Åshild Mathisen

Alder: 45
  RSS

Om Åshild

Følgere

Feil type muslim

Publisert rundt 3 år siden

En feminist med hijab slåss innenfra for endring av islam. Men hun passer ikke inn i Frps virkelighetsbilde.

Sosiologistudent Fatema al-Musawi sier til Vårt Land at hun ikke skjønner hvorfor ikke hun selv får ha ­definisjonsmakten over hva ­hijaben symboliserer. Rett før valget preger det religiøse hodeplagget ­hijab samfunnsdebatten. NRK har mottatt ­rekordmange klager fordi Faten Mahdi al-­Husseini bruker hijab.

Åsted for symbolkamper

Kjønnsforsker Beatrice ­Halsaa mener blant annet integreringsminister Sylvi Listhaug slår ­politisk mynt på debatten. Man bruker anledningen til å ­vinne ­definisjonsmakten over hva ­sjalet symboliserer.

Den muslimske kvinnekroppen har blitt et åsted for symbolkamper, mener den lesbiske feministen og muslimen Nora Mehsen. Selv knytter hun ­hijaben på en måte som ikke passer inn i våre tradisjonelle forventninger til hvordan den skal se ut. ­Grunnen til at hun bruker ­hodeplagget, er også annerledes.

Vi møtte hverandre i en debatt om annerledeshet i sommer på Olavfestdagene. Hun forklarer at hun bruker hodeplagget for å markere et politisk standpunkt – og det handler om identitet. Hun opplevde under oppveksten å forsøke å bli godtatt på premissene til majoriteten gjennom å distansere seg fra sin bakgrunn og gjorde alt for å fremstå «norsk». Nå bruker hun plagget fordi hun er «trygg på seg selv og sine identiteter».

Mørkemenn representerer

Det er ikke mye ved Nora ­Mehsen som fremstår undertrykt. På samme måte som hun knytter hodeplagget på en ny måte, fremtvinger hun også nye refleksjoner og bryter med tradisjonelle 
forestillinger om kjønn, seksualitet og religion innen islam.

Men i den politiske retorikken til Frp, er det ikke plass til Nora Mehsen. Det er ikke plass til de kreftene som kjemper innenfra for å endre tolkninger av ­islam og det muslimske miljøet. ­Minerva-journalist og forfatter Lars Akerhaug sa til Vårt Land i fjor at han er lei av at det han ser som religiøse mørkemenn har fått representere mangfoldet bak merkelappen «muslimer».

Når det politiske Norge blir opptatt av å adressere patriarkalske holdninger, ærestenkning og manglende demokratisk sinne­lag innenfor islam, snevrer det også inn bildet av muslimer.

Revolusjon nedenfra

Vårt Land har flere ganger løftet frem hvordan unge muslimer tar ­islamdebatten, uten at det synes godt i offentligheten. Det er heldigvis i ferd med å snu. «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev ­Nancy Herz i Aftenposten og utløste ­kronikkskred.

Unge muslimer har begynt å organisere seg i nye nettverk, gjennom sosiale medier og ­debattfora. Linda Noor bruker ordet «kjempegenerasjons­skille» når hun snakker om ­debattantene som nå trer frem.

Det hadde vært spennende om Frp kunne anerkjenne og løfte frem historiene om det moderate, moderne islam som nå trer frem på grasrotplan – de som ­ønsker å skape sin egen norsk-mulimske identitet. De har oppstått uten hjelp fra staten, kirken eller Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Jensens forbilde

Unge ­muslimer tar faktisk «skeia i egen hånd», som Frp pleier å si. Det burde imponere Siv Jensen, som selv viser til sin oldemor Betzy Kjelsberg, en av landets første kvinnesakskvinner. For Jensen er det forbilde at olde­moren i stedet for å demonstrere i gatene, leide privatlærer for å få seg utdanning. Fremskritts­partiet har stemt for å fjerne ­likestillingsloven og likestillings­ombudet, og vil ha slutt på all kvotering og fedrekvoten. ­Partiet ønsker at alle beslutninger som kan avgjøres av den enkelte, bør tas nærmest mulig folk selv.

Men valgfriheten deres har sine begrensninger. I går skrev Vårt Land at høyresiden virker like opptatt av å vite hva som er best for muslimske kvinner, som de har beskyldt venstre­siden for å gjøre med norske ­kvinner. Kjønnsforsker Cecilie Thun ­mener Frp på denne måten fratar muslimske kvinner aktørskap i sitt eget liv. Hun mener ­hijabdebatten i stor grad generaliserer muslimske kvinner, og at den er bygget på en stereotypi av en undertrykt, muslimsk kvinne.

Valgfrihet? 

Nora Mehsen er eksempelet på en kvinne som burde få støtte fra partier som er opptatt av økt mangfold og sterke kvinner i muslimske miljøer.
Selv om det er mye forskning som viser at kvinner bruker ­sjalet av egen fri vilje - og noen ganger som del av feministisk prosjekt, lukker Frp ørene.
Den hjemmeværende ­kvinnens politisk ukorrekte valg skal få respekt og rom av Frp. Men de lar ikke historien til ­feministiske kvinner med hijab stå til troende.

(Foto av Nora Mehsen: Bilge Öner, Utrop)

Gå til innlegget

Feil type muslim

Publisert rundt 3 år siden

En feminist med hijab slåss innenfra for endring av islam. Men hun passer ikke inn i Frps virkelighetsbilde.

Sosiologistudent Fatema al-Musawi sier til Vårt Land at hun ikke skjønner hvorfor ikke hun selv får ha ­definisjonsmakten over hva ­hijaben symboliserer. Rett før valget preger det religiøse hodeplagget ­hijab samfunnsdebatten. NRK har mottatt ­rekordmange klager fordi Faten Mahdi al-­Husseini bruker hijab.

Åsted for symbolkamper

Ifølge kjønnsforsker Beatrice ­Halsaa slår blant andre integreringsminister Sylvi Listhaug ­politisk mynt på debatten. Man bruker anledningen til å ­vinne ­definisjonsmakten over hva ­sjalet symboliserer.

Den muslimske kvinnekroppen har blitt et åsted for symbolkamper, mener den lesbiske feministen og muslimen Nora Mehsen. Selv knytter hun ­hijaben på en måte som ikke passer inn i våre tradisjonelle forventninger til hvordan den skal se ut. ­Grunnen til at hun bruker ­hodeplagget, er også annerledes.

Vi møtte hverandre i en debatt om annerledeshet i sommer på Olavfestdagene. Hun forklarer at hun bruker hodeplagget for å markere et politisk standpunkt – og det handler om identitet. Hun opplevde under oppveksten å forsøke å bli godtatt på premissene til majoriteten gjennom å distansere seg fra sin bakgrunn og gjorde alt for å fremstå «norsk». Nå bruker hun plagget fordi hun er «trygg på seg selv og sine identiteter».

Mørkemenn representerer

Det er ikke mye ved Nora ­Mehsen som fremstår undertrykt. På samme måte som hun knytter hodeplagget på en ny måte, fremtvinger hun også nye refleksjoner og bryter med tradisjonelle 
forestillinger om kjønn, seksualitet og religion innen islam.

Men i den politiske retorikken til Frp, er det ikke plass til Nora Mehsen. Det er ikke plass til de kreftene som kjemper innenfra for å endre tolkninger av ­islam og det muslimske miljøet. ­Minerva-journalist og forfatter Lars Akerhaug sa til Vårt Land i fjor at han er lei av at det han ser som religiøse mørkemenn har fått representere mangfoldet bak merkelappen «muslimer».

Når det politiske Norge blir opptatt av å adressere patriarkalske holdninger, ærestenkning og manglende demokratisk sinne­lag innenfor islam, snevrer det også inn bildet av muslimer.

Revolusjon nedenfra

Vårt Land har flere ganger løftet frem hvordan unge muslimer tar ­islamdebatten, uten at det synes godt i offentligheten. Det er heldigvis i ferd med å snu. «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», skrev ­Nancy Herz i Aftenposten og utløste ­kronikkskred.

Unge muslimer har begynt å organisere seg i nye nettverk, gjennom sosiale medier og ­debattfora. Linda Noor bruker ordet «kjempegenerasjons­skille» når hun snakker om ­debattantene som nå trer frem.

Det hadde vært spennende om Frp kunne anerkjenne og løfte frem historiene om det moderate, moderne islam som nå trer frem på grasrotplan – de som ­ønsker å skape sin egen norsk-mulimske identitet. De har oppstått uten hjelp fra staten, kirken eller Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Jensens forbilde

Unge ­muslimer tar faktisk «skeia i egen hånd», som Frp pleier å si. Det burde imponere Siv Jensen, som selv viser til sin oldemor Betzy Kjelsberg, en av landets første kvinnesakskvinner. For Jensen er det forbilde at olde­moren i stedet for å demonstrere i gatene, leide privatlærer for å få seg utdanning. Fremskritts­partiet har stemt for å fjerne ­likestillingsloven og likestillings­ombudet, og vil ha slutt på all kvotering og fedrekvoten. ­Partiet ønsker at alle beslutninger som kan avgjøres av den enkelte, bør tas nærmest mulig folk selv.

Men valgfriheten deres har sine begrensninger. I går skrev Vårt Land at høyresiden virker like opptatt av å vite hva som er best for muslimske kvinner, som de har beskyldt venstre­siden for å gjøre med norske ­kvinner. Kjønnsforsker Cecilie Thun ­mener Frp på denne måten fratar muslimske kvinner aktørskap i sitt eget liv. Hun mener ­hijabdebatten i stor grad generaliserer muslimske kvinner, og at den er bygget på en stereotypi av en undertrykt, muslimsk kvinne.

Valgfrihet? 

Nora Mehsen er eksempelet på en kvinne som burde få støtte fra partier som er opptatt av økt mangfold og sterke kvinner i muslimske miljøer.

Selv om det er mye forskning som viser at kvinner bruker ­sjalet av egen fri vilje - og noen ganger som del av feministisk prosjekt, lukker Frp ørene.

Den hjemmeværende ­kvinnens politisk ukorrekte valg skal få respekt og rom av Frp. Men de lar ikke historien til ­feministiske kvinner med hijab stå til troende.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 25. august 2017.

Gå til innlegget

Nittitallsnostalgi i lekeland

Publisert rundt 3 år siden

Verdier slo godt an for KrF i 1997, men partiet klarer ikke å ­nyttiggjøre seg årets verdivalg.

Partiet åpnet valgkampen 
på Baluba Lekeland i Bergen. Det illustrerer et parti som holder i hevd sitt image fra velmaktsdagene på nittitallet, da familie og valgfrihet kom på agendaen gjennom kontantstøtten. Det myket opp partiets strengt kristne ansikt, og ga appell utover tradisjonelle målgrupper.

Kristne verdier

Men det er ikke der partiets mulighet ­ligger i dag. Velgerne – og ­andre ­politikere – vil snakke om kristen kulturarv, flerreligiøsitet, sekularisering. Verdidebatten i Norge har fått høy temperatur, ­velgere på hele den politiske skalaen opplever at mye står på spill for landets fremtid.

Her blir KrF liggende og duppe halvveis under overflaten. Mange vil si seg enig i de store ordene om menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Men verdier som kulturell markør er det som brenner nå, og de generelle verdiene holder ikke mål som svar.

Det er betegnende at når Knut Arild Hareide grilles av NRKs politiske valgkvarter, er det ingen som kan sette fast siviløkonomen om skatt på arbeidende kapital.

Treffe nåtiden

Men når KrF-lederen utfordres på hvordan han kan si at partiet ikke blander politikk og religion, samtidig som partiet kaller seg kristendemokratisk, er det som om språket forvitrer. Svaret blir ­sjablongmessig.

Det sier noe om interessen for religion i offentligheten at partiet plutselig får muligheten til å snakke om sin kristendemokratiske ideologi - men ledelsen er ikke godt nok forberedt.

Det holder ikke å si at KrF snakket om kristne verdier før de andre partiene - det ­handler om hvem som treffer om hva ­kristen kulturarv og kristne ­verdier ­betyr.

Faktisk er det NRKs spørsmål – forholdet mellom ­religion og politikk – KrF burde jobbet mest med nå. Det trengs når ­kristne verdier tas til inntekt for en ­solidarisk holdning til flyktninger, når de har blitt en etnisk ­markør for norskhet i en tid med økt mangfold – og når de for noen har blitt et anti-islamsk symbol.

Alvor og baluba

Hva hadde skjedd om KrF-ere trådte tydeligere frem med sine refleksjoner om tro og religion? Det gjør andre politikere nå med en ny naturlighet – senest Trine Skei Grande om Jesus i gårsdagens Vårt Land.

Men for KrF er det, ironisk nok, ikke like enkelt. De tillitsvalgte er skolert til å trå varsomt i møte en sekulær presse og offentlighet. Slipper partiet opp her, kan det føre til at grasrotpolitikere med hang til bokstavtro bibelsitater føler seg for frimodige. Da er det tryggere i lekeland.

Den nå avdøde munken ­Arnfinn Haram kom med krass kritikk av kristenheten inkludert denne avisen for fem år siden. Da skrev han at «Kristenfolket kjemper mot mørkemannstempelet med lettvint sentimentalitet og folkelighet». Han gikk ut mot det han kalte fordummende gladkristendom.

Kan en partileder fra KrF med sterk gudstro og oppvekst på ­bedehuset treffe debatten om vårt flerreligiøse samfunn? Kan han bruke det til å formidle partiets politikk med personlig kraft? Er det noe mer fra oppveksten på Bømlo enn idyllen og svelene som serveres Erna ­Solberg hos familien Hareide?

Bibeltro

KrF ser ut til å være det partiet som minst av alle var forberedt på at valgkampen skulle handle om kristne verdier. Nå i innspurten ser det ut som de har lagt om strategien.

Skal man bli synlige, må man ha fiender. Partiet duellerer mot Frp om kristne ­verdier med høy temperatur. De ­utfordrer de ­andre partiene på skoleguds­tjenester, søndagen som ­hviledag, KRLE og grunnlovens ­kristne verdier. KrFs 
generalsekretær faktasjekker Harald Eias påstander om kristendom. Det jobbes for å hente hjem 
eierskapet til og forståelsen av kristne verdier.

Skaffe fiender

Problemet er at samarbeidsspørsmålet har blitt et verdivalg, og det er livsfarlig for KrF. Når Hareide går i klinsj med Sylvi Listhaug og Siv Jensen, engasjerer han de KrF-velgerne som mener kristne verdier er det samme som raushet for flyktninger, ansvar for klima og fordeling. De kan ikke forstå hvordan det lar seg forene med å bidra til at Frp kan regjere.

For andre KrF-velgere er ­kristne verdier kristendom i skolen og å hindre at islam får prege Norge. De er redde for hva sosialistene kan finne på, og forstår ikke at KrF kan åpne for Ap-samarbeid.

Alle skal med

I stedet for å velge en kurs, ser det ut som man veksler på fiendebilder fra uke til uke for henholdsvis å holde på kjernetroppene og mobilisere de sentrumsorienterte velgerne. Frp er fienden den ene dagen, Ap den neste. For velgerne er det umulig å forstå – dermed blir KrF uklart nettopp der det burde vært klart. KrF kan derfor tape den 
tydeligste verdivalgkampen ­siden ­nittitallet.

(Bildet: Olaug Bollestad, Knut Arild Hareide og Kjell Ingolf Ropstad i lekeland 12. august. Foto: Synnøve Horvei, NRK)

Gå til innlegget

Frp og lekfolket

Publisert rundt 3 år siden

Den kirkekritiske tradisjonen Listhaug knytter seg til, har faktisk formet kirken hun angriper.

‘For den kristne bevegelsen er hun blitt en veldig viktig skikkelse’, sier kristenkonservative Bjarte Ystebø om Sylvi Listhaug.
Statsråden viser seg å ha jobbet i kulissene for Oslo Symposium allerede i 2009, ifølge Mathias Fischers nye biografi om Frp-politikeren.
Ystebø sier han er full av
beundring for Sylvi Listhaug på mange områder. Og det er ikke rart. Listhaug knytter seg nemlig dyktig inn til den kirkekritiske og anti-elitistiske tradisjonen i lavkirkelige miljøer i Norge. Og den tradisjonen er lang – samtidig som den faktisk har formet Den norske kirke som Listhaug nå angriper.

Embetsmenn og lekfolk. Kristne grasrotbevegelser har nemlig lang tradisjon for å stille spørsmål ved kirken som religiøs autoritet.
På midten av 1800-tallet
ville mange ha en «gjenkristning» av det norske folket, fordi de så at samfunnsendringer svekket kirken.
Bedehusbevegelsen i forrige århundre utfordret embetsmennenes forkynningsmonopol og rettet seg altså mot en kirke de anså for verdsliggjort og for lik samfunnet rundt. Gjennom
denne bevegelsen opplevde folk uten utdannelse, penger eller makt seg mer bemyndiget. De så seg selv som forvaltere av en mer ekte kristendom enn de møtte i kirken, og gjorde krav på sin egen definisjon av kristendommens verdier.
Lekpredikanter og lavkirkelige vekkelsesbevegelser hadde brodd mot kirkemakt og elite. Men den gangen var det en
embetsmannskirke, overklassens kirke, de slåss mot.


Taus majoritet. Og man kan si at de vant fram. Lekfolket har overtatt Den norske kirke de seneste femti årene. Den er ikke lenger bare prestenes kirke. Dette nye kirkefolket har redusert den tradisjonelle lavkirkelige bevegelsen både i antall og innflytelse og gitt rom for mange måter å være kristen på. Derfor er det en mye mindre gruppering Listhaug nå knytter an til.
Den norske kirke er folkeliggjort, feminisert og demokratisert – og selv om sekularisering og liberalteologi har spilt en stor rolle, har også lekmannsbevegelsen betydd mye for at Den norske kirke har nærmet seg befolkningens holdninger og verdier.
Kristne velgere generelt stemmer på Arbeiderpartiet og Høyre. Nettopp derfor har paradoksalt nok kirken kommet på defensiven når det kommer til definisjonsmakt om, og eierskap til, hva som er kristne verdier. Den norske kirke og folkekirkekristne er nå i takt med tidsånden og folks levesett. Den folkekirkekristne blir den tause majoritet, for det er en velger som inngår i større politiske strømninger i befolkningen.


«Kristenfolket». Da kristensosialist og SV-kandidat til stortingsvalget Freddy Øvstegård i Vårt Land gikk ut mot Sylvi Listhaugs bruk av kristne og norske verdier i det han mener er skremselspropaganda, var det nettopp som «en kristen som sjelden flagger troen sin offentlig».
Når Listhaug makter å komme på lag med kristenfolket og ta
eierskap til disse verdiene i offentligheten, handler det om at konservative kristne er motstrøms i mange av dagens verdispørsmål og opplever at deres holdninger kolliderer med samfunnets forøvrig. Men angrepet er snudd på hodet. I motsetning til historiens lekpredikanter, er Sylvi Listhaug faktisk en mektig statsråd. Samtidig er det jo sånn at kirken ikke lenger har noen makt i samfunnet, og presten ikke er noen mektig person. Men hun skaper engasjement hos de lavkirkelige som oppfatter at de står overfor en maktelite i form av det kulturelle hegemoni dagens folkekirke er en del av.


Anti-islam. Det er ikke lenger folkets kamp mot en kristen overklasse i form av makt og midler. Det er kampen mot den politisk korrekte, kristne snakke­klassen som mener å vite hva som er best for folk, men som ikke lytter til folkets røst. Motstanden mot en PK-kirke mange opplever plasserer seg på den politiske venstresiden i sitt klima- og flyktningengasjement. Konservative kristne og Frp-ere har denne anti-elitismen til felles – mer enn de faktiske sakene. For Listhaugs kirkekritikk er heller ikke den tradisjonelle lavkirkelige. Det er ikke ekteskap, seksualliv, synd og fortapelse hun trekker frem – det er åpenbart at en slik kritikk ville ramme hennes eget parti.
KIFO-forsker Pål Ketil Botvar påpeker at den såkalte kampen om kristenvelgerne i realiteten handler om den mindre gruppen av aktive kristne som i tillegg er skeptisk til innvandring. Det er jo denne gruppen Listhaug snakker til. Ved siden av elitekritikken av kirken, er det innvandrings- og islamskepsis som forener konservative kristne og liberalistiske Frp-ere.
Det er her er det de kristne verdiene kommer inn. De er i hennes og Frps retorikk et kodeord for anti-islam, som dermed trekker innvandringsmotstand inn blant de kristne hjertesakene. Når KrF nå velger seg Listhaug og Frp som fiende i valgkampen og tydeliggjør en annen tolkning av kristne verdier i møte med
islam og innvandring, appellerer de til et kristent lekfolk som også har en tradisjon for internasjonal solidaritet gjennom misjonen.


Kamp og kontinuitet. Kristensosialist Øvstegård bryter tausheten fordi han mener kristne verdier som «likhetstanken, fellesskap og solidaritet» er under angrep. KrF-lederen angriper Listhaug og fastslår at kristne verdier bygger ned «fordommer og frykt som skaper skille i samfunnet.» Deres tolkning av kristne verdier kan ikke lenger tas for gitt.
Når kirke og kristenliv faktisk har en sterk kontinuitet i norsk historie, er denne brytningen en viktig og vitaliserende grunn til det. Kanskje er det nettopp denne diskusjonen om hva som er kristne verdier i vår tid, som befester folks forhold til Den norske kirke også i fremtiden.

Gå til innlegget

Skams nyanserte religionsbilde

Publisert over 3 år siden

Islams inntreden i en sekularisert, norsk offentlighet baner vei for synligere religiøs identitet. Det kan det paradoksalt nok være kristne – ikke muslimer – som nyter godt av.

Tenk det, sesongens beste­ Skam-scene hittil er altså­ to tenåringer som har en reflektert samtale om religion.

Det skriver Dagbladets anmelder om episoden der muslimske Sana diskuterer islam med sin forelskelse Yousef, som på sin side ikke lenger tror på Allah. 

Bryter med forestillinger

Sana går ikke bare på tvers av muslimske konvensjoner, hun bryter også med tradisjonelle forestillinger om hvordan en muslim lever og tror. Nettopp bruddet med indre konvensjoner og ytre karikaturer forventes når temaet islam skal behandles i norsk offentlighet i dag.

Skal man ha troverdighet hos unge, må man også være troverdig i det religiøse. Dette står i skarp kontrast til tradisjonell fremstilling av kristenheten på norsk film, der nettopp det religiøse som regel har endt i stereotype fremstillinger av en sekt­leder, en konservativ eller en karismatiker.

Friskt blikk

Populærkulturen vil nødvendigvis kaste et mer nysgjerrig blikk på en minoritet som allerede opplever diskriminering enn på religionen som blir knyttet til den ressurssterke ­majoriteten.

Men når religionen fremstår nyansert og viktig i Sanas liv, baner det vei for å se med friskt blikk på hva som utgjør en troendes liv i dag, uavhengig av ­religion.

Religion og nyanser

Også i norsk offentlig debatt har ­behovet for å se nyansene i islam meldt seg tungt de siste årene. Hvis man vil kritisere islam uten å anklages for rasisme, må man kunne skille islam fra islamist ­og fundamentalistisk islam fra den moderate versjonen.

Umerkelig, kanskje også ubevisst – mens denne diskusjonen om nyansene i islam har gått både nasjonalt og globalt – har blikket på kristenheten nødvendigvis også endret seg.

Det handler om identitet

I et flerreligiøst og sekularisert samfunn blir diskusjonen om kultur­arv viktigere – og da blir det også viktigere å definere hva den består i.  Dermed øker også bevisstheten omkring forskjellene i norske, kristne miljøer, slik religionshistoriker Ingrid Vik påpeker.

Når Ap-leder Jonas Gahr Støre setter et skille mellom det han ser som en god kristentradisjon på den ene siden og kristen­konservative i Oslo symposium på den andre siden, er det en form for nyansering som politiske ledere ikke har sett betydningen av tidligere.

Hva er du? 

Det er blitt mer stuerent å snakke om kristne verdier og kulturarv, slik KIFO-forsker Pål Kjetil Botvar påpeker.

Det er dessuten en helt fundamental endring i hva begrepet «kristen» betyr i vår tid. Forbind­elsen mellom kirke og stat ­endres, folkekirken er blitt ­liberal, vi er et mer sekulært samfunn. Samtidig begynner våre barn og unge å benytte ­merkelappen kristen som en­ 
etnisk markør. Kristen betyr norsk. Og hvem vil være «ingenting», når den muslimske klassekameraten spør «hva er du?»

Sana forsøker å kombinere livet som troende muslim med det vestlige, moderne livet. Men hennes søken speiler ikke bare unge muslimer. Sekulariserte, ­ritualkristne nordmenn utford­res fundamentalt av åpent og synlig troende muslimer. Karakteren Sanas religiøsitet åpner for refleksjon om hva det er å være kristen i vår tid.

Sekulære argumenter

Det er bare et par år siden Ingrid Vik pekte på hvordan konservative kristne som ønsker å spre kristne­ verdier, bevisst har gått over fra å argumentere med bibelvers til å bruke et sekulært og åpent språk. For å få innflytelse har de tilegnet seg en sekulær, politisk argumentasjon.

Men det er lite som tyder på at vi er på vei mot en offentlig debatt kjemisk renset for religiøse argumenter. Frps vedtak om å forby omskjæring av gutte­barn, har vakt sterke reaksjoner. Hvis sekulære argumenter hadde vært det eneste gangbare i offentlig debatt, ville nok både den jødiske minoriteten og ­deres støttespillere nøyd seg med å ­argumentere rundt toleranse og religionsfrihet.

Abrahams pakt

Men omskjæring som en sentral, religiøs plikt – den som befester pakten med Abrahams Gud – ser ut til å være et like gyldig argument i debatten.

Men at det blir mer legitimt å bruke et mer religiøst språk –
betyr ikke at de som gjør det slipper motbør.

Debatten kan bli mer polarisert av at sekulære og religiøse argumenter kolliderer. Og holdningen til muslimer og islam er polarisert, med sterke innslag av fremmedfrykt og -hat.

Selv om islams inntreden 
kan ha endret premissene for 
religionens plass i offentlig-
heten, kan det ironisk nok være andre, j­øder og kristne, som vil oppleve å ­møtes med økt romslighet.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 12. mai 2017.
Illustrasjon (utsnitt): Marvin Halleraker

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere