Åshild Mathisen

Alder: 45
  RSS

Om Åshild

Følgere

Vår bok

Publisert over 4 år siden

Bibelen er vårt samfunns grunnbok. Nettopp som Norge er blitt flerreligiøst og kirke og stat skiller lag, er Bibelens betydning i ferd med å bli hentet fram og anerkjent på nytt.

Bibelselskapet markerer sitt 200-årsjubileum blant annet med å plassere bibelsitater i full offentlighet på hovedstadens kollektivnett. For noen år siden ville det blitt oppfattet som kontroversielt. Nå finner folk det naturlig. Og nå tør Bibelselskapet å satse på selve bibelteksten.

Bibelselskapet er i seg selv et ledd i den lange prosessen for å gjøre Bibelen til en bok for alle. Det begynte med Gutenberg og boktrykkerkunsten, som gjorde Bibelen tilgjengelig utenfor klostre, kirker og palasser. Deretter fulgte spredningen av lesekunsten - som ikke minst skyldtes kristne grupper som ville gjøre det mulig for vanlige folk å lese Bibelen.

Det krevde også oversettelser til språk folk kunne forstå. Bibelselskapene ble opprettet med det tredoble formål å sørge for oversettelser, å produsere bibler folk flest har råd til å kjøpe og å distribuere bibler. Slik ble Bibelen en bok for alle, ikke for de få.

Likevel ble Bibelen ofte oppfattet som en bok for de få - nemlig for de som var troende kristne. Ikke minst gjaldt det i forrige århundre, da sekulariseringen gjorde at mange avskrev Bibelen som en bok uten interesse for moderne mennesker. Eller en bok man fryktet som maktmiddel for konservative grupper.

Men Bibelen har vært helt sentral for utviklingen av vår kultur. Den har preget både språk, litteratur, billedkunst og musikk - der mye blir uforståelig dersom man ikke kjenner Bibelen. Fra Bibelen er også mye av inspirasjonen for vår samfunnsform hentet.

Når Bibelen ikke lenger er maktens instrument, blir det lettere å se den betydningen den har hatt for oss. Globaliseringen skaper også et behov for å hente fram igjen det som er vårt bidrag til verdens kulturarv og tilegne seg det på nytt. Da er Bibelen ikke til å komme fra.

Det står ikke i motsetning til at Bibelen er troens bok der mange mennesker finner inspirasjon og mening og opplever at de møter Gud. Bibelen er en mer mangfoldig bok enn mange er klar over. Det finner man ut når den leses. Og det må være det viktigste ved jubileet: Bibelen skal leses, ikke bare snakkes om.

Gå til innlegget

Slipp troen løs

Publisert over 4 år siden

Muslimer kan ikke tvinges eller skremmes til endring. Men vi kan stå sammen med dem som har viljen.

Kristne har en spesiell forutsetning for å forstå og guide i konflikten mellom tradisjonell og moderne islam. Denne muligheten – dette samfunnsoppdraget, må gripes.

Forandre innenfra. Kollega Lars Gilberg skrev tirsdag at han vokste opp i en lavkirkelig tradisjon der sekulariseringen av samfunnet ble sett på som den største trusselen. Når vi ser muslimer trekke seg vekk fra det norske­ fellesskapet, er det en ­mekanisme vi kan kjenne igjen fra kristne miljøer. ­Undertrykkelse, sosial kontroll og stigmatisering kan være sterk i alle religiøse miljøer. Å velge ­eller vrake sin tro, å forandre den innenfra – alt innebærer derfor­ voldsomme omveltninger­ i ­enkeltmenneskers liv.

Og avvisningen skjer ikke bare når enkeltmennesket utfordrer sin menighet. De som velger å leve motstrøms i et sekulært samfunn, bære religiøse symboler og være religiøst praktiserende, opplever også avvisning fra fellesskapet. Mangel på kunnskap og kommunikasjon gjør at folk trekker seg unna. Mange religiøse mennesker står derfor med ett ben i hver virkelighet: En religiøs og en sekulær. Hvis ­ingen av de to universene vil forstå det andre, kan livsvalgene synes umulige.

Bedehushøvdingen Karl Johan Hallaråker har advart Norge og nordmenn mot å drive usikre og skuffede muslimer over i de ­radikales rekker. I Vårt Land ­poengterte han for et par år ­siden at kristne måtte vise moderate­ muslimer tillit, og at kirkens historie gir oss grunn til å være både ydmyke og tålmodige overfor muslimer når de leter etter måter å aktualisere sin religiøse arv i vesten.

Kristenhetens viktige rolle­. De som er kritiske til deler av ­islamsk praksis og teologi bør tvert imot fremelske den ­moderate muslimen. Og skribent og lege Usman Rana peker på hvorfor nettopp kristenheten har en viktig rolle å spille her: Kirken kan være med på å tilpasse islam til norske forhold, fordi man i kristne miljøer har erfaring med teologisk diskusjon om hvordan religionen skal 
bli troverdig i møte med samtiden.

Innen akademia opplever kristne teologer at moderate muslimer ønsker et fellesskap der man kan kritisere fritt og utveksle faglig innsikt. Er det noe de derimot ikke ønsker, er det en paternalistisk kristenhet som er et slags vestlig over­hode. De moderate muslimene vil ­endre sin religion, men gjøre det på sin måte.

Samtidig virker islam sterkt polariserende på Kristen-Norge­. Forfatter Lars Akerhaug har hevdet at det finnes «en understrøm av kristent muslimhat som sjelden kommer til uttrykk i den kristne dagspressen». Vi tok ­utfordringen, vi lette – og forrige helg fant vi blant annet tidligere KrF-politiker Kjersti Margrethe­ Gilje. Den nå ytteriggående ­islamkritikeren hevder at islam er en ond pestbyll som må dras opp med rota.

«Elsk disse araberne». En boktittel fra slutten av nittitallet blir en illustrerende kontrast til dette hatet: «Elsk disse araberne­: Guds løfter blir virkeliggjort», ­en bok oversatt fra engelsk og ­utgitt på et norsk kristent forlag. Til tross for tittelens stigmatiserende likhetstegn mellom etnisitet og religion, er den misjonerende intensjonen at kristne skal forstå islam, «ikke bare for å være høflig mot våre arabiske venner, men som en nødvendig forutsetning for vår evangelisering.»

Denne kristne holdningen har blitt sterkt utfordret som følge av muslimsk innvandring, terror­angrep og et islam i krise. Vi ser derfor to bevegelser – den ene er åpen til islam – basert på tanken­ ­­­om misjon eller dialog. Den ­andre ser islam som en trussel både mot kristendommen og samfunnet. Det er ingen tvil om at den første veien har ­muligheter i seg, mens den ­andre ikke bærer bud om noe annet enn konflikt og mistro.

Det er mange eksempler på Akerhaugs påstand om at kristne­ ser en åndelig konflikt mellom kristendom og islam. Det er imidlertid ingen forutsigbare skillelinjer i det lavkirke­lige landskapet. Misjonsfolk kan like gjerne ha kunnskap om ­islam og vennskap med muslimer som gjør at de er positivt innstilt til et flerreligiøst samfunn. Forsker Pål Repstad mener i motsetning til Akerhaug at omsorg for flyktninger og asylsøkere står sterkere på den kristne grasrota enn muslimfrykt.

Og så virker det inn på kristne å ha fellesskap med muslimer. Som dagens hovedsak viser, det er fortsatt tabu å være kristen. Da er det interessant at flere ungdommer finner inspirasjon til å bli mer aktive i sin kristne tro gjennom vennskapet med muslimer.

«Forsoningens tjeneste». Forfatteren Ronald Fangen var med på å grunnlegge Vårt Land. Hans visjon for det kristelige dagbladet var at det skulle «i enhver forstand arbeide i forsoningens tjeneste». Men den gangen var tanken at de teologiske debattene skulle henvises til tidsskriftene. I dag er tolkning av skrifter og tradisjoner for å gjøre religion troverdig i møte med samtiden, et høyaktuelt tema.

En avis som ble til rett etter krigen, av kristne menn, maktkamp og teologisk strid: Ikke på tross av dette, men nettopp 
derfor kan Vårt Land forklare hva som skjer i brytningene 
mellom det sekulære og det 
religiøse. Vi kan bidra til økt forståelse for hva som skjer når 
troende mennesker vil aktualisere sin religion inn i samfunnet de lever i. Her ligger det mange felles erfaringer og treffpunkter for religiøse mennesker uansett tro.

Skal vi være der og støtte opp om debatten i islam, støtte dem som bryter og dem som blir, må vi først sørge for å ha et fellesskap for frie og kritiske ytringer. Vårt Land skal være en slik felles­arena. Og vi skal ha med oss Fangens visjon: Vi skal i enhver forstand jobbe i forsoningens tjeneste.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 7.5.2016

Gå til innlegget

Retorisk dobbeltspill

Publisert rundt 6 år siden

Debatten om hets og islam er ikke vanskelig for Siv Jensen. Den er tvert imot veldig enkel.

I går kom innrømmelsen som satt langt inne. Siv Jensen sa på NRKs Politisk kvarter at netthetsen mot Hadia Tajik var over grensen.

Men var den egentlig det? Eller passer den godt inn i Fremskrittspartiets ideologi? Kommentaren Ulf Leirstein liket på Facebook, feilstavet Arbeiderparti-politikerens navn til «Hadeda Taquida».

«Taquida» handler om at muslimer godt kan lyve til vestlige for å snike seg inn og få gjennomslag for sitt ønske om religiøs maktovertakelse. Ja, nemlig. Det ligner til forveksling på teorien om at Norge «snikislamiseres». Kommentaren påpekte da også den uheldige «muslimdominansen» ved at Tajik leder justiskomiteen.

Så følger saken det vanlige dramaturgiske løpet som det alltid gjør med Frp når det kommer til slike saker. Frps Mazyar Keshvari forsvarer Leirstein og mener Tajik er selvopptatt når hun reagerer. Leirstein mener kommentaren han likte er noe Tajik må tåle.

Noen som tror Frp så går i seg selv og bestemmer seg for at en beklagelse er på sin plass? Nei, det handler trolig om å stå løpet så lenge som mulig. Det handler om at Frp vet det er helt nødvendig for partiet å gjøre enkelte velgere trygge på hva de «egentlig» mener om islam og muslimer. Før de som martyrer lar seg presse på plass av den venstrevridde pressen.

Leirstein valgte å beklage Youtube-videoen som hevder at Tajik oppfordrer til drap. Men de øvrige kommentarene om Tajik står han ved.

Og Siv Jensen ser kanskje litt svett ut, der hun sitter i NRKs studio og etter mange runder innrømmer at det Leirstein gjorde var over grensen.

Men Jensen svetter ikke fordi hun skammer seg over Leirstein. Hun svetter fordi hun jobber hardt for å være stueren - og samtidig holde på de islamofobe velgerne til Frp.

Gå til innlegget

MFs forklaringsproblem

Publisert rundt 6 år siden

MF kan stå overfor et tillitstap som kan føre til svekket omdømme.

I avisen Dagen kan man lese at «Professorer ved Menighetsfakultetet er i dag de mest profilerte talsmenn for homofil vielse. Rektor Vidar Haanes forklarer hvordan dette kunne skje».

Ja, en forklaring trengs. Det er ingen tvil om at MF står ovenfor en formidabel kommunikasjonsoppgave. Institusjonen har gjennomgått en radikal utvikling og endring, spørsmålet er hvor tydelig endringen er blitt kommunisert ut i offentligheten - ut over til myndighetene? Hvor tett er MFs frivillige støttespillere på endringen?

Slik er det ofte når virksomheter utvikler seg i en retning som kanskje ikke bare er kontroversiell eksternt, men også følsom internt. Da vil mange se seg tjent med at endringen skjer i det stille. Slik at modningen kan skje internt, slik at det ikke vekkes til live krefter utenfor virksomheten som kan bremse eller stoppe utviklingen.

NRK Debatten. Kanskje var det derfor tidligere generalsekretær i Normisjon, Rolf Kjøde, hoppet i sofaen da han så på Debatten på NRK i vår. Kirkemøtet var akkurat avsluttet og hadde ikke greid å samle seg om noe vedtak knyttet til homofilt samliv. I sendingen tok MFs Jan-Olav Henriksen til orde for kirkelig vielse av to av samme kjønn.

Før en virksomhet kan kommunisere, må den vite hvem den er og hva den er. Ledelsen og medarbeiderne må ha en oppfatning om hva virksomheten er og hva den står for. Dagen har gjort flere henvendelser til nåværende og tidligere ansatte ved MF, men ingen vil kommentere utviklingen.

Identitet først. Det handler både om internt å vite hva og hvem man er - og eksternt å vite hvem og hva man sier at man er. Hvem er vi som organisasjon, hvorfor eksisterer vi, hva er vår mening og misjon og hva er sentralt, unikt og varig ved identiteten vår?

Så er selvsagt identitet dynamisk og utvikler seg over tid. MF har endret seg. Sturla Stålsett er blitt ansatt i et vikariat som professor i diakoni, religion og samfunn. Det har vært et stort generasjonsskifte i lærerstaben. MF er nå mer på linje med det som skjer i Den norske kirke.

«Vi er ikke lenger et bolverk mot liberal utvikling», forklarer rektor Vidar Haanes til Dagen. Han mener demokratiet i kirken har spilt en rolle i utviklingen, fordi teologistudentene nå kommer rett fra kirken i større grad, mens de tidligere kom fra de kristne organisasjonene. Og han sier at «teologi er et stadig vedvarende arbeid med Skriften for å utvikle kristen tro i dag».

«Hvorfor var ikke denne teologien bærekraftig, men forsvant», spør Haanes retorisk om liberale biskoper som er blitt utdannet av konservative professorer, men som har forlatt deres teologi.

Forenklet, men sant? Haanes sier til Dagen at det er en «utillatelig forenkling» å si at MF ble stiftet som et alternativ til Teologisk fakultets liberale linje. Men det Haanes i et omdømmeperspektiv bør anerkjenne, er at denne forestillingen eksisterer i manges hoder. Og da er den «sann» i et kommunikasjonsperspektiv. Endring av en virksomhets identitet er noe som kan aksepteres av omgivelsene. Men da må den kommuniseres tydelig.

Når han hevder at MFs tilblivelse handlet vel så mye om kristologi, altså hvem Jesus var både historisk og teologisk, kan det se ut til at Haanes ønsker å omdefinere en oppfatning som sitter dypt i både folk flest og hos studenter. Og det er den «utillatelige forenklingen» at MF ble til som et alternativ til liberale TF.

Og uansett om det er aldri så riktig av MF stadig å jobbe med Skriften for å «utvikle kristen tro i dag», så er det hos mange en forventning om at MF skal være nettopp det «bolverket» Haanes nå sier fakultetet ikke kan være.

Sprik svekker omdømme. For å ha et solid omdømme må det være liten eller ingen forskjell på det vi faktisk opplever i møtet med organisasjonen, og det organisasjonen har lovet eller formidlet gjennom sin kommunikasjon. Det handler om tillit.

Per i dag er det derimot et sprik mellom det mange – særlig lavkirkelige – forventer av MF og det MF de nå ser konturene av. Debattspaltene i Vårt Land viser ikke bare teologisk uenighet mellom MF-teologer og konservative kritikere. De avslører et stort behov for en såkalt «forventningsavklaring» på hva MF skal være og er.

Jeg leste Dagen-intervjuet med Haanes med stor interesse. Jeg forsto noe jeg lenge har lurt på hva gjelder utviklingen av MF. Sånn skal det ikke være når det kommer til en så sentral organisasjons eksterne profil. MF må kommunisere sin identitet med større ydmykhet til omverdenen. Hvis ikke kan de stå overfor et tillitstap som kan føre til svekket omdømme.

Denne kommentaren sto først på trykk i Vårt Lands papirutgave fredag 08. august

Gå til innlegget

Den rause, tomme 
kirken

Publisert rundt 6 år siden

«Jeg tror ikke på Gud! Gud er et eventyr, mamma. Det har vi førskolebarna blitt enige om.»

Der står jeg, et medlem av det vi kaller folkekirken. Og vet ikke hva jeg svarer min datter. Det er i dette møtet jeg mener folkekirkens store dilemma befinner seg. Hva skal folkekirken tilby henne? Hvordan skal den bli relevant for henne?

Tabutroen. En ny generasjon vokser opp i et sekularisert, multikulturelt samfunn, en urban smeltedigel der troende kristne kan oppleves som en mer eksotisk art enn en troende muslim. Mens interessen for den kristne kulturarven ser ut til å øke, og interessen for det åndelige gjør det samme, er det som om sammenkoblingen av de to, den kristne åndeligheten, er mer tabubelagt enn noen gang.

Mine barn er døpt i Den norske kirke. Men kommer de til å bli troende kristne? Eller er det de tar med seg at de kan verdsette den kristne kulturarven og seremoniene? Eller vil de kanskje, som et økende antall i Europa, bli sekulære som ikke forholder seg til religion?

I dag arrangerer Vårt Land debatt om folkekirken på Olavsfestdagene i Trondheim. Vi spør: «Folkekirke - for hvem?» Ja, hvilket folk skal den være kirke for?

Navnekristne. Denne diskusjon løper kontinuerlig i Vårt Land. Vi forsøker å fange den veldige bredden i denne diskusjonen, der både kirkefolk og samfunnsaktører melder seg på med engasjement for kirkens rolle i fremtiden.

Jeg er kanskje ikke det eneste moderne menneske som kjenner på et tvisyn i debatten. Som blir truffet av en flengende kritikk som rettet seg mot kristne og kirke i 1855. Da Søren Kierkegaard langet ut mot «disse millioner av navnekristne» som overskygger at det ikke egentlig finnes noen kristne. At kristendommen slett ikke finnes. «... Gud skal bli så fortumlet i hodet av alle disse millioner at han ikke oppdager at han er blitt narret og at det i virkeligheten ikke finnes en eneste kristen.»

Hadde Kierkegaard rett? Blir kristendommen utryddet ved sin egen utbredelse? Er det veien mot utslettelse dersom vi får en folkekirke som fjerner alt som er upopulært for å favne alle? Er det kanskje ikke lenger noe å komme inn i dersom vi får en åpen kirke som gjør oss alle til kristne? Kan det kristne være noe allment for folket, er ikke kristendommen det motsatte – et oppbrudd fra det allmenne?

Radikalt åpen. Den bibeltro konservative kristne vil naturligvis mene det. Og den liberale kristne vil innvende mot beskrivelsen min at det å være åpen ikke er å være selvutslettende. At for å være en kirke i vår tid er åpenheten en forutsetning. Professor Sturla Stålsett ved Menighetsfakultetet mener det er en krevende forutsetning, men nødvendig for at kirken skal bevare sitt innerste vesen. At den åpne og betingelsesløse invitasjonen ikke er noe selvutslettende eller feigt, men tvert imot det radikale i vårt markedsorienterte samfunn.

Disse divergerende synene på hva troens rom skal være, er gapet mellom min egen oppvekst og min datters. Trosformidlingen min fikk jeg på bedehuset. Av fromme menn som kunne foredra over bibelvers i tre timer i strekk. Det fremstår som noe sterkt, som noe tydelig og ærlig i mitt eget liv. Et sted fullstendig kompromissløst på at det var troen som ble formidlet. Ingenting annet. Det betød lange timer i harde benker. Kjedsomhet. Men også noe som satte seg fast i hjertet.

Men den kompromissløse avstanden mellom religionen og samtiden, ble også krevende. En ungdom som skal finne veien mellom det sekulære hverdagslivet og det brennende troslivet. Som søker fellesskapene både i skolen og på bedehuset og finner at gapet mellom dem er uoverstigelig. Er det mulig å være i verden uten å være av verden? Da var Den norske kirke der som en brobygger, et åpent rom man kunne komme til. Der man kunne rase mot de lunkne prestene på dager med brennende tro, men også være når troen var svak. Jeg kan forstå hva Stålsett mener om den betingelsesløse invitasjonen.

Moderne og morsom. Så ser jeg på min egen datter. Hun har ikke vokst opp på bedehuset, der predikanten spør hvordan det står til med troen. Hun har vokst opp med den morsomme presten, han som samler barna rundt seg i kirkerommet og oppmuntrer til nysgjerrighet på bibelhistoriene. Den moderne, demokratiske og menneskenære presten og kirken som tilbyr et rom for alle uansett hva de tror og hvordan de lever. Er det for lett å forlate den kirken?

Folkekirkedebatten handler i bunn og grunn om dette: Hva betyr det å være kristen? Mener vi i dag at det er dåpen alene som gjør oss til kristne? Og er det i så fall dette som er selve utslettelsen av kristendommen, slik Kierkegaard mener? Er det fortsatt rom for den personlige frelseren, for fortapelse og synd? Nåde og tilgivelse?

Minoritetskirken. Jeg ønsket aldri å være en lunken kristen. Men jeg ser at gapet mellom en moderne livsførsel og livsanskuelse er så langt unna den tradisjonelle kristentroen, at jeg frykter den ikke har livets rett i dagens samfunn. Gruppen aktive kirkegjengere synker år for år. I en del bydeler i Oslo er Den norske kirke mer en minoritetskirke enn en folkekirke.

Skal jeg tørre å la min datter søke seg til mysteriet? La henne være i fred med tvil, protest og spørsmål? Vil den grenseløse kirken nå henne fordi den omfavner alt? Eller er den grenseløse kirken uten konturer og umulig å se?

Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave lørdag 02. august.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere