Åshild Mathisen

Alder: 45
  RSS

Om Åshild

Følgere

Bedehuset nærmer seg kultstatus

Publisert rundt 4 år siden

Bjørn Eidsvåg bærer fortsatt på bedehustradisjonen. For ungdommen er den derimot del av en retrobølge.

Forsker og sosiolog Olav Aagedal mener en bede­huskultur som før var veldig kontroversiell og påtrengende, med skarpe meninger om rett og galt, ikke lenger oppleves truende og kontroversiell. I flere miljøer nærmer bedehuskulturen seg kultstatus.

Leseren skjønner at jeg skal til Bjørn Eidsvågs barndoms Betel i Sauda. Men først skal vi til et helt annet «bedehus». Til Sørlandet og et telt som i sommer ble reist og kalt Bedehuset, fylt av hundrevis av ungdommer som sang gamle bedehussanger.

• Les i Vårt Land: De får vondt i brystet av Eidsvåg

Retrobølgen. Da Vårt Land snakket med deltakerne på Skjærgårds Music & Mission Festival, sa de at de var ironiske, men også alvorlige, at de tuller og tøyser med kulturen. Interiøret er som fra et gammelt bedehus på Vestlandet. Rødrutete duker. En mild og alvorlig Jesus på veggen. Om morgenen et bedehus, på kvelden «mer et show», som ungdommene selv sa.

Så til et annet show. På Det Norske Teatret i Oslo. Et show som med en vill energi raljerer over bedehuskulturen. Og slik jeg leser det, nettopp kultur forstått som menneskelig aktivitet. I ­Etterlyst: Jesus er det nettopp det menneskelige som rammes av karikaturen. Det er mennesker som gjør at det enorme, det ­religiøse, frelsen, blir rart og smått når det treffer norsk hverdagsliv og norske leveregler.

• Les Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus

Også nordmenn er religiøse, også mange er sterkt preget av en kultur som springer ut av små bedehus langs fjord og fjell. Men når vi mennesker bearbeider vår identitet, skjer det ikke bare gjennom hyllest. Det skjer også gjennom motstand og kritikk. Og det skjer gjennom nylesning av tradisjoner. I går skrev vi om 73-årige Asta Herheim Pettersen, som tror Eidsvåg «vrir og vrenger på det, for at folk skal le av oss.»

Det er sterkt å lese om de som tilhører Betel og føler forestillingen «i brystet». Jeg ser derimot i Bjørn Eidsvåg et moderne menneske som slåss med et kristenliv som har preget flere generasjoner og mye av norsk kultur.

Større avstand. Ungdommene på Skjærgårds, snakket om retrostil og vintage. Når bedehusene står tomme eller er i ferd med å bli solgt, blir interiøret og den gamle kulturen en del av det ­kollektive minnet. Det er med på å fortelle historien om hvordan et lokalsamfunn var.

Så hva er forskjellen på ungdommene på Skjærgårds og Bjørn Eidsvåg som står på scenen i Oslo? To ulike generasjoner som bearbeider en definerende kultur. Som forsker Aagedal peker på, ungdommens forhold til bedehuset var mye mer konfliktfylt for 20-30 år siden. Det bedehuset Eidsvåg portretterer er fra en tid med store generasjonsmotsetninger, ikke bare på bedehuset. Han var en «bondestudent» med langt hår som møtte likesinnede på Menighetsfakultetet. Den gangen avstanden mellom lavkirkelig og høykirkelig, bygd og by, arbeider og akademiker var større enn i dag.

Må innom barndommen. Eidsvåg blotter sine sår i forestillingen sin. Sår som unektelig skapes også i dagens kristne miljøer. Samtidig er det noe ­generasjonsspesifikt over måten han ser ut til å kjenne at han må via kampen med bedehuset for å komme til en gud som snakker til ham som et moderne menneske. Han må innom egen barndoms- og ungdomskultur, han må vri og vrenge på den før han kommer til den etterlyste i forestillingen: Jesus.

Forsker Aagedal mener bedehuset har blitt del av et hyggelig fortidsminne. Bedehusportretteringen til Eidsvåg har et humoristisk skråblikk, men er slett ikke bare hyggelig. Den er en kaskade av følelser – sinne, sorg, nostalgi og kjærlighet. Og det er dermed heller ikke et fortidsminne. Det er spill levende! Med sin forestilling er Eidsvåg faktisk en tradisjonsbærer i møte med ungdommens kristne retrobølge.

Opponent og bærer. De unge kan synge bedehussanger av full hals fordi det vekker følelser fra en svunnen tid, av noe autentisk og sterkt. Når Eidsvåg inviterer publikum til allsang, er det med litt mer ironi og konfrontasjon. Eidsvåg opponerer mot, og er dermed på et vis bærer av en kultur og en kulturkamp de unge ikke kjenner.

I et sekularisert og postmoderne samfunn, fyller vi symboler og ytre tegn med nytt innhold. Vi leker oss med bruddstykker av noe som en gang hadde sterk symbolsk betydning, men som med vår relativistiske innstilling ikke lenger peker tilbake til noe. På nettportalen Finn finner man mange gamle jesusbilder til salgs. Ytre sett er det bedehus-kitsch. Samtidig er disse bildene, med Jesus med hyrdestav i den ene hånden og et lam i den andre, et minne om, og en kommentar til, bedehusfolkets sterke og følelsesmessige forhold til Jesus. Det reflekterer mye av kjernen i bedehusbevegelsen. En kjerne moderne mennesker kan la seg fascinere av.

Peker på synd. Når Eidsvåg refser bedehuskulturen samtidig som han hevder å elske den, henger det dypt sammen. Han viser rett og slett frem vrengebildet som alltid vil oppstå der flere møtes for å dyrke Gud. Mennesker blir opptatt av former og fordommer der vi skulle rettet blikket mot Gud selv. Vi henger oss opp i ritualer og ytre tegn når vi skulle søkt mot kjernen. Eidsvåg vil ikke at vi skal snakke om det syndige mennesket. Likevel er han som teaterets historieforteller med på å peke på hvordan mennesker synder mot Gud ved å rette oppmerksomheten mot det utvendige.

Eidsvåg blir med sin forestilling en predikant som forteller den unge generasjonen at det ikke er så enkelt som å leke seg med bedehus-kitsch. 
Han vil ikke la dem gi slipp på historien, og selv om forestillingen sårer, har den også en ­misjon. For bedehuset er ikke bare et mikrokosmos av norsk kultur. Bedehuskulturen ligger latent i hver enkelt av oss. Den representerer vår hang til å moralisere, stemple og fryse ut. Den representerer vår evne til varme, fellesskap og inderlighet.

Derfor kommer det i kjølvannet av Eidsvågs stykke både gjenkjennende og korrigerende historier.

Og alle er de like sanne.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1.10.2016

Følg debatten om «Etterlyst: Jesus»

• Petter Olsen: Etterlyst: Bibelens Jesus

• Halvor Nordhaug: Hva skal vi med Jesus?

• Per Arne Dahl: Wanted. Dead and alive

• Tor B. Jørgensen: Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt

• Torstein Husby: Skal vi ha hver vår trosbekjennelse?

• Eyvind Skeie: Når tåken får senke seg i debatten om Jesus

• Se Jesus-debatten på Litteraturhuset

• Hallvard Jørgensen: Jesus og fortapinga

• Egil Sjaastad: Kjære prester - Jørgensen og dere får et problem

• Tor B. Jørgensen: Eidsvåg vender tilbake

• Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus 

• Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

Gå til innlegget

Håpet og felles­skapet

Publisert rundt 4 år siden

Meditasjon og yoga, alternativ livsstil, husmøter og lovsang. Bredden i og oppmerksomheten om kristen trospraksis øker.

I juli skrev jeg en kommentar der jeg ba leserne ta kontakt med meg direkte og skrive på debattplass. Jeg skrev at det for oss som avis er viktig å bidra til refleksjon og impulser om hvordan tro kan praktiseres.

Bredt mangfold. Jeg mente å se en endring i kirken mot en mer kroppslig og mer kollektiv trospraksis. Gjennom sommeren har vi skrevet om forholdet mellom Gud og Mammon, om gudsbegrep og helliggjørelse, kristen musikk og kroppsliggjøringen i kirken. Samtidig har e-poster og leserbrev tikket inn – og flere har grepet fatt i meg for en prat om dette. Jeg må takke for en varm og raus respons. Jeg skal si litt om hva tilbakemeldingen er, men først har jeg lyst til å si noe om hvem som lar høre fra seg: Et bredt mangfold. Kvinner og menn, unge som gamle. Og hele det teologiske spekteret, hele kirkelandskapet.

Jeg merket meg spesielt én samtale med en sentral kirketopp som mente oppmerksomheten om trospraksis springer ut av et behov blant kristne for å ta tak i kjernen igjen. Både fordi strid i kirken har fjernet alle fra det som samler. Og fordi det er store oppgaver som venter: Hele kristenheten utfordres av frafallet i kirken, av sekulariseringen.

Ordet ble kjøtt. Det har kommet mange innspill på hvordan kristne ser på seg selv og praktiserer sin tro i dag. Nettopp kroppsliggjøringen av tro som vi har skrevet om, er det mange som kjenner seg igjen i. Spesielt godt likte jeg innlegget til Karen Sidsel Solberg som peker på at kroppsliggjøringen verken er pragmatisk eller postmoderne begrunnet, men tvert imot har røtter helt tilbake til urkristendommen. Et av de sterkeste bildene for enheten mellom kropp og ånd finner vi i evangeliet etter Johannes 1,14: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss.» I grunnteksten står det at Ordet ble kjøtt, et sterkt og drastisk ­uttrykk, skriver hun.

Gjennomgående er responsen at mange er på søken etter hvordan tro kan praktiseres i et moderne, travelt liv. Det interessante når jeg inviterer til denne dialogen om kristen trospraksis, er hvor raskt temaet utvider seg. For mange handler trospraksis om fellesskap, om menighetsliv og om å være samfunnsborger og medmenneske.

Bedehustradisjon. Det har i mange år vært et savn at Vårt Land ikke er tilstrekkelig til stede på de store arenaene, at vi ikke dekker arrangementer og det mange opplever som byggende for våre leseres tro. Jeg kan forstå savnet.

Samtidig har sosiale medier i stor grad overtatt tilstedeværelsen og refereringen fra slike arrangement. Dette treffer det meste av rapporteringsjournalistikken. Dermed blir det vår oppgave å være relevante for trosfellesskapet på andre måter.

En av måtene er å vise frem hvilke trender og bevegelser som gjør seg gjeldende når kristne praktiserer sin tro og fellesskap. I sommerens stevnedekning har vi forsøkt å gå dypere enn å rapportere. Vi har forsøkt å finne noe mer. For eksempel når ungdommer på Skjærgårds Music & Mission­ Festival leker seg med gamle bedehustradisjoner, og bruker både estetikk og sanger med en lett ironisk distanse.

For mange henger livet som kristen tett sammen med et sterkt samfunnsengasjement. Da handler det å praktisere sin tro, om å gjøre noe godt for ­andre mennesker, for et mer rettferdig og bærekraftig samfunn. Presten John Henrik Gulbrandsen lurer på om det er mulig å være norsk og kristen, fordi det å være norsk per definisjon betyr å ha et høyt forbruk. Også her etterlyses vår rolle. Kan vi gi noe mer enn en nøytral rapporterende stemme i en verden med klimaproblemer, religionskonflikter og fattigdom? Ja, det tror jeg vi kan. Samtidig som vi ivaretar vårt oppdrag om å drive kritisk journalistikk, kan vi lete etter måter å drive konstruktiv journalistikk på, der vi aktivt spør politikere, aktivister og andre om løsninger. Vi må motvirke apatien ved å vise frem hva man som enkeltmennesker kan bidra med.

Nysgjerrig blikk. Mange ­ønsker fordyping i kristen tro og tenkning, og vi kan gjøre mer for å løfte frem det som skjer i dette feltet. Alt dette vil vi jobbe med, både gjennom journalistikk som med nysgjerrig blikk går inn i alle deler av trospraksisen, og ved å gi leseren tekster av høy kvalitet om teologi og tro.

Men først og fremst er tilbakemeldingen en takk for invitasjonen til dialog. «Inviter oss vanlige til åpne møter med frimodige ytringer, vi trenger et sterkt Vårt Land», skriver en mann. I sommer har jeg også snakket med mange unge kvinner som ber om det samme. De vegrer seg for å la sin stemme høres, selv om de har klare meninger om tro og fellesskap. De er redde for polarisering og karikeringer.

Håp og fellesskap. Vårt Land søker etter nye måter å lage journalistikk om tro og åndelighet på. Vi slår oss ikke til ro med forestillingen om at ulike kristne kulturer, språk og trospraksiser står så langt fra hverandre at det er umulig å samles om noe felles. Vi tror på nysgjerrigheten både hos lesere og oss selv, der det å følge med på alle de ulike trendene og bevegelsene i vårt felt gir en opplevelse av håp og fellesskap. Vi vil jobbe videre med hvordan vi kan utvikle trosstoffet som er helt unikt for oss. Og for dere.

Gå til innlegget

Mellom svart og hvitt

Publisert rundt 4 år siden

Dersom vi stenger det religiøse ordskiftet ute fra den offentlige debatten, risikerer vi at det havner på bakrommet. Det er ingen tjent med.

Det var nettopp på bakrommet han ville ta debatten, leder i Islam Net Fahad Quereshi, etter ordkiftet med Shoaib Sultan og Linda Noor om hans oppfordring til «verbal jihad».

Angår alle. Sultan takket for invitasjonen, men han ville ikke på bakrommet. Han mente forsoningen måtte skje mellom de involverte parter – «og i dette tilfellet er de involverte partene hele samfunnet og ideologien til Islam Net».

Det bør settes to streker under Sultans poeng: Skal vi leve side om side, angår ordskiftet i de reli­-
giøse miljøene hele samfunnet.

Dagbladets Aksel Braanen Sterri har beklaget sin beskrivelse av religion som en livs-farlig­ tankekonstruksjon. Likevel er han ikke alene om synet, og ytterlig­gående islam har ført til at flere mener det samme.

Dersom vi utdefinerer religionen fordi den viser oss sine mørke­ sider, mister vi muligheten til å bidra til endring. Og vi bekrefter bildet man dyrker i mange lukkede religiøse miljøer. Det er «oss og dem».

Farlig utenforskap. «Å utdefinere mennesker kan være forferdelig farlig», sa Ap-nestleder 
Hadia Tajik i lørdagens Dagbladet-portrett. Folk oppfatter det som usannsynlig at hun er muslim, og tar det for gitt at islam er noe hun vil ta avstand fra. 

Jeg deler Tajiks bekymring for de trange rammene religiøse mennesker utdeles i en sekulær offentlighet. Mens utenforskapet for kristne som regel begrenser seg til å skape vonde følelser hos den enkelte, kan det å utdefinere norske unge muslimer forrykke deres følelse av tilhørighet til det norske samfunnet. 

I dag møter jeg journalist Rut Helen Gjævert til samtale på Arendalsuka. Hun har skapt debatt med TV-serien Frelst, om sin fortid som ekstrem Jesus-soldat. Det jeg synes gjør Gjæverts beretning spesielt sterk, er at hun ikke gir opp troen på at religionen har en relevant plass hos mennesker.

Hun sier at hun ønsker å vise hvorfor tro betyr så mye for noen, og håper serien hennes har skapt større forståelse for hva det vil si å være religiøs. «I Norge sier vi ofte at tro er en privatsak, men tro er altså dypt vevd sammen med identitet, verdisyn, menneske­bilde og gudsbilde. 
Tro påvirker hvordan vi lever ­livene våre», sier hun. 

Må forbys. Komiker Zahid Ali skriver i Aftenposten at han har mange vonde erfaringer med å vokse opp i et strengt muslimsk hjem og miljø. Derfor er det kanskje forståelig at han kaller religion for «steining av fornuften» og mener foreldre må forbys å prakke religion på barna. 

Dersom religion blir definert som en uting, slik den blir i Alis oppgjør – bekreftes bildet fra ­religiøse ledere som sier at det bare finnes rett og galt, sort og hvitt. «Omverden forstår oss ikke, den forakter oss.»

Det må være rom også for ­Zahid Alis kraftfulle avvisning av religion, det speiler hvor sterkt han har opplevd undertrykkelsen. Den rebelske stemmen høres langt inn i moskeene. Samtidig trenger vi mer enn noen gang stemmen fra Gjævert og Tajik. De som tar oppgjøret med det destruktive i religionen, men som ikke gir slipp på den. De som utfordrer og kritiserer innenfra. De representerer en mulighet for dem som befinner seg i lukkede miljøer, en bro over i noe friere. De utvider det religiøse rommet.

Gråsonen. Shoaib Sultan mener­ ikke-troende må engasjere seg mer fordi religions­debatten handler om hvordan vi skal leve side om side i samfunnet. Å avvise troen beveger ingenting, det sementerer «oss og dem». Åsne Seierstad har kalt det for gråsonen, det man finner mellom svart og hvitt. «Man kan kalle sonen grå, eller man kan kalle den fargerik.»

I vårt flerkulturelle samfunn, der det er tendenser til utenforskap og parallellsamfunn basert på religion, er det nettopp gråsonene som representerer en vei ut, en vei videre. Den gråsonen består av dem som tror, håper og tviler. Dem som sparker løs, men samtidig holder fast.

Disse er kanskje de viktigste endringsagentene i vårt fler­religiøse samfunn.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.08.2016

Gå til innlegget

Kristenliv - fra hode til handling

Publisert over 4 år siden

Å være kristen har blitt en intellektuell utfordring. Er det rart vi får lyst til bare å tenne et lys – uten å tenke så mye?

Det blir kalt et paradigmeskifte. Trospraksis er på moten, og det handler ifølge førsteamanuensis på Menighetsfakultetet Morten Holmqvist å kunne «gjøre» sin kristne tro.

Ikke-kropp. Et fellestrekk ser ut til å være søken mot fellesskap og handlinger. Prest Elisabeth Thorsen i Oslo domkirke mener yoga har styrket hennes tro, og at nettopp muligheten til å bruke kroppen aktivt i troen er grunnen til at mange kristne liker det. «I kirken er det nærmest et ikke-forhold til kropp», sa hun til oss nylig.

Tro og modernitet. Kultur og religion har alltid gjensidig påvirket hverandre. Likevel er det kanskje mer bevegelse enn noen gang i hvilke valg kristne nå gjør for å leve ut sin tro i dagliglivet. Det virker som pragmatismen har fått et større rom, det handler mer om hva som fungerer der og da, enn faste konvensjoner. Kanskje tar vi med oss vår ­moderne livsstil også inn i troens sfære – vi har høy levestandard og vil leve gode liv. Vi vil utvikle oss. I tillegg er vel også vi kristne preget av at vi lever i en postmoderne tid der mange kulturer og trender lever side om side.

Vi skriver i dag om flere trender innenfor kristen trospraksis. Lystenning, skriftemål og nattverd. Ordet nattverdsvekkelse blir brukt. Jeg husker fra egen oppvekst hvor stort voksnes alvor var for å nærme seg nattverdsbordet. Alle de som ikke maktet å ta det siste skrittet opp de teppebelagte trappene til måltidet fordi de ikke følte seg verdige. Nå er køene lange, det er en naturlighet over det. En åpenhet.

Noen vil kanskje innvende at lettheten er for stor når køen til nattverden blir stor. At det er en mangel på alvor. Samtidig er det nettopp mer alvor mange søker. I ungdomsarbeid internasjonalt snakkes det om endring fra tradisjonelle, nøytrale fritidsaktiviteter – til nettopp trospraksiser.

Frigjort og tynget. Det protestantiske forholdet til Gud skal være umiddelbart – uten sperrende mellominstanser. Vi skal være frigjort fra handlingene og trenger ikke smykke oss med utvendige ritualer. Det er ved tro alene og ikke ved gjerninger eller prestasjoner vi kan være kristne.

Men for noen kan det oppleves tungt å skulle eie troen så individuelt. Vi står i tillegg i en kirkelig tradisjon der alt er bygget opp rundt ordet – som dramaturgien i gudstjenesten – der alt er bygget opp om prekenen. Og så – på toppen av det hele, skal vi jo nå begrunne og forsvare vår kristne identitet som samfunnsborgere i et stadig mer sekulært samfunn.

Er det rart vi blir litt trøtte på veien? At noen får lyst til bare å rulle ut en yogamatte på kirkegulvet? Religionssosiolog Anne Kalvig mener dette speiler tiden vi lever i. Hun mener vi i større grad enn på lenge er opptatt av å tenke kropp og ånd i sammenheng, med impulser både fra nyåndelighet, økologibevegelsen og islam.

Et spark i baken. Religionsviter Lars Johansson sier til den svenske kristenavisen Dagen at han ser det som et tegn. At mange­ lengter etter et annet liv – at bølgen av østlig åndelighet er et spark i baken på kirken for å våkne. «Det finnes en lengsel av nesten bibelske proporsjoner som har skaket meg», sier den svenske religionsviteren.

I tillegg har vi med islam fått en religiøs minoritet som er ­tydelig på sin religiøse praksis. Vi blir tvunget til å se på vår egen religion og hvordan vi utøver vår tro. Etnisk norske barn og unge har nå venner og medelever som setter større likhetstegn mellom identitet og religion. Da blir konfirmasjonen med ett en måte å utøve sin norske identitet på.

Endringen vi ser i kirken er mer kroppslig og handlingsorientert, men også mer kollektiv. Det kan være en lettelse å være en del av noe større, oppleve at troen sitter i fellesskapet – for kanskje kan den ikke alltid være like brennende hos hver enkelt? Det er ikke alt som læremessig passer inn i protestantismen. ­Likevel er det kanskje den endringen som må til for at moderne mennesker skal kunne leve ut sin kristne tro i hverdagslivet.

Overmodent. For Vårt Land er det viktig å speile denne endringen i kristent selvbilde og ­søken etter å leve det man tror på. Hvordan kan Vårt Land bidra til refleksjon og impulser om hvordan vi kan leve vår tro? Jeg oppfordrer deg som leser til å dele dine meninger med meg direkte – eller på debattplass. Vi ønsker velkommen en debatt som er overmoden blant kristne – og vi ønsker å levere kvalitetsjournalistikk i dette feltet.

For spørsmålet blir jo til sist dette: Er det gjennom søken ­etter hvordan vi som moderne individer best kan praktisere tro, at kristne kan snakke sammen og forstå hverandre – på tross av alt som måtte skille?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 9. JULI 2016

Gå til innlegget

Frossen identitet

Publisert over 4 år siden

Økningen av flerkoneri i Norge kan være en motreaksjon på vestlig kultur. Ligger den frigjørende kraften i en nylesning av Koranen?

I en serie har Vårt Land satt søkelys på den økende praktiseringen av flerkoneri i Norge. Offentlige etater bekrefter problemet, men fordi det ikke føres statistikk, kan de ikke oppgi tall. Kilder fra innvandrermiljøene sier problemet allerede er stort, og vil eskalere i takt med økt innvandring. Forskere vil ikke stigmatisere enkelt grupper, og avstår derfor offentlig å oppgi i hvilke miljøer flerkoneri er mest vanlig. 

Men alle er enig i at flerkoneri er et utbredt fenomen i Norge.

Muslimene må bekjempe

Abid Raja har kalt det for moderne sexslaveri, og mener norske myndigheter er blåøyde. KrF har utfordret likestillingsminister Solveig Horne. Politikerne innser at lovverket er utdatert. Norsksomaliske Amal Aden mener imidlertid at det er muslimene selv som må bekjempe flerkoneri.

Det foregår en diskusjon om flerkoneri i mange muslimske land. Når muslimske kvinner opplever tradisjonen som gammeldags og fremmed, kan det bunne i at kvinner i mange muslimske land både studerer og er yrkesaktive. De er selvstendige, har god utdannelse og deler forsørgeransvaret med mannen. De kan ikke tenke seg å dele en mann med en annen kvinne. 

Til kildene

Dette er en kulturell endring som i seg selv trolig vil bidra til at flerkoneri på sikt fases ut. Samtidig er det kvinner i den muslimske verden som mener polygami må møtes med islamske argumenter. Feminister peker på at Koranen er en flertydig tekst på dette punktet. Mens et koranvers sier at mannen kan ta inntil fire koner, slår et annet koranvers beina under denne åpningen: det slår nemlig fast at det er umulig å behandle flere kvinner likeverdig og rettferdig. Islamske lærde har pekt på at når Koranen på denne måten opphever sin egen regel om flerkoneri, kan det leses som at normene Koranen innførte var så radikale og liberale for tiden de ble innført i, at de måtte utvikles i takt med samfunnet.

Undergrunnsfamilier

Der det fortsatt praktiseres, er flerkoneri en del av rettstenkningen, og praksisen er klart regulert. Når konene i tillegg skal behandles og forsørges likt med det samfunnssjiktet de kommer fra, har tradisjonen naturlig begrenset seg. 

Her hjemme er flerkoneri derimot et resultat av at man omgår norsk lov og vier seg utenomrettslig religiøst. Amal Aden peker i tillegg på at det i Norge paradoksalt nok er NAV som betaler for flerkoneri. Vi får dermed uoffisielle ekteskap og en form for undergrunnsfamilier med svake rettigheter. Det undergraver både kvinner og barns rettigheter og velferdsstaten. Også Shoaib Sultan er opptatt av at myndighetene må slå ned på denne formen for trygdemisbruk. Mer overraskende mener han at det kun er i tilfellet at polygami at det er en sak for myndighetene.

Modning

Sultan ønsker ikke å begi seg inn i noen teologisk diskusjon og mener det «trenger modning». Man skulle tro at Sultan ville stå klarere på kvinners rettigheter i denne sammenhengen. Men det vi ser er kanskje en større følsomhet rundt dette spørsmålet – her hvor islam er en minoritetsreligion? 

Religionsforsker Lena Larsen beskriver det som «frossen identitet» at minoriteter i fremmede omgivelser idealiserer sitt hjemland. Mens kvinner i den muslimske verden kjemper mot polygami med islamske argumenter, er det en tendens til at muslimer i Norge er mer opptatt av å være konform med den islamske tradisjonen.

Unge bruker Koranen

Harald Eia gledet seg i en Ytring-kronikk over legen Wasim Zahid som et prakteksempel på at systemet har fungert: «Det inkluderende, trygge norske samfunnet som gjør at folk som Wasim Zahid slutter å tro på Gud». Men hva med de muslimene som ønsker å være en del av det inkluderende Norge og samtidig være muslimer? Den afroamerikanske professoren Amina Wadud er er en av islams ledende feminister. Hun mener IS må være en vekker for muslimer: «... bare fordi folk sier de gjør noe i islams navn, betyr ikke at du må være enige med dem. Når du har friheten til å være uenig i en tolkning av islam, da kommer spørsmålet om tolkning opp - og det åpner for diskusjon», sier hun i et intervju med The Guardian. 

Feministisk blikk

Brytningen mellom vårt vestlige samfunn og tradisjonell islam, vil føre til at unge generasjoner bruker religion og går til skriftkildene for å finne svar. Slik kan de ta oppgjør med tradisjoner fra foreldrene – og finne sin egen vei. De unges nylesning av Koranen kan selvsagt bli bokstavtro – og komme til å forsvare slikt som flerkoneri. Men det kan like gjerne ha et feministisk blikk, og dermed gjennom Koranen forsvare likestilling og monogame ekteskap. Den feministiske bevegelsen «Sisters in Islam» oppsummerer på sin nettside at polygami, slik de leser Koranen, ikke «er ikke en rettighet for menn til å oppfylle sitt begjær eller ego».

Teologisk modning

Skal vi få bukt med flerkoneri, må politikerne fornye lovverket. Det er også helt nødvendig at lovverket tar inn over seg utfordringen med utenomrettslige religiøse vigsler som kan bli brukt til å binde kvinner til ekteskap uten formelle rettigheter. 

Men det grunnleggende oppgjøret må finne sted i lesningen av Koranen, og i den teologiske debatten. Med et offentlig ordskifte mellom unge generasjoner som leser Koranen ulikt, vil vi kanskje få modningen Sultan etterlyser. Det er den som vil gjøre at muslimer kan finne en identitet som fungerer for livet her og nå, og i det samfunnet man bor og lever i.

Først publisert i Vårt Land 18.6.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere