Asbjørn E. Lund

Alder:
  RSS

Om Asbjørn E.

Følgere

Grunnlaget for moral

Publisert 4 måneder siden

Det er greit å få oppklart enkelte ting i diskusjon, derfor mener jeg at 'Respons på verdidebatt' gruppen fortjener sin plass, selv om den sjelden benyttes. Med fare for å ha misforstått, kan jeg uttrykke glede over at andre vil ta eierskap til dobbeltmoral. Jeg tviler på om det eierskapet er en kamp, verdt å kjempe for. Men jeg peker, lenger ned, på at andre forklaringer er mulige. Jeg forsøker også å vise at om ateismen var sann, kunne man ikke stole på noe den hevdet. Eksistensen av absolutte moralske verdier, er i praksis ikke mulig å benekte. Selv en person som benekter dem, verdsetter sin egen rett til fritt å ytre seg helt fritt om saken.

Svar til Jarl Giskes motinnlegg -her

Jeg forsøker med et svar til Giske, selv om han bare valgte å  kommentere det han så som misforståelser, sist. Så vedstår han seg, på sin side, at  grunnlaget han på sin side, trekker fram for moral, i beste fall synes  å være 'på sandgrunn' (splinten og bjelken). Dermed vil det ikke være i stand til å bære større påkjenninger. Giske synes å mene, at menneskehetens kultur og historie er det som gir grunnlag for moralen. Men det er altså en tvetydig moral, i følge ham. Min holdning er mer at en oppfatning av rett og galt, opprinnelig er lagt ned i menneskeheten (Rom 2,14), men at den kan gi seg ulike utslag gjennom historie og kultur.

Til Giske: Grunnen til at jeg svarte på ditt innlegg, var særlig påstanden du gjentok i sist innlegg: "det er ikke slik at uten en gudstro så finnes det ikke noe grunnlag for en moral." At jeg vurderte det evt. grunnlaget til evolusjonsteorien, skyldes nok at jeg koblet deg opp mot tidligere diskusjon(er) om denne, og at du også refererte til evolusjonsteorien i ditt innlegg. Det var ikke uten videre klart for meg, hva og hvor du ville med din referanse til den. Mulig at jeg forholdt meg mer til person, enn til hva personen faktisk skrev der. Så opplever jeg vel at jeg også tillegges oppfatninger, som jeg ikke har ment å gi uttrykk for. Personlig kjenner jeg ingen ateister, som ikke tror på evolusjonsteorien. Men jeg kjenner jo til at minst 10% av norsk befolkning ikke gjør det.

Jeg registrerer at Giske fortsetter med å få sitt narrativ (fortelling) til å passe med virkeligheten, i ettertid. Beretningen om 'splinten og bjelken' ble fortalt for 2000 år siden, før noen moderne versjon av nevnte teori. Det kan være flere grunner til at vi ikke har "moralsk perfekte individer" enn "den moralen evolusjonen frembringer, mest av alt kan kalles en dobbeltmoral". Bibelen nevner en syndefallsberetning. Logisk kan også nevnes at man har lettere for å unnskylde dårlig oppførsel hos personer man har et godt forhold til, forhåpentlig seg selv. Jeg kunne ikke finne annet grunnlag for moral i det forrige innlegget ditt, enn empirisk forskning på dyr. Så er det ingen grunn til å benekte at det kan finnes mange prisverdige egenskaper hos dyr, sett med menneskelige øyne. At disse kan styrkes ved sosial belønning, er kjent. Men i forhold til moralteori, får man da mest en situasjons- og konsekvensetikk, der en vurderer handlingen ut fra kontekst og konsekvenser.

Da blir det mer snakk om følger av handlinger, enn om grunnlag for å handle rett. Mitt hovedanliggende i forhold til ateisme og moral, er at det må være logisk inkonsekvent å forsøke bygge en lære for rett handling ut fra at alt som finnes er molekyler, i lovbestemte baner -evt. men noen uforutsette/tilfeldige (?) kvantesprang. Et slikt virkelighetssyn kan jeg ikke se gir noe grunnlag, verken for rasjonell tanke eller for moral: For det første vil en knapt kunne begrunne fri vilje, som er nødvendig når det er tale om (moralsk) valg mellom alternativer. For det andre vil moralen følge den ufrie viljen, og handle slik en føler seg presset til. Det som særlig presser en i en ateistisk setting, vil være sosiale konvensjoner. Og her kan 'sosial seleksjon', hva omgivelsene opplever som tjenlig,  være medvirkende i hva som på sikt overlever.

Men det kan være flere grunner til at normer endrer seg. F.eks. kan det være snakk om en gradvis åpenbaring i eks. som Giske trekker fram med Abraham. En kan se det kunne være problematisk å få ham til totalt å endre oppførsel i ett nå. Kampen mot slavehold i England ble utholdende, gjennom mange tiår, kjempet av W. Wilberforce, som var drevet av sin kristne overbevisning, ut fra likeverdstanken i NT. Når det nevnes at slavehold ikke er rett, er jeg selvsagt enig i det. Men skal man fremheve noe som rett, eller galt, må en ha en mal eller norm å gå etter. Sosiale normer kan være gode eller dårlige, men for å vurdere dem som sanne eller feilaktige, trenger man som nevnt å ha en forestilling om noe rett å vurdere dem opp i mot. Det trenger ikke være noe galt i at en art forbedrer en teori om moral. Jesus gjorde selv det, i forhold til GT ("Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere".)  Spørsmålet er hvorvidt det nåværende kultur endrer, er en forbedring, eller forverring. For å vurdere det, må en igjen ha en rettesnor å vurdere opp mot. Det er dessverre ikke alltid slik at kulturen går fremover. Mer om det her.

Det er mulig at jeg var upresis, om jeg ga inntrykk av at en fiks ferdig perfekt moralteori, alltid har kunnet hentes ut av en hellig bok. Det var en oppdragerjobb å gjøre i forhold til Abram i en enkel, og opprinnelig hedensk, gjeterkultur. Men at mennesker i praksis regner med en fast moral, kan en best se når de selv føler seg urettferdig behandlet. I våre dager kan det imidlertid være et poeng å få fram at det ikke er noen menneskerett, aldri å føle seg krenket av noens meninger. Om man vil bruke lovverket til å forby det, så "utvider man ikke vår oppfatning av hva rettferdighet betyr", man snevrer den i stedet inn. En allmenn rett, for alle til å uttale seg, er noe de da benekter gyldigheten av, og i noen tilfeller nekter dem de er uenige med, å utøve. Det siste ville nok være en naturlig følge om man i stor grad er " styrt av emosjoner." Om Giske er det, finner han sikkert nye misforståelser å gripe fatt i, ut fra dette.

Gå til innlegget

Hva avgjør om en er gnostiker?

Publisert 4 måneder siden

I et innlegg nylig på VD, ble det bombastisk hevdet: "Kristne transpersoner er ikke gnostikere." Innlegget kan for meg summeres slik. Kategori X er ikke Y. Dette slås bare fast, uten å gå nærmere inn på hva Y eller, i sin fullstendighet, X -innebærer. Om en tar det bokstavelig, føyer innlegget seg inn i en lei tendens mot et stadig mer korporativt samfunn, der visse meninger ikke skal aksepteres. Det er i så fall slutten på demokrati og ytringsfrihet, i det minste for noen grupperinger. De som angripes for sine meninger her er, ikke uventet, konservative. Om det er noen som misforstår, er det underforstått dem.

I et nylig innlegg her, hevdes det resolutt at "Det må slås fast at kristne transpersoner ikke er gnostikere." Den eneste argumentasjonen jeg kan spore, er at den engelske kirke ikke nevnte noen bekymring for gnostisk vranglære i 2002, da de behandlet en transperson som var prest. Samt at "sammenkoblingen mellom gnostisisme og transpersoner, kan skyldes misforståelser om kjønn." Hvilken rett gir det til å komme med en absolutt påstand i sakens anliggende?

Til det første argumentet må sies at fravær av bevis, ikke er bevis for fravær. Det kan være at man ikke så sammenhenger såpass tidlig, som det man har gjort det siste tiåret i USA. Det er godt mulig det foreligger noen misforståelser om kjønn, spørsmålet er hvem eller hva som er misforstått/misforstår? Jeg siterer herfra: "Ifølge gnostikerne er menneskets livsmål at sjelen eller den guddommelige gnist skal frigjøres fra det fengsel som den materielle og kroppslige verden er, og vende tilbake til den transcendente, åndelige verden. Forutsetningen for dette er at mennesket får kunnskap om tilværelsen og sin egen oppbygning, det vil si at det består av en forgjengelig del, legemet, og en uforgjengelig del, sjelen. Denne dualismen er karakteristisk for gnostisismen."

Hvorfor passer ikke dette i forhold til transpersoner? Jeg siterer om dem, fra starten  Store norske leksikon -her: "Transpersoner er personer som har en kjønnsidentitet som er forskjellig fra det kjønn som er tillagt dem ved fødsel basert på kroppslige kjennetegn" Det springende punktet synes da å være hvordan en 'kjønnsidentitet' kan være ulik "det kjønn som er tillagt dem ved fødsel basert på kroppslige kjennetegn" En slik identitet vil være knyttet til hjernen og de oppfatninger en har om eget kjønn. Dersom den oppfatningen strir mot deres biologiske kjønn, har man en konflikt mellom identitet og  materie (kroppslige kjennetegn). Dersom denne identiteten bare skyldes fysio-kjemiske spor i hjernen, er det mismatch mellom to materielle forhold det er snakk om. Hvorfor skal så identiteten ha forrang framfor biologien  (kroppslige kjennetegn)? Endringer av hjernemøstre kan forekomme, mens biologien ligger fast.

Skal 'identiteten' ha forrang framfor biologien, slik det nå er åpning for i lovverket,  må dette godtgjøres/grunngis på noe vis. Jeg har vanskelig for å forstå at det kan gjøres, uten dermed å mene at en persons bevissthet om seg selv, altså en rent subjektiv oppfatning, skal overgå kroppens kjennetegn. Da er man straks inne i den tankegang at den materielle og kroppslige verden er et fengsel som tanken må frigjøre seg fra, før den kan vende tilbake til den transcendente verden (jfr. gnostisisme). Hvorvidt man vedkjenner seg ord som sjel, eller ikke, er ikke poenget her. Poenget er at ens person identitet, det bildet man har av seg selv, er en forestilling som har høyere verdi enn materielle uttrykk. For meg er det en gåte hvordan dette kan begrunnes i forhold til materialisme. Men det var ikke saken her.

Det vi forhåpentlig er enige om, er at kristendom er ulikt gnostisisme. Det ble slått fast på kirkemøtet i Nikea (325 e.Kr). Kristent syn på skapelsen er at den fysiske menneskekroppen er skapt av den eneste Gud (monoteisme). Den er dermed opprinnelig et uttrykk for hvordan Gud ville vi skulle være. Kristne ser i Bibelen at det er en nær sammenheng mellom det mentale (sjel, ånd) og kropp (1Tess 5,23). Siden syndefallet, som vi alle preges av på ulike måter, er det imidlertid kommet inn mye som ikke er etter Guds opprinnelig gode vilje.  Vi kjenner nå til at livsvilkår og sosiale faktorer, kan påvirke kroppsuttrykk og dermed forestillinger om seg selv, via epigenetiske mekanismer -her, i tillegg til genetikk (via mutasjoner etc.). Dermed kan den enkeltes oppfatning av seg selv, være i motstrid med de to opprinnelige kjønn som Gud skapte (1Mos 1,27). For ordens skyld: Det synes her klart at mannen opprinnelig var 'bare' mann, og kvinnen kvinne (ikke begge deler eller kombinasjoner).

Om man som kristen ikke vedkjenner seg å tilhøre den skaperorden som  mann eller kvinne, som Gud fastsatte, blir det etter min oppfatning et spørsmål om å sette egen oppfatning om seg selv, over den opprinnelige Gud-skapte. Å ikke gjøre det, kan være et kors å bære for kristne transpersoner, men om man i likhet med materialistiske transpersoner, tar skrittet fullt ut, og hevder at ens egen oppfatning står utenom Guds skaperordning, så blir det en logisk selvmotsigelse. En kaller seg kristen, men setter egne forestillinger høyere, enn både Guds skaperordning og materien, den fysiske kroppen, som opprinnelig er skapt av ham. Enten man kaller seg kristen eller ikke da, er man i realiteten mer over i det gnostiske. Spesielt lett er dette ikke, nettopp derfor kan man ikke autoritativt slå fast at "Kristne transpersoner er ikke gnostikere".

I sin redegjørelse om sosialt kjønn (gender) siteres fra nevnte innlegg: "Det er vårt klare inntrykk at både aktivister og transpersoner er smertelig klar over kroppens og biologiens begrensninger." Det er en oppfatning man kan ha, men på UIA undervises nå, med offentlig støtte, at det finnes 7 kjønn -her. I norsk FB-sammenheng opererer man med 56 ulike varianter -her. Det virker som man er i stand til å tøye biologiens begrensninger langt.

Mer om politisk bakgrunn for saken -her.

Gå til innlegget

Moral ut fra evolusjon?

Publisert 5 måneder siden

Striden står om hvem som opererer med en bro som ikke bærer tyngden av den som benytter den. Å bygge en fast moral på skiftende biologiske prosesser vil det nødvendigvis føre til stadig endring i moralske verdier. Ikke en gang overlevelse, kan gjøres til en moralsk rettighet, ut fra biologiske prosesser alene. Det å forsøke forklare moral ved biologi er en kategorifeil. Rettferdighet består ikke av molekyler.

Svar til Svar på "Ondskapens nødvendighet"  -her

Å forsøke å forklare moral ved biologi, er en kategorifeil. Det innebærer å behandle noe, som om det tilhørte en annen kategori. Man kan ikke forklare en immateriell moralsk lov, med en materiell biologisk prosess. Rettferdighet består ikke av molekyler. Videre er moralske lover preskriptive, og kommer fra autoritative moralske agenter. Biologiske prosesser er deskriptive og har ingen autoritet til å fortelle deg hva du skal gjøre. Hvordan kan en muterende genetisk kode ha moralsk autoritet til å fortelle deg hvordan du burde oppføre deg?

Biologiske prosesser kan ikke gjøre overlevelse til en moralsk rettighet. Det er ikke noe virkelig gode, eller hensikt i evolusjon. Uten Gud er overlevelse en subjektiv preferanse hos individet som ønsker å overleve. Biologi forsøker å beskrive hvem som overlever, ikke hvem som burde overleve. Stikkord her er den sterkestes rett, gruppehierarkier og overlevd erfaring.

Fysisk overlevelse er ikke den høyeste moralske verdi. Å ofre seg selv for å redde noen andre, er den høyeste form for moral og kjærlighet, mye høyere enn ren overlevelse. Det er nøyaktig hva Jesus hevdet, og så utførte for oss. Siden evolusjon er en endringsprosess, så må moralske verdier forandre seg. Det som var rett i går, er det ikke nødvendigvis i dag, og det som er det i dag, trenger ikke være det morgen. Så dersom evolusjon er guiden, er det umulig for moral å være uforanderlig og objektiv. F.eks. synes transhumanisme og/eller cyborger å være i skuddet blant ulike samfunnslag og/eller grupperinger i våre dager.

Se mer her

Gå til innlegget

Trosforsvar hos ateister og i Skriften

Publisert 5 måneder siden

Ateisters holdning er vanligvis at de tar avstand fra at det finnes en gud. Ofte på kortform: 'Det finnes ingen gud, og jeg hater ham'. Denne irrasjonelle holdningen, er mest av alt et uttrykk for deres egen sinnstilstand, og sier ingenting om verden omkring dem. Kristent trosforsvar sier noe sant om historien, verden og menneskene. Denne sannheten har Gud valgt å åpenbare i Bibelen. Derfor er noe av det viktigste som finnes for evig suksess å forstå og formidle rett det som står der. Nå er ikke hele sannheten om dette formidlet til enkeltpersoner, og hva de sier må testes mot Skriftens vitnesbyrd (Ap.gj.17,11).

Det er kommet noen innlegg om trosforsvar i det senere, som trenger korreksjon/tilføyelser om det skal være et kristent trosforsvar, som er tjenlig og rett. Ett av disse handler om 'Ateisten som apologet' -her. Det starter for så vidt med en interessant betraktning om den gudsforestilling de tar avstand fra. Det er en relevant bakgrunn å forholde seg til ateisters forhold til kristendom på. Når Gud vurderes ut fra kriteriene om kjærlighet og allmakt, så er det preget av det kristne Gudsbildet. Når "Gud ikke består denne prøven, og blir fradømt sin eksistens," blir det da ut fra en forestilling om menneskeskapt kjærlighet, som noe utenfor Gud. Det er kanskje denne subjektive forestillingen om kjærlighet, som er den sterkeste Guds-konkurrent i våre dager. Ikke så rart, når mediene i årtier har hjernevasket med 'All you need is love'. Men om en vil ha en evig suksess, ikke bare her i tilværelsen, er det den guddommelige kjærlighet som avgjør det (Joh. 3,16).

Sitatet fra Jes.45,7 (Jeg former lys og skaper mørke, jeg stifter fred og skaper ulykke. Jeg, Herren, gjør alt dette) er såpass premissgivende for det ondes problem, at det krever en kommentar. Det kalles gjerne for monisme, når Gud henføres som eneste årsak til alt som skjer. La oss et øyeblikk se bort fra ateisters vitnesbyrd, for de burde etter det Paulus sier i Bibelen, visst bedre (Rom 1,20). La oss heller vurdere enkeltord i Skriften med hva den selv sier, og i forhold til dens virkelighetsbilde. Vi vet at mennesket til slutt skal stå ansvarlig overfor Gud (Hebr 9,27). Om det skal gi mening, må det være ansvarlig for sine handlinger. Om ikke mennesket bare enkelt  kan velge å la vær å gjøre det onde (Rom 7,18-19), så er det opprinnelig skapt godt (1Mos 1,31), og har også nå mulighet til å velge gjøre Guds vilje (Joh 7,17). I så fall har det et løfte om kjenne at Jesu lære kommer fra Gud. Jesus sier at Gud er den eneste som er god (Mark 10,18), og apostelen Jakob fremhever at Gud ikke frister noen (Jak 1,13), slik Luther også fremhever i sin forklaring til Herrens bønn. Mennesket valgte derimot å være ulydig mot Guds ord i syndefallet (1Mos 3,5-6).

Det er kjent at da Gud skapte verden, satte han den til å følge gitte lover, men om jorda til vanlig følger blinde naturlover, som bl.a. tyngdekraften, så kan det føre til ulykke for mennesker. Selv om virkningene av kontinentale platåer i drift, kan frembringe jordskjelv/ vulkanutbrudd, ville alternativet vært verre. Om ikke det fantes muligheter for utløp av energien i jordens indre, ville vi levd på en tikkende bombe. At Gud ikke alltid griper inn og forhindrer ødeleggelser i slike sammenhenger, kan mennesket klandre Gud. Her kan jeg være enig med Alfsvåg i det at Gud velger ikke å handle preventivt, "ikke framtrer moralsk entydig." Men om Gud til stadighet grep inn i naturen, ville vi ikke vitenskapen kunne stole på naturlovene.  Guds tanker er over våre tanker (Jes 55,9). At Gud var personlig ansvarlig ved skapelsen av verden, livet og mennesket, er poenget i skapelses-beretningen(e), ikke når og i detalj hvordan det skjedde. Gud kan benytte i seg selv onde begivenheter i naturen og historien, til beste for sin verden og menneskene (Rom 8,28), slik f. eks. staten Israel ble dannet etter Holocaust. Bare Gud har oversikt over hvordan hendelser virker inn på hverandre i historien (Ordspr. 21,1).

Dermed er det avgjørende hvorvidt det er snakk om slike indirekte årsaker til ulykke, eller ikke, som omtales i Jes.45,7. Jeg mener  altså at andre Bibelsteder viser at det var førstnevnte. Gud skapte både verden og menneskene, med mulighet for forårsake onde konsekvenser for andre, slik tragedien på Utøya bevitner. En grunn til at han gjorde det, kan nok være at han ikke ønsket å skape vesener som fungerte som roboter eller nikkedukker. Han ønsket å bli elsket av mennesker, ut fra deres valg, ikke ut fra tvang. Dermed blir muligheten til det onde, en indirekte virkning av dette. At det gode vil seire, henger sammen med at Gud er god og har makt over  (pantokrator) himmel og jord (Matt 28,18). At han frivillig valgte å delegere noe av denne allmakten, til mennesker, som har makt til å gjøre mye ondt, er hva det berettes om i Bibelen, fra begynnelse (syndefall)  til slutt -dom etter gjerninger (Åp.bar 20,13). Når Jobs bok trekkes fram som sted for rett Gudsbilde, må det nevnes at Gud selv sier noe annet om vennenes tale til Job (42,7). Bibelen er klar på at Gud taler sant (Rom 3,4) og Gud er kjærlighet (1Joh4,16). Måten han er kjærlighet på, blir demonstrert ved at Jesus måtte dø for menneskers ondskap (Rom 5,8). Når noe i det hele kan skjelnes i forhold til kriteriene godt eller ondt, skyldes det at vi har fått åpenbart hvem som er god (Mark 10,18). Uten det ville alt bare vært ulike grader av grått.

Om Alfsvåg har rett i at "troen på menneskets fornuft som den definitive ledestjerne"  selv er "en myte som kan trenge sine kritiske motforestillinger," (Ordspr. 3,5)  så oppfordres vi likevel i Bibelen til å bruke vår forstand og være sindige (Rom 12,3). Skal vi tolke Bibelen rett, må det også skje gjennom vår forstand, men om vi argumenterer mot Ham som ga oss forstanden, så sager vi av grenen vi sitter på. Om tankevirksomhet bare skyldes molekyler i lovbestemt eller tilfeldig bevegelse, slik ateister hevder,  kunne vi ikke stole på noe disse tankene sa oss. Selv om hensikten med Alfsvågs artikkel kan ha vært god, spørs det om det gjøres ut fra rett Bibel-forståelse, og kanskje hvorvidt det var særlig klargjørende(?) Forhåpentlig var dette supplerende på en god måte.  Det får interesserte lesere vurdere (Apg. 17,11).

Gå til innlegget

Hva er vitsen med å være kristen?

Publisert 7 måneder siden

Poenget med å være kristen, er å satse på det gode, sanne og kjærlige-motsatsen til det likegyldige, relative og snusfornuftige. Hva ville Jesus sagt i møte med Arne Borge ut fra hans innlegg under Meninger søndag 21.6.2020? Ut fra en lignende fortelling i Joh. 3, vil jeg foreslå: -Du er kulturredaktør i Vårt Land og vet ikke hva vitsen er med å være kristen? Men ofte når folk kommer til rare konklusjoner, ligger noe av den gjemt i premissene de holder for sanne. Når han kaller seg dårlig kristen, synes premisset for å være en god kristen, å være et fromt levesett. I så fall får han automatisk rett: Da ville alle vært tapere i forhold til Gud. Men det var derfor Gud sendte Jesus, som forkynte evangeliet om Guds rike.

Svar til innlegg under Meninger -her

Premisset hos Arne Borge, det han tror på, synes å være: 'Enten blir alle frelst eller ingen'. Konklusjonen han kommer til, blir at 'han stiller seg på taperlaget'. Da synes han allerede å ha valgt alternativet at 'ingen blir frelst'. Hvorfor han gjør det valget, får han stå for. Grunnlaget han synes å bygge på, er erfaring og utvalgte sanseinntrykk, tolket gjennom en livsholdning. Når han kaller seg dårlig kristen, synes premisset å være et fromt levesett, som å be mye etc. Men om det er grunnlaget, får han automatisk rett: Da ville alle vært tapere i forhold til Gud. Selv blant de frommeste kristne, er det ingen som ber så mye at det ville ha tilfredsstilt Guds krav til å oppfylle hans krav.

Men om ingen ville bli frelst uten Jesus, så ønsket Gud at alle skulle bli det (alternativt premiss hos Borge). Her kunne flere bibelsitater vært benyttet, men siden Borge ikke skifter mening ut fra dem, får vi heller benytte erfaring fra menneskelige forhold, men sett fra en annen synsvinkel enn ham. At det går an å se en sak fra flere sider, innebærer ikke at det ikke finnes én sannhet om saken . Borge hevder at hans syn er et forsøk på å kjenne igjen en Gud og en Jesus som det går an å tro på, en som virkelig setter kjærligheten over alt annet, som lover forløsning og gjenopprettelse av alt som har gått skeis her i livet.

Men om en allmektig og allvitende Gud finnes, er det så logisk at vår oppfatning av 'hvilke krav en skulle stille til en slik Gud', er hva en skal ta utgangspunkt i. For Borge synes evangeliet å være "en ganske sprø historie, og egentlig en fornærmelse mot intelligensen". Har han tenkt på at det kanskje kan virke slik, om det mennesker har å stille opp med overfor Gud, ikke holder mål. Om en med sprø mener uvanlig, og med fornærmelse mot intelligensen mener det som støter an mot naturlig hendelsesforløp, så er vi der at naturalisme trumfer alt. Men det naturlige var ikke det evige. Universet har en begynnelse, der rom, tid og materie tok til å eksistere. Da kan ikke årsaken være materiell. Ikke noe som begynner å eksistere, kan skape seg selv -før det ble til.

Jesus kom for å dø for all den liderligheten Borge ramser opp. Og det gjorde han av kjærlighet til menneskene (Den lille Bibel), fordi Gud gav avkall på det kjæreste han hadde, sin egen Sønn. Skulle ikke det  være en Gud det går an å tro på, og dermed være en kjærlighetsreligion han etterlyser? Om mennesker ikke vil ha med Guds kjærlighetsgave, gitt i evangeliet, så tvinger han ikke noen til å følge seg. Men i vår epidemiske tid, burde det gå an å forstå betydningen av karantene og isolasjon. Om ikke det onde, ble skilt fra det gode, ville det snart infiltrere dette. Frykt får være noe de velger som ikke velger Guds soningssted, på Golgata, men heller vil stole på egne prestasjoner og en Gud skapt i eget bilde. Men Bibelens Gud skapte oss i sitt bilde, og sier at en blir frelst av nåde, ved tro.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere