Åshild Mathisen

Alder: 43
  RSS

Om Åshild

Sjefredaktør i Vårt Land fra 1. mai 2016. Arbeidet i Vårt Land som utviklingsredaktør fra 2012 til september 2014. Fra 1.10.2014 til 30.4.2016 kommunikasjonsdirektør i NRK.

Følgere

Mektig martyr

Publisert rundt 1 måned siden - 2661 visninger

Samtidig som kritikken mot Trond Giske øker i styrke, ser hans posisjon i Arbeiderpartiet ut til å befeste seg.

Arbeiderpartiet preges av harde oppgjør etter et smertelig valgnederlag. Samtidig kommer interne beskyldninger fra partiets stortingsansatte om fryktbasert ledelse under valgkampen.

Frykt og kontroll

Men hva er egentlig fryktkultur? I sin enkleste form er det ledelse avlet på frykt - en leders egen frykt for å mislykkes. En enkel måte å skaffe seg økt makt og kontroll på, er å skape forvirring og usikkerhet. Når faglige argumenter underspilles til fordel for hvem som er «innenfor og utenfor», når kommandolinjer utviskes fordi noen andre har «snakket sammen», skaper det handlingslammelse og kaos. En leder kan på denne måten skaffe seg økt kontroll, men organisasjonen blir umotivert og leverer dårlig.

Pulverisering

Dette ligner til forveksling det som kommer frem i den interne rapporten fra Ap-ansatte. Uklare kommandolinjer, en dårlig ledet valgkampsentral på Youngstorget og manglende tillit til fagrådgivernes kompetanse. Om dette stemmer, er det tydelige tegn på fryktkultur. Når linjene er uklare og de faglige argumentene underspilles, bidrar det til ansvarspulverisering og åpner for et daglig og uforutsigbart maktspill.

Selv om Trond Giske ikke navngis i rapporten, er det flere kilder som sier til DN at den sterke kritikken rammer Giske spesielt, og hans oppførsel overfor ansatte.

Solkonge

«Strålende! Politikere som får ting gjort, skal bli upopulære i maktapparatet». Det var responsen fra den daværende kulturministeren da Ukeavisen Ledelse i 2016 rangerte ham som toppleder. Giske ble av omgivelsene karakterisert som blant annet «solkonge», «genererer antipati» og «et rått maktmenneske, men elendig som leder».

Giske har siden han var AUF-leder, blitt sett på som en maktpolitiker som hadde målet klart: å bli Ap-leder og statsminister. Og Giske er omstridt. Han er partiets røde kronprins med solid støtte fra fagbevegelsen med nære koblinger til Gerd Liv Valla og et nærere forhold til fagbevegelsen som viktig del av sitt prosjekt.

Varslere

Kanskje blir han sårbar for kampanjer på grunn av hans tydelige ideologiske ståsted kombinert med hans sterke ambisjoner. I hvert fall er det argumentet hans støttespillere bruker. Politikkens logikk er ofte absurd: Jo mer kritikk mot Giske som kommer frem i mediene, jo mer fremstilles han som et offer for en drittpakke.

Petter Gottschalk, professor på BI, mener rapporten fra de ansatte er ledd i en maktkamp. «Stopp mobbingen av Giske. Han er Norges dyktigste politiker», skriver fagforeningsleder og Ap-medlem Leif Sande på sin blogg.

Men også på en arbeidsplass midt i det politiske stormens øye, har ansatte ytringsfrihet og må kunne si fra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Kritikken må faktisk lyttes til uten at det kun tolkes inn i et politisk maktspill.

«Jeg var ute»

Om medarbeidere er utsatt for fryktkultur eller om en medarbeiderrapport brukes i et politisk spill; begge deler er dramatisk for en organisasjon.

Partilederen kommenterer påstandene med at han selv var på valgkampreise. Hvis man skal tro Støre på hans ord, kan han ikke ha vært koblet på sitt eget partiapparat i valgkampen. Det er uansvarlig, når man tenker på hvor viktig ledelse er når et parti skal sette en politisk strategi ut i livet.

I en valgkamp der mye skjer, handler alt om hvordan organisasjonen fungerer. Behovet for tydelig ledelse er enormt når medieoppslag må krisehåndteres og interne dragkamper må håndteres.

Ryggen fri

Det er tydelig, sett utenfra, at Giske har drevet aktiv ansvarsfraskrivelse etter valgnederlaget. Han benekter at han var valgkampsjef, selv om organisasjonen opplevde at det var det han var. Han har også pekt på at skatteskjerpelsene var en av sakene som hadde slått feil, uten å fortelle at han var en av dem som i følge DN argumenterte for å tallfeste skjerpelsene. Giske har hatt stor uformell makt i valgkampen, men holder nå ryggen fri når nederlaget er et faktum.

Hersketeknikker

I tillegg har Støre en annen nestleder som akkurat nå er opptatt av gutteklubbkultur som holder kvinner nede i norsk arbeidsliv. Hadia Tajik kommenterer dette til DN og nevner også kvinner i Ap spesielt: «De har ikke sluppet til. De har ikke fått informasjon. De har opplevd hersketeknikker i møter», sier Tajik om kvinner som innser at beslutningene er tatt lenge før den formelle prosessen har begynt. Det interessante er at Tajik spesifikt peker på kultur. «Det handler om beslutningsprosesser og det handler om arbeidsmetoder.» Som nestleder vokter Tajik seg for å være noe annet enn generell, men at dette også peker på en kultur i Ap-ledelsen, er ikke vanskelig å tenke seg.

Et mønster

Ap-ansatte gråter på do og varsler om ukultur. Aps kvinnelige nestleder snakker ut om hersketeknikker i mediene. Giske fraskriver seg alt ansvar for en valgkamp der han var sentral. Men det var altså Aps partisekretær Haakon Lie som i sin tid sa «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole». Det ligger dypt festet i et maktparti at man må tåle presset.

Jonas Gahr Støre på sin side forsøker å legge kritikken av kulturen død ved å omfavne alt. Gutteklubb? Hans dør er åpen for alle som har problemer med likestilling i Arbeiderpartiet. Fryktkultur? Ansatte hos ham skal trives på jobb.

Ignorant eller kynisk

Om man er av typen som benytter frykt som ledelsesverktøy fordi man ikke vet bedre, eller fordi man er kynisk, er underordnet. Det er uansett usunt lederskap. En leder som benytter fryktkultur trenger ikke fremstå som en macho leder. Det kan også være en konfliktsky leder som ikke tar stilling, men lar konflikter utspille seg mens man avventer på sidelinja.

Jonas Gahr Støre har gitt Giske et stort og utydelig rom i Arbeiderpartiet, der nestlederen på en og samme tid er leder og ikke er det. Det har Støre trolig gjort for å styrke seg selv og ta eierskap til venstrefløyen i partiet.

Støre er fortsatt lederen i Arbeiderpartiet. Og det er i motgang og når laget rives av konflikt, at en leder viser sine kvalifikasjoner. Nå får vi se om Støre holder mål.

Gå til innlegget

«Heller boms enn kristen»

Publisert rundt 1 måned siden - 3646 visninger

Nordmenn er nysgjerrige på hva det betyr at vi har en kristen kulturarv, men det hjelper lite på kristnes image.

Mens norske politikere har konkurrert om eierskapet til kristen kulturarv, ser mange kristne på sin tro som en omdømmebelastning.

Det handler ikke bare om sekulariseringen av samfunnet, men også om liberaliseringen av teologien. For allerede når forfatter og skribent Arne Berggren åpner ballet i NRK Ytring ved å si at «Nå må kristenfolket se og komme seg på banen», melder det første store spørsmålet seg. Hvem i all verden er kristenfolket i dag?

«Kristen light»

Man tenker åpenbart ikke på Jonas Gahr Støre, Erna Solberg eller Trine Skei Grande – som alle har vektlagt betydningen av kristen tro som formende både for dem personlig og for samfunnet vårt i denne valgkampen.

Hvorfor ikke? Muligens fordi vi har en slags kollektiv forståelse av at disse ikke er «ekte kristne». Kanskje ser vi dem mer som «kristen light», for å stjele et begrep Hadia Tajik brukte i protest mot definisjonen av hennes religiøsitet. Fordi oppfatningen er at muslimer flest er konservative, kan ikke hun være muslim uten en ekstra betegnelse - som ‘kulturell muslim’ eller ‘muslim light’. Tajiks svar er «Nei. Jeg er muslim. Punktum. Uten noe ‘kulturell’ eller ‘light’».

Liberal teologi

Den liberale og folkekirkekristne opplever seg fremmedgjort når Vebjørn Selbekk blir valgt av NRK som «den kristne stemmen» i en debatt. Den liberale teologien har vunnet frem i kirken og befestet sin makt. Men nettopp fordi den ikke er i åpenbar konflikt med samfunnets verdier, forsvinner den på et vis.

Den konservative kristne er derimot motstrøms i mange av dagens verdispørsmål. Dermed er den lettere å få øye på og definere, enn den «folkekirkekristne» som inngår i større strømninger i befolkningen. Da Vårt Land i sommer jaktet på «kristenvelgeren» i Norge, viste det jo nettopp at koblingen mellom kristen tro og politiske valg, er like mange som vi har partier i landet.

Motstrøms

Det er den konservative stemmen som er motstrøms, som er minoriteten storsamfunnet møter med blanding av nysgjerrighet og kanskje også forakt. Det er i hvert fall det han målbærer, redaksjonssjef Karl A. Jahr i Pinsebevegelsens ukeavis, Korsets Seier.

Jahr «sto frem» som kristen med en kronikk på NRK Ytring som vi i dag trykker på debattsidene. Og det han skriver er til forveksling likt det en muslim kan fortelle om møtet med det norske storsamfunnet.

Han beskriver hvordan kristne møter fordommer som setter dem i bås med trangsynte homohatere, kvinnehatere, fordømmende og ekstremister. Han viser til en kristen arbeidssøker som bestemte seg for å slette all kristendom fra CV-en, fordi det kanskje var mindre ille med noen huller i arbeidserfaringen: «heller boms enn kristen».

Jahr opplever seg som en religiøs minoritet, men mener han ikke møter den rausheten som andre religiøse minoriteter får fordelen av. Som han selv spissformulerer «Man hånflirer av folk som tror på helbredelse ved bønn, men nikker anerkjennende til hijab, Shangri-La og regndans».

Mektig majoritet

Og her oppstår identitetskrisen: Mens kristne lavkirkelige og karismatiske miljøer opplever seg marginalisert og utfordret av både sekularisering og liberal teologi, har de ikke fordelen av et «minoritets-image» i befolkningen.

Tvert i mot vil folk mene at kristne har mange privilegier og heller være kritiske til at vekten på vår kristne arv og verdigrunnlag sementerer en religion i et flerreligiøst og sekularisert samfunn. Jahr beskriver de kristne som «den lille minoriteten som behandles som en mektig, farlig majoritet».

Splittet opp

I mange kristne kretser har det å tilegne seg et sekulært språk fått stor oppmerksomhet, i et slags håp om å framstå som mer samfunnsorientert, og dermed bli hørt og få mer anerkjennelse.

Men samfunnet har endret seg. I et mer flerreligiøst samfunn har spørsmålet om tro og religiøs overbevisning fått en mer sentral plass. Når blikket vender seg mot kristenheten, er den splittet opp i mange subkulturer med fullstendig ulikt språk for tro og religiøs praksis.

Mangfold

Når Jahr uttaler seg, står han faktisk ganske alene, for han og kirkens ledere befinner seg på ulike frekvenser når det kommer til hva kristen tro, kultur og kommunikasjon innebærer. Det utfordrer oss som medier. Når NRK inviterer inn «kristne stemmer», må de fremover utvise den samme fingerspissfølelsen som når de henter inn muslimske stemmer.

På samme måten som ingen kan sies å representere islam i Norge, er det heller ingen som representerer hele kristenheten. Som medier har vi ikke lenger noe valg: Vi må søke å løfte frem alle de stemmene som utgjør vårt flerreligiøse samfunn i dag.

Det gjelder også det store mangfoldet og spriket internt i den kristne majoritetsreligionen.

Gå til innlegget

Den bedrøvelige ridderen

Publisert rundt 2 måneder siden - 334 visninger

Mens Jonas Gahr Støre slåss mot innbilte fiender, mobiliseres nye.

Middelalderromanen Don Quijote har gitt oss et av våre mest kjente språklige uttrykk.

Sto sterkt

«Å slåss mot vindmøller» kommer av at Don Quijote lever i en idealverden som ikke stemmer med virkeligheten. Han forveksler vindmøller med onde kjemper. Spørsmålet er om Ap-lederen nå slåss mot vindmøller. Støres tale til landsstyret etter valgnederlaget falt nemlig i god jord. Han sto han sterkt i partiet. «Så hvorfor gjorde han dette?», spørres det i partiet ­etter at det ble klart at Trond Giske overtar for Marianne Marthinsen som finanspolitisk talsperson.

Enkelte mener han løfter han frem Giske fordi han tror han tar kontroll over en fløy i partiet som ellers kunne reist seg til kamp etter et dårlig valgresultat. Og at Støre med dette har sluppet Giske for langt inn på seg, og har gitt trønderen en fordel i en fremtidig maktkamp. De ser en partileder som bare vil sikre seg inn mot venstresiden i partiet og fagbevegelsen. Flere tidligere Ap-­politikere har gitt uttrykk for sin frustrasjon. VGs Hanne Skartveit mener vi ser et kulturelt opprør i partiet som kanskje får de unge til å samle seg bak Hadia Tajik.

Støres taktikk kan ha bygget på feil analyse – og resultatet ble uro og splid i stedet.

Sovet i telt

Det sies at Støre selv ikke «kan» Arbeiderpartiet. Han har ikke gått AUF-skolen, han har ikke vokst opp med maktkamper og spill. Kanskje er det nettopp derfor Støre trekker Giske nærmere til seg - han trenger en maktspiller ved sin side. En som forstår noe om partiets dynamikk som han selv ikke kan. For det er noe ved Trond Giske. Om det stemmer vites ikke, men det er en saying i partiet at «Trond er den eneste i ledelsen som har sovet i telt på Utøya».

Selv de i hans egen generasjon som har representert motkreftene til Giskes venstreside, anerkjenner han som debattant og strateg. Giske er kjent for å være en maktspiller med rå ambisjoner på egne vegne. Hans problem er derfor også at alt han gjør, vil tolkes inn i denne sammenhengen. VG skrev om hvordan flere sentrale Ap-kilder reagerte kraftig på at Giske valgnatten uttalte at det er opp til organisasjonen å bestemme om det er aktuelt å se på lederspørsmålet etter valgnederlaget.

Populist

Det kan derfor være nettopp Trond Giskes dedikasjon, det som gjør han attraktiv for et parti i krise. Han gir alt og gjør alt for partiet. Det skygger for at en lederfigur også må være populær utenfor partiet; det forbauser Ap-folk hvor lite populær Giske virker å være utenfor partiet. Arbeiderpartiet greier derfor ikke bli enige med seg selv om hans rolle i finanskomiteen er en styrking av partiet i krisetid – eller om det bare er en styrking av Giske selv. Frykten ligger der for at han er en populist og ikke en lagspiller.

Hadia Tajik har en høy stjerne og anses som et unikt talent, men om partiet vil ha henne – vil hun ha partiet? Tajik er ikke en nettverksbygger, hvis hun skal velges til partileder en gang i fremtiden, må det være fordi hennes dyktighet – ikke spillet – vinner frem.

Gamle forestillinger

Enkelte i Ap nekter å være med på maktspill-analysen av det som skjer i partiet. De mener det også kan være et bevisst valg fra Støres side å nekte å forholde seg til gamle fløykamper og oppfatninger i partiet. At det må gå an å bygge noe nytt uten å ta hensyn til det gamle. Kan det være at Jonas Gahr Støre faktisk mener han setter sammen det beste laget - uten at han dermed mener noe om hvem som skal bli leder av Ap når han ikke leder det lenger?

Om dette skulle være riktig, er problemet like reelt. For politikk, følelser og symbolikk er tett vevd sammen. Å jobbe ut fra idealer uten å ta hensyn til virkeligheten, fører nettopp til at Støre fremstår uten kontakt med partiet.

Jonas Gahr Støres kanskje fremste kvalitet, er hans idealistiske og ideologiske tilnærming til politisk arbeid, i kontrast til pragmatikeren og økonomen Jens Stoltenberg. Men at alle diskuterer hvem som skal bli den neste lederen tyder på at den idealistiske tilnærming til politikken ikke lykkes.

Quijotes tilnavn er «ridderen av den bedrøvelige skikkelse», og det er noe bedrøvelig over Støre nå. Han minner om tidligere Ap-leder Torbjørn Jagland. De tenker store tanker og har klare visjoner og idealer, men de kollapser i møte med virkeligheten.

Gå til innlegget

Kurtisert fra alle kanter

Publisert 2 måneder siden - 2866 visninger

Knut Arild Hareide har vært politikkens evige ungkar. ­Kurtisert av alle, og stadig mer ubesluttsom. Klarer han å bestemme seg nå?

I KrF er man uenige om mye, men enige om dette: Man vil vite hva Knut Arild Hareide­ egentlig mener og hvor han vil.

Sette foten ned

«Lederen vår må sette foten ned for ­intern dragkamp og velge en vei», blir det sagt. Man er så få at man ikke har hverken velgere eller tillitsvalgte å miste. Men tiden for balansekunst er ugjenkallelig forbi. Partiet må finne seg selv etter et historisk dårlig valg, og retningen som utmeisles for partiet, kan avgjøre hvor trygt Erna Solberg sitter.

Har blødd

KrFs valgvake var pyntet som en MGP-fest - men ansiktene var innbitte og vitnet om harde politiske realiteter. Selvfølelsen utfordres i et parti som plutselig må slåss mot sperregrensa. Det var flere som med blanke­ øyne og bitterhet sa rett ut at de har blødd for regjeringen. De mener de har dratt regjeringen mot sentrum og bidratt til at de blåblå nå gjør det så bra.

Endret profil

Dagens situasjon minner om tiden etter kommunevalget i 2003. Da satt KrF i regjering med Høyre og Venstre, og gjorde det også den gangen så historisk dårlig at det ble satt ned et internt evalueringsutvalg i partiet. Konklusjonen var at et samarbeid til Høyre hadde endret partiets profil både på velferdspolitikk og miljøpolitikk. Partiet hadde behov for å gå inn i hva KrFs ideologi skulle bety for samarbeid og retning.

Dramatikk

Den gangen endte­ evalueringen i en konklusjon om at Valgerd Svarstad Haugland måtte gå av. Oppmerksom­-
heten om det dypereliggende problemet – KrFs ideologi og profil, druknet i partilederdramatikk. Det vil ikke oppstå noe krav om at Hareide må gå, men nå må han levere på visjon og ideologi og besluttsomhet.

Langdistanse

Når Hareide ser mer målrettet ut nå enn før valget, er det fordi han går inn i en lang og krevende fase som både handler om partiets identitet – og regjeringens styringsgrunnlag. «Nå skal vi ha belønning for den vanskelige valgkampen», kommenterer en sentral KrF-er. Samarbeidsbudskapet til partiet har vært kaotisk, men målet var å holde veien åpen i dagens parlamentariske situasjon. Partiet har klart å sno seg unna en lovnad om samarbeidsavtale med Erna Solberg og står nå fritt.

Kan bli kastet

KrF går i opposisjon og er tydelige på at de ikke blir noe støtteparti for en Høyre/Frp-regjering. Dersom det kommer et budsjett eller en sak som KrF ikke kan støtte, og som anses viktig nok, kan partiet komme til å trekke støtten slik at regjeringen må gå av. Men hva vil KrF gjøre da? Kampen om KrFs 
foretrukne alternativ er igjen i gang.

Fornye seg

Sentrale profiler har falt ut av stortinget, med den følge at også gruppas preferanser kan være i endring. Vårt Land har snakket med sentralt plasserte kilder som mener det nå er via samarbeid med venstresidenog sentrum KrF skal fornye seg og tydeliggjøre sin profil. Det handler om veien fra et hjertesaksparti til et verdiparti.

Og hva skal egentlig stå uprøvd for partiet nå? Et samarbeid med høyresiden har bare endt opp med å gi regjeringen en mer sentrumsorientert politikk. «Vi må tenke mer på oss selv», var gjennomgangstonen i partiet på den katastrofale valgnatten.

Tydeligere verdier

Dagbladet har kilder på at Hareides plan B ikke er å innsette Jonas Gahr Støre som statsminister, men en sentrum-Høyre-regjering. Denne­ siden mener det har svekket partiet å være utydelig i valgkampen på Erna Solberg som statsminister. På borgerlig side i partiet ser man det som risikosport å utfordre allerede slitne velgere med et kontroversielt samarbeid mot venstre.

Strekk i laget

Men sentrale KrF-ere vil en annen vei. Tidligere nestleder Dagrun Eriksen sitter i styret til den sosialdemokratiske tankesmia Agenda for å se på mulig samarbeid mellom sentrumspartiene og venstresiden i norsk politikk. Tidligere­ Agenda-rådgiver og tidligere KrFU-leder Emil Andre Erstad er nå hentet inn som Hareides personlige rådgiver. Når valgkampens harde ord er tilbakelagt, sier selv den mest KrF-skeptiske Ap-nestlederen Trond Giske at KrF må finne tilbake til sentrumsidentiteten sin - og at KrF står nær dem i mange saker.

Leder landet

Kjell Magne Bondevik var midtbanespilleren som manøvrerte i sentrum, og KrF drømte om det samme fra Hareide. Men tidsånden har endret seg, og det har også partilandskapet. Solberg advarer mot kostnaden ved å felle en regjering.

«Man må tenke gjennom både hvilken sak og hva man leder landet inn i», sier Solberg. Det går mot skjebnetid for KrF, og mye henger på partilederen. KrF må legge en strategi, for indre partikaos kan i verste fall få konsekvenser for styringen av Norge.

Gå til innlegget

Valgomatens trange vegger

Publisert 2 måneder siden - 908 visninger

Ideologi er viktigst for velgerne, men journalister og ­politikere er fortsatt saksorientert. En stor debatt om norsk identitet krymper ned til en «K».

Om du går på nettet eller går på gata – i dagens samfunn er det fremmede hele tiden tett innpå oss i form av andre kulturer eller identiteter.

Religionsforsker Torkel Brekke har brukt ­begrepet relativisering for å forklare hvordan vi i et globalisert og flerkulturelt samfunn hele tiden blir konfrontert med at vår religion og kultur bare er en blant veldig mange. Dette skaper et økende behov for å definere – kanskje revitalisere, vår egen identitet og arv. Finne ut hva som er spesielt med vårt eget i dette mangfoldet.

Ideologi viktigst

Folks ­søken etter noe absolutt og fast forsterker seg i en mangfoldig og skiftende verden. Dette påvirker også vårt forhold til politikk. Det er ikke enkeltsaker og enkeltpolitikere som er viktigst for oss. En undersøkelse gjort av Ipsos avdekker at velgerne setter ideologi og verdier soleklart høyest når de skal finne sitt parti. Men valgkampen har i liten grad lagt til rette for slike spørsmål.

K-en i valgomaten

Nesten all journalistikk dreier seg om ­enkeltsaker og personer. Da er det interessant at den enkelt-­saken som vakte velgernes sterkeste reaksjoner i NRKs valgomat, var spørsmålet om K-en skal bestå i KRLE-faget. Et navn i et skolefag skaper størst engasjement? Naturligvis handler det om veldig mye mer – det handler om hvordan man forholder seg til kulturarv, identitet og mangfold.

Gjennom sprekker

Men dette er ikke noe valgomat-verktøyet er skapt for å avdekke, og det kommer heller ikke frem i kjappe valgomat-nyhetssaker. Valgomatene baserer seg på at vi velger parti ut fra standpunkt til saker. Det er som om den ideologiske debatten, identitetsdebatten – hva er det å være norsk i dag, og hvor er Norge på vei – har presset seg frem gjennom sprekkene.

Har det bra

For vi opplever ikke de akutte behovene her og nå. Det er ikke krise i landet, og vi har hatt en blåblå regjering som er like raus med velferden som de rødgrønne har vært. Begge vil satse på skolen, begge vil bruke mer penger på helsevesenet. Begge har berget oss gjennom kriser: Finanskrisen og oljeprisfallet. Vi er fornøyde med vår økonomiske situasjon og mindre opptatt av forbruk. Norsk Monitor viser at bevegelsen går i idealistisk retning; bort fra vektlegging av økonomi og materielle behov.

Oljedopet

Dessuten er både vi nordmenn og Høyre olje-
dopet, skal vi tro Jan Arild Snoen. Skatteletter har blitt finansiert med oljepengebruk heller enn kutt, noe han mener har begrenset forståelse i folket for at høyre-­politikk og skattelette krever reelle kutt og innstramminger. Tydeligheten mellom høyre- og venstresiden forsvinner derfor i valget.

Dessuten oppleves ikke forskjellene mellom regjeringene store: Faktum er at norske ­regjeringer, uansett farge, bruker de pengene de har til rådighet på nesten samme måte.

Globale kriser

Er politikerne tatt på senga av velgernes behov? Selv om fremtiden for velferdssamfunnet vårt er en krise som truer der fremme, er det ikke det som oppleves mest akutt. Den trygge tilværelsen som verdens utkant er ugjenkallelig forbi. Det handler om store globale utfordringer, som klimakrisen, terror og innvandring. Både en MDG-er som snakker om klimasaken og en Frp-er som snakker om innvandring, treffer velgerens hunger etter et fremtidsbilde, noen som tar eierskap til fortellingen om Norge. Både gjennom å formulere vår innerste frykt over hvilket land vi kan ende opp med – og som kan gi retning for hvilket Norge vi vil ha.

Hvorfor, ikke hvordan

Politikk er ikke bare saksfelt, men evnen til å plukke opp tendenser i befolkningen, bevegelser i samfunnet. Reflektere og analysere dem – og peke retning. Vi­ ­kjenner punktlistene og valgbrosjyrene – det er ikke det. Men når vi har det så bra, samtidig som de virkelige krisene er så store, blir enkeltsakene for fragmenterte som svar. Vi begynner å lure på hvorfor, ikke hvordan.

Den lille K-en

Kanskje er det derfor Arbeiderpartiet ikke lykkes i dette valget. Partiet har ikke truffet med sin beskrivelse av Norge, sier tidligere Ap-statsråd Karita Bekkemellem. Aksel Braanen Sterri mener det Ap mangler ikke er politikk, «men en manglende vilje til å styre ­etter en ideologi».

Det samme har vært min utfordring til KrF. I sitt svar går KrFs generalsekretær symptomatisk rett på enkeltsaker som for ­eller mot barnehijab. Og spør om jeg mener partiet burde bli mer kristelig. Ja, jeg blir nysgjerrig på hva KrF legger i ordet kristelig i 2017. Når ungdommer oppgir at de vil konfirmere seg fordi det markerer deres norske identitet. Når muslimer sier det ikke er de, men sekulære nordmenn, som «truer» skolegudstjenesten. Når lavkirkelig konservative slår tilbake mot islamkritikere med at evangeliet overskrider nasjonens grenser – og også omfatter muslimer.

Valgomatstrateger

Økonomisk optimisme og globalisering gjør at det ikke handler om tall og brutte løfter i årets valgkamp, men om hvor Norge er på vei. Spørsmålet om norsk identitet har presset seg frem i valgkampen - men etter valget kan spørsmålet bli hva som er politikernes identitet? Hvordan kan de løfte, verbalisere, forklare – lede en nasjon i endring?

Velgernes rop etter en debatt om identitet, kom gjennom valgomaten som en «K». Striden om K-en i KRLE får så ufortjent stor plass og virker med ett så liten. Men kanskje noen kan trekke streken fra det lille til det store?

Vi trenger virkelig ideologiske og visjonære politikere nå, ikke valgomatstrateger.

Først publisert i Vårt Land, 7. september 2017

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6331 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6762 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2203 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3554 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 475 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7995 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2661 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 470 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
1 minutt siden / 4549 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
4 minutter siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
23 minutter siden / 4549 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Spor i ørkensanda
31 minutter siden / 285 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 285 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4549 visninger
Tom Arne Møllerbråten kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1475 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 2 timer siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 2 timer siden / 1475 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 884 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Les flere