Åshild Mathisen

Alder: 45
  RSS

Om Åshild

Følgere

Den livsviktige journalistikken

Publisert over 3 år siden

Et avishus er ikke stedet for den harmonisøkende sjel. Mediemangfoldsutvalget kommer med forslag som er krevende, men som innbyr til en diskusjon der vi skal være konstruktive.


Vi holdt pusten da det såkalte mediemangfoldsutvalget i dag la frem sin NOU om hvordan staten kan bidra til økt mediemangfold i Norge. Et stort mandat, og utvalgets leder Knut Olav Åmås fremholdt at han forsto bransjens behov for forutsigbare og styrkende rammevilkår i en krevende tid. I sin fremleggelse av rapporten sa han at bransjens kår omtrent endret seg for hvert innspillsmøte utvalget hadde.

Det er sant - det skjer utrolig mye. Vi forsøker å møte endringene offensivt; Vårt Land er en avis i stor omstilling. Vi er beredt på å gjøre de endringene som må til for å styrke og fornye en avis som har et like relevant samfunnsoppdrag som da den ble startet i 1945. I et flerreligiøst samfunn er det mer behov enn noen gang for noen som bruker sine journalistiske muskler på å forklare og fordype debatten om tro og religion.

Økt kvalitet.

På de ni månedene jeg har vært sjefredaktør har vi gjort store endringer for å møte en ny tid. Hver dag jobber vi på spreng for å øke kvaliteten på vår journalistikk, og å skape digital betalingsvilje for den. Vi har styrket og utvidet merkevaren vår med nye underbruk som Vårt Land forlag og det kristne fordypingsmagasinet STREK. Vi har fått en ny ledergruppe på plass, og helt nye avdelinger i redaksjonen. Vi har rekruttert ny journalistisk og kommersiell kraft. Vi skal fortsette å jobbe for økt kvalitet på journalistikken og økt digital kraft for å få nye lesere til å betale for innholdet vårt.

Et større ansvar.


Vårt Land er opptatt av å ivareta mediemangfoldet i samfunnet. Når vi vet at lokale aviser slåss for å overleve, ønsker også vi velkommen tiltak som kan ivareta det eksisterende mediemangfoldet. Vi er glade for at utvalget anerkjenner betydningen av gode offentlige rammevilkår for mediebransjen og hvor viktig mediemangfoldet er som en søyle i demokratiet.

Utvalget ser også ut til å forstå at forutsigbarhet er en forutsetning for å drive omstilling. Vi er fornøyd med at de mener man skal se på rammevilkårene for bransjen i en fireårsperiode av gangen. Og når vi utfordres til å legge fram en plan for hvordan vi skal bli mindre avhengige av offentlig støtte, så er det noe vi skal møte offensivt.

Så er det noen skjær i sjøen i det utvalget formulerer. En omfordeling av pressestøtte-potten innebærer en kraftig nedgang for Vårt Land og andre meningsbærende aviser, som tenkes delvis kompensert gjennom en lettelse i arbeidsgiveravgiften. Det er en modell som gjør at vi kan makte omleggingen, selv om det blir krevende.
Det som er urovekkende, er at utvalget mener lettelsen i arbeidsgiveravgiften skal tidsbegrenses til fire år. Ingenting tyder på at vi har det lettere i bransjen om fire år. 

«Liker»-universet.

Samtidig som bransjen undergår store endringer som følge av et mediekonsum i fundamental endring, ser vi at det ikke bare er i USA at begrepet «fake news» klorer seg fast i den offentlige debatten. Vi trenger journalistikken, det er der det skal skilles mellom fakta og fiksjon. Det er der vi skal utsettes for faktaopplysningene, meningene og stemmene vi ikke liker, men som vi trenger å forholde oss til. I et demokrati må vi ha mangfoldet av meninger og virkeligheter, ikke bare et «liker»- basert Facebook-univers.

Rolig og klokt.

Nå skal forslagene ut på høring, det skal tenkes og diskuteres. I denne diskusjonen skal Vårt Land være en konstruktiv og omstillingsvillig samtalepartner for å finne gode ordninger. For kampen for gode rammevilkår for en kriserammet mediebransje har bare såvidt begynt, og da er det langt bedre at politikere og bransje snakker godt sammen, enn at vi går ned i skyttergravene. Så skal vi bestrebe oss på at mens vi slåss for den gode journalistikken, den digitale kraften og de nye ideene - skal vi klare å snakke rolig og klokt om hvilke rammevilkår fra myndighetene som kan hjelper oss gjennom tøffe tider.

Under press.

Åmås påpekte at mediemangfold har blitt et sentralt tema i den offentlige debatten de siste årene. Når vi kikker over dammen, ser vi hvordan en svekket presse faktisk får konsekvenser for demokratiet, noe for min generasjon bare har vært noe som skjer i totalitære regimer langt borte. Vi ser også at det er populistiske krefter som ønsker å skape den samme svekkelsen av mediene her hjemme. Og at vår fragmenterte mediebruk dessverre legger til rette en slik utvikling.

Svarer på alvoret.

Nå er det opp til politikerne. I verste fall kan de fristes til å kutte i pressestøtten – samtidig som det kan sitte lenger inne å bevilge de store summene det vil koste å frita en hel bransje for arbeidsgiveravgift.

Men også politikerne ser hvilket press journalistikken er under, og på Stortinget er det mange som forstår at bransjen trenger politikk som svarer på alvoret i utfordringene. Vi forventer nå at de er ansvarlige og virkelig lytter til behovet for forutsigbare rammevilkår i en ytterst krevende tid for bransjen.

I mens jobber vi med ermene brettet opp, det er alle kvinner og menn på dekk i Vårt Land. For vi mener virkelig vi har et samfunnsoppdrag som gjør det verdt å stå på - for Norges mest verdifulle avis.

Gå til innlegget

Hvordan starter en splittelse?

Publisert over 3 år siden

Som en svakhet, en rift, som forplanter seg ubønnhørlig. Videre, videre. Helt til noe deles i to.

Vi opplever så sterk samhørighet der vi sitter. Jeg er på besøk hos en venninne, et steinkast fra mine egne besteforeldres hus. Det er sommerstevne på Skjervøy.


Djevelens tegn. Den ytre rammen for å besøke henne, det kristne stormøtet, hører med i samtalen. Det er del av vårt tenåringsunivers, men bare på et hverdagslig og nært vis. Som en arena for vennskap og forelskelse, men også som et sted for ambivalente følelser, for koder og krav fra voksne og menighet. Men ikke som et spørsmål om teologi eller ideologi. Ikke da.


Samtalen vår dreier med ett inn på en av predikantene våre. En eldre, språkmektig og belest mann. Hans fremste karakteristika er et tykt felt av hvitt hår som går som en stripe gjennom alt det grå.
«Du vet at den hvite stripen hans er djevelens tegn?», sier venninnen min.


Splittelsen. På tiden det tar å formulere en setning, gikk vi fra full fortrolighet til total fremmedgjøring. Revnen som hadde forplantet seg inn i menigheten uten at jeg hadde vært klar over det, nådde oss i det øyeblikket. Jeg kjente på forvirring, rådvillhet, spørsmål. Vi ble revet fra hverandre. Bundet opp av lojalitet til våre familier, til to ulike sider i en uløselig konflikt.


«Splittelsen mellom Lyngen-læstadianerne er kommet for å bli», skrev Nordlys kort tid etterpå­. Det var 1992. Venninnen min havnet på den andre siden­, men det var som om menig-
heten nå ikke ville slutte å sprekke­ opp. Hennes familie forlot den siden også, og hevdet de og noen få andre­ var de eneste som sto fast på Bibelens ord.
De eneste.


Liberale og fundamentalister­. Hvem som kom opp med merkelappene­, vet jeg ikke, men vi leste om oss selv som de «liberale­» i Nordlys. Predikantene­ ristet­ på hodet og sa «de kaller­ oss liberale, men egentlig er vi stokk konservative». Vi så på hverandre – og så våre egne. Vi så på de andre – og så fremmede. De fikk kallenavnet «fundaene». Jeg vet ikke hva de kalte oss.


Den lærde predikanten med den hvite stripen hadde forsøkt å komme lærere og akademikere i menigheten i møte på forståelsen av skapelsesberetningen. De som opplevde at en bokstavelig forståelse ikke korresponderte med vitenskapen. Også gjengifte­ hadde­ blitt et stridsspørsmål mellom predikantene, fordi de «liberale» mente å finne grunnlag i Bibelen for at utroskap ga grunn til å gifte seg igjen.

Mer enn teologi. Gjensidig mistro hadde oppstått, og den lekket ut i mediene – og preget i sin tur alle oss andre. Det ble gjort intense forsøk fra enkelte predikanter på å holde sammen menigheten. På å betrakte stridens punkter som viktige, men ikke fundamentale – for troen. Kunne man samles på tross av uenigheten?
Nei. Forsoningsmøtene lyktes ikke. Kløften var for dyp.


By mot land. Først i ettertid har jeg blitt bevisst på at splittelsen også handlet om noe mer enn teologi. Våre liv hadde jo vært vevd inn i det læstadianske fellesskapets sosiale og kulturelle livsmønstre. Nå kom noe mer opp i dagen, noe som hadde ligget der lenge – usynlig, uten språk. Hadde skillene vært der hele tiden? By mot land. Akademikere mot arbeidsfolk.


Balansen mellom storsamfunn og menighet hadde blitt stadig mer krevende for mange­ oss som var forventet å leve «i verden», men ikke være «av verden». Hadde vi vært blinde for at urbanisering, velstandsøkning og økt skolegang stille hadde forvandlet den hundreår gamle vekkelsesbevegelsen vi var en del av? Predikanten­ som forsøkte å bygge­ bro mellom disse­ universene, ble for mange den som svekket Bibelens autoritet. De fryktet en indre forvitring av troens fundament, mer enn svekkelsen av det menneskelige­ fellesskapet.
Det var umulig å spole tilbake­. En ny identitetsmarkør hadde oppstått. Den delte og plasserte oss slik at vi ble hindret i å finne sammen.


Ulikt syn, samme mål. Vi må erkjenne at norsk kristenhet­ er mer fragmentert og polarisert­ enn noen gang før. Vi må erkjenne­ at det er sprikende syn i teologiske spørsmål, og at diskusjonen­ om felles ekteskapslov har satt dette på spissen de siste årene.
Mange av oss opplever at vårt kristne fellesskap er truet. Men vi plasserer trusselen på ulike steder. Noen opplever at devaluering av Bibelen som Guds ord truer troens fundament. Andre opplever at stivbeint og bokstavtro bibellesning utgjør trusselen mot et levende kristent fellesskap.


Mange opplever dette som helt avgjørende trosspørsmål. Men er det likevel mulig å finne sammen i en gjensidig tillit til at det grunnleggende målet for alle er en levende kristen tro?


Grunnvollen. Jeg skal ikke underkjenne predikantene som mente stridspunktene ikke var til å leve med. Men tok de noen gang inn over seg hva deres beslutning­ gjorde med et kristent fellesskap? En splittelse som gikk tvers gjennom bygder, familier, ekteskap. Flere mistet troen – på begge sider.
Vi unge hadde ingen arena for å uttrykke oss den gangen. Jeg hadde ingen stemme da, men det har jeg nå. Predikantene som forsøkte å holde mitt fellesskap samlet, viste til Jesus Kristus som den eneste sanne grunn
vollen. De lyktes ikke. Det var ikke nok.
Jeg håper det kan være nok for Den norske kirke.

Først publisert i Vårt Land 4. mars 2017. Illustrasjon: Marvin Halleraker

Gå til innlegget

Til mann og kvinne skapte han dem?

Publisert over 3 år siden

Innfører vi et tredje kjønn, aksepterer vi også ideen om kjønn som en formbar, sosial konstruksjon.

«Hvis tidens tenkning var en sykdom, var vi som entusiastiske laboratoriemus som ropte om å få bakteriene injisert først». Slik ironiserer forfatter Bjarne Riiser Gundersen over oss nittitallsstudenter i boken «Da postmodernismen kom til Norge».

Hjernevask

Det blir stadig pekt på at den postmoderne ­relativismen er på tilbaketog. At kjønn ikke er noe mer enn en sosial og psykologisk sak, har for eksempel blitt utfordret av flere toneangivende stemmer har de siste årene. Oppgjøret strekker seg fra Harald Eias nå seks år gamle oppgjør med kjønnsforsk­ningen under «Hjernevask»-debatten – til Karl-Ove Knausgårds trefninger med Ebba Witt-Brattström om kjønn og politisk korrekthet i Sverige.

Som humaniorastudent på Blindern på nittitallet kjenner jeg meg igjen i Riiser Gundersens beskrivelser. Jeg har både fått mye vennskapelig tyn for, men samtidig hatt genuin nytte av, studiene i kjønn og kultur. Moderne kjønnsteori har på mange­ måter lagt fundamentet for dagens kjønnsroller. Både menn og kvinner nyter godt av at kjønnskategoriene rommer mer enn før.

Akademisk lek

Men demonteringen av kjønnene ble en akademisk øvelse som fortsatte til de ble abstrakte og løsrevet fra biologien. I dag mener de mest ­radikale kjønnsforskere det er rent språklige kategorier som danner kjønnsidentiteten. I denne­ ideologien blir ethvert avvik brukt som et argument for å avvise at man kan snakke om en normal.

Men trenger individuell variasjon å gjøre kategoriene mann og kvinne meningsløse? Eller må vi tvert i mot radikalt utvide rommet i de to kjønnskategoriene vi har?

I norske avisspalter har man de siste årene vitset mye med den svenske «hen»-debatten. Den er blitt karakterisert som teoretisk symbolpolitikk signert den radikale og kulturelle middelklassen, og skillet mellom norsk og svensk tenkning er blitt definert som en «kjønnspolitisk rift langs Kjølen». Som nordmenn har vi blitt anklaget av svenskene for å være reaksjonære og sjåvinistiske, men det har prellet av. Vi har heiet på den litterære­ ­superstjernen Knausgård og hans angrep på den svenske ­politiske korrektheten.

Forvirring

Så hvordan kan det ha seg at en tredje kjønnskategori nå så stillferdig er i ferd med å bli omfavnet av nær sagt alle ­politiske partier? Selv i KrF er dette blitt komplisert.

– Jeg skapte forvirring om «hen», skrev Knut Arild ­Hareide i Vårt Land denne uken og presiserte at det aldri har vært KrFs intensjon å innføre en tredje kjønnskategori.

Men hva var intensjonen? ­Hareide viser til at KrF som menneskeverd-parti må ta på alvor at noen ikke føler seg hjemme i de etablerte kjønnskategoriene. Ungdomspartiet KrFbruker samme retorikk – og konkluderer med at man må tilby en tredje kategori for de som føler seg utenfor de etablerte.

«Det tredje kjønn» virker nå å være svaret fra stadig flere ­politikere. Men hva var egentlig spørsmålet?

Kjønnsidentitet

Det er her vi må tilbake til postmodernismen og kampen mellom naturvitenskap og humaniora. For kjønnsidentitet er komplekse saker. Mens legevitenskapen mener nyere behandling av barn med uklart kjønn i stor grad er vellykket, vil mange kjønnsforskere på sin side fortsatt mene at disse menneskene overprøver vår ­deling av verden i to kjønn – at vi ikke har noe rom for dem som tilhører et slags tredje.

Samtidig omhandler dette også mennesker som har en personlig, psykologisk opplevelse av ikke å høre hjemme i noen av kjønnskategoriene – såkalte «kjønnsoverskridere».

Ny kategori

Når KrFU-ere ­argumenterer for et tredje kjønn, snakker de om å ta vare på de som faller utenfor. I etterkant av bråket har KrF tydeliggjort at det også er deres intensjon. De vil ivareta en gruppe, men ikke innføre en tredje kjønns­kategori. Men hvor bevisst er politikerne­ på at dersom vi ­aksepterer et tredje kjønn, ­aksepterer vi også de bakenforliggende samfunnsvitenskapelige teoriene der kjønn er en formbar, sosial konstruksjon?

Her i Norge er det ikke vanskelig å få gehør for kritikken av det mange ser på som en skinnharmonisk svensk offentlighet – illustrert ved kjønnsnøytrale barnehager der barn selv skal få utforske hvilket kjønn de er. Det skapte begeistring i Norge da Knausgård stilte totaldiagnosen på svensk offentlighet og beskrev den som en slags venstreintellektuell paranoia

Granatsjokk

Men nå 
handler debatten om sårbare enkeltmennesker som mener de vil få et bedre liv om de 
kan få leve som «hen». Og 
når minoritetsperspektivet dominerer diskusjonen, blir det dørgende stille. Omkostningene­ ved å ta debatten blir for store 
for mange ­meningsbærere. ­Etter tiår med vond homodebatt 
har Kristen-Norge fått granat­sjokk. Man vil ikke gå inn i ­tematikk som kan bidra til at man beskyldes for å være eksklu­derende.

Vi trenger en mer nyansert samtale om dette. For spørsmålet er om dette handler om tilrettelegging for en svært liten minoritet – eller om det faktisk handler om innføringen av en grunnleggende ny kjønnsforståelse i samfunnet. Uansett hva vi innfører av kategorier og ideologier – med kjønn og biologi følger alltid ambivalens, identitetsforvirring, fordommer og merkelapper.

Kultur og natur

Hva har vi satt i gang dersom vi innfører en tredje kjønnskategori? Hverken kirken eller KrF har bidratt til en fordypende diskusjon om temaet.

Likevel: Stemmene og de ­alternative ståstedene finnes – verdikonservative samfunns­debattanter som teologene ­Eivor Oftestad og Espen Ottosen ­fører interessante diskusjoner om hvor grensen skal gå for kulturens overskridelser av naturen.

Det vil være påfallende dersom det kun er noen få stemmer innenfor akademia som vil gå inn i grunnleggende diskusjoner om kjønn, biologi og identitet – mens politiske og religiøse ledere er tause.

Først publisert i Vårt Land 18. februar 2017.

Gå til innlegget

Åpen avis med trygg identitet

Publisert over 3 år siden

Bibelverset er tilbake på Vårt Lands forside.

 Det er et stort privilegium å ta vedtektene fra avisens tilblivelse inn i vår tid.

I dag kan du se noe nytt under logoen vår på forsiden. Der står det et bibelsitat som forteller at kjærlighet er mye mer enn følelser. Den kan foredles og fordypes ved at den tilføres innsikt og dømmekraft. Innsikt er den dype forståelsen for hvorfor – dømmekraft er evnen til å skjelne mellom godt og ondt. Fordi de holdes sammen i kjærlighet, blir de ikke til fordømmelse eller avvisning.

Dette sier noe om hva vi strekker oss ­etter som avis. Men Bibelen er en rik skatte­kiste, så om en stund kan det være vi velger oss et nytt sitat.

Med et sitat fra Bibelen på forsiden, signaliserer vi at identiteten vår springer ut av et kristent grunnlag. Da jeg begynte som sjefredaktør for ni måneder siden, var det et spørsmål som gikk igjen fra lesere som var spent på retningen for avisen: Hva betyr det at Vårt Land er en kristen avis? Skal dere gjenspeile det positive som skjer i Kristen-Norge? Skal dere løfte og inspirere meg som kristen?

En kristen avis

Å svare på dette gjennom journalistikken har stått øverst på min agenda siden jeg tiltrådte. Før vi jakter nye lesere, må vi svarer godt på det behovet dagens lesere melder. Først svaret: Ja, Vårt Land er en kristen avis.

Hvordan skal det vises?

Vi går daglig gjennom den journalistiske verktøykassen vår. Når vi reiser ut på festivaler og stevner, kan det hende at den klassisk kritiske nyhetssaken eller den ­lokale gladsaken et for smalt repertoar for å avdekke de virkelig spennende nyhetene. De kan ligge et helt annet sted, og de dukker opp når vi går klokt, åpent og nysgjerrig inn i fenomener og trender i trosfeltet. Vi har de siste månedene skrevet om Soul Children, pinsebevegelsen, bedehuskultur og bedehuskunst på en måte som er unik for oss. Vi bruker vår innsikt og kompetanse, men skriver med det nysgjerrige, ikke det innforståtte blikket.

Kvalitet og dybde

Jeg synes det gir et galt signal at vi har bibelordet på baksiden og ikke på forsiden av avisen. Vi trenger ikke maskere vår identitet for å bli interessante for flere. Jeg tror vi må gå inn i kjernen før vi kan vende blikket utover – eller rettere – å gå med økt bevissthet inn til kjernen av hvem vi er. Det tydeliggjør vår profil i offentligheten. Vi løfter kirke- og religionsstoffet fra å ha vært en seksjon – til å bli en motor – i avisen.

Som flere lesere har meldt tilbake, er ikke skråblikket fra Hugin og Munin de mest opplagte omgivelsene for det daglige bibelordet. Samtidig har mange merket seg at vi nå har gitt bibelteksten en helside sammen med dagens andakt. Derfor fjerner vi det daglige bibelordet på baksiden.

Min dialog med dere lesere de ­siste måne­dene forteller om en tørst etter mer stoff om kristen trospraksis i vår tid, ­etter mer «mat for troen». Vårt Land har overtatt STREK – et fordypningsmagasin som utfordrer kristenlivets «business as ­usual». Det vil stille leserne – og derigjennom kirken – overfor de første spørsmålene i troen. STREK vil også på sikt prege innholdet i Vårt Land. På sikt er det min ambisjon at vi får løftet dette innholdet ytterligere. Med kvalitet, med dybde og innsikt, kan vi gi mat for troen.

Trospraksis

Jeg ser på det som et stort privilegium å ta vedtektene fra avisens tilblivelse inn i vår tid. «Å bidra til et sterkt kristent folk og fremme den ­kristne kirkes­ livsinteresser» – formuleringen er ­arkaisk, men da er det vår jobb å oversette. I dag utfordres kirken av indre splid og ytre marginalisering. Da kan vi være en fellesarena som samler på tvers, vi kan invitere inn nye stemmer og vise frem miljøer og trospraksiser som overrasker og inspirerer.

Det er selve samtalen, en bred, opp­lysende og mangfoldig samtale, som skal bidra til nettopp å «fremme den kristne kirkes livsinteresser».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 10.02.2017

Gå til innlegget

Ikke et trossamfunn

Publisert over 3 år siden

Men Vårt Land kan finne de verdispørsmålene som samler en bred kristenhet.

Magne Kongshaug har fulgt debatten i forrige uke mellom undertegnede og Vebjørn Selbekk. Han gledet seg over at bibelordet skal tilbake på avisens forside, men spurte i går hvordan Vårt Land skal «tilstrebe enighet» mellom kristne, være samlende og samtidig unngå å ta stilling i teologiske spørsmål. 

En fin anledning til å presisere: Jeg har ikke noe ønske om, og heller ikke noen tro på full enighet mellom kristne. Tvert i mot må vi anerkjenne at norsk kristenhet er mer fragmentert og polarisert enn noen gang før. Vi må anerkjenne at det er sprikende syn i teologiske spørsmål, og at diskusjonen om felles ekteskapslov har satt dette på spissen de siste årene. 

Det som samler

Det jeg har tro på, er imidlertid at det fortsatt finnes mye som samler kristne. Hvis vi ikke hadde hatt tro på det, ville det være nedslående for kristenheten i Norge. Jeg tror også at en avis som Vårt Land kan finne de verdispørsmålene som samler en bred kristenhet. Det springer frem også i Den norske kirke, der man sammen må finne tilbake til hva som konstituerer kirken for å stå samlet i en tid med dyp uenighet. Det er, slik jeg opplever det, også et alvor rundt kirkens behov for å stå samlet i en tid der sekulariseringen er en sterk kraft.

Historisk har Vårt Land ikke tatt stilling til klart teologiske spørsmål, som jo henger dypt sammen med forståelsen av hva en avis er kontra et kirkesamfunn. Vårt Land har derfor aldri - i hvert fall ikke i nyere tid - ment noe om hva som er synd, hvilket bibelsyn som er det riktige og lignende. Avisen har derimot hatt klare meninger i aktuelle diskusjoner om ekteskapsordninger, men da hovedsaklig med samfunnsmessige argumenter.

Et nøkkelord

Nåden var temaet for årets kirkemøte, og det er et nøkkelord for reformasjonen. Vårt Land mener dette ordet forteller mer om hva som konstituerer en kirke enn vedtaket om likekjønnet vigsel.

Derfor håper vi at flest mulig av Den norske kirkes medlemmer opplever fortsatt å ha rom i kirken. For Vårt Land er det - i en tid der kirken utfordres av indre splid og ytre marginalisering - viktigere å holde fast på dette, enn å ta stilling i et teologisk spørsmål.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 09.02.2017

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere