Asbjørn Kvalbein

Alder: 75
  RSS

Om Asbjørn

Asbjørn Kvalbein er pensjonist og arbeider med nettstedet webpastoren.no. Han har fast samarbeidsavtale med Norea Mediemisjon og Misjonssambandet om oppdrag innen forkynnelse, medieprosjekter og bibelundervisning. Han har vært forlagssjef i Lunde Forlag og skrevet en del bøker. I sin tid leder for medieutdanningen på Gimlekollen. Utdannet teolog, mastergrad i kommunikasjon. .

Følgere

Stå fast på Guds ord

Publisert over 7 år siden

Det foregår et ras i samfunnet vårt i synet på ekteskap, samliv og familie. Guds ord gir klare retningslinjer for hvordan kristne mennesker skal tenke. «Dersom dere elsker meg, holder dere fast på mine bud,» sier Jesus i det som er årets tekst for pinsedag.

 Da er det rystende at Kristelig Folkeparti nedsetter et utvalg som enstemmig vil overlate til den enkelte å definere hva ekteskapet er. Et politisk parti er avhengig av tillit, og vinner neppe tillit blant sine velgere med et slikt program.

 Helt avgjørende er at vi i det frivillige kristne arbeidet ikke kommer på glid. Vi kan ikke gjøre viktige samlivsetiske spørsmål til adiafora. Skriften og blant annet den lille katekismen er læregrunnlag for den norske kirken og forplikter organisasjonene innen kirken. Hvem har rett til å oppheve det sjette budet slik Bibelen og en samlet tradisjon har forstått det?

 Jeg skal ha åtte bibeltimer på Fangekasa bibelcamp i Østfold til sommeren. Der kommer jeg ikke til å delta sammen med forkynnere som ikke står på Skriftens grunn. Jeg beklager at arrangementskomiteen har invitert enkelte villedende veiledere, og jeg håper at deltakerne markerer hva de står for, med hva de møter opp på.

Gå til innlegget

Ødeleggende sarkasme

Publisert nesten 8 år siden

Det er sagt av mediefolk at sarkasme eller ironi er en sentral verdi i den generasjonen som er toneangivende nå. Spydighet og foraktelige måter å snakke på er blitt som et morsmål i mange sammenhenger.

Det påstås at hvis du lytter til en gruppe av personer under 40 år som prater uformelt sammen, vil de temmelig sikkert i løpet av 30 sekunder komme med en sarkastisk vittighet eller en overdrivelse som får folk til å rulle med øynene. Vi liker spesielt å være spydige mot autoriteter, enten det er kjendiser eller politiske ledere.

   Sarkasme og uærbødighet er så populært at noen politikere bare syns det er fint å komme på tv-show der de blir raljert med. Det gjelder å være med på leken. Ironi er «in» i den offentlige og private samtalen.

   Kan det være at sarkasme og ironi invaderer også kirke og menighet, forkynnelse og kristen samtale, ja også på blogger og i kristne medier?

   Det er noe med ironien som innebærer tvetydighet. Man kan si noe, og viser det seg at det er stygt eller sårende, kan man dekke seg bak at det bare var en spøk. «Beklager at du ble støtt.» Dermed har man en dobbel utgang fra ethvert utsagn. Vi blir trygge når enhver fremsatt påstand uansett kan tas som en fleip.

   Den unge forfatteren og redaktøren Skye Jethani er opptatt av sarkasmen i tiden og lurer på hvor den egentlig kommer fra. Hvorfor preger den vår generasjon, mens andre generasjoner var preget av en sterk arbeidsetikk eller frie og selvstendige meninger?

   Redaktør Jethani har en teori om at dagens sarkasmetoner stammer fra sinne og frykt. Da dagens unge var barn, brøt foreldrene løftet om å stå sammen i gode og onde dager. På en brutal måte lærte barn og unge at verden er ikke et trygt sted. Hvem som helst kan komme til å trampe på deg. Hjertene er blitt sårbare. Sarkasmen bygger opp en beskyttelsesvegg.

   Sarkasmen er blitt en sosialt akseptert forsvarsmekanisme. Gjennom den kan en lette på trykket av sinne og frykt som mange føler i en farlig verden, der til og med de trygge holdepunktene familie, kirke og styresmakter har sviktet i å holde sine løfter.

   Vi er en generasjon preget av oppløste hjem. Vi er en generasjon preget av kirker som ikke vil stå for den troen de alltid har stått for. Vi er en generasjon som har opplevd politikeres løftebrudd på bred front. Vi er en generasjon som møter grådige bedrifter og konserner som utnytter at du ikke står på krava, og yter rettferdighet bare når maset blir stort. Når ikke noe er hellig, blir alt profant.

   Poenget er ikke at vi skal være gledesdrepere. Men når vi tenker på skjult sinne og frustrasjon i kulturen vår, er det da tjenlig at kristne blir like sarkastiske som alle andre? Kanskje vi ikke skal bli mer kule ved å bli spydige og sarkastiske, men bli forbilder i en trygg, åpen kommunikasjon der ingen er i tvil om hva vi mener?

Gå til innlegget

Neppe kvinnelige engler

Publisert nesten 9 år siden

Jeg fikk en henvendelse i dag, og jeg legger mine tanker om spørsmåle ut til samtale på Verdidebatt. En person skrev anonymt til meg: "Jeg tror at det ikke finnes kvinnelige engler. Er det riktig?"

Mitt svar er at jeg tror at han har rett. For øvrig fins det neppe mannlige engler heller.

Hvordan jeg kan si det? Jeg bygger på Bibelen og hva Jesus sier, andre kan mene noe annet.

Jeg viser til en stridssamtale mellom saddukeerne og Jesus. Dette religiøse partiet trodde ikke at det ville bli noen oppstandelse for de døde, med andre ord ikke noe liv etter dette.

De ville prøve å sette Jesus fast med et tenkt eksempel: «Mester! Moses har foreskrevet oss at dersom en mann dør og etterlater seg kone, men ingen barn, da skal hans bror gifte seg med enken og holde oppe slekten for sin bror. Nå var det sju brødre. Den første tok seg en kone, men døde uten å etterlate seg barn. Den andre tok henne da, men døde uten å etterlate seg barn, den tredje likeså. Ingen av de sju etterlot seg barn. Sist av alle døde også kvinnen. Men i oppstandelsen, når de står opp, hvem skal da ha henne til kone? Alle de sju har jo hatt henne til kone?»

Slik lød det intrikate og til dels spydige spørsmålet, men Mesteren satte dem på plass: «Jesus sa til dem: Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft? For når de står opp fra de døde, verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som englene i himmelen.» (Mark 12,18–25)

Med andre ord: Det blir ikke noe ekteskapelig samliv i den nye tilværelsen Guds barn skal oppleve. I livet her på jorden begrenses vi av døden og en forutbestemt levetid. Skal menneskeheten holdes oppe, må det derfor fødes nye individer. Til dette har vi fått kjønnsforskjeller og forplantning. Men dette er ikke nødvendig i himmelen.

Det betyr ikke at all kjærlighet er slutt i livet etter oppstandelsen. Antakelig blir den bare mer fullkommen.

Flere engler omtales i Bibelen ved navn, og da med mannsnavn, for eksempel Gabriel. Men det betyr neppe at han var mannlig i sitt vesen, til forskjell fra kvinnelig. Vi klarer jo ikke å forestille oss kjønnsnøytrale vesener.

Gå til innlegget

Gud, ondskap og nød

Publisert nesten 9 år siden

I dag leste jeg på Twitter: - Prøver ofte å finne logikken mellom en god, allmektig Gud og Allah, og verdens naturkatastrofer og nød. Jeg finner den aldri. 

    Jeg kan ikke svare for Gud, men jeg kan sitere ham. Og jeg tror vi kan finne svar vi kan leve med.

    En amerikansk forfatter som het William S. Burroughs skrev dette: «Etter et blikk på denne planeten ville en hvilken som helst besøkende fra det ytre verdensrom si: ’La meg få snakke med ledelsen’.» Han mente neppe at en gjest fra verdensrommet ville lovprise Gud for et praktfullt skaperverk. Nei, Burroughs, som selv var kritisk til gudstro og kristendom, ville nok heller anklage Gud for alt det onde i verden.

     At det onde ikke bare fins i verden, men har en stor og utbredt makt, er vanskelig å forstå og godta for alle og enhver. Hvorfor vil en god Gud tillate at det onde får eksistere? Hvorfor gjør han ikke noe med det? Mange vil hevde at Gud ikke fins når det er så mye ondt i verden.

     Til og med barn er opptatt av problemstillingen. En tiåring har skrevet brev til Gud og formulerte det slik: «Kjære Gud, jeg har tvil om deg av og til. Av og til tror jeg sterkt. Som da jeg var fire og jeg skadet armen min, og du helbredet den veldig fort. Men spørsmålet mitt er: Når du kunne gjøre dette, hvorfor stanser du ikke alt det vonde i verden? Som krig. Eller sykdom. Eller sult. Og narkotika. Og det er problemer i andre folks nabolag også. Jeg vil prøve å tro sterkere. Hilsen Ian, ti år.»

     En bruker av webpastoren.no i Norea har skrevet til oss: «En gutt druknet i vår. Han badet alene og kom ikke hjem. En slektning sier at dette var noe som skulle skje, og at det var i Guds plan. Jeg tror også at Gud har en plan med oss, men dette virker så grusomt at man kan vel ikke bare slå seg til ro og si at det skulle skje, og så være ferdig med det? De samme foreldrene har mistet også andre barn. Hva skal man si til sånt?» Denne innsenderen gir et svar selv ved å skrive: «Jeg ser det slik at det er synden som kom inn i verden, som gjør disse tingene. Gud styrer, men vi har en vilje, og da lar Gud på en måte ansvaret ligge på oss.»

     Noen spisser spørsmålet om det ondes eksistens ved å bli litt mer filosofisk. De sier: – Hvis Gud er god, så er han antakelig ikke mektig nok til å takle alt det onde og det urettferdige i verden, siden det stadig blomstrer. Men hvis han har makt nok til å stanse alt det onde, så må han selv være en ond Gud, siden han ikke gjør noe med det, selv når han har evnen til å gjøre det. Hvordan er det egentlig? Er han en ond Gud, eller en Gud som ikke er allmektig?

     La meg først si at vi må nærme oss problemstillingen med den rette ydmykheten. Vi kan ikke vente å kunne forstå alt ved Gud. Bibelen sier: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker» (Jes 55,8–9). Gud tenker større tanker enn vi er i stand til å tenke.

     Paulus skrev noe tilsvarende i sitt brev til menigheten i Roma: «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. For hvem kjente vel Herrens sinn? Eller hvem var hans rådgiver?» (Rom 11,33–34).

     Jeg vil likevel peke på noen linjer å tenke langs. De som skrev Bibelen, var opptatt av det samme problemet som vi tenker på, om hvorfor det onde får ha så stor plass. «Trengsler uten tall omgir meg, mine misgjerninger har grepet meg,» skrev David fortvilet (Sal 40,13). Og profeten Jeremia klaget: «Hvorfor er min smerte evig, og mitt sår ulegelig? Det vil ikke la seg lege» (Jer 15,18). Og apostelen Paulus gjør det også klart at ondskapen rir hele skaperverket som en mare: «For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer» (Rom 8,22).

     Det står likevel fast at Gud skapte ikke en ond verden. Opprinnelig var verden annerledes. Det står i skapelsesberetningen: «Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt» (1. Mos 1,31). Det onde kom inn i verden fordi menneskene var ulydige og selvopptatte. Det er skrevet i Bibelen at Gud er kjærlighet. Hans plan var å skape enkeltmennesker og fellesskap som elsket ham.

     Men her kommer noe merkelig inn i bildet. Skal en kjærlighet være ekte og personlig, kan den ikke være basert på tvang. Den må velges frivillig. Derfor fikk menneskene fri vilje til å ta imot Guds kjærlighet, eller å la være. Det viser Guds store respekt for mennesket at han lot det få velge fritt. Dermed kunne opprøret mot Gud og hans gode vilje, bli noe høyst reelt.

     Den Hellige Skrift, som er en autoritet for meg og hele den sanne kristne kirke, begynner med fortellingen om Guds gode skaperverk, men går snart over til å fortelle om Adam og Eva, som var ulydige mot Gud. De valgte noe som Gud ikke ville de skulle velge. Dermed brakte de opprøret og det onde inn i verden. Gud er ikke ond. Han har heller ikke skapt det onde. Det er vi mennesker som har brakt det onde inn i våre liv og i fellesskapene vi er en del av. For vi valgte en annen vei enn Guds vei. Det er som når et eple henger på et tre. Det er godt. Men faller det av og råtner etter en tid, er det ikke treets skyld. De onde og ødeleggende kreftene overtar.

     Det skjedde et syndefall. En arvesynd kom inn i verden. Derfor er verden nå unormal. Mye er ikke som det skulle være. Det er oppstått en konflikt og et skille mellom Gud og mennesker. Naturen er ikke alltid vennlig mot menneskene. Også dyrene kan gjøre ondt mot oss. I tillegg er det konflikter mellom folkegrupper og mellom enkeltpersoner. Slike problemer fantes ikke før syndefallet. Skal vi prøve å løse verdens problemer, må vi ha en realistisk forestilling om ondskapen. Den er til stede, og den er utbredd. Verden er ikke slik den var planlagt.

     Det onde er altså blitt noe normalt. Men elendigheten vil ikke vare bestandig. En dag skal det onde fjernes og bli ødelagt. Dette er en grunnleggende side ved det håpet som en kristen har. Gud har lovet at verden skal gjenskapes. I den nye verden skal det ikke være gråt eller tårer, fordi alt blir nytt. (Se Åpenbaringsboken 21,4–5). Det tapte paradis skal bli et nytt paradis. Da skal det onde forsvinne, og det skal skje for alltid.

     Gud skal en gang dømme verden. Paulus skriver: «For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det han gjorde, enten godt eller ondt» (2. Kor 5,10). Da skal han skille mellom godt og ondt. Sykdom, synd og ondskap skal ødelegges på det stedet som er gjort i stand for djevelen og alt han har stelt i verk. I Johannes åpenbaring skildres det som en ferdig handling, og det brukes sterke bilder: «Den store drage ble kastet ned, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden» (Åp 12,9). Slike ord viser hvem som egentlig har makten, og han skal vise den i den siste dommen.

     Men da skal også godheten seire og vinne over alt. «Som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham» (1. Kor 2,9).

     Hvorfor griper Gud ikke inn straks? Fremdeles lar han «sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige,» som skrevet står (Matt 5,45). Han gir en nådetid, slik at folk i tide kan vende seg til ham.

     Den verden vi lever i, ble av Jesus en gang sammenlignet med en åker, der den onde hadde sådd sitt ugress. Skulle så Gud rive opp hele åkeren, da ville det gå ut over også den gode innhøstningen. Derfor heter det i lignelsen: «La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min» (Matt 13,30).

     Dermed kan ikke en kristen slå seg til ro og overlate alt til Gud. Det gjelder å ta avstand fra det onde, si nei til det i eget liv, og si fra overfor menneskene i verden om hva som er nedbrytende. Vi skal ikke bruke ytre maktmidler, ingen vold eller terror for å bekjempe det vi vurderer som ondt. En kristen bruker fredelige midler for å kjempe for det gode.

     Apostelen Peter skriver om dette: «Vær medlidende, kjærlige mot brødrene, barmhjertige og ydmyke, så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse. For den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale. Han skal gå av veien for ondt og gjøre godt. Han skal søke fred og jage etter den» (1. Pet 3,8–11).

     Det fins umoral og uredelighet, urettferdighet og undertrykkelse, fattigdom og ødeleggende forhold. En kristen kan ikke slå seg til ro med at det onde får finnes og bre seg videre ut. I ord og handling bør en ta avstand fra det onde. For Gud selv tar avstand fra ondskapen, og vi skal søke å hindre ulykker og tragedier.

     Vi kan ikke påstå at alt det onde som skjer, er godkjent av Gud. Gud ønsker ikke at det onde finnes, og han sier ikke ja til det. Han avskyr det onde, og kristne skal ikke bare se ned på det onde, men prøve å gjøre noe med det. Selv om synd finnes, kan vi ikke bare slå oss til ro at den får utbre seg. Vi lærer av Jesus, som sa at det onde er ondt, og han kunne ta skarpt avstand fra det onde som mennesker gjorde. Vi opplever naturkatastrofer, kriminelle handlinger og fæle sykdommer. Alt slikt kaller på innsats for å demme opp, hindre og helbrede. Gud har ikke plass for slikt i sitt kommende rike.

     Likevel kommer vi ikke utenom spørsmålet om hvorfor Gud tillot det onde overhodet. Hvorfor satte han egentlig menneskene på valg? Og hvorfor rammet konsekvensene oss alle? Leker Gud med skaperverket sitt?

     Nei, han ser til det med dypt alvor. Det er her korset kommer inn i bildet. Han ba sin egen Sønn gjøre noe med det onde. Jesus var villig til å bli født av et menneske i skrøpelige forhold. I over tretti år delte han kår med oss. Jesus, som selv er Gud, er en del av den treenige guddommen. Han led på et kors og sonte med det for alle menneskenes synder. Etter å ha smakt på både nederlag, fortvilelse og en pinefull død, sto han opp igjen fra graven for å leve et nytt liv som var frigjort fra det ondes krefter. Så fór Jesus opp til himmelen der han nå styrer verden fra setet ved Guds høyre hånd.

     Dermed kan vi si at Gud på sin egen måte har gjort en avgjørende innsats for å knekke makten til det onde. Det kostet virkelig mye for Gud å finne en slik løsning. Hvem kan ofre noe mer enn sin egen Sønn? Om noen synes dette er en merkelig måte å løse det ondes problem på, må de bare mene det. Men Gud valgte denne løsningen. Den viser hans kjærlighet til menneskene, og den viser at han selv har stått i nærkamp mot det onde. Ingen som lider ondt, kan heretter si at Gud ikke forstår dem.

     Selv om Bibelen forteller hvordan det onde ble til – ved et syndefall eller et opprør mot Gud, sier den ikke noe om hvorfor Gud lot det hende. Men han påstår selv at han kan alt, han er klokere enn andre. Det ser vi av det skaperverket som umulig kan ha gjort seg selv. Det forteller om en visdom som er himmelhøy over vår forstand. Da blir det et spørsmål om tro. Vi tror at Gud er god – på tross at alt det onde og uforståelige. Og vi tror at en kjærlig Gud har gode utveier i et større og lengre perspektiv.

     At et par mennesker – Adam og Eva – syndet og var ulydige mot Gud, fikk konsekvenser for alle mennesker. Men så led ett menneske for synden, og det kan få følger for oss alle, om vi bare tar imot frelsens gave og tror på Guds egen seier over ondskapen.

     I mellomtiden blir vi bedt om å leve med spørsmålene, vise tålmodighet i vanskelighetene og blankpusse håpet om en ny verden som kommer. Bibelens ord sier til den som tar imot Guds seier over ondskapen: «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!» (Rom 12,12).

Gå til innlegget

Styrk ekteskapet

Publisert nesten 9 år siden

Ekteskapet er ikke gått av moten. Unge kvinner og menn satser på en fremtid sammen. Familie og venner støtter opp og ønsker dem alt godt. Jeg har et ønske om at de nygifte lykkes med å holde ved like ekteskapet gjennom hele livet.

Som alt annet dyrebart i denne verden må samlivet vedlikeholdes. Når ekteskapet er en stor verdi, blir det naturlig å spørre: Hvordan kan vi ta vare på noe så verdifullt på lang sikt?

Jeg er overbevist om at prinsippene i Bibelen gir oss god veiledning. I denne gjennomgåelsen vil jeg legge frem sju stikkord basert på et bibelavsnitt, fra 1. Peters brev, kapittel 3, vers 1 til 10. Disse prinsippene er som vitaminer for ekteskapet, en hjelp til at vi får det bedre med hverandre.

1. Det første stikkordet er TRO og HÅP. I vers 5 i 1. Pet 3 skriver Peter om idealkvinnene i gamle dager: «For slik smykket de hellige kvinnene seg i tidligere tider, de som satte sitt håp til Gud.» Han tenker på de jødiske stammødrene Sara, Rebekka, Rakel og Lea. Mennene deres het Abraham, Isak og Jakob. De var ikke fullkomne, tvert imot sviktet de på mange plan som ektefeller og foreldre. Men de hadde det til felles at de trodde på Herren og satte sitt håp til ham. De smykket seg med tro og håp til Gud, som det står.

Først når vi innvier ekteskapet og hjemmet til Gud, får han muligheter til å bruke oss til sin ære. I Bibelen finner vi et artig bilde: «Tredobbel tråd kan ikke så lett slites av,» sa den vise kong Salomo (Fork 4,12). Når mannen, kvinnen og Gud danner en trefoldig flettet snor, kan ekteskapet ikke så lett slites i stykker. Styrk ekteskapet ved tro og håp.

2. Andre stikkord for et godt ekteskap er LOJALITET. Står det noe i Bibelen om det? Selve ordet lojalitet er ikke brukt, men saken er omtalt med mange ord og bilder. For eksempel skriver Peter: «Likeså skal dere koner underordne dere under deres egne menn.» I en tid med idealer om likestilling og likeverd, lyder disse ordene svært lite korrekte. Kan man underordne seg uten å bryte med prinsippet om likestilling? Og må ikke kvinne og mann bli mest mulig like hverandre? Er ikke forskjellen mellom mann og kvinne bare noe som kulturene har lært oss?

Nei, Gud skapte oss til mann og kvinne. Når han taler om underordning, handler det om frivillig lojalitet og hjelpsomhet. Det dreier seg ikke om roller, stillinger og autoritær myndighet, det handler om en myk innstilling og velvillige holdninger. Paulus snakker om at alle skal underordne seg under hverandre, i respekt og ærefrykt for Kristus (Ef 5,21). Forholdet mellom mann og kone i ekteskapet henger sammen med forholdet til Kristus som forbilde og Herre. Jesus var ikke redd for å stå frem som en tjener som ofret seg. Det vil styrke og fornye ekteskapet om vi fornyer dette sinnelaget: Jeg vil ikke kreve, men gi. Jeg vil ikke herske, men gjøre tjeneste. Ingenting får lov å komme mellom meg og ektefellen min. Vi vil være lojale mot hverandre.

3. Tredje stikkord for å fornye ekteskapet er TILFREDSHET. Peter skriver om de kristne kvinnene at «deres pryd skal ikke være den utvortes – hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær» (v. 3). Dette innebærer ikke en kritikk mot å pynte seg eller se ordentlig ut. Men Peter vil si at den ytre fremtredenen betyr lite.

Mange ødelegger freden og tryggheten både for seg selv og ektefellen ved at de aldri er tilfredse, verken med hva de er eller har. De tror at lykken ligger i å skaffe seg ting, i prangende pynt og eventyrlige opplevelser. Et ektepar kan med fordel øve seg i å nyte gledene i alt som er gratis. Vi kan lære å klare oss godt, være tilfredse, om vi bare har Gud og hverandre.

«Tredobbel tråd kan ikke så lett slites av.» Paulus hadde lært seg å glede seg over det han hadde, og ikke stadig være opptatt av det han ikke hadde. «Jeg er vel tilfreds,» sa han. Jeg holder ikke frem et fattigdomsideal, men slår på den samme tonen som i den kjente visa: «Så lær deg å elske de nære ting.» Forny ekteskapet ved tilfredshet.

4. Fjerde stikkord som et vitamin for ekteskapet er TILGIVELSE. Peter skriver om å være barmhjertige og ydmyke «så dere ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord, men heller velsigner. For dere er selv kalt til å arve velsignelse» (v. 9). Jordskjelv, vulkanutbrudd og oversvømmelser skaper store ødeleggelser i naturen. Men angrep fra rust, ugras, sykdom og mye annet ødelegger mer i det stille.

På tilsvarende måte er det i forholdet mellom mennesker. Krig og vold er forferdelig. Men i det stille gjør innstillinger som bitterhet, uforsonlighet og boikott en masse skader i ekteskapene og hjemmene. Av og til trenger mannen spesielt å lære seg å tilgi og glemme. Andre ganger er det kona som ikke vil slutte å bruke onde hendelser til å stikke sin mann med. «Kjærligheten gjemmer ikke på det onde,» står det i Bibelen (1. Kor 13,5). Forny ekteskapet ved å praktisere tilgivelse flittig.

5. Et femte stikkord for å fornye ekteskapet er KOMMUNIKASJON. I vers 10 i 1. Peter 3 står det: «For den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale.» Her er det spørsmål om å leve et lykkelig liv i hverdagen, gjennom uker, måneder og år. Snakk ikke ondt, prat ikke på en falsk og troløs måte. Salomo sa det slik: «Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt» (Ord 18,21). Ordene våre bærer frukt, enten god og livgivende frukt, eller giftig og ødeleggende frukt.

Tungen vår har makt til både det ene eller det andre. Kunsten å kommunisere på en god måte er noe av det viktigste vi kan ta med oss i alle menneskelige sammenhenger, også overfor ektefellen. Kommunikasjon krever tid, trygghet og innsats. Det går an å sette til side kvalitetstid som har bare én merkelapp: Tid for hverandre, tid for samtale. Det er et fruktbart hjelpemiddel å sette av tid for Gud, en stille tid for ham hver dag. Det er en gave til et barn eller barnebarn å gi dem tid for samtale, kommunikasjon og opplevelser bare dere er sammen om. Og tid for ektefellen din må vi heller ikke forsømme. I forhold til ham eller henne kan det være forfriskende å møtes på et nytt sted, til en ny tid på døgnet, i en ny aktivitet. Det setter fart i kommunikasjonen. Da vil også kjærligheten dere imellom blomstre.

6. Et sjette stikkord for å styrke ekteskapet er derfor ROMANTIKK. Peter skrev: «Så skal også dere ektemenn leve med forstand sammen med deres koner som det svakere kar. Og vis dem ære, for også de er medarvinger til livets nåde.» (v. 7) Ordene her kan like gjerne oversettes med å bo sammen, ta del i, dele med hverandre. Det handler rett og slett om samlivet, at det skal være romantisk. Det romantiske kan ikke trives sammen med uforstand, smakløshet eller krenkelser.

Særlig på grunn av alt som henger sammen med barnefødsler og barnepleie, er kvinnen mer svak enn mannen. Fordi kvinnen har slike fremragende egenskaper til å føre frem en ny generasjon, skal hun æres, settes høyt og helst behandles som en dronning. Da blomstrer romantikken, når kjærligheten berikes av godhet, skjønnhet og sannhet. Mann og kone er medarvinger til livets nåde, er det sagt. Vi er likestilt innfor Gud, da skulle det bare mangle om vi ikke er like ivrige til å gi hverandre ære og komplimenter, ikke bare privat, men også offentlig. Din ektefelle er en dyrebar gave fra Gud. Hold ved like romantikken, gleden og begeistringen i fellesskapet mellom dere.

7. Det sjuende og siste livsområdet Peter er inne på, er BØNN. Peter ber oss leve godt med hverandre «for at bønnene deres ikke skal hindres». (v. 7) La ekteskapet styrkes av felles andakt og bønn, dere to imellom, og ved at dere sammen går på gudstjenester og kristne møter. I Salme 127 står det, og det er nok en gang Salomo som deler av sin visdom: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves» (Sal 127,1).

Da har jeg nevnt sju stikkord for å fornye ekteskapet og gi det ny vitalitet: Håp og tro, lojalitet, tilfredshet, tilgivelse, kommunikasjon, romantikk og bønn.

Hvorfor har jeg ikke nevnt kjærlighet? Fordi alle de sju stikkordene er en praktisk anvendelse av kjærligheten. Håp og tro bærer kjærlighet som frukt. Lojalitet er et moderne ord for nestekjærlighet. Tilfredshet er en frukt av kjærligheten, det samme gjelder tilgivelsen. Kommunikasjon er tegn på at jeg bryr meg om mine kjære. Romantikk og bønn er også former for kjærlighet.

Jeg tror at hvis du fornyer deg i disse og flere idealer, vil du styrke og bygge opp ekteskapet ditt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere