Åshild Mathisen

Alder: 43
  RSS

Om Åshild

Sjefredaktør i Vårt Land fra 1. mai 2016. Arbeidet i Vårt Land som utviklingsredaktør fra 2012 til september 2014. Fra 1.10.2014 til 30.4.2016 kommunikasjonsdirektør i NRK.

Følgere

Kanten av klippen

Publisert rundt 1 måned siden - 21899 visninger

Hvorfor skal vi bry oss om Anita Krohn Traaseth, når verden står i brann?

Da styrelederen i Innovasjon Norge trakk seg med øyeblikkelig virkning, ble nok en kvinnelig toppleder gjenstand for diskusjon i offentligheten.

Ryddepikene. Bråket rundt Krohn Traaseth er et tydelig eksempel på det Ola Kvaløy ved NHH beskriver. I en DN-kronikk beskriver han hvordan det, når omstilling behøves, er kvinner som blir ansatt. De går i gang med omstillingene – men må ofte forlate jobben. Og dette er ikke enkelthistorier: En studie av verdens 2.500 største selskaper viste at det for perioden 2004 til 2013 var 40 prosent flere tilfeller av ufrivillig avgang blant kvinnelige toppledere.

Glassfella  

Kvaløy viser i DN til at det er en dokumentert sammenheng at når «kvinner først bryter gjennom glasstaket og blir toppledere, er det i situasjoner hvor lederjobben er spesielt krevende». Organisasjonen er i krise, må endres, effektiviseres eller omstilles. I det hele tatt blir kvinnelige ledere i større grad rekruttert til risikofylte lederstillinger hvor sjansene for å mislykkes er større.

Fenomenet kalles glassfella eller glassklippefenomenet. Man bryter gjennom glasstaket, men balanserer ved kanten av klippen.

Likandes menn 

I tillegg er det mye som tyder på at vi tåler mindre fra kvinnelige ledere, og at vi rett og slett ikke liker dem særlig godt.

Et eksperiment utført av tankesmien Agenda i samarbeid med Markedshøyskolen for et par år siden, viste at to ledere med nøyaktig samme egenskaper som ble presentert som henholdsvis Hanna og Hans, bekreftet andre lignende studier. Fagsjef Sigrun Aasland i Agenda oppsummerer: «Studentene likte Hanna dårligere enn Hans, og syntes Hanna var en dårligere leder enn Hans.»

Nok en gang diskuterer vi en kvinnelig toppleder som opplever at det er storm i kastene. Men hvor ille er dette i den store sammenhengen? Det er ille fordi den ubevisste og skjulte diskrimineringen av kvinner viser en brist i vår kultur.

Andre briller

Dette handler ikke om en liten og eksklusiv gruppe kvinnelige toppledere – det handler ikke om feminisme som karriere- og selvrealiseringsprosjekt.

Det handler om at vi som samfunn og fellesskap bremses. Et filter av følelser, myter og irrasjonalitet demotiverer, begrenser og utelukker mange dyktige mennesker fra å komme med lederskap og visjoner som Norge trenger.

Det var derfor det var så interessant å lese Aftenpostens Harald Stanghelles analyse av hva som skjer i Innovasjon Norge. Han mener selv han skrev en kommentar om en næringsminister som griper inn i en styresak. Men i kommentaren var det beskrivelser som har vakt sterke reaksjoner. Han skriver: «Ingen kan frata Anita Krohn Traaseth at hun er en drivende dyktig bruker av sosiale medier og en ivrig profilskaper.» Styrelederen på sin side blir beskrevet som «en meget respektert og dyktig næringslivsleder».

Nasjonal huskommentator

Stanghelles poeng med kommentaren var altså ikke å gjøre en vurdering av kompetanse eller resultater hos styreleder og direktør. Men som Susanne Kaluza sier: «Stanghelles kommentar føyer seg dessverre inn i et større bilde der kvinnelige og mannlige ledere omtales og vurderes annerledes.»

Stanghelle henger seg ubevisst i sine egne ord, og kommentaren fremstår som eneste lang «Freudian slip of the tongue». For han ønsker trolig å fremstå nøytral, kanskje han tror han er det – og så demonstrerer han samtidig hvordan menn og kvinner bedømmes ut fra helt ulike kriterier. Og det betyr noe når Stanghelle uvitende gjør dette. For han er en slags nasjonal huskommentator. Han formulerer til enhver tid det nordmenn flest kan nikke til.

Det er oss

Derfor er det ikke Stanghelle som er hovedpersonen i denne historien. Det er vår mentalitet, når vi velger hvilke suksesshistorier vi løfter frem og hvilke egenskaper vi har tro på. En mann er en bauta, han er respektert, han er strategisk. Hvor ofte hører vi kvinner omtales slik?

Innovasjon Norges Anita Krohn Traaseth har beviselig levert resultater, men det er ikke poenget her. Det er hvorvidt kvinner blir målt på det samme som menn. Når kvinner blir ledere, utfordrer det vårt bilde av hva som er lederskap og hva som skaper resultater. De handler om hva vi anerkjenner som lederkvaliteter og karismatisk autoritet.

Flinke jenter 

Da tidligere nestleder Trond Giske omtalte sin andre nestleder, Hadia Tajik,
 for «en veldig flink ung jente», responderte den 34 år gamle tidligere kulturministeren: «Du er ganske flink du og da». Hadia spilte ballen tilbake. Ord kan bygge opp, de kan rive ned – de kan befeste gamle forestillinger og bryte ny grunn.

Stanghelle vet at han har innflytelse inn i det politiske univers når han skriver om nærings-
ministerens rolleforståelse. Etter å ha snublet i ordene har han kanskje sett at han har helt andre og nye påvirkningsmulig-
heter. Harald Stanghelle har fått et nytt oppdrag. Norges flinke jenter venter i spenning.


Kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papriutgave lørdag 10. mars 2018

TEGNING: Marvin Halleraker

Gå til innlegget

Listhaugs samlende effekt

Publisert rundt 2 måneder siden - 3395 visninger

Sylvi Listhaug er en splittende figur blant kristne. Men hennes håndtering av en familie i kirkeasyl på et bedehus, skaper samlet front.

Listhaug har frem til nå vært dyktig på å knytte seg til den anti-elitistiske tradisjonen i det lavkirkelige Norge.

Varm forsvarer

Nå ser det ut som hun ikke forstår at politiets aksjon mot et bedehus på Vestlandet er på kraftig kollisjonskurs med både oppfatningen av kristen nestekjærlighet, kristne konvertitter og hva som er et gudshus.

Snevres inn

På tross av at mye ved Frp kolliderer med tankegodset hos lavkirkelige kristne, har Listhaug så langt appellert til deres motstrøms holdninger i verdispørsmål. Listhaug sanket før valget stemmer med løftet om å stå opp for kristne verdier. Det er kjærkomment for de mange som frykter et flerreligiøst samfunn der kristendommens rolle svinner hen. I tillegg har hun vært en frontfigur i motstanden mot en påstått politisk korrekt, elitistisk og venstreorientert kirke.

Men hulheten i dette budskapet trer stadig tydeligere frem.

For flere har det blitt tydeligere at kristendommen av ytre høyre blir brukt som et anti-islamsk symbol i den politiske debatten. De ser at kristendommen, som for dem er noe større enn nasjonale grenser og etnisitet, snevres inn til en interessekamp. Og er det noe det lavkirkelige Norge har lang tradisjon for, så er det nettopp motsatsen: solidaritet og nestekjærlighet over landegrenser.

Religionssosiolog Pål Repstad mener dessuten den krasse innvandringskritikken til Listhaug ikke har forankring på den kristne grasrota.

I tillegg oppsto det en dyp skuffelse blant kristne fra i fjor vår: Da sa Frp nei til omskjæring av jødiske (og muslimske) guttebarn. Saken rystet Israel-venner som tradisjonelt har støttet Frp.

Den aktuelle kirkeasylsaken er en minst like stor provokasjon for kristensegmentet Listhaug frir til.

Gudshus er gudshus

Det som nå skjer, er at Listhaug stilltiende har latt Politiets Utlendingsenhet (PU) egenhendig avskaffe kirkeasylet. Som KrF- leder Knut Arild Hareide sier i sin slakt av politiets religionskompetanse og aksjon mot den afghanske småbarnsfamilien: «Et gudshus er et gudshus, enten det tilhører Den norske kirke eller pinsemenigheten».

Et forsamlingshus på Fitjar i Hordaland, uansett hvor nøkternt det er, er likefullt et vigslet bygg, et hellig rom der mennesker skal kunne søke tilflukt.

I tillegg til den menneskelige dimensjonen i saken, fremstår det som et stort paradoks at Frp ser ut til å avvise nettopp bedehusenes hellige rom, og nedvurdere deres stilling kontra de mer tradisjonelle høykirkelige kirkerommene.

For det er nettopp her i de lavkirkelige bedehusene at støtten til Listhaug har vært størst. Hun har fremstått som en allianse mot den mektige staten og posisjonen til Den norske kirke.

Tradisjonelt kirkebygg

Biskop Halvor Nordhaug tviler sterkt på at PU hadde argumenter og handlet på samme måte hvis det hadde vært snakk om «et tradisjonelt kirkebygg med tårn», og at de innfører sin egen definisjon på hva et kirkebygg er. Her finnes altså ikke spor av Frps tradisjonelt anti-statlige allianse med lavkirkeligheten.

Når saken i tillegg dreier seg om kristne konvertitter, med en familiefar som forkynner, skaper dette sterke reaksjoner.

Bjarte Ystebø representerer de kristenkonservative på høyresiden, og har markert seg som en varm forsvarer av Listhaug. Han forklarer at kirkeasyl har stor oppslutning blant kristne velgere. Konvertitter som omvender seg, og som er i fare i sine hjemland, er en gruppe kristenfolket er veldig opptatt av.

Han er avventende, tror aksjonen må bero på en feilvurdering - og venter på Listhaugs kommentar til politiets inngripen. Men Listhaug visste - for Justisdepartementets politiske ledelse var varslet om aksjonen på Stord. Hun kunne grepet inn. Og Frp gjentar at kirkeasylet skal avvikles. Dermed blir det tydelig at saken ikke er en feiltagelse, slik Ystebø håper. Dette er Frp-politikk.

Samlende

Statsråden selv velger en prinsipiell tilnærming, og vil ikke kommentere enkeltsaker. Men Frp er et parti med god tradisjon for å legge prinsipper til side når folkemeningen tilsier det. Derfor er det umulig for justisministeren med noen troverdighet å holde denne saken på armlengdes avstand.

Listhaug har feilberegnet sine kristne støttespillere på bedehuset. Denne saken skaper sår. Samtidig ser den ut til å samle kristenheten. I dypfølt motstand mot overtredelsen fra politiets – og Sylvi Listhaugs side.

Gå til innlegget

Frykt og forventning

Publisert 2 måneder siden - 1930 visninger

KrFs ledelse mener partiet må bli mer tydelig. Men for å lykkes med det, må organisasjonen ha en kultur som oppmuntrer til sterke meninger.

Da Knut Arild Hareide talte til KrFs landskonferanse forrige helg, sirklet han inn behovet for tydelighet og klar strategi.

Noe nytt må bygges opp, og fortiden viser at det er mulig. Som unge på nittitallet kom både jeg og Hareide inn i et KrF og KrFU og fikk oppleve etterdønningene av noe kraftfullt som hadde eksistert før oss. Et uenighetsfellesskap som stimulerte til politisk nytenkning, et ideologisk verksted med mange talentfulle tenkere og skribenter.

Høfligheten overtar

Jeg tror det kan blomstre igjen. Jeg tror KrFU er moderpartiets håp - at det er der nye ideer oppstår, at det er der unge mennesker insisterer på sin rett til å mene og være annerledes.

I et moderparti er det lettere at ting setter seg, man ender opp i en fløy eller rolle. Høfligheten overtar for åpenheten. Bråket forstummer - men det trenger ikke å bety at man er samlet. Det kan bety at uenigheten har flyttet seg inn i kriker og kroker - den er ikke lenger i åpent lende.

KrF har en leder som vil ha et bredt, folkelig KrF - det tviler ingen på. Men det pekes på at frem til nå har moderniseringen av KrF ligget på tiltaksnivå - med en leder som gjør grep for å modernisere, men som blir sårbar fordi han ikke kan knytte tiltakene opp til en hovedstrategi. Pride blir et eksempel på dette, der alle henger seg opp i partilederens handling, heller enn partiets holdning.

Talentflukt

En klok leder vet slike ting og tar høyde for dem. Skal man favne om flere velgere og en organisasjon, må man være pragmatisk. Men man kan også bli så taktisk at man mister seg selv.

I en harmonisøkende kultur klarer man heller ikke dyrke frem eller holde på talentene. De forsvinner. Og det skjer ikke med et brak, slik som i Trond Giske-saken, med rådgivere som melder seg ut. Det skjer umerkelig, over tid - og fremstår tilfeldig der og da - noen fikk en bedre jobb, flyttet eller kom i konflikt. Men det er egentlig et mønster. Noe lukker seg.

Så sterke kan kulturer være, at de reproduserer seg selv - på tross av at lederen på toppen er åpen og har lave skuldre på motstand og diskusjoner.

Merkelapper

«Kultur spiser strategi til frokost» heter det i næringslivet, og det gjelder også i politikken. Som en med lang fartstid i partiet sier: Partiet har de gode verdiene, men de preger ikke hvordan man samhandler internt. Man setter merkelapper på hverandre heller enn å lytte og diskutere.

Skal KrF bli det politiske verkstedet der en tydelig kurs meisles ut, må alle tørre å ta ordet. Og da kan mye spennende skje. Når du får rommet til å mene høyt og tydelig, kan ingen lengre beskylde deg for en skjult agenda. Liberaleren, feministen, raddisen, den konservative, pinsevennen, homoen, abortmotstanderen - alle må til sammen oppleve at de er et mangfold som kan bidra til en felles kurs. At de er mer enn merkelappen noen setter på dem.

Prosjektet må ganske enkelt bli større enn de enkelte grupperingene - og når man tenker sånn, gir det faktisk noe å navigere etter. Hvilke verdier løfter seg på tvers av de interne motsetningene? Når man finner disse, har man også noe som kan nå bredt ut eksternt.

A og B-velgeren

Men for å lykkes med dette må det bygges en kultur. En kultur som oppmuntrer, dyrker og anerkjenner sterke meninger - og meningsmangfold. Og det å bygge kultur, det tar tid.

Man har jo i årevis internt i KrF kritisert en holdning der man nærmest opererer med A- og B-velgere. Noen er viktigere, mer lojale enn andre, mer «ekte KrF-ere». Når noe så personlig og sårbart som religiøsitet og tro er inne i miksen, blir denne klassifiseringen enda mer krevende.

Selvsagt er alle partier preget av politiske maktkamper som kan gi seg utslag både i personkonflikter, fløydannelser og karakteristikker. Men i møte med en harmonisøkende kultur - som KrF med sine kristne røtter er preget av, står man i fare for å bruke tausheten heller enn ordene. Avvisningen heller enn konfrontasjonen. Da kan kamp og splittelse bli usynlig, men like energitappende og destruktiv som åpent bråk.

Frykt og forventning

Nå viser målinger at KrF er under sperregrensa. Når partiet synker som en stein, vil man selvsagt være mer redd enn noen gang for å støte noen fra seg. Redd for å komme med kritikk eller kontroversielle meninger. Redd for å bli anklaget for å være illojale eller ødelegge for et parti i krise.

Å balansere mellom de ulike målgruppene man har, har blitt viktigere enn å tørre å meisle ut en strategi for å nå vekstgruppene, sies det.

Men kanskje er tiden også moden for å velge vei. Det vanskelige punktet blir jo valget av samarbeidsstrategi, hvor noen må bli skuffet. Det er interessant at en organisasjon som er så opptatt av forankring og innflytelse på grasrotnivå, nå ber sin egen leder om å stake ut kursen. Jostein Rensel ber partiledelsen ta tydeligere regi når samarbeidsspørsmålet kommer på agendaen igjen. Det forteller noe om hvor tilbaketrukket ledelsen har vært i det betente spørsmålet.

Vanskelig valg

Og det store spørsmålet vil være hvordan man skal kunne stå samlet likevel om den strategien som til slutt blir valgt. Nettopp en åpen prosess frem mot dette valget, åpenhet og tydelighet – må være det som gjør at det er levelig for alle partier til slutt.

Hvis man åpner for mangfoldet av stemmer og meninger, er det lett å føle at man mister kontrollen. Og når man inviterer inn til diskusjonen, må man klare å ta i mot det som kommer.

Det er selvsagt mer behagelig med et tilsynelatende enighetsfellesskap. Men det ligger ingen kraft i det. Og det er så mye morsommere med et uenighetsfellesskap! Det kan til og med bli noe energisk som trekker velgere.

Gå til innlegget

Fakta i konspira­sjonsteorienes tid

Publisert 4 måneder siden - 4047 visninger

Nettet trekkes mot ytre høyres konspiratoriske fortelling om Norge. Da må vi andre gi stemme til en annen fortelling om samfunnet.

Både nasjonalt og internasjonalt har dette året vært preget av kampen om og for sannheten. Det har handlet om informasjonskrig, fake news og konspirasjonsteorier. Vi må innse at fortellingen om samfunnet vårt er en kamp vi alle må delta i.

Selvoppfyllende profetier

Vi er mange som mener vi lever i et godt samfunn, som har tro på fremtiden. Men det skaper ikke trafikk på Facebook – vi ser ikke vår egen fortelling igjen på nettet. «En forsiktig hypotese er at kraftige personangrep og sterkt kritiske budskap har lettere for å få gjennomslag på sosiale­ ­medier. De har langt større spredningspotensial enn budskap om at alt er i orden og at vi bør fortsette med business as usual.» Det sier Anette Novak, direktør for det svenske digitale publisitets­byrået Rise Interaktive.

Og myten kan påvirke virkelig­heten. Morgenbladet skrev nylig om hvordan det på den ytre høyre­siden er en bevisst strategi for å skape inntrykk av at de er mange ved å koordinere innleggene sine og dominere kommentarfeltene. Selv om de i realiteten er få, får de stor plass i mediene fordi argumentene ­deres er drøye og omfanget virker massivt. Vi kan altså lures til å tro at polarisering, konflikt og splittelse dominerer samfunnet. Den påvirker også oss journalister, som fanger opp det som skaper klikk og trafikk.

Veldig sikre

Tilhengere av konspirasjonsteorier plukker de fakta som taler for teorien deres. De er veldig sikre på at de har rett. Ofte vil de også mene at det eksisterer en sammensvergelse for å holde den egentlige sannheten skjult for folk.

Som journalister og redaktører skal vi avdekke slike konspirasjonsteorier. Samtidig blir vi selv utsatt for konspirasjonsteorier.

Selv har jeg opplevd at det fremsettes en spekulasjon på ­etternavnet mitt. Et angivelig manglende moralsk oppgjør i min familie etter krigen bekrefter Vårt Lands angivelig anti­semittiske tendenser. Påstand­ene er så ville at vi tror de vil falle på sin egen urimelighet. De gjør det ikke. De faller ikke. De likes og deles. Av ressurssterke­ mennesker, ja selv av folkevalgte. Ingen leter etter fakta som begrunner påstanden eller som kan avlive den. En merkelapp er festet. Man anklages for noe noen andre har gjort på en måte som det er umulig å forsvare seg mot.

Manglende tillit

Konspirasjonsteorier springer ut av en opplevelse av at tilværelsen er utrygg og uoversiktlig. De er en måte å skape orden i tilværelsen. Man har fått en forståelse av hvordan ting henger sammen. Og verden blir stadig mer uoversiktlig og kompleks.

Konspirasjonsteorier er noe som særlig blomstrer i land der det ikke er ytringsfrihet, der de offisielle mediene er propagandakanaler for myndighetene.

Derfor er det et faresignal at konspirasjonsteoriene og myter­ om skjulte sannheter blomstrer opp i våre samfunn. Det er et utslag av manglende tillit til mediene­. Sosiale medier oppfattes som redningen, at det er algoritmer som styrer – ikke en redaktør, skremmer ikke. Når tilliten til mediene synker, blir teknologien redningen.

Og det gjelder ikke bare de ­destruktive kreftene. Også de som vil bringe frem noe positivt, gir opp tradisjonelle medier.

Har jo Youtube!

I høst deltok jeg på et arrangement i Filadelfia­kirken, der sosiale­ ­medier ble hyllet av kristen ungdom. Der kunne de få frem et positivt budskap når de tradisjonelle ­mediene ikke ville.

«Hva skal vi med aviser», spurte en. «Vi har jo Youtube!» Han oppfordret alle i salen til å bruke sosiale medier for å få frem sitt budskap. Den urbane gjengen med ungdom opplevde seg stigmatiserte og marginaliserte som kristne i dagens samfunn. Som redaktør var jeg forberedt på kritikk, men opplevde noe verre: likegyldighet.

Ungdommene der opplevde ikke at de trengte de tradisjonelle mediene.

Mediene må bære et med­ansvar for at det er blitt slik. For eksempel er politisk journalistikk altfor ofte konsentrert om spillet og for lite om innhold og de reelle politiske utfordringene og hva politikerne gjør med dem. Og Vårt Land anklages for det samme i en religiøs sammenheng: at vi bare vil ha spill og konflikt. At vi bare har banket på døren når vi lukter noe ­negativt å skrive om.

Sannferdig bilde

Dette har vi i Vårt Land tatt tak i. For dersom grunntesen for journalistikk er at verden er full av møkk som vi skal grave opp, bekrefter det også en grunnleggende konspiratorisk tilnærming til verden. Skal vi vise frem et sannferdig bilde, må vi også vise frem det positive som skjer der ute. Det er bare ikke gitt hvordan det skal bli interessant innhold – men det er vår jobb å lete i den journalistiske verktøykassen for å løse det. Når nyhetspulsen har flyttet seg til nettet, når kristenheten fragmenteres, er det vår jobb å lete etter de lange linjene. Tendensene og trendene som preger folks trospraksis og fellesskap.

Kristne sårbare

Vi har en stor jobb foran oss som et medium som skal vise frem det fler­religiøse Norge. For som medier treffes vi altså ikke bare av de økonomiske konsekvensene av at folk har tilgang til innhold og muligheter til å publisere som følge av sosiale medier. Mange ungdommer kjenner ikke til medienes rolle som sentral del av vårt demokrati. Vi må bli flinkere å fortelle at selv om alle har tilgang til å ytre seg på sosiale medier, er det ingen demokratisk debatt som utspiller seg. Nett­debatten er ikke så åpen som mange tror, noe den nevnte­ ­­koordinerte innsatsen fra ytre høyre viser.

Mens det er liten forbindelse mellom konvensjonell religion og konspirasjonsteorier, endrer bildet seg når religionen blir mer marginal, og samtidig beveger seg i politisk retning.

Professor i religionshistorie Asbjørn Dyrendal peker på at det er blant politisk høyre­orienterte kristne du finner den ­tydeligste orienteringen mot konspirasjonsteorier i ­Norge. Dette er også bildet man ser ­internasjonalt.

Kristne treffes av dette fenomenet, fordi vi er i ferd med å bli en marginalisert gruppe i samfunnet. Samtidig har vi et sterkt ønske om å finne mening og sammenheng. Når man opplever skepsis til både institusjoner og myndigheter som ikke anerkjenner ens egen religion – kombinert med mistilliten til verdslig vitenskap, kan kristne grupper bli sårbare for konspirasjonsteorier.

Kamp for sannheten

Mediene skal drive kritisk journali­stikk, det er vårt oppdrag. Men vi skal også skrive om det vesentlige, og om de virkelige utfordringene. Slippe til mange syn og motforestillinger, men ikke ukritisk spredning av fordommer og myter.

At vi tar klart standpunkt på leder- og kommentarplass er ikke til hinder for mangfold, men skaper en tydelighet som motvirker spekulasjoner om skjulte motiver.

Mediene er ikke lenger en maktinstitusjon som definerer virkeligheten. Flere kan ytre seg. Det kan komme noe godt ut av det. Vi som medieinstitusjon må legge øret til bakken for å finne ut hvordan vi kan stille de riktige spørsmålene i en komplisert tid.

Men demokratiseringen av den offentlige debatten betyr også at kampen for en opplyst samtale, for fakta og sannhet, ikke lenger bare er et ansvar for noen få. Når alle har blitt sin egen redaktør, har kampen mot konspirasjonsteorier blitt et grasrotprosjekt.

Gå til innlegget

Mektig martyr

Publisert 6 måneder siden - 2850 visninger

Samtidig som kritikken mot Trond Giske øker i styrke, ser hans posisjon i Arbeiderpartiet ut til å befeste seg.

Arbeiderpartiet preges av harde oppgjør etter et smertelig valgnederlag. Samtidig kommer interne beskyldninger fra partiets stortingsansatte om fryktbasert ledelse under valgkampen.

Frykt og kontroll

Men hva er egentlig fryktkultur? I sin enkleste form er det ledelse avlet på frykt - en leders egen frykt for å mislykkes. En enkel måte å skaffe seg økt makt og kontroll på, er å skape forvirring og usikkerhet. Når faglige argumenter underspilles til fordel for hvem som er «innenfor og utenfor», når kommandolinjer utviskes fordi noen andre har «snakket sammen», skaper det handlingslammelse og kaos. En leder kan på denne måten skaffe seg økt kontroll, men organisasjonen blir umotivert og leverer dårlig.

Pulverisering

Dette ligner til forveksling det som kommer frem i den interne rapporten fra Ap-ansatte. Uklare kommandolinjer, en dårlig ledet valgkampsentral på Youngstorget og manglende tillit til fagrådgivernes kompetanse. Om dette stemmer, er det tydelige tegn på fryktkultur. Når linjene er uklare og de faglige argumentene underspilles, bidrar det til ansvarspulverisering og åpner for et daglig og uforutsigbart maktspill.

Selv om Trond Giske ikke navngis i rapporten, er det flere kilder som sier til DN at den sterke kritikken rammer Giske spesielt, og hans oppførsel overfor ansatte.

Solkonge

«Strålende! Politikere som får ting gjort, skal bli upopulære i maktapparatet». Det var responsen fra den daværende kulturministeren da Ukeavisen Ledelse i 2016 rangerte ham som toppleder. Giske ble av omgivelsene karakterisert som blant annet «solkonge», «genererer antipati» og «et rått maktmenneske, men elendig som leder».

Giske har siden han var AUF-leder, blitt sett på som en maktpolitiker som hadde målet klart: å bli Ap-leder og statsminister. Og Giske er omstridt. Han er partiets røde kronprins med solid støtte fra fagbevegelsen med nære koblinger til Gerd Liv Valla og et nærere forhold til fagbevegelsen som viktig del av sitt prosjekt.

Varslere

Kanskje blir han sårbar for kampanjer på grunn av hans tydelige ideologiske ståsted kombinert med hans sterke ambisjoner. I hvert fall er det argumentet hans støttespillere bruker. Politikkens logikk er ofte absurd: Jo mer kritikk mot Giske som kommer frem i mediene, jo mer fremstilles han som et offer for en drittpakke.

Petter Gottschalk, professor på BI, mener rapporten fra de ansatte er ledd i en maktkamp. «Stopp mobbingen av Giske. Han er Norges dyktigste politiker», skriver fagforeningsleder og Ap-medlem Leif Sande på sin blogg.

Men også på en arbeidsplass midt i det politiske stormens øye, har ansatte ytringsfrihet og må kunne si fra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Kritikken må faktisk lyttes til uten at det kun tolkes inn i et politisk maktspill.

«Jeg var ute»

Om medarbeidere er utsatt for fryktkultur eller om en medarbeiderrapport brukes i et politisk spill; begge deler er dramatisk for en organisasjon.

Partilederen kommenterer påstandene med at han selv var på valgkampreise. Hvis man skal tro Støre på hans ord, kan han ikke ha vært koblet på sitt eget partiapparat i valgkampen. Det er uansvarlig, når man tenker på hvor viktig ledelse er når et parti skal sette en politisk strategi ut i livet.

I en valgkamp der mye skjer, handler alt om hvordan organisasjonen fungerer. Behovet for tydelig ledelse er enormt når medieoppslag må krisehåndteres og interne dragkamper må håndteres.

Ryggen fri

Det er tydelig, sett utenfra, at Giske har drevet aktiv ansvarsfraskrivelse etter valgnederlaget. Han benekter at han var valgkampsjef, selv om organisasjonen opplevde at det var det han var. Han har også pekt på at skatteskjerpelsene var en av sakene som hadde slått feil, uten å fortelle at han var en av dem som i følge DN argumenterte for å tallfeste skjerpelsene. Giske har hatt stor uformell makt i valgkampen, men holder nå ryggen fri når nederlaget er et faktum.

Hersketeknikker

I tillegg har Støre en annen nestleder som akkurat nå er opptatt av gutteklubbkultur som holder kvinner nede i norsk arbeidsliv. Hadia Tajik kommenterer dette til DN og nevner også kvinner i Ap spesielt: «De har ikke sluppet til. De har ikke fått informasjon. De har opplevd hersketeknikker i møter», sier Tajik om kvinner som innser at beslutningene er tatt lenge før den formelle prosessen har begynt. Det interessante er at Tajik spesifikt peker på kultur. «Det handler om beslutningsprosesser og det handler om arbeidsmetoder.» Som nestleder vokter Tajik seg for å være noe annet enn generell, men at dette også peker på en kultur i Ap-ledelsen, er ikke vanskelig å tenke seg.

Et mønster

Ap-ansatte gråter på do og varsler om ukultur. Aps kvinnelige nestleder snakker ut om hersketeknikker i mediene. Giske fraskriver seg alt ansvar for en valgkamp der han var sentral. Men det var altså Aps partisekretær Haakon Lie som i sin tid sa «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole». Det ligger dypt festet i et maktparti at man må tåle presset.

Jonas Gahr Støre på sin side forsøker å legge kritikken av kulturen død ved å omfavne alt. Gutteklubb? Hans dør er åpen for alle som har problemer med likestilling i Arbeiderpartiet. Fryktkultur? Ansatte hos ham skal trives på jobb.

Ignorant eller kynisk

Om man er av typen som benytter frykt som ledelsesverktøy fordi man ikke vet bedre, eller fordi man er kynisk, er underordnet. Det er uansett usunt lederskap. En leder som benytter fryktkultur trenger ikke fremstå som en macho leder. Det kan også være en konfliktsky leder som ikke tar stilling, men lar konflikter utspille seg mens man avventer på sidelinja.

Jonas Gahr Støre har gitt Giske et stort og utydelig rom i Arbeiderpartiet, der nestlederen på en og samme tid er leder og ikke er det. Det har Støre trolig gjort for å styrke seg selv og ta eierskap til venstrefløyen i partiet.

Støre er fortsatt lederen i Arbeiderpartiet. Og det er i motgang og når laget rives av konflikt, at en leder viser sine kvalifikasjoner. Nå får vi se om Støre holder mål.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
15 minutter siden / 7074 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Mindre Venstre-smerter enn kritikerne trodde
24 minutter siden / 54 visninger
Fredrik Evjen kommenterte på
Hviledagen
25 minutter siden / 144 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
30 minutter siden / 7074 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7074 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7074 visninger
Rune Holt kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 2 timer siden / 7074 visninger
Tore Olsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
rundt 2 timer siden / 428 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 2 timer siden / 7074 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 7074 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 7074 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
rundt 3 timer siden / 428 visninger
Les flere