Åshild Mathisen

Alder: 45
  RSS

Om Åshild

Følgere

Terrortrussel mot Norge

Publisert over 6 år siden

Hetebølge. Terrortrussel. Plutselig er
Oslo kulissen i en amerikansk ­kata­-
­strofefilm. Men kafé blir det likevel.

Det skulle bli en helt vanlig dag. En sommerdag på jobb, der den største trusselen er tiltagende nyhetstørke. En dag der tabloidene smører solbrune kropper og Norgeskart med sol, sol, sol ut over forsidene. Denne varmen som er så deilig, så voldsom, så illevarslende.

Så forandrer alt seg. Vi er et mål. For noen vi ikke vet hvem er. Av grunner vi ikke kjenner.

Oslo er så uskyldig, så provinsielt, det er helt uvirkelig at vi skal kunne gå fra å være vakker sommerby til å bli rammet terrorby. Hva gjør vi? Avlyse flyturen? Droppe togturen? Krype under senga?

Sommerglade nordmenn bryr seg ikke så mye om terrortrusselen, ifølge Atle Dyregrov i dagens avis. Det stemmer nok når man ligger og dupper i ei snekke et eller annet sted i en blikkstille blå horisont. I Oslo er det tettere på.

«Hetebølge. Terrortrussel. Plutselig ligner Oslo på New York i en amerikansk film fra midten av 2000-tallet», tekster min venninne meg. Vi hadde avtalt å møtes etter jobb i Oslo sentrum, men med ett var jeg ikke sikker. Går det an å slenge seg ned ved et kafébord til lettsindig prat om ferien når væpnede politifolk minner oss om en overhengende og helt uforutsigbar trussel?

Før eller siden vil hverdagen vende tilbake til det normale. Dyregrov tror 22. juli 2011 for noen begynner å bli lenge siden. Det er blitt lett å tenke som før: Terror skjer ikke her i Norge.

Men vi må belage oss på at dette er en del av vår hverdag. Klimatrusselen og terrortrusselen vil henge over oss. Det er en del av moderniteten. At vi i Vesten har høyere levestandard og større individuell frihet enn noen før oss. Men også at vi lever under større, mer spektakulære og voldsomme trusler enn folk før oss. Vi har vunnet i historiens og verdens lotteri. Men med gevinsten kommer en trussel om ødeleggelse.

Enn så lenge blir det utekafé. Under parasollen skal vi nyte norsk sommer og snakke om været som ikke ble som vi trodde. Om en julidag som ikke ble som vi trodde.

Gå til innlegget

Støre - blitt sånn, ikke født sånn

Publisert over 6 år siden

Du har ikke noe valg når det kommer til Jonas Gahr Støre. Det er nemlig han som har valgt deg.

Om du er kristen, muslim, ateist, besteborgerlig eller arbeider: Kjenner du suget? Suget av det store norske narrativet? Det som fortelles av Arbeiderpartiets kommende leder?

Støres epos. Støre føler seg fram når han snakker, han forsøker å fange tidsånden og gripe hvem du og jeg er og snakke til oss. Han forsøker å fange den helt unike norske erfaringen, slik den oppfattes akkurat nå. 

Hvis du synes det er er vanskelig å lese Jonas Gahr Støre, så er det nemlig fordi han er forfatteren. Og det er du som er karakteren. Støre er nemlig en mann som er i stand til å forme sin historie slik at den skal kunne bli noe allmenngyldig for alle nordmenn. 

Derfor kan han fortelle om sin overklassebakgrunn med samme fortellersjanger som en muslim som forteller om sin historie i Norge. Til Dagbladet forteller han om sin vei fra vestkanten som om det var en «from rags to riches» historie fra USA. Han kaller seg faktisk politikkens «selfmade man». Hør bare: «Når Ap kan velge meg som ny leder, da sier det noe om hva som er mulig. Og jeg synes det er en flott historie. Det betyr jo brudd med en tilvant tenkning at du må være sånn eller sånn for å stemme Ap eller være Ap-politiker. Jeg er ikke født slik, jeg er blitt slik, og jeg har valgt det. Og den måten jeg er blitt tatt imot på i Ap er slik jeg vil at dette partiet skal ta imot alle mennesker som vil være med».

Støre klarer å bake sin overklassebakgrunn inn i et narrativ som bringer assosiasjoner til minoriteter og undertrykkedes kamp for å anerkjennes av og lykkes i storsamfunnet. 

Omvendt klassereise. Er man kynisk kan man mistenke ham for å være en politisk kameleon som smir retorikken slik at hverken kristenfolk eller kapitalister kan avfeie ham. En forklaring fra Ap-hold er derimot at hans annerledeshet er ekte og at hans takhøyde for mangfold er likeså. Hans studieår i Frankrike har gitt ham kontinental tilnærming til samfunnet og en forståelse for at verden er større enn Norge. 

Likevel: Når avisen Dagen snakker med valgforsker Frank Aarebrot og høyrepolitikere for å knuse Støres håp om å hente inn kristne velgere fra borgerlige partier, forteller det at Støre sees på som en reell utfordrer også til den kristne høyresiden. På Dagens spørsmål om hvor tydelig han vil være i offentligheten om troen, er svaret hans: «Hvordan jeg tror og tviler former meg som menneske og derfor som politiker.» Svaret kommuniserer bånd til en gruppe uten at han trenger å ansvarliggjøres i den praktiske politikken. Dagens Næringsliv på sin side, ser den moderne pragmatikeren med privilegert familiebakgrunn som er tvillingsjelen til Stoltenberg. I alle nisjer er det en fasett av Støre som kan skape gjenkjennelse.

Anerkjenne til døde. Dagbladet vinner han glatt over når avisen oppsummerer om Støres lederposisjon at «I starten ble hans vestkantbakgrunn og arv på bok brukt mot ham. I går var klassereisen til Youngstorget over». 

Klassereisen, ja. Støre sier at «I dag ser jeg at behovet for min fortelling opphører». Han setter et punktum for forsvaret for sin omvendte klassereise. Det som nå vil skje, er nok heller at han kommer til å begynne å fortelle din og min klassereise.

For Støres styrke er at han, i stedet for å fremmedgjøre eller markere avstand til grupper i samfunnet, kommer til å anerkjenne deres motiver, begrunnelser og argumenter. Slik inviterer han dem inn i det norske epos, uten at det nødvendigvis får noen praktiske følger for politikken. Han kommer rett og slett til å anerkjenne oss i hjel.

Retorisk mester. Et eksempel er reservasjonsstriden, som det antydes fra Ap-hold ville vært annerledes om Støre hadde utformet partilinjen i saken. Selv om han ikke ville stått noe annet sted realpolitisk, ville han kanskje kommet motstanderne i større grad i møte på gyldigheten av deres argumenter. 

Så er spørsmålet om Støres retorikk kan dryppe nedover i partiet. Å snakke som Jens Stoltenberg er ikke vanskelig, det ser vi også at mange i partiet gjør. Å gjenta sosialøkonomens korthugde, klassisk sosialdemokratiske retorikk er enkelt. Å snakke som den intellektuelle og komplekse Støre er ikke gitt for enhver lokal ordfører. 

Støre-effekten. Hvordan er det mulig å forene de historiske fløyene i Ap og bli den unisont samlende kandidaten? Det selvsagte er at Støre er suveren og uten noen reelle utfordrere. Så representerer han også vårt stadig mer komplekse samfunn der motkulturene står stadig svakere. Han inkorporerer alt i seg. Han er den troende som samtidig er glad religion er vasket ut av politikken. Han er vestkantgutten som vil styrke båndene til fagbevegelsen.

At ingen fløyer har slåss Støre inn og dermed eier ham, gjør at han står friere i politikkutformingen. Men man kan selvsagt også spørre hva som skjer når han en dag møter motstand. Når ingen fløy har slåss mot ham, har heller ingen fløy slåss for ham. Vil de likevel slutte rekkene bak sin leder når stormkastene kommer? 

Den samlende dialogmesteren er allerede blitt grundig karikert. Men dersom han klarer å få folket og partiet med på sin store fortelling om Norge og Ap, kan det faktisk hende han ikke bare fanger tidsånden. Han kan til og med være med på å skape den. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24. MAI 2014

Gå til innlegget

En moderne familie

Publisert over 6 år siden

Hvordan fornyer KrF seg uten kritikk fra konservativt hold? De dyrker sine liberale fiender.

KrF har skapt familiefeide på Stortinget. Mange har kritisert partiets ønske om å få formuleringer om familien som samfunnets grunnenhet inn i Grunnloven. 

Valgfrihet. Men folk flest vet neppe at det var subsidiaritetsprinsippet, i denne sammenhengen forstått som forholdet mellom familien og staten, som var partiets ærend. Det er et sentralt ideologisk prinsipp for KrF å sikre familiens selvbestemmelse og valgfrihet og beskytte den mot inngripen fra høyere instanser i samfunnet.

I gårsdagens Klassekampen står presten Grete Hauge fram med sin frykt for at KrFs definisjon av familien som grunnleggende enhet, ekskluderer mange. 

To fedre. Lite visste den liberale presten på Grünerløkka at partiet allerede har adoptert samtidens definisjon av familien. «Familier der man har to fedre og to mødre er en del av den familiemosaikken vi ser i 2014», sier KrFU-leder Emil Andre Erstad til Vårt Land. 

Og han er i godt kompaniskap med det som mange trodde skulle være KrFs konservative stemme fra Vest-Agder, Hans Fredrik Grøvan. Han regner også homofile og lesbiske foreldre i familiedefinisjonen – alle familieformer vi kjenner i dag er inkludert. 

Solide KrF-ere med konservative røtter er i ferd med å trekke partiet lengre i liberal retning enn noen liberal fløy tidligere har fått gjennomslag for. Olaug Bollestad ber partiet tenke nytt om abort og Grøvan omfavner et moderne familiebegrep. 

Nytt terreng. KrF har altså åpenbart beveget seg, men uten å fortelle det til omgivelsene. Så kan man spørre hvorvidt partiet har lykkes når ikke presten på Grünerløkka vet at det KrF nå slåss for, ikke er et normativt og heterofilt samlivsbegrep. Det er altså familiebegrepet i motsetning til og som beskyttelse fra staten – altså en mye bredere tilnærming. 

KrF ser ut til å ta fornyelsen i praktisk politikk før de tar den i ideologisk snekring og debatt. I så fall slåss både liberale prester på Løkka og feminister på venstresiden mot vindmøller. Når Klassekampen vurderer nyhetsverdien i at en liberal prest er bekymret for de homofile er større enn at en konservativ KrF-er omfavner homofile og lesbiske, er det flere som holder et gammelt kart foran seg.

Men kanskje ønsker KrF at de skal fortsette med det. Gode fiender er dyre når man under radaren er i ferd med å bli som alle andre.

Gå til innlegget

Stram regi

Publisert over 6 år siden

Knut Arild Hareide er den som trekker betydningen av KrFs homonettverk lengst.

I går kunne Vårt Land fortelle om et nytt homonettverk i KrF. At det finnes flere homofile og lesbiske i partiet, er ingen hemmelighet. At de har fått sitt eget møtested er heller ingen stor overraskelse.

Nettverket møtes tydeligvis med lave skuldre i partiet. Grunnen til det er at de ikke framstår som noen politisk pressgruppe, og at det er ulike syn på ekteskapsloven internt i nettverket.

Den konservative KrF-eren Karl Johan Halleråker beroliger i dagens avis den konservative ­delen av partiet med at dette ikke betyr at partiet er på glid i sin motstand mot ekteskapsloven – og at nettverket ikke er initiert av partiet. Halleråker er klok nok til å møte nettverket til dialog, en avvisning ville bare økt nettverkets moralske status.

Det private er politisk. Det kan likevel ligge krutt i saken. Det ligger i måten partilederen møter nyheten på. Han sier nettverket er en ressurs for partiet som han setter pris på. Det er åpenbart at Hareide ser på nettverket som en viktig del av omdømmebyggingen til partiet. For ham er det en signaleffekt i å ønske dem varmt velkommen.

Interessant nok er det Hareide­ som trekker nettverkets betydning lengst – gjennom å beskrive­ dem som en ressurs. Det som starter som en møteplass kan bli en viktig maktfaktor. For selv om ikke partiet har gitt nettverket noe formell status, hva skjer den dagen de formulerer et brev inn i en politisk prosess?

Elsk din neste. Når et flertall av biskopene nå er for homofil vigsel, er det liten tvil om at KrF må tenke gjennom hvor stor del av kristenfolket de har tenkt å representere. «Du trenger ikke være kristen for å stemme KrF», het det på 90-tallet. Nå er flere av de kristne for sekulære for KrF.

Mange i KrF anser homopolitikken som et akutt problem omdømmemessig, noe som kan virke­ paradoksalt etter aggresjonen mot KrF i reservasjonsstriden. Men mens abortsynet til KrF er noe velgere og opinion kan være uenige i som en enkeltstående sak, blir holdningen til homofile noe som får virkninger for hele profilen til partiet. Når KrF-ere snakker om nestekjærlighet og de svake, vet de nemlig at anklagen ligger der; hvorfor tar dere ikke i mot de homofile? For å bli kvitt støyen og bli hørt på resten av politikken sin, ønsker noen å legge vekk motstanden mot ­felles ekteskapslov.

Fortielse. Hareide har så langt bare indirekte vist hva han mener om dette gjennom å velge en fortielsesstrategi. Det han ikke synes er viktig, det snakker han ikke om – og han har ikke snakket om ekteskapsloven.

Det fungerer ikke i lengden når saken er en viktig verdimarkør både for den samlivskonservative og den homoliberale fløyen. Partiet må ha et klart syn.

Selv om Hareide vil ha mange støttespillere dersom han ­toner ned kampen møt ekteskapsloven, vil han også støte mange fra seg. KrF vil miste både velgere og tillitsvalgte som vil bli skuffet over at det de opplever som selve egenarten blir visket ut. At KrF løper etter sin samtid i stedet for å være et alternativ, vil for mange gjøre partiet likt alle andre.

Reservasjonsstriden har endret måten Hareide og andre i KrF snakker om abort. Kvinnens rettigheter blir vektlagt like mye.

Hareide har nok sett hvor umulig det er å forklare KrFs syn på samvittighet til både journalister og velgere når de karikerte forestillingene om at partiet står i veien. Det var umulig å få gehør for samvittighetsfriheten som prinsipp, det ble sett på som et skjult angrep på abortloven. Det nye forslaget KrF har fått gjennomslag for, der samvittighetsfrihet for flere yrkesgrupper skal utredes, kan være startpunktet for en ny bevissthet hos Hareide. At partiet må drive større ideologiske­ og politiske prosesser som kan gripe an de vanskelige men viktige verdisakene for partiet.

Nå eller aldri. Hareide anser antakelig at han har ryggen fri i å gi partiet et annet uttrykk. Det står ingen karismatisk, konservativ kandidat klar for å true hans lederposisjon. Strategien med å gjøre partiet tydeligere, har ikke fenget flere velgere. Hareide blir kanskje mer frimodig fordi han ikke har noe å tape.

Om han møter motstand, har han i hvert fall prøvd.

Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave fredag 09. mai.

Gå til innlegget

Jeg er ikke kristen light

Publisert over 6 år siden

«Du er sånn kristen-light, du, ikke sant?», han ser muntert på meg. Han trodde nok han gav meg en kompliment. «Nei, det vet jeg ikke hva er», svarer jeg. «Jeg er bare kristen, jeg».

Hadia Tajiks tekst «Jeg er ikke muslim light», har i skrivende stund over 34.000 visninger på verdidebatt.no. Jeg har tatt meg meg friheten til å kopiere Tajiks glitrende tekst, og byttet ut ordet muslim med ordet kristen.

Og da blir hennes møte med omgivelsene forbløffende likt det mange kristne opplever. Ida Marie Haugen Gilbert målbar det samme i sin omtalte kronikk «Flaut å være kristen»: «Er man religiøs blir man automatisk ­forklaring skyldig. Er jeg en av de konservative, homofiendtlige ­fanatikerne? Med lengsler tilbake til 50-tallet, da kvinner var på sin rette plass, og verden fremdeles sto til påske?»

Merkelapper. Jeg skal ikke sette likhetstegn mellom den stigmatiseringen vår muslimske minoritet opplever, og det den kristne møter. Det er selvsagt store forskjeller både fordi mens muslimer er en minoritet, bekjenner kristne i Norge seg tross alt til en tro som har en tusenårig historie i Norge. I tillegg kommer fremmedfrykten og hvilke krevende koblinger muslimer i Norge opplever at enkelte gjør mellom dem og ekstremister.

Likevel er det slik at troende generelt opplever merkelapper og gradering av tro. Både fra andre troende – og fra mannen i gata som Hadia beskriver. Bare en viss form for tro og trosutøvelse blir akseptert.

Hadia ­Tajik vil forbeholde seg retten til å ­være muslim selv om hun ikke oppfyller karikaturene. Kan det som nå ser ut til å kunne bli en av Arbeiderpartiets nye nestledere,­ åpne noen dører for en bredere forståelse av troende?

Jeg fortsetter mitt eksperiment med Tajiks tekst, og bytter ut muslim med kristen: «Men du er jo ikke en sånn kristen», ­sier han, og understreker det nest siste­ ­ordet ved å heve øyenbrynene.­ Og får svaret (fortsatt omskrevet fra muslim til kristen): «Jeg er kristen. Punktum. Uten noe kulturell ­eller light. Det du nå sa stilte deg på linje med de mest konservative kristne jeg vet om. De ville aldri akseptert meg som kristen. De ville ment at jeg ikke er kristen nok. Det mener tydeligvis ikke du heller. Men da er du med på å gi dem definisjonsmakten over hva det vil si å være kristen. Har du tenkt på det? (…) For her er det morsomme: Jeg er akkurat som de andre. Mange er akkurat som meg. Tenkende, søkende, famlende, troende, tvilende.»

Ekte eller light? Spørsmålet er om vi klarer å opprettholde store, rause fellesskap av troende. Når Olaug Bollestad åpner for at kvinnelig selvbestemmelse­ i abortspørsmålet må anerkjennes­ av hennes parti KrF for å få ned aborttallene, er hun da kristen light? Er de tre teologene Jorunn Økland, Birte Sandum og Jone Salomonsen som er mot reservasjonsrett, kristen light?  Eller er det rom i kirken for ulikhet?

Litt sleivete: Om det er Cola eller Cola Light, det er fortsatt brus vi snakker om.

I et sekularisert samfunn der gruppen av troende­ kristne krymper, er det lett at man samler seg for å møte presset fra sine motstandere. Det skaper også en med-oss-eller-mot-oss-stemning innad. Den hjemlige protestantiske og pietistiske arv skyves av og til vekk med like stor aggresjon som det man frykter er en fundamentalistisk religion. Det fremmede skremmer like mye som det nære gjør.

Hva gjør det med de som velger å tro? Vi kan risikere å krympe kirken fortere enn noen ateist makter, dersom vi utdefinerer de som konkluderer annerledes i viktige samvittighetsspørsmål. Da løper vi også ærendet til den som møter oss med spørsmålet: Du er vel ikke «sånn» kristen?

Vil vi det? Eller vil vi svare på vegne av et stort og raust fellesskap, i Hadia Tajiks ånd: Jeg er kristen. Punktum.

Denne kommentaren ble først publisert i papiravisen Vårt Land torsdag 27. mars.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere