Åshild Mathisen

Alder: 45
  RSS

Om Åshild

Følgere

Brobygging og særinteresser

Publisert over 3 år siden

Delen av Arbeiderpartiet som ivrer for KrF- samarbeid, ­synes det er problematisk at partiet framstår så utydelig og splittet, også i verdispørsmål.

At Ap-ledelsen ble nedstemt i spørsmålet om K-en i KRLE-faget på landsmøtet, var i realiteten en grasrotprotest mot KrF-samarbeid, analyserer en sentral kilde i Arbeiderpartiet.

K for KrF 

Det blir pekt på at faget ikke egentlig vekker noe stort engasjement i partiet, så når ledelsen dessuten snakket varmt for navnet, burde det gått glatt gjennom. Siden delegatene ikke ønsker å snakke ledelsen midt i mot fra talerstolen, brukte de anledningen til å vise sin motstand mot samarbeid med KrF i avstemmingen om religionsfagets navn.

Spennende og støtende

I ­Arbeiderpartiets øverste kretser står døra åpen for det partilederen karakteriserer som et «spennende samarbeid». På sitt beste mener toneangivende stemmer i Ap at KrF kan tilføre dem noe spennende – et nytt språk, en annen følsomhet i etiske og ­religiøse spørsmål. Undergrupper som er marginale i Ap, ­eksempelvis Kristne Arbeidere, kan få en viktigere stemme.

Samtidig viser den politiske historien at partiene har tradisjon for å se seg som motpoler. Ap har mislikt at KrF har trukket arbeidsfolk over på borgerlig side. KrF har ment at Ap er kristendomsfiendtlig – og begge har sett hverandre som motstandere i familie- og likestillingspolitikk.

Det overraskende er altså ikke at det er motstand mot KrF. Men det interessante er at argumentasjonen har endret seg. Mens den sjablongmessige forestillingen om et gammeldags og reaksjonært parti med en «støtende» politikk lever på grunnplan i Ap, er det også kritiske røster lenger opp. «Hareide har et dobbelt bakland, og tar ikke et reelt oppgjør med det» Det sier en sentralt plassert kilde i Ap, som da sikter til det polariserte Kristen-Norge.

Marginale 

Den eksterne ­retorikken fra Ap er å minne om godt samarbeid på 90-tallet og at KrF er mer enige med dem enn høyresiden i store politiske spørsmål på blant annet velferd og utjevning. På bakrommet er de samme røstene mer spørrende til hva særinteressepartiet KrF egentlig kan tilføre Ap. Da siktes det ikke til at flere av landsmøtevedtakene til KrF oppleves som økonomisk uansvarlige. De har erfaringer med et samarbeid med SV som ble ansvarliggjort gjennom Kristin Halvorsen som finansminister.

Det pekes på at SV er smale, men at klima- og oppvekstprofilen i sin tid tilførte Ap og det rødgrønne prosjektet noe ­positivt. På samme måte med Sps ­distriktsengasjement.

Dobbelt bakland

Opplevelsen er derimot at KrFs hjerte-saker fremstår mer marginale, at ledelsen ikke har klart å bygge bro mellom de tradisjonelle og progressive i eget parti. Det klinger litt i samme toner som når avtroppende nestleder ­Dagrun Eriksen sier at KrF må slutte å tro at det kan skåne folk mot samfunnsutviklingen. Dette står i kontrast til KrF-ernes egen forklaring på hvorfor mange brennbare verdidebatter uteble på ­deres landsmøte:

Det hersker enighet på tvers i partiet.

Eriksens formaning er at ­moderniseringen av KrF må fortsette. Men hvem skal overta arbeidet? Det spør man om i den KrF-vennlige delen av Ap. De ­undrer hvilke profiler partilederen løfter som kan bygge broer over til sosialdemokratenes side. Sentrale KrF-profiler blir i dag opplevd som verdikonservative og mer borgerlig orienterte.

«Outrert»

På sentralt nivå i Ap sitter man med en usikkerhet på hva KrF egentlig vil når det kommer til regjeringssamarbeid. Slik de ser det, levner partistrategien lite åpning mot venstresiden. Hareides utspill med Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum som statsministerkandidat blir i Ap omtalt som «outrert». Det skaper irritasjon at KrF-lederen oppleves så lite forutsigbar.

På tvers

Her kolliderer mentaliteten i et blokkparti og et sentrumsparti. Det som sees på som vingling i Ap, er en sentral del av KrFs identitet - at viktige politiske skillelinjer går på tvers av høyre/venstre-skalaen. Som midtbanespilleren selv, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, sa da han talte til landsmøtet: - KrF har valgt en klok og riktig linje – søke samarbeid der vi får mest igjen.

KrF-ledelsen svarer konsekvent sentrum-Høyre når regjeringsspørsmålet kommer opp, men Hareide har, med støtte fra flere partifeller, åpnet for å tenke nytt dersom ikke-sosialistisk samarbeid ryker.

Valgkampen kommer til å sette på spissen Aps ønske om et tydelig valg av KrF, både langs høyre/venstre-aksen - og i KrFs splittede bakland.

Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave fredag 5. mail 2017

Gå til innlegget

Bjelken i eget øye

Publisert over 3 år siden

«Det er ikke mitt sitat. Det er Jesus sitt», smalt det til full latter fra Knut Arild Hareide på KrFs landsmøte.

Han ironiserte over Jonas Gahr Støre som uken før hadde kreditert Knut Arild Hareide for munnhellet om ikke å «se bjelken i sitt eget øye».
Landsmøtet ler, fordi premisset er gitt: Bare KrF har egentlig innsikt i Bibelen og kristen kulturarv, andre partier og politikere snubler straks de forsøker.
Senere vitset Hareide om at Ap hadde stemt for å beholde K-en i KRLE. Hadde parti­lederen hørt noe sånt for fire år siden «så hadde jeg sagt at nå blir det ingen alkoholservering på KrFs landsmøte lenger». Latter igjen.

Men så lenge partiet har målinger under fem prosent, ligger det en nostalgisk desperasjon i latteren. Mange kristne og verdi­bevisste velgere har forlatt KrF til fordel for andre partier.


KrFs banehalvdel.

«Nå snakker både Trygve Slagsvold Vedum, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre om verdier», oppsummerte partiets generalsekretær, som mente politikerne inntil nylig var nærmest «allergiske mot å snakke om verdier». Kjell Magne Bondevik hilste landsmøtet med at debatten er «over på KrFs ­banehalvdel».
Men det kan like gjerne være grunn til stor bekymring at alle andre partier diskuterer brennbare verdispørsmål og religionssaker, mens feltet ikke har vært prioritert av KrFs eget landsmøte. Nær sagt all programdebatt handlet nemlig om velferd og offentlige ordninger.
KrFs Dag Inge Ulstein ­mener forklaringen på at verdisakene kommer i bakgrunnen, er at det er så krevende å stå i slike debatter. Ikke rart, kanskje, for dette feltet er fullt av snuble­tråder for et parti som KrF i dagens debattklima. Kristen-Norge er ekstremt polarisert, og grupperingene er på full kollisjonskurs når det kommer til hva som er viktige verdi­spørsmål og hva som er kristne verdier. Kanskje ikke rart KrF trekker seg litt unna, og blir et mer materielt fokusert parti. Ulstein mener KrF ikke lenger kan gjemme seg og håpe at ingen ringer dem.
Og så er det frykten for å virke for sære og smale. Det er sjelden jeg blir kritisert for at KrF favner for vidt, men ofte for at vi er et særinteresseparti, sier nyvalgt nestleder Kjell ­Ingolf Ropstad. KrF ønsker å modernisere seg, og i det ligger at man er nervøse for å betone sin kristne grunnlag for mye. Man frykter å vekke opp den delen av partiet som helst vil trekke en rett linje mellom ­Bibelens ord og politikk.


Uten KrF.

På presselunsjen under landsmøtet kommenterte Hareide problemstillingen. «Jeg ser også noen refleksjoner rundt det i media, som jeg tenker at det er noe i», var partilederens påfallende forsiktige referanse til diskusjonen Vårt Land har reist. Heller ikke en kristen nisjeavis blir helt gjenkjennelig når KrF-­lederen ­befinner seg på den sekulære scene.
Kanskje må partiet bearbeide sin storhetstid i verdidebattene fra nittitallet. For dagens offentlige samtale om religion og verdier er i full gang – uten KrF. Kristen-Norge og samfunnsutfordringene har dessuten endret seg fundamentalt siden den gangen, på en måte som ikke er til udelt fordel for partiet.
Skal KrF oppleves som rele­vante meningsbærere i dette­ feltet, er det et sidespor å ­fokusere på andres manglende­ kristendomskunnskaper og påståtte allergi mot verdier. Man havner da i et lite konstruktivt spenn mellom religiøs berøringsangst og religiøs arroganse.
At man vet hvem som sa det, betyr ikke at det er enklere å gjøre det: KrF må rett og slett fokusere mer på bjelken i eget øye.

Gå til innlegget

Annerledespartiet

Publisert over 3 år siden

Kristelig Folkeparti må konsentrere seg om det første ordet i partinavnet – for å finne ut hva det andre ordet egentlig betyr.

Når KrF i dag åpner sitt landsmøte i Trondheim, er det et parti­ som står i spagaten mellom et krympende grunnfjell og et sårbart fornyelsesprosjekt.

For bredt

Flere i KrF som drømmer om et stort kristen­demokratisk parti, mener faktisk at partiet i dag favner for bredt. Det høres paradoksalt ut – men de sikter da til at partiet for­søker på det umulige: Å favne et fragmentert Kristen-Norge der flere grupper gjensidig utelukker hverandre – fra israelsvenner til changemakere, fra radikale i asylpolitikken til konservative i familiepolitikken.

Dette sies fra ulike fløyer i partiet: Så lenge man ikke tar et ­tydelig valg, ender alle opp misfornøyde. At det nå er så ­utmattende at det like gjerne kunne vært greit med en ordentlig fløykamp, der noen vant og noen tapte – slik at stillings­krigen kunne ta slutt.

Folkekirken

Flere peker på to trekk ved samfunnsutviklingen som utfordrer partiet funda­mentalt. I tillegg til den fragmenterte kristenheten som nå bare består av en rekke subkulturer­, har Den norske kirke blitt gjennom­gående liberal. KrF står da som politisk parti igjen med standpunkter som kirken har forlatt, for eksempel i synet på ekteskapet. Det skaper en gjen­sidig fremmedgjøring 
mellom KrF og store deler av folke­kirkemedlemmene. Samtidig blir KrF for enkelte medlemmer og tillitsvalgte den «trygge havn» som holder på konservative standpunkter når kirken svikter.

Kristendemokratiet

Mens store deler av partiet ønsker et rendyrket kristendemokratisk parti og allmennetiske ­begrunnelser for politikken, er det dem som mener man da står i fare for å tape partiets «kilde» – kristendommen og dypest sett ­Bibelen. Kan man bevare sin egenart hvis man utelukkende bygger politikken på foranderlige sekulære ­argumenter? Disse står da i motsetning til de kristne­ argumentene­, som oppleves uforanderlige.

I store deler av partiet og helt inn i partiledelsen oppleves det som åpenbart at partiet ikke kan overleve dersom lavkirkelige og frikirkene er partiets eneste målgruppe. Men likevel er en årelang kritikk fra flere internt at partiet opererer med A- og B-velgere.

Det er altså fundamentale motsetninger i tilnærmingen til partiets grunnlag og formål. Kristelig Folkeparti kommer ikke forbi å måtte betone det første ordet i partinavnet – for å finne relevansen til det andre ordet. Hva betyr det å være et parti med kristent fundament i vår tid? Og hvordan kan dette være relevant for mange norske borgere?

Den røde tråden 

«Han har mange gode ansatser til å fornye partiet, men det blir så halvveis». Det sier en sentral KrF-er som mener ledelsen bare ser på ideologi som grunnopp-
læring – ikke noe som kan skape en vitaliserende og bred diskusjon for partiet. Fra ulike deler av partiet uttrykkes faktisk det samme savnet: Den røde tråden mellom enkeltsakene. Om noen saker lykkes, blir summen uansett for ullen.

At partilederen for kort tid ­siden skapte forvirring om partiets holdning til kjønnskategorien «hen», mener flere handler om manglende ideologisk trygghet. Det skulle nærmest vært umulig å oppfattes utydelig på et så sentralt område. Og både de som ble skuffet over partilederens deltakelse i Pride, og de som opplevde det som et modig og viktig grep, er samstemte om at det er et ­problem hvor sterke og symbol-
ladede slike handlinger fra ledelsen blir. Så lenge de lange linjene og samtalene om viktige spørsmål mangler, blir det for uforutsigbart hva partilederen til enhver tid gjør, og hvilket prosjekt det er en del av.

Flerreligiøst samfunn 

Når senterpartister som har høy selvtillit om dagen, terger KrF-ere med at de burde blankpusse kristenprofilen slik Sp har gjort med distriktspolitikken, har de mye rett i det. Men profilen må naturligvis redefineres.

Det skulle være mer behov enn noen gang for et parti som er opptatt av religionens plass i samfunnet. Norge må tenke­ nytt om religionens plass i samfunnet.­ Hvorfor er ikke KrF på banen her? Hvorfor ser ikke partiet muligheten til å bygge sitt omdømme og utvide oppfatningen om hva et parti med lavkirkelige røtter kan være i vår tid, hva det kan forstå av religiøse strømninger, religiøs ekstremisme, fremmedfrykt og polarisering?

Når Ap-nestleder og muslim Hadia Tajik står frem som varm forsvarer av K-en og nesten snur landsmøtet, avdekker det en økende interesse for og diskusjon om den kristne kultur­arven, dens plass og relevans inn i fremtiden. Også på høyresiden er det en økt bevissthet om kulturarven vår som en viktig plattform 
for flerreligiøs dialog.

KrF burde grepet det multireligiøse samfunnet som sin største mulighet siden kontantstøtte­debatten på nittitallet. Men i ­stedet jobber partiet videre med kontantstøtten.

Det er som om noe i samfunnsutviklingen ikke fanges opp av KrF. De sitter ironisk nok og ­føler på en berøringsangst, skolert som de er til ikke å sitere Bibelen når de snakker om politikk.

 Populær, ikke annerledes 

I dag har KrF en leder som er ­populær langt utenfor KrFs ­velgermasse. Han er sympatisk. Moderne. Med sine skarpe obser­vasjoner og selvironi er han dessuten genuint morsom. Er det en sovepute for partiet? Enkelte mener Knut Arild Hareide har langt større handlingsrom enn han selv tror, men kanskje oppfatter han seg å være valgt inn på dette mandatet: Å balansere, ikke forandre. Nå manøvrerer han mellom ulike retninger og visjoner – uten å ta et tydelig valg og vise vei.

Annerledesheten er det KrF har – det er det partiet må jobbe med. Kristen-imaget som i dag oppleves begrensende, er samtidig den eneste muligheten til å skille seg ut og bli tydelige.

Nok en folkelig partileder har ingen bruk for. Slik det er nå, slår Knut Arild Hareide vitser mens Trygve Slagsvold Vedum ler hele veien til valget.

Gå til innlegget

En nylesning av Martin Luther kan ha betydning for langt mer enn personlig kristen tro. Det kan endre vår protestantiske mentalitet - og vårt forhold til Den katolske kirke.


Spørsmålet er ikke om jeg kan gi opp min pietistiske versjon av Luther, men heller: Vil jeg? Tør jeg?
Forfatter Magnus Malm formulerer Luthers dobbeltbudskap om kvinnen som freser til sin mann: «Du er fullstendig håpløs, en dritt! … Men jeg elsker deg likevel!» Å være verdiløs og ­elsket på en og samme tid er natur­ligvis veien til dyp usikkerhet omkring egen identitet – og relasjonen til Gud.

Paradoksenes mann. 

Luther fryktet at han ikke var god nok, han fryktet Guds dom. For ham ble det derfor noe eksplosivt frigjørende i erkjennelsen av at mennesket ikke blir rettferdig for Gud gjennom sine gjerninger, men i kraft av hva Kristus har gjort på korset.
Likevel er det plassert dypt i mange av oss at Guds kjærlighet er noe vi får del i på tross av, ikke på grunn av hvem vi er.
Slik er vi fortsatt preget av det gudsbildet Luther forsøkte å frigjøre seg fra. I dagligtale brukes begrepet «luthersk» for å beskrive noe strengt, moralistisk og selvrefsende. For teologer er det derimot en kjent sak at Luther aldri var noen pietist, tvert imot tilbød han mange paradokser å forstå kristendommen med – ­paradokser som unndrar seg enøyd, pietistisk tolkning.


Veien til fornyelse. 

Reformasjonsjubileet gir anledning til å gå til ­kilden, til den historiske Luther. Til nettopp å hente frem det mangfoldige og paradoksale ved ham – og ikke minst konteksten for hans oppgjør med den katolske kirken.
Når vi leser Luther ut fra hans samtid, ser vi en kristen som ville korrigere et usunt gudsbilde og usunne botsøvelser, men som ikke ville være kirkefader. Med sin autoritetskritikk og tydeliggjøring av at Gud ikke må gjøres til tjener for menneskets prosjekt, dekonstruerer han på mange måter ethvert teologisk prosjekt.
Man kan argumentere for at Luther­ var en tidlig postmodernist, slik ­teolog Knut Alfsvåg peker på. Og når paradoksenes Luther trer tydeligere frem, utfordres også vår pietistiske versjon av ham. Derfor er det å forkaste Luther feil vei å gå – veien til fornyelse går via ham. Kanskje er det på tide med denne fornyelsen.


Mørkt menneskesyn. 

Magnus Malm peker i tidsskriftet Strek på at Luthers tilgivende Gud er et frigjørende budskap, samtidig som det medfører et mørkt menneskesyn – mennesket er så fordervet av synd at det ikke evner å gjøre noe godt. Dette gjelder definitivt ikke bare troende kristnes gudsbilde, det er dypt forankret i vår kultur.
Og er det ikke litt godt å være der, også? Å fordømme egen synd er for­utsigbart og trygt. Hva åpner seg hvis vi har viljen til det gode? Kjenn ­etter selv – hvilken impuls ligger deg nærmest – moralsk selvtukt fordi du lever et liv som ødelegger klodens klima? Eller positivt blikk på egen evne til å endre adferd og livsstil for et bedre miljø?
Det siste krever noe mer av oss, en vilje til det gode. Dersom vi bare er opptatt av vår syndige natur og ikke kommer forbi den, ligger det heller ikke noe positivt i vår evne til å ville noe, til å redde oss selv.


Bruddets ideologi. 

Vi trenger å frigjøre oss fra frykten for at handlingen bare er et skall, en fromhetsøvelse. Luther ønsket aldri at vi skulle­ bli passive, det var gjerningsrettferdig­heten han ville til livs – ikke gjernings­kristendommen. Jeg har selv opplevd uro rundt en kristen leder fordi vedkommende hadde involvert seg i hjelpearbeid. Det ble problematisert som «gjerningskristendom». En feilslutning – Luthers poeng var ikke at vi skal slutte å gjøre gode gjerninger, men at vi skal slippe den håpløse oppgaven med å sortere våre egne gjerninger etter deres grad av holdbarhet etter Guds målestokk.
Det er ironisk at Luthers oppgjør med det som innskrenket ham, endte i nye innskrenkninger. Sånn er det med bruddets ideologi, det kan så lett bli gjenstand for samme fundamentalisme som den vi vil til livs.
En nylesning av Luther påvirker derfor mer enn teologien. Den kan faktisk ha stor betydning – både for vår personlige tro, for vår protestantiske mentalitet – og får vårt forhold til Den katolske kirke.

Gjøre tro. 

Protestanter ser ut til å nærme seg katolske kristne gjennom hvordan troen praktiseres. Vårt Land skrev i fjor sommer at nettopp «trospraksis» er det nye moteordet. Nå korser vi oss og går til nattverd som aldri før. Sansene tas mer i bruk, med bønnevandring, håndspåleggelse og lystenning.
Et paradigmeskifte som kan opp­leves som en kollisjon med det protestantiske trosuniverset. Men kanskje er det heller tegn på et behov for å legge av seg den individuelle byrden «troen alene» har lagt på oss.

Sekularisering. 

For hvis vi virkelig er mer enn fortapte syndere, hvilken utfordring gis vi ikke da, som Malm peker på, til å gjøre noe viktig med livene våre? Vi må utfordre vår pie­tistiske Luther, ikke klynge oss til en syndsforståelse som passiviserer og innskrenker.
Klarer vi å se Luthers lære i et historisk lys, kan vi både møte vår egen menneskelighet og våre ­katolske ­venner med større raushet. I ­sekulariseringens tid trenger vi, som Malm peker på, et positivt menneske­syn innenfor troens rom – ellers er alternativet sekularisering. Og tenk om vi kunne møtt sekulariseringen også med kristen enhet – etter fem hundre år med splittelse.


På vltv.no kan du se Åshild Mathisen i samtale med blant andre biskopene Bjørn Eidsvig og Ole Kristian Kvarme om Martin Luther og kristen tro.

Gå til innlegget

40 år med klokskap

Publisert over 3 år siden

I snart 40 år har dagens 70-årsjubilant Erling Rimehaug vært en viktig stemme i Vårt Land og norsk samfunnsdebatt.

I dag fyller Erling Rimehaug 70 år, og om få uker har han vært ansatt i Vårt Land i 40 år. Det er over halvparten av avisas 72-årige historie. I hele denne perioden har Erling vært en viktig stemme i norsk samfunnsdebatt. Han har også vært en viktig premissleverandør for Vårt Lands utvikling og merke­vare.

Mange roller. Erling har hatt mange roller i Vårt Land. De første årene­ var han politisk journalist og fulgte det politiske liv tett gjennom mange tiår. ­Erling er en historiebok i nyere norsk ­politisk historie. Han var i mange­ år samfunnsredaktør og var i en periode ansvarlig ­redaktør i avisa. Alle disse ­rollene har han utført på en måte som er typisk for Erling – med stor kunnskap og dyp kjennskap til Vårt Lands felt og til avisas lesere.

Stillferdig innovativ

Erling er også en viktig samtalepartner for meg som ansvarlig ­redaktør i dag. Jeg er takknemlig for hans unike evne til å ­koble avisas tradisjoner med de utfordringer avisa møter med store endringer i medie­bruk og i Kristen-Norge. Og så gjør ­Erling skam på alle de som tror høy alder betyr at man ikke kan være digital eller­ ­endringsvillig. På sitt stillferdige­ og intellektuelle­ vis er Erling både innovativ og modig.

For Vårt Lands lesere er hans viktige bidrag som kommentator aller mest synlig.

Erling er alltid uvanlig godt orientert. Både om norsk politikk, norsk kirkeliv, utenrikspolitikk generelt og Midtøsten spesielt.

Ærlig tvil

Erling Rimehaug har skrevet en rekke bøker, som har sprunget ut av hans virke som meningsbærer i Vårt Land. Han har skrevet flere ­bøker både om Midtøsten og om konflikten mellom jøder og pale­stinere. Han har også gitt ut en bok om sin egen periode med tvil. Ærlig og åpent fortalte han historien om da han opplevde at Gud ble borte i hans liv. Særlig denne boken har betydd mye for mange av Vårt Lands lesere.

Erling har en tydelig, trygg og alltid interessant stemme. Evnen­ til å løfte frem nyanser, å gå dypere, fremheves av mange. Vi er takknemlige for det Erling Rimehaug har gitt Vårt Land gjennom årene av klokskap og kunnskap. En viktig samfunnsformer fyller 70 år i dag.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere