Åshild Mathisen

Alder: 45
  RSS

Om Åshild

Følgere

«Heller boms enn kristen»

Publisert rundt 3 år siden

Nordmenn er nysgjerrige på hva det betyr at vi har en kristen kulturarv, men det hjelper lite på kristnes image.

Mens norske politikere har konkurrert om eierskapet til kristen kulturarv, ser mange kristne på sin tro som en omdømmebelastning.

Det handler ikke bare om sekulariseringen av samfunnet, men også om liberaliseringen av teologien. For allerede når forfatter og skribent Arne Berggren åpner ballet i NRK Ytring ved å si at «Nå må kristenfolket se og komme seg på banen», melder det første store spørsmålet seg. Hvem i all verden er kristenfolket i dag?

«Kristen light»

Man tenker åpenbart ikke på Jonas Gahr Støre, Erna Solberg eller Trine Skei Grande – som alle har vektlagt betydningen av kristen tro som formende både for dem personlig og for samfunnet vårt i denne valgkampen.

Hvorfor ikke? Muligens fordi vi har en slags kollektiv forståelse av at disse ikke er «ekte kristne». Kanskje ser vi dem mer som «kristen light», for å stjele et begrep Hadia Tajik brukte i protest mot definisjonen av hennes religiøsitet. Fordi oppfatningen er at muslimer flest er konservative, kan ikke hun være muslim uten en ekstra betegnelse - som ‘kulturell muslim’ eller ‘muslim light’. Tajiks svar er «Nei. Jeg er muslim. Punktum. Uten noe ‘kulturell’ eller ‘light’».

Liberal teologi

Den liberale og folkekirkekristne opplever seg fremmedgjort når Vebjørn Selbekk blir valgt av NRK som «den kristne stemmen» i en debatt. Den liberale teologien har vunnet frem i kirken og befestet sin makt. Men nettopp fordi den ikke er i åpenbar konflikt med samfunnets verdier, forsvinner den på et vis.

Den konservative kristne er derimot motstrøms i mange av dagens verdispørsmål. Dermed er den lettere å få øye på og definere, enn den «folkekirkekristne» som inngår i større strømninger i befolkningen. Da Vårt Land i sommer jaktet på «kristenvelgeren» i Norge, viste det jo nettopp at koblingen mellom kristen tro og politiske valg, er like mange som vi har partier i landet.

Motstrøms

Det er den konservative stemmen som er motstrøms, som er minoriteten storsamfunnet møter med blanding av nysgjerrighet og kanskje også forakt. Det er i hvert fall det han målbærer, redaksjonssjef Karl A. Jahr i Pinsebevegelsens ukeavis, Korsets Seier.

Jahr «sto frem» som kristen med en kronikk på NRK Ytring som vi i dag trykker på debattsidene. Og det han skriver er til forveksling likt det en muslim kan fortelle om møtet med det norske storsamfunnet.

Han beskriver hvordan kristne møter fordommer som setter dem i bås med trangsynte homohatere, kvinnehatere, fordømmende og ekstremister. Han viser til en kristen arbeidssøker som bestemte seg for å slette all kristendom fra CV-en, fordi det kanskje var mindre ille med noen huller i arbeidserfaringen: «heller boms enn kristen».

Jahr opplever seg som en religiøs minoritet, men mener han ikke møter den rausheten som andre religiøse minoriteter får fordelen av. Som han selv spissformulerer «Man hånflirer av folk som tror på helbredelse ved bønn, men nikker anerkjennende til hijab, Shangri-La og regndans».

Mektig majoritet

Og her oppstår identitetskrisen: Mens kristne lavkirkelige og karismatiske miljøer opplever seg marginalisert og utfordret av både sekularisering og liberal teologi, har de ikke fordelen av et «minoritets-image» i befolkningen.

Tvert i mot vil folk mene at kristne har mange privilegier og heller være kritiske til at vekten på vår kristne arv og verdigrunnlag sementerer en religion i et flerreligiøst og sekularisert samfunn. Jahr beskriver de kristne som «den lille minoriteten som behandles som en mektig, farlig majoritet».

Splittet opp

I mange kristne kretser har det å tilegne seg et sekulært språk fått stor oppmerksomhet, i et slags håp om å framstå som mer samfunnsorientert, og dermed bli hørt og få mer anerkjennelse.

Men samfunnet har endret seg. I et mer flerreligiøst samfunn har spørsmålet om tro og religiøs overbevisning fått en mer sentral plass. Når blikket vender seg mot kristenheten, er den splittet opp i mange subkulturer med fullstendig ulikt språk for tro og religiøs praksis.

Mangfold

Når Jahr uttaler seg, står han faktisk ganske alene, for han og kirkens ledere befinner seg på ulike frekvenser når det kommer til hva kristen tro, kultur og kommunikasjon innebærer. Det utfordrer oss som medier. Når NRK inviterer inn «kristne stemmer», må de fremover utvise den samme fingerspissfølelsen som når de henter inn muslimske stemmer.

På samme måten som ingen kan sies å representere islam i Norge, er det heller ingen som representerer hele kristenheten. Som medier har vi ikke lenger noe valg: Vi må søke å løfte frem alle de stemmene som utgjør vårt flerreligiøse samfunn i dag.

Det gjelder også det store mangfoldet og spriket internt i den kristne majoritetsreligionen.

Gå til innlegget

Den bedrøvelige ridderen

Publisert rundt 3 år siden

Mens Jonas Gahr Støre slåss mot innbilte fiender, mobiliseres nye.

Middelalderromanen Don Quijote har gitt oss et av våre mest kjente språklige uttrykk.

Sto sterkt

«Å slåss mot vindmøller» kommer av at Don Quijote lever i en idealverden som ikke stemmer med virkeligheten. Han forveksler vindmøller med onde kjemper. Spørsmålet er om Ap-lederen nå slåss mot vindmøller. Støres tale til landsstyret etter valgnederlaget falt nemlig i god jord. Han sto han sterkt i partiet. «Så hvorfor gjorde han dette?», spørres det i partiet ­etter at det ble klart at Trond Giske overtar for Marianne Marthinsen som finanspolitisk talsperson.

Enkelte mener han løfter han frem Giske fordi han tror han tar kontroll over en fløy i partiet som ellers kunne reist seg til kamp etter et dårlig valgresultat. Og at Støre med dette har sluppet Giske for langt inn på seg, og har gitt trønderen en fordel i en fremtidig maktkamp. De ser en partileder som bare vil sikre seg inn mot venstresiden i partiet og fagbevegelsen. Flere tidligere Ap-­politikere har gitt uttrykk for sin frustrasjon. VGs Hanne Skartveit mener vi ser et kulturelt opprør i partiet som kanskje får de unge til å samle seg bak Hadia Tajik.

Støres taktikk kan ha bygget på feil analyse – og resultatet ble uro og splid i stedet.

Sovet i telt

Det sies at Støre selv ikke «kan» Arbeiderpartiet. Han har ikke gått AUF-skolen, han har ikke vokst opp med maktkamper og spill. Kanskje er det nettopp derfor Støre trekker Giske nærmere til seg - han trenger en maktspiller ved sin side. En som forstår noe om partiets dynamikk som han selv ikke kan. For det er noe ved Trond Giske. Om det stemmer vites ikke, men det er en saying i partiet at «Trond er den eneste i ledelsen som har sovet i telt på Utøya».

Selv de i hans egen generasjon som har representert motkreftene til Giskes venstreside, anerkjenner han som debattant og strateg. Giske er kjent for å være en maktspiller med rå ambisjoner på egne vegne. Hans problem er derfor også at alt han gjør, vil tolkes inn i denne sammenhengen. VG skrev om hvordan flere sentrale Ap-kilder reagerte kraftig på at Giske valgnatten uttalte at det er opp til organisasjonen å bestemme om det er aktuelt å se på lederspørsmålet etter valgnederlaget.

Populist

Det kan derfor være nettopp Trond Giskes dedikasjon, det som gjør han attraktiv for et parti i krise. Han gir alt og gjør alt for partiet. Det skygger for at en lederfigur også må være populær utenfor partiet; det forbauser Ap-folk hvor lite populær Giske virker å være utenfor partiet. Arbeiderpartiet greier derfor ikke bli enige med seg selv om hans rolle i finanskomiteen er en styrking av partiet i krisetid – eller om det bare er en styrking av Giske selv. Frykten ligger der for at han er en populist og ikke en lagspiller.

Hadia Tajik har en høy stjerne og anses som et unikt talent, men om partiet vil ha henne – vil hun ha partiet? Tajik er ikke en nettverksbygger, hvis hun skal velges til partileder en gang i fremtiden, må det være fordi hennes dyktighet – ikke spillet – vinner frem.

Gamle forestillinger

Enkelte i Ap nekter å være med på maktspill-analysen av det som skjer i partiet. De mener det også kan være et bevisst valg fra Støres side å nekte å forholde seg til gamle fløykamper og oppfatninger i partiet. At det må gå an å bygge noe nytt uten å ta hensyn til det gamle. Kan det være at Jonas Gahr Støre faktisk mener han setter sammen det beste laget - uten at han dermed mener noe om hvem som skal bli leder av Ap når han ikke leder det lenger?

Om dette skulle være riktig, er problemet like reelt. For politikk, følelser og symbolikk er tett vevd sammen. Å jobbe ut fra idealer uten å ta hensyn til virkeligheten, fører nettopp til at Støre fremstår uten kontakt med partiet.

Jonas Gahr Støres kanskje fremste kvalitet, er hans idealistiske og ideologiske tilnærming til politisk arbeid, i kontrast til pragmatikeren og økonomen Jens Stoltenberg. Men at alle diskuterer hvem som skal bli den neste lederen tyder på at den idealistiske tilnærming til politikken ikke lykkes.

Quijotes tilnavn er «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», og det er noe bedrøvelig over Støre nå. Han minner om tidligere Ap-leder Torbjørn Jagland. De tenker store tanker og har klare visjoner og idealer, men de kollapser i møte med virkeligheten.

Gå til innlegget

Kurtisert fra alle kanter

Publisert rundt 3 år siden

Knut Arild Hareide har vært politikkens evige ungkar. ­Kurtisert av alle, og stadig mer ubesluttsom. Klarer han å bestemme seg nå?

I KrF er man uenige om mye, men enige om dette: Man vil vite hva Knut Arild Hareide­ egentlig mener og hvor han vil.

Sette foten ned

«Lederen vår må sette foten ned for ­intern dragkamp og velge en vei», blir det sagt. Man er så få at man ikke har hverken velgere eller tillitsvalgte å miste. Men tiden for balansekunst er ugjenkallelig forbi. Partiet må finne seg selv etter et historisk dårlig valg, og retningen som utmeisles for partiet, kan avgjøre hvor trygt Erna Solberg sitter.

Har blødd

KrFs valgvake var pyntet som en MGP-fest - men ansiktene var innbitte og vitnet om harde politiske realiteter. Selvfølelsen utfordres i et parti som plutselig må slåss mot sperregrensa. Det var flere som med blanke­ øyne og bitterhet sa rett ut at de har blødd for regjeringen. De mener de har dratt regjeringen mot sentrum og bidratt til at de blåblå nå gjør det så bra.

Endret profil

Dagens situasjon minner om tiden etter kommunevalget i 2003. Da satt KrF i regjering med Høyre og Venstre, og gjorde det også den gangen så historisk dårlig at det ble satt ned et internt evalueringsutvalg i partiet. Konklusjonen var at et samarbeid til Høyre hadde endret partiets profil både på velferdspolitikk og miljøpolitikk. Partiet hadde behov for å gå inn i hva KrFs ideologi skulle bety for samarbeid og retning.

Dramatikk

Den gangen endte­ evalueringen i en konklusjon om at Valgerd Svarstad Haugland måtte gå av. Oppmerksom­-
heten om det dypereliggende problemet – KrFs ideologi og profil, druknet i partilederdramatikk. Det vil ikke oppstå noe krav om at Hareide må gå, men nå må han levere på visjon og ideologi og besluttsomhet.

Langdistanse

Når Hareide ser mer målrettet ut nå enn før valget, er det fordi han går inn i en lang og krevende fase som både handler om partiets identitet – og regjeringens styringsgrunnlag. «Nå skal vi ha belønning for den vanskelige valgkampen», kommenterer en sentral KrF-er. Samarbeidsbudskapet til partiet har vært kaotisk, men målet var å holde veien åpen i dagens parlamentariske situasjon. Partiet har klart å sno seg unna en lovnad om samarbeidsavtale med Erna Solberg og står nå fritt.

Kan bli kastet

KrF går i opposisjon og er tydelige på at de ikke blir noe støtteparti for en Høyre/Frp-regjering. Dersom det kommer et budsjett eller en sak som KrF ikke kan støtte, og som anses viktig nok, kan partiet komme til å trekke støtten slik at regjeringen må gå av. Men hva vil KrF gjøre da? Kampen om KrFs 
foretrukne alternativ er igjen i gang.

Fornye seg

Sentrale profiler har falt ut av stortinget, med den følge at også gruppas preferanser kan være i endring. Vårt Land har snakket med sentralt plasserte kilder som mener det nå er via samarbeid med venstresidenog sentrum KrF skal fornye seg og tydeliggjøre sin profil. Det handler om veien fra et hjertesaksparti til et verdiparti.

Og hva skal egentlig stå uprøvd for partiet nå? Et samarbeid med høyresiden har bare endt opp med å gi regjeringen en mer sentrumsorientert politikk. «Vi må tenke mer på oss selv», var gjennomgangstonen i partiet på den katastrofale valgnatten.

Tydeligere verdier

Dagbladet har kilder på at Hareides plan B ikke er å innsette Jonas Gahr Støre som statsminister, men en sentrum-Høyre-regjering. Denne­ siden mener det har svekket partiet å være utydelig i valgkampen på Erna Solberg som statsminister. På borgerlig side i partiet ser man det som risikosport å utfordre allerede slitne velgere med et kontroversielt samarbeid mot venstre.

Strekk i laget

Men sentrale KrF-ere vil en annen vei. Tidligere nestleder Dagrun Eriksen sitter i styret til den sosialdemokratiske tankesmia Agenda for å se på mulig samarbeid mellom sentrumspartiene og venstresiden i norsk politikk. Tidligere­ Agenda-rådgiver og tidligere KrFU-leder Emil Andre Erstad er nå hentet inn som Hareides personlige rådgiver. Når valgkampens harde ord er tilbakelagt, sier selv den mest KrF-skeptiske Ap-nestlederen Trond Giske at KrF må finne tilbake til sentrumsidentiteten sin - og at KrF står nær dem i mange saker.

Leder landet

Kjell Magne Bondevik var midtbanespilleren som manøvrerte i sentrum, og KrF drømte om det samme fra Hareide. Men tidsånden har endret seg, og det har også partilandskapet. Solberg advarer mot kostnaden ved å felle en regjering.

«Man må tenke gjennom både hvilken sak og hva man leder landet inn i», sier Solberg. Det går mot skjebnetid for KrF, og mye henger på partilederen. KrF må legge en strategi, for indre partikaos kan i verste fall få konsekvenser for styringen av Norge.

Gå til innlegget

Valgomatens trange vegger

Publisert rundt 3 år siden

Ideologi er viktigst for velgerne, men journalister og ­politikere er fortsatt saksorientert. En stor debatt om norsk identitet krymper ned til en «K».

Om du går på nettet eller går på gata – i dagens samfunn er det fremmede hele tiden tett innpå oss i form av andre kulturer eller identiteter.

Religionsforsker Torkel Brekke har brukt ­begrepet relativisering for å forklare hvordan vi i et globalisert og flerkulturelt samfunn hele tiden blir konfrontert med at vår religion og kultur bare er en blant veldig mange. Dette skaper et økende behov for å definere – kanskje revitalisere, vår egen identitet og arv. Finne ut hva som er spesielt med vårt eget i dette mangfoldet.

Ideologi viktigst

Folks ­søken etter noe absolutt og fast forsterker seg i en mangfoldig og skiftende verden. Dette påvirker også vårt forhold til politikk. Det er ikke enkeltsaker og enkeltpolitikere som er viktigst for oss. En undersøkelse gjort av Ipsos avdekker at velgerne setter ideologi og verdier soleklart høyest når de skal finne sitt parti. Men valgkampen har i liten grad lagt til rette for slike spørsmål.

K-en i valgomaten

Nesten all journalistikk dreier seg om ­enkeltsaker og personer. Da er det interessant at den enkelt-­saken som vakte velgernes sterkeste reaksjoner i NRKs valgomat, var spørsmålet om K-en skal bestå i KRLE-faget. Et navn i et skolefag skaper størst engasjement? Naturligvis handler det om veldig mye mer – det handler om hvordan man forholder seg til kulturarv, identitet og mangfold.

Gjennom sprekker

Men dette er ikke noe valgomat-verktøyet er skapt for å avdekke, og det kommer heller ikke frem i kjappe valgomat-nyhetssaker. Valgomatene baserer seg på at vi velger parti ut fra standpunkt til saker. Det er som om den ideologiske debatten, identitetsdebatten – hva er det å være norsk i dag, og hvor er Norge på vei – har presset seg frem gjennom sprekkene.

Har det bra

For vi opplever ikke de akutte behovene her og nå. Det er ikke krise i landet, og vi har hatt en blåblå regjering som er like raus med velferden som de rødgrønne har vært. Begge vil satse på skolen, begge vil bruke mer penger på helsevesenet. Begge har berget oss gjennom kriser: Finanskrisen og oljeprisfallet. Vi er fornøyde med vår økonomiske situasjon og mindre opptatt av forbruk. Norsk Monitor viser at bevegelsen går i idealistisk retning; bort fra vektlegging av økonomi og materielle behov.

Oljedopet

Dessuten er både vi nordmenn og Høyre olje-
dopet, skal vi tro Jan Arild Snoen. Skatteletter har blitt finansiert med oljepengebruk heller enn kutt, noe han mener har begrenset forståelse i folket for at høyre-­politikk og skattelette krever reelle kutt og innstramminger. Tydeligheten mellom høyre- og venstresiden forsvinner derfor i valget.

Dessuten oppleves ikke forskjellene mellom regjeringene store: Faktum er at norske ­regjeringer, uansett farge, bruker de pengene de har til rådighet på nesten samme måte.

Globale kriser

Er politikerne tatt på senga av velgernes behov? Selv om fremtiden for velferdssamfunnet vårt er en krise som truer der fremme, er det ikke det som oppleves mest akutt. Den trygge tilværelsen som verdens utkant er ugjenkallelig forbi. Det handler om store globale utfordringer, som klimakrisen, terror og innvandring. Både en MDG-er som snakker om klimasaken og en Frp-er som snakker om innvandring, treffer velgerens hunger etter et fremtidsbilde, noen som tar eierskap til fortellingen om Norge. Både gjennom å formulere vår innerste frykt over hvilket land vi kan ende opp med – og som kan gi retning for hvilket Norge vi vil ha.

Hvorfor, ikke hvordan

Politikk er ikke bare saksfelt, men evnen til å plukke opp tendenser i befolkningen, bevegelser i samfunnet. Reflektere og analysere dem – og peke retning. Vi­ ­kjenner punktlistene og valgbrosjyrene – det er ikke det. Men når vi har det så bra, samtidig som de virkelige krisene er så store, blir enkeltsakene for fragmenterte som svar. Vi begynner å lure på hvorfor, ikke hvordan.

Den lille K-en

Kanskje er det derfor Arbeiderpartiet ikke lykkes i dette valget. Partiet har ikke truffet med sin beskrivelse av Norge, sier tidligere Ap-statsråd Karita Bekkemellem. Aksel Braanen Sterri mener det Ap mangler ikke er politikk, «men en manglende vilje til å styre ­etter en ideologi».

Det samme har vært min utfordring til KrF. I sitt svar går KrFs generalsekretær symptomatisk rett på enkeltsaker som for ­eller mot barnehijab. Og spør om jeg mener partiet burde bli mer kristelig. Ja, jeg blir nysgjerrig på hva KrF legger i ordet kristelig i 2017. Når ungdommer oppgir at de vil konfirmere seg fordi det markerer deres norske identitet. Når muslimer sier det ikke er de, men sekulære nordmenn, som «truer» skolegudstjenesten. Når lavkirkelig konservative slår tilbake mot islamkritikere med at evangeliet overskrider nasjonens grenser – og også omfatter muslimer.

Valgomatstrateger

Økonomisk optimisme og globalisering gjør at det ikke handler om tall og brutte løfter i årets valgkamp, men om hvor Norge er på vei. Spørsmålet om norsk identitet har presset seg frem i valgkampen - men etter valget kan spørsmålet bli hva som er politikernes identitet? Hvordan kan de løfte, verbalisere, forklare – lede en nasjon i endring?

Velgernes rop etter en debatt om identitet, kom gjennom valgomaten som en «K». Striden om K-en i KRLE får så ufortjent stor plass og virker med ett så liten. Men kanskje noen kan trekke streken fra det lille til det store?

Vi trenger virkelig ideologiske og visjonære politikere nå, ikke valgomatstrateger.

Først publisert i Vårt Land, 7. september 2017

Gå til innlegget

Kampen om korset

Publisert rundt 3 år siden

Kristen-Norge blir tydeligere. De vil ikke bli gisler for muslimhatet i debatten om kristen kulturarv.

Historien mange på ­ytterste høyreside nå ser seg tjent med å fortelle, er at i NRK får man gå med hijab, men ikke med kors.


Grunnen til at koblingen også gjøres av statsråder som burde vite langt bedre, er at folk ikke forholder seg til detaljer som NRKs retningslinjer for det ­objektive nyhetsankeret versus den mer subjektive program-­lederen. Da treffer man – i valgkampens innspurt – langt dypere­ og mer konspiratoriske strenger hos velgerne.


Det handler om den underliggende konspirasjonsfrykten som lever i både kristne og høyre-­orienterte miljøer – der fortellingen er at NRK består av sosialister som vil avkristne landet og åpne det for islam.

Frykt og misjon

Visst finnes det konservative ledere i ­Kristen-Norge som frykter et flerreligiøst miljø og stadig svinnende posisjon for kristendommen.


Men det lavkirkelige Norge har lang tradisjon for solidaritet og nestekjærlighet. Og det er en oppfatning hos mange evangeliske ledere at siden kristendommens budskap er frigjørende og frelsende, går det på tvers av nasjon og etnisitet. Deres ønske om å drive misjon blant muslimer handler ikke om frykt for islam, men om at Gud sendte sin sønn for å gi evig liv også til dem.


Dette perspektivet forsvinner i en debatt der det for folk flest kan se ut som det går en rett linje mellom denne grupperingen i Kristen-Norge og ytterste høyreside.


Korset og flagget

Og mange kjenner også på et økende ubehag når høyrekreftene heier på deres kamp for kristendommens plass i samfunnet. Da NRK-profilen Siv Kristin Sællmann fikk beskjed om å slutte å bruke korset som nyhetsoppleser, så hverken NRK eller Vårt Land som brakte saken, hva dette skulle avføde. Det gjorde helt sikkert ikke ­biskop Laila Riksaasen Dahl heller, da hun i den forbindelsen spurte «Hva da med flagget. Skal vi ha et kors i flagget?»


Det som skjedde var at mørke krefter kastet seg på saken og kidnappet korset som kristent symbol. I stedet gjorde de det til et nasjonalistisk og anti-islamsk symbol.


Øyvind Strømmen, som lenge har fulgt antimuslimske miljøer, leste Vårt Lands sak om Sællmann og tenkte: «Nå kommer muslimhetsen». Kommentarfeltene ble fylt opp med rasistiske ytringer. Rune Berglund Steen i Antirasistisk senter mente man var kommet dit at «det er muslimer som er imot korset, at det er de som vil skyve vekk kristen kulturarv».

Tilbake til kjernen

Med jevne mellomrom får NRK ris fra det konservative kristenfolket. Det er en naturlig dynamikk i at de konservative ønsker å holde på det som var, mens en allmennkringkaster vil eksperimentere,­ utfordre og søke mangfoldet som gjør innholdet relevant for et bredt publikum. Derfor får NRK ros når de lykkes med et konsept som Salmer minutt for minutt. Og tilsvarende kjeft når de bringer inn en mormon som andaktsholder – eller når velsignelsen utelates fra andakten.

Derfor er det interessant når Jarle Haugland her på side 3 støtter NRK og maner til ro. Haugland ønsker velkommen debatten om kristendommens betydning for Norge - men advarer mot å «dra korset ned i en nasjonalistisk, hatefull søle som perverterer korsets livgivende og frigjørende budskap.» Innlegget, som allerede har ligget ute på verdidebatt.no i noen dager, er blitt lagt merke til i NRKs ledelse.
Privat kamp. Allerede i korsnekt-saken kom det protester fra kristne stemmer på at debatten sporet av – og inn i et ekstremistisk landskap. Denne stemmen vil øke i styrke.

Eget omdømme

KrFU-er Mai Lene Fløysvik Hæåk skriver på verdidebatt.no at hun synes det er godt å se programledere som viser at de er religiøse, og understreker at hun kjøper NRKs argumentasjon for religiøse symboler på ulike sendeflater. Hun mener mange gjør denne saken til en del av sin private, internettbaserte kamp mot islam. Når nå flere kristne stemmer støtter opp om NRKs prinsipielle holdning, er en av årsakene at de protesterer mot den rasistiske understrømmen de opplever seg brukt i.

Man må også huske på at kristenfolket har sitt eget omdømme å ta vare på. Det er en ugunstig posisjon å være en privilegert minoritet. Man kan lett reduseres til en sutrete kristenlobby som krangler om privilegier og posisjoner. Da er løsningen på begge deler å søke tilbake til hva korset egentlig betyr.


For å spissformulere det: Å legge vekt på evangeliet – korsets egentlige betydning – anses på en og samme tid både som viktig for menneskers frelse - og taktisk klokt i et flerreligiøst samfunn.


Åshild Mathisen var frem til april 2016 direktør for samfunnskontakt i NRK

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere