Åshild Mathisen

Alder: 45
  RSS

Om Åshild

Følgere

Liv og lære

Publisert over 3 år siden

Jeg vil som øverste ansvarlige for Vårt Lands reiseklubb se på hvordan vi kan tilby et mer klimavennlig produkt.

Arnfinn Løyning utfordret Vårt Land på debattplass i går Vårt Lands holdning til flyreiser. Han sammenholder vårt syn på lederplass, der vi uttrykker et restriktivt syn på flyreiser, med vår egen reiseklubb.

Først vil jeg si at jeg har dyp ­respekt for innvendingen, og at jeg er glad for at kristenfolket i økende grad er klimabevisste. Da skulle det også bare mangle at våre lesere ikke også kunne forvente at vi er det i praksis – slik vi er på lederplass.

Når det gjelder reiseklubben konkret, ønsker vi å satse på kvalitet fremfor kvantitet. Vi tror våre lesere selv har en stor klimabevissthet. Vi tror at når de først skal reise langt, vil de som kultur- og historie­interesserte mennesker velge en kvalitetsreise i året der man blir lenge,­ heller enn mange stor­byturer med shopping.

For å redusere våre klimaavtrykk, er det viktig at vi kombinerer stor endringsvilje med den realismen som skal til for at vi klarer å gjennomføre en mer klimavennlig livsstil. Vårt Land kan gjøre flere ting her. Vi vil se på hvordan vi kan grønnvaske våre reiser og tydeligere vurdere hvilke miljøhensyn det er viktig at vi tar dit vi reiser. Vi vil også se på om det noen steder er mulig å velge annen transport enn fly på deler av reisen – blant flere tiltak.

Samtidig vet vi også at det er ­interesse for «ferie langs bakken», der vi kan tilby spennende reiser, mindre miljøbelastning og uten fly og bil. Her er allerede pilegrims­turene våre populære.

Reisene i reiseklubben er planlagt et stykke frem i tid og gjennomføres i sin helhet av samarbeidende reise­operatører. Men jeg vil som øverste ansvarlige for reiseklubben i frem­tiden se på hvordan vi kan tilby et mer klimavennlig produkt. Det tror jeg også leserne våre vil sette pris 
på.

Innlegget sto på trykk i Vårt Land 2. februar 2017

Gå til innlegget

Et åpent blikk

Publisert nesten 4 år siden

«De andre» er ikke alltid som vi tror. Klarer vi å se det, lager vi bedre avis - og kanskje et litt bedre samfunn.

Man kan se på Kristen-Norge som så fragmentert at det er umulig å forstå hverandre. Men mangfoldet og forskjellene gjør at vi mer enn noen gang kan kjenne på behovet for å snakke sammen.

Det samme gjelder i et bredere perspektiv for hele det flerreligiøse Norge. Vi har mye til felles. Og vi trenger å finne ambisjonene og utfordringene som samler på tvers.

Mye felles

Vi trenger det åpne blikket, de nye vinklingene. Og det finnes utallige historier vi ikke har fortalt, historier som utfordrer og bryter med vante forestillinger.

De aller fleste prester og kristenledere er for eksempel opptatt av mye av det samme: Søken etter hvordan leve som troende i et moderne samfunn. Usunt lederskap som en potensiell trussel i alle menigheter og forsamlinger. Det krevende spriket mellom det verdslige og religiøse livet - spesielt hos de unge.

Frykten for islam

Og ikke minst: Sekulariseringen som den kanskje største utfordringen for kristendommen.

Ja nettopp, Linda Hofstad Helleland. Sekulariseringen. Ikke islam.

Klassekampen ber på lederplass om at folk senker skuldrene og lar Helleland få skrive på Facebook at «hun liker landet, kirka og julesalmer».

Vårt Land er naturligvis varme tilhengere av alt ovenfor.

Men det er neppe humanetikerne Helleland tenker på, når hun med utgangspunkt i den nå avkreftede historien om at Deillig er jorden bare skulle nynnes ved Nylund skole, etterspør vår norske selvtillit som folk og land.

Bevisst eller ubevisst spiller statsråden på manges frykt for at det er våre nye landsmenn som truer norske juletradisjoner.

Myteknusing

Det viser seg nemlig som Vårt Land har skrevet, at det er humanetikerne som tar opp kristendommens rolle i skolen i desember, men at hver gang er det muslimer som får skylden.

«Jeg har knapt møtt en muslim som har et problem med skolegudstjeneste eller julesanger, med unntak av enkelte som er nye i landet», kommenterte Laial Ayob til oss.

Journalisten Muhammed Quasim Ali mener juletiden er høysesong for islamofobe vandrehistorier. «Fordommer og medias manglende etterrettelighet fører til at de spres».

Forhåpentlig oppnådde vi å gjøre noen klokere, å slå hull på en myte.  At vi faktasjekker - men ikke minst, at vi leter utrettelig etter nyansene. Så var det ikke «de andre» denne gangen. Det var «oss» etniske, sekulære nordmenn.

«De andre»

Mediene kan bidra til å slå hull på konspirasjonsteorier, forestillinger og fordommer. Det kan vi gjøre ved at vi ikke tar for gitt historier som løper som ild i tørt gress.

For også i Norge ligger en kime til det som har bredt om seg i USA og Europa. Splittelse, mistenksomhet, konspirasjonsteorier.

Denne understrømmen springer ut av frykt for at fellesskapet vårt skal ødelegges. Og kanskje er det selve frykten som er vår største fiende. Frykten for «de andre».

Jeg tror Vårt Lands lesere har evnen til å forstå hva det vil si å bli redusert til en merkelapp. Min opplevelse etter åtte måneder som sjefredaktør i Vårt Land, er nemlig at ikke bare muslimer opplever seg karikert.

Også innenfor majoritetsreligionen vår er det mange som opplever seg endimensjonalt fremstilt - også av Vårt Land. Jeg har møtt pinsevenner, lavkirkelige, liberale og katolikker som forteller historier langs de samme linjene. Det oppleves innskrenkende, sårende - nedslående.

Å beskrives

For en avis som opererer i et religiøst mangfoldig Norge og som driver med kritisk, gravende journalistikk, er det uunngåelig at det blir oppstår skrubbsår når vi avdekker kritikkverdige forhold, løfter debatter eller setter fingeren på holdninger og praksiser som ikke er sunne. Likevel skal vi gjøre det.

Samtidig må vi lytte til innvendingen når den ikke retter seg mot den kritiske journalistikken. For de fleste fornuftige mennesker ønsker ikke å være del av miljøer med destruktive trekk, og vil at det skal ryddes opp.

Det de opplever belastende fra mediene er det som følger med det kritiske blikket: De gitte premissene, de ubevisste fordommene som preger beskrivelser og vinklinger. Det er en utfordring alle medier må ta på alvor, og som vi med våre ambisjoner på religionsfeltet må møte i særdeleshet.

Nysgjerrig

Minerva-redaktør Nils August Andresen pekte nylig på at vi skriver mye om Israel og antisemittisme, men ber for en styrking av jødisk identitet om mer dekning av alminnelig jødisk liv i Norge og Europa. Flere ber om det samme for sine trossamfunn. Det trenger ikke bli kjedelig, tvert i mot. Vi skal klare å lete frem historiene som bryter med vante forestillinger. Vi skal vise mangfoldet og nyansene i det religiøse Norge.

Å komme inn i nyansene, kan ikke bare styrke religiøs identitet - det kan også motvirke polarisering og fremmedfrykt. Som avis er det kanskje først og fremst dette Vårt Land kan bidra med for økt samhold og integrering.

Det blir vårt nyttårsforsett som meningsbærende avis i 2017. At vi hele tiden skal lete med nysgjerrig blikk, spesielt når premissene synes gitt.

Kanskje er det også nettopp der den gode historien ligger.

Gå til innlegget

Jule­tradisjonen som ikke passer inn

Publisert nesten 4 år siden

Skolegudstjenesten støter an mot våre moderne prinsipper. Det gjør den ikke mindre viktig.

For folkets skikker er tomhet. De feller et tre i skogen og treskjæreren lager det til med øks og med sølv og gull pynter de det. (Profeten Jeremia)

For meg som barn var det ikke julegudstjenesten, men gangen rundt juletreet i gymsalen som fikk det til å knyte seg i magen.

Ikke fordi jeg ikke fikk være med - men fordi alle andre lurte på om jeg virkelig skulle delta. Mange læstadianere bruker ikke juletre, de anser det som avgudsdyrkelse og mener det ikke er et kristent symbol, med henvisning til profeten Jeremias. Mens vi hadde tre hjemme, var det nære venner som ikke hadde det.

Hva ville vi barna? Være som alle andre. Gå rundt et tre og hygge oss. Uten tanke for hvilke teologiske, sosiologiske eller politiske kontroverser som måtte ligge i det. Bare være en del av fellesskapet.

Lærerne kjente til tradisjonene våre og praktiserte en lokal og pragmatisk anledning til fritak. Jeg lurer på hva som hadde skjedd dersom jeg måtte ha med meg et skjema hjem for å krysse av hvorvidt jeg kunne gå rundt juletreet. Selv om mitt hjem var åpent - hvilke diskusjoner ville det skapt mellom oss læstadianske barna - og foreldrene?

Pragmatisk borger. Det hadde synliggjort at selv om vi alle var del av en minoritet, var den innbyrdes praksisen mellom familiene ulik. Det er heller ikke alltid lett å bære.

Når storsamfunnet diskuterer minoritetenes rettigheter, blir det lett til at de som lever mest i konflikt med storsamfunnet blir det bærende eksemplet. Da kan vi tape av syne at mange religiøse minoriteter er fleksible i møtet med samfunnet. Når den offentlige diskusjonen hele tiden skal verne om gruppene som skiller seg mest fra majoriteten - nemlig de mest ytterliggående, kan det også begrense folks rom til å forhandle mellom storsamfunnets og egne tradisjoner.

Hvordan kunne jeg være en del av et fellesskap andre forbant med klare forbud - og likevel delta i fellesskapstradisjonene? Jeg fikk - takk og lov - lære meg å være en pragmatisk samfunnsborger som deltar i rituelle handlinger uten at alt nødvendigvis korresponderer med min indre dialog. Det er mulig jeg sang like høyt som alle, mens jeg debatterte med meg selv om hvorvidt juletreet faktisk var en avgudsdyrkelse.

Større enn meg. Mange har glede av et stort fellesskap med tradisjoner, og å få være del av dette. I vår individualistiske og rettighetsbaserte tid er det kanskje et tabu å ønske nettopp det: Å bare være en del av noe større enn seg selv, noe som kanskje til og med avviker fra ens egne holdninger.

Sju av ti nordmenn mener at rektorer bør legge til rette for at elevene får gå på skolegudstjeneste før jul. Det går fram av en spørreundersøkelse InFact Norge AS har gjort for avisen Dagen. Jens Brun-Pedersen er overrasket over undersøkelsen og sier han hadde ventet større motstand.

I rettferdighetens navn tror jeg mange toneangivende navn også i kirken er overrasket. De har nemlig det til felles med Brun-Pedersen at de er prinsipielle. Når skolegudstjenesten får kastet lys på seg, viser den seg jo hverken å være ren gudstjeneste eller ren skole. Den er en hybrid som lett kan dissekeres fra begge kanter.

Fra den kirkelige kanten hevder Ivar Skippervold at en forsamling med skolebarn ikke kan ønskes velkommen av presten som «menighet», mens humanetikerne reagerer på forkynnelseselementet.

Det slår meg hvor strenge kriterier det settes for et felles rituale, kriterier som umulig kan gagne hverken kirkefellesskapet eller skolefellesskapet. For ikke å si den skarpe begrepsdefinisjonen for hva som kan utgjøre en menighet. At dette for Brun-Pedersen blir selve prøvesteinen på hvilken offentlig fellesskole vi skal ha.

Fungerer i hverdagen. Risikerer vi å ekskludere flere enn vi inkluderer med slike rigide holdninger?

Det som bør vekke vår nysgjerrighet, er at skolegudstjenesten ser ut til å være ønsket av folk i dag. At folk flest opplever at den bidrar med noe inn i skolemiljøet, inn i fellesskapet.

Kanskje er skolegudstjenesten rett og slett blitt viktigere som en markør for vår kristne kulturarv - og muligens har debatten bidratt til å høyne bevisstheten om denne tradisjonen. Det ser dessuten ut som lærere og prester finner løsninger som fungerer i hverdagen for å ivareta minoritetene.

Det er jo ironisk dersom ordningen faktisk fungerer lokalt, men skolene avlyser skolegudstjenesten fordi den blir så omstridt i den offentlige debatten.

Mulighet. Vi ivaretar religionsfriheten og minoritetsperspektivet gjennom mulighet til fritak, men det ligger en fin mulighet i at minoriteter denne dagen i året har anledning til å se en gudstjeneste innenfra.

Ja – vi snakker om en tradisjon som henger igjen fra en annen tid, som er blitt til i et mer homogent samfunn, med statskirke. Nå innordner den seg ikke i domenene vi er vant til - at skolen bare skal drive med skole og kirken bare med kirke.

Kan det faktisk være at det ikke er minoritetene som misliker skolegudstjenesten - men prinsipprytterne? At aktiviteten er uproblematisk i hverdagen, men kontroversiell politisk?

Skolegudstjenesten er anstøtelig for systemet og vårt ønske om å dele opp i entydige kategorier. Den lar seg ikke innpasse, og kommer til å fortsette å være kontroversiell fordi det er en blandingsform.

Likevel mener jeg vi bør fortsette med den.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.12.2016

Gå til innlegget

Å avskamme skammen

Publisert nesten 4 år siden

Da jeg fikk hjerneslag, ble jeg forberedt på frykten og angsten. Men ikke på skammen.

Den ene dagen var jeg i full jobb som direktør for samfunnskontakt i NRK. Den neste dagen befant jeg meg på Lovisenberg sykehus. Jeg hadde fått hjerneslag.

På to dager gikk svak kvalme over i total kollaps og innlegg­else. Jeg kunne ikke gå, ikke lese eller se på TV. Til det var svimmelheten for sterk. Jeg lå i syke­hussenga med øynene lukket og hørte på Radioresep­sjonen, i­ronisk nok episodene der ­resepsjonist Bjarte Tjøstheim var ­sykmeldt etter slag. Det skjer også andre, var mitt halmstrå av normalitet i det hele.

Den gode skammen. Alle forventet at jeg skulle være nedtrykt, men det var noe annet som skjedde med meg. Ja, jeg gråt, men det rare var at det ikke bare var vondt. Rekonvalesensen var en opplevelse av total hengivelse­. Til helsevesenet. Til familien. Til trøst, omsorg, fellesskap og forbønn.

Det jeg opplevde, var det forfatter og psykoterapeut Marie Farstad i sin nye bok Skam kaller for en ontologisk skam, en skam knyttet til vår eksistens. Det er en variant av den «gode» skammen. Den som handler om menneskets bevissthet om sine naturgitte begrensninger knyttet til det å være et kjødelig og dødelig menneske.

En tur på badet. «Skal vi forsøke å vaske håret ditt så du er fin til besøket?» To døgn siden slaget og barna var på vei. To døgn med svette og oppkast. Hjelpepleieren hadde planen og rullestolen klar. Svimmelheten var så voldsom at jeg måtte sitte i dusjen mens jeg ble vasket. Og vi klarte det. Da barna kom, lå mamma flidd og fin i nyoppredd seng.

Jeg har aldri, aldri i mitt liv opplevd meg så hjelpeløs og liten som inne på det badet i den rulle­stolen. Og kanskje er det akkurat en slik sårbarhetsskam som ­løfter frem det allmennmenneskelige i oss: Vi er sårbare og dermed avhengige mennesker.

Facebook-aktivist. Det jeg ikke var forberedt på, var møtet med den vonde skammen. Alle trengte vel ikke vite at jeg hadde fått slag? Og hva med arbeids­livet, ville jeg bli oppsagt, utstøtt?» Tankene kom fra andre enn meg selv. Jeg ble først forvirret, så ble jeg opprørt.

Jeg overvant egen Facebook-vegring, og la ut dramatikken og sårbarheten så alle kunne se det. Min Facebook-aktivisme var en avskamming av skammen. Det handler, som Farstad skriver, om å beholde en trassig tro på sitt egenverd på tross av skammens knugende virkning. Responsen var varm og støttende. Og også i kommentarfeltene dukket den opp, protesten mot at sykdom skal være et tabu.

Skam kan også oppstå når vi opplever et avvik mellom ulike selvvurderinger. Da jeg var tilbake i jobb, sa alle at jeg så ut akkurat som før. Ja, det syntes jeg også. Jeg var meg selv.
Og likevel ikke. Jeg-et mitt fløt opp under taket og så meg i fugleperspektiv. Jeg var fremmed for alt, overveldet over hvor kompetente og trygge alle virket. De var så på plass i seg selv.
Ned fra taket. Skammen oppsto fordi det gode sam­spillet 
mellom hvordan jeg opplevde­ meg selv og hvordan andre opplevde meg, var forkludret. Jeg hadde mistet verktøyene til å tolke andre i forhold til meg selv.

Men jeg var heldig. Min ­bevissthet kom etter hvert ned fra oppunder taket på Marienlyst og tilbake inn i meg selv.

Min historie om skam handler om de nære relasjonene. Men som Farstad påpeker i sin bok, springer mange samfunnsproblemer ut av skampåføring. Skamdynamikker kan påvirke minoriteters liv og rettigheter negativt, og prege våre barn og unge og deres identitet og samhørighet. Skamperspektiver er viktige for å forstå fordommer og diskriminering.

Skam i Vesten. Kanskje tror vi at skam er noe vi fjerner oss fra som moderne, liberale og åpne mennesker. I stedet er vår vestlige kultur skamutsatt blant ­annet på grunn av vårt forhold til skjønnhet, rikdom og perfeksjon. Og skammen lever også i miljøene som tar avstand fra vår materialisme.

Både innenfor kristne og ­islamske miljøer har forkynnelse og praksis bidratt til stigmatisering og utvikling av destruktiv skam, slik Farstad beskriver. Debatten Rut Helen Gjævert 
har reist gjennom sin erfaring som del av Jesus Revolution, ­viser nettopp at vi må ha et kritisk blikk på mulige negative sammenhenger mellom kristen tro, teologi, praksis og skam.

Maskespill. Den sunne skammen minner oss om at vi er dødelige og avhengige av andre mennesker. Men den vonde skammen lever i beste velgående i en kultur der vår sårbarhet og dødelighet fortrenges til fordel for et maskespill av skjønnhet og lytefrihet.

Det er derfor et samfunns­prosjekt å utvikle motstandsdyktighet i møte med skam. Å vektlegge likeverdet mellom mennesker - og se på sårbarhet som en del av det å være menneske. Å avskamme skammen ved å ha empati med seg selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.10.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere