Åshild Mathisen

Alder: 45
  RSS

Om Åshild

Følgere

Hjemsøkt av Anders Behring Breivik

Publisert over 8 år siden

Terroristen makter det få andre klarer i moderne massekultur: han koloniserer vår underbevissthet.

Anders Behring Breivik er nå i full gang med del to av sin terroraksjon, den såkalte «propagandafasen». Han anser rettssaken som en talerstol for sin ideologi og «motstandskamp». Men hans grufulle handlinger har allerede gitt ham et slags herredømme over samtidens verdensbilde. 

En ung mann dukket opp i kommentarfeltet under en av mine nettpubliserte kommentarer. Han hadde plassert meg som den venstrevridde, progressive og dialoghungrige stereotypen av en journalist. En skribent som ifølge ham «ønsker å skjønnmale den multikulturelle drømmen» og «skyve problemene under teppet». 

Den malplasserte og lett komiske kritikken ble ledsaget av noe uhyggelig, og det uhyggelige var ikke hans tydelige antipati mot flerkultur, kvinner i offentligheten eller venstresiden. Det uhyggelige var min umiddelbare, ufrivillige assosiasjon til Anders Behring Breivik. 

Hverken jeg eller min nettkritiker ønsker å plasseres i ABBs univers som henholdsvis kulturmarxist og verdikonservativ. Likevel har terroristens ideer blitt en undertekst som limer seg inn i den offentlige samfunnsdebatten. Den er der når vi diskuterer hvilke ytringer som er akseptable. Den er der når vi tuller med det forslitte uttrykket «ellers vinner terroristen». Den er der når vi ironiserer over våre «kulturmarxistiske» aktiviteter og holdninger. 

Karl Ove Knausgård skriver i Min Kamp bind 6: «Terroristenes egentlige jobb var å trenge inn i underbevisstheten vår. Det hadde alltid vært forfatternes mål, men terroristene tok det et skritt lenger. De var vår tids forfattere. Det var Don DeLillo som hadde skrevet det, mange år før 11/9. Bildene de skapte, spredte seg rundt hele kloden og koloniserte vårt underbevisste.»

ABBs vitneliste - med navn fra både politikk og akademia, plasserer oss alle inn i hans univers og gir ham en uhyggelig definisjonsmakt. Uansett om vi fornekter, latterliggjør eller dekonstruerer ham: han er likefullt det nav vi nå ufrivillig dreier rundt. Når den gamle Blitzeren Stein Lillevolden nekter å stille opp dersom han kalles inn som vitne, bidrar også han ufrivillig til oppmerksomheten rundt Breivik.

Vi ser daglig at etterlatte og overlevende sier de ikke ønsker å høre mer om terroristens oppvekst og ideologi, at de ønsker han skal glemmes. De reiser bort under rettssaken for å slippe unna det enorme medietrykket. Noen har også sagt opp denne avisen i noen måneder fremover med den begrunnelsen at de ikke orker å lese om rettssaken.

Samtidig legger journalister ut bilder av adgangskortene til rettssaken på Facebook. Forsvarsadvokatene fotograferes som filmstjerner. Dagbladet, som sterkere enn noen har bidratt til mytologiseringen av Breivik, tilbyr nå et terrorfilter på sin nettside.

Vi er alle som marionetter i ABBs forhåndsregisserte teaterstykke, og det finnes ingen nødutganger. Vi er kollektivt fanget i vår egen postmoderne massekultur, der grusomhet er en billett til berømmelse.

Guardian publiserte artikkelen «Anders Breivik reconstruction: making a killer look cool», etter at VG hadde publisert bildene av Breivik i rekonstruksjon med politiet på Utøya. Artikkelforfatteren mente at bildene av Breivik der han simulerte sine massemord, og i særdeleshet der han peker med en imaginær rifle, forsterket ikonografien av en kul, kalkulert og mediesmart ideologisk drapsmann. 

Knausgård skriver videre om 11/9: «Det konkrete resultatet av angrepet i seg selv, antallet døde og skadede, de materielle ødeleggelsene, betydde ingenting. Det var bildene som var viktige. Jo bedre og mer ikoniske bilder de klarte å skape, jo mer vellykket var aksjonen.» Behring Breiviks eksistens frem til terroraksjonen var anonym. Nå er han verdensberømt. Det er også terrorens grusomhet: at drap og ødeleggelse skriver gjerningsmannen inn i vår samtid og inn i historien. 

Håpet må være at det er rettsstatens dom og straff, og ikke terroristens ideologi, som blir stående igjen i vår kollektive bevissthet. 

Denne kommentaren ble publisert i papirutgaven av Vårt Land tirsdag 17. april 

Gå til innlegget

Det piper fra hornet på veggen

Publisert over 8 år siden

Ung. Kvinne. Raddis. Ikke rart Kirsti Bergstø var en udugelig statssekretær.

Politikkens syvende far i huset, Kåre Willoch, benytter påskefreden til å komme med et politisk svingslag mot en som allerede ligger nede. Han mener Bergstø er et eksempel på at regjeringen utnevner folk som kan kalles lærlinger til å bli statssekretærer i stedet for «folk som er utdannet nok til å klare jobben». 
Bergstø gjorde en alvorlig feilvurdering da hun overstyrte embetsverket for å tildele midler til Jenteforsvaret. Men hun manglet hverken utdannelse eller erfaring. Willochs gjør derimot Bergstøs feilvurdering til et tegn på at regjeringen rekrutterer feil folk til toppstillingene.
Bergstø selv mener Willoch angriper henne fordi hun er ung kvinne. Willoch synes nok hennes motangrep er urettferdig. Det handler jo ikke om kjønn. Det gjør aldri det. Det handlet heller ikke om kjønn da partifelle Per Kristian Foss uttalte at regjeringen ikke vil bli tatt på alvor hvis Inga Marte Thorkildsen ble fungerende statsminister i Jens Stoltenbergs fravær. 
Fellestrekket er likevel at Høyres to vanligvis rasjonelle politikere med ett henfaller til følelsesbasert synsing uten rot i virkeligheten når det kommer til to unge SV-kvinner. De hører ikke hjemme i de tunge maktvervene, de er fremmedelementer.
Alder og bakgrunn er vikarierende motiver, for en ung mann i dress fremkaller ikke slik skepsis. Det er tvert i mot speilbilder av Foss og Willoch selv på vei mot toppen. Kvinnenes politiske arketype finnes ikke, deres forgjengere var banebrytere og avvikere. 
Foss´ utspill ble raskt tilbakevist av flere, blant andre SV- er og historiker Hans Olav Lahlum som påpekte at fem menn siden 1945 har blitt statsminister uten å ha vært statsråd. Og hva gjelder Willochs innvendinger mot Bergstø: Hun var 29 da hun ble utnevnt til statssekretær. Til sammenligning tiltrådte Knut Arild Hareide stillingen som miljøvernminister da han var 31 år gammel. Da hadde han allerede vært statssekretær i Finansdepartementet. For Per Kristian Foss.
Bergstø hadde dessuten politisk erfaring som leder av Sosialistisk Ungdom, vært politisk nestleder i Elevorganisasjonen og sittet seks år i sentralstyret i SU. Blant annet. 
Dersom barnevernspedagog Bergstø ikke hadde tilstrekkelig utdannelse eller politisk erfaring til å bli statssekretær, hva er det som skal til for å få toppverv i vårt demokrati? Master eller doktorgrad i statsvitenskap? Avdøde Jon Lilletun gikk til jobben som statsråd for høyere utdanning med folkeskole og søndagsskole. Willoch vil neppe hevde at han gjorde en dårlig jobb. 
I Norge ønsker vi oss ikke en politisk elite av høyt utdannede broilere. Vi ønsker et demokratisk mangfold der også en ung, radikal barnevernspedagog skal kunne foreta politiske beslutninger. At Bergstø gjorde en feilvurdering, har ingenting med hennes alder eller erfaring å gjøre. Mange toppolitikere før henne har gjort alvorlige feilvurderinger, og de har som hovedregel ikke vært unge. 
Willochs karakteristikk av Bergstø som «lærling» bygger opp om en forestilling om at det var hennes uegnethet som felte statsråden. Men Bergstø var ingen politisk selvmordsbomber som jobbet målrettet for en beslutning i et vakuum. Hun jobbet for sin sjef, Lysbakken. Det som felte dem, var deres felles sans for politisk timing og PR. De ville vise handlekraft under voldtektsbølgen, og de kunne samtidig tilgodese sine egne i Jenteforsvaret. Som Lysbakken selv skrev til sin statssekretær: «Hva skjer med pengene vi har bevilget til feministisk selvforsvar? Foregår det noe vi kunne lage media på?» Advarslene fra eget embetsverkble overhørt.
For Lysbakken visste, selv om han benyttet standardformuleringen «statsråden står ansvarlig» til den lød så mekanisk at alle skulle forledes til å tro at Bergstø var den egentlige arkitekten. 
Man kan hevde at det er tilfeldigheter som rår og at kjønn ikke spiller inn. Men tar man et skritt tilbake, er bildet tydelig: den kvinnelige statssekretæren er ute av politikken med et ødelagt omdømme. Den mannlige statsråden er i dag nyvalgt leder av SV.
Det er synd at det ikke gir mer innsikt og perspektiv å kikke ned på den politiske hverdagen fra hornet på veggen.

Gå til innlegget

Mykis i midten

Publisert over 8 år siden

Der Siv Jensen velger pisk, velger Knut Arild Hareide gulrot. Det blir ikke politisk kjærlighet av sånt.

Se alltid lyst på livet/Sa mor og far til meg/Tro alltid at det beste/bare hender deg/Og barnetro er viktig/ellers blir det trist/Så jeg gjetter kryssord med kulepenn/og er stadig optimist! Lillebjørn Nilsen

Nylig kunne vi lese at mens innvandrerbefolkningen har fordoblet seg i Groruddalen i Oslo de siste ti årene, har kriminaliteten stupt. Til VG sier stasjonssjef ved Stovner politistasjon, Espen Aas: - De som bor i Groruddalen har blitt snillere! Aas sier at «det viktigste er å snakke med folk, og som oftest holder det». 

Akkurat når vår verden er så preget av terror-rettsak og Krekar-trusler at vi ler hånlig av ordet «forebygging», kommer gladsaken fra Groruddalen. Politiet har satset på dialog og samarbeid. Bydeler, borettslag, fritidsklubber, skoler, politi og foreldre har dratt lasset sammen. 

Kanskje har han likevel rett, den intellektuelle superstjernen Steven Pinker som nylig var i Norge. Kanskje blir verden et stadig bedre og mindre voldelig sted? Men den norske Grorud-resepten er noe helt annet enn den nulltoleransen i New York-politiet som Pinker hyller. Det er kriminalitetsforebygging på mykismåten. Det er hverdagsfortellingen som velter Frps flerkulturelle dommedagsprofetier.

Det er slikt KrF trykker til sitt bryst. Forebygging og dialog sitter i blodstrømmen. Deres øverste leder mangler bare litt sjegg og noen gulvputer, så er han rene inkarnasjonen av en programleder i syttitallets ungdomsprogram Halvsju. En myk mann med usvikelig tro på det gode i mennesket. Og myke menn liker ikke Frps politiske svartsyn. De liker ikke strengere straffer og strengere innvandringspolitikk. Myke menn har mer tro på at før vi gjør noe som helst, må vi sette oss i sirkel og gir ordet til den som holder erteposen.  

KrF er det ikke-sosialistiske svaret på SV. Et parti som tror på fellesskap og solidaritet. Dette er det velgerne utenfor partiets grunnfjell kan fristes til å like ved et parti de ellers finner i overkant eksotisk. 

Det som butter i mot, er skremmebildet av KrF som moralistisk og fordømmende. Forestillingen om at når partiet smeller spanskrøret i bordet, er det ikke mot kriminelle og asylsøkere, men mot homofile partnere, kvinner som tar abort og utearbeidende mødre. 

I KrF har man ennå ikke funnet resepten for å kommunisere i moralspørsmål. Så vanskelig var ekteskapsloven for KrF, at selv Dagbladets utnevnte mørkemann Dagfinn Høybråten vegret seg for å ha en høy profil i saken. Det åpne rommet tok Nina Karin Monsen til å hevde at loven kan skade barn, ødelegge kristen moral og forvrenge virkeligheten.

En slik retorikk vil man aldri høre fra Hareide, hverken i spørsmålet om abort, Israel eller ekteskapslov. Der Siv Jensen velger pisk, velger Hareide gulrot. Dialog, hensynet til enkeltmennesket og forebyggende tiltak vil være svaret fra KrF-lederen. I verdispørsmål er han som en kristensosialistisk mykis, til fortvilelse for mange konservative kristne som ønsker en hardere linje.

Hareide vil bygge ned fordommer og vinne som et parti som fremstår visjonært, uten å skremme bort moderne mennesker med straff i det hinsidige. Han viser ikke muskler. Han fleiper om egen mangel på muskler. 

I valget mellom høyre eller venstresiden, vil Hareide tenke mest på seg selv. Han ønsker å lykkes som partileder, og vil frykte mer enn noe annet å vinne makten men tape oppslutning.

Hareide var påfallende diplomatisk da han kommenterte Høybråtens utspill om at rødt og blått nå nærmest er samme sak i verdipolitikken. Det gjør han vel vitende om at ingenting virker sterkere enn at Høybråten er den som åpner døra for Ap. Det beste er at verdikonservative voktere som Gunnar Prestegård og Aud Kvalbein får rase mot sin «egen» mann Høybråten.

Hareide er mykisen i midten. Han er helt i takt med egne medlemmer når han tar et klart oppgjør med Frps liberalistiske ideologi – og utfordrer Senterpartiet i å være bøndenes venn. Medlemsundersøkelsen til KrF viser at det foretrukne er å stå i sentrum og samarbeide til begge sider fra sak til sak.

Både Jens og Jensen har kastet erteposen til Hareide. Han vil nok helst bli sittende på Stortinget, og godsnakke litt med begge to.

Gå til innlegget

Barn av Norge

Publisert over 8 år siden

Dagens utlendingslov er god nok. Det er myndighetene som opptrer i strid med den.

- Loven blir brutt, for hensynet til barna skal veie tyngst. Det uttaler flyktningeekspert Vigdis Vevstad i dagens Vårt Land om den forestående utsendelsen av de papirløse asylbarna. Det samme ble av tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik påpekt i gårsdagens «Debatten» i NRK. Loven er klar: Mens det kan tas innvandringspolitiske hensyn så skal det tas hensyn til barns beste. 

Vevelstad mener loven blir brutt, ettersom hensynet til barna skal veie tyngst. - Stortinget har gitt en lov som ikke blir brukt slik intensjonen var. I praksis har man likevel latt innvandringsregulerende hensyn gå foran, sier hun. 

Det er noe underlig med dagens asyldebatt. Politikerne har overlatt til UDI og UNE å avgjøre enkeltsakene, og toer sine hender når folket protesterer på utkommet. Den som engasjerer seg i enkeltsaker, blir anklaget for å være blind for det store, innvandringspolitiske bildet. Men i alle norske politikkområder engasjerer medier, poltiikere og velgere seg i enkeltsaker. Det er slik vi ser om den generelle politikken som føres, må justeres.

Enkeltsakene må være en prøvestein på hvorvidt lovverket fungerer. I asylpolitikken som på andre politiske områder. Vevstad peker på at UNE i praksis har snevret inn muligheten for å få opphold på humanitært grunnlag for asylsøkere som har fått avslag, og de gjør det med det de oppfatter som politikernes velsignelse. Det er da helt tydelig at loven må klargjøres. Ansvaret ligger også her hos politikerne. Det er de som vedtar lover, og må gripe inn dersom UNE ikke forholder seg til loven. 

Dette handler ikke lenger om asylprosedyren. Det er nå et spørsmål om vurderingen av den faktiske humanitære situasjonen som barnet er i i dag. Det handler om barn som har en norsk identitet og snakker norsk. Barn som står i fare for å tvangsutsendes til land som er dem totalt fremmede. 

I tillegg til regjeringspartner SV, tar nå også Senterpartiet og AUF kampen opp mot justisminister Grete Faremo. Vi registrerer at Jens Stoltenberg har holdt seg unna saken, slik han har en tendens til å gjøre når regjeringens politikk kommer under hard skyts.

Selv om han trolig støtter Faremos harde linje, er det å håpe at statsministeren gjør en pragmatisk vurdering av at det tjener både regjeringens anseelse hos velgerene og det rødgrønne regjeringssamarbeidet å gripe inn og åpne for at asylbarna får en ny vurdering. 

Gå til innlegget

Oppvask og hjernevask

Publisert over 8 år siden

Når SVs hjertesaker har blitt tullesaker, kan det være på tide å skifte departement.

Partiet SV og Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet er som to alen av samme stykke. Korrektiver til det vestlige, markedsliberalistiske, heterofile, hvite og mannsdominerte samfunnet står øverst på lista når pengene deles ut.

Denne store gjensidige kjærligheten er kanskje noe av grunnen til at formalitetene har kommet i bakgrunnen. Her har antidiskrimineringsideologien ikke bare blomstret, den har blitt et viltvoksende kratt av velmente prosjekter. 

Frp kommer til å ha det gøy fremover med å peke på hva skattebetalernes penger har gått til: Foreningen Skeive Ski, som skal bidra til interesse for skiaktiviteter blant homofile, lesbiske og deres familier. Foreningen SingelSammen, som skal bidra til blant annet å treffe andre single. Dessuten: Givende Samliv, et standardkurs for dem som vil ha det hyggeligere med partneren sin.

Alle bevilgninger har selvsagt skjedd i godhetens tjeneste. Mens vi blir et stadig mer strømlinjeformet og velstående storsamfunn, har politikerne passet på at «alle skal med». Enhver tenkelig og utenkelig marginalisert gruppe skal i inkluderingens og likestillingens navn ivaretas av en forening eller et prosjekt. 

Hvor har de kritiske stemmene vært? I Norge er vi ikke så glade i å bli stemplet som reaksjonære sjåvinister. Markedskreftene og konvensjonene må ikke få undertrykke mangfoldet og tvinge oss alle inn i samme form. Da blir det et statlig ansvar at homser skal stå mer på ski, machomenn skal snakke mer om følelser og single komme sammen.

Det kommer til å bli mer motvind på politiske likestillingsfeltet nå. Vi fremstår som en oljedopet nasjon som ukritisk deler ut penger til prosjekter som skal sy enda flere puter under armene på en forpint middelklasse uten virkelige problemer. 

I akademia har man akkurat begynt å reise seg etter Harald Eias skråblikk i programmet Hjernevask. Der latterliggjorde han kjønnsforskningen og la den i omdømmemessig grus. 

Selv om mange forsøkte å slå tilbake, var komikeren Eia så populær i alle politiske leire at kritikken prellet av. Kjønnsforskerne fremsto som naive, politisk korrekte og dumsnille idealister som hadde lite forskningsmessig belegg for det de drev med.

Den samme humringen rammer nå både likestillingsfeltet og SV. En ting er det alvorlige rotet rundt tildelingene til Jenteforsvaret, Reform og Eddi Eidsvågs Pøbelprosjekt.

En annen ting er at litt av det tunge alvoret rundt antidiskrimineringsarbeidet har fordampet. Når velgerne kniser, påvirker det politikerne.

Den nye statsråden i BLI får mye å stri med. Ikke bare med å rydde opp i departementet og gjenvinne tilliten utad. Men også i å kvitte seg med det komikkens skjær som departementet har fått. 

Hjertesakene til SV er under full hjernevask. Da spørs det om ikke SV bør ønske seg inn i et annet departement.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere