevelser bare dere er sammen om. Og tid for ektefellen din må vi heller ikke forsømme. I forhold til ham eller henne kan det være forfriskende å møtes på et nytt sted, til en ny tid på døgnet, i en ny aktivitet. Det setter fart i kommunikasjonen. Da vil også kjærligheten dere imellom blomstre.

6. Et sjette stikkord for å styrke ekteskapet er derfor ROMANTIKK. Peter skrev: «Så skal også dere ektemenn leve med forstand sammen med deres koner som det svakere kar. Og vis dem ære, for også de er medarvinger til livets nåde.» (v. 7) Ordene her kan like gjerne oversettes med å bo sammen, ta del i, dele med hverandre. Det handler rett og slett om samlivet, at det skal være romantisk. Det romantiske kan ikke trives sammen med uforstand, smakløshet eller krenkelser.

Særlig på grunn av alt som henger sammen med barnefødsler og barnepleie, er kvinnen mer svak enn mannen. Fordi kvinnen har slike fremragende egenskaper til å føre frem en ny generasjon, skal hun æres, settes høyt og helst behandles som en dronning. Da blomstrer romantikken, når kjærligheten berikes av godhet, skjønnhet og sannhet. Mann og kone er medarvinger til livets nåde, er det sagt. Vi er likestilt innfor Gud, da skulle det bare mangle om vi ikke er like ivrige til å gi hverandre ære og komplimenter, ikke bare privat, men også offentlig. Din ektefelle er en dyrebar gave fra Gud. Hold ved like romantikken, gleden og begeistringen i fellesskapet mellom dere.

7. Det sjuende og siste livsområdet Peter er inne på, er BØNN. Peter ber oss leve godt med hverandre «for at bønnene deres ikke skal hindres». (v. 7) La ekteskapet styrkes av felles andakt og bønn, dere to imellom, og ved at dere sammen går på gudstjenester og kristne møter. I Salme 127 står det, og det er nok en gang Salomo som deler av sin visdom: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves» (Sal 127,1).

Da har jeg nevnt sju stikkord for å fornye ekteskapet og gi det ny vitalitet: Håp og tro, lojalitet, tilfredshet, tilgivelse, kommunikasjon, romantikk og bønn.

Hvorfor har jeg ikke nevnt kjærlighet? Fordi alle de sju stikkordene er en praktisk anvendelse av kjærligheten. Håp og tro bærer kjærlighet som frukt. Lojalitet er et moderne ord for nestekjærlighet. Tilfredshet er en frukt av kjærligheten, det samme gjelder tilgivelsen. Kommunikasjon er tegn på at jeg bryr meg om mine kjære. Romantikk og bønn er også former for kjærlighet.

Jeg tror at hvis du fornyer deg i disse og flere idealer, vil du styrke og bygge opp ekteskapet ditt.

Det er utrolig mye underlig i naturens verden. Her om dagen leste jeg om de frøene vi kan finne inne i en vannmelon. Vi kaster dem raskt i søpla. Men de er små mysterier. Ett enkelt vannmelonfrø kan suge opp utrolig mye vann fra jorden. Faktisk kan frøet suge opp så mye vann at det svarer til 200 000 ganger dets egen vekt. Så danner frøet ut fra dette et vakkert kunstverk: et skall, en hvit skorpe, deretter et rødt fruktkjøtt som inneholder svarte frø. Hvert av disse frøene er så i stand til å suge opp 200 000 ganger sin egen vekt i vann. Hvis du kan forklare for meg vannmelonens mysterium, så skal jeg forklare deg mysteriet om Gud.

 Når vi undersøker andre sider ved Guds skaperverk, finner vi en mengde tilsvarende mysterier. Elefanten er mye større enn en liten midd, men ikke tør jeg påstå at elefanten er et større mysterium enn en midd. Et fjell er ikke noe større mysterium enn et lite atom.

 Jeg er redd vi i dag har mistet sansen for mysteriet. Mange er så opphengt i Darwins teorier og de populære utgavene av den, som går ut på at alt bare er blitt til av seg selv. Derfor vil de liksom ikke ta inn over seg naturens store mysterier, for disse miraklene blir jo så helt uforklarlige om vi bare tror på tilfeldigheter. Derfor lar de være å undre seg over mysteriet. For mysteriet kan jo vise til Gud, og fins han, så må de jo ha et eller annet forhold til ham.

 For meg er det lettest å tro at alle naturens mysterier viser til det store mysteriet som heter Gud. Han har ikke ønsket at vi skal være uvitende. Naturen vitner om hans storhet. Og så har han åpenbart seg i sin egen Sønn, Jesus Kristus, som Bibelen forteller om.

 Forfatteren Dostojevskij har skrevet: «Vi taler om Guds verdens skjønnhet og det store mysterium den inneholder. Hvert gresstrå, hvert insekt, hver maur og bie kjenner til hva de skal. Selv om de ikke har noen intelligens, bærer de vitnesbyrd om Guds mysterium.»

 Kan vi tro at vi med våre små hjerner kan avdekke mysteriet om ham som har skapt det enorme verdensaltet? Han som har satt alt i verk, må smile når han hører mennesker si at de en dag vil forstå alt om seg selv, om materien, om livet og døden.

 Hver morgen står sola opp og varmer opp jorden. Hadde den sviktet om så bare ett minutt, ville alt liv på jorden dø. Gud gir regn og fruktbarhet og alle stoffer vi trenger. Men vi tar dette mysteriet som noe selvsagt.

 Det største mysteriet er at Gud kom til jorden i et hjelpeløst lite barn, som måtte mates og skiftes på og lære å snakke som ethvert annet barn. Det største mysteriet er egentlig dette at Gud har besøkt vår verden i sin egen Sønn. La ikke denne verdien bli borte på veien: det store mysteriet.

Den berømte filmskuespilleren Gregory Peck sto en gang i kø i en restaurant sammen med en venn. Det var fullt opp av folk, og nå ventet de på et ledig bord. De som spiste, hadde god tid, det ble lenge å vente, og Gregory Peck og vennen hans sto ikke engang først i køen. Vennen begynte å bli utålmodig og sa: «Hvorfor sier du ikke fra til hovmesteren hvem du er?» Underforstått: Så kunne du komme lenger frem i køen. Da svarte Gregory Peck med stor visdom: «Nei, hvis du må fortelle dem hvem du er, så er du ikke lenger den du er.»
 
Fikk du med deg den? Når en misbruker sin status og berømmelse for å oppnå fordeler fremfor andre, så fortjener en ikke lenger status og berømmelse. Da har en devaluert seg selv.
 
Det handler om alminnelig folkeskikk, men også om integritet og selvstendighet. Andres bilde av meg skal ikke diktere hvordan jeg opptrer som menneske. Et stort menneske er en som kan ha makt uten å misbruke den.
 
Da jeg først leste den lille anekdoten om Gregory Peck, ble jeg mer interessert i ham. Om alle kan det sies både positive og negative ting. Men vi har mye å lære av alle mennesker, både av berømtheter og de mindre kjente. Jeg ble fascinert av noe Gregory Peck sa en gang: «Du bør ha en drøm, du bør ha en visjon, og du må sette deg et mål for deg selv som kanskje skremmer deg, fordi det synes større enn du kan oppnå. Dessuten synes jeg du bør utvikle en slags indre motstand mot avvisning og mot de skuffelsene som helt sikkert kommer i din vei.» Jeg synes Gregory Peck med dette virkeliggjør et gammelt kinesisk ordtak: «Store mennesker har vilje. Små mennesker har bare ønsker.» Med andre ord: Store mennesker setter seg store mål og søker å gjennomføre dem. De stålsetter seg med den tanken at de vil møte motgang og omganger med kalddusj. Og da er det sant som det er sagt: «Noen mennesker oppnår storhet, andre er født store, andre får storhet tilregnet. Resten av oss bare føler at vi er store.» Eller er storhet egentlig en viktig verdi?
 
Sann storhet hører faktisk sammen med ydmykhet. Jeg hørte om en gutt som ikke ofte hadde vært på landsbygda. Han besøkte en fetter som bodde på en gård. For første gang fikk han se nøye på en åker med moden hvete. Han ble betatt av alle stråene og den store mengden gyllent korn som var klart for innhøsting. Han la merke til at noen av stråene sto høyt oppreist i åkeren, mens noen av dem var bøyd ned, ja, de rørte nesten ved bakken. Bygutten sa til fetteren sin: «Jeg vil gjette at de som står ranke og fine, er de beste, ikke sant?» Fetteren smilte, og med en kyndig mine strakte han ut hånden og plukket toppen av en rank og fin stengel, og så brøt han av kornet fra en som var bøyd mot bakken. Han gned begge mellom hendene, og da fikk bygutten se at den høye og ranke var nesten tom for korn, mens den som var bøyd til jorden, ga løfte om en rik innhøsting. Det er viktigere å bære frukt enn å rage høyt opp.
 
Herrens bror Jakob i Bibelen sier: «Hvem er vis og forstandig blant dere? Han må ved god ferd vise sine gjerninger i ydmyk visdom.» (Jak 3,13).

Bestefar prater med barnebarn i bilen:

- Du "Lars Olav", hva har du tenkt å bli når du blir stor?

- Først tenkte jeg å bli prest. Senere har jeg tenkt på å bli detektiv. Men i det siste har jeg tenkt å bli statsminister.

- Hva sier pappa til dette?

- Han sa at hvis du vil bli statsminister, må du lære ... forresten, det har jeg glemt.

- Du har jo fått mobiltelefon. Du kan jo ringe pappa og spørre.

- Hallo? Pappa? Hva var det jeg måtte lære hvis jeg vil bli statsminister?

- Åja, ydmykhet var det. - Ydmykhet, bestefar.

(En sann historie, navnene er forandret)

Hvor mye har foreldre rett til å blande seg opp i livet til et ungt ektepar? Kan en sette grenser overfor dem? Hva innebærer det å hedre far og mor?

Jeg har tenkt på slike spørsmål etter at jeg fikk dette brevet fra en ung kvinne:

"Hei. Når jeg nå er 23 år og gift, og altså er blitt voksen, hva er da mine "plikter" overfor foreldrene mine? Jeg synes det er utrolig vanskelig å forholde meg til dem (en lang historie - det har mer eller mindre vært slik siden jeg var 12), og jeg kjenner jeg bare helst vil stenge dem mest mulig ute. Men så er jeg kristen, og jeg kjenner at det gir meg litt samvittighetsproblemer.

Kjenner at jeg lever vel ikke akkurat på en måte som hedrer mine foreldre når jeg prøver å ha minst mulig med dem å gjøre, og egentlig ikke vil at de skal ha del i mitt liv, så jeg tenker at dette er vel kanskje også en form for å leve i synd?

Men hvor har jeg lov til å sette grensa? ... Mamma har før brukt meg som en slags sjelesørger hvor hun forteller om alt som er vanskelig for henne, og hvor jeg har prøvd å trøste så godt jeg kunne.

Har du noen tanker for hvordan jeg kan få rydda litt opp? Hilsen E."

Spørsmålet har jeg fått fordi jeg har en spalte som heter Oppklaring på nettstedet webpastoren.no. Jeg har foreløpig gitt dette svaret, men er glad for innspill og erfaringer fra leserne av Verdidebatt:

"Hei, E. Takk for et åpenhjertig brev. Saken du tar opp, tror jeg angår mange, men på forskjellige måter. Det er ikke alltid foreldre er så modne som de burde være. De kan ha for liten evne til empati og innlevelse.

Altfor mange barn har måttet bære byrder for foreldrene sine, og har måttet ta på seg større ansvar enn de burde ha. Du er ung, nå er du gift, og da har nok overgangen kommet raskt på foreldrene dine, og spesielt mor.

Jeg legger merke til at du ikke nevner noe om mannen din i dette brevet. Dette er en sak som du bør drøfte med ham. Nå er dere to ett, og ikke noe må få komme mellom dere, heller ikke forholdet til egne foreldre. Dere vil ha utbytte av å finne en felles «strategi» i forholdet til foreldrene.

Kanskje dere kan snakke om hvordan dere kan formidle på en mild og trygg måte at nå er du og mannen din en enhet, dere må få bygge deres eget liv. Dere har full respekt for foreldrene, og dere vil stå sammen med dem videre, men nå må dere alle fire få øve dere i nye roller og finne en sunn balanse mellom nærhet og avstand, mellom å omfavne og slippe favntaket.

Forhåpentlig får dere mange år sammen alle fire, men forventninger og behov kan endre seg gjennom årene. Hva er forventningene og behovene nå? Kan vi finne greie ordninger som passer alle? Det viktige er å bekrefte hverandre med kontakt og gode ord. Det kan skje via telefon og besøk. Finn deres egen rytme i kontakten og juster underveis. Jeg vet ikke om dere bor tett på hverandre. Da kan det bli vanskeligere å finne en balanse mellom nærhet og avstand.

Bibelen ber oss hedre far og mor. Det budet gjelder hele livet. Og den som ikke tar seg av sine egne, gjør noe i strid med Guds vilje (Se 1. Tim 5,8). Samtidig skal mann og kone forlate sin far og mor og holde seg til hverandre. De eldre må innse at barna ikke er barn lenger, og la dem få leve sine egne liv.

Foreldrene dine er antakelig ikke så gamle at de trenger hjelp økonomisk eller med praktiske ting. Poenget er at vi viser interesse og omsorg for hverandre, holder kontakten og gir hverandre håndsrekninger når det trengs.

Kjenner dere en god, eldre rådgiver, tror jeg dere vil ha glede av, du og mannen din, at dere lufter problemet med ham eller henne."